Det britiske sosialistpartiet Respect som ble grunnlagt etter massive demonstrasjoner mot Irak-krigen og er ledet av den kontroversielle, tidligere Labour-politikeren George Galloway, er i disse dager preget av en bitter, innebyrdes strid. Partiet ble etablert i 2004 av en allianse av antikrigsaktivister, muslimske grupper og partiet Socialist Workers Party (SWP). De hardeste frontene går mellom sistnevnte og Galloway og Respect.
Konflikten toppet seg i helgen da partiet skulle avholde sin årlige kongress. I stedet for en kongress ble det to, på to forskjellige steder og med forskjellige deltagere. Begge fløyene hevder at det er nettopp de som viderefører partiets politiske arv.
Splittelsen faller Klassekampen tungt for brystet.
”Sett utenfra minner det om en scene fra «Life of Brian», Monty Pythons klassiske satire over britisk venstreside på 1970-tallet som splittet seg i heftig tempo og tidvis var mer sinte på hverandre enn den britiske regjeringen”, skriver Klassekampen og forsøker seg på en analyse basert på personlige krangler og maktkamp:
Striden har bygd seg opp over lengre tid, men skal for alvor ha blitt utløst etter at en av grunnleggerne av Respect, George Galloway i september skrev et brev til medlemmene av partiets ledelse der han advarte mot at partiet ville bli glemt om det ikke ble gjort noe med den interne organiseringen.Galloway og hans støttespillere anklager videre SWP for sekterisme og arroganse, og hevder bruddet kommer fordi ledelsen i SWP «nekter å tolerere enhver situasjon der de ikke dominerer og ikke har kontroll».
Ifølge McKay [Galloways talsperson] var det den andre fløyen, de som på partiets hjemmeside hadde kommet med anklagene mot Galloway, som hadde splittet.
– Sannheten er at John Rees og hans mannskap, SWP-fraksjonen, er de som har splittet ut, sa McKay.
For å gjøre forvirringen komplett, opplyste imidlertid McKay at Galloways og hans allierte skulle holde en rivaliserende kongress i London 17. november under navnet Respect Renewal.
……Konklusjonen er at Respect ikke kan fortsette i sin nåværende form, og at det derfor organiseres en alternativ kongress
Ble du ikke klokere nå, så kan det skyldes at jeg har klippet og limt litt. Men det er nærliggende å konkludere med at heller ikke Klassekampen har fått tegnet striden innad i partiet så oversiktlig som en normalt kunne ønske:
Å gi et nøyaktig bilde av konflikten og de to fløyene er nær umulig, men de hardeste frontene går mellom SWP og en rekke personer som blant annet har bakgrunn fra antikrigsbevegelsen.
Å gjengi et nøyaktig bilde av konflikten ville kanskje blitt litt mindre umulig dersom Klassekampen ikke hadde glemt å nevne en av de grunnleggende uenighetene mellom store deler av SWP, Respect og Galloway som har vært offentlig kjent i flere år. Innad i SWP er det svært store motforestillinger mot det de oppfatter som Galloways og Respects ukritiske lefling med reaksjonære krefter: islamismen.
SWPs medlemmer har heller ikke vært begeistret for Respects allianse med folk fra Muslim Association of Britain (MAB), en organisasjon med svært nære forbindelser til Muslim Brotherhood. Den interne striden om hvorvidt sosialistiske politiske partier bør inngå noen former for samarbeid med religiøse organisasjoner/representanter og om det i det hele tatt er akseptabelt for et sosialistisk parti å appellere til religiøse velgere for å skaffe seg stemmer, kom til syne allerede i juni 2004, etter Respects deltagelse i valgkampen for det europeiske parlamentet:
* In Yorkshire, the Respect list was headed by Anas Altikriti of the Muslim Association of Britain (MAB). MAB is an offshoot of the Muslim Brotherhood, the Arab world’s biggest authoritarian-religious organisation. Some on the left like to believe that MAB is not like the Brotherhood elsewhere in the world and has evolved beyond radical Islamism. But how do they reconcile that with, for example, the MAB freesheet Inspire (28 September 2002) — that it should be “punishable by death” or at least “seen as an act of mutiny and treason” for people brought up Muslim to renounce Islam?* Respect opposes the US/UK occupation of Iraq. So do the Greens. When challenged to prove itself better than the Greens, Respect says that unlike the Greens it wants the US/UK troops out “now”. All this means is that Respect, unlike the Greens, solidarises with the Islamist militias which are at war against the Americans — and against Iraq’s reviving labour movement. Who would, if they could, impose a religious dictatorship on Iraq. That is a right-wing, not a left-wing, stance
* In the Euro-elections Respect fought a communalist campaign. They appealed to Muslims to vote as Muslims for “George Galloway… a fighter for Muslims… Married to a Palestinian doctor… teetotal… strong religious principles”. This is as reactionary as asking Catholics to vote as Catholics for a candidate because he is a “fighter for Catholics”.
Respect turned not to Islamic-background workers or Islamic-background radicals and leftists, but to the Islamic communities, of all classes.
Også The Alliance for Green Socialism (AGS) har gått ut med kraftig kritikk av Respects åpenlyse fisking etter religiøse stemmer ved å fravike grunnleggende prinsipper som likestilling for kvinner.
The AGS, which is standing its own Euro-candidates in the region, has pointed out that the Respect regional list in the Euro-election is headed by someone who does not appear to be a socialist and who belongs to a reactionary religious political party opposed to progressive, secular policies and who wants to roll back the gains made in the struggle for sexual equality in Britain, including the right of women to have an abortion if they do not wish to have a child.
The Respect Euro-election list in the region is headed by Anas Altikriti - who would be elected if they gained enough votes to win a seat in the European Parliament. Mr Altakriti is a leading member of the Muslim Association of Britain (MAB) which recently issued a Press Release (text appended) welcoming statements by Respect MP George Galloway opposing women’s rights to abortion and calling for a greater role for God and religious faith in politics.
Det blir i tillegg stilt seriøse spørsmål ved Galloways vurderingsevne etter at han i oktober valgte å støtte Al-Quds pro-palestinske demonstrasjon. Blant andre som støttet demonstrasjonen befant også MAB og den ekstremistiske gruppen Hizb ut-Tahrir seg.
Det ovennevnte er bare en ørliten del av det som er å finne på Workers Libertys hjemmeside om den interne striden i koalisjonspartiet, og de massive motforestillingene mot Galloways og Respects villige samarbeid med islamister og påfølgende legitimering av islamisme.
Men alt dette må visst ha gått Klassekampen hus forbi. Og det er jammen ikke godt å si hvorfor. Imidlertid foreligger det et referat skrevet av en sjokkert, sosialistisk menneskerettighetsaktivist ved navn Peter Tatchell - som var en av mange sosialistiske humanister som ble truet og jaget vekk av religiøse fundamentalister fra arrangementet Respect altså støttet - om hvordan Al Quds demonstrasjon faktisk artet seg. Referatet inneholder følgende interessante beskrivelse:
"Many of the marchers were carrying Hezbollah flags and chanting:`We are all Hezbollah now.' When we pointed out that Hezbollah kills innocent Israeli civilians, and endorses the execution of women and gay people who transgress their extremist interpretation of Islam, we were told things like: 'That's good. Society has to have order. These punishments are necessary for the good of society.
Det lyder ikke særlig bra, gjør det vel? Spesielt ikke fra sosialisters synspunkt skulle en tro, så glade som de vanligvis er i religion.
Men på den annen side: brått virker det kanskje ikke fullt så rart at Klassekampen holdt seg unna Workers Libertys hjemmeside når de nå først aktet å forklare det norske folk om den sosialistiske splittelsen i Storbritannia likevel?
Jeg hadde ikke hatt overveldende lyst til å snakke om det jeg heller, for å si det sånn.
Klassekampen: Britiske Respect delt i to
Workers Liberty - søk gjerne på Galloway og islamister
bakgrunnen for oppretetlsen av Respect og Galloways lefling med først Saddam Hussein og deretter "den væpnede motstanden" i Irak er utførlig omtalt i Nick Cohens bok "What's left?".
Den populistiske demagog George Galloway har ingen bølge å ri på lenger. Hans tidligere allierte i Irak sammarbeider nå med amerikanerne for å begrense hodekappernes herjinger.
Jeg har hentet noen høydepunkter fra fredsbevegelsens fremste gallionsfigur.
I pointed out Galloway's inconsistency with regard to religion (he rates the collapse of the Soviet Union, where countless numbers were imprisoned for 25 years for the crime of praying, as the "biggest catastrophe" of his life). He responded by accusing me of "grotesque intolerance". And say what you like about Galloway, he is a man of immense tolerance.
If you are asking did I support the Soviet Union, yes I did. Yes, I did support the Soviet Union, and I think the disappearance of the Soviet Union is the biggest catastrophe of my life.
http://www.google.com/search?hl=no&client=opera&rls=nb&hs=crG&q=biggest+catastrophe+George+Galloway+Soviet&btnG=S%C3%B8k&lr=
Som tidligere gift med en muslim, er han sansynligvis konvertitt.
det er kanskje ikke så underlig at han er litt identitets-forvirret eller lider han av dekokratifobi ?
http://en.wikipedia.org/wiki/Amineh_Abu-Zayyad
Ole Pedersen: "Jeg har hentet noen høydepunkter fra fredsbevegelsens fremste gallionsfigur."
http://video.google.com/videoplay?docid=-2341676727572114287&q=galloway&total=2737&start=110&num=10&so=0&type=search&plindex=0
Her er mitt personlige favorittintervju med Galloway. Først forteller han islamistene det han vet de vil høre om verden. Så oppfordrer han araberene til å kjøpe opp britiske aviser for å skal spre sitt budskap for britene.
Etter ca 4 min. får man så se Galloway tigge penger fra de arabiske titterene. Hvis de gir han penger, skal han hjelpe til med å spre de arabiske synspunkter i Storbritannia. Legg forøvrig merke til språket han benytter.
Hus forbi? Nina har en god,motvillig skrevet artikkel,om sølet i Respect og SWP i England. Når Nina sammenholder de britiske kildene med Klassekampens versjon 23 nov,undres hun om det er noe som har gått dem hus forbi?
Når man som Klassekampen har gjort et vedtak om et verdensbildet,så er alle tanker,all informasjon som rokker dette verdensbildet å betrakte som "fiendtlig" virksomhet.
Klassekampen,som vi har gjentatt tusen ganger,er en apologet for islamsk fundamentalisme. Om man skulle lete i samtidsverdenen etter en filosofisk retning som står 180 grader mot Karl Marx og sosialistisk teori,kunne man ikke mere velge riktigere enn Hamas,Hizballah og Taliban.
Det er klart at en slik galskap kan ikke fortsette lenge. Det er klinisk schizofreni; det kan enten eksplodere eller føre til Gaustad.
Alt det Løkeland Stai skriver om de engelske forholdene kommer naturligvis til Norge og. Enhedslisten i Danmark reddet seg med et skrik inn på Folketinget. Jeg skulle tro at den yngre generasjon i Rødt i løpet av 2008 revolterer mot den åndelige arven fra gammel-maoistene som ligger som en mare over det miljøet.En må bare skjønne det at maoister gir ikke fra seg verken tenkehegemoni eller makt uten sverdslag. Løkeland Stai må belage seg på å skrive beslektede artikler om Rødt.
At Braanen ble en slags Stormufti for hans oppdiktede "venstreside" er en av de triste trekkene ved det norske samtidslandskapet. Hans avskaffet kritisk tenkning som er marxismens sjel.
Også mot Galloway har Christopher Hitchens nedlagt et stort arbeid, ett eksempel:
http://www.slate.com/id/2126121/
Jan Hårstad: "Om man skulle lete i samtidsverdenen etter en filosofisk retning som står 180 grader mot Karl Marx og sosialistisk teori,kunne man ikke mere velge riktigere enn Hamas,Hizballah og Taliban."
Marxisme og islamisme står åpenbart svært langt fra hverandre på mange saksspørsmål. Men de har nesten identisk ideologisk syn på individets underordnede posisjon i samfunnet. Individet har utelukkende verdi gjennom dets deltagelse i det sosialistiske eller islamistiske prosjektet. Individet som ikke ønsker å ta del i det sosialistiske eller islamistiske prosjekt er egoister/vantro og har null verdi og null rettigheter.
I praksis fungerer sosialistisk og islamistisk humanisme ganske likt. Den er raus, men er begrenset til de som støtter deres drømmende prosjekter. Jeg har derfor ikke noe problem med å forstå hvorfor enkelte sosialister (som åpenbart fokuserer på andre sider ved sosialismen enn Hårstad) finner det naturlig å gå til sengs med islamister.
Denning: jeg tilslutter meg fullt ut dine betraktninger. Spørsmålet vil ende opp med hvordan man skal definere marxismen for det var ulike retninger som vokste ut av det treet.
For at dette ikke skal bli for akademisk kan vi peke på tre hovedretninger: linkskommunismus med Rosa Luxemburg,Pannekoek,Karl Korsch,etc
trotskismen, og deretter den offisielle kommunismen med Stalin,Mao etc.
Det som måtte være igjen av retninger i Norge er at både maostalinistene og trotskistene har gått inn i Rødt. Det var en gammel maoist,Dahle,som sammen med to trotskister skrev en berømt kronikk i Klassekampen hvor de hyllet Hizballah som veien til demokrati og sivilisasjon i Midtøsten.
Den trotskistiske bevegelsen var full av jødiske intellektuelle og jeg vet ikke hvordan de ville ha sett på at etterkommerne omfavnet antisemitter av Khomeiniideologi.De hadde sannsynligvis besvimt.
Bak dette lurer opportunismen. Dokument fra Respectdebatten i England viser til at SWP-trotskistene innbilte seg at de hadde et velgerpotensiale på 1,5 millioner muslimstemmer som de kunne bygge parti og karriere på. Med Respect-prosjectet.
Det eneste som jeg kan se har noen framtidig levedyktighet i seg av de "kommunistiske" retningene er
tradisjonen av Links-kommunismus. Stalin satte allerede på tyvetallet igang en kampanje i det tyske partiet hvor Rosa Luxemburgs tenkning skulle utryddes som en "syphilis-bazille". På samme tid ble opposisjonelle i Sovjetunionen sendt til Gulag.
De som skrev om denne kontrarevolusjonen utfra et venstreperspektiv er det som idag er verdt å lese av marxistisk litteratur.De sto ikke for StatsGudedyrking.
Jeg har også tidligere sagt at jeg ikke kan se hva kommunisme/sosialisme skal ha til felles med islam, men når man faktisk ser at de driver på med et slags samarbeid så må vi vel kunne spørre om hva er det som er treffpunktene?
Politiske partier (i norge i hvertfall) gir aldri direkte henvisninger til sosialøkonomer eller andre ideologer i partiprogrammene sine. Dette er veldig praktisk iogmed at de neppe går god for hvert ett ord der. Men med dette blir jo den ideologiske forankringen veldig løs.
Marxismen har jeg aldri ansett for å ha noen sjel, men for å være en sosialøkonomisk modul som også Marx mente måtte tilpasses til ethvert land/region. Og alle kommunismene og sosialismene bærer da også preg av dette samt også generasjonstilpasning, og det også i forhold til kapitalismens nye utviklinger.
Utifra dette så tror jeg ikke dem engang har begynt å samkjøre noe som helst av sosialøkonomiske programmer eller diskutere styringsformer (hvordan Allah kan representere arbeiderstyre osv, og hvordan man får avlivd dette "opium for folket" maset), men at alt i dag dreier seg om føleri, under slogans som Respect hvor man kan utvikle en solidaritet under undertrykkelse. Antiimperialismen er da også den andre saken selv om den ikke er mye annet enn den panarabiske imperialisme. Men fremfor alt så er kanskje dette bare en begynnelse på dialog.
Jeg har nå akkurat sett at mere har blitt postet siden jeg begynte å skrive.
Og - tror nok at den formen som Hårstad nevner som intressant er akkurat den som må gå. I det hele tatt er regnestykket er enkelt. Marx la opptil revidering, Mohammed gjorde det ikke, derfor er det kanskje mere sannsynlig at etterhvert vil de kommunistene som virkelig ønsker å samarbeide - konvertere, samtidig som de ofrer litt av hvert for det ansiktsløse broderskap.
Og hva får de av religion? Jo noe som jeg forakter intenst. Ekte pseudoreligion. Ei suppe av fossilisert moral iblandet typer av bønn som passer inn under kategorier som selvsuggesjon og selvhypnose, som jo virker - tilogmed mye bedre enn markedbransjens peptalk & Kickstart. Det er derfor de klarer å virke så engasjerte på demonstrasjon, fordi de har peppet seg opp på alla og undertrykkelsessyting, og kommunistene vil sikkert synes det er gøy, bedre enn å være på fotballkamp.
Takk til Valgeir for et gjennomtenkt innlegg. Her er altfor mye å ta fatt i,men dette med at "alt idag dreier seg om føleri". her på document har vi en trend tenkning som tror at venstreungdommen består av kyniske,beregnete Stalinister og mot dette har jeg forsøkt å gjøre gjeldende at de er mere preget av vår nasjonalfilosof Thorbjørn Egner.
Jeg så noen tv-bilder av Rødts lansmøte hvor Hamas-representanten ble hyllet med stående trampklapp. jeg tror ikke det var noen på det møtet som visste noe som helst om
Hamas program,ideologiske historie,røtter etc Definitivt ikke Torstein Dahle som var sjef og eldste stammehøvding.
Det de klappet for var de "undertrykte", men de ante ikke at Muslim Brotherhood har som program å innføre Kalifatet i verdensmålestokk under Sharialoven.
Hvem skulle ha fortalt dem det? Lærerne fra Shariaens venner(SV),eller Raudt? Eller avisa Klassekampen eller Dagbladet? Glem det! Det forstyrrer det multikulturelle prosjektet.
Og her ligger problemets kjerne som sikkert ikke er så ulikt i Respect/SWP/Enhedslisten/Rødt,etc. Du vil alltid ha noen kynikere i sånne partier som sitter og grunner på hvor man skal hente stemmegivning fra, men det store flertall av partimedlemmer, har maoistgenerasjonen (eks peter m. Johansen)
klart å innbille at militant islam er noen progressive,anti-imperialistiske greier. Hvis man vil ha et innlegg raskt refusert fra Klassekampen skal man bare legge fram sitater fra fundamentalistisk islam som viser den mest avsindige imperialisme: tilbakeerobring av tidligere muslimske territorier over hele verden innkludert SørSpania,SørItalia og Balkan - som et trinn i islamiseringen av Europa. Alt dette er jo sagt i tusenvis av videoer,prekner,intervjuer,etc men det ideologiske vaktkorpset av Braanens "venstreside" sørger for at dette materialet ikke tilflyter noen. Hvis man vil forstå noe av f.eks Hamas program er det bare å gå inn på Palestine Media Watch hvor alle videoene kan sees vederlagsfritt.
For å oppsummere selve illusjonenes illusjon: den aggressive globale Jihadismen med sine trekk av nazisme har bestemt seg for å knuse den vestlige type sivilisasjon og erstatte den med Koranens Sharia.
Etthvert oppegående menneske i Europa begynner å forstå dette nå. Men det såkalte venstre fortsetter å framstille det som om det var en progressiv anti-imperialistisk foreteelse.
Den eneste mulige forklaringen på dette er at visse maktutøvende personer i dette miljøet tror at de skal kunne dele makten med Sharia i det nye Eurabia.
Av alle stupide og rent ut sagt sinnsyke tanker i samtiden er denne den aller verste. Mere debatt i senkvelden blir det ikke,Valgeir.
Med fare for å avspore fullstendig: Oxford companion to Politics inndeler sosialismen i 3 hovedretninger. Kommunismen, sosialdemokratiet og anarkismen. Hårstads betrakninger om de kommunistiske retningene er meget interessante. Jeg har alltid undret meg over den intense stats-fikseringen som preger norsk "venstreside" Hvor ble anarkismen av? Til klargjøring: selv er jeg en kristeligkonservativ Høyremann, og derfor partiløs.
Jeg driver og leser John R. Schindlers Unholy Terror; Bosnia, Al-Qaida, and the rise of Global Jihad som skildrer islamisten Izetbegovics manipulative spill for aa etablere en islamsk stat paa Balkan ved aa drive frem en krig. 6 April 1992 godkjente EU Izetbegovics uavhengighetserklaering og krigen var med det et faktum.
I sin kameleonaktige karriere pleide Izetbegovic inngaaende kontakten med Muslim Brotherhood gjennom sin egen organisasjon Young Muslims. Det foerste han gjorde som bosnisk president var aa dra paa turne I Nord-Afrika og Midt-Oesten. Han sikret seg backing og funding hos Rafsajani i Iran, samt i Saudi Arabia, for den kommende krigen mot (de bosniske) serberne som I flere hundre aar hadde hatt dhimmistatus og vanskelige kaar under Ottomansk styre.
Inn I dette kommer ogsaa det faktum at Young Muslims hadde spilt paa lag med nazistene helt fra Bosnia ble okkupert I 1941. Stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, for oevrig Yassir Arafats onkel, tok en tur til Bosnia I april 1943 for ogsaa der aa kunne skape en baerekraftig nazi-muslimsk allianse. Den islamofile Heinrich Himmler var selvfoelgelig svaert begeistret for dette og han skapte en egen muslimsk enhet I sin private haer Waffen-SS (13th Volunteer Mountain Division of the Waffen-SS, populaert kalt “handschar” etter et tyrkisk sverd).
Etter krigen slo Titos Jugoslavia hardt ned paa muslimsk separatisme. Heller ikke i Stalins Sovjet var muslimer populaere pga deres bakstreverske tro. Paa 20 og 30 tallet drev man med massedrap paa islams prestestand I det Moskva kontrollerte Sentral Asia. Titos islampolitikk kan imidlertid sammenliknes med Kemal Ataturks. Likevel drev Young Muslims sitt hemmelige prosjekt videre der man fikk radikal naering fra Muslim Brootherhood. Deres motto var blant annet “Vaar vei er jihad!”
Etterhvert som Titos regime trodde at det fikk bukt med de radikaliserende tilboeyeligheter innenfor islam, saa kom det et glasnost. I 60 aarene ble det startet en rekke islamske institusjoner I Bosnia. Mellom 1950 og 1970 bygde staten 800 nye moskeer. Det kom altsaa til flere moskeer og imamer enn det hadde vaert foer kommunistene regjerte. I 1977 ble det startet et fakultet for islamsk teologi I Sarajevo; de hadde altsaa naa sin egen hoeyere shariaskole.
Paa denne tiden endret ogsaa det demografiske landskapet I Bosnia seg. Muslimene var naa den stoerste etniske (paa Balkan betyr dette ordet religioese) gruppe. Dette skyltes flere faktorer: hoey foedselsrate; serbere dro til Serbia av oekonomiske grunner; de bosniske serberne hadde lidd store demografiske tap under andre verdenskrig grunnet kroatiske og muslimske massakre (begge disse gruppene var altsaa nazi-kollaboratoerer). Hendelsene fra WWII ble det lagt lokk paa under Titos regime – dette fikk ligge aa ulme I generasjoner.
Revolusjonen I Iran hadde en voldsomt inspirerende virkning paa Bosnias muslimer. Ayatollah Khomeinis aksiom: “Islam is politics or it is nothing,” gikk rett inn I Young Muslims ideologi. I Izetbegovics politiske manifest “Islamic Declaration,” av bosniske serbere karakterisert som et islamsk “Mein Kampf,” kan man f.eks. lese: “Our objective is the Islamization of Muslims” og “our motto is to have faith and fight.” Boken kaller paa “political revolution” og sier “There can be no peace or harmony between the ‘Islamic religion’ and non-Islamic social and political institutions.” Maalet er “creating a uniform Muslim community from Morocco to Indonesia.” Det er ikke noe skille mellom religion og politikk: “History knows of no true Islamic movement that was not at the same time a political movement as well.” Forholdet mellom demokrati og islam beskrives slik: “Establishing an Islamic order is thus shown to be the ultimate act of democracy.” Joedehatet faar ogsaa sin plass: “Palestine is a provocation to all Muslims of the world,” og videre: “We would like to distinguish between Jews and Zionists, but only if Jews themselves find strength to find the difference.” Ut fra sin beundring for det ottomanske styret, saa indikerer han at at fornyet dhimmistatus for ikke-muslimer er hans plan: “These are not new laws of our new Islamic politics towards Christians and Jews, not new laws dictated by a new political situation. They are just the practical conclusions taken from the Islamic recognition of Christian and Jews which comes straight from the Koran.”
I 1982 fikk Izetbegovic overlevert et eksemplar av sitt manifest til det Iranske prestestyre via dets ambassade I Wien. Det ble ogsaa avtalt at lederskapet I Young Muslims skulle faa besoeke Iran. Izetbegovic hadde imidlertid med dette gaatt for langt og ble I 1983 fengslet av kommunistene. I 1988 kom han saa ut av fengselet til en stat I fritt fall og en verden I sterk endring. Han fikk etablert sitt “Party of Democratic Action,” (SDA) som han egentlig hadde mest lyst til aa kale “The Muslim Party.” SDA var det foerste etniske parti som ble registrert I Bosnia. Det foerste store moete ble holdt I Sarajevo 26 mai 1990 og selv om Izetbegovic vanligvis ikke fremstod som islamistisk fremfor kamera, saa begynte han moetet med “In the name of Allah, gracious benefactor,” og proklamerte at tiden naa var kommet til aa oedelegge det systemet som var lagd uten gud.
Etter valget I november 1990 ble Izetbegovic bosnisk president selv om det egentlig var en annen (Fikret Abdic) som totalt sett fikk flest stemmer. Hvordan dette ble ordnet paa bakrommet har aldri blitt fortalt. Izetbegovic forspilte ikke tiden med aa puste paa gloerne for etnisk paranoia I det sammensatte samfunnet. I februar reiste han til Libya som foerste stat paa sin rundreise for aa knytte naermere band til islamske stater. I Tyrkia ble det lagt merke til at han ikke ville besoeke Ataturks grav; noe bare Ayatollah Khomeini hadde unnlatt aa gjoere tidligere. Tidlig I mai kom han saa til Iran der det altsaa ble droeftet finansiell stoette som bl.a. innebar etablering av en iransk-bosnisk bank og aapning av konsulat I Sarajevo. Dette besoeket skapte sterk uro blant den ikke-muslimske befolkning I Bosnia. Man vet ogsaa at Izetbegovic spurte Irans etterretning om raad vedroerende situasjonen I Bosnia og at han eksplisitt spurte om Iransk “hjelp” I tilfelle krig broet ut. Den bosniske delegasjonen ble forsikret om full stoette og de ble informer tom at “As for now, the state budget of Iran will be projected as if Iran had two million more inhabitants than it currently has.”
Finansiering av den bosniske islamistiske paramilitaere gruppen “Patriotic League” under ledelse av Izetbegovics naere medarbeider Hasan Cengic, ogsaa kalt “the flying imam” pga hans hyppige turer til andre islamske stater, var en hovedsak. Mens Cengic drev intensivt krigsforberedende arbeid saa drev Izetbegovic dobbeltspill I media og paa politikkens scene. I moeter, med blant andre Karadzic, saa var han imoetekommende og optimistisk; med en gang slike moeter var over saa sendte han andre signaler.
Med stoette fra kroatene saa drev muslimene I det bosniske parlamentet gjennom et referendum om uavhengighet fra Beograd. Dette ble gjort med stoette fra EU. Dagen foer valget, den 28 februar 1992, saa godkjente de bosniske serberne en konstitusjon for hva de kalte Republika Srpska. Dette ble gjor som en forberedelse hvis Izetbegovic fikk gjennomslag I valget. Valget slo ikke helt til for Izetbegovic. I stedet for 2/3 flertall ble det 62,68% av stemmene, men han forberedte seg likevel paa aa erklaere uavhengighet. Mange serbere saa det som en provokasjon og et daarlig tegn at det I forbindelse med valget kom til et angrep fra muslimer paa et ubevaepnet serbisk bryllupsfoelge I det gamle tyrkiske kvarter I Sarajevo. Brudgomens far ble drept og en ortodoks prest saaret.
I et siste forsoek paa aa unngaa borgerkrig sammenkalte EU til et moete I Lisboa. Izetbegovic, Karadzic og Boban (leder for de bosniske kroatene) moettes. Moetet gikk egentlig bra og man var enig I prinsippet om at Bosnia og Hercegovina skulle vaere en enhetlig, uavhengig stat organisert etter et kanton prinsipp som skulle sikre lokal selvraaderett I de forskjellige etniske regioner. Serberne godtok altsaa en enhetlig bosnisk stat bare ikke muslimene regjerte paa en sentralisert maate. I Lisboa godkjente Izetbegovic denne planen, men tilbake I Sarajevo saa hadde han igjen ombestemt seg og planen ble vraket.
De bosniske serberne kom saa med et siste fredsforsoek. De foreslo et moete mellom Karadzic og Izetbegovic. Izetbegovic besvarte aldri denne henvendelsen.
Den 6 april 1992 saa godkjente EU Izetbegovics uavhengighetserklaering. Etter kort tid saa erklaerte de bosniske serberne uavhengighet for Republika Srpska slik de hadde lovet. Krigen var et faktum.
Det er meget interessant forskning som naa presenters vedroerende Balkan. Den presentasjonen som vi ofte har faatt servert av saakalte eksperter har kanskje mer lignet paa ideologisk forvridde droemmebilder. Parallellen inn I andre europeiske samfunn beginner aa bli slaaende, for ikke aa si skremmende. Jeg takker Haarstad som gjorde meg oppmerksom paa denne boken.
til fh
http://www.frihetlig.org/
Velsigne deg,S,som har laget en slik fin anmeldelse av den.
Jeg håper den ansporer alle til lesning for den i likhet med Delisos The coming Balkan Caliphate,går rett inn i de bebattene som føres på document. Det er rent ut sagt en dyp glede at det kommer bøker av denne typen.
Her treffer Ole Pedersen spikeren på hodet:
"Den populistiske demagog George Galloway har ingen bølge å ri på lenger. Hans tidligere allierte i Irak sammarbeider nå med amerikanerne for å begrense hodekappernes herjinger." Og Galloway kan byttes ut med Klassekampen.
Til Hårstad litt lenger oppe i denne tråden: Jeg er stort sett enig i det du skriver om venstrekommunister (selv om jeg for min del tror det finnes en reell konflikt mellom kollektivet og individuell frihet som verken de eller andre konsekvente sosialister har noe svar på, men det er en lang debatt...). Den engelske gruppa Alliance of Workers' Liberty som Nina lenker til, står i den venstrekommunistiske Trotski-tradisjonen. Selv om man ikke tror på programmet deres, har de mye lesverdig stoff om Irak, Israel m.m. - med andre ord en sesriøs gruppe.
til fh: kommunistisk historieskrivning ble jo alltid gjort utfra hvem som satt med makten. Enhver sjef skulle ha sin historieversjon og den gikk ut på at motstanderne var nazister og fascister.
Det er faktisk først i de siste 15 årene det har vært mulig å skrive historien om de ulike retningene av "kommunisme" - etter at arkivene ble åpnet og forskere har fått tilgang.
Skulle du være interessert i å snuse på historien om de undertrykte retningene anbefales http://www.internationalism.org og www.icl-fi.org
Tilleggskommentar til Ninas artikkel om Respect: Organisasjonene Socialist Worker's Parti (SWP) og Alliance for Worker's Liberty (AWL) er som hund og katt. Sitatene Nina bringer, er fra AWL, men leseren får inntrykk av at de er fra SWP, som er medlem av Respect-koalisjonen. SWP er motstykket til Internasjonale Sosialister (IS) her i Norge, og de ville nok ha passet rett inn i Rødt. - Slik sett ville det vært interessant å vite mer om hva splittelsen Galloway/SWP dreier seg om; begge har så langt, til forskjell fra AWL, betraktet islamister og væpnede baathister som "anti-imperialister".
Takk til S. for langt resyme, som var informativt. Og nei jeg tror ikke de lokale kommunistene lar seg skremme før Klassekampen er kjøpt opp og er fullstendig overtatt av kun arabiske skribenter, og Brånen er kaffekoker/korrekturleser. Det er nok mange av disse kommunistene som lar seg konvertere ettersom da det skulle gjøre det mulig å nå til topps i det muslimske hierarki. Ayatollahs aksiom er da også den forløsningen som kommunistene leter etter. Når religionen er tilintetgjort OFFISIELLT til fordel for å redefineres som politikk, så kan man da ikke som sekulær ateistisk kommunist forlange noe mere. Konverteringen blir en formell sak og ikke religiøs.
Spørsmålet er da om muslimene vil oppdage at de har sluppet ateismen inn i sitt hjerte. Og at det var Ayatollah Khomeini som innførte den.
Og det er andre skremmende perspektiver. I dag eksisterer det en uttalt misnøye med feminismen, men den er ikke kommet spesiellt langt på vei med henhold til artikulasjon. Og det kan faktisk brukes av klassekampen. Ved å begynne å kritisere feminismen kan de faktisk pleie sitt forhold med muslimer samtidig som dem også fanger opp folk som av en eller annen grunn har blitt sinte på feministene. Og også score litt på å følge med i tiden.
En annen ting er selvfølgelig sosialøkonomi. Ettersom the new world order vokser seg til og globaliseringen blir gjennomført så vil være ressurser mer og mer fremstå som absolutt definerte størrelser og det vil bli ett markert behov for former for statisk sosialøkonomi. Den ekspansive økonomi vil avsluttes av naturlige årsaker og da vil det være planløsninger etc som står der som de enkle og selvfølgelige ting.
Takker Valgeir for mye klokskap. Det aller siste avsnittet om organisering av verdens resursser er viktige saker da
det er klart at på et eller annet tidspunkt må det vokse fram strukturer som stopper/bremser/kontrollerer rovdriften av verden. Hvordan unngå at disse blir meningsløse byråkratikorridorer av typen FN og også Comecon-lignende statsplanleggingbyråkratier?
Jeg har ikke noe svar på det,men rovdriften fortsetter hver dag og en dag stopper det seg selv om det ikke blir gjort noe sivilisert. Men hva da?
Fortsettelse av referat fra John R. Schindler – Unholy Terror.
Schindler’s agenda er aa komme med en mer nyansert fremstilling av det som skjedde I Bosniakrigen.
24/7 media gikk med full tyngde inn I dekningen av det som ble kalt for den nye spanske borgerkrigen. Det var de gode muslimene mot de fascistiske kristne serberne. Det var kristen ortodoks middelalder mot postmoderne multikulturalisme representert ved Sarajevo og Izetbegovic. Presidenten og hans trosfeller ble unison fremstilt som demokratiske, fredselskende og sekulaere. De var Europas muslimer som ble behandlet som slaktesauer av morderiske serbiske nasjonalister og ortodokse kristne fundamentalister. Fakta og hendelser som gikk imot dette synet ble bevisst undertrykt og begrepet kampanjejournalistikk ble skapt. Izetbegovic- regimet vant med dette den politiske krigen selv om de var doemt til aa tape militaert.
Media, intellektuelle og politikere gikk I Vesten (saerlig I USA) sammen om aa skape dette bildet selv om de muslimske uhyrlighetene ikke paa noen som helst maate stod tilbake for det de andre gruppene begikk I denne borgerkrigen. Det historiske gehoer var ogsaa doevt for omraadets ottomanske historie og de uhyrligheter som ble begaatt under WWII. Dette ga fritt leide for islamistene I Bosnia og det globale jihad fikk utspille seg I hjertet av Europa.
Krigens utbrudd gjorde det svaert vanskelig for den jugoslaviske arme (JNA) eller det som var igjen av den. Militaeret var historisk sett en attraktiv karrierevei for bosniske serbere, de var altsaa overrepresentert. I serbiske omraader endret man ved krigens utbrudd bare navn til den bosnisk serbiske arme (VRS). I de SDA (Izetbegovic’s islamistiske parti) kontrollerte omraadene var det mer komplisert. Izetbegovic forventet at JNA avdelingene I hans omraader skulle overgi materiell til hans paramilitaere styrker, Patriotic League. Dette ville haeravdelingene ikke paa noen vilkaar gaa med paa. De oensket mest av alt aa trekke seg ut av de SDA kontrollerte omraadene, men dette ble blokkert og resultatet var selvfoelgelig vold og kaos. SDAs paramilitaere styrker angrep JNA over hele Bosnia, saerlig I Sarajevoregionen. JNA ble med dette trukket inn I krigen. I mai 1992 kom det to uprovoserte angrep fra muslimene som skulle forgifte forholdet mellom SDA og JNA radikalt.
2. mai landet Izetbegovic paa Sarajevo lufthavn som var under JNA kontroll, selv om Patriotic League hadde forsoekt aa ta den. JNA holdt Izetbegovic tilbake og oensket aa bruke det som forhandlingsgrunnlag for aa faa sine styrker fritt ut av Sarajevo. Etter beskyldninger om kidnapping ble det likevel enighet om en slik avtale. Izetbegovic ble loeslatt og 3. Mai begynte JNA aa trekke seg ut. SDA broet sin del av avtalen og Patriotic League aapnet ild mot kolonnen I retrett. 32 kjoeretoey ble tatt, 7 soldater drept og langt flere saaret.
I Tuzla hadde ogsaa JNA inngaatt avtale om aa faa trekke seg ut. 15 mai startet hele kolonnen aa bevege seg, inkludert sivile arbeidere og soldatenes familiemedlemmer. Foerste forsoek ble blokkert. Etter moerkets frembrudd fikk de saa tillatelse til aa bevege seg – rett inn I et bakholdsangrep med full pakke, inkludert snikskyttere og miner. Mange av JNA soldatene var vernepliktige tenaaringer. De hadde liten mulighet til aa kjempe tilbake. Svaert faa overlevde. De kunne fortelle om regelrette henrettelser av saarede og om sivile som deltok I massakren sammen med de paramilitaere. Muslimene har aldri frigitt materiale for etterforskning av denne hendelsen. Serberne hevder at det var mellom 200-300 som ble drept. Det har vaert vanskelig aa stadfeste tallet siden likene ble brent. Vestlige media fant det ikke verdt aa rapportere om denne massakren. Mai 1992 ble slutten paa Tito’s arme og Milosevic foretok massive utskiftninger I ledelsen.
Vestlig media var vitne til krigen nesten utelukkende fra Sarajevo. Der hadde reporterne hoteller, mat og alkohol. De fikk den beste behandling av SDA.
Begrepet som definerte krigen I Bosnia var etnisk rensing. Dette begrepet har sine roetter tilbake til WWII. Drap var ikke primaert siktemaalet men heller aa fjerne en gruppe fra et omraade vha militaermakt. Tre generasjoner JNA offiserer var opplaert til denne strategien for aa hinder opproer og soeke ut femtekolonister og terrorister. Begrepet har blitt hengt paa den bosnisk serbiske arme, men slik etnisk rensing var I realiteten et maal for alle de stridende grupper I krigen. Det er uten tvil at de bosniske serberne utfoerte slik etnisk rensing I langt stoerre grad enn de andre gruppene I 1992, grunnet bedre organisering og stoerre militaer makt. Innen 1995 var det imidlertid ingen stoerre forskjell paa serbere, kroater og bosniaker.
10 mai 1992 saa rapporterte bosniske myndigheter om 1320 drepte totalt; 6700 saarede; 1900 savnede; 320.000 interne flyktninger og 350.000 som hadde flyktet ut av landet. Alle sider beskyldte hverandre for uhyrligheter mot sivile. Alt endret seg imidlertid mot slutten av juli da Newsday rapporterte om serbiske konsentrasjonsleire der muslimer ble holdt under kummerlige forhold. I august ble det av flere reportere meldt om drap paa muslimske sivile og igjen brukte man begrepet konsentrasjonsleire. Ingen av disse historiene hadde sikre kilder og mye av det som ble rapportert var direkte feil. Ingen journalister gravde dypere ned I materialet. Britiske ITN sendte bilder av underernaerte muslimske fanger ved Trnopolje. Dette skapte ramaskrik og den amerikanske kongressen krevde resolutt handling. Spoersmaalet var fra naa av ikke om USA burde intervenere og velge side, men hvordan muslimene kunne hjelpes.
Izetbegovic’s regime lot ikke denne sjansen, startet av vestlig media, gaa fra seg. Selv om Sarajevo ikke tidligere hadde kommet med beskyldninger om massemord, saa meldte naa den bosniske FN ambassadoeren om at 17.000 muslimer hadde blitt drept I serbiske leire. Beskyldningene ble fremsatt uten bevis. Snart paastod muslimske myndigheter at 260.000 muslimske sivile var I serbiske konsentrasjonsleire, igjen uten stoettende bevis. Media rapporterte dette som fakta.
Innen desember saa kunne Sarajevo’s utenriksminister fortelle at det til naa var 128.444 doede muslimer. Innen sommeren 1993 ble tallet justert opp til 200.000. Ingen stilte spoersmaal ved disse tallene og de ble snart referert ogsaa av Clinton administrasjonen. Ved krigens slutt opererte man med en kvart million doede; majoriteten var muslimske sivile. I media og blant politikere saa snakket man naa om et nytt Holocaust og folkemord. Borte fra medias soekelys opererte andre regjeringer og organisasjoner med andre tall, ut fra deres etterretning. Roede kors regnet med at 20.000-30.000 bosniere var drept det foerste aaret, militaere og sivile.
Flere aar etter krigens slutt kom 2 uavhengige kommisjoner frem til noenlunde de samme tall. Haag tribunalet fant ut at 102.000 bosniere mistet livet under krigen. 55.261 sivile; 47.360 militaere. Tallene kunne videre brytes ned til 60.000 muslimer; 31.000 serbere; 12.000 kroater. Et multietnisk bosnisk team konkluderte med at langt faerre enn 150.000 doede; mest sannsynlig ca. 100.000; 80.000 kunne bekreftes med sikkerhet. Ca. 100.000 drepte tilsvarer 2.4% av den bosniske befolkningen foer krigen. Under WWII mistet 15% av befolkningen livet; 382.000.
I media var det overhode ikke gehoer for annet enn at kristne drepte muslimer. De bosniske serberne dokumenterte uhyrligheter gjort mot dem med stor noeyaktighet, men ingen ville ta I dette stoffet.
Srebrenica er selve krigens skrekkeksempel. En etnisk delt by som var vitne til uhyrligheter fra begge sider, selv om bare serbernes forbrytelser naadde tvrutene. Mellom mai og desember 1992 saa angrep muslimske styrker gjentatte ganger serbiske landsbyer rundt Srbrenica. De drepte og torturerte sivile; noen ble mishandlet og brent levende. Til og med beretninger som er pro Sarajevo legger til grunn at muslimske styrker I Srebrenica, under ledelse av den naadeloese Naser Oric, murdet over 1.300 serbere; flere ble drevet bort og satt I “isolasjonssentre” som SDA kalte det. Ved utgangen av 1992 hadde muslimene “etnisk rensket et stort omraade.” De kontrollerte 95% av Srebrenica kommune og halvparten av nabokommunen. I det naerliggende Goradze saa myrdet den locale SDA sjefen Hadzo Efedic opp mot saa mange som 100 sivile serbere paa St. Niklas dag. Under den ortodokse jul, 7. Januar 1993 saa ledet Naser Oric sine styrker I overraskelsesangrep mot serbiske landsbyer. Da den bosnisk serbiske arme gikk til motangrep saa kalte Oric inn FN’s fredsbevarende styrker slik at han ikke skulle miste erobret land. FN general Morillon kom til Srebrenica I mars og saa byen overfylt av muslimske flyktninger, som hadde roemt unna det serbiske motangrepet. Dette fikk Milosevic I Beograd til aa overtale Radko Mladic til retrett. Dette ble gjort motvillig, men Srebrenica ble ikke glemt og Mladic’s hevn og forbrytelse var skrekkelig (juli 1995).
Vestlig opinion var en hjoernestein I muslimenes krigsstrategi. Media unngikk aa fortelle historier som kunne rokke ved det etablerte bildet. Nar antallet serbiske krigsforbrytelser ikke kunne rapporteres saa fant man paa noen. Fra krigens aapningsfase saa var det flere direkte feilreportasjer, bl.a:
13 august 1992. ABC TV producer drept av snikskytter paa Sarajevo airport. Dette ble rapportert som en serbisk forbrytelse, men FN observatoerer konkluderte med at skuddet maatte ha kommet fra en muslimsk posisjon.
Bilder fra August 1992, bla TIME cover, ble fremstilt som muslimer I konsentrasjonsleire. Det var I virkeligheten bosniske serbere. Dette ble aldri korrigert.
CNN viste bilder av muslimer drept av serbere. Det var egentlig motsatt. (Mars og mai 1993)
Newsweek, 4. Januar 1993 rapporterte om 50.000 muslimske kvinner voldtatt av serbere. FN konkluderte med 2.400 ofre; 119 dokumenterte.
Fn observatoerer ga til kjenne misnoeye fordi det ble skapt en slik voldsom anti serbisk stemning I den vestlige opinion. De saa at uhyrlighetene ble utfoert av alle parter. Man visste, selv om dette ikke ble rapportert I media, at Sarajevo til og med drepte sine egne innbyggere for aa faa stoerre stoette og bygge opp serberhatet. Saa tidlig som juli 1992 rapporterte diplomater om at muslimer provoserte frem artilleriild fra den bosnisk serbiske arme. Man rapporterte I media om at serberne skjoet mot det stoerste sykehuset I Sarajevo, men man unnlot aa nevne at muslimene hadde anlagt en skytestilling rett ved bygget. I august saa konkluderte FN personell samt flere vestlige etterretningstjenester at de verste grusomhetene I Sarajevo ble utfoert av muslimer for saa aa kunne legge skylden paa serberne. Bla den saakalte broedkoemassakren 27 mai der man skyldte paa serbisk artilleri mens det I realiteten, konkluderte FN, hadde blitt plassert en bombe ved koen av muslimene selv. 17 juli ble det ogsaa koreografert et angrep paa den britiske utenriksminister Douglas Hurd I det han var I ferd med aa gaa inn til Izetbegovic. 30 sekunder etter at Hurd var inne eksploderte granaten og 10 sivile ble drept. Vaktene hadde paa mysterioest vis soekt dekning foer granaten gikk av.
Selv om det var flere klare eksempler paa at SDA ikke la skjul paa sin islamistiske agenda og jihad saa ble ikke dette rapportert I media. Det ble trykt opp guider for hvordan man skulle drive hellig krigfoering og 17 september 1993 saa trykket Adnan Jahic, SDA sjefen I Tuzla, partiets manifest for en muslimsk stat der det blant annet stod: “Truth and Justice belong only to those who fight for the survival and long-term goals of the Muslim people.” “The Islamic ideology will aim to gradually abolish the duality between sacred and secular, religious and political, which has been imposed on us by secularized Christian Europe against our will.” “In its nature, Islam does not recognize the difference between religious and social. After all, Islam is not a ‘religion’ but a religious-political ideology, an all-encompassing approach to living. … True Islam always aims to encompass the society in which it exists, and with it its political and state structures.” Slike manifester skremte naturlig nok vettet av de bosniske kristne, samt sekulaere muslimer. Izetbegovic klarte det kunststykke aa bli en yndling blant Vestens liberale samtidig som han mottok priser fra Saudi Arabia for hans bidrag til islam og jihad.
Forholdet mellom muslimer og kroater forverret seg ogsaa radikalt og endte ogsaa til slutt I aapen krig. Observatoerer kunne hoere Allahu akbar! Rop under Iranske flagg og I krigen mot kroatene (katolikker) saa kom det til ogsaa saakalt spesialenheter av muslimske frivillige som begikk mesteparten av de uhyrligheter som kroatene ble utsatt for. Disse angrepene kunne man ikke skjule I lengden men Sarajevo forklarte dem som hevn begaatt av ofre. Minst 1.500 sivile kroater ble drept I disse kampene og 500 kroatiske krigsfanger ble henrettet. 140.000 kroater ble drevet paa flukt slik intensjonen var. 126 kroatiske barn ble drept, 60% av snikskyttere. 10 juni 1993 sendte muslimene artilleri mot en lekeplass near byen Vitez. 8 barn ble drept og 6 skadet. Frivillige jihadkrigere drepte ubevaepnede paa barbariske maater. I landsbyen Miletici ble massakren paa 5 sivile filmet. I Majine ble 36 kroater drept; kvinner, eldre og ubevaepnede fanger. 7 fikk hodet kappet av. En arabisk kriger innroemte senere at hans enhet hadde drept minst 20 kroater med kniv og motorsag og kappet hodet av dem. Rett foer jul I 1993 ved Krizanicevo Selo og Buhina Kuca, slaktet saakalte hellige krigere 64 ubevaepnede kroater. De kom tilbake to uker senere og drepte 36 til. Paa disse raidene ble de katolske kirkene oedelagt og brent. Jesusbilder ble tagget med “Jesus for SDA” og utstyrt med kjoennsorganer. Det fantes ogsaa SDA drevne leire, blant annet paa en fotballstadion I Bugojno, med 800 kroatiske fanger. I ettertid har fanger beskrevet dette som en sadistisk kommandants private Auschwitz.
Den verste kroatiske massakren fant sted 16 april 1993 I landsbyen Ahmici. Der ble 116 muslimer drept. Hoeytstaaende offiserer innenfor muslimenes hemmelige politi har I ettertid innroemmet at de visste om Ahmici paa forhaand, men de lot det skje for aa faa mer publisitet omkring kristnes forbrytelser. Ahmici fikk bred mediadekning mens massakren paa 20 kroater samme dag aldri ble rapportert.
Gjenger med tilknytning til organisert kriminalitet var en del av Izetbegovic’s kjernestyrker fra dag en. Disse ble saerlig brukt for aa terrorisere og drepe I Sarajevo. Planen var aa terroriserer bort ikke-muslimer. Et klassisk tilfelle er drapet paa Ristovic-familien 8. Juli 1992 I en etnisk blandet forstad til Sarajevo. 6 familiemedlemmer ble skutt og drept med automatvaapen under familiens lunchmaaltid. Drapsmennene var kledd I Patriotic League uniformer og kjoerte bort I en politibil tilhoerende det muslimske politi. Drapsmennenes identitet var snart kjent men politiet blokkerte etterforskningen. Ristovic-familien som hadde bodd I omraadet I 300 aar evakuerte og ved krigens slutt var det nesten ingen flere serbere der. Slike gjenger kunne ogsaa kidnappe unge serbere for saa aa sende dem til fronten som mineryddere, eller familiene kunne velge aa betale blodskatt. En av disse gjengene, ledet av en viss Caco, stod for drap paa mellom 2000-5000 av Sarajevo’s serbere.
Izetbegovic ville selvfoelgelig sikre seg goodwill I Washington og engasjerte det ledende amerikanske pr-byraaet Hill & Knowlton for oppgaven. Det var det same byraaet som stod bak det falske vitnemaalet for kongressen I 1990 om Irakiske drap paa spedbarn I Kuwait. Inntil midten av 1993 hadde Sarajevo ogsaa Ruder Finn paa loenningslista. Dette pr-byraaet bidro til en stor diplomatisk suksess for Sarajevo paa konferansen om menneskerettigheter I Wien I juni 1993. Muslimene dominerte dette moetet som kulminerte med 80 mot 1 stemme der man fordoemte FNs manglende handlingsevne I Bosnia samt at man krevde oppheving av FNs vaapenembargo mot det tidligere Jugoslavia.
Til opplysning, så er Galloway nå kreasjonist i tillegg.
Johann Hari, Independent:
"For a long time now, George Galloway has been drifting towards religious fundamentalism. He opposes abortion rights; he has broken away from the Socialist Workers’ Party, because even they have gagged at his habit of hugging Islamic fundamentalists too hard; and he rants and howls about how “militant atheists” like Richard Dawkins and Christopher Hitchens are trying to “silence religion.”
(The only place militant atheists have tried to silence religion is in the Soviet Union – which he supported, and whose fall he describes as “the worst day of my life.” Oddly, he doesn’t mention this to his new religious supporters. Of course, in reality Britain today is a country where the religious are guaranteed unelected seats in the legislature, a state-backed faith, faux “respect” at every turn, and billions of pounds to indoctrinate innocent children into their superstitions. Far from “silencing” the religious, we militant atheists are simply asking that they compete on a level playing field with us.)
But this week Galloway took a further step towards full-blown fanaticism, when he came out as a creationist. This is what he said on his TalkSport radio rant, in trying to rebut a caller who defended atheism and science: “I was looking at my little six month old baby today beginning to take his first steps crawling across the hall of the Methodist Central Hall today, and it doesn’t look like an accident to me. He doesn’t look like an accident of evolutionary chance to me. I’m not really prepared to believe that from the bottom-dwelling slugs of the pond came the voice of Pavarotti. I’m not really prepared to believe that Albert Einstein and a spider are really the same thing, that they just took a different evolutionary path.”
He offers the same backward imbecile ignorance as George Bush and the Ayatollahs. He even says we atheists want to “abolish Christmas”. (Yes, Dawkins is the Grinch.) Is there anyone left who thinks George Galloway is a left-wing politician?"
http://www.johannhari.com/archive/article.php?id=1228