Det danske valget - Norge tapte igjen

Hans Rustad

Akku­rat som ved det franske val­get sto skuf­fel­sen å lese i Dags­revy­ens ansikt. Hvor­for vin­ner ikke de gode? Det danske val­get hand­ler vel så mye om hvor Norge befin­ner seg. For vi skjøn­ner ikke hver­ken dans­ker eller fransk­menn. Hva er det som går av dem?

Så lenge det var lille Dan­mark kunne høyre­drei­nin­gen avskri­ves. Ita­lia hadde rik­tig­nok avve­ket fra kur­sen, men de er spe­si­elle. Når hel­ler ikke Frank­rike lyt­tet, begynte man å få et for­kla­rings­pro­blem. Noe lig­nende lurer ved pre­si­dent­val­get i USA.

Men ikke med ett ord luf­tes usik­ker­he­ten: Kan det være oss det er noe i veien med?

Vi kan uten videre kon­sta­tere at norske medier og de fleste poli­ti­kere ikke greier å for­klare hvor­for folk vel­ger høyre, dvs. ikke skjøn­ner sitt eget beste.

Opp­skrif­ten avi­sene bru­ker er den parti­po­li­tisk refe­re­rende, men selv den er for­mell og kramp­ak­tig: Man kon­sta­te­rer uten begeist­ring at danske Venstre har klart det poli­tiske kunst­styk­ket å vinne tre valg på rad, man kon­sta­te­rer at Gucci-Helle ikke klarte job­ben, men lover å gjøre det neste gang, og spør om hun kan ha lagt seg for langt inn mot midten. SFs frem­gang leses som et tegn på det. På slut­ten av sin hoved­ar­tik­kel om val­get føyer VG til at Dansk Folke­parti var det andre par­tiet som gikk frem.

Man greier ikke se i øynene at Social­de­mo­kra­tiet har gjort sitt dår­ligste valg noen­sinne. At SF pro­fi­te­rer ikke bare på sen­trums­po­li­tik­ken, men på ving­ling og mang­lende inn­hold, og nå frir til den poli­tisk aktive del av inn­vand­rerne. Vi ser tenden­sen til en alli­anse mel­lom en blokk inn­vand­rere og ytre venstre, som repre­sen­te­rer helt nye utford­rin­ger for venstresiden.

I denne situa­sjo­nen har et fler­tall av dans­kene hatt et klart alter­na­tiv på høyre­si­den. Det er pris­ver­dig at Høyre-leder Erna Sol­berg tok mot til seg og roste Fogh Ras­mus­sen. Jens Stol­ten­berg hadde ingen kom­men­tar. Den ville først komme etter kl. 10.00!

Man skal helst bo i Dan­mark for vir­ke­lig å kunne pre­sen­tere dansk poli­tikk innen­fra. Det som skri­ves i norske aviser, er sett gjen­nom bril­ler som gjør poli­tik­ken ufor­ståe­lig. Mot­vil­jen mot Fogh Ras­mus­sen og der­med fler­tal­let av vel­gerne er for stor.

I Dags­nytt idag mor­ges ble stats­mi­nis­te­ren pre­sen­tert med pre­fik­set “den USA-vennlige Fogh Ras­mus­sen”. Det er selv­føl­ge­lig ikke ment som noen kompliment.

Når NRK skal inter­vjue en danske, er det Cars­ten Jen­sen, som befin­ner seg på så lang avstand fra dagens makt­ha­vere at han kal­ler val­get for ego­is­te­nes seier, og det er en tit­tel Håvard Narum kopie­rer i sin kom­men­tar i Aften­pos­ten: “De selv­til­fred­ses seier”, uten noe for­søk på å for­klare. Epi­te­tene som hen­ges på dans­kene er nega­tive, men de for­kla­res ikke.

Det er noe spø­kel­ses­ak­tig over norsk debatt. På “Stand­punkt” igår satt Rei­ulf Steen som et skrømt fra for­ti­den og mes­set om at kri­gen i Afgha­ni­stan har slått feil, slik Irak har slått feil og Ves­tens svar i det hele tatt på 9/11. Man kan bare rive seg i håret, slik Aslak Nore gjorde, over en for­stå­else som har lite eller ingen­ting å gjøre med virkeligheten.

Igjen er det mora­lis­men man tyr til: USA er blitt ondt. Uten­riks­mi­nis­ter Jonas Gahr Støre gjorde intense for­søk på å for­klare at ISAFs man­dat kom­mer fra Sik­ker­hets­rå­det og ble for­nyet uni­sont så sent som i sep­tem­ber. Men krigs­mot­stan­derne i Norge lyt­ter ikke til fakta. De lyt­ter til den indre stemmen.

Man må vir­ke­lig lure på hva Knut Olsen og Nina Owing mener med å dra frem et spø­kelse som Rei­ulf Steen. Det er det samme reak­sjo­nære, nos­tal­giske vrøv­let som når Harald Bernt­sen og Kleiv Fiskvik skri­ver at Frp har fascis­tiske for­bil­der i sin kamp mot fagbevegelsen.

Hans Mag­nus Enzens­ber­ger skrev for noen år til­bake at Norge var et slags frem­tids­mu­seum. Det lig­ger en anti-stemning til grunn for hold­nin­gen til USA, Dan­mark, Israel, Blair og Sar­kozy, og en til­sva­rende sym­pati for the under­dog, spe­si­elt mus­li­mer, som tren­ger beskyttelse.

Vi svøm­mer rundt i en laps­kaus av sen­ti­men­ta­li­tet - som flom­mer over når en norsk sol­dat dør - som ikke er hans offer ver­dig, og en reak­sjo­nær nos­talgi som vil kjempe Vietnam-krigen om igjen. Resul­ta­tet er en irra­sjo­na­li­tet som gjør enhver for­nuf­tig sam­tale umu­lig. Vi greier rett og slett ikke ta inn over oss de pro­blem­stil­lin­gene som pre­ger dagens ver­den. Det er oss det er grunn til å bekymre seg over, ikke danskene.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.