Av Arnt Folgerø
I tillegg til de rettighetsbaserte likhetsbestrebelsene og styringen av samfunnsinnsatsen mer og mer i retning av produksjon av ideologi, er bevegelsen og “frigjøringen” bort fra det som tidligere ble ansett som naturlige grenser, ett av de viktigste kjennetegnene ved de vestlige postmoderne demokratiene i dag. Kravet om likhet går ikke bare på en formell oppheving av økonomiske, kulturelle og historiske forskjeller, men det går også på å overskride grenser som tidligere var bestemt av naturen. Da nytter det ikke bare med postmoderne teorier, strategier og politikk. Man må ty til naturvitenskapen, til dens sannhetsbegrep og teknikker. Flere av postmodernismens viktigste prosjekter blir altså mulig ved hjelp av naturvitenskapelig metode og sannhetsbegreper som postmodernismen har stilt i miskreditt. Så på en måte kan man snakke om naturvitenskapens revansj, en slags naturvitenskapens list som bidrar til å realisere de postmoderne drømmer og ønsker.
Å få barn for eksempel er i ferd med å bli en rettighet for homofile og lesbiske. Når naturen sier nei, sier det postmoderne samfunn ja. Grensene for hva som er naturlig og hva som er mulig ved å manipulere naturen bestrides stadig av grupper som fra naturens siden er parkert fordi de er disponert slik at de ikke fungerer normalt biologisk. Det unaturlige blir naturlig og det naturlige slutter å være naturlig, mennesker reproduserer seg på tvers av naturen, lesbiske blir mødre, homofile blir fedre.
Kombinert med rettighetstenkningen får man paradoksale og mer eller mindre absurde samfunnssituasjoner. I Norge foretas det for eksempel ca. 14.000 aborter på fostre uten medisinske feilindikasjoner, og de eneste som protesterer er prestene Børre Knutsen og Ludvig Nessa. Protestene deres er forresten forstummet etter at de av den moralistiske majoritet er drevet ut i et abortens diaspora. Mens prestene vandrer i skyggenes dal, reiser aborter på grunnlag av hjerneskade eller ryggmargsbrokk, en storm av moralistisk harme og fyrop om sorteringssamfunn fra de postmoderne moralister. Og samfunnet er i ferd med å bevege seg dithen at det blir en menneskerett å være psykisk utviklingshemmet, hjerneskadd og ha fysiske skavanker og lidelser.
Hvor stor potensialet i denne forvrøvlingsprosessen er, viser en kommentar som den konservative statsvitenskapsprofessoren Janne Haaland Matlary skrev i Dagens Næringsliv i vår (10). Haaland Matlary viser til en funksjonshemmet som hadde klagd på at han ikke fikk avtjene verneplikten, som jo ikke er en rettighet, men en plikt som ordet impliserer, påpeker hun. Ja, man kan jo spørre seg hvorfor funksjonshemmede ikke får adgang til å tjene i Forsvarets spesialtropper, hvorfor blinde ikke får bli jagerpiloter og kanonskyttere i kavaleriet og hvorfor ikke forholdene må legges til rette for at bevegelseshemmede kan bli en del av infanteriavdelingene i Forsvaret.
Samtidig som man strekker grensene for det naturlige, utvides selvsagt grensene for det individuelle valg, men det er ikke bare valg med hensyn til medisinsk terapi det er snakk om, det er valget til å skape å skape sin personlighet, til å velge sine tilbøyeligheter. For å fornekte naturen må man fri seg fra naturen, et avvik som er styrt av naturen, hindrer egenregi og selvrealisering. Avvikende seksualitet som homofili for eksempel defineres av de postmoderne avantgardister ikke som utslag av naturens luner, men som et resultat av et individuelt valg, som selvregi, slik Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås gjorde i avisintervjuer i forbindelse med slippet av boka “Verdien av uenighet”.
-Min intuisjon sier meg at homofili bygger på valg, ikke på noe biologisk medfødt. Det er et resultat av en lang rekke bevisste og ubevisste valg over tid, som kan skyldes sensibilitet, hvem man vil være, hvem man identifiserer seg med Dermed blir noe av det viktigste i et menneskes liv løftet ut av blind biologi og opp i sfæren for egne valg. Det tiltaler meg, sier Åmås (11). Hvis homofili er resultat av individuelt valg, gjelder det også heterofili, pedofili og nekrofili osv., osv.?
Mens ingen eller få vil hevde at medfødt hjerneskade er resultat av eget valg, viser uttalelsene til Åmås at det blir stadig mer vanlig å hevde at seksuelle tilbøyeligheter er resultat av valg og ikke et resultat av naturens blindveier. Å befri seg fra naturens bumerker, er i tråd med de postmoderne frihetsteorier, man velger sin identitet og bestrider at man blir oppfattet som produkt av naturen.
Og kan man ikke velge sin identitet, kan man forklare den som resultat av en sosial konstruksjon, eller med andre ord, som resultat av en sosial konvensjon. Sosiale konvensjoner står for fall og den konvensjonelle kvinne og den konvensjonelle mann kan oppheves ved å endre konvensjonene. Det er altså ikke natur- eller gudegitt at kvinnen er kvinne og mannen mann, hos queer-teoretikerne er det intet naturlig ved kjønn. Kjønn skapes av samfunnet og kjønn velges, og det må da også gjelde de kjønnslige perversjoner hvis ikke teorien skal falle til “jorden som hornløst kveg”.
Likhetens negasjon
Fra å være en drivkraft for økonomisk og sosial utjevning og vekst i armodsamfunnet er likhetskravet blitt et kampredskap for grupper i middel- og overklassen for å kunne konkurrere med hverandre og henge med i svingene i den økonomiske inntektsspiralen. Det sosialistiske økonomiske likhetskravet føres i dag med ganske spe røst av LO som av og til krever noen kroner ekstra til de lavlønte i lønnsoppgjørene. Fra å være et krav om å løfte opp dem som befinner seg på bunnen av inntektsstigen, er likhet blitt noe som alle grupper bruker for å legitimere sine inntektskrav. Toppledere i staten krever for eksempel høyere lønn for å komme mer på nivå med ledere i det private næringsliv, og ledere i næringslivet krever høyere lønn, større opsjoner og videre fallskjermer med henvisning til nivået til ledere i utlandet. Men det hjelper ikke, de lavlønte sakker stadig mer akterut, og de rike tar stadig større deler av den økonomiske samfunnskaka.
Barnetrygden er et mer allment eksempel på det på hvordan en økonomisk utjevningsordning er blitt sin egen motsetning. Mens barnetrygden en gang var en økonomisk garanti for det store flertall av befolkningen, er den i dag en ordning som gjør at familiene som økonomisk sett ikke trenger den, setter pengene på konto der de kan vokse slik at de kan finansiere skolegang og huskjøp for barna når de blir store. Noe lignende er i ferd med å skje med studiefinansieringen der stadig flere setter studielånene i banken, eller som et alternativ i disse lavrentetider, å kjøpe aksjer eller leiligheter.
Når kravet om økonomisk likhet i det postindustrielle middelklassesamfunnet blir et argument som brukes av alle grupper, og ikke minst av de økonomisk begunstigede gruppene, for alle grupper skal selvsagt ha lik rettighet til å kreve likhet, blir resultatet at ulikhetene forsterkes. Likhet fører med andre ord til større ulikhet og til at nye ulikheter oppstår. Likheten har negert seg selv, som det heter i hegelianske terminologi, og klasseskillene øker. Og med avviklingen av den sosialdemokratiske staten og de sosialistiske utjevningsmekanismene, er det postmoderne samfunnet henvist til markedet. Men markedet spør som kjent ikke etter hvilke behov som er berettiget og hvilke som ikke er det, på den måten er det verdinihilistisk.
Mer markedsmekanismer, mer makt til meningsprodusentene i middelklassen og økte klasseforskjeller er kanskje i seg selv ikke den farligste konsekvensen av den like retten til å kreve likhet. Politikerne får problemer med å prioritere i for eksempel miljøspørsmål av frykt for å tråkke gruppers og interessers likhetskrav på tærne fordi de skal gjenvelges, og dermed kan store grupperinger hindre fornuftige løsninger på for eksempel transportproblemet i det moderne samfunnet. Det finnes ikke en politiker som tør å gjøre noe med bilismen for eksempel. Bilen er ikke bare et eksempel på valg av gal løsning i sin tid, men også et eksempel på at det er umulig å forandre prioriteringer der individuelle og markedsbaserte løsninger en gang er blitt valgt for å løse det nødvendige behovet for transport av mennesker og materiell.
Det postmoderne samfunnet representerer en bevegelse bort fra produksjon av materialitet og til produksjon av ideologi, og det er et samfunn der likhet, individuelle rettigheter og grensene for det naturlige hele tiden ekspanderer. I et slikt samfunn er spørsmålet om hva som er sant i tradisjonell forstand eller behovet for et essensialistisk sannhetsbegrep, lite aktuelt. Men det som erstatter essensialistiske sannhetsbegreper er bedrøvelige greier. Det kom klart fram da Jørgen Sandemose tok for seg det biografiske sannhetsbegrepet til postmoderne kritikere og forfattere som Jan Kjærstad. Sandemose viste at Kjærstads biografiske sannhetsbegrep som går på å rekonstruere fortiden, er umulig, og både logisk og empirisk absurd, eller i beste fall det reneste vrøvl. Men Sandemoses påviste også at et postmodernistisk sannhetsbegrep som er knyttet til en reproduksjon av fortiden, ikke bare er utiltstrekkelig som prinsipp for biografisk metode, men også som prinsipp for historievitenskap og sosiologi. Dette er innsikt som klassiske filosofer som Hegel og Marx har slått fast og som burde være ubestridt fordi ingen siden har nådd dem til knærne på dette området. Med det postmoderne prosjekt skrus filosofien tilbake til den filosofiske steinalder, og vrøvlet råder.
Arnt Folgerø er journalist. Dette er fjerde og siste del av essayet, som vil bli lagt ut i samlet form.
1. Dagbladet 21.01. 2005.
1a. Norsk-amerikansk sosiolog/økonom som blant annet skrev om hvordan materielt arbeid blir sett ned på av overklassen.
2. Klassekampen 04.06.2005.
3. Klassekampen 14. april 2007.
4. Klassekampen 15. mai 2007.
5. Dagens Næringsliv 4. april 2007.
6. Dagbladet 23. juni 2006.
7. NTB 26. juni 2002.
8. Klassekampen 11. mai 2007.
9. Magnus E. Marsdal, Frp-koden, Forlaget Manifest 2007.
10. Dagens Næringsliv 21. mai i år 2007.
11. Klassekampen 5. mai 2007.
Related posts: