Hva kampen gjelder

Rustads verdensoppfatning synes i stigende grad å analyseres i sjablonger for svart og hvitt: Enten så må vi "vedta" at kultur, historie, etnisitet og religion ikke har noenting å si for et samfunns sammenhengskraft, eller så står Holocaust for døren.

Hvorfor skal vi godta dette overforenklede dilemmaet?

Hva hvis kultur, historie, etnisitet og religion faktisk har noe å si for et samfunns sammenhengskraft? Ville det ikke da være lurt å anerkjenne dette, og så føre en politikk som sørger for at innvandringens mengde avpasses muligheten for at nye medlemme faktisk integreres i fellesskapet?

Dette handler ikke om eksklusive kriterier for medlemsskap, men om en realitetsorientert forvaltning av samfunnet.

" En slik posisjon vil frastøte liberale mennesker"

Hva så? Det er jo dere liberale som har åpnet opp portene til Europa og bærer ansvaret for de etniske konflikter som måtte komme. Tid for realisme.

"Stammedyret" er en helt naturlig del av det å være menneske.

Sosialister og liberalere har det til felles at de er blinde for disse tingene, eller mener at de kun har overfladisk betydning. Derfor trengs det en type tenkning som tar høyde for disse.

Og husk at Aristoteles hadde et organisk syn på sin demokratiske bystat. Han så staten som en naturlig forlengelse av familien, som igjen var en naturlig forlengelse av individet.

Da følger det at hvis ikke deltagerne i demokratiet føler en naturlig tilhørighet med hverandre, brytes det opp i grupperinger som jobber for sine egne særinteresser, og hvor politikerne tvinges til å hore for for en udannet mobb - et flertallsdiktatur og et pøbelvelde.

Et demokrati i seg selv er uansett bare et flertallsdiktatur, og i et slikt styresett er ingenting hellig.
Det er nettopp begrensningene av demokratiet, eller monarkiet for den del, som utgjør kjernen i de vestlige liberale tradisjonene og konstitusjonene som tok form utover 1700 og 1800-tallet, og som enkelte nå føler er truet av islamismen på samme måte som av kommunismen og nazismen i forrige århundre. Kjernen i det liberale samfunn er nettopp vernet av minoriteters rettigheter på alle samfunnsområder mot flertallets forgodtbefinnende. Det er derfor vi har Grunnloven.
Utviklingen og implementeringen av disse verdiene er resten av verdens store misunnelse, og det fremste våpen vi har i kampen mot totalitære kollektivister.

Som Ronaldus Maximus engang sa: "Above all, we must realize that no arsenal, or no weapon in the arsenals of the world, is so formidable as the will and moral courage of free men and women. It is a weapon our adversaries in today's world do not have."

Tusen takk til Tone for krystallklar tale. Skriv gjerne mer. Jeg strevde med å uttrykke noe lignende, men brukte vel omtrent fire ganger så mange ord.

At hennes høyst betimelige spørsmål ikke avføder videre diskusjon, skyldes at man blir svar skyldig. For de nevnte faktorer er fundamentale for samfunnets identitet, og enhver politikk som ikke tar hensyn til en slik vesentlighet har små sjanser til å lykkes i å bevare et godt samfunn.

La oss derfor legge det konstruerte binære dilemmaet bak oss, for valget står ikke mellom total homogenitet og størst mulig heterogenitet. Det dreier seg om fornuftige valg av proporsjoner.

Et demokrati i seg selv er uansett bare et flertallsdiktatur, og i et slikt styresett er ingenting hellig.

Ikke uten videre, og husk at demokrati er eldre enn parlamentarismen.

Aristoteles mente at man måtte ha dygd, dvs. ha utdannelse og innsikt for å kunne styre.
Demokrati definerte han som når det flertallet som styrte hadde denne dygden.
Et flertall uten dygd, dvs. uten utdannelse eller innsikt, kalte han flertallsdiktatur eller pøbelvelde.

Så lenge flertallet i Norge har leseferdigheter, og har mulighet til å sette seg inn i ting ved å lese aviser og partiprogrammer, tolker jeg det som at Aristoteles' betingelse er oppfylt.
Men så lenge vi fortsetter å ta imot analfabeter og/eller innvandrere fra den tredje verden som verken kan tale eller lese det norske sprog, og gir de stemmerett. undergraver vi denne dygden.

Min slutning er at for å kunne stemme, må en kunne sproget, og det oppnår vi enklest ved å stille språkkrav til norsk statsborgerskap.

Det er Grunnloven som sikrer minoritetsvernet, ikke demokratiet, og jeg skjønner ikke hvorfor du blander inn parlamentarisme her.

For å illustrere med et eksempel - det er en grunn til at rett til erstatning ved ekspropriasjon er nedfelt i Grunnloven (§ 105). Uten dette vernet kunne et demokratisk flertall beslaglagt enhver eiendom, uten hensyn til eierens rettigheter. Altså er det Grunnloven, en liberal konstitusjon, og ikke demokratiet, som sikrer eiendomsretten - og i sin forlengelse også velstanden og utviklingen vestlig sivilisasjon har gjennomgått de siste århundrene.

30-årskrigen og Westphalerfreden gav bl.a. opphavet til nasjonalstater basert på religiøs homogenitet, så langt er jeg enig i at en viss homogenitet er viktig for stabilitet. Men å blande inn etnisitet i dette bildet er faktisk helt irrelevant.

"Men å blande inn etnisitet i dette bildet er faktisk helt irrelevant."

Du kan jo fortelle det til alle de ulike folkeslagene som har opplevd interne etniske konflikter bare de siste tiårene. Og alle de som har pågående etniske konflikter i dag. Mye uro kan spores tilbake til at det ikke ble tatt godt nok hensyn til etnisitet da man trakk grensene etter vestens tilbaketog fra resten av verden.

Et mest mulig homogent etnisk og religiøst samfunn er å foretrekke.

Tja, hvis man ser på linjene på afrikakartet, ser de ut som de er trukket opp med passer og linjal.
Det så sikkert greit ut å trekke en grense rett gjennom jungelen, men kartet den gangen viste bare geografien, ikke hvilke folkeslag som bodde der...

Hans presenterer oss for en falsk dikotomi her, og Tones kommentar er glimrende:

Hva hvis kultur, historie, etnisitet og religion faktisk har noe å si for et samfunns sammenhengskraft? Ville det ikke da være lurt å anerkjenne dette, og så føre en politikk som sørger for at innvandringens mengde avpasses muligheten for at nye medlemme faktisk integreres i fellesskapet?

Dette handler ikke om eksklusive kriterier for medlemsskap, men om en realitetsorientert forvaltning av samfunnet.

Eller som Christian Skaug skriver:

La oss derfor legge det konstruerte binære dilemmaet bak oss, for valget står ikke mellom total homogenitet og størst mulig heterogenitet. Det dreier seg om fornuftige valg av proporsjoner.

Amen!

Det er vel ingen her inne som har påstått at all innvandringen har vært vellykket eller at samfunnet ikke har en tålegrense mht. antall nyankomne, men det er et stykke fra å fastslå at integreringen ikke fungerer til å si at det avhenger av rase.

Hvorfor er kriminalitetsraten blandt innvandrere fra f.eks Kina og Filippinene lavere enn blandt nordmenn? Tamiler har høyere prosentvis yrkesdeltagelse enn nordmenn. Ingen av disse har hverken samme kultur, rase, historie eller religion som oss. Eller er det nettopp derfor de gjør det bedre, og er det i så fall også negativt? De stiller jo for så vidt nordmenn i et dårlig lys.

Hvor snevert vil dere definere felles rase, historie, kultur, religion? Selv er jeg av norsk, skotsk, nederlandsk og fransk avstamning, en skikkelig bastard mao. Hører jeg med i stammen deres? Tumultene innad i Identity, Tradition, Sovereignty (ITS) tyder på at jeg ville falt utenfor. Folk som bekjenner seg til stammementalieten utgjør slik jeg ser det nok en særinteressegruppe som ønsker særrettigheter på bekostning av andre.

Jeg synes det er bra av Hans å forsøke å definere hva kampen gjelder, jf. "Counterjihadens" valg av samarbeidspartnere. For meg gjelder det å forsvare de sidene ved vestlig sivilisasjon som er overlegne nettopp i kraft av å være universelle.

Forøvrig slår det meg at fokuset deres på kultur er veldig innadvendt og tilbakeskuende. En virkelig levende kultur er også utadvendt og fremtidsrettet.

Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at jeg ikke sikter til noen spesiell i innlegget; dette er en generell betraktning av hva jeg mener å observere på nett:

Dikotomi og dikotomi - det er da fortsatt mulig å se noen nyanser midt i mellom her, vel?

Både kultur, religion og etnisitet betyr noe for den enkeltes identitet og dermed for samfunnets sammenhengskraft, og jeg kan ikke se noe i Hans` artikkel som tyder på at han utelukker eller underkjenner dette?

Men å gjøre kampen mot islamisering av Europa til et kollektivt "hvitt" og/eller etnisk/nasjonalt/religiøst anliggende er noe ganske annet. Særlig med tanke på hvordan dagens Europa ser ut. Noen anti-islamister har dessverre visse undertoner av dette. Ikke bare undertoner heller, later det til - uten at jeg skal påberope meg å ha satt meg inn i enhver programerklæring til samtlige bevegelser som finnes innen dette. Så vidt jeg kan se foreligger det forøvrig ikke noen akutt trussel fra ytre høyre eller indre brune, men det skader tross alt ikke å holde øye med eventuelle tendenser likevel?

Ser vi bort fra det åpenbare faktum at alt som vagt kan minne om nazisme (naturlig nok, mht nær historie) vekker svært ubehagelige assosiasjoner og mer fungerer som en frastøtningsmekanisme enn en verve-kampanje med bred appell blant folk og fe, så impliserer en slik fremgangsmåte en ekskluderende holdning til veldig mange medborgere som er verdifulle ressurser med samme mål. Hva gjelder bevaringen av Europa og motstand mot islamisering har en stor del av befolkningen felles interesser til tross for all verdens forskjellig etnisitet, kultur og religion. Så hva med dem - er ikke de ønsket i det europeiske fellesskapet?

For å forklare mitt syn på dette, så har det seg for egen del cirka sånn: Ja, jeg er motstander av økt religion i det offentlige rom og jeg er motstander av de fleste former for islamisering/imøtekommenhet overfor islamske krav i lovgiving og det offentlige. Og jeg liker ikke utviklingen vi nå ser. Det er blant annet derfor jeg bruker mye tid og innsats på å skrive upopulære ting her. Jeg er også medlem av det norske kollektivet. Det er den enkleste delen.

Så kommer alle de andre personlige holdningene jeg har, hvor jeg skiller lag med andre medlemmer i norske kollektivet som sådan: jeg er ikke utadrettet kristen i den forstand at jeg ville drømme om å melde meg inn i en kristen forening, men det betydde noe for meg å gifte meg i sognekirken – som jeg ellers har et nært forhold til pga den kontinuiteten den står for og som det symbolet for sognet den faktisk er. Jeg har et helt greit forhold til Gud i min personlige gudstro, som jeg antar at ingen prest eller bokstavkristen på noe vis ville goutere. Dessuten er jeg gammeldags Høyre-konservativ, ikke liberal – partiprogrammet til Venstre gir meg utslett over hele kroppen. Til gjengjeld er jeg republikaner og ser gjerne at dagens Se og Hør-kongehus pensjonerer seg snarest mulig. Jeg er ikke anti-feminist, selv om jeg tror på likestilling og sunn fornuft i den grad at jeg ville tatt min sønn ut av enhver institusjon som i "likestillingsøyemed" tvang ham til å kle seg i kjoler og leke med Barbie, og jeg akter ikke å mase på jentungen for at hun i likestillingens navn skal bli rørlegger eller andre (i mine øyne) mannfolk-yrker. Menn skal være menn, i betydning av at det opplagt er hans jobb å fjerne døde grevlinger fra plenen – og at han skjønner det helt av seg selv. Jeg ser ingen problemer eller brudd på likestilling ved at liten sønn blir flinkest til å fjerne alskens ville dyr fra hus og tomt, mens liten datter blir flinkest til å lage mat.

Jeg har et nært forhold til - og engasjement for - homofiles rettigheter, men mener også der at fornuft er det beste verktøyet for å fremme deres sak. Likevel er jeg ikke for homofiles rett til prøverørsbarn. Det synes barrikade-stormerne på sin side at er så homofobt at det er en eksklusjonsgrunn, men det er fordi de ikke vil forholde seg til at min motstand grunner i at jeg motstander av selve rettigheten i utgangspunktet. Og ellers er jeg bunadsfrik, øynene renner over ved synet av det norske flagget på hel stang ved alle mulige anledninger, føler glad fedrelandskjærlighet for Furet Værbitt, og er i det hele tatt - av høyst irrasjonelle årsaker - uhyre stolt av og glad for å være norsk på godt og vondt. Jeg plasserer ikke mine poter utenfor landets grenser hvis jeg ikke absolutt må.

Inn fra både høyre og venstre kommer mennesker av alle slag, som jeg har et felles standpunkt med: motstand for islamisering. Men ikke sjelden stanser fellesskapet akkurat der. Jeg skal ikke påstå at de tilhører noen spesiell gruppering, men kikker man litt på nett så finner man ganske ofte debattanter som er mot islamisering, samtidig som de selv har holdninger til kvinner og likestilling som til forveksling ligner en hvilken som helst rabiat imams. Deres sak er ikke min. Det fremstår ikke som rimelig på meg å skulle stå opp mot en islamisering som vil frata kvinner rettigheter sammen med folk/grupperinger som faktisk vil det samme. Jeg sier ikke nei, takk som byr til islamsk kvinnefiendtlighet for å si ja takk til det samme fra ytre høyre, vingle-sentrum eller helt-på-jordet-venstre. Dette gjelder også for homofili, økt religion i det offentlige rom og toleranse/intoleranse. Og selv om jeg er norsk, hvit og tilhører en viss kultursfære, så har jeg i så måte mer til felles med for eksempel Sara Azmeh Rasmussen fra en annen kultursfære, enn jeg har med andre norske, hvite kulturbærere som har holdninger til likestilling, religion og homofili jeg ikke liker og ikke vil assosieres med. Man har ikke automatisk noe felles fordi man har samme hudfarge og kulturbakgrunn. Personlig har jeg en hel haug med motforestillinger mot abort; det betyr likevel ikke at jeg vil ha noe med Ludvig Nessa å gjøre. Det hjelper ikke at han er norsk, hvit og abortmotstander, jeg synes fremdeles mannen og alt hans vesen er redselsfullt.

Fordi jeg av natur er en kranglefant ville jeg i en krigssituasjon antagelig krangle for både Norge og nordmenn selv om de het Ludvig Nessa eller var medlemmer av Unge Venstre og SU, men der er vi foreløpig ikke - så det er ikke det det handler om. Det gjelder derfor å finne den felles plattformen de fleste føler at de kan stå på, og der gjør ikke nødvendigvis et nasjonalt/etnisk kollektiv nytten.

At man har noe felles utelukker heller ikke at man sier fra når man mener at den man har noe felles med gjør eller sier noe tåpelig. Det kan sammenlignes med en venn jeg har hatt hele livet, som vel omtrent kan kalles en slags tvillingsjel. Han mener imidlertid at å gå med bunad er en så nasjonalistisk greie at det nærmer seg nazisme. Og til tross for vennskap, så synes naturligvis jeg at denne hans mening er fullkommen idiotisk, hvilket jeg sier både høyt og ofte. Jeg avviser ikke fellesskapet vi på alle måter har eller mener at det ikke har betydning, men hva gjelder bunad er han altså en premietulling. Dog noterer jeg meg at afrikanere er glade i svært fargerike drakter, så antagelig har jeg mer til felles med afrikanere enn med min venn i akkurat dette spørsmålet.

Å satse på å gjøre bevaringen av Europa til et ”hvitt”/europeisk prosjekt er etter min mening et grovt feilgrep. Først og fremst er raseinndelinger absolutt uakseptable. I tillegg er det – hvis vi skal se praktisk på det - sannsynligvis kontra-produktivt. Er det i det hele tatt noe poeng for oss som liker Europa som idè å bekjempe det ene ytterpunktet ved å alliere oss med et annet ytterpunkt? Som begge fremmer holdninger og tanker med mange likhetstrekk?

Ser vi rent strategisk på det, så kan en jo også undres på hvor lurt det er å fiendtliggjøre en mengde potensielle venner pga et ekskluderende kamprop? Det er rart med det; vil man ha med seg folk, så bør man anlegge en så bred profil som overhodet mulig. Hvis man forblir en marginal gruppe ingen liker, kan man hisse seg opp over islamismens fremmarsj til man blir Blendahvit – det vil neppe føre frem fordi folk med full rett føler avsky for ekskludering på et slikt grunnlag. Da har man mistet sin legitimitet og appellen til mange som ellers ville være enig med det øvrige budskapet som sådan.

Vi bør også huske på den lærdommen Europa jo har fått fra før; når man ekskluderer en gruppe på bakgrunn av en gruppebetegnelse, følger gjerne andre grupper i tur og orden.

Og er det nå egentlig det vi vil da? Eller vil vi bevare det Europa som inkluderer alle som ønsker å delta på bakgrunn av deres holdninger – ikke på bakgrunn av etnisitet, religion og kultur? Det er det jeg personlig arbeider for, da det er det Europa jeg vil ha og ønsker at skal bestå. Visst akter jeg å gjøre mitt for å bli kvitt de intolerante, anti-demokratiske og til dels voldelige islamistene som jobber for å underminere den samfunnsformen jeg mener er høydepunktet i menneskehetens historie, og det er da også det jeg håper å oppnå.

Men altså ikke på bekostning av hinduer, rotehoder, buddister, jøder, sentimentale flagg-beskuere, muslimer, storbyramp, bunadshatere, svarte, homser, brune, bygdetullinger, feminister og øvrige premieidioter som til vanlig spiser middagsmaten sin, ser på dårlig TV, tar seg en pils, klager på været og kverulerer akkurat like irriterende som noen annen hvit nordmann i hittil kjent historisk tid.

Det er forstemmende at forsøk på å si temmelig opplagte ting blir møtt - ikke med saklige argument, men med goddag mann økseskaft. Er det noen som har sagt at ikke sammenhengskraft er avhengig av deltakelse, felles forståelse osv. ? Men hvordan skal dere får beskyttet denne kulturen dere snakker så høyt om? Såvidt jeg vet er ikke det noe dere kan gjøre per vedtak. Troen på Gud er en slående parallell. Like lite som man kan vedta tro på Gud kan man vedta en kultur. Kultur er et resultat av uhyre kompliserte prosesser, og man trenger ikke være spesielt våken for å registrere at Norge har endret seg drastisk de siste 30 år. Det adresserer ikke fortalerne for etniske, hvite kriterier, eller "innfødt" kultur. Kan de være litt mer konkrete. Hvem hører med, hvem faller utenfor? som Sean Spenn ganske riktig spør. Den norske representanten på Counterjihad-møtet klassifiserte også arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa som "ikke-vesetlig"(While non‐western immigration to Norway has been skyrocketing in the last few
years due to work‐force immigration from Eastern Europe,...). Hvis ikke kristne polakker og baltere tilhører Vesten, begynner man å bevege seg over i det aparte. Eksemplet illustrerer hvor galt man kommer ut ved å begynne å definere tilhørighet til fellesskapet: Ord som "innfødt" og "hvit" for ikke å snakke om "rase" har en egendynamikk. Man begynner å spørre: hvem som er "ren" og får en rangering av mennesker. Anfindsen: det går inflasjon i ordet dikotomi. Det er det motsatte jeg for forsøkt: å presentere universelle kriterier for samfunnsmedlemskap, som har sin egen versjon fordi de er sprunget ut av norsk historie. Hvordan det er mulig å lese dette som dikotomi er ubegripelig. Jeg synes det er ytterst forstemmende at du tar ordet "rase" i din munn.

Ett trekk som går igjen hos de "innfødte" er en mistro, skepsis til folk med avvikende meninger. Når selv undertegnede som har holdt på å skrive om faren for illiberale kulturer i Vesten i snart fire år, får slengt bemerkninger etter seg, kan man tenke seg hvordan andre vil bli behandlet.

Nina Hjerpset-Østlie:
Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at jeg ikke sikter til noen spesiell i innlegget; dette er en generell betraktning av hva jeg mener å observere på nett

Det er litt synd, mener jeg, for når debatten blir generell og distansert, følger ofte en vaghet med, som kan gjøre det vanskelig å se hva konflikten dreier seg om, og videre hva uenigheten faktisk består av. Det kan også fort bli kjedelig, og det bør alltid unngås. Det virker som mye av debatten rundt splittelsen mellom Brussels Journal og Little Green Footballs flyter over til denne tråden, og dermed utgjør en viktig del av konteksten.

Jeg må innrømme at jeg hverken har hatt ork eller interesse til å følge denne ovennevnte debatten skikkelig, og jeg har fortsatt ikke klart for meg hva som egentlig er problemet - altså, om konflikten skyldes noe substansielt og virkelig, eller bare mistanker, anelser og overfølsomhet. Ikke minst forstår jeg ikke hva det er Fjordman liksom skal ha sagt eller gjort som er så galt.

Og er det nå egentlig det vi vil da? Eller vil vi bevare det Europa som inkluderer alle som ønsker å delta på bakgrunn av deres holdninger – ikke på bakgrunn av etnisitet, religion og kultur?

Dette standpunktet viser med all tydelighet at Hjerpset-Østlie er en typisk, moderne liberalist, og slett ikke en "gammeldags Høyre-konservativ", som hun tror hun er. Bevisst eller ikke har hun uansett godtatt den liberalistiske forvandlingen av Europa, som har ført til at verdensdelens nasjoner og innbyggere av kjøtt og blod nå bare utgjør noen skarve, tenkte abstraksjoner og idéer - scener uten kontekst, på hvilke alle verdens folk har rett til å komme for å utspille sine liv.

Herrejesus, det er en vond komedie. I hvilken tid i historien, annen enn vår, kunne et oppegående menneske forfekte slike standpunkter, og samtidig tro seg være konservativ?

Poenget er, Nvan, at det for eksempel ikke er alle som går under betegnelsen muslimer som er muslimer - de bare ser sånn ut fordi de er f.eks. Iran. Noen av dem har ikke særlig annerledes holdninger til ditt og datt enn meg. Av andre ikke-europeere har vi f.eks. indere, afrikanere, asiater etc. som heller ikke er interessert i et islamisert Europa. Hvor skal vi gjøre av dem i et europeisk kollektiv basert på etnisitet, kultur eller religion? Skal eventuelt iranere som vel kan betegnes som kulturelle muslimer og som flyktet fra skrudde mullaher i Teheran avvises også i Europa?

For nå er det tilfeldigvis sånn at Europas befolkningssammensetning ser litt annerledes ut enn for 30 år siden. Å forme tanker, politikk og strategier for dagens samfunn ut fra hvordan det så ut for 30 år siden er ikke konservatisme, men ønsketenkning.

Antyder du forøvrig at det er - eller på noe tidspunkt har vært - et kjennetegn på konservative mennesker at de dømmer andre på bakgrunn av hudfarge, etnisitet og religion og ikke på personlige holdninger? Det er ellers et karaktertrekk jeg har sett i virksomhet flere steder; på blant annet videregående skole var dette karaktertrekket temmelig eksklusivt forbeholdt de ildrøde, høyrøstede ungdommene som etterhvert dannet SOS Rasisme.

Det er faktisk en gruppe mennesker jeg overhodet ikke har noe behov for å ligne på, selv om det tydeligvis får meg til å se ut som en liberalist. Å være konservativ betyr forresten ikke at man står på stedet hvil; man endrer seg ettersom omgivelsene endrer seg - men søker å bevare det som fungerte godt/best fra før.

Man må beklageligvis forholde seg til dagens situasjon, alt annet er virkelighetsfjernt og utopisk - hvilket ikke har noe med konservatisme å gjøre.

Og til slutt; det ble en generell betrakning fordi jeg i utgangspunktet ikke har noe ønske om å gå inn på bråket mellom LGF (som er en nettside jeg ikke har noe forhold til) og andre (som jeg heller ikke har noe forhold til). Livet er da kort nok som det er? De får ta sine egne krangler, og så skal nok jeg ta mine. :-)

Mvh, Nina

Ps. jeg burde nok ha skrevet "hovedsakelig gammeldags Høire-konservativ", da jeg forsåvidt ikke har noen programfestede politiske holdninger eller prinsipper. Det går nok helst mest i pragmatisme, er jeg redd. Min formuleringsfeil, så det er det bare å beklage overfor Nvan og eventuelt andre irriterte lesere.

Men hvordan skal dere får beskyttet denne kulturen dere snakker så høyt om?

La oss ta et bestemt element ved vår kultur som det er all grunn til å bevare, f.eks. at Norge har relativt lite korrupsjon.

Det er rimelig å anta at tusen innvandrere fra et svært korrupt land vil bringe med seg mer korrupsjon enn tusen fra et lite korrupt. Derfor bør innvandringsnåløyet være trangere for det korrupte landet, slik at det totalt sett leverer færre innvandrere.

Jada, jeg er mer enn de fleste andre oppmerksom på at dette ikke er rettferdig overfor et ærlig individ fra et korrupt land, som må gjøre større anstrengelser enn et mindre ærlig individ fra en mer ærlig kultur for å bli trodd. Men når antall individer blir stort nok, finnes det ikke alternativer. En elementær økonomisk betraktning tilsier at det ikke finnes ressurser til å avgjøre hva slags stoff hvert eneste individ som gis opphold er laget av. En stat som skal foreta et makroskopisk strategivalg er derfor tvunget til å bruke statistikk (ordet er sågar avledet av "stat").

For land som ikke leverer nevneverdige problemer bør porten derfor være tilnærmet åpen, for land som eksporterer problemer bør den være tilnærmet lukket. Det siste kan f.eks. bety at man trenger visum for å komme som turist, og at man ikke permanent slipper inn andre enn den som har en jobb som venter.

Om man har rimelig grad av sikkerhet for at et individ fra et korrupt land er et OK sådan i egenskap av å ha gått gjennom et trangt nåløye, gir det dessuten mindre næring til fordommer.

Jeg forventet meg ærlig talt mer av Hjerpset-Østlie - det vil si, i det minste forventet jeg å slippe å bli servert en rekke banale selvfølgeligheter, og når de i tillegg paraderer som stor innsikt, er min korte tålmodighet slutt for lengst. Jeg blir virkelig, og i fullt alvor, fortalt at det ikke er alle som går under betegnelsen muslimer, som egentlig er muslimer, altså at det finnes kulturmuslimer, at noen av disse kan mene mye av det samme som Hjerpset-Østlie selv, og ikke minst at Europas befolkningssammensetning har forandret seg i løpet av de siste 30 årene.

Å forme tanker, politikk og strategier for dagens samfunn ut fra hvordan det så ut for 30 år siden er ikke konservatisme, men ønsketenkning.

Jeg henger ikke med. Hvem er det som gjør det, hva går så disse tankene, politikken og strategiene ut på, og på hvilken måte er nyere tids utvikling et hinder for alt dette? La oss bringe diskursen ned på jorden, skal vi?

Antyder du forøvrig at det er - eller på noe tidspunkt har vært - et kjennetegn på konservative mennesker at de dømmer andre på bakgrunn av hudfarge, etnisitet og religion og ikke på personlige holdninger?

Absolutt. Konservative er positive til, og tror på nødvendigheten av, det unike fellesskapet og båndet som eksisterer mellom mennesker som har en felles organisk tilknytning til nasjonens forfedre, etnisitet, historie, tradisjon, kultur og religion. Idet man anerkjenner disse størrelsene, dømmer man også mennesker basert på bakgrunn, men kanskje ikke på den måten som man vanligvis forstår med begrepet. Det er forresten et svært forutsigbart spørsmål, ettersom ikke-diskriminering, altså det å ikke vedkjenne forskjeller mellom mennesker, er den moderne liberalismens høyeste og edleste dyd.

Disse tankene innebærer forresten ikke den hermetisk lukkede og statiske nasjon-fossilen som det påstås i dikotomien, men innvandringen må skje på en forsvarlig og bærekraftig måte - selv om muslimsk innvandring etter denne konservatives oppfatning alltid er uønsket.

[SOS Rasisme] er faktisk en gruppe mennesker jeg overhodet ikke har noe behov for å ligne på, selv om det tydeligvis får meg til å se ut som en liberalist.

Hjerpset-Østlie er en moderne liberalist. Hun misliker kanskje merkelappen, men tror samtidig på meningene som rettferdiggjør den.

Man må beklageligvis forholde seg til dagens situasjon, alt annet er virkelighetsfjernt og utopisk - hvilket ikke har noe med konservatisme å gjøre.

Nok en selvfølgelighet, nok en gang er det vagt og uvisst hvem som egentlig forbryter seg mot Hjerpset-Østlies innsikt om nødvendigheten av å forholde seg til nåtiden, og nok en gang innbiller hun seg å kunne tilfredsstille mye om konservativ tankegang til at hun er i posisjon til å lære bort om den.

Apropos nåtiden, dagens situasjon, er én av mange definisjoner på det å være konservativ, at man ikke bare lever blant sine samtidige, men også med dem som har vært og dem som kommer. Det er følgelig meningen at man til dels skal henge igjen i fortiden - for de døde skal være med oss - og fordi man ikke tror at hver generasjon ved hjelp av resonnering, logikk og empiri kan begynne fra cogito ergo sum (i den grad noe slikt er mulig) og derfra finne meningen og veien. Derfor er det altså nødvendig å basere seg på den akkumulerte visdommen (selv om den ikke nødvendigvis alltid og umiddelbart åpenbarer seg som sådan) fra forfedres levde liv - slik den formidles gjennom blant annet kulturen, tradisjonen, skikkene og religionen.

Det er riktig at europeisk historie om folk og religion har mørke sider, men bør vi ikke heller lære av dette, hvordan autoritær religion farer frem, i stedet for å bruke den som unnskyldning for å forstå og tolerere en annen autoritær religion, som i sitt innerste vesen er intoleransen selv overfor annerledes tenkende og troende? Islams politiske ambisjoner, som islams ledende maktmennesker ingenlunde holder hemmelig, står ikke tilbake for nazismen verken når det gjelder å erobre eller undertrykke de erobrede.

Norge og Europa bare hvitt? Nei og nei. Folk som kommer hit med intensjon om å bli boende her, skal være velkommen, hvis de virkelig ønsker å leve som oss og sammen med oss. Og da menes ikke at vi skal være, tenke og handle likt. Det er når folk føler seg for god til å være sammen med oss, gifte seg med våre sønner eller døtre, når de skal ha særbehandling pga sin tro og forlanger at det norske samfunn skal endre mangt og mye for å passe deres kultur, at det butter imot.
To av de jeg beundrer mest er Ayaan Hirsi Ali og Irshad Manji. Begge ville være velkommen til å bo i huset mitt, om så var. Det finns også andre, både brune og mørke. Jeg syns det snart er dags for å legge bort fokus på hudfarge. Menneskets verdi ligger ikke der, men i hva det står for.

Når det gjelder innvandring tror jeg det er feil å ta imot andre enn de som flykter fra livstruende forhold. Når Norge ”innfører” folk til arbeidslivet, ser jeg det i beste fall som en kortsiktighet og tankeløshet. En kortslutning. Fremtidens industri vil ikke trenge mange, bare noen få toppkvalifiserte eksperter til plan, konstruksjon, programmering og salg. Mennesker er ellers utkonkurrert og erstattet av roboter. Nå fyller man på med folk for å dekke behovet når eldrebølgen kommer. På sikt blir bølgen bare større. Det er hva jeg kaller å rulle snøball i kram snø.

"For nå er det tilfeldigvis sånn at Europas befolkningssammensetning ser litt annerledes ut enn for 30 år siden. "

Det er korrekt, og for Norges del er det bare LITT annerledes. Det viktigste for meg er at etniske nordmenn også i fremtiden vil være den klart største etniske gruppen i vårt land og at de andre gruppene ikke blir så store at det skaper et grunnlag for alvorlig konflikt. Jeg ser med gru på hva som har skjedd i virkelig multikulturelle land (som Norge absolutt ikke er) og vi må jobbe for å ikke komme dit.
Liberales løsning er å forsøke å undertrykke en del av den menneskelige natur, følelesen av etnisk tilhørighet. Min konservative løsning er å ikke slippe inn så mange mennesker at de andre gruppene vokser mye fortere enn den etnisk norske befolkningen. Siden muslimer føler et slektskap ved religionen ønsker jeg heller ikke at denne gruppen samlet skal vokse seg for stor.

Jeg har null interesse av at vi skal jobbe for endringer i den muslimske verden. Det er Norge og deretter resten av vesten jeg er interessert i.

Jeg vil takke Hans Rustad for en fin kommentar.

"Vi er selv en del av det mørke Europa."

Vi har vårt folkemord. Det er steriliseringen av taterne.

Mea maxima culpa. Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist. Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst? De finnes. Kristus sa: Den som har sett på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor. Han sa det til mennene (som steinet horer). Etter det har kristendommens menn vært besatte på å bevise sin uskyld, ved å steine horer.

Jeg vil si til de som nå går ut av statskirken, som følge av homodebatten: Dere blir fulgt med, ikke av meg, men av menneskerettighetene. Vi ser dere som dere er.

Og det samme, som Rustad sikkert også mener, vi ser hvem du er.

Nina skriver:
"Man har ikke automatisk noe felles fordi man har samme hudfarge og kulturbakgrunn."

A contradiction in terms.

Hvis man har noe til felles, så har man noe til felles. At det i seg selv ikke er nok til å bli bestiser, er selvinnlysende.

Problemet her er at Nina snakker om individer, mens det jeg snakker om er grupper av individer. Og da er mitt resonnement: jo mer en gruppe av individer har felles, jo sterkere henger den sammen. Hvis man verken har språk, religion, hudfarge, kjønn, alder eller interesser felles, ja da henger man som gruppe elendig sammen. Ja, da er det i utgangspuktet ingen gruppe å snakke om.

På individnivå er selvsagt det liberale argumentet til Nina et al korrekt. Jeg har for eksempel opplevd å ha mer sympati med en svart islamist som jeg hadde boende hos meg en tid enn de aller fleste nordmenn jeg har hatt den glede å kjenne. ALLIKEVEL, vil jeg ha lettere for å leve i et samfunn av og med kalde nordmenn enn et samfunn av og med sympatiske islamister...tror jeg i alle fall. Jeg har dog ikke prøvd.

"Eller vil vi bevare det Europa som inkluderer alle som ønsker å delta på bakgrunn av deres holdninger – ikke på bakgrunn av etnisitet, religion og kultur?"

Hvis dette betyr at man generøst sier at holdninger betyr alt og de organiske forhold ingenting, så er ens bidrag raskt mer destruktivt enn hva godt er. I USA er man nærmere dette non-materielle idealet som Nina søker (og for all del, det kan godt være at det er det beste sett fra et moralskt høyereliggende tårn), men i Europa så er realiteten den at vi er en haug med nasjonalstater som skaper ENORMT engasjement for seg i sine befolkninger. EU har på ingen måter fjernet denne hangen. I Belgia skjevler det formelle, institusjonaliserte fellesskapet under ropene fra folkefellesskapet - nasjonen, de som deler felles språk, kultur, matskikker, utseende. Moralskt høyverdig? Kanskje ikke! Men en realitet, okke som! Hadde flamenserne ikke hatt noe felles kjennetegn, hadde det ikke vært noe uavhengighetsbevegelse. (Dette skjønner multikulturalistene, derfor søker de å blande alle folkeslag og kulturer slik at man kan få en homogen masse mennesker som ikke ser forskjell på hverandre. Vips, har man opphevet de fleste grunner til å krige, tenker man seg.)

Og ikke bare der. Men overalt ellers. Hvorfor var det så forbannet viktig at Øst-timoreserne skulle få sin uavhengighet? Eller Vest-Sahara? Eller palestinerne? Hvorfor ga Whitehall skottene og waliserne mer frihet fra London på 90-tallet? Hvis begrepet «skotte» ikke har et innhold, hvem var det da man gav mer frihet til?

La meg stille et retoriske spørsmål: la oss anta at to undertrykte grupper mennesker søker uavhengighet. Den ene gruppen er utseendemessig, språklig, religiøst forskjellige fra de som skalter og valter med dem, mens den andre okkuperte gruppen har samme språk, utseende, religion som undertrykkerne. Hvilke av disse gruppene har lettest for å få gjennomslag for sine krav i verdensopimionen?

"Å satse på å gjøre bevaringen av Europa til et ”hvitt”/europeisk prosjekt er etter min mening et grovt feilgrep. Først og fremst er raseinndelinger absolutt uakseptable. I tillegg er det – hvis vi skal se praktisk på det - sannsynligvis kontra-produktivt. Er det i det hele tatt noe poeng for oss som liker Europa som idè å bekjempe det ene ytterpunktet ved å alliere oss med et annet ytterpunkt? Som begge fremmer holdninger og tanker med mange likhetstrekk?"

Nå bør man skille mellom rase og rasisme, akkurat som man må skille mellom klasse og klassehat eller likestilling og mannshat. Begge begreper (klasse, rase) har sin berettigelse, brukt med omhu.

For hvis det er snakk om å gjeninnføre rasismen, så er jeg jo helt på linje med deg. Men er det det det er?

Hvorfor tror du, Nina, at USA, dette mest multikulturelle samfunn i verden, med største selvfølgelighet (og med bred støtte fra alle raser) kategoriserer menneskene ihht "race"? Det er en eiendommelighet at det nasjonsbaserte Europa finner slike kategoriseringer en vederstyggelighet, mens det ide- og konstitusjonsbaserte USA gjør det over alt.

Mitt utgangspunkt er hele tiden at mennesket har evne og vilje til overskridende tekning, men den er sterkt begrenset av en fysikalitet. Det betyr at våre sympatier, antipatier, lyster, interesser i HØY GRAD er betinget av våre fysiologiske forutsetninger, tendenser og realiteter. Mitt kjønn, min alder, min hudfarge, min kroppsfasong, kultur, religion (de to sistes tilstedetværelse i verden er så tungeveiende at de kan nesten ses på som håndfaste, fysiske realiteter) mm er ikke bare krusninger på sjelslivets overflate, de er direkte styrende for hva jeg tenker og ikke tenker, føler og ikke føler, mener og ikke mener, hvem jeg oppsøker og hvem jeg ikke oppsøker.

Liberalere har et annet syn. De mener at individet med letthet kan rive seg løs fra sine røtter. Redefinere seg og sin virkelighet. Det er en naivitet med et stort ødeleggende potensiale.

"Fordi jeg av natur er en kranglefant ville jeg i en krigssituasjon antagelig krangle for både Norge og nordmenn selv om de het Ludvig Nessa eller var medlemmer av Unge Venstre og SU, men der er vi foreløpig ikke - så det er ikke det det handler om."

Ville du stå opp for disse som kranglefant eller som nordmann? Ville det være kranglefanten i deg eller nordmannen i deg som hadde ofret livet sitt for disse? Var det som nordmenn eller som kranglefanter man sloss og døde i kampen mot tysk okkupasjon?

"Det gjelder derfor å finne den felles plattformen de fleste føler at de kan stå på, og der gjør ikke nødvendigvis et nasjonalt/etnisk kollektiv nytten."

Vi har en slik plattform, den har fungert i 1000 år.

Alltid når sosiale ingeniører kommer med sine store vyer, reagerer jeg med en sunn skepsis: kan man vise til at en slik tranformasjon har fungert andre plasser? At man tar en nasjonalstat og gjør den til et, hva skal man si, idebasert fellesskap, hvor endringen utgjør en klar forbedring, og med små omkostninger?

Nina understreker at hun ”ikke sikter til noen spesiell” i det første innlegget sitt på denne tråden, samt at hennes innlegg ”er en generell betraktning” av hva hun ”mener å observere på nett”. Greit. Men siden hun åpner innlegget sitt med uttrykket ”Dikotomi og dikotomi”, og siden jeg var den første som brukte det ordet på denne tråden (og den eneste inntil Nina kom med sitt innlegg), skal man ikke se helt bort fra at noen av leserne kan komme til å tenke på meg, selv om Nina selvsagt ikke tenkte på meg i det hele tatt.

Hans har senere fulgt opp, og gjort det klart at han ikke er spesielt glad for at jeg brukte ordet dikotomi. Vel, det er mulig jeg har vært for rask på avtrekkeren, men etter å ha lest ovenstående artikkel satt jeg igjen med samme inntrykk som Christian Skaug og Tone, nemlig at Hans ikke så for seg andre muligheter enn å holde etnisitet, rase og litt til utenfor enhver sivilisert diskusjon, for hvis ikke ville vi så å si åpne helvetes porter:

Vi står foran avgjørende valg. Hvis politikere og andre faller for fristelsen til å spille det religiøs-kulturelle-etniske kortet, åpner de en dør som i en skrekkfilm er full av spøkelser. Man kan ikke leke med begreper som "hvit" eller hva man "egentlig er", uten at man vekker historien til live.

Men mitt hovedanliggende var ikke å pådytte Hans en dikotomi han ikke vil vedkjenne seg. Har jeg misforstått ham på dette punktet, så beklager jeg selvsagt det. Mitt hovedanliggende var ganske enkelt å støtte Christian Skaug og Tone i at det er noen spørsmål vi ikke kommer utenom, selv om de er ubehagelige, og selv om de har potensial til å skape store problemer og tragedier dersom vi ikke håndterer dem på en respektfull, varsom og hensynsfull måte.

Hans er tydeligvis uenig med meg på dette punktet, og skriver blant annet følgende:

Jeg synes det er ytterst forstemmende at du tar ordet "rase" i din munn.

Spørsmålet om hvorfor jeg er villig til å ta ordet ”rase” i min munn kan besvares på minst to plan:

Dels har jeg tidligere ment at rase var et så belastet ord at man burde unngå det, men har endret mening etter at jeg ble oppmerksom på at en rekke forfattere, som selv tilhører ulike raser og som selv har høyst ulike syn på rasespørsmål, bruker dette ordet med den største selvfølgelighet. De afroamerikanske forfatterne Carol M. Swain (http://www.carolmswain.net/) og Elizabeth Wright (http://www.issues-views.com/) er spesielt aktuelle å nevne i denne sammenheng. Andre navn jeg kommer på i farten, er Stephen Jay Gould (http://en.wikipedia.org/wiki/Stephen_jay_gould), Richard Lewontin (http://en.wikipedia.org/wiki/Richard_Lewontin), James Watson (http://en.wikipedia.org/wiki/James_D._Watson) og William Hamilton (http://en.wikipedia.org/wiki/W._D._Hamilton).

Dels er jeg med årene blitt overbevist om at dette med raser er en del av virkeligheten som vi tvinges til å forholde oss til, enten vi vil eller ikke. Et standpunkt som altså deles av ovennevnte forskere/forfattere.

Så kan man selvfølgelig spørre om jeg behandler raserelaterte spørsmål med tilstrekkelig grad av respekt, varsomhet og hensynsfullhet. Jeg forsøker så godt jeg kan, men er selvsagt åpen for å bli korrigert og kritisert, her som på andre områder. Jeg ønsker at rase skal bety så lite som mulig, men det er dessverre ikke det samme som at det ikke skal bety noen ting i det hele tatt. I det øyeblikket man hevder noe slikt, er man over i ønsketenkning. Menneskets natur er bare ikke slik at rase kan ha null betydning. Dessverre.

Jeg er imidlertid hel pragmatisk på dette området: jeg er tilhenger av det som fungerer, punktum. Og det betyr at vi må ha på plass mekanismer som sikrer at vi ikke tar inn flere innvandrere enn vi klarer å integrere på en tilstrekkelig god måte i samfunnet. Det innebærer selvsagt at vi er nødt til å avvise noen av de mange millioner mennesker som godt kunne tenke seg å komme hit om de fikk muligheten, men alternativet er verre. Mye verre.

Og siden jeg oppfatter at det ligger en ganske tøff anklage fra doc.no-redaktøren i hans bemerkninger til meg ovenfor, tillater jeg meg å henvise til de mest aktuelle artiklene mine på dette området, slik at dette er on record i denne tråden. Jeg mener disse artiklene viser klart og tydelig at jeg har et nøkternt, balansert og ikke minst avventende syn på noen av de mest kontroversielle spørsmålene som involverer rase-begrepet. Uten nærmere kommentarer:

http://www.honestthinking.org/no/pub07/HT.2007.11.26.OJA.Genenes_gate.htm

http://www.honestthinking.org/no/arkiv/HT.index.2007.10.html#James_Watson_om_rase_og_IQ

http://www.honestthinking.org/en/index.html#James_Watson_on_race_and_IQ

http://www.honestthinking.org/no/pub07/TT.2007.05.02.OJA.Biofobi.htm

http://www.honestthinking.org/no/pub07/TT.2007.05.15.OJA.Etnofobi.htm

Særlig min drøftelse av Hessen og Lies nye bok (den første av ovenstående referanser) gir lenker til videre lesning, blant annet i New York Times og Gene Expression. Ellers lenket jeg nylig opp fra den engelske forsiden på HT en artikkel fra The American Scene, der Jim Manzi på en, etter min mening, balansert og nøktern måte advarer folk mot å trekke forhastede slutninger når det gjelder rase og IQ (http://theamericanscene.com/2007/11/27/wheres-the-beef).

Dette er helt i tråd med hva jeg selv har hevdet gjentatte ganger, nemlig at den som er klok, venter med å trekke bastante konklusjoner den ene eller andre veien når det gjelder hvor stor del av forklaringen som er genetisk, og hvor stor del av forklaringen som skyldes miljø, når det gjelder den signifikante forskjellen som alle fagfolk er enige om at faktisk finnes mellom raser (se f.eks. http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/columnists/guest_contributors/article2267671.ece).

Men, som jeg har understreket gang på gang, det primære her har ikke med IQ å gjøre, men med identitet, tilhørighet og lojalitet (Ante har flere gode poeng i sitt innlegg ovenfor).

La meg til slutt komme innom noe Nina skrev. Jeg skjønner at hun selvsagt ikke sikter til meg, men også her kunne det jo tenkes at noen tenkte at det var meg hun tenkte på like vel:

Inn fra både høyre og venstre kommer mennesker av alle slag, som jeg har et felles standpunkt med: motstand for islamisering. Men ikke sjelden stanser fellesskapet akkurat der. Jeg skal ikke påstå at de tilhører noen spesiell gruppering, men kikker man litt på nett så finner man ganske ofte debattanter som er mot islamisering, samtidig som de selv har holdninger til kvinner og likestilling som til forveksling ligner en hvilken som helst rabiat imams. Deres sak er ikke min. Det fremstår ikke som rimelig på meg å skulle stå opp mot en islamisering som vil frata kvinner rettigheter sammen med folk/grupperinger som faktisk vil det samme.

Og jeg ser altså ikke bort fra at Nina hører med blant dem som ikke var udelt begeistret for disse artiklene:

http://www.forskning.no/Artikler/2004/september/1094808209.61

http://www.forskning.no/Artikler/2004/oktober/1098782476.87

http://www.forskning.no/Artikler/2005/januar/1106658098.93

http://www.honestthinking.org/no/pub07/HT.2007.10.14.OJA.Ekstremfeminisme.htm

http://www.honestthinking.org/no/pub07/HT.2007.10.07.OJA.Tilslort_avslort.htm

Greit nok. Men den som trekker den slutning at jeg dermed er tilhenger av et slags macho mannsideal, kan jo lese mine betraktninger om hva jeg legger i uttrykket skikkelige mannfolk:

http://www.honestthinking.org/no/pub07/HT.2007.12.02.Skikkelige_mannfolk.htm

Jeg ønsker å gi mitt lille bidrag til å bekjempe ekstem-feminismen ikke minst fordi jeg tror det først og fremst er kvinner (inkludert min datter) som kommer til å betale prisen den dagen dette systemet kollapser, slik det, i likhet med alle andre systemer som bygger på virkelighetsfornektelse, med nødvendighet vil gjøre.

Det er noe som heter at det beste kan bli det godes fiende. Det tror jeg man gjør klok i å ta med i betraktning, enten det gjelder kjønnsrelasjoner, raserelasjoner eller andre mellommenneskelige forhold der noen og enhver kan bli fristet til å gi etter for ønsketenkning.

Mvh Ole Jørgen

For et øyeblikk å vende tilbake til omstendighetene som lå til grunn for Rustads opprinnelige kommentar, er det lett å si seg enig i at behandlingen som er blitt Obama til del ikke bør være noen modell for vårt møte med de nyankomne. Vi bør ikke havne i den situasjon at noen idet de er stilt overfor et konkret individ av kjøtt og blod anvender eksklusive kriterier for tilhørighet til fellesskapet. Ønsker individet å bli en del av fellesskapet og gjør rimelige anstrengelser for å få det til, skal vedkommende slippes inn i varmen uten å avkreves stamtavle og medlemskort, slik Rustad og sean spenn antyder.

Når folk flytter som individer oppstår i det hele tatt sjelden problemer, og individer kan i ordets rette forstand berike sitt nye land med en passende mengde av sin egen kultur. Men immigrasjonen som skaper bekymring i dag er ikke av denne art. Den utgjøres ikke av enkeltpersoner som på individuelt grunnlag finner ut at det jammen ville være fint å bo i Norge.

Så hvorfor er vi kommet dithen at vi risikerer å se mer av dette skitne valgkamptrikset anvendt på Obama?

Problemet har oppstått fordi en logikk som fint kan anvendes på én, ti eller hundre enkeltpersoner, i tredve år er blitt benyttet på ett tusen, ti tusen eller hundre tusen personer som hører organisk sammen. Den forbannede strategiske feilen som ble gjort på syttitallet var at vertslandene skulle legge forholdene til rette for at de tallrike nyankomne skulle bringe sin kultur hit. Både den skrekkelige stortingsmelding nr. 74 fra 1979 og det daværende EFs flerkulturelle anbefalinger må i etterpåklokskapens klare lys sies å være den rene galskap, gitt de proporsjoner innvandringen har fått. Der fantes ingen krav til at de mange nyankomne skulle gjøre de fornødne anstrengelser, tvert imot. Resultatet av denne skjebnesvangre, dobbelte feilen er derfor blitt import av kulturer som ingen ønsket til Norge. Da er det mange som ikke ser individene lenger, de ser instinktivt en invasjon. Og da er det ganske riktig fare på ferde.

Så hva gjør man? Oppskriften som hittil har vært fulgt, med dårlige resultater, er å forby instinktet som oppfatter en invasjon. Gitt de elendige resultatene, burde det gå an å stanse invasjonen en stund og se om det kan hjelpe. Men neida, her skal den flerkulturelle festen fortsette.

Mange av oss var lenge med på den, men våknet opp etter bakrusen og konstaterte at vi har fått parallelle samfunn, og at det er ikke den makt i verden som kan lage noen følelse av fellesskap mellom disse, så lenge forholdene ikke legges til rette for integrasjon, eksempelvis ved å stanse konehentingen. Det må være mulig å mene at politikken som brakte oss dit vi er var klin hakke sprø, samt at en bør legge til rette for at skadevirkningene av den blir minst mulig, uten at dette blir oppfattet som en slippery slope til gasskamrene, når det i realiteten er den beste garantien mot dem.

Jeg har etter hvert fått stor forståelse for alle de ustraffede personer uten spor av totalitære sympatier som blir så lei av disse dårlig skjulte antydningene at de svarer med glefs, snerr, den midterste fingeren og medlemskort i Vlaams Belang og lignende organisasjoner.

Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor OJA i denne sammenhengen er såpass opptatt av forskningen i arv, gener og "raser". For all del, det synes som et fascinerende fagfelt i seg selv, men hvordan skulle det kunne få noen relevans for målet om at "vi må ha på plass mekanismer som sikrer at vi ikke tar inn flere innvandrere enn vi klarer å integrere på en tilstrekkelig god måte i samfunnet"? For, altså, selv om det skulle vise seg at det finnes signifikante variasjoner i fordelingen av "personlighetstrekk" (som IQ og annet), variasjoner som korrellerer bra med "rasene", og selv om "alle" skulle godta at slik bare er det, så gjenstår det ennå en enorm utfordring i å vise at disse variasjonene igjen skulle kunne årsaksforklare (eller være en vesentlig bidragsfaktor til) dårlig integrasjon. Og videre, hvis også dette hinderet skulle bli overvunnet, hva skulle dét bringe? De som idag hindrer innføringen av en bærekraftig innvandringspolitikk lar seg ikke rokke av empirien i kriminalitets- og sysselsettingsstatistikken, eller slitasjen på samfunnets sammenhengskraft som vist av Putnam, eller erfaringene fra land som er sunket mye lenger ned i multi-kulti-myra enn hva Norge ennå er. Så hvorfor skulle de la seg rokke av en (hypotetisk) teori eller empiri om friksjon mellom ulike biologiske grupper? Og ville man i et slikt tilfelle ikke egentlig heller ønske at de faktisk ikke lot seg rokke? Jeg mener, jeg ønsker, og ville støtte innføringen av, "begrensningsmekansimer" (politikk) som er motivert utfra de uomgåelige begrensningene som finnes i samfunnets økonomi og absorpsjons/integrasjonsevne (slik vi har allerede, men bare ikke nok). Men "begrensningsmekansimer"/politikk motivert i en teori (om aldri så velbelagt) om systematiske raseforskjeller? Nei, da ville jeg betakket meg, selv om det praktiske resultatet ville blitt det samme. For jeg kan ikke se annet enn at det å knesette et slikt prinsipp som gyldig basis for politikk er et slippery slope. Men kanskje OJA kan? Som sagt, jeg forstår ikke hvor han vil.

Først må jeg se om dette går igjennom.

Eirik2 skriver:

Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor OJA i denne sammenhengen er såpass opptatt av forskningen i arv, gener og "raser".

Ok, la meg forsøke å svare. Etter min mening finnes det minst to filosofiske, moralske eller, skal vi ganske enkelt si, prinsipielle argumenter for at dette emnet hører med når vi snakker om innvandring og integrering, og det finnes selvfølgelig også praktiske argumenter.

Prinsippielt argument #1: Ærlighet og sannhet har verdi i seg selv. Dette er et område der vi har holdt oss med grov intellektuell uærlighet i drøyt 60 år. Det finnes selvfølgelig formildende omstendigheter for dette, men jeg tror faktisk det er viktig at vi kutter ut alt dette tullet. Og om noen tror at dette er et tilbakelagt stadium, kan man f.eks. ta en titt på åpningskapitlet i den rykende ferske boken Culturism: A Word, A Value, Our Future (Paperback) av John Kenneth Press (http://www.amazon.com/Culturism-Word-Value-Our-Future/dp/0978577701/ref=sr_1_1?ie=UTF8&s=books&qid=1196877048&sr=8-1). Behandlingen av rasespørsmål her er det verste intellektuelle makkverket jeg har lest på tre eller fire år.

Prinsippielt argument #2: Spørsmålet ligger og ulmer i bakhodet på ethvert oppegående invidiv i alle multietniske samfunn. Dermed er det veldig mye bedre at spørsmålet drøftes og debatteres, enn at det feies under teppet. Det offentlige, ansvarlige og rasjonelle ordskiftet er vårt eneste håp om etterhvert å få grep om disse tingene. Dessuten er det det vi lærer av, og det er det som kan bevege oss. Det kan bevege meg, det kan bevege Hans, Nina, Eirik2, m.fl. Det kan bevege enhver som er ærlig. Jeg kjenner ikke til at noen er i nærheten av å kunne argumentere på en troverdig måte mot det John Stuart Mill skrev i sitt essay On Liberty om hvordan slike spørsmål bør behandles. Doc.no-lesere som ennå ikke har tatt seg tid til å tygge seg gjennom Mills 1800-talls engelsk, bør gjøre det, i hvert fall kapittel 2 ( http://www.constitution.org/jsm/liberty.htm ).

Som fagredaktør Erik Tunstad skrev på forskning.no for snart to år siden ( http://www.forskning.no/Artikler/2006/januar/1136203217.86 ):

I en verden der folkegrupper blandes stadig mer, og bor tettere og tettere på hverandre, blir utfordringene tilsvarende mer påtrengende.

I et slikt farvann, er det alltid godt å ha et så korrekt kart som mulig. Hvis verden er slik, og ikke slik, - hvis det faktisk finnes forskjeller mellom mennesker – gir kunnskapen om dette oss de beste mulighetene til å løse de problemer og utfordringer som måtte dukke opp.

Etter min mening, er det derfor bare én vei å gå. Vi må erkjenne, akseptere og respektere de forskjeller som finnes mellom folk - og ikke feie dem under teppet. Der kan de nemlig ligge og mugne og gjære.

Så var det dette med om dette skal få praktiske konsekvenser. Etter min vurdering er resultatene av den feilslåtte innvandringspolitikken over det mest av Europa så nedslående at det er grunn til å frykte at det bare er et tidsspørsmål før ting begynner å gå virkelig galt, i hvert fall enkelte steder. Problemene i Frankrike er nok er forvarsel, er jeg redd.

Det betyr at vi er i en situasjon der (det mange vil anse for å være) det beste kan bli det godes fiende. Med ”det beste” mener jeg her stor frihet for alle, ingen diskriminering ift innvandring basert på kultur, religion, nasjonalitet, etnisitet, rase eller andre kategorier. Med ”det gode” mener jeg at demokrati og menneskerettigheter overlever, og at vi finner fredelige og gode løsninger på de utfordringene som tårner seg opp foran oss.

At biologi er viktig for vår identitet, og at det inngår et biologisk element – fenotypen – i vår identitet, synes ikke jeg er diskutabelt.

Men at fenotype, dvs. vårt «utseende», skulle danne grunnlag for en meningsfull raseklassifikasjon i dag, er svært mye mer problematisk. Til det er det for mange sentrale elementer i vårt arvemateriale som IKKE korresponderer med utseende.

Termen «rase» har et annet innhold, en annen konnotasjon, på norsk enn det engelske «race» har. Det engelske uttrykket er videre og mindre presist, i alle fall i dagligtale. I gamle dager lå den norske forståelsen nærmere den engelske, for på engelsk kan race bety «folk» (som i uttrykket the English race eller the Irish race). Dermed inneholder det engelske uttrykket nok mer av det vi i dag vil kalle etnisitet, med andre ord ikke-biologiske kulturelementer.

Den norske rasetermen har blitt trukket nærmere det tyske «Rasse» som, med rette eller urette, har blitt oppfattet som mer presis og avgrenset til en klart biologisk term. Sammen med den feilaktige nazistiske raseforståelsen har dette gjort rasebegrepet både faglig og moralsk illegitimt anvendt om mennesker.

Er det noen grunn til å rekonstruere et rasebegrep som har relevans for homo sapiens? Så langt har jeg ikke sett gode grunner til det.

Kan det være gode grunner til å vektlegge biologiske kjønnsforskjeller i forståelsen av menneskelig atferd? Ja, det kan det. Å overse de svært omfattende og betydningsfulle biologiske kjønnsforskjellene i forklaringen av atferd er uvitenskapelig. Men så langt har man ikke påvist tilsvarende store forskjeller mellom mennesker og atferd som på en viktig og relevant måte korresponderer med hudfarge.

Videre er det fortsatt slik at alt for mange har enkle og feilaktige oppfatninger om hva rase er og hvordan fenotypiske trekk korrelerer med MORALSKE egenskaper. Med dette som bakteppe skal man være ytterst forsiktig med å (re)introdusere rasebegrepet i den politiske diskusjonen. Og særlig i en debatt om innvandringsspørsmål.

At det finnes genetiske variasjoner innenfor arten homo sapiens som kan grupperes på forskjellige relevante måter, og som kan ha betydning for hvordan man forholder seg til medisinsk behandling (blant annet fordi noen gener disponerer for toleranse eller intoleranse for bestemte typer behandling), er INTET grunnlag for å innskrenke noens rettigheter eller redusere noens moralske status.

Men det er det som fort blir følgen av å understreke at vår identitet og altså vår inngruppetilhørighet hviler på et biologisk/fenotypisk element.

Dette er å overse to vesentlige forhold: 1) Vanskeligheten med å slutte fra hvordan noe er til hvordan det bør være, og 2) at det biologiske elementet i et individs eller en gruppes identitet faktisk er ganske beskjedent – de kulturelle/ideologiske elementene er langt mer avgjørende.

Det er også typisk at de som vektlegger biologiske eller «rasemessige» forskjeller vektlegger påståtte statiske atferdsmønstre – og dermed tilhørende moraske vurderinger av disse – som det ikke er noe som helst godt grunnlag for.

Jeg opplever det ellers slik at Anfindsen er opptatt av å finne realfaglige (demografiske og biologiske) grunner for å forsvare status quo, dvs. at han leter etter fakta (hvordan noe er) som kan brukes til å si noe om hvordan ting bør være. Øvelsen er vanskelig og det må i alle fall introduseres premisser som forklarer hvorfor man vil slutte fra er til bør. DET er et politisk prosjekt og Anfindsen har ikke gjort det på en overbevisende måte. Og likevel trekker hele hans posisjon (så langt jeg kjenner den) i retning av å skulle begrense andre menneskers muligheter til blant annet å bevege seg fritt på vår klode, enten vekk fra krig, vold og undertrykkelse eller til arbeid og andre muligheter.

Men jeg er slett ikke sikker på om dette gjør Anfindsen til halvrasist. Jeg har ikke lest alt han har skrevet, så jeg lar tvilen komme ham til gode.

Jeg er enig med Gule i hans resonnementer i dette innelgget, men jeg observerer litt selvmotsigelse:

I en rekke innlegg har Gule forfektet at kritikk av islam/muslimer grenser til rasisme.Slik kritikk burde vel heller rubriseres under kulturelle og ideologiske forhold.

Rasismebegrepet er til en viss grad uklart som en følge av rasebegrepets uklarhet. Men likevel går det an å ha et rasismebegrep som viser til eller bygger på de feilaktige raseoppfatningene som rasismen jo faktisk bygger på.

Men for meg er det viktigere å se på KONSEKVENSENE av rasismen eller rasediskrimineringen, for det er ingen tvil om at man kan handle på et feilaktig grunnlag. Og når noen opptrer diskriminerende og moralsk fordømmende med henvisning til noens fenotype, dvs. utseende, er det rimelig å kalle dette for rasisme selv om det ikke ligger noen nazistisk raseteori til grunn for diskrimineringen/fordømmelsen.

I noen tilfelle ville det være mer presist å snakke om rasediskriminering, men det gjør ingen praktisk forskjell – konsekvensen for den diskriminerte / moralsk fordømte er den samme. Jeg skrev følgende om dette i en kronikk i Oslostudenten nr. 6 2007 (september):

«RASISME ELLER RASEDISKRIMINERING?

Var det som skjedde i Sofienbergparken i sommer rasisme? Ali Farah av somalisk herkomst ble slått ned og fikk ikke den behandling av helsepersonell han burde ha fått. Det framkom en del stygge diskriminerende holdninger i denne forbindelse. Og i innspurten av valgkampen blir en Oslo-politiker avslørt å ha grovt diskriminerende holdninger til innvandrere. Er dette rasisme?

Ord er makt og det er lett å bruke ord til å stemple. De diskriminerende utsagnene om Ali og om innvandrere stigmatiserer og nedverdiger. I neste omgang former ordene vår virkelighetsoppfatning og fører til diskriminerende handlinger.

Men også ordene «rasisme» og «rasistisk» er ord det er lett å bruke for å stemple holdninger og handlinger vi ikke liker. Også disse ordene har konsekvenser. Derfor er det grunn til å spørre om disse ordene brukes riktig. For skal vi ta ordboka på alvor handler rasisme om forestillinger om rasemessig overlegenhet. Slike oppfatninger er heldigvis lite utbredt i Norge. Derfor kan man mene at det er urimelig å kalle all diskriminering av ikke-vestlige innvandrere for rasistisk. Kanskje bør vi heller snakke om rasediskriminering? En diskriminering ut fra hudfarge og/eller etnisk bakgrunn som ikke har en biologisk rasisme som årsak.

Men vi kan også spørre om rasistisk diskriminering må ha en biologisk forstått rasisme som utgangspunkt? «Rasistisk» er det som har med både rasisme og rasehat å gjøre. Det er åpenbart at mye rasehat, raseforakt eller rasefrykt (en variant av fremmedfrykt) kan ha andre motiver enn en biologisk fundert rasisme.

Det kan derfor være mer hensiktsmessig å fokusere mer på rasismens konsekvenser enn på dens ideologiske utgangspunkt eller begrunnelse. Da ser vi selvsagt at rasisme fører til diskriminering på grunn av en annen hudfarge, etnisk eller nasjonale opprinnelse. Og vi vil også se at denne diskrimineringen ikke er verken mer eller mindre negativ enn diskriminering av de samme gruppene, men med andre begrunnelser. Rasediskrimineringskonvensjonen – som er en del av norsk lov – fokuserer da også på konsekvensene av diskrimineringen, ikke begrunnelsen. Det som er forbudt er «enhver forskjellsbehandling, utestengning, begrensning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse som har som formål eller virkning å oppheve eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, på like vilkår, innenfor det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle området, eller innenfor andre områder av det offentlige liv.»

Distinksjonen mellom rasisme og andre typer rasediskriminering kan være relevant i noen sammenhenger, blant annet for å forstå hva som fører til bestemte diskriminerende holdninger og handlinger. Men i forhold til det viktigste, nemlig konsekvensene, er distinksjonen mellom biologisk rasisme og andre former for rasediskriminering åpenbart av liten betydning. Derfor blir det en urimelig purisme å insistere på at en del utsagn og holdninger ikke er rasistiske, når den diskriminerende effekten er nøyaktig den samme som om holdningene og handlingene var motivert av biologisk rasisme. Det var derfor ambulansefolkene kunne opptre rasistisk i Sofienbergparken – uten å være rasister. Å insistere på en stor forskjell i begrunnelse hvor det ikke er noen forskjell i konsekvenser, kan fort bli et forsøk på å kamuflere at man allerede befinner seg i rasistisk selskap.» (http://www.oslostudenten.no/files/oslostudenten-2007-06.pdf )

I hvilken grad islamofobien dekkes av dette resonnementet kan sikkert diskuteres, men på document.no er det i alle fall alt for mange som er like skeptiske til muslimer som til deres tro. Det gjenspeiles også i den demografiske diskusjonen om islams framtid i Europa og Norge, som dermed får et klart rasediskriminerende innhold. Det er derfor Anfindsen også balanserer farlig nær «rasisme»-grensen i en del av sin argumentasjon.

PS. Beklager at en feilpostering dro denne debatten over i en annen tråd enn den opprinnelige.

Lars Gule,
Takk for et forklarende innlegg.

"Rasediskrimineringskonvensjonen – som er en del av norsk lov – fokuserer da også på konsekvensene av diskrimineringen, ikke begrunnelsen."

Og dette er veldig lett misforstått

f.eks.

Hvis det blir kjent av myndighetene
at det er en andorransk narkotika liga som har økt sin illegale 'import' virksomhet til Norge
blir både tollvesenet
og
politiet
mer på vakt når de møter andorranske borgere i alle situasjoner
både ved passkontroll og ved andre anledninger

Er politiet da rasistiske?
Handler de på en rasistisk måte?
De er klart diskriminerende.

Blir jeg da en semi-rasist hvis jeg mener at de er bare rasjonelle i utførelsen av jobben sin?

Veldig ofte, det eneste politiet har for å finne en gjerningskvinne er hennes 'etnisitet'.

Når politiet letter etter en 'kvinne av liberiansk opprinnelse' som er mistenkt for en grotesk voldtekt
oppfører de seg rasistisk
mot alle kvinner fra Liberia i følge Rasediskrimineringskonvensjonen.

Fordi KONSEKVENSENE er diskriminerende.

Man burde også ta hensyn til MOTIVENE og ikke bare til konsekvensene
fordi
hvis man ikke gjør det
stopper det 'normale' samfunnet å fungere....

Hva kampen gjelder.

Kvinner i salen lo høylytt over Krekars reaksjon. Generalsekretær Lars Gule i Human-Etisk Forbund, som hadde sittet i panelet, grep ordet.

- Salen forstår ikke hvilken krenkelse Krekar her er blitt utsatt for. Dette er meget, meget alvorlig for Krekar, og det burde spesielt Rehman forstå, sa Gule.

Det er helt forståelig at du ble rasende da Shabana Rehman løftet deg tirsdag kveld. Det var skikkelig dårlig gjort. Du hadde ikke bedt om det, du er mann og du er muslim. Det sier seg selv at du ble sint. Men det var fryktelig morsomt, og helt nødvendig.

Morsomt nettopp fordi hun krenket deg. All skikkelig humor hviler på krenkelsen. En komiker gjør enten narr av seg selv - eller av noen andre. Å tulle med seg selv er alltid lov. Å tulle med andre er også lov så lenge man tøyser oppover. Så lenge man tuller med folk som befinner seg høyt oppe i hierarkiet, om du vil. Og der befinner jo du deg, til tross for at du er en minoritet i Norge og har nesten alle mot deg. Du er mullah, og høyere er det visst vanskelig å komme i den muslimske verden.

Shabana Rehman er kvinne, og langt under deg i ditt hierarki. Derfor er det morsomt når hun løfter deg. Derfor var det nødvendig at hun løftet deg. Det er den ydmykedes privilegium å tulle med deg - teste selvhøytideligheten din. Og for en test det ble! Du snakket plutselig norsk!

Du tar så stor plass, mullah. Du får så mye oppmerksomhet, og vi forstår ikke helt hvorfor. Du er en tidligere geriljaleder. Har vært siktet både for medvirkning til drapsforsøk og terrorbombing, riktignok uten å bli dømt, men du har indirekte bragt terroren til Norge.

jacek, skjønner du virkelig ikke det selvinnlysende i at diskriminering må bedømmes etter konsekvensene, mens innvandringspolitikk derimot må bedømmes etter intensjonene? Nei?

«Eirik» forsøker å være morsom gjennom ironi og skriver blant annet at «…diskriminering må bedømmes etter konsekvensene, mens innvandringspolitikk derimot må bedømmes etter intensjonene». Morsomheten består vel i at denne eklatante selvmotsigelsen skulle henge sammen med noe jeg har skrevet eller sagt.

Plattheten i dette ironiforsøket viser seg straks jeg ber «Eirik» komme med ett eneste eksempel på at jeg har skrevet noe som helst om at innvandringspolitikken skal vurderes ut fra intensjonene, ikke konsekvensene. For det kan han ikke.

Noe slikt har jeg nemlig ALDRI sagt. Om «Eirik» i det hele tatt er våken ville «han» fått med seg at mine innlegg har handlet om HVA som er de faktiske forhold når det gjelder innvandringen til Europa og Norge, ikke hva som er noens intensjoner. (Dvs. jeg har eksplisitt avvist at det finnes en muslimsk intensjon om å invadere og overta Vesten, men det dreier seg vel om noe annet, eller hva?)

Men med et slikt lavmål for både hukommelse, kunnskaper og ironi, er det ikke vanskelig å skjønne «Eirik» må ha tungt for det meste. Det blir i alle fall ikke mye argumentasjon eller saklig diskusjon av et slikt nivå.

Men en som du ofte noe ufortjent blir slått i hartkorn med her på Document, Thomas Hylland Eriksen, er kjent for å vektlegge intensjon fremfor konsekvens i migrasjonsspørsmål. Alle skal ha en rett til å migrere uhindret, uavhengig av konsekvensene for den opprinnelige befolkningen.

Ikke alltid like lett å skille mellom norske eksperter på det flerkulturelle samfunnet. Dere høres til tider like ut...

Lars Gule skriver ovenfor:

Beklager at en feilpostering dro denne debatten over i en annen tråd enn den opprinnelige.

Javel, det er slikt som skjer. Men kan noen fortelle meg hvor det er blitt av den opprinnelige tråden?

Kan den opprinnelige tråden ha ligget i følgende URL?
http://www.document.no/2007/12/raseforskjeller_og_sa_likevel.html

Den er av en eller annen grunn utilgjengelig i øyeblikket (17.12.2007, ca kl 08). Denne tråden inneholdt, om jeg husker det riktig, en rekke henvisninger til faglitteratur. Kunne den eller de som har disse referansene, sende dem direkte til meg på ole (at) honestThinking.org ?

Jeg har vært bortreist i helgen, men kommer tilbake til Gules svar til meg i dag eller i morgen.

Men altså: Hvor er det blitt av mitt forrige innlegg henvendt til Gule?

Da har jeg endelig klart å få satt av tid til å lese hva Lars Gule har skrevet om rasisme i denne tråden, samt utarbeide et svar på dette. Beklager at jeg ikke klarte å holde ord når det gjaldt svartidspunkt.

Gule skriver:

At biologi er viktig for vår identitet, og at det inngår et biologisk element – fenotypen – i vår identitet, synes ikke jeg er diskutabelt.

Men at fenotype, dvs. vårt «utseende», skulle danne grunnlag for en meningsfull raseklassifikasjon i dag, er svært mye mer problematisk. Til det er det for mange sentrale elementer i vårt arvemateriale som IKKE korresponderer med utseende.

For ordens skyld synes jeg det er greit å få presisert at begrepet fenotype har med mye mer enn bare utseende å gjøre. Se f.eks. http://en.wikipedia.org/wiki/Phenotype :

A phenotype describes any observed quality of an organism, such as its morphology, development, or behaviour, as opposed to its genotype - the inherited instructions it carries, which may or may not be expressed. This genotype-phenotype distinction was proposed by Wilhelm Johannsen in 1911 to make clear the difference between an organism's heredity and what that heredity produces.

Forøvrig skriver Gule følgende:

Kan det være gode grunner til å vektlegge biologiske kjønnsforskjeller i forståelsen av menneskelig atferd? Ja, det kan det. Å overse de svært omfattende og betydningsfulle biologiske kjønnsforskjellene i forklaringen av atferd er uvitenskapelig. Men så langt har man ikke påvist tilsvarende store forskjeller mellom mennesker og atferd som på en viktig og relevant måte korresponderer med hudfarge.

Jeg vil anbefale Gule å være litt mer forsiktig her. Dels er analogien til kjønnsforskjeller sterkere enn hva mange er villige til å ta inn over seg, dels skal man være forsiktig når man uttaler seg om hva forskningen ikke har funnet ut.

Men det som er skikkelig ille med dette avsnittet, er at Gule snakker om ”forskjeller mellom mennesker og atferd som på en viktig og relevant måte korresponderer med hudfarge”. Dette handler selvsagt ikke om hudfarge, og det vet Gule utmerket godt. Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon her enn at han gjør seg skyldig i det Gene Expression nylig omtalte som "the purposefully obscurantist conflation between 'skin color' and ancestry" (http://www.gnxp.com/blog/2007/10/james-watson-tells-inconvenient-truth_296.php).

Gule argumenterer ellers for at ”rase” ikke er et godt begrep ifm mennesker, og at det engelske ordet ”race” brukes på en annen måte enn hva vi er vant med i norsk og tysk tradisjon. Vel, på dette punktet er det mulig at jeg kan si meg enig med ham. Han får i hvert fall delvis støtte av Erika Hagelberg, biolog ved Universitetet i Oslo, som nylig sa følgende (http://www.forskning.no/Artikler/2007/desember/1197469285.85 ):

Hagelberg forteller på sin side at hun aldri bruker rasebegrepet i sitt arbeid, men at hun heller snakker om kontinenter.

- Vi må akseptere at folk er forskjellige, vi er alle forskjellige fra hverandre, sier hun.

- Men vi er også like, så når alt kommer til alt må vi akseptere begge deler, sier Hagelberg.

Hun mener også at Harpendings fremstilling [se mer stoff lenger ned] er noe forenklet.

- Forskere er som andre folk, de kommer med utsagn for å få mer oppmerksomhet. Han bruker et språk i pressemeldingen som ikke er det samme språket som vi finner i selve forskningsartikkelen, sier hun.

Jeg mistenker at forskning.no har en liten trykkfeil i første setning ovenfor. Formodentlig mener Hagelberg at begrepet kontinentgrupper (som forekommer et annet sted i artikkelen), ikke kontinenter, bør brukes i stedet for ”raser”. Poenget blir uansett å henvise til det faktum at de aktuelle etniske supergruppene er oppstått som en følge av separat evolusjon på ulike kontinenter. Dette lyder fornuftig i mine ører, og jeg vil vurdere helt eller delvis å ta i bruk denne terminologien (men trenger litt mer kjøtt på beinet først).

Ellers fremmer Gule opptil flere påstander med klare naturfaglige implikasjoner, og der det vil være mulig å komme med en rekke motforestillinger mot hans måte å resonnere på. Jeg har ikke kapasitet til å gå ordentlig inn på dette nå, men tar med litt mer stoff fra den allerede nevnte forskning.no-artikkelen som bør gi både Gule og andre noe å tenke på:

I motsetning til teorien om at den menneskelige evolusjon har sakket ned til krabbefart, eller til og med stoppet opp hos moderne mennesker, antyder en ny studie at menneskelig evolusjon har foregått i superfart de siste 40 000 årene.

Forskerne tror årsaken kan være den eksponentielle befolkningsveksten og kulturelle endringer.

- Studien vår avviser en utbredt antagelse eller oppfatning om at moderne mennesker dukket opp for 40 000 år siden, og ikke har endret seg siden det, og at vi alle er stort sett like, sier Harpending, en av forfatterne på studien.

Han er professor i antropologi ved University of Utah.

Vi viser at mennesker endrer seg relativt hurtig på en skala av hundreår til årtusen, og at disse endringene er forskjellige i ulike kontinentgrupper, forteller han.

Harpending mener den kraftige befolkningsveksten har fått evolusjonen til å skyte fart.

Menneskeheten har vokst fra noen få millioner for 10 000 år siden, til rundt 200 millioner i år null, til 600 millioner rundt år 1700, og mer enn 6,5 milliarder i dag.

- Vi havnet i nye miljøer hvor vi måtte tilpasse oss. Og med en større befolkning, oppstod det flere mutasjoner, sier Harpending.

Positiv seleksjon i løpet av de siste 5 000 årene – siden steinalderen – har skjedd rundt 100 ganger raskere enn i noen annen periode for menneskelig utvikling, anslår antropologen John Hawks ved University of Wisconsin-Madison.

[...]

Harpending mener det kan være provoserende implikasjoner knyttet til denne studien.

- Vi er ikke de samme menneskene som vi var selv for 1 000 eller 2 000 år siden, sier han.

Harpending mener dette kan være med på å forklare forskjellen mellom invaderende vikinger og deres fredelige skandinaviske etterkommere.

- Dogmet har vært at dette er snakk om kulturelle svingninger, men nesten en hvilken som helst karaktertrekk som gjelder temperament, er under sterk genetisk påvirkning, sier han.

- Menneskerasene utvikler seg vekk fra hverandre. Gener utvikler seg raskt i Europa, Asia og Afrika, men nesten alle disse er unike for kontinentet der de oppstod, fortsetter han.

- Vi blir mindre like, og smelter ikke sammen til én enkelt, blandet menneskehet, sier Harpending i en pressemelding.

Han forklarer dette med at mennesker dro ut fra Afrika til andre regioner for 40 000 år siden, og at det ikke har vært særlig mye flyt av gener mellom regionene siden den gang.

Gule avslutter sin første svarartikkel til meg slik:

Jeg opplever det ellers slik at Anfindsen er opptatt av å finne realfaglige (demografiske og biologiske) grunner for å forsvare status quo, dvs. at han leter etter fakta (hvordan noe er) som kan brukes til å si noe om hvordan ting bør være. Øvelsen er vanskelig og det må i alle fall introduseres premisser som forklarer hvorfor man vil slutte fra er til bør. DET er et politisk prosjekt og Anfindsen har ikke gjort det på en overbevisende måte. Og likevel trekker hele hans posisjon (så langt jeg kjenner den) i retning av å skulle begrense andre menneskers muligheter til blant annet å bevege seg fritt på vår klode, enten vekk fra krig, vold og undertrykkelse eller til arbeid og andre muligheter.

La meg da få lov til å korrigere Gules ’opplevelse’ en lille smule. Slik jeg selv ser det, handler ikke mine skriverier om å lete med lys og lykte etter ett eller annet demografisk eller biologisk argument som kan brukes for å begrunne at vi bør beholde status quo. Samfunnet, kulturen og menneskene er under konstant utvikling, så det å bevare status quo er strengt tatt umulig. Derimot går det an å innrette seg på en slik måte at hastigheten i utviklingen på de ulike områdene ikke blir så høy at våre samfunn, og i ytterste konsekvens hele vår sivilisasjon, kollapser. Det er dette som etter min mening er det fundamentale problemet med det multikulturelle prosjektet: endringene går for fort om dagen; dette kommer til å ende med forferdelse.

Dersom menneskerettigher skulle gjøre det umulig for oss å regulere de aktuelle endringshastighetene på en slik måte at vi kan sikre oss mot katastrofer, da er det selvsagt ’menneskerettighene’ det er noe feil med, jfr mine tidligere betraktninger om menneskerettighetsfundamentalisme og/eller FN-fundamentalisme.

Og når det gjelder dette med etnisitet og raser/kontinentgrupper er det altså at en mengde skarpskodde skribenter på document.no bør se til å gå i seg selv. Mange av disse er tilsynelatende opptatt av utfordringene på de språklige, religiøse og kulturelle områdene, mens man nærmest kokketerer med at man nettopp ikke tar den biologiske dimensjon med i betraktning. Dette er selvsagt reinspikka virkelighetsflukt, og er én av flere årsaker til at vi er i ferd med å tape kampen mot det multikulturelle prosjektet. Til alle de dette gjelder, har jeg bare en ting å si: gjør hjemmeleksene deres; sett dere ned og les! Den eneste grunnen til at dere kan holde på slik dere gjør, er at dere har lest for lite. Dere vil finne en drøss med referanser på HonestThinking.

Og siden en del av dere formodentlig har sansen for artikler fra tidsskrifter som National Review Online, New English Review og The American Conservative, så kan jeg jo nevne at enkelte kjente profiler derfra, f.eks. John Derbyshire (http://en.wikipedia.org/wiki/John_Derbyshire ), mer eller mindre hyppig skriver om nevnte temaer på nettstedet vdare.com. En annen slik skribent er Steve Sailer (http://en.wikipedia.org/wiki/Steve_Sailer), og her er noen ferske artikler av ham, ikke tidligere referert av meg:

http://vdare.com/sailer/071021_watson.htm
http://vdare.com/sailer/071028_watson.htm
http://vdare.com/sailer/071104_watson.htm
http://www.vdare.com/sailer/070903_flynn.htm

Sailer har sikkert mange andre interessante artikler også, men dette er hva jeg foreløpig har fått med meg fra hans hånd. De tre første handler om Watson-skandalen (og det er ikke Watsons klossete formuleringer som utgjør det skandaløse her, bare så det er sagt), mens den siste handler om James R. Flynn (http://en.wikipedia.org/wiki/James_R._Flynn, se også http://en.wikipedia.org/wiki/Flynn_effect).

Flynn er forøvrig en av de få forskerne som for sin egen del tror at de fullstendig gjenstridige IQ-forskjellene mellom ulike kontinentgrupper primært skyldes kultur, og altså ikke genetiske forskjeller, men som likevel behandler meningsmotstandere som f.eks. J. Philippe Rushton (http://en.wikipedia.org/wiki/J._Philippe_Rushton), Arthur Jensen (http://en.wikipedia.org/wiki/Arthur_Jensen) og Charles Murray (http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_Murray_%28author%29) (mannen bak The Bell Curve - http://en.wikipedia.org/wiki/The_Bell_Curve) med den aller største respekt. Les f.eks. hvordan Flynn overfor New York Times nylig understreket behovet for grundig og ordentlig dialog mellom forskere på dette området
(http://www.nytimes.com/2007/12/01/books/01race.html?pagewanted=1&_r=3) (min uthevelse):

Mr. Flynn, who said he had been attacked by both conservatives (for playing down the significance of genes) and by liberals (for arguing that black culture is at the root of the I.Q. gap), told the group, “I want to say how deeply I believe in this sort of discussion.” He later explained that his own desire to disprove the genetic arguments is what spurred his research.

Her har mange mye å lære.

Jeg tar meg friheten og kopierer siste del for å sikre at alle linkene er tilgjenglig selv for de som ikke har funnet ut av å klippe og lime.

Gule argumenterer ellers for at ”rase” ikke er et godt begrep ifm mennesker, og at det engelske ordet ”race” brukes på en annen måte enn hva vi er vant med i norsk og tysk tradisjon. Vel, på dette punktet er det mulig at jeg kan si meg enig med ham. Han får i hvert fall delvis støtte av Erika Hagelberg, biolog ved Universitetet i Oslo, som nylig sa følgende ( http://www.forskning.no/Artikler/2007/desember/1197469285.85 ):

"the purposefully obscurantist conflation between 'skin color' and ancestry" http://www.gnxp.com/blog/2007/10/james-watson-tells-inconvenient-truth_296.php .

Sailer har sikkert mange andre interessante artikler også, men dette er hva jeg foreløpig har fått med meg fra hans hånd. De tre første handler om Watson-skandalen (og det er ikke Watsons klossete formuleringer som utgjør det skandaløse her, bare så det er sagt), mens den siste handler om James R. Flynn
( http://en.wikipedia.org/wiki/James_R._Flynn , se også
http://en.wikipedia.org/wiki/Flynn_effect ).

Flynn er forøvrig en av de få forskerne som for sin egen del tror at de fullstendig gjenstridige IQ-forskjellene mellom ulike kontinentgrupper primært skyldes kultur, og altså ikke genetiske forskjeller, men som likevel behandler meningsmotstandere som f.eks.
J. Philippe Rushton ( http://en.wikipedia.org/wiki/J._Philippe_Rushton ),
Arthur Jensen ( http://en.wikipedia.org/wiki/Arthur_Jensen )
Charles Murray ( http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_Murray_%28author%29 )
(mannen bak The Bell Curve - http://en.wikipedia.org/wiki/The_Bell_Curve ) med den aller største respekt. Les f.eks. hvordan Flynn overfor New York Times nylig understreket behovet for grundig og ordentlig dialog mellom forskere på dette området
( http://www.nytimes.com/2007/12/01/books/01race.html?pagewanted=1&_r=3 ) (min uthevelse):
Mr. Flynn, who said he had been attacked by both conservatives (for playing down the significance of genes) and by liberals (for arguing that black culture is at the root of the I.Q. gap), told the group, “I want to say how deeply I believe in this sort of discussion.” He later explained that his own desire to disprove the genetic arguments is what spurred his research.

Her har mange mye å lære.

Det er vanskelig å se at det skulle være noe i Ole Jørgen Anfindsens innlegg som taler for å gjøre «rase» til en relevant kategori i innvandringsdebatten.

Det er intet i det Anfindsen skriver som sier at biologiske trekk – med eventuelt tilhørende kulturelle trekk – skulle tillegges noen avgjørende betydning når det gjelder å vurdere menneskers verd og deres rettigheter.

Da gjenstår det intet annet enn kanskje og muligvis noen UTFORDRINGER som henger sammen med biologi. Disse utfordringene vil – om de faktisk finnes – prinsipielt ikke være av annen karakter enn de utfordringer som følger av at det er forskjell mellom kjønnene innenfor diverse biologisk definerte grupper, eller at det innenfor en hvilken som helst biologisk definert gruppe også vil finne personer med et høyere aggresjonsnivå enn andre innenfor gruppen, noen med høyere og andre med lavere intelligens, noen med ADHD osv., osv.

For det første er biologi sjelden avgjørende alene, den sosiokulturelle konteksten kommer (nesten) alltid i tillegg. Akkurat det tror jeg Anfindsen og jeg er enige om. Vi er kanskje mindre enige om at og hvordan den sosiokulturelle konteksten kan overstyre, modifisere og endre (ja, på sikt til og med genetisk modifisere – skal vi tro noen av Anfindsens referanser om raskere evolusjon enn tidligere antatt) de biologisk influerte handlingsmotivasjonene.

For det handler kultur og sivilisasjon kort og godt om å «temme», kontrollere og styre de rent biologiske driftene. Det er derfor henvisninger til rase blir irrelevant i de aller fleste samfunnsmessige sammenhenger, og særlig i innvandringsdebatten.

Da står vi igjen med at Anfindsen er bekymret over at de sosiale og kulturelle endringene skjer for fort i vår tid. Det kan noen og enhver bekymre seg over. Problemet er at Anfindsen og mange innvandringsskeptikere og -motstandere knytter endringene til det de kan «SE», nemlig etnokulturell endring. Men de viktigste endringene som skjer omkring oss, er et resultat av helt andre forhold. Disse endringene skyldes den fabelaktige endringsdynamikken som ligger i det kapitalistiske systemet. Oppløsning av storfamilier, svekkede sosiale bånd, sekularisering, kommersialisering og konsumerisme, globalisering, osv., osv. i det uendelige – alt dette skyldes kapitalismen, ikke migrasjon.

Da blir det interessant at dersom det finnes et biologisk grunnlag i for eksempel gruppedannelser, det at man identifiserer seg med noen og definerer andre som utenfor eller nettopp som de andre, ja da er det en dynamikk som vil eksistere uansett hvordan et samfunn faktisk ser ut. Kanskje bortsett fra om det hadde en størrelse på under 100 personer og befant seg i en slags steinaldersetting. For motsetningene mellom landsdeler i Norge har vært akkurat like hard og uforsonlig som den i dag er overfor innvandrere. Det betyr kort og godt at – dersom det biologiske argumentet skal tillegges noen vekt – så vil motsetningene mellom «oss» og «dem» gjenoppstå i forholdet mellom andre grupper om det skulle være mulig å få alle innvandrere til å forlate Norge.

Anfindsen får ikke i pose og sekk. Dersom han vektlegger biologi, må han gjøre det konsekvent hele veien. Men det er nok mer fornuftig å erkjenne at kultur kan modifisere våre «naturlige» tilbøyeligheter. Derfor kan vi også leve godt sammen i et mangekulturelt samfunn. Noe annet er å forfalle til en biologisk determinisme det ikke er grunnlag for.

@Lars Gule
Hvis det kan hjelpe debatten kan jeg gjerne foreslå at en bruker et annet ord en *rase* ( siden mange knytter negative konnotasjoner til begrepet). Det er som kjent uproblematisk i en biologisk kontekst, men vi kan jo f .eks bruke et begrep som: *etniske grupper*?.

Jeg tror mye av debatten havner inn på et blindspor fordi noen(mange?) mener at en aksept av biologiske forskjeller
(hvorav noen er nokså åpenbare fakta) nødvendigvis fører til verdirangeringer og diskriminering.
Men er det f.eks slik at en erkjennelse av et lavere intelligens(nivå) hos f.eks folk med Downs syndrom http://www.nichd.nih.gov/publications/pubs/downsyndrome.cfm#EarlyIntervention de facto fører til en nedvurdering av menneskeverdet? Er det ikke heller slik at en trenger en realistisk forståelse av bl.a. mental kapasitet hos disse for å kunne gi en best mulig assistanse for et best mulig liv?

For meg ser det ut som mange prøver en å finne forskjellig måter å unngå studier og diskusjon om emnet på. En mekanisme er å gjøre hele studieområdet (f.eks om kjønn og intelligens, eller etninsk gruppering og intelligens) *entartet*(sic). -At feltet simpelthen erklæres for en "thought-crime". En henviser til eugenikken og buer enhver som forsøker å finne teorier med forklaringskraft av banen. En annen mekanisme er å "dekonstruere" begreper som beskriver observerbare effekter. Herunder kommer kritikk av forskjellige IQ tester, g
http://en.wikipedia.org/wiki/General_intelligence_factor,

og en henvisning til "Flynn-effekten".

Men det er altså slik at det finnes gode data for arvelighet av en rekke egenskaper Og at slik arvelighet også følger etniske grupperinger. (Dette demonstreres f.eks gjennom studier av tvillinger ( eneggede og toeggede) adopsjoner, osv. Jeg tror blanco-fordømmelsen av alle som søker ærlige svar på disse spørsmålene vil være skadelig i det lange løp.

Dette er riktignok et felt hvor det er mange med agendaer, og det er viktig, både å skaffe seg nok grunnlagskunnskap så en kan vurdere holdbarheten til resultater og påstander, være kritisk til internett-kilder som agiterer sterkt den ene eller andre retning. Dernest først og fremst å stole på studier publisert gjennom fagfelle-vurderte journaler, og -i den grad en bruker internettkilder: besøker begge sider av de skyttergravene som måtte finnes der.

For min egen del vil jeg være skeptisk til informasjon hos bl.a. Vdare/ Steve Sailer som Arnfindsen refererte til.

Cassanders
In Cod we trust

Cassanders

"Bortkastet og meningsløs forskning"

Er det slik at en stor del av forskningen som utføres ved våre læresteder er det rene skjære tull? At staten har kastet bort hundre millioner kroner på meningsløs forskning?

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article2160192.ece

Dersom han vektlegger biologi, må han gjøre det konsekvent hele veien.

http://dbh.nsd.uib.no/nfi/rapport/?keys=12540&language=no

Årsaker til medfødte misdannelser og spedbarnsdød blant barn av innvandrere til Norge.

Jeg tror blanco-fordømmelsen av alle som søker ærlige svar på disse spørsmålene vil være skadelig i det lange løp.

OP - Det siste spørsmålet der trenger man intet forskningsprosjekt i hundremilionersklassen for å besvare:

Litt sunn fornuft tilsier at å gifte seg med søskenbarna sine flere generasjoner på trekk er en smule uheldig i lengden.
Og der har man en grunnleggende forskjell i vurderinger av hva som er normalt mellom nordmenn og pakistanere
:
Jeg kunne f.eks. ikke tenke meg å krype til køys med noen av søskenbarna mine - kunne noen andre her inne tenke seg å krype til køys med søskenbarna sine?
-Og hvis svar nei, hvorfor ikke???

Fordi å gifte seg med søskenbarn er perverst. Det er det som er sannheten....

Problemet med begrepet ’etnisk gruppe’ til erstatning for rasebegrepet er at definisjonen av en etnisk gruppe som regel også inneholder annet en biologiske elementer. Faktisk er det mange definisjoner som bare vektlegger kultur. Det blir etter min mening for snevert, jf. følgende:

«Det er imidlertid vanskelig å finne et presist avgrensbart innhold i begrepet om etnisitet, og kulturkomponenten har i noen sammenhenger fått en dominerende plass, for eksempel heter det i et nyere nordisk sosiologisk oppslagsverk: «Etnisitet, betegnelse for å angi forskjeller mellom sosiale grupper på grunnlag av kulturelle kriterier». Men dermed oppheves skillet mellom kultur i den betydning som er presentert her, og etnisitet. De to begrepene blir synonyme. Dersom man ønsker å opprettholde en distinksjon mellom kultur og etnisitet, må etnisitet omfatte noe som ikke inngår i kulturbegrepet (eller omvendt). En måte å skille etnisitet fra kultur på er å inkludere i alle fall de biologiske trekk som den etniske gruppen selv tillegger vekt. Dermed er det også mulig å få fram den glidende overgangen mellom kultur og biologi gjennom forestillingene om et felles (biologisk) opphav. Forestillingen om et slikt felles opphav kan ha et visst grunnlag i faktiske genealogier og et genetisk fellesskap, men kan også være nettopp bare forestillinger («imagined communities», myter etc.). Likevel kan de være sentrale i dannelsen av en etnisk gruppe, som kan oppstå når det skjer en mobilisering rundt bestemte kulturelle særtrekk, inkludert opprinnelsesforestillinger. En slik mobilisering skjer gjerne når en gruppe – uansett hvordan den opprinnelig er konstituert – kommer i konflikt med andre grupper. Ikke minst da skapes den etniske identiteten.» (Fra kapitlet «Profesjon og kultur» i boka Profesjonsstudier, red. Anders Molander og Lars Inge Terum, Universitetsforlaget – under utgivelse).

Kort sagt: Etinsitet omfatter både biologi og kultur.

Ellers er jeg enig i at det er farlig å skulle begrense forskningen for å unngå såkalte ubehagelige sannheter. Men like farlig er det å misbruke forskning til å krenke noens verdi og rettigheter. Kan man bruke kunnskaper om faktiske forhold til å hjelpe mennesker – både individer og grupper – er det utmerket. Dessverre kjennetegnes mye av den biologiske fokuserte «samfunnsforskningen» (jf. innvandringsdebatten) av en intens vilje til å bruke biologiske forskjeller til å begrunne reduserte rettigheter, utestengning, diskriminering osv.

Klarer man å ha som utgangspunkt at ALLEs verdighet og rettigheter skal ivaretas – uansett «rase», etnisk grupper, intelligens, alder, kjønn etc., etc. – er det selvsagt ikke galt å forske på faktiske forskjeller. For forskjellige er vi – utvilsomt. Men hvem som er pervers er nok avhengig av øynene som ser – om man da evner å se noe som helst. (Og kong Olav var da et perverst svin siden han giftet seg med sin kusine?! Men ytterligere avsporinger om søskenbarnekteskap har lite for seg i denne tråden.)

Ok, så Laffen giftet seg med kusina si.
Men kunne du, Lars Gule, tenke deg å gjøre det samme av den grunn?
-Svar helt ærlig......

Kan ikke se at lars Gule sin mening om søskenekteskap skulle ha noen betydning for hverken den ene eller andre.... bortsett fra Lars Gule selv.

Det har betydning, for det reflekterer de normene som gjelder i det samfunnet man lever i.
For ingen vil vel påstå at søskenbarnekteskap er, eller har vært noen norm, dvs. vanlig i Norge(de kongelige unntatt) før pakistanerne kom?

Det jeg vil frem til at hvis han svarer alt annet enn "Ja" på det spørsmålet, trekker jeg den slutning at han er påvirket av de normene som gjelder i det samfunnet som har oppdratt han, uansett hvilke personlige vurderinger han har om den saken....

Først, la meg berømme både Lars og Ole Jørgen for en saklig og følelseskald debatt. Det er slik det skal være når det funker.

Så til ankepunktene. Lars sier: "Det er vanskelig å se at det skulle være noe i Ole Jørgen Anfindsens innlegg som taler for å gjøre «rase» til en relevant kategori i innvandringsdebatten."

Dels forstår jeg OJA dithen at han vil ha et samfunnsklima som tolererer at et hvilket som helst tema kan underkastes saklig debatt og analyse. IQ-forskjeller inkludert. (Imotsetning til førsteamanuensis Torkel Brekke som vil forby slike spørsmål)

Dernest så peker vel OJA på det faktum at det blant IQ-forskere er stor uenighet om hvorfor kontinentgruppene scorer så forskjellig. Hvis nature-forklaringen spiller en rolle, så vil dette med en ikke ubetydelig grad av sannsynlighet kunne ha noe å si for å skulle klare i innføre lavtscorende grupper inn i teknologisk kompliserte samfunnet, lenge før vi har tatt i betraktning etnisitet og religion som bremsefaktorer.

Videre sier Lars: "Det er intet i det Anfindsen skriver som sier at biologiske trekk – med eventuelt tilhørende kulturelle trekk – skulle tillegges noen avgjørende betydning når det gjelder å vurdere menneskers verd og deres rettigheter."

Til dette er det jo bare å svare: "Selvsagt". IQ har ingenting med menneskeverd å gjøre. Det er alle enige om.

Men så foretar Lars et hopp som jeg ikke kan se meg enig i: "Da gjenstår det intet annet enn kanskje og muligvis noen UTFORDRINGER som henger sammen med biologi. Disse utfordringene vil – om de faktisk finnes – prinsipielt ikke være av annen karakter enn de utfordringer som følger av at det er forskjell mellom kjønnene innenfor diverse biologisk definerte grupper, eller at det innenfor en hvilken som helst biologisk definert gruppe også vil finne personer med et høyere aggresjonsnivå enn andre innenfor gruppen, noen med høyere og andre med lavere intelligens, noen med ADHD osv., osv."

En ting er nå at Lars bruker dette motebegrepet "utfordringer" der man før i tiden eller på andre områder ville snakket om "problemer".

Men viktigere er det at han har lagt død debatten om konsekvenser av IQ-forskjellene lenge før den har startet. Etter det jeg forstår er scorerne mellom ulike kontinentgrupper kolossale. Mens nord-øst asiater har en score på rundt 105, så scorer grupper sør for Sahara rundt 70. Dette er et dramatisk spenn. (Her kan det også føyes til at dette i seg selv burde frita alle hvite som tar fatt i dette for rasistanklagene, da det vitterligen er en helt annen folkegruppe, nordøst-asiatene, som troner på iq-toppen. Vi må nøye oss med andre plass)

Å sammenligne med forskjeller mellom kvinner og menn er mindre relevant da iq-scoren mellom kvinner og menn er bitteliten. Dessuten må vi ikke glemme at kjønnsskillet i landet er grunnleggende, noe jeg blir påminnet om hver lunsj når jeg som den eneste mannen på jobben setter meg ned ved et av damebordene (klarer ikke mannetemaene rundt fotball, fiske, hytte og mer fotball). Og dette kjønnsskillet er fundamentalt i alle samfunnets forhold. Men merkelig nok ser man ikke dette så klart. Antakeligvis fordi kvinner og menn i større grad danner familie med motsatt kjønn enn med eget. Av biologisk nødvendighet.

Hadde det ikke vært kvinner og menn som satt ved hvert sitt bord, men svarte og hvite, hadde vi kunne snakket om et forbausende sterkt (og frivillig) raseskille. Så kjønnete forskjeller er ikke å kimse av.

Verken Anfindsen eller «Ante» har gitt noen forklaring på hvorfor biologiske forskjeller – som ikke skal ha noen konsekvenser for personers moralske status – likevel, på forunderlig vis, skulle være relevant på en eller annen måte i innvandringsdebatten.

Ellers er det mildt sagt et problem at gruppene som det her vises til er så diffuse at det blir umulig å avgrense dem på en relevant måte: «Mens NORD-ØST ASIATER har en score på rundt 105, så scorer GRUPPER SØR FOR SAHARA rundt 70» (mine uth.). Hvordan kan disse gruppene avgrenses mer presist? Og hvilke andre fellestrekk har de respektive gruppene enn en IQ-variasjon i forhold til andre grupper?

Men om det så var – hvilket jeg tillater meg å betvile MEGET sterkt – at gjennomsnittsforskjellen i IQ på personer i Nordøst-Asia og sør for Sahara skulle være 35 IQ-poeng, hvilke konsekvenser trekker man av dette – for migrasjon?

Anfindsen gjør et poeng av at en (eventuell) moderne raseforståelse vektlegger andre karakteristika enn hudfarge, at fenotypen omfatter langt mer enn hudfarge – og en mulig korrelasjon mellom hudfarge og intelligens. Men hva skal vi da si om følgende formuleringer hos «Ante», som kommentar til observerbare forskjeller i kvinners og menns atferd: «Hadde det ikke vært kvinner og menn som satt ved hvert sitt bord, men svarte og hvite, hadde vi kunne snakket om et forbausende sterkt (og frivillig) raseskille.»

Hvis rase er noe annet og/eller mer enn en klassifikasjon av menneskelige forskjeller ved hjelp av hudfarge, hva er det da? Et genetisk fellesskap, dvs. en klassifisering av mennesker ved hjelp av genetiske fellestrekk – altså forhold som må observeres på gen-nivå og som IKKE nødvendigvis korrelerer med mer eller mindre distinkte hudfargeforskjeller. Hvorfor kommer man da stadig tilbake til «navn» på «rasene» som korresponderer med hudfarge, nettopp slik «Ante» gjør i sitt innlegg?

Kort sagt: Hva vil Anfindsen med flere med et rasebegrep? I innvandringsdebatten?

Og for å spørre provoserende videre: Hvis det er slik at man – på en eller annen måte – konstaterer at noen immigrantgrupper har lavere IQ enn andre, og derfor beslutter å begrense/stoppe immigrasjon fra denne gruppen – for å unngå at den gjennomsnittlige IQ i Norge synker, hva hindrer da tvangssterilisering av de nordmenn som har lav IQ? For hvis det er slik at – for eksempel – høy IQ er en ressurs vi må ta vare på siden vi ikke har råd til å tape noe her, da blir den uunngåelige logiske konsekvensen at man bør drive litt systematisk avl på intelligente nordmenn for å utvikle denne ressursen til fulle og alles beste. Eller er det slik at det ikke er mulig å krenke nordmenns rettigheter gjennom tvangssterilisering bare fordi man har litt for lite medfødt bagasje? Men da diskriminerer man jo rettighetsmessig mellom nordmenn – som tilkjennes flere rettigheter – og immigranter – som IKKE tilkjennes de samme rettigheter. Beklager, men da står man midt i rasismens hengemyr.

Så jeg tror Anfindsen & co har en del å forklare før det i det hele tatt er noe poeng å føre en videre debatt om rase og innvandring.

Fakta er fakta. Fra et i-landsperspektiv er ikke gjennomsnitts-IQen i Norge spesielt høy, noe som bekreftes av det finnes relativt få fremragende vitenskapsmenn av norsk avstamning. Fordi emnet er ømtålelig, liker jeg ikke å snakke om temaet rase og IQ. Men jeg mener likevel de vitenskapelige bevisene er sterke nok.

Boka "The Bell Curve" hadde et kapittel om afroafrikanere som har hatt en konstant gjennomsnittscore på 85 IQ poeng gjennom hele 1900-tallet. Det skal uansett understrekes at de individuelle variasjonene innen rase varier enormt. Og lav IQ betyr ikke at en person er mindre verdifull. Afroamerikanere evner langt over snittet innen musikk. Jazz, pop og rock og rap hadde aldri eksistert uten deres bidrag. Også innen sport er afroafrikanere som gruppe sterkt overrepresentert.

Ellers scorer askhenazi-jøder skyhøyt. Snittet ligger vel på 113. Mens denne gruppen presterer veldig høyt på verbal IQ, er resultatene lavere enn middels for visuell intelligens. Dette kan nok forklare den jødiske dominansen innen finans, forskning o.l. Og tradisjonelt har halvparten av de fremste komikerne i USA hatt jødisk bakgrunn. Innen amerikansk lagsport i USAs militære, hvor visuell intelligens er viktig, er denne etniske gruppen fåtallig.
Den fortvilte situasjonen i indre svarte bydeler i USA, hvor narkotikaen florer og volden herjer, kommer nok ikke bare på grunn av at hvite amerikanere er rasister. Jeg ser en del Charlie Rose shows på google video, og i mange av intervjuene dukker problemene rundt disse innercity naboområdene opp og generelt er svaret at situasjonen er desperat men at de ikke vet hva som kan gjøres.

Til Gule vil jeg si at jeg blir trist av å se hengemyra Afrika befinner seg i. Men jeg vet ikke hvordan vi kan hjelpe kontinentet i lys av at norsk uhjelp i over 40 år har mislyktes. Det er vanskelig og smertefullt å se om bakevja skyldes inkompetanse som følge av et lavt gjennomsnittlig intelligensnivå. Poltisk ukorrekt er det også.

Likevel mener jeg at påstanden om alle raser er like intelligente er en av løgnene samfunnet vårt baserer seg på. Og kanskje er det riktig å beholde på løgnen istedet for å spre "an unconveniant truth". Alle trenger håp. Enten det gjelder drømmen om fred mellom Israel og Palestina, eller en lysende økonomisk framtid for Afrika. Noen løgner er gode å ha.

Problemet knyttet til innvandring mener jeg heller handler om at vi må innse effekten en hviss politikk vil ha på Norge . Vi må vite hva vi gjør. Tar vi imot mange i fra Afrika er det ingen vei utenom enn å si farvel til sosialdemokratiet og deretter lære av multietniske land som USA og Australia. Velferdstaten vil før eller siden kollapse og politi og fengselsvesen vil bli tøffere. Den dagen vi blir tvunget til å redusere velferdsgodene, kommer vi som i USA til få etniske underklasser.

Det sier seg selv at om en altfor stor mengde innvandrere belaster trygdesystemet, så vil det til syvende og sist kjøre staten konkurs. Ergo, vi vil bli tvunget til redusere utbetalingene og bli mer lik USA.

Mange takk til Lars Gule, Ante (og kanskje enda flere) for interessante innspill. Jeg er fryktelig opptatt, og har ikke mulighet til å komme med et ordentlig svar ennå, men jeg vil komme tilbake med mer stoff ila helgen tenker jeg.

Her er imidlertid en svært relevant artikkel jeg leste i går (http://vdare.com/sailer/071216_race_faq.htm):

The Race FAQ

By Steve Sailer

This was another tumultuous week in the science wars over race.

The Times (both London and New York) ran articles claiming that James Watson was genetically one-quarter non-white. Yet anyone with a basic knowledge of American racial history who bothered to look at the first half dozen pages of Watson’s new autobiography, Avoid Boring People, which includes photos and detailed information on his ancestors, would realize that this assertion by the Icelandic firm deCODE genetics is wildly unlikely.

The New Yorker printed an essay by Malcolm Gladwell on race and IQ that contained such an egregious libel of Charles Murray that the magazine posted a humiliating apology and retraction.

Far more importantly, a landmark paper [Recent acceleration of human adaptive evolution John Hawks (PDF)] by five scientific heavyweights on the implication of the newest genome research—that evolution sped up as the races moved away from each other—was published in the Proceedings of the National Academy of Sciences: evolution has been speeding up since the races began splitting apart.

Genetic anthropologist Henry Harpending of the U. of Utah explained that over the 40,000 or so years since humans left Africa:

"’Human races are evolving away from each other,’ Harpending says. ‘Genes are evolving fast in Europe, Asia, and Africa, but almost all of these are unique to their continent of origin. We are getting less alike, not merging into a single, mixed humanity.’ …

" ‘Our study denies the widely held assumption or belief that modern humans … appeared 40,000 years ago, have not changed since and that we are all pretty much the same. We show that humans are changing relatively rapidly on a scale of centuries to millennia, and that these changes are different in different continental groups."

“The increase in human population from millions to billions in the last 10,000 years accelerated the rate of evolution because ‘we were in new environments to which we needed to adapt,’ Harpending adds. ‘And with a larger population, more mutations occurred.’

So, it is a good time to step back and try to understand the underlying concept of race. Here's a Frequently Asked Questions [FAQ] list about how to think about race. It's a non-technical introduction to this topic that so confuses Americans.

Q. Why do you talk about race so much?

A. Most human beings talk about race a fair amount. I write about it.

Q. Why do people care about race?

A. Why do people care about who their relatives are? Maybe they should care, maybe they shouldn't. I'm not here to preach morality. But people do care, so it's important to understand the implications.

Q. What's race all about?

A. Relatedness.

Race is about who is related to whom.

Q. Do you mean a race is a family?

A. Yes, an extended family. (To be precise, a particular type of extended family, one that's more coherent over time than the norm, a distinction I'll explain below.)

Q. Race means family? I've never heard of such a thing!

A. It's remarkable how seldom this concept essential to understanding how the world works is mentioned in the press. Yet, in my Random House Webster's College Dictionary, the first definition of "race" is:

"1. A group of persons related by common descent or heredity."

Q. If races exist, then, pray tell, precisely how many there are?

A. How many neighborhoods are there in the place where you live?

For some purposes, an extremely simple breakdown into, say, City vs. Suburbs is most useful. For other uses, an extremely detailed set of neighborhood names is helpful: e.g., "The proposed apartment complex will aggravate the parking shortage in Northeastern West Hills."

Similarly, racial groups can be lumped into vast continental-scale agglomerations or split as finely as you like.

For instance, should New World Indians be considered a separate race—or merely a subset of East Asians?

Every system of categorization runs into disputes between "lumpers" and "splitters." Whether lumping or splitting is more appropriate depends upon the situation.

Q. Isn't race just about skin color?

A. That's a simplistic verbal shorthand Americans use to refer to ancestry. Nobody really acts as if they believe race is synonymous with skin color.

Q. What do you mean?

A. Consider the golfer Vijay Singh , who during 2004-2005 became the only man in this decade besides Tiger Woods to be the number one ranked player in the world. Singh, who was born in the Fiji Islands of Asian Indian descent, is much darker in skin color than Woods.

Singh is at least as dark as the average African-American. Yet, nobody in America ever thinks of Singh as black or African-American. There's an enormous industry that celebrates the triumphs of blacks in nontraditional venues such as golf. But Singh's accomplishments elicited minimal interest in the U.S.

A 2007 article, for example, asked where are all the black golf champions who were expected to emerge in the wake of Tiger Woods's first Masters championship in 1997. It never mentions the blackest-skinned player on tour, Singh … because we're not actually talking about skin color when we use the word "black," we're talking about sub-Saharan African ancestry.

Q. Aren't we all related to each other?

A. Yes, that's why we're "the human race."

Q. If we're all related to each other, how can one person be more related to some people than to other people?

A. How can you be more related to your mother than you are to your aunt? Or to my mother?

Q. If races exist, how can somebody belong to more than one race?

A. If extended families exist, how can you belong to your mother's extended family and to your father's extended family?

Q. How many races can you belong to?

A. How many extended families can you belong to?

Consider Gov. Arnold Schwarzenegger's children. Clearly, they are part of the Schwarzenegger clan via their father and grandfather. But they are also part of the Jadrny extended family through their father's mother. Yet, they also belong to the well-known liberal Catholic Shriver tribe through their mother, Maria Shriver, daughter of Sargent Shriver, the 1972 Democratic Vice-Presidential candidate. And, they are, famously, Kennedys, because their maternal grandmother is Eunice Kennedy Shriver, the sister of the late President.

Q. So, everybody belongs to four extended families?

A. You could keep going beyond the four grandparents. The Schwarzenegger kids, for instance, are also Fitzgeralds, because they are the great-great-grandchildren of John F. "Honey Fitz" Fitzgerald, the mayor of Boston.

Q. So, your family tree just goes on out to infinity?

A. No, it eventually turns increasingly in on itself, as you can see it must from the basic arithmetic of genealogy. This tendency to turn back in on itself is the reason that racial identity exists.

Q. How does the math work?

Assume 25 years per each generation in your family tree. Go back 10 generations to the 1750s, and you have 1024 ancestors.

Go back another 250 years to the 1500s and you have 1024 times 1024 slots in your family tree; call it a million. Back to the 1250s and you have a billion openings. (Were there even a billion people alive then?)

And back in the 1000s, 40 generations ago, you have a trillion ancestors. Yet there definitely weren't a trillion people alive then.

Q. So, where did all my ancestors come from?

A. They did double duty, to put it mildly.

Q. So my family tree doesn't extend outward forever?

A. At some point in the past, the number of unique individuals in your family tree (as opposed to slots) would start to get fewer in number, ultimately forming a diamond-shaped rather than fan-shaped family tree. Genealogists label this "pedigree collapse."

Demographer K.W. Wachtel estimated that an Englishman born in 1947 would have had two million unique ancestors living at the maximum point around 1200 AD, 750 years before. There'd be a billion open slots in the family tree in 1200, so each real individual would fill an average of 500 places. Pedigree collapse would set in farther into the past than 1200.

Q. Wait a minute! Are you saying my ancestors married among themselves? So I'm inbred???

A. Yes. It's mathematically certain. There just weren't enough unique individuals alive.

Q. Ooh, yuck!

A. I suspect that the American distaste for thinking about inbreeding, even when it's so distant and genetically benign as in this English example, is one reason why our understanding of relatedness and race is so deficient.

Q. What does this have to do with race?

A. Pedigree collapse reveals how the biology of race is rooted in the biology of family. We can deduce from the necessary existence of pedigree collapse that while everybody is related to everybody else in some fashion, it's more genealogically significant to note that every person is much more related to some people than to other people. Even a Tiger Woods can identify himself as being of Thai, black, Chinese, white, and American Indian descent, but not of, say, Polynesian, South Asian, or Australian aborigine origin.

Pedigree collapse is how extended families become racial groups. A race is a particular kind of extended family—one that is partly inbred. Thus it's socially identifiable for longer than a simple extended family, which, without inbreeding, disperses itself exponentially.

Q. Can racial groups merge?

A. Over time, yes. Think of the term "Anglo-Saxon." The Angles, Saxons, and Jutes intermarried until they lost their separate identities. (The Jutes even lost their name.)

Similarly, the official ideology of Mexico is that whites and Indians have merged seamlessly into La Raza Cosmica, "The Cosmic Race." (African Mexicans play the role of the forgotten Jutes.) The reality is different, but the mestizaje propaganda isn't wholly false.

Q. But race is just identity politics!

A. Well, there's a reason that identity politics are a big deal. However you feel about all the various kinds of identity politics, you need to understand them.

People tend to organize politically around some aspects of shared identity, but not around others. For example, language and religion tend to be politically salient, but not handedness. No politician fears the Lefthanders Lobby, because left-handedness is distributed too randomly throughout the population.

Sex can be politically relevant, but it frequently turns out to be less important than feminist activists hope. As Henry Kissinger supposedly said, "No one will ever win the battle of the sexes; there's too much fraternizing with the enemy."

Relatedness or race is typically the single most common dimension along which people align themselves politically.

Sharing relatives gives people more reason to trust each other—for instance, Jared Diamond notes that when two strangers meet on a lonely and lawless jungle path in New Guinea, they immediately start a far-reaching discussion of who all their relatives are, looking for overlap so they can be more confident the other person won't kill them. Similarly, organized crime families typically have real extended families as their nuclei because relatives can trust each other more when outside the law.

Further, blood relatives are more likely to share other potent "ethnic" identity markers, such as language and religion.

Q. But, if we're all part of the human race, then why don't we always act that way?

A. Because we're not, currently, under alien attack. Throughout his Presidency, Ronald Reagan, to the alarm of his less-imaginatively insightful aides such as Colin Powell, repeatedly pointed out that the differences between the Superpowers would seem insignificant if Earth was under assault by hostile flying saucers. Reagan, for instance, told the UN in 1987:

"I occasionally think how quickly our differences worldwide would vanish if we were facing an alien threat from outside this world."[Address to the 42d Session of the United Nations General Assembly in New York, New York]

But little green men are not threatening us at present, so we compete against each other in the meantime.

And relatedness (i.e., race) is the most common dimension along which people cooperate in order to more effectively compete against other groups politically.

Q. Isn't race just a social construct?

A. Relatedness is the most real thing in the world: mother, father, baby.

Q. But, don't different societies have different rules about who is considered to be related to whom?

A. Yes. Indeed, every culture comes up with a way to deal with the exponential unwieldiness of family trees.

For many purposes of daily life, you have too many relatives. The sheer numbers of ancestors, distant cousins, and potential descendents you have expand out beyond any manageable boundaries. The amount of relatives you'll send a Christmas card to might be larger than the number you'll volunteer to cook Thanksgiving dinner for, but, still, there's got to be an end to everything.

Many cultures have devised rules to limit who counts as a relative for the purposes of, say, inheritance. English aristocratic families didn't want their land holdings divided up into unimpressive and inefficient parcels, so they followed the rule of primogeniture, passing the claim to be of noble blood down through the first-born son, with latter-borns falling out of the aristocracy within two generations. For instance, Mr. Winston Churchill was the first-born son of Lord Randolph Churchill, who was the second-born son of the Duke of Marlborough. That seems awfully aristocratic to us plebian Americans, but by English law, he wasn't a peer because his father wasn't first-born. And thus, to Winston's political benefit, his parliamentary career was spent in the House of Commons rather than the House of Lords.

The Chinese treated sons more equitably, but almost completely ignored daughters.

In contrast to these attempts to nominally define down the putative number of relations, many Middle Eastern cultures have come up with an actual biological solution (of sorts) to reduce the number of relatives: cousin marriage. In Iraq, half of all married couples are first or second cousins.

Q. Why?

A. One reason is this: If you marry your daughter off to your brother's son, then your grandchildren/heirs will also be your brother's grandchildren/heirs. So, there is less cause for strife among brothers. Cousin marriage helps make family loyalties especially strong in Iraq, to the detriment of national loyalties.

Q. Do you ever want more relatives?

A. For many political struggles, the more the merrier.

Ibn Saud, who founded Saudi Arabia in the 1920s, consolidated his victory over other desert chieftains by marrying 22 women, typically the daughters of his former rivals. Thus, today's vast Saudi ruling family represents the intermixing of the tribes, which has helped it survive in power for 80 years.

On the other hand, the wealthy Syrian Jews of Brooklyn, with few political threats hanging over them here in America, don't need blood relations with other power centers, so the community fiercely ostracizes anyone who marries outside it.

Or, political entrepreneurs can attempt to widen or narrow their followers' working definition of who their relatives are by rhetorical means. For example, in the 1960s, black leaders encouraged African-Americans to call each other "brother" and "sister" to build solidarity.

Q. In America, wasn't there a "one-drop rule" for determining if one is a minority?

A. For blacks, yes: for American Indians, no. Herbert Hoover's VP, Charles Curtis, was famous for being 1/8th Kaw Indian. Being a little bit Indian added glamour to his image.

Indian nations have the right to set ancestry minimums (generally, at least 1/4th) required for legal membership in the tribe, and they often police membership with a vengeance.

Q. Isn't all this outdated?

A. Both blacks and Indians are standing by the traditional definitions, because it's in their interests.

Ever since Congress allowed Indian nations to each own one casino in the late 1980s, many tribes have been expelling racially marginal members to increase the slice of the pie for the more pure-blooded remainder. That's because the main benefit of belonging to a tribe—the rake-off from a single casino—is finite.

In contrast, black and Hispanic organizations have backed broad, inclusive definitions of who is black or Hispanic because the rake-off from being black or Hispanic—affirmative action quotas—is indefinite in magnitude. The larger the percentage of the population, the larger the quota, and the larger the number of voters who are beneficiaries and thus supporters.

Q. So cultures change their definitions of who deserves to be a relative?

A. Not just cultures, but individuals change their definitions to fit their needs at the moment.

For example, right before the Battle of Agincourt, King Henry V needed all the loyal relatives, real or exaggerated, he could get, so Shakespeare has him address the English army:

"We few, we happy few, we band of brothers

For he to-day that sheds his blood with me

Shall be my brother".

On the other hand, once the bloodshed was over, King Henry probably wasn't inclined to let his old yeomen archers come over and hang around the palace whenever they liked as if they were his actual brothers.

Q. So, leaders can persuade their followers to see themselves as more or less closely related?

A. Yes, but the more they follow existing genealogical fault lines, the more likely they are to succeed.

Q. What's an ethnic group?

A. The Census Bureau draws a sharp distinction between race and ethnicity, stating that individuals of Hispanic ethnicity can be of any race. The way the federal government uses the terms can be formalized like this:
bullet A racial group is a partly inbred extended biological family.

bullet An ethnic group is one defined by shared traits that are often passed down within biological families—e.g., language, surname, religion, cuisine, accent, self-identification, historical or mythological heroes, musical styles, etc.—but that don't require genetic relatedness.

Q. Can you give an example?

A. The difference is perhaps easiest to see with adopted children. For example, if, say, an Armenian baby is adopted by Icelanders, his ethnicity would be Icelandic, at least until he became a teen and decided to rebel against his parents by searching out and espousing his Armenian heritage. But racially, he'd always have been Armenian.

Q. If races exist, doesn't that mean one race has to be the supreme Master Race? And that would be awful!

A. Indeed it would, but no race is going to be best at everything - any more than one region could be the supreme master region for all human purposes.

For example, a mountaintop is a stirring place to put a Presidential Library. But if you want to break the land speed record in your rocket car, it's definitely inferior to the Bonneville Salt Flats.

Q. Okay, what does it all mean?

A. It means it's time for our intellectuals to grow up. The world is what it is. Making up fantasies about it, and demonizing scientists such as James Watson, just makes reality harder to deal with.

[Steve Sailer (email him) is founder of the Human Biodiversity Institute and movie critic for The American Conservative. His website www.iSteve.blogspot.com features his daily blog.]

Denne FAQ’en finnes altså her:
http://vdare.com/sailer/071216_race_faq.htm

Den er pepret med hyperlenker, og slik sett et ypperlig utgangspunkt for den som som ønsker å forstå litt mer av en side ved virkeligheten som ikke kommer til å bli borte med det første.

Ellers er det tydelig at Steve Sailer er en meget produktiv og kunnskapsrik forfatter. Jeg har hittil bare lest fire-fem av artiklene hans, men de er til gjengjeld så bra at jeg tar sjangsen på å anbefale enhver som føler behov for å grow up å surfe litt rundt i denne artikkelsamlingen:
http://vdare.com/sailer/index.htm

Hvordan kan disse gruppene avgrenses mer presist? Og hvilke andre fellestrekk har de respektive gruppene enn en IQ-variasjon i forhold til andre grupper?

Tja, gul hud, skjeve øyne med hudfold, manglende evne til å bryte ned melk og alkohol?

At gruppene ikke kan avgrenses presist, er ikke et argument for at de ikke eksisterer. Ingen vil vel benekte at det er forskjell på barn og voksne, selv om det er glidende overganger mellom barndom og manndom?

Men da diskriminerer man jo rettighetsmessig mellom nordmenn – som tilkjennes flere rettigheter – og immigranter – som IKKE tilkjennes de samme rettigheter.

Jeg ser ikke helt dilemmaet her. Selvfølgelig skal nordmenn tilkjennegis rettigheter i kraft av at de er nordmenn - vi er født i Norge, og Norge tilhører nordmennene, alle andre verdens folkeslag som kunne tenkes å ville flytte hit av ymse grunner.
Det er nu en gang sånn at det er de landet tilhører som bestemmer hvem de vil ha som gjester, ikke gjestene.
Blir som om naboen kom over til deg og insisterte på at han har like stor rett til å bo i ditt eget hus som deg selv, ellers diskriminerer man, og diskriminering er rasistisk.

hva hindrer da tvangssterilisering av de nordmenn som har lav IQ?

Og hva skulle det være godt for, og hvem ville foreslått noe sånt seriøst?
Det hindres av hver enkelts menneskeverd, her forstått som fysisk ukrenkelighet. Det menneskeverdet ivaretas av at vi er født i Norge, og Norge tilhører oss nordmenn, ikke FN, EU, menneskerettighetene eller andre abstrakte idekonstruksjoner. Det er ingenting som tilsier at vi skal være nødt til å tvangssterilisere våre egne kun fordi vi finner det irrasjonelt å ta inn innvandrere av grupper vi vet det er vanskelig å få integrert.
Vi gjør det som er i vår interesse, det ene er i vår interesse, det andre ikke.

Politikken bak tvangssterilisering kom av tanken om at befolkningen var en organisme, en biologisk enhet hvor uønskede egenskaper måtte lukes ut. Alle tanker er farlige hvis man tar de helt ut til det ekstreme, men det er ingen naturlov som tilsier at det er nødt til å skje.
Vi er ikke nødt til å dra på oss ridestøvler og putte jøder og sigøynere i gasskamre bare fordi vi innrømmer at det finnes raser, og at rasene er ulike, men likeverdige.

Stadig har ingen i denne tråden overbevist meg om at raser finnes. Det finnes åpenbart mange måter – også ut fra genetiske forhold – å klassifisere mennesker på, men at dette skulle bli til et særlig relevant rasebegrep er mildt sagt vanskelig å se. Anfindsens henvisning til en lang FAQ hvor rase er så fleksibelt at man bruker begrepet i tråd med forskningsintensjonen, er ikke veldig opplysende/avklarende. Selvsagt er det fornuftig med fleksible begreper som presiseres i tråd med forskningsintensjonen. Men stadig vekk har INGEN fortalt hvorfor rase – uansett hvordan det blir definert – er relevant i innvandringsdebatten.

Observatøren har et rasebegrep som bare korrelerer hudfarge og intelligens. Men da er vi tilbake til en raseklassifikasjon basert på det vi kan se. Og alle afroamerikanere blir én rase?

Ben C’s oppfatning av hvem som eier hva, hvem som kan avvises av hvem, og hvorfor noen har rett til å diskriminere andre, er jeg ganske uenig i. Da er vi tilbake til en menneskerettighetsdiskusjon. Med mange interessante momenter av både moralsk og folkerettslig karakter – hvor jeg har moralen på min side (tror jeg) og Ben C trolig har mer av folkeretten på sin. Men dette får vi komme tilbake til ved en senere anledning. Uansett er det vanskelig å se at rase har noe som helst relevant med denne debatten å gjøre.

Når skal Lars Gule få til å bruke et tastatur uten å legge tankefeil og brunbeising for dagen? OJA har sagt at et problem kan løses med metode x, men det verken særlig humane eller særlig etiske mennesket stiller han moralsk til ansvar for den nazistiske metoden y (sterilisering) som ingen med sine fulle fem ville foreslått! Hello?? Hans Rustad går ikke av veien for å be debattantene moderere seg, men han aksepterer bøllete oppførsel fra Lars Gules apeberg. Er det sånn han vil ha det her? Da kan jeg like gjerne slå på TV'en.

Den brune kosten til de islamofile misjonærer er det flere og flere som er blitt oppmerksome på.

Den infantile gravende journalistikk til menighetsavisen til tankesmia på HIO bruker nå Det Nye som kilde til å orientere seg om virkligheten.

Vi trenger en revolusjon som ikke spiser sine barn; vekk med illusjonene og naiviteten!

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article2160192.ece

"Bortkastet og meningsløs forskning"

KLAR TALE. Er det slik at en stor del av forskningen som utføres ved våre læresteder er det rene skjære tull? At staten har kastet bort hundre millioner kroner på meningsløs forskning?

Det hadde vært fint om den oppgitte leser kunne forklare hvilket problem Anfindsen har pekt på hvor rase er relevant, og hvordan Anfindsen – ved hjelp av et begrep om rase – finner en løsning på dette problemet? Jeg har faktisk vanskelig for å se det.

Men det kan være at den oppgitte leser er for trøtt til å se noe av det moralsk problematiske som KAN ligge i den tankeretning Anfindsen beveger seg. Derfor tillot jeg meg å stille noen provoserende spørsmål. De impliserer ingen nazismebeskyldning. Rasehygieneprogrammene ble etablert i USA og Europa lenge før nazistene kom på banen. Men man må gjerne si at det beredte grunnen for nazismens uhyggeligheter. Da hjelper det lite at det var demokratiske og sosialdemokratiske mennesker som gikk i spissen for eugenikken.

Gode mennesker kan bidra til onde konsekvenser. En viktig måte å unngå dette på, er å lære av fortiden. Derfor er det grunn til å være på vakt når ikke-rasister opptrer på en måte som får rasediskriminerende konsekvenser, slik vi ser alt for mange eksempler på (såkalt hverdagsrasisme).

Ellers avventer jeg Anfindsens gjennomtenkte svar på 1) hvorfor rase er relevant i innvandringsdebatten, og 2) hvordan han vil bruke et rasebegrep i innvandringsdebatten uten at dette innebære noen moralsk forskjell på mennesker som kommer til å tilhøre forskjellig raser?

Ole Pedersen, det er mitt inntrykk at forskningne som bedrives ved norske universiteter og høgskoler er av meget god kvalitet.

Det er også mitt inntrykk at våre forskere er meget hardtarbeidende og generelt får dårlig uttelling for X antall år under utdanning. Med tanke på at forskningsmidlene stadig skrumper inn er det til tider imponerende at folk fortsatt holder ut, og mna observerer jo at stadig flere leker med tanken om å ta LANGT BEDRE betalte jobber i det private næringsliv.

Med mange interessante momenter av både moralsk og folkerettslig karakter – hvor jeg har moralen på min side (tror jeg) og Ben C trolig har mer av folkeretten på sin.

Det viser at den som kontrollerer etikken kontrollerer politikken, og siden så og si all politikk baserer seg på etikk, er det den som definerer etikken som er kongen på haugen:)

kongen på haugen:Er det "Erasmus Montanus"?

Om Elster har kritisert Holbergprisen, fremfører han selv på et vis et ekko av Fader Holberg når han angriper tomhet og akademisk jåleri blant de lærde. Holberg viste tilsvarende med "Erasmus Montanus". Hvor mange Erasmuser har Elster funnet for vår tid?

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article2160192.ece

Einar Næss Jensen opererer som flankestøtte på "Erasmus Montanus" sitt lag ?

Spiller du på høyre eller venster banehalvdel ?

Takk til OJA for å ha gjort meg oppmerksom på eksistensen av Steve Sailer og vdare.com. Mannen er et PUK (politisk ukorrekt)fyrverkeri. Han har denne slemme, rappkjeftete sarkasmen som Mark Steyn, og som gjør ham for upolert for resten av verden. Han snakker villig om rase og iq: the mother of all taboos.

Lars påpeker at veien er kort fra diskusjonen om rase til tvangssterilisering og rasepurifisering.

Ikke at jeg ikke ser det destruktive potensialet i menneskedyret. Tverimot er jeg av den oppfatning at det pr i dag er the do-gooders som i størst grad ikke ser dette og som kaster samfunnet ut i ville eksperiment som aldri har vært testet ut i mikroskala eller blitt underkastet kritisk analyse og åpen debatt.

Men jeg er ikke redd den åpne debatten, den som foregår her inne akkurat nå. Jeg tror at sannsynligheten for at det gode eller rasjonelle vil vinne er størst der debatten er mest åpen.

Det er derfor åpne samfunn er mer fleksible og mer humane enn lukkete: den ene kan kritisere de mange og dermed være med å korrigere en mulig fatal kurs.

Hva gjelder alle tendensene, også i demokratiske samfunn, til å ville avskjære den åpne, frie dialog, sier Sailers i en av sine mange leseverdige artikler følgende bevingede ord:

"People don't hate you for being wrong. (At worst, they just ignore you; at best, as with the late Stephen Jay Gould, they worship you and pay you millions.) People hate you for saying what they fear is the truth."

Som et klokt hode sa det: "Ubegrunnet kritikk (fra andre ovenfor en selv) er irriterende, men begrunnet kritikk er skikkelig jævli."

Vi, både som individer og samfunn, har alle våre livsløgner. Skapt på bakgrunn av vår historie, som en måte å overleve på under de rådende forhold.

I en forstand kan man si at det viktigste er ikke hvilken side som har rett - det viktigste er at alle sider får ytret seg. Det sentrale er den åpne prosessen, ikke det gyldne målet. Eller: den åpne prosessen er målet.

Det er merkelig hvordan mange av aktivistene på document.no stadig gjentar at det flerkulturelle samfunnet er et eksperiment initiert av den politisk korrekte multikulturelle eliten. Men dette er historieløst OG antiliberalt.

De faktiske forhold er at til ALLE tider har mennesker i større eller mindre grupper og omfang vandret omkring på hele kloden. Og dette har de gjort ganske uregulert. Det er et ganske nytt fenomen, faktisk så nytt som etter 1. verdenskrig, at passtvang og grensekontroller har blitt innført for alle.

Så hvem som eksperimenterer – klassiske konservative (eller reaksjonære) nasjonalister eller de såkalte multikulturalistene – er faktisk et åpent spørsmål.

En schizofren melding. På den ene siden orker jeg ikke diskutere med Gule og på den andre side orker jeg ikke la hans historiesyn få stå uten kommentarer.

All historie viser folkevandringer, men i en kontekst hvor noen kulturer har vært på historisk nedtur og andre på opptur. mellom ca. 700 - til 1700 var det tilhengere av islam som hadde skaffet seg det største verdensimperium fram til da.
Alle de store teoretikere for den islamske gjenfødelsen
fra de siste 75 år har påkalt denne storhetstiden som inspirasjon og "modell" for det som skal komme. Når da et anseelig mengde av de 1,6 milliarder muslimer føler seg stolt og inspirert av denne nye visjonen av Umma og Kalifatet under Sharia,så blir dette en foreteelsene som ikke kan katalogiseres under rubrikken: alltid folkevandringer.
Det må være total blindhet som ikke griper at her er det tale om en verdensomfattende og historisk bevegelse som gjenføder seg på nytt og er villige til å bruke mange midler for å gjenreise sitt gamle verdenshegemoni.
Gules småpludder om evige folkevandringer ser bort fra det faktum at erklæringen om full kultur og religionskrig utgikk fra Sayyed Qutbs skrifter på 1950 og 60-tallet. Og hundretalls millioner gir sin tilslutning til dette prosjektet om Islams hegemoni idag.

Hvem er historieløs? Før 1. verdenskrig fantes det ikke tungt utbygde systemer trygd og omfordeling av inntekt; folk måtte klare seg selv enten de var fastboende eller innvandrede. Det som er aldri er forsøkt før er å åpne for stor innvandring i et samfunn der systemet garanterer, på de fastboendes bekostning, de tilvandrede en størrelsesorden økning i levestandard uansett egeninnsats. Deri ligger eksperimentet.

Antiliberalt? Ja, sikkert, men det er i så fall også i høyeste grad de tunge omfordelingssystemene. Hvis man virkelig ønsker å organisere samfunnet etter (ultra)liberale prinsipper, så må man ta hele pakken, ellers faller forutsetningene for at det skal kunne fungere.

Vanskeligere var det ikke å løse opp i den tankeknuten.

Hvem er reaksjonær ?

I lys av både Norges og andre vestlige lands foreløpige erfaringer med det multikulturelle eksperimentet, kan vi nå utlede det følgende som sannsynlige konsekvenser – eller utviklingstendenser – dersom eksperimentet videreføres:
Nasjonalfelleskapet oppløses demografisk. Det vil ikke lenger gis noen felles ”vi-identitet” som forener statens borgere.

Idet nasjonalfellesskapet oppløses, svekkes lojaliteten til statens institusjoner. Tilliten til de statlige institusjoner forutsetter en følelse av fellesskap med de andre som nyter godt av statens goder, eller har rettigheter og plikter overfor de samme institusjonene. Et slikt fellesskap forutsetter et sivilsamfunns oppfatning av å befinne seg i et skjebnefellesskap, både fremover- og bakoverskuende i tid, med statens institusjoner. Hvis forbindelsen mellom folkefellesskapet og statens institusjoner løsrives, forvitrer også menneskenes bånd til staten.

Oppløsningen av folkefellesskapet medfører fragmentering av sivilsamfunnet langs etniske og religiøse skillelinjer. Dette kan betraktes som en prosess motsatt integrering. Fragmentering gir seg først utslag i form av integreringsproblemer i barnehager, skole, helsevesen, politikken, det frivillige organisasjonsliv og lignende, og kulminerer i dannelsen av parallellsamfunn.

Fragmentering av sivilsamfunnet fører til etnisk betinget, sosialt utenforskap, med fattigdom og kriminalitet som følge.

Grupper med lav integreringskapasitet vil nødvendigvis lide under lav arbeidsdeltakelse, hvilket fører til overbelastning på statens velferdstjenester og den arbeidende befolkningens forsørgerevne. Dette utviklingsmønsteret er allerede godt synlig i Norge. I juni 2006 publiserte NHO en rapport som konkluderte med at den lave arbeidsdeltakelsen og det høye velferdsforbruket i den norske innvandrerbefolkingen koster samfunnet så store summer at hele innvandringspolitikken må omlegges dersom vi skal unngå alvorlige, nasjonaløkonomiske problemer.

En kombinasjon av patriarkalsk kultur, religiøs undertrykking og såkalt ”æreskultur” gjør særlig kvinner og barn ekstra utsatt for menneskerettighetsovergrep innad i enkelte etniske/religiøse miljøer. Problemet er omfattende, og har også en tendens til å smitte over på oppvekstmiljøet på skoler med stor prosentandel av minoritetselever med slik kulturbakgrunn.

”White-flight”: Etter hvert som demografiske og kulturelle omveltninger gjør stadig større bo- og byområder lite attraktive for den etnisk norske befolkningen og velintegrerte innvandrere, er det grunn til å tro at vi vil få se en akselererende prosess der nordmenn og de velintegrerte innvandrerne emigrerer til antatt mer attraktive områder (slik vi allerede ser foruroligende tendenser til hos den opprinnelige befolkningen i Storbritannia, Nederland og Tyskland). Dette forsterker naturligvis den samfunnsmessige fragmenteringsprosessen, og fører til en slags ”snøballeffekt” for samtlige ovennevnte faktorer.

I tillegg til overnevnte konsekvenser, er det også i hele Europa en tendens til, om enn så lite populært det er å nevne det, at islamske særkrav tærer på sammenhengskraften i samfunnet. Dette omhandler ikke bare faktorer som islamsk bekledning av spesielt kvinner i det offentlige rommet, men også krav til halalmat, halalslaktning, kjønnsdelt undervisning og begrensninger i ytringer som kan oppfattes som blasfemiske. I tillegg øker trakassering av jøder, kvinnelige lærere og homofile, og det stilles krav om shariaråd/-domstoler relatert til ”familieanliggender” som eksempelvis skilsmisse og arv. Etter min mening vil innfrielse av slik særkrav ikke bare øke avstanden mellom borgerne, men også gå på rettssikkerheten løs for den enkelte. Og den kumulative effekt vil kunne ha følgende konsekvenser:

Islams krav til særregler og særordninger som legger beslag på ”plass” i det offentlige rom, er allerede og vil i økende grad fremover, bli dannelsen av autonome, islamske parallellsamfunn, såkalte enklaver.

Gule: ”Det er merkelig hvordan mange av aktivistene på document.no stadig gjentar at det flerkulturelle samfunnet er et eksperiment initiert av den politisk korrekte multikulturelle eliten.”

Jeg ville trodd det var positivt å være ytringsmessig og politisk aktiv i et demokratisk samfunn, så jeg håper at ”aktivistene” er en anerkjennende beskrivelse av oss og bukker og takker. Allikevel: Hvorfor bruke dette ordet som ofte er negativt ladet og fullt av merkelige assosiasjoner?

Det vanligste i vår sammenheng er vel å bruke bestegnelsen ”det flerkulturelle
samfunnet” om det som mer og mer manifesterer seg i flere europeiske land i våre dager. Og denne spesielle formen for multikulturalisme, flerkulturelle samfunn og innvandringer som vi opplever i Europa i vår egen tid, er for det første på vesentlige punkter ulik tidligere tiders og for det andre er den unektelig primært initiert og fremmet av landenes maktelite, ikke av menigmann. Skal multikulti-prosjektet nå bli menigmanns ansvar? – han som har fått det tredd ned over hodet og som er blitt ukorrekt informert om det?
Innlegget gir meg en følelse av ansvarsfraskrivelse: Tør ikke sjefs-sjiktet lenger ta ansvaret for den politikken de bedriver hver eneste dag? Begynner offiserene å forlate det synkende skip?

Hva er det som skjer med Lars? Har han hatt et tilbakefall i julestria? Et slags 80-talls drypp. C'mon old fella!

Joda, folkevandringer er like gamle som...krig.

Strong fences make good neighbours

Takk til Lars Gule og diverse andre debattanter for en rekke interessante innlegg. Beklager at jeg ikke har kunnet følge opp tettere, men familiære forpliktelser må gå foran slikt som dette. Jeg tror imidlertid at denne debatten har betydning, og jeg tror det er viktig at vi fører den. Problemstillinger knyttet til etniske grupper og kontinentgrupper har alt for lenge vært undertrykt i norsk offentlighet. Jeg tillater meg nok en gang å sitere fra New York Times (http://www.nytimes.com/2007/12/01/books/01race.html?pagewanted=1&_r=3) der professor James R. Flynn sier om en tilsvarende diskusjon (på et adskillig høyere faglig nivå, selvsagt, men likevel)

I want to say how deeply I believe in this sort of discussion.

Gule har nå flere ganger på litt ulike måter understreket følgende poeng:

Det er vanskelig å se at det skulle være noe i Ole Jørgen Anfindsens innlegg som taler for å gjøre «rase» til en relevant kategori i innvandringsdebatten.

Altså: Gules standpunkt er at «rase» er irrelevant i innvandringsdebatten. La meg drøfte noen av hans begrunnelser for dette før jeg kommer med min egen konklusjon. Gule fortsetter slik:

Det er intet i det Anfindsen skriver som sier at biologiske trekk – med eventuelt tilhørende kulturelle trekk – skulle tillegges noen avgjørende betydning når det gjelder å vurdere menneskers verd og deres rettigheter.

Jeg har, i likhet med de fleste (alle?) andre i debatten, understreket at det fører galt av sted å bruke rase, IQ eller annet til å tukle med menneskeverdet. Jeg er imidlertid ikke overbevist om at folks rettigheter i ulike samfunn skal være uavhengig av deres språk, kultur, religion og etniske tilhørighet. Samfunn har rett til å beskytte seg mot det som vil oppløse dem, og dette er en rettighet alle samfunn i verden, unntatt de vestlige, er seg bevisst. Kun vestlige samfunn føler seg forpliktet til å begå demografisk selvmord, og det er dette jeg ønsker debatt om.

Da gjenstår det intet annet enn kanskje og muligvis noen UTFORDRINGER som henger sammen med biologi. Disse utfordringene vil – om de faktisk finnes – prinsipielt ikke være av annen karakter enn de utfordringer som følger av at det er forskjell mellom kjønnene innenfor diverse biologisk definerte grupper, eller at det innenfor en hvilken som helst biologisk definert gruppe også vil finne personer med et høyere aggresjonsnivå enn andre innenfor gruppen, noen med høyere og andre med lavere intelligens, noen med ADHD osv., osv.

Jeg kan ikke følge Gule hele veien her, nettopp av de grunner jeg antyder ovenfor. Det er en stor prinsipiell forskjell mellom på den ene siden det å være født inn i et organisk fellesskap og ha dertil hørende rettigheter, og på den annen side det å komme utenfra og forlange de samme rettighetene.

For det første er biologi sjelden avgjørende alene, den sosiokulturelle konteksten kommer (nesten) alltid i tillegg. Akkurat det tror jeg Anfindsen og jeg er enige om.

Ja, det er vi helt enige om.

Hvis rase er noe annet og/eller mer enn en klassifikasjon av menneskelige forskjeller ved hjelp av hudfarge, hva er det da?

Dette er besvart av Sailers FAQ som jeg postet ovenfor. Merk ellers at betegnelser som ”svart” eller ”hvit” er språklige merkelapper folk setter på hverandre, uten at det medfører at det er hufargen som er den essensielle eller eneste forskjellen mellom de aktuelle gruppene. Språkforskere vil kunne gi en drøss med analoge eksempler fra andre områder. Merk ellers at folk som er mørkere i huden enn mange afroamerikanere, likevel ikke blir omtalt som ”blacks”, og de blir ikke akseptert som å tilhøre fellesskapet av svarte i USA. Hvorfor ikke? Fordi dette handler om avstamning.

Gule skriver i et senere innlegg:

Stadig har ingen i denne tråden overbevist meg om at raser finnes.

Jeg må innrømme at jeg er en smule overrasket over denne bemerkningen, men siden den bakenforliggende virkeligheten er uhyre kompleks (fordi den er frembragt av mange milliarder rekombinasjoner av menneskelige genom opp gjennom historien, og til dels da på kryss og tvers av mange ulike grenser) og siden det sikkert er mange lesere som kunne ha behov for en bedre forståelse, så la oss bruke litt plass på akkurat dette (selv om jeg nok gjentar meg selv fra tidligere innlegg).

Tenk deg at det er mulig å lage en avbildning av det menneskelige genom (DNA) ned på et 2-dimensjonalt plan, og at dette gjøres på en slik måte at genomet til hvert eneste nålevende menneske tilsvarer en liten prikk på et stykke papir. Tenk deg at du da, med tilstrekkelig høy oppløsning, kan sette 6,6 milliarder prikker på et ark som er så stort at ikke alt bare blir en tykk grøt, men at vi faktisk kan begynne å lete etter interessante mønstre i dette ”human-genom-plottet” vi har laget. Hva ville vi da se?

Vel, om vi studerer dette arket på god avstand, slik at vi konsentrerer oss om helheten, da ville vi se at det utkrystalliserer seg 4 hovedgrupper, nemlig afrikanere, asiater, europeere og indianere (det er formodentlig derfor noen forskere har tatt i bruk begrepet kontinentgruppe i stedet for rase, se http://www.forskning.no/Artikler/2007/desember/1197469285.85 ). Selvsagt vil det finnes mange som ikke hører hjemme i noen av disse 4 hovedgruppene, f.eks. folk som har forfedre fra to eller flere av gruppene. Og, uten at jeg har sjekket det opp, mener jeg å ha lest at australske aboriginere danner en egen gruppe.

Kikker vi nærmere etter, vil vi selvsagt se at hver av de 4 hovedgruppene består av undergrupper, osv; her finnes det utvilsomt komplekse mønstre på mange nivåer. Og hele tiden vil vi se at grensene mellom gruppene er uklare; det handler om å se hvor på arket det er tett med prikker, og hvor det er mindre tett. Jeg anbefaler nok en gang at man i det minste skaffer seg en elementær forståelse for begrepet fuzzy sett (http://en.wikipedia.org/wiki/Fuzzy_set).

Opp gjennom årene er det mange som har hevdet at raser ikke eksisterer, eller at raser ene og alene er sosiale konstruksjoner. Dere må gjerne konfrontere meg med følgende påstand om noen år, men jeg føler meg overbevist om at det å hevde noe slikt vil, etter som nye molekylærbiologiske forskningsresultater tikker inn, fremstå som nøyaktig like idiotisk som å hevde at kjønn kun er en sosial konstruksjon.

Hvorfor det? Fordi mønstre sjelden eller aldri oppstår ”tilfeldig” i naturen; de har en forklaring, og derfor er mønstre alltid bærerer av informasjon (les gjerne litt om det fagområdet som kalles informasjonsteori for å få skikkelig tak i dette poenget, http://en.wikipedia.org/wiki/Information_theory). Og hvilken bakenforliggende prosess er det som har gitt opphav til disse mønstrene som vi kan obserere på vår hypotetiske human-genom-avbildning på det store arket jeg har snakket om ovenfor? Svaret er like enkelt som det er opplagt: avstamning.

Og fordi kontinentgrupper og etniske grupper er resultater av ulik avstamning, vil det nødvendigvis være slik at genetisk drift og/eller ulikt seleksjonspress vil føre til at de ulike gruppene gjennom generasjoner akkumulerer ulike egenskaper. Dette er en viktig grunn til at PC-folk gjerne hyler opp hver gang noen snakker om parallell evolusjon for ulike grupper; bare tanken på at forskjeller kan ha blitt fiksert i våre genom er utålelig, fordi den kommer i strid med ideologiske forpliktelser knyttet til likhet. Dette var et sentralt poeng i Watson-skandalen i høst. Og selv om Watson, som jeg har sagt flere ganger, uttrykte seg klossete og ikke særlig hensynsfullt, er det nok liten tvil om hvem som vil bli stående igjen med skam og vanære når historiens dom etter hvert skal felles.

Som Sailer så treffende sier det (http://vdare.com/sailer/071216_race_faq.htm , hans kursiv, fete typer tilføyd av meg):

It means it's time for our intellectuals to grow up. The world is what it is. Making up fantasies about it, and demonizing scientists such as James Watson, just makes reality harder to deal with.

Både begrepene kjønn og rase/kontinentgruppe kan nok inneholde elementer av sosial konstruksjon, men de er ikke sosiale konstruksjoner; de er tvert imot en del av den virkeligheten som med logisk nødvendighet kommer til å innhente oss dersom vi forsøker å late som om den ikke eksisterer.

NOEN GENERELLE BETRAKTNINGER

Om jeg oppfatter Gule riktig, kan et av hans hovedpoeng ovenfor parafraseres omtrent som følger:

Det kan ikke benektes at biologiske forskjeller finnes, men det blir feil å trekke dette inn i forbindelse med innvandringspolitikk.

La meg, før jeg kommer med et forsøksvis svar på dette, si at jeg anerkjenner de fleste av de argumentene Gule har anført til fordel for sitt synspunkt. Ja, jeg understreke gjerne: Gules argumenter er viktige, og bør lyttes til.

Jeg tror imidlertid at det også finnes gyldige argumenter som trekker oss mot en annen konklusjon. Jeg tror ganske enkelt vi står overfor et moralsk dilemma; noen vil bli diskriminert samme hva vi gjør, noen vil (i større eller mindre grad) lide samme hva vi gjør, osv. Her finnes kort og godt ingen enkle svar.

Det er ellers nokså påfallende hvordan dagens innvandringspolitiske regime har vært begrunnet nettopp med de fullstendig utopiske påstandene om at rase kun er en sosial konstruksjon, at det ikke finnes signifikante forskjeller mellom etniske grupper, og lignende. Sigurd Skirbekks bok Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre gir et skremmende innblikk i hvilke uærlige metoder som har vært brukt innen FN-systemet og UNESCO for å sikre ”vitenskapelig konsensus” om de ”riktige” konklusjonene. Se underkapitlet om antirasisme som forskning på side 340 – 349, og da særlig side 345.

Om du ikke har Skribekks bok for hånden (den er meget god, og vel verdt å få tak i) så kan du i stedet lese litt om en annen bok som illustrerer dette med intellektuell uredelighet, nemlig Not in Our Genes: Biology, Ideology and Human Nature, skrevet av Steven Rose, Leon J. Kamin og Richard Lewontin. Den slaktes fullstendig av ingen ringere enn Richard Dawkins i "Sociobiology: the debate continues", New Scientist 24 January 1985 (http://www.simonyi.ox.ac.uk/dawkins/WorldOfDawkins-archive/Dawkins/Work/Reviews/1985-01-24notinourgenes.shtml ). Hvorfor slakter Dawkins boken? Fordi Rose, Kamin og Lewontin bringer skam og vanære over forskerstanden ved å opptre som ideologer i stedet for å drive ærlig og redelig forskningsformidling.

Eller hva med Stephen Jay Gould? Den sprenglærde og dyktige popularisator av evolusjonsteori kommer nok dessverre, ettersom forskningen får mer grep på disse tingene, til å bli husket for sin uredelige omgang med de forskningsresultatene som tross alt fantes allerede på 1980- og 1990-tallet, samt for sin totalt urimelige behandling av meningsmotstandere. Gould fremsto som en sleip ål da jeg hørte ham på Blindern for 15 - 20 år siden eller så, og han tok, så vidt jeg kjenner til, aldri noe oppgjør med denne siden av sin virksomhet før han døde i 2002. Som Sailer sier i den artikkelen der han sammenligner Watsons skjebne med den Galileo i sin tid fikk (http://www.vdare.com/sailer/071021_watson.htm ) (min uthevelse):

People don't hate you for being wrong. (At worst, they just ignore you; at best, as with the late Stephen Jay Gould, they worship you and pay you millions.) People hate you for saying what they fear is the truth.

Det har altså eksistert en hel virkelighetsfornektelsesindustri på dette området, og formålet har helt åpenbart vært å føre folk flest bak lyset. At noen forskere muligens kan ha vært i god tro, hjelper ikke særlig mye: enhver med et minimum av evolusjonsteoretisk innsikt har visst i sitt stille sinn at man drev med ideologi, ikke ekte forskning.

Men altså: Nå har man sagt i alle år at problemstillinger knyttet til kontinentgrupper og/eller etniske grupper ikke må blandes inn i diskusjoner omkring innvandring, siden reelle forskjeller ikke finnes. Når det nå viser seg at dette var en bløff, så sier Gule og andre at disse tingene fortsatt ikke må trekkes inn i forbindelse med innvandringsdebatt. Det spiller altså ingen rolle hva sannheten på dette området er, denne typen overveininger må ikke trekkes inn uansett. Dette er etter mitt syn ganske ekstremt, og jeg føler meg ikke overbevist om at det er veien å gå for å skape en bedre verden.

La oss gå tilbake til min hypotetiske avbildning av DNA-rommet på et todimensjonalt ark. Hovedtyngden av etniske nordmenn hører hjemme i et bestemt område av dette arket. Vi utgjør en liten undergruppe av den store supergruppen som kalles europeere (alternativt kaukasiere). Når vi tar imot innvandrere, øker den genetiske spredningen for befolkningen i Norge som helhet. Det er ikke sikkert det er noen ulempe; for lite genetisk variasjon kan være et alvorlig problem for et samfunn (og kan f.eks. være et resultat av innavl).

Men så kommer hundre-trillioner-kroners-spørsmålet: Kan vi være helt sikre på at det i det hele tatt er mulig å opprettholde et fredelig og stabilt samfunn med demokrati og menneskerettigheter samme hva slags genetisk sammensetning samfunnet får? Nei, det kan vi alldeles ikke. Men det er kanskje urimelig å forlange at vi skal være helt sikre. Hva med å være sånn noenlunde sikre? Beklager, men sannheten er at dette er det ingen som har peiling på i det hele tatt. Våre politikere har, på bakgrunn av vitenskapelig bløff, kastet seg ut i et eksperiment som ingen vet hvor vil ende. Kanskje går det bra, kanskje ikke.

Dette er for dårlig, etter min mening. For det første er det kritikkverdig at FN og andre har drevet med bevisst manipulasjon av data for å føre folk bak lyset i håp om å skape større aksept for det man mente var riktige og gode verdier. For det andre bør vi altså nå sørge for å rette opp de feilene som har vært begått i den politiske korrekthets tjeneste, og se til å få vitenskapelige svar i stedet for ideologisk begrunnet ønsketenkning. For det tredje bør vi forsøke å finne ut hva som fungerer i praksis og hva som ikke fungerer.

Nå vil noen kanskje innvende at jeg konstruerer problemer som neppe finnes. Mon det. Tenk deg to alternative scenarier: (1) Norge tar i mot 10 millioner mennesker fra nord-Europa i løpet av de neste 20 årene, eller (2) Norge tar i mot 10 millioner mennesker fra Afrika sør for Sahara i løpet av de neste 20 årene. Begge disse scenariene ville være vanskelige å håndtere, og begge ville skape enorme utfordringer. Men det er ingen tvil om hvilket som er mest problematisk. Det skyldes til en viss grad forhold knyttet til språk, kultur, religion og, ikke minst, folks subjektive opplevelse av identitet, tilhørighet og lojalitet. Men en viss andel av forklaringen har også med biologi og gener å gjøre. Norge ville knapt være et blivende sted for nordmenn i scenario 2. Det ville det muligens heller ikke bli med scenario 1, men det er et litt mer åpent spørsmål.

Javel, men disse scenariene er fullstendig ekstreme. Hva er vitsen med å snakke om 10 millioner nye innbyggere på 20 år? Jeg ønsker å illustrere følgende egentlig helt opplagte poeng: Ett eller annet sted går det en grense for hvor stor etnisk/genetisk variasjon et land kan tåle uten å falle fra hverandre, og ett eller annet sted går det en grense for hvor raskt et samfunn kan absorbere nye medlemmer uten å gå i oppløsning. Alle skjønner at vi ikke kan ta imot 10 millioner mennesker i løpet av få år uten at vi forskusler det våre forfedre har bygd opp gjennom mer enn 1000 år, og særlig skjønner alle at vår evne til å ta imot nye mennesker vil være avhengig av hvilke språklige, kulturelle, religiøse og genetiske forskjeller som skal overvinnes dersom vi skal lykkes i å integrere de som kommer, og altså unngå at det etableres parallellsamfunn.

På dette punktet resonnerer jeg helt motsatt av Gule (og her kommer altså mitt svar på hans mest sentrale utfordring til meg): Hvordan er det i det hele tatt mulig å tenke seg at innvandringspolitikken reguleres på en måte som er bærekraftig i det lange løp dersom vi ikke tar alle relevante faktorer med i betraktning? Og om noen da eventuelt vil hevde at, joda, alle relevante faktorer med i betraktning, men den biologiske dimensjonen er irrelevant, ja da har vedkommende et forklaringsproblem. Det bør være innlysende for enhver som ikke enten er uvitende eller uærlig, at biologi faktisk spiller en rolle. Vi liker det kanskje ikke, men det er slik verden er.

Det innvandringsliberale standunktet Gule forsvarer, ser for meg ut til å ha innebygd en forutsetning om at vi nettopp ikke kan tillate oss å stille krav om at innvandringen må være bærekraftig. Dette innebærer nemlig at vi må diskriminere mellom ulike grupper, hvilket er uakseptabelt. Men dermed underslår man at det foreligger et dilemma her: det er ikke ganske enkelt slik at det finnes et humant og godt standpunkt som sier ja til innvandring, mens det finnes et kaldt og kynisk standpunkt som vil sperre folk ute; vi får problemer og utfordringer samme hva vi gjør.

Jeg vil minne om hva jeg skrev tidligere i høst i en litt annen sammenheng (http://honestthinking.org/no/pub07/HT.2007.10.14.OJA.Ekstremfeminisme.htm ):

Et annet prinsipp som har gått som en rød tråd gjennom det meste jeg har skrevet de siste årene, er at vi bare kan ta inn ulike innvandrergrupper i den grad samfunnet er i stand til å absorbere dem. Jeg er positiv til ulike typer multikultiberikelser, men dersom det fører oss i retning av parallellsamfunn, opptøyer, massakrer, etnisk rensing og sivilisatorisk sammenbrudd, er jeg straks litt mer betenkt.

Så kan man spørre: finnes det rimelige mellomstandpunkter her? Standpunkter som i så fall styrer klar av følgende to ytterpunkter: (1) knipe igjen øynene og håpe at vi unngår parallellsamfunn, opptøyer, massakrer, etnisk rensing og sivilisatorisk sammenbrudd, eller (2) stenge verden ute og være oss selv nok. Jeg håper inderlig at det finnes slike mellomstandpunkter, for jeg anser begge de to nevnte alternativene som lite attraktive. Jeg har ingen ferdig oppskrift for hvordan dette skulle utformes i praktisk politikk, men på meg virker det rimelig om man fant frem til ordninger som dels hindrer at ting går for fort (altså ganske enkelt en innstramning i forhold til dagens praksis), dels at det må finne sted en eller annen form for evaluering (fortrinnsvis på grunnlag av objektive kriterier) for hvordan ulike grupper gjør det i samfunnet; de som ikke viser vilje og evne til integrasjon og tilpasning, må finne seg i restriksjoner som sikrer at de ikke blir for mange her i landet. Alternativet blir altså å tillate at folk som ikke integrerer seg og tilpasser seg i tilstrekkelig grad, skaper svært alvorlige problemer på sikt (noen av dem skaper allerede ganske alvorlige problemer), noe jeg mener er uakseptabelt.

Noen vil kanskje innvende at jeg er en teoretiker i denne sammenheng; jeg driver og konstruerer tenkte problemer basert på evolusjonsteoretiske betraktninger, eller noe i den dur. Vel, det er nå bare å surfe litt rundt på HT-sidene, samt ikke minst document.no og rights.no, så vil man finne betydelige mengder dokumentasjon som viser at det multikulturelle prosjektet er i store vansker. Ting går ikke slik vi ble forespeilet da man i sin tid lanserte det tåpelige og virkelighetsfornektende slagordet ”ja til et fargerikt fellesskap”. Ikke få av våre døtre vil måtte finne seg i bli voldtatt av frustrerte innvandrere i årene som kommer. Ikke få nordmenn vil bli ranet eller drept. Ikke få nordmenn vil føle seg tvunget til å flytte. Ikke få barn vil få ødelagt sitt læringsmiljø på skolen. Og så videre. La oss kalle en spade for en spade: dette kommer ikke til å bli bare enkelt.

Om jeg har forstått det riktig, vil myndighetene neste år stramme skruen og innføre mer ”moderat kvotering” av innvandrere. Jeg frykter at dette kan være nok et skritt i retning av den affirmative action-galskap man holder på med i USA. Av de mange høl-i-hue-utslagene dette har gitt seg i årenes løp, har jeg festet meg spesielt ved en konkret episode der en skole i Boston-området sparket erfarne og dyktige lærere fordi disse var hvite, og erstattet dem med uerfarne og dårlig kvalifiserte svarte lærere for å oppfylle en eller annen kvote eller målsetning. Resultatene av affirmative action-politikken er tildels katastrofale på en rekke områder i det amerikanske samfunnet, og bidrar til å skape betydelige mengder bitterhet hos den hvite befolkningen som ser at de utsettes for diskriminering i stadig større grad, både ifm studier og jobber, fordi myndighetene insisterer på å styre mot utopiske mål.

De fleste av oss takler det greit dersom vi utsettes for en eller annen saksbehandler som snakker og skriver dårlig norsk, eller noe annet som ikke gir opphav til stort annet enn litt frustrasjon. Dersom vedkommende i tillegg skulle vise seg å være inkompetent, og/eller ha sin lojalitet andre steder enn hva vi er vant med i det norske rettssamfunnet, så er det selvsagt litt verre.

Men den dagen også norske myndigheter gir seg til å kvotere inn minoritetslærere i skoleverket, samt tvinger foreldre til å sende barna sine til blandede skoler, og da kanskje med en begrunnelse knyttet til en eller annen målsetning EU og/eller FN har trædd ned over hodet på oss, da begynner dette å bli virkelig alvorlig. Da handler det plutselig om at våre barn fratas muligheten til skikkelig skolegang. Går man videre i denne retningen, handler det etter hvert om at landet er i ferd med å rakne.

Jeg minner nok en gang om hva den afroamerikanske professor Carol M. Swain, skriver i sin bok Contemporary voices of white nationalism in America (side viii):

America has been an exception to the general rule that multiracial, multiethnic societies are doomed to eventual dissolution.

MENNESKESYNET

Det er på tide at folk begynner å spørre seg hva resultatet av et utopisk menneskesyn kan bli på litt sikt. Jeg tillater meg å sitere fra mitt eget innlegg i Klassekampen for et par dager siden (http://www.honestthinking.org/no/pub07/KK.2007.12.21.OJA.Trefoldig_trosbekjennelse.htm ):

[V]enstresidens menneskesyn har [...] pleid å ha tre aksiomatiske pillarer, nemlig følgende:

1. Mennesket er godt.
2. Det er ingen signifikant forskjell på kvinner og menn.
3. Det er ingen signifikante forskjeller mellom raser (kontinentgrupper) eller etniske grupper.

Alle tre aksiomer er i strid med tilgjengelig empiri, er uforenlige med rasjonell tenkning, og fungerer dessuten som religionssurrogat for mange.

Det er etter hvert lenge mellom hver gang noen er så idiotiske at de benekter at forskjeller mellom kjønnene finnes, og jeg tolker Dybdals to innlegg som et mulig tegn på at også godhetsnaivismen er på vikende front. Men mange ser fortsatt ut til å klamre seg til et fåfengt håp om at etnisitet og rase kun er sosiale konstruksjoner. Diskusjonene rundt Tron Øgrim og Hans Olav Brendberg i Kks spalter gir et ferskt eksempel. Det hykleriske hylekoret rundt James Watson denne høsten taler også sitt tydelige språk (se HTs norske og engelske forsider for november og desember 2007 for diverse referanser).

Venstresidens store og vanstyrte prosjekter førte til ufattelige mengder død og lidelse i forrige århundre; Hitlers herjinger blekner i sammenligning. Nå er man i gang med sitt mest grandiose prosjekt noen sinne. Det forundrer meg at så mange snille, helhjertede og oppriktige venstreintellektuelle tilsynelatende er så lite opptatt av å finne ut hvilken rolle nettopp menneskesynet hadde når det gjaldt å legge til rette for forrige århundres katastrofer, samt av hvilket potensial det samme menneskesynet, i kraft av sin trefoldige enfoldighet og medfølgende virkelighetsfornektelse, har til å forårsake nye tragedier i dette århundret.

KONKLUSJONER

Lars Gule utsettes ofte for tildels meget hard kritikk og personangrep fra deltagere her på document.no. Mye av denne kritikken skyter etter min mening fullstendig over mål. Jeg synes det er på sin plass å påpeke at Gule i hvert fall i denne debatten har opptrådt forbilledlig. Mens de aller fleste innvandringsliberale venstreintellektuelle har fortielse som sin primære strategi, og eventuelt demonisering og brunbeising som den sekundære, har Gule vist at han er villig til å gå inn også i de vanskelige spørsmålene (selv om jeg rimeligvis ikke alltid er like komfortabel med de karakteristikker jeg eksplisitt eller implisitt blir tildelt).

Jeg opplever at enkelte av argumentene hans kun har begrenset verdi, men mange av dem er viktige. Han vektlegger visse forhold sterkest, jeg vektlegger andre. Slik uenighet er fullstendig uproblematisk; det er slik det skal være. Meningsbrytning med respekt for hverandre og med respekt for saklige og velbegrunnede argumenter, er den eneste veien videre, så langt jeg kan forstå.

Dersom det kunne bli allmenn enighet om at vi trenger å få vite hva som er sant og hva som er usant når det gjelder biologiske forskjeller mellom ulike grupper; dersom vi kunne bli enige om at vi står overfor etiske dilemmaer der enkle svar ikke finnes; dersom det kunne bli allment akseptert i Norge (og resten av Vesten) at meningsmotstandere skal behandles med respekt, og at saklige argumenter aldri skal avfeies, men lyttes til; da er det håp.

God jul, Gule! God jul, alle sammen!

Fordi denne tråden etter min mening er både interessant og viktig, har jeg skrevet en egen HT-kommentar til diskusjonen. Interesserte lesere finner den her:
http://www.honestthinking.org/no/pub07/HT.2007.12.20.OJA.Halvrasisme.htm

Jeg har knapt noe å tilføye etter OJA har vært på banen. Dette er forbilledlig på alle mulige måter. Mest med hensyn til ærlighet og manglende respekt for tabuer som får ellers sannferdige mennesker til å fremstå som tannløse, unnvikende dotter.

Men la meg allikevel si hva jeg gjorde i går, noe jeg gjør alt for sjelden i disse nett-tider: jeg konfronterte mitt Store Norske. Og under "menneskeraser" kunne jeg lese:

"Å avskrive det [mennskeraser] fullstendig er det samme som å benekte at det finnes biologiske forskjeller mellom menneskegrupper."

Jeg trodde faktisk at rasebegrepet i menneskebiologien var avskaffet, at det kun brukes i sosiologisk betydning. Så feil kunne jeg ta.

Men hvorfor visste jeg ikke det? Jeg er da en rimelig velorientert person.

Videre viser Store Norske til en SM Garns verk "Human races" fra 1971 som hevder at det finnes tre hovedraser, ni geografiske raser og trettito lokale raser. En av de ni er den australske.

Dette leksika er ikke fra 1934, men 1994, så det er sagt.

Hva kan så dette ha å si. Vel, ikke vet jeg. Men la meg tenke fritt. For tiden skriver norske aviser om aboriginerne i Australia og deres elendige skjebne. Den etablerte forklaring på deres (ikke alle, men mange) ufattbar desperate tilværelse er i korthet: "den hvite mann".

Joda, hvit innvandring har sine mørkere sider, kan ikke benektes (som burde få den mest tungnemme til å innse at innvandring kan være dødelig). Aboriginerne har blitt behandlet brutalt frem til ganske nylig.

Men kan det være andre forhold. Feks, det faktum at aboriginerne først ble utsatt for alkohol for tre hundre år siden. At de derfor har lavere toleranse for denne giften, imotsetning til vår kultur som har inntatt den i flere tusen år? (søliaki forklares jo som en konsekvens av at vi har spist korn en relativt kort tid i vår kultur - mange er ikke tilvendt).

Hvis dette er tilfelle, kan det måtte få konsekvenser. Konsekvenser man i utgangspunktet ville kalt diskriminerende.

Det er et medisinsk faktum at vest-jøder har lavere forekomst av alkoholisme enn mange andre sammenlignbare grupper. Lenge har man ment at dette har religiøse-sosiale begrunnelser. Man nå er det forskere som mener at det kan være genetisk betinget.

Kan det derfor være at noen raser eller undergrupper av raser tåler ulike forhold ulikt?

det er ikke rase som er problemet i vårt møte med andre

problemet er
manglende mot
lavt selvbildet

om framtidige generasjoner
vite med sikkerhet
vil vi
vite med stor sannsynlighet

om seg selv
lager vi bare støy

usikre på verdiene
redde framtiden
legger vi vekt på

tre hoved
ni geografiske
trettito lokale
raser

tro
ærlighet
mot
er mangelvarer

DE TRENGS IKKE i en velstandstat
hvor alle får

feighet
halvsannheter
hjemmelagede ’verdier’
fra lærere
journalister
politikere

dette er
vårt daglige brød

vårt skjold
og
vårt våpen

I en viktig tråd om raser finnes og eventuelle raseforskjellers betydning i innvandringsdebatten, har Ole Jørgen Anfindsen levert flere lange og gjennomtenkte innlegg. Mine hovedinnvendinger har vært to: Kan man si at det finnes menneskelige raser i det hele tatt? Og om så var, hvilken rolle ville raser og raseforskjeller ha for argumentasjonen i innvandringsdebatten?

I sitt siste innlegg (23.12) forsøker Anfindsen å levere svar på dette. Ved bruk av et simili forsøker å Anfindsen å beskrive raser som det mønster av genetiske hovedgrupper som oppstår om hvert menneskes genom ble plottet på et ark. Ja vel, da står vi igjen med «at det utkrystalliserer seg 4 hovedgrupper, nemlig afrikanere, asiater, europeere og indianere … Selvsagt vil det finnes mange som ikke hører hjemme i noen av disse 4 hovedgruppene, f.eks. folk som har forfedre fra to eller flere av gruppene. …» Vi vil også se «at hver av de 4 hovedgruppene består av undergrupper, osv; her finnes det utvilsomt komplekse mønstre på mange nivåer. Og hele tiden vil vi se at grensene mellom gruppene er uklare; det handler om å se hvor på arket det er tett med prikker, og hvor det er mindre tett.»

OK, jeg vet ikke hvor fruktbart dette er innenfor genforskning og annen biologi, men kan godt tenke meg at dette er relevant i en del sammenhenger. Men, og her er jeg enig med Anfindsen i spørsmålsstillingen: «så kommer hundre-trillioner-kroners-spørsmålet: Kan vi være helt sikre på at det i det hele tatt er mulig å opprettholde et fredelig og stabilt samfunn med demokrati og menneskerettigheter samme hva slags genetisk sammensetning samfunnet får?»

Anfindsen svarer kontant: «Nei, det kan vi alldeles ikke.» Og det er åpenbart at dette har han rett i, rent logisk. Men det er heller intet i det Anfindsen har anført som sier noe som helst om at en blanding av disse genetisk delvis forskjellige gruppene skulle føre til ufred og mangel på demokrati. For i det hele tatt å kunne anta, enn si postulere, sosial uro på grunn av «raseblandingen», må det i det minste både finnes noen empiriske eksempler på dette og en forklaring på hvorfor det er slik (for eksempel at forskjellige rasegrupper er mer voldelige og/eller at selve blandingssituasjonen – uten at noen raser behøver å være voldelige – fører til uro, vold og mangel på demokrati).

Problemet for Anfindsen blir da at det finnes mange eksempler på at forskjellige rasegrupper av den typen Anfindsen presenterer, har levd fredelig sammen. Men også at det finnes uendelig mange eksempler på at rasemessig homogene grupper slett ikke lever fredelig sammen. For dette betyr at hva som fører til sosial uro, vold og eventuelt mangel på demokrati åpenbart (og i det minste) må ha langt, langt flere årsaker enn de forskjellene (som Anfindsen slett ikke har redegjort for på noen måte) som måtte finnes mellom rasegruppene.

Kort sagt: Det mangler fortsatt mye på et rasebegrep som har noen som helst relevans i en samfunnsvitenskapelig og politisk sammenheng, og det er heller ikke levert noen som helst overbevisende argumenter for at eventuelle raseforskjeller som så sådan har noen som helst betydning for de kulturkonflikter vi ser mellom forskjellige grupper i dagens verden. Og rent hypotetisk om det skulle være slik at raseforskjeller faktisk hadde en viss betydning for konfliktmønstre i en gitt situasjon, kan det tenkes at denne faktoren som åpenbart ikke kan være den eneste, kan være så liten at den er uten betydning i forhold til alle andre konfliktframbringende årsaker.

Jo da, jeg ser en mulighet for en forklaring: Genetiske forskjeller påvirker kulturer og kulturelle forskjeller fører i alle fall til motsetninger, som noen ganger kan slå ut i åpne konflikter. Dette er en rimelig slutningsrekke, men da må man påvise hvilke genetiske forskjeller som påvirker kulturen på hvilken måte. Ellers blir dette bare i beste fall en ubekreftet og problematisk hypotese, i verste fall rasistisk synsing.

Problemet er at Anfindsen foreslår rettighetsinnskrenkende og/eller diskriminerende tiltak på et biologistisk grunnlag som både er spinkelt og spekulativt. Dette innebærer å ignorere mennesket som moralsk vesen, og det er å se bort fra både det individuelle og kollektive moralske ansvar vi har for hverandre i dagens verden.

@ Lars Gule
Jeg tror en del av denne dabatten i stor grad handler om definisjonsmakt av termer/ord. Og at den ledende definisjonsmakten de siste ca 30 åra har valgt å gjøre enkelte spørsmål "forbudte". Du finnner en glimrende etter min mening) gjennomgang av slike "farlige tanker" i Steven Pinker's intervju med "EDGE"
http://www.edge.org/3rd_culture/dangerous07/dangerous07_index.html

En god samlebeskrivelse er *ideer som strider mot "tidens anstendighet"* . Om du tillater: jeg synes jeg aner en slik holdning hos deg, og i din argumentasjon.
For all del, "tidens anstendighet" er ikke esoterisk moralisme, den er tvert om nokså lett å forstå i skyggene av kolonitid og holocaust, m.m.
Men det er altså slik at hvis "tidens anstendighet" fører til at en må se bort fra fakta blir det vanskeligere og vanskeligere å forholde seg rasjonelt til den.

En av strategiene er altså å forsøke å bortdefinere "rase" som meiningsfylt begrep.
(Begrepet rase er som kjent rimelig uproblematisk i biologi, fordi det ikke ligger så mange ladede konnotasjoner knyttet til det).

Her finner du et nokså omfattende svar på utfordringen din. (Du bør nok ta deg tid til å følge linkene).

http://www.gnxp.com/MT2/archives/001321.html

Det var på en utfordring fra bloggen "Crooked Timber" som ba en genetiker (i løpet av 24 timer) gi en operativ definisjon av *rase*.
Sannsynligvis til C.T. store overraskelse var ikke det vanskelig for genetikeren.

Jeg gjengir litt av oppsummeringen:
...........beginquote
Point: whether you call them races or population groups, there is a pattern of genetic variation which correlates with geographic ancestry. Self-identification corresponds well to this underlying pattern of genetic variation. Skin color is only a noisy indicator of geographic ancestry; Indians and Mexicans may have similar skin colors, but they'll have substantially different ancestries and allele frequencies - not to mention other morphological differences.
........
The best way to think about races is as fuzzy clusters in a high dimensional marker-space. You can make this precise by downloading data sets from the aforementioned ALFRED (point 2 above) and plugging them into Matlab. Alternatively, you can look at Cavalli Sforza's book (point 5 above) or the hapmap data.
............Endquote

En av de problematiske sidene ved studier av mennekser gruppert etter raser er de oberverte forskjellene i intellektuell kapasitet. Det er gjort mange forsøk på å "forsone" et idealisert bildemed de harde data, (f. eks Flynns arbeider med "Flynn effekten", henvisning til at intelligens er en palett av forskjellige typer intelligens, osv. osv.)

Noen synes tydeligvis at løsningen er å stikke fingene i ørene å si la la høyt og lenge nok. Og ikke minst å erkære at alle som prøver å studere slike fenomener er suspekte og at de bør mobbes rett av banen.

Hovedproblemet er imidlertid at en uten å reflektere nærmere over saken har antatt en helt urimelig og unødvendig implikasjon fra disse studiene: Nemlig at mennesker skal gis menneskeverd etter intelligens (og derved hudfarge)!

Gjorde vi det i et "rasemessig" homogent Norge i 1960?

Cassanders
In Cod we trust

Men jeg bestrider ikke muligheten av et relevant rasebegrep for enkelte sammenhenger, særlig medisinske. Det kan kanskje også finnes visse korrelasjoner mellom rase og intelligens, noe som kanskje kunne hatt en viss betydning for kulturforskjeller (men se diskusjonen om Flynn-effekten). Og jeg vil på ingen måte bestride forskeres rett til å arbeide med slike spørsmål.

Så, for det første, det er ingen som så langt har ingen presentert overbevisende argumenter eller empirisk dokumentasjon på at det er noen sammenheng mellom genetiske forskjeller mellom eventuelle rasegrupper og kulturelle konflikter. Det er derfor jeg bestrider at denne fokuseringen på rase – så langt – har noen som helst relevans for dagens innvandrerdebatt.

Men for det andre, og viktigst, om det skulle være slik at det faktisk er noen sammenheng mellom rasegrupper og kulturelle trekk, hvordan trekker man noen som helst relevante konsekvenser av det som innebærer innskrenking av menneskets frihet og rettigheter uten samtidig å krenke menneskeverdet? Hvordan beveger man seg fra «er» til «bør» uten å presentere rasediskriminerende tilleggspremisser? Det er neppe mulig.

Derfor er det vanskelig å se noen som helst politisk relevans i den typen rasetenkning som Anfindsen har presentert. Dvs. det kan man trolig gjøre bare ved å innta et rasediskriminerende standpunkt. Og da har man forlatt det moralsk anstendige. En slik diskusjon ser jeg ingen grunn til å legitimere. Men jeg er med så lenge Anfindsen erkjenner at dette er et problem og faktisk forsøker å unngå den rasediskriminerende konklusjonen.

Cassanders:
Hovedproblemet er imidlertid at en uten å reflektere nærmere over saken har antatt en helt urimelig og unødvendig implikasjon fra disse studiene: Nemlig at mennesker skal gis menneskeverd etter intelligens (og derved hudfarge)!

Og grunnen er selvsagt nazismen. Ironisk nok har nazismen blitt gjort til den øverste rettesnor ved at der nazistene hadde en gitt oppfattning av noe, må man i dag alltid mene det motsatte. Hvis ikke må man naturligvis være nazist, eller i det minste ha tvilsomme hensikter. Det har blitt viktigere å mene det nazistene ikke mente heller enn å mene noe som faktisk er riktig og som har rot i virkeligheten. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, men før eller senere må vi bare ta et oppgjør med nazispøkelset og komme oss videre. (Noen av oss har alt gjort det...)

At det finnes store nok forskjeller mellom mennesker til at det gir mening å snakke om raser i biologisk forstand ligger såpass langt oppe i dagen at vi aldri vil komme unna det. Det er et faktum. Og at dette skal ha noe med menneskeverd å gjøre er rett og slett uforståelig. Ingen snakker om mer eller mindre menneskeverd når en hvit nordmann scorer høyere på en IQ-test enn en annen hvit nordmann; man snakker om arv og miljø. Ikke bare det, men med flere og grundigere tester kan man også tilrettelegge undervisning og i det hele tatt gjøre svært mye for at mennesker kan få realisere seg selv på en så optimal måte som mulig. Men det forutsetter at vi godtar at det er redelig, riktig og fornuftig å lete etter og godta slik kunnskap.

Derfor er det tragisk at dersom en hvit nordmann også scorer bedre enn en svart afrikaner, da er det plutselig tabu å snakke om det arvelige elemetet av virkeligheten, og mer tid skal brukes på å ransake intensjonene til den som var uforskammet nok til å finne ut dette heller enn å spørre seg hva en skal gjøre med de mulighetene til videre kunnskap og innsikt dette faktisk kan åpne for. For nazistene mente jo at en slik forskjell var et klart og tydelig tegn på lavere menneskeverd, og dermed har det av en eller annen uforståelig grunn noe med menneskeverd å gjøre for utrolig mennesker i dag også! Og dersom noen istedet ender opp i rennesteinen i stedet for å greie å skaffe seg en bærekraftig tilværelse på grunn av tabuer og seiglivede nazimyter har ihvertfall moraleliten oppnådd sitt!

Løsningen på problemet er faktisk ikke vanskelig: Det er bare å slutte å bruke nazistenes sprø ideer og feilkoblinger til å måle moralsk og etisk holdbarhet, så blir det plutselig mye mindre problematisk å diskutere menneskeraser og at det faktisk finnes forskjeller mellom dem. Dermed får vi et mye bedre grep om virkeligheten (noe nazistene forøvrig ofte ikke ville ha noe av), og så får vi heller leve med at det går an å bruke all kunnskap og alle oppfinnelser til forferdelige ting. Brekkjernet kan brukes som drapsvåpen. Epost gjør terrornettverk effektive. Kvantemekanikken gjør det mulig å konstruere kjernefysiske våpen. Dette må vi bare lære oss å leve med og så får vi se til å komme oss videre, det er virkelig på tide.

Lars Gule:
Men jeg bestrider ikke muligheten av et relevant rasebegrep for enkelte sammenhenger, særlig medisinske. Det kan kanskje også finnes visse korrelasjoner mellom rase og intelligens, noe som kanskje kunne hatt en viss betydning for kulturforskjeller (men se diskusjonen om Flynn-effekten). Og jeg vil på ingen måte bestride forskeres rett til å arbeide med slike spørsmål.

Siden vi bare har relativt sparsom forskning på forskjellene mellom mennesker som befinner seg på ulike sider av etniske og kulturelle grenser er det vanskelig å si noe bombastisk i dag, ja. Men gitt det enorme spekteret av variasjon som finnes innenfor selv en relativt homogen etnisk og kulturell gruppe, kan vi ikke utelukke at de observerte variasjonene også vil være en del større når vi gjør spekteret bredere. Det virker rimelig å i noen grad forvente noe slikt faktisk, og en del av den sparsomme forskningen som finnes indikerer da også det.

Det viktigste er uansett at det som finnes av medisinske, intellektuelle, evnemessige etc. forskjeller blir studert og kartlagt, for om forskjellene er der, og om de er betydelige, vil grundig og omfattende kunnskap om dette ganske sikkert gi oss ganske mye bedre muligheter for å tøyle en del fremtidige utfordringer som følger av de ukontrollerte demografiske endringene i samfunnet vårt nå. Aksept av slik kunnskap vil selvsagt gi oss nye utfordringer også, men vi vil også få flere fakta å bygge på, og det er lettere å komme videre når vi kan forholde oss til virkeligheten heller enn å sloss mot myter.

Jeg tror disse som stadig gnåler om nazispøkelset på sin måte har rett: De er innerst inne redde for hva de selv kunne finne på å gjøre etter å ha kommet i skade for å trekke en slutning som vagt kan assosieres med å klassifisere noen andre som mindre verdt, de frykter egne totalitære tilbøyeligheter som kanskje har manifestert seg tidligere.

Men den erkjennelsen er altfor smertefull, derfor tar de ikke stille og rolig et oppgjør med seg selv mens de lar resten av verden i fred. Neida, frykten skal projiseres over på noen andre, et irriterende fenomen som resulterer i en ordrik moralisme fra tallrike masekopper som slett ikke tar seg bra ut på noen prekestol.

@Lars Gule,
Jeg synes du observerer og konkluderer underlig. Som du ser i GenEx posten er det stor sammenfall mellom genetisk OPPHAV og geografisk tilhørighet. Dette sammenfaller også også ofte med hva som meningsfylt kan kalles raser, men selvfølgelig også med kulturell tilhørighet.

I motsetnig til hva idealister gjerne vil, har altså folk rundt hele kloden en tendens til å clustre seg i felleskap hvor de ikke har noen som helst vanskeligheter med å definere "OSS" og "DEM". Også ytre fenotypiske markører er ofte en del av slik demarkasjon.

Forskjellene er altså viktige fordi de inngår som sentrale identitetsmarkører i definerte felleskap. I operative felleskap stoler du mer på medlemmer av "OSS" enn på "DEM". Felleskap og samarbeid gir de facto økt overlevelse.

Problemet med moderne migrasjonsmønster er etter min mening ikke "innblanding" av annerledes genmateriale i norsk eller nordisk genpool. det interesserer meg midt i ryggen.
Derimot er det betydelige problemer knyttet til etableringen av paralellsamfunn (og NB INN i etablerte felleskap) som eroderer opplevelsen av felleskap.

Dette er jo nettop overbevisende demonstert ved studiene til Robert Putnam. Jeg går ut fra at du kjenner originalarbeidet, men her er en sekundæromtale. Som du ser ikke fra noen reaksjonær think tank.
http://miracoalition.org/press/mira-in-the-news/exposing-the-mythology-of-multiculturalism?op=makePrintable;func=previousThread

Det mest interessante med Putnams funn var ikke den (for oss politisk ukorrekte forventede) reduksjonen av mellom-grupper tilliten, men også reduksjon av tillit INNEN gruppen. Dette gjaldt for øvrig BÅDE den endemiske og den migrerende gruppen (evt gruppene).

Cassanders
In Cod we trust

"Så, for det første, det er ingen som så langt har ingen presentert overbevisende argumenter eller empirisk dokumentasjon på at det er noen sammenheng mellom genetiske forskjeller mellom eventuelle rasegrupper og kulturelle konflikter. Det er derfor jeg bestrider at denne fokuseringen på rase – så langt – har noen som helst relevans for dagens innvandrerdebatt."

Nå er det jo sånn med forskning generelt, er mitt inntrykk, at den som leter, finner. Det er helt utrolig hva man kan komme opp med av funn og nye rasjonaler hvis kloke, kreative mennesker setter seg ned og studerer et felt intensivt i 20-30-40 år.

Problemet med tabuemner, er at man får i utgangspunktet ikke "lov" å forske på dem. Antakeligvis fordi menneskene nærer en frykt for hva som vil skje om man skulle slumpe til å finne ut at vår frykt er berettiget: Den forskjellen som ikke skulle finnes, finnes.

Til Lars innspill ovenfor, la meg komme med et eksempel på hvordan man kan tenke seg at ulike iq-scorer mellom ulike raser (som vi for the sake of the argument antar at har en relevant biologisk komponent) kan gi seg utslag i sosiale konflikter.

For mange på venstresiden er sosial utjevning sak nr en. Dette inkluderer også utjevning mellom raser. La oss anta at for å være klare seg økonomisk og sosialt godt i et post-industrielt samfunn, er evnen til problemløsning avgjørende.

La oss videre anta at alle de iq-tester som er utført (bl.a av Pentagon - som bruker slik testing aktivt før de velger ut rekrutter. (Scorer du underr 93-94 poeng slipper du ikke inn. En av fem hvite scorer under dette kritiske punkt, mens tre av fem svarte scorer under)) viser ulike scorer mellom ulike rasegrupper, som igjen avdekker at ulike grupper har ulik evne til problemløsning.

Da er spørsmålet om iq kan forklare en del av svartes dårlige økonomiske og sosiale prestasjoner i USA (som andre steder på kloden). Den pk-forklaringen på hvorfor svarte presterer dårlig går på at svarte er diskriminert av rasistiske hvite.

Men en slik forklaringsmodell forklarer ikke hvorfor innvandrer fra Asia klarer seg uendelig mye bedre en svarte, ja, bedre enn selv de hvite. Det er også et faktum at svarte innvandrere fra Afrika klatrer raskere på den sosiale stigen enn innfødte svarte amerikanere.

Med andre ord, spørsmålet blir om en (relativt) lavere iq-scor kan medføre at man klarer seg dårligere i et samfunn hvor evnen til problemløsning er sentral for å kunne ta del i verdiskapningen.

Og hvis en lav iq forhindrer en fra dette, og hvis lav iq har en rasemessig komponent, kan vi da forvente at den lavtscorende grupper skal klare samme raske klatring som andre høyerescorende grupper?

Nå tror jeg ikke at iq er den eneste faktor, kanskje heller ikke den viktigste, for å forklare økonomiske ulikheter. Sosiale, kulturelle, religiøse faktorer spiller en stor rolle. Som vi kanskje ser fra det forhold at svarte innvandrere fra Afrika er bedre til å klatre sosialt og økonomisk enn de amerikanske svarte (i tillegg må man selvsagt ta høyde for at det er mange intelligente, velutdannete afrikanere med den rette innstilling som innvandrer til USA).

Altså, så kan argumentet være at bl.a sfa ulike evne til problemløsning, vil ulike grupper klare seg ulikt. Dermed er man dømt til å ha en rasemessig sosial undergruppe. Dermed vil drømmen om de likestilte rasene være en saga blott.

Påstand: tar vi inn mange mennesker (tilhørende en distinkt og synlig gruppe) med lavere iq , er vi dømt til å få en stabil underklasse med påfølgende klasse-, kultur-, religion- og rasemotsetninger.

Nå kan vi feks ta inn de smarteste, studenter etc, og dermed vil vi i større grad unngå underklasseproblematikken i relasjon til rase. Men om dette er rimelig ovenfor et Afrika som opplever braindrain, er et annet spørsmål som må avklares.

Vi kan også tenke oss at staten/samfunnet går aktivt inn for raseblanding, for å utjevne rasemessige ulikheter, både synlige og usynlige.

Vedrørende "intelligens" kan man spørre hva man egentlig snakker om. Kan denne måles ved en enkelt iq-test ?

Hitsetter en omtale av Howard Gardner, en av vår tids mest innflytelsesrike psykologer, kjent for teorien om Multiple intelligenser (minst 7).

Noen smakebiter:
[I]Ut fra en rekke ulike kriterier (biologiske, nevrologiske osv.), mente Gardner at man kunne identifisere et visst antall nokså uavhengige typer funksjoner i hjernen. Da han (i 1983) for første gang skrev en bok om disse forholdene, ga han disse ulike dimensjonene navnet Multiple Intelligenser (ofte forkortet mi).
Ved å velge begrepet intelligens (i stedet for ord som evner, anlegg, ferdigheter, kompetanse etc.) egget han på seg hele den psykometriske tradisjon og dens store maktapparat. De hadde gjennom årtier etablert et slags ”eierskap” til begrepet intelligens. Dette er, som nevnt ovenfor, en endimensjonal størrelse som psykometrikere hevder at man at kan måle på en pålitelig måte. De antar også at en slik iq er et stabilt, i hovedsak medfødt trekk ved en person, men at den kan utvikles og endres noe over tid.

Dette er hovedtrekkene i den tradisjon som Gardner fullstendig avviser. Han mener at det ikke finnes en slags generell "intelligensmuskel" i vår hjerne, men at vår hjerne består av et antall nokså uavhengige organer som tar seg av ulike funksjoner. Disse samarbeider riktig nok på komplekse måter, men kan likevel oppfattes som separate former for intelligens. Gardner formulerte en rekke kriterier som må tilfredsstilles for at en slik funksjon skal kunne omtales som en intelligens. Ut fra disse kriteriene, beskrev Gardner (1983) opprinnelig sju ulike intelligenser, et tall som han i det siste har utvidet noe.

Alle mennesker har alle disse intelligensene, sier Gardner. (Og mange andre dyr har enkelte av dem.) Men ikke alle individer har disse intelligensene i samme grad, og slett ikke alle lever under betingelser som gjør at de kan utvikles og blomstre. Gardners intelligensbegrep er dynamisk, det er ikke en ”vare” som du får utlevert ved fødselen, og som forblir din skjebne og ballast gjennom livet.
......
Og noen egen ”intelligens” for god moral finnes ikke, sier Gardner. Som eksempel nevner han at både Goethe og Goebbels utvilsomt var i besittelse av en uvanlig språklig intelligens. Men de valgte altså å bruke denne intelligensen på svært ulik måte.[/I]

http://www.utdanning.ws/templates/udf____14841.aspx

Gardners forskning kan tjene som et eksempel på en forskning som tar hensyn til den menneskelige hjerne som et usedvanlig plastisk organ, der intet er forutbestemt og der muligheter finnes uansett hvor i verden man kommer fra.