David Petraeus ser ut som en romer, og det er noe imperialt over settingen når han leverer rapporten til forsvarskomiteen i Representantenes hus. Verdens øyne er rettet mot Washington. USA er den eneste som kan levere, uansett hvor mange som ønsker at det var annerledes.
Man snakker ofte om hvordan Bush-administrasjonen svindlet og manipulerte seg til å invadere Irak. Men få snakker om at den store antikrigskoalisjonen også var en svindel, av ideologisk art.
Bush ville gjøre verden “safe for democracy”, motstanderne mente det var et skalkeskjul for baser, oppdemming av Iran og olje. Antikrigskoalisjonen mobiliserte imponerende mot krig, men hadde ikke noe svar på Saddams regime, og tok slett ikke inn over seg Midtøstens problemer. Det kunne man kanskje ikke forvente av en løs koalisjon. Men det påfallende er den sterke antiamerikanismen som har vokst frem siden vinteren 2003. Ikke bare på ytre venstre, med MoveOn i USA og SV i Norge, men langt inn i sentrum og over i det moderate høyre: Få våger å forsvare USA. Det er nesten blitt en belastning, på samme måte som å forsvare Israel.
USA er dog for stort og mektig til å kunne brennmerkes. Derfor drar utviklingsminister Erik Solheim til Washington for å samarbeide om anti-korrupsjon, og når NUPI-direktør Sverre Lodgaard har forskningsfri er det for å dra til USA. Man gjør det med den største selvfølgelighet, men forstå USA på dets egne premisser gjør man ikke lenger.
NRKs journalister utmerker seg ved sin antiamerikanisme. At Dagbladets Halvor Elvik er anti-Washington forbauser ikke. At Aftenpostens John Hultgren også er det, er nytt. Enøydheten gjør at man ikke forstår hva som skjer, og kildebruken blir ensidige. Når NRK inviterer såkalte eksperter i studio, er de like kunnskapsløse og ensidige som dem selv. Lederen for Institutt for fredsforskning, Stein Tønnesson, sa mandag at Petraeus var en politisk general. Rapporten han skulle levere var et bestillingsverk. Egentlig dekket han bare over sine manglende kunnskaper og tilfredsstilte NRK. Han var ironisk nok et skoleeksempel på det han beskyldte Petraeus for.
Pandoras eske
Bush dumpet med invasjonen av Irak opp i det reiret som er Midtøstens underutvikling. Han forsto ikke hvor høy innsatsen ville bli, og hvilke krefter han utløste.
Til dem som kritiserer Bush: Something gotta give. Midtøsten hadde ikke noe equilibrium. De som savner status quo, har fulgt dårlig med. Disse grunnleggende forhold forsto Bush. Men han og administrasjonen ante ikke om de destruktive kreftene som lå gjemt i Irak. Man undervurderte hva Saddam og Baath-styret hadde gjort med folket, hva konflikten mellom sunnier og shiaer betød.
Nå er åndene ut av flasken, og de lar seg ikke mane ned igjen.
USA har heldigvis et vell av eksperter innen akademia, frie tenke-tanker og det militære som kan legge frem taktiske og strategiske analyser. For bare noen måneder siden holdt trekk-dem-ut-samme-hva-fløyen hos demokratene på å vinne opinionen. Nå er situasjonen annerledes. Hva har skjedd?
Demokratene greide ikke å få med seg nok republikanere i Kongressen til å overstyre et presidentveto. Det kan gi Bush pusterom til å ta initiativet.
For første gang gjør USA noe riktig, og de har dyktige folk på bakken. Petraeus er dyktig, ambassadør Ryan Crocker er dyktig. Alt for mye står på spill til at de later som for å tekkes presidenten.
Den viktigste forandringen har skjedd uavhengig av the Surge. Omslaget kom for nøyaktig ett år siden, da sheikher i Anbar-provinsen henvendte seg til amerikanerne og ba om samarbeid. The Surge gjorde det mulig å hjelpe sunniene. Det avgjørende var at initiativet kom fra sunniene selv. De var lei av at jihadistene skar hodet av skolejenter på 8 år og kuttet fingeren av den som røykte.
Amerikansk opinion har registrert at noe har skjedd. 54 prosent tror at det fremdeles er mulig å lykkes. Petraeus sa igår at det er mulig, men det krever tålmodighet.
Det er to-tre tungtveiende grunner til ikke å trekke seg ut. Det vil utløse et blodbad som vil bli lagt på USAs skuldre. Selv om de innfrir antikrigskoalisjonens ønsker, vil USA få skylda for all ettertid for det som går galt. Man er indirekte i allianse med Al Qaida og salafistene som vil triumfere og si at Irak er deres seier, større enn russernes nederlag i Afghanistan.
Derfor vil en cut-and-run fra Irak være et stort nederlag for den demokratiske verden. Det vil styrke den uhellige alliansen mellom islamister og en diffus antiamerikansk koalisjon i og utenfor Vesten. Det er en allianse som også truer regimene i det utvidede Midtøsten. Musharraf er ingen Mr. Nice Guy, han er rene korgutten mot hva som kan komme til å erstatte ham.
Det er tegn til en langsom oppvåkning, at folk begynner å forstå at det går en frontlinje fra Hindu Kush til Europa. Men erkjennelsen sitter langt inne.