Historien om bakvaskelsen av Barack H. Obama sier alt om farene ved å gjøre tro og bakgrunn i seg selv til kriterier på medlemskap av fellesskapet. Vi står foran avgjørende valg.
Hvis politikere og andre faller for fristelsen til å spille det religiøs-kulturelle-etniske kortet, åpner de en dør som i en skrekkfilm er full av spøkelser. Man kan ikke leke med begreper som “hvit” eller hva man “egentlig er”, uten at man vekker historien til live.
Kritikken av islam og muslimer er tung og mangesidig – og berettiget. Men det må ikke overskygge at Vesten sannelig har sin mørke historie å slepe på. Og utskillelse og definisjon av mennesker tilhører et av de mørkeste kapitlene. Vi kan begynne med forvisningen av jøder fra Spania. Det følger Reconquista – gjenerobringen av Andalusia fra maurerne. Det holdt ikke å omvende seg til kristendommen. Jødene måtte fremvise spesielle bevis på at de var sanne kristne. De måtte gjennomgå spesielle prøver, som å spise svin, slik Milos Forman viser det i sin siste film.
Europa er ikke “hvitt”. Europa er en kultur, en smertelig historisk erfaring. Europa er en ensomhet.
Vi trenger den amerikanske liberale, kritiske tanke, på grunn av dens optimisme og dynamiske energi. Men Europa kan aldri bli Amerika. Til det er vi for mørke. Vi bærer på for mye historie.
Men EU-Europa har valgt seg en solskinnsversjon. EU-Europa ligger badet i et overflatisk, banalt lys, der alt handler om penger, handel og management, og moral og prinsipper er minste felles multiplum. Ved å velge ultratoleranse og størst mulig frihet og rettigheter har man løst utfordringene.
Det er ikke spesielt vanskelig å se en sammenheng mellom EU-svada, vår egen rikdomstoleranse og det at farlige tanker dukker frem fra historiens mørke.
En historie fra hverdagen:
En iransk gutt blir mobbet i barneskolen – av norske elever, som sier han har “bæsj i ansiktet”, kaller ham Muhammed eller Hussein og sier han er “asiat”. Denne gutten er en virkelig asylant, som har flyktet fra mullahene. De som erter skryter av at de er europeere og kan reise hvor de vil, mens han er “asiat”. Gutten blir ytterst lei seg, og får psykiske problemer. Moren må ta ham til psykolog. Barna har ikke suget dette av eget bryst. De har hørt det av noen, dvs. voksne. Moren har tatt opp mobbingen med skolen, men ikke nådd frem. En ytterst nedslående historie. Så kommer nye opplysninger: Også en gutt med muslimsk navn og en kamerat av ham erter gutten. Da er mobbingen perfekt: De to kollektivene – det norske bygdedyret og det muslimske – lukter seg til at en enslig iransk gutt står alene.
Det er en historie om noe som er galt i Norge. Bak ultratoleransen stikker uvilje og fordommer frem. Men det gjør det også blant gruppemuslimer, og der hvor disse inngår forbund er det fare på ferde. I de tilfeller hvor muslimer har vært ertet på høyere trinn, har slektninger dukket opp og truet med juling.
Men det er enkeltinvider som den iranske gutten vi må beskytte. Ellers er det kollektivene som overtar.
Poenget med den liberale forståelsen er at den ser at både det norske kollektivet og f.eks. det somaliske eller pakistanske kan knuse individet.
Hvis man roper på et norsk kollektiv uten en gang å se denne faren, er det grunn til å si fra. En slik posisjon vil frastøte liberale mennesker, og tiltrekke folk som setter stammetilhørighet foran alt. Da bryr man seg ikke så mye om det knuses noen enkeltskjebner underveis. Det er prisen man er villig til å betale.
Europas tragiske styrke er evnen til å sette individet først. Jeg vil si det er essensen av gresk filosofi og kristendommen. USA har trådt feil i sin krig mot terror, ved å stole for mye på den militære innsatsen. Men Europa kan komme til å begå en mye større feil hvis det gjenoppvekker stammedyret. Det finnes bare man skraper litt i EU-og FN-fernissen.
Å tro at man ikke kan forsvare Europa uten å slå på stammetrommene er å ta feil, både av Europas karakter og av Europas styrke.