Høstferie

Hans Rustad

29.09.2007 kl. 23.56

Red. vil være på høstferie neste uke, og er underveis søndag. Det blir derfor ingen skriving for mitt vedkommende før på kvelden. Litt klimaskifte kan være av det gode. Middelhavet har alltid en stimulerende virkning.

S

Bon voyage!
Tom

Belgia går visst mot en splittelse, dette må være et slag under betlestedet for de totalitære mulikulturistene. Kanskje du tar en tur innom Belgi for å lodde stemningen?
God ferie Hans!
Tom

Belgia går visst mot en splittelse, dette må være et slag under beltestedet for de totalitære mulikulturistene. Kanskje du tar en tur innom Belgia for å lodde stemningen?
God ferie Hans!
http://www.oyvindstrommen.be Øyvind Strømmen

Belgia har “gått mot en splittelse ” i lange tider, de. Men landet er stadig ikke splittet, iallfall ikke i forhold til fotballag og kongehus og motvilje mot vedtak fra Brüssel. Så stemmer også folkeflertallet gang på gang på “totalitære multikulturalister”.
Truls Wyller

Det skulle vært interessant å vite om de totalitære monokulturalistene mener at alle nasjonale grenser bør trekkes på nytt langs etniske skiller. – Da blir det nok mye fart og spenning her i verden; litt i overkant kanskje…
TOM

“Det skulle vært interessant å vite om de totalitære monokulturalistene mener at alle nasjonale grenser bør trekkes på nytt langs etniske skiller. – Da blir det nok mye fart og spenning her i verden; litt i overkant kanskje…”

*******Nei, de fleste av oss er kun opptatt av en bærekraftig innvandringspolitikk – altså en politikk som bidrar til at vi slipper å måtte forholde oss til for stor grad av middelalderkultur i fremtiden.
Thomas2

Det er mange grenser som for eksempel er en arv etter kolonitid og derfor unaturlige, mye ville blitt bedre om man fikk grenser som var mer i harmoni med naturlige fellesskap. Men dette skjer jo også nå og da. Belgia og Irak er neste i rekken.
Leser

Vlams Belang har lenge vært et av Belgias største partier, men “de gode” har valgt å sette seg over en stor del av folkets vilje og har gått sammen i en pakt (Cordon Sanitaire) for å hindre partiet makt. Det høres ut som en dårlig sesong av Robinson.

At så mange fortsatt stemmer på Vlams Belang selv om de vet at en Cordon Sanitaire vil gjøre stemmen verdiløs sier ganske så forbanna mye. Kanskje man bør begynne å dope drikkevannet til dem som har blitt foreslått har hjemme.

Strømmen er sikkert storfornøyd med nyføydalismen. Når folket mener feil må “de gode” trå til.
conservative

Den som venter får se.
http://www.honestThinking.org Ole Jørgen Anfindsen

Truls Wyller bruker uttrykket ”de totalitære monokulturalistene”. Det er jo slagferdig, men hvem er det egentlig han sikter til? Jeg er selvsagt ikke tilhenger av kulturell, økonomisk, vitenskapelig, e.l. isolasjon, verken for den enkelte nasjon eller for Europa/Vesten, men noen vil kanskje likevel kalle meg monokulturalist, og litt avhengig av hvordan man definerer et slikt uttrykk er det mulig at jeg bør finne meg i det. Men totalitær monokulturalist? Nei, ærlig talt, hvem skulle det være som passer til en slik betegnelse?

Det er jo nettopp for å hindre at de europeiske demokratiene blir erstattet av totalitære systemer at vi trenger en kursendring. Demokrati bygger på visse forutsetninger, og de er nå i ferd med å forvitre. Og de som tvinger igjennom det multikulturelle prosjektet, viser altså stadig tydeligere tegn på totalitære tendenser. De har da heller ikke noe særlig annet valg enn å kontrollere/binde media samt undertrykke fri debatt, eller innrømme at kart og terreng ikke lenger stemmer overens (dette har jeg skrevet om flere ganger på HT).

Bortsett fra nynazister og lignende grupperinger, kjenner jeg ikke til at det finnes strømninger blant innvandringskritikere som fortjener betegnelsen totalitær. Jeg synes dette er et såpass alvorlig spørsmål at Wyller med fordel kunne ha presisert hva han mener og ikke mener med sin bemerkning. Dersom dette var noe mer enn et morsomt sleivspark til folk som etter Wyllers vurdering ser litt for mange problemer med den multikulturelle ideologien, hvor er det evt han ser totalitære tendenser hos multiskeptikerne?
Lars M

Kanskje også noen kunne føle seg kallet til å nærmere definere uttrykket “totalitære multikulturalister” ? Bruken av ordet totalitær synes, etter min mening, for meg helt ute av proporsjoner. Brukes slike alvorlige begrep i hytt og pine mister ordet sin egentlige betydning. Det er greit nok at man er sterkt uenig i den rådende politiske tenkemåte blant samfunnstoppene. (Det er tildels jeg også). Men derfra til å benytte merkelappen “totalitær” synes meg temmelig drøyt. Er man fratatt sine demokratiske rettigheter ? Eksisterer det skumle planer blant de ledende kretser om dette ?
Det som virkelig er en totalitær strømning i dagens Norge er islamismen. Men mange (ledende samfunnsaktører) mener visst ikke at det er så farlig. Da får man heller tålmodig føre en argumentasjon overfor disse for å øke forståelsen; fremfor å kalle dem totalitære fordi de ikke aksepterer ens argumenter.
Truls Wyller

Anfindsen: Uttrykket “totalitære monokulturalister” var ment mer polemisk mot “Tom”s snakk om de “totalitære multikulturistene”. Men for å ta det litt mer seriøst, så mener jeg slett ikke at du eller andre er totalitære bare i kraft av å forfekte en eller annen form for monokulturalisme. (Jeg mener ikke at du er det i kraft av noe annet heller…) Men jeg synes etnonasjonalister bør være oppmerksomme på faren. Å stille “norskhetskrav” knyttet til nasjonale FØLELSER for kjøttkaker, landslag, natur m.m., slik enkelte har vært inne på, oppfatter jeg i den forbindelse som svært betenkelig.
TOM

Jeg oppfatter Tom’s innlegg som en sarkastisk spissformulering, og begrepet “totale multikulturalister” bør vel forstås deretter. Tom vil sikkert utdype dette når han får anledning.

Det blir likevel noe unødvendig provoserende med slik retorikk, og Truls Wyllers innlegg er ikke noe bedre i så måte.
http://www.honestThinking.org Ole Jørgen Anfindsen

Lars M skriver:

Kanskje også noen kunne føle seg kallet til å nærmere definere uttrykket “totalitære multikulturalister” ? Bruken av ordet totalitær synes, etter min mening, for meg helt ute av proporsjoner. Brukes slike alvorlige begrep i hytt og pine mister ordet sin egentlige betydning. Det er greit nok at man er sterkt uenig i den rådende politiske tenkemåte blant samfunnstoppene. (Det er tildels jeg også). Men derfra til å benytte merkelappen “totalitær” synes meg temmelig drøyt.

Greit, jeg føler meg kallet. Jeg har riktignok aldri brukt uttrykket “totalitære multikulturalister”, men jeg er formodentlig blant dem i Norge som hyppigst har snakket og skrevet om faren for at Europa nå beveger seg i totalitær retning (den eneste konkurrenten jeg kommer på i farten, er Fjordman). Jeg er enig i at dette er alvorlige saker, men jeg mener da også å ha solid belegg for følgende: Med mindre vi får en radikal kursendring, er Europa dømt til å bevege seg i totalitær retning.

Det hjelper ikke at politikerne i alle partier vil hevde at om det er noe de er motstandere av, så er det totalitarisme. Problemet er at deres politikk bygger på utopiske forestillinger om hvordan verden kommer til å utvikle seg fremover. I stedet for å sjekke ut hvordan virkeligheten generelt, og menneskets natur spesielt, faktisk er, fortsetter man å styre mot drømmen om multikultimoria. Styres samfunnet lenge nok i retning av en utopi, vil politikerne før eller senere tvinges til å bli totalitære.

Og jeg mener altså å kunne konstatere en rekke meget bekymringsfulle signaler om at en slik utvikling allerede har begynt.

Først noen generelle betraktninger fra min innlegg Totalitarismens røtter (Klassekampen 18.10.2006, http://www.honestthinking.org/no/pub06/KK.2006.10.18.OJA.Totalitarismens_rotter.htm):

I praksis ser de fleste totalitære systemer ut til å ha et meget interessant fellestrekk, nemlig at de bygger på løgn. Hitler-Tyskland var i hvert fall ikke noe unntak. Men selv om man kanskje kan etablere et totalitært system uten at dette er basert på løgn, tror jeg det er umulig for et demokratisk samfunn som gjør systematisk bruk av løgn, å unngå å bli omformet i totalitær retning. Jeg tror med andre ord at demokrati forutsetter ærlig tenkning, og det er ikke minst derfor jeg bruker mye av fritiden min på å jobbe med HonestThinking.

Det mest fundamentale problemet for Europa i dag, slik jeg ser det, er at våre politikere er programforpliktet til å lyve. Ja, jeg vil påstå at de nærmest har gjort det til en dyd å lyve, særlig om forhold som gjelder utfordringene knyttet til det multikulturelle og multietniske samfunnet. Kritisk refleksjon og ærlig tenkning om situasjonen glimrer stadig med sitt fravær. Dersom denne påstanden er riktig, så betyr det at Europa nok en gang er på vei mot et totalitært helvete.

Fra min kommentar Fjern dem som forteller sannheten! (HT 21.03.2007, se http://www.honestthinking.org/no/arkiv/HT.index.2007.03b.html for å få med alle hyperlenkene):

I Storbritannia har de lenge hatt det samme problemet som i Norge (og andre land), nemlig at myndighetene har forsøkt å kamuflere hvor dramatisk den demografiske utviklingen faktisk er. Dette er noe av bakgrunnen for at en av de ledende demografene i landet, professor David Coleman, var med å starte tenketanken MigrationWatch i 2001.

Office for National Statistics, det britiske motstykket til SSB, har ved minst én anledning blitt tvunget til å innrømme at de selv har undervurdert utviklingen, og at MigrationWatch har hatt rett. Så hva gjør man med en plagsom professor som tålmodig, år etter år, forklarer hva som er i ferd med å skje? Jo, man forsøker å få ham fjernet fra sin stilling ved Oxford University. Det er nemlig slik totalitære folk reagerer når de blir innhentet av virkeligheten; de går etter dem som forteller sannheten. Les om saken i The Telegraph.

Nå vil man neppe lykkes med å fjerne Coleman, i hvert fall ikke i første omgang. Men at et slikt krav i det hele tatt kan fremmes, er skremmende. Akademisk frihet og ytringsfrihet kommer til å få trange kår i Europa etterhvert som multikulturalistene blir mer og mer desperate, mer og mer kyniske, og mer og mer villige til å bruke hersketeknikker og totalitære metoder for å stoppe munnen på sine kritikere.

Fra Fjordmans kommentar Antirasismen – den nye heksejakten (HT, 16.08.2007, se http://www.honestthinking.org/no/arkiv/HT.index.2007.08.html#Antirasismen_den_nye_heksejakten for å få med alle hyperlenkene):

I Sverige har venstreekstreme grupper som AntiFascistisk Aktion gjentatte ganger over mange år gått til til dels meget grove fysiske angrep på personer som kritiserer svensk innvandringspolitikk. Hadde de vært en nynazistisk gruppe som angrep antirasister ville de vært stoppet for lengst. Det er kort og godt umulig at de kan ha sluppet unna med dette – de skryter åpenlyst og rutinemessig av nye angrep på sine nettsider – uten å ha støtte fra deler av maktapparatet. Mediene og den politiske eliten verbalt trakasserer alle kritikere som rasister, og ser en annen vei når venstreektremister og muslimer – de samarbeider påfallende ofte – fysisk angriper dem etterpå. Sverige er en totalitær bananrepublikk der enhver rasjonell diskusjon av innvandring er bannlyst. Skal man dømme etter siste ukes rasismehysteri i norske medier er det dit norske myndigheter gjerne vil ha oss, også.

Fjordman går altså lengre enn meg, ved å hevde at Sverige allerede er blitt et totalitært land (i hvert fall på ett bestemt område). Om det er dekning for en slik påstand kan kanskje diskuteres, men det kan neppe være særlig tvil om at ”rasjonell diskusjon av innvandring” i praksis er blitt gjort umulig av myndighetene, media og de ”intellektuelle”. Dokumentasjonen på at det faktisk forholder seg slik, er overveldende.

Jeg tar også med et utdrag fra min kommentar Ekstremfeminismens forbannelse (HT 04.08.2006, se http://www.honestthinking.org/no/arkiv/HT.index.2006.08.html for å få med alle hyperlenkene, samt tekst som er utelatt her). Legg spesielt merke til at jämställdhetsminister Margareta Winberg lyktes i å tvinge igjennom et opplegg der akademiske institusjoner i Sverige ble pålagt å ta utgangspunkt i “könsmaktsperspektivet” både i forskning og undervisning. Om ikke det avslører en totalitær holdning, så vet ikke jeg:

Onsdag denne uken vist NRK del 2 av den svenske dokumentaren Könskriget, som bl.a. inneholder den beryktede scenen der daværende leder for Riksorganisationen för kvinnojourer (Roks), Ireen von Wachenfeldt, sier at “män är djur”.

Programmet inneholdt dessuten et interessant intervju med Sveriges tidligere jämställdhetsminister Margareta Winberg (se også hennes wikiquotes), der hun forsvarer regjeringens tidligere beslutning om å pålegge akademiske institusjoner i Sverige å ta utgangspunkt i “könsmaktsperspektivet” både i forskning og undervisning. Dette ble møtt med fortvilte protester fra forskere (noen av dem ble intervjuet i programmet), men Winbergs forslag gikk likevel glatt igjennom i regjeringen, i følge henne selv. En gjeng med nikkedukker, tydeligvis, intellektuelt kastrert etter mange års dressering i politisk korrekt tenkning.

HonestThinking mener følgende momenter er av interesse i denne sammenheng:

Vi har flere ganger advart om at når et samfunn bestemmer seg for å fornekte virkeligheten, da vil det før eller senere måtte bevege seg i totalitær retning. Ekstremfeminister nekter å innse at det finnes helt åpenbare forskjeller mellom menn og kvinner, og derfor tar de i bruk stadig mer totalitære virkemidler for å tvinge igjennom sitt syn på tingene. I dette tilfellet en innskrenkning av den akademiske friheten. Svenske ekstremfeministers visjon lar seg ikke gjennomføre innenfor rammen av demokrati og menneskerettigheter, ganske enkelt fordi den er basert på virkelighetesfornektelse.

Gir man seg først i kast med å fornekte virkeligheten på ett bestemt område, så vil det rimeligvis være vanskelig å hindre at tilsvarende former for intellektuell uredelighet sniker seg inn også på andre områder. Få land i verden har mer innflytelsesrike ekstremfeminister enn Sverige, og få land i verden har mer uansvarlig og livsfjern integrerings- og innvandringspolitikk. Det er neppe noen tilfeldighet.

Den 16.06.2007 skrev jeg følgende på HT (http://www.honestthinking.org/no/arkiv/HT.index.2007.06.html):

Et samfunn der eliten systematisk forsøker å stigmatisere og fryse ut sine dissidenter, er et fattig og ynkelig samfunn. Dersom slike tendenser får lov til å befeste seg, blir samfunnet etter hvert totalitært.

Min tidligere HT-kollega Jens Tomas var i juni tilstede på en journalistkonferanse i Oslo, og skrev følgende i etterkant av det hele (http://www.honestthinking.org/no/arkiv/HT.index.2007.06.html#vaktbikja_lenkes):

[Den 04.06.2007] møttes rundt 100 redaktører og journalister fra hele verden i Oslo for å delta på en internasjonal konferanse om medier og globalisering. FNs spesialutsending for overvåkning av rasisme og fremmedfrykt, Dodou Diene (bildet), innledet konferansen med å henstille mediene om aktivt å gå inn for å skape et multikulturelt samfunn. Mediene skal ikke bare rapportere, de bør også bevisst promotere anerkjennelse, forståelse og aksept for kulturelt og religiøst mangfold i samfunnet, hevdet han. Diene uttrykte også bekymring for at demokratiske prosesser kan føre til at innvandringsrestriktive partier kommer til makten

HonestThinking kommenterer: Det bør få det til å kime i alarmklokkene når en organisasjon som FN ønsker å bruke pressen som instrument til fremme av politiske eller ideologiske formål. Det programmet Diene og andre (se den aktuelle artikkelen) legger opp til, vil definitivt stå i veien for en fri og demokratisk prosess rundt spørsmål knyttet til blant annet innvandring og nasjonalstaten. Etter vår mening er det direkte uhyggelig å være vitne til hvordan et slikt totalitært tankesett i stadig økende grad — og tilsynelatende til veldig liten motstand — forpakkes og markedsføres som den selvfølgeligste godhetshumanisme.

Så vidt jeg kjenner til, er Jens Tomas den eneste av de rundt 100 tilstedeværende redaktørene og journalistene som har funnet grunn til å skrive om denne bestemte saken. Hvor er yrkesstoltheten? Hvor blir det av de forargete reaksjonene fra journalister som skal ha seg frabedt at en eller annen FN-utsending (som ikke er folkevalgt og derfor heller ikke underlagt demokratisk kontroll) skal komme og fortelle dem hvordan de skal gjøre jobben sin? Hadde det vært noe tak i den norske journaliststanden hadde dette vakt ramaskrik, men den første i denne gjengen som stikker hodet frem, risikerer sannsynligvis såpass sterke sanksjoner at det ikke har vært noen som har tatt sjangsen. I og for seg forståelig, men det sier jo noe om hvor langt utviklingen er kommet.

Legg forøvrig merke til at jeg selv skrev en engelsk kommentar om saken (http://www.honestthinking.org/en/archives/HT.index.2007a.html#UN_totalitarian_tendencies), og den ble meget rask plukket opp av engelsk-språklige blogger. Likevel har ikke norske journalister, så langt jeg har kunnet registrere, løftet en finger for å forsvare seg mot de meget alvorlige anklager om yrkesetisk brist som implisitt ligger i dette (den som tier samtykker, og norske journalister har implisitt vist at de godtar å bli diktert fra folk som Doudou Diene).

Men så er kanskje ikke norske journalister så veldig opptatt av hva folk mener om dem? Jo, det tror jeg de er, og vi fikk er slående eksempel på dette i Klassekampen sist lørdag. På avisens forside 29. september utropes Midtøsten-journalist Odd Karsten Tveit til ”Sannhetsjeger”, og i en hyllningsartikkel av et portrettintervju (side 26 – 28) har man valgt uttrykket I virkeligheten til overskrift, mens ingressen lyder ”Min jobb er å fortelle sannheten. Det er nok.” Avisen har dessuten fremhevet følgende sitat: ”Jeg har alltid forsøkt å rapportere med hodet, ikke med hjertet.” Her møter vi en mann som er dypt indignert over at han i årevis er blitt møtt med anklager fra Israels-venner om at han ikke har rapportert på en objektiv og nøktern måte fra Midtøsten, men tvert i mot konsekvent har tatt parti mot Israel ved alle korsveier. Han påberoper seg ved en bestemt anledning kringkastingssjef John G. Bernander som sannhetsvitne på at ”Tveit har helt rett”.

Hva forteller dette oss? Jo, at norske journalister, i likhet med de fleste andre av oss, tror at det finnes en virkelighet, og at god journalistikk må fortelle oss noe om nettopp virkeligheten. Alle disse journalistene vet innerst inne at det å rapportere på en sannferdig måte fra det som skjer i verden, er hva journalister bør gjøre.

Eller som den legandariske journalisten Henry Louis Mencken uttrykte det:

I believe in being free, acquiring knowledge, and telling the truth.

Bare så trist at mange av dem aksepterer en tilværelse som situasjonsbestemte journalister; noen ganger er de ekte journalister, andre ganger er de propagandamedarbeidere hvis oppgave er å glatte over og skjønnmale der den usminkede virkeligheten ikke egner seg på trykk.

En av dem som kom i skade for å si dette litt klarere enn det som er vanlig, er Klassekampens medarbeider Anders Horn, som den 3. januar 2006 skrev en lederartikkel i avisen (http://www.klassekampen.no/kk/index.php/news/home/artical_categories/kommentarer/2006/january/holdninger) der han ga uttrykk for at media hadde “en jobb å gjøre” dersom man skulle få snudd nordmenns økende skepsis til innvandring. Stort klarere kan man ikke gi uttrykk for at det finnes politisk korrekte meninger som media ser som sin oppgave å fremme, samt at det finnes politisk ukorrekte meninger som bør forties, undertrykkes og stigmatiseres.

Men Klassekampen var i hvert fall rause nok til at de trykket min kritikk av den holdningen Horn hadde gitt uttrykk for. Her er et lite utdrag (http://www.honestthinking.org/no/pub06/KK.2006.01.07.OJA.Medias_oppgave.htm):

Det vi trenger fra media, er ikke mer propaganda for ‘de rett holdningene’ til innvandring. Det vi trenger er journalister og redaktører som rapporterer på en sannferdig måte om både positive og negative sider ved innvandringen, samt legger til rette for respektfull og ordentlig debatt om ett av vår tids største problemer. Og ikke minst trenger vi mediefolk som har integritet nok til å ta et oppgjør med en intellektuell ukultur som er i ferd med å underminere både vårt demokrati og vår ytringsfrihet.

Dessverre er det mye som tyder på at min oppfordring har falt på steingrunn. Etter min mening har vi mange dyktige journalister og redaktører i Norge, og mange land er verre stilt enn oss når det gjelder det generelle debattklimaet, om det kan være en trøst. Men disse journalistene ser ut til enten å være hjernevaskede eller så sitter de fast i et system de ikke ser seg i stand til å opponere mot. Dette er så alvorlig som det kan få blitt, for demokratiet dør uten levende og intellektuelt oppegående medier. Vi får bare håpe at ett eller annet er i emning blant landets journalister, og at noen før eller siden får hull på den konsensus-byllen som holder dem i sitt klamme grep.

Lars M spurte, i forlengelsen av det jeg siterte ham på ovenfor:

Er man fratatt sine demokratiske rettigheter ?

Svar: Ja, på visse områder er vi alle sammen fratatt våre demokratiske rettigheter. Og det kommer, skritt for skritt, til å gå videre i feil retning dersom vi skal fortsette å styre mot politiske mål som ikke lar seg realisere, og som derfor er utopiske.

La følgende (tautologiske) observasjon synke inn: Samfunn som hardt nok og lenge nok har forsøkt å nå en eller annen utopi, har alle sammen, uten unntak, endt opp som totalitære systemer. Er det virkelig noen som tror at vi nå er på vei til å bli de første som skal klare å bryte dette mønsteret?

Den eneste mulige innvendingen mot dette retoriske spørsmålet er selvsagt å hevde at det multikulturelle prosjektet ikke har noe utopisk ved seg i det hele tatt. Javel, så la oss diskutere akkurat det. Problemet er bare at det er nettopp den diskusjonen man sørger for å kneble, hvilket styrker min overbevisning om at det er visse sider av prosjektet som ikke tåler dagens lys. Jeg mener, hadde multikulturalistene hatt sitt på det tørre, så hadde alle mulighe synspunkter kunnet slippe til i media, og så kunne man bare påvise hvor innvandringsskeptikerne tok feil. Men det gjør man ikke. Tvert imot, man er livredd for å slippe visse typer diskusjoner løs, og man benytter alle mulige skitne triks for å hindre at bestemte problemstillinger belyses i sin fulle bredde. Denne frykten for fri og åpen debatt er avslørende.
Morten Tobiaz

Dette var utrolig bra skrevet OJA, og jeg er enig med deg. Totalitære samfunn bygger på løgn. De legger dekke over sannheten slik at de kan tvinge folket under åket.
Kunne du kort ha listet opp hvilke hovedproblemer du ser med multikulturismen?
Jan Hårstad

Jeg slutter meg til Tobiaz vurdering at OJA har skrevet en riktig god artikkel. Som en person med lang erfaring med pressefriheten i Norge har jeg lyst til å legge til: selvfølgelig er dette med multikulturalismen ekstremt viktige saker for redusering av ytringsfriheten. Men forut for det temaet var det også en rekke temaer det var forbudt å tråkke i. Makten i vilket som helst land har interesse av en virkelighetsoppfatning som tjener deres interesser og aviser og media er i all hovedsak eid og styrt av denne makten. Vi har grovt sagt en sammensmelting mellom borgerligheten,statsborgerligheten og mediaindustrien som forsøker å påtvinge konsumentene deres weltanschauung. I de periodene hvor det ikke er storm,kan makten tillate en viss grad av dissens(ytringsfrihet),men når makten har problemer,innsnevres den.Jeg mener selv at jeg har vært med på slike sykluser mange ganger i mitt liv,men aldri har det oppstått en syklus som ser så besværlig ut som i øyeblikket. EU-prosjektet,som i snart 40 år var hellig Nirvana for makten,går i oppsmuldring,lokalnasjonalisme og uenighet mellom Tyskland,Frankrike,England tiltar. NATO er nærmest i panikk og krigene deres i Afghanistan og andre steder går helt på trynet. Alle økonomiske eksperter tror verdensøkonomien vil få store nye rystelser.Krigen mot terror har overhodet ikke ført til noe annet enn vondt verre.
Når da dette multikulturelle Utopia var nært sammenknyttet med EU-prosjektet,med forestillingen om det nye NATO som en “humanistisk” fredskriger internasjonalt,så ser man at hele den lanserte Weltanschauung er iferd med å rase sammen.Det er årsaken til at det er ekstremt trange tider for demokrati og ytringsfrihet nå om dagen.En står seg på å forsøke å se hele bildet og ikke bare ett enkelt tema om
man skal forstå den nåværende situasjonen for selvtenkere og det man i gamle dager kalte frie ånder.
http://www.honestThinking.org Ole Jørgen Anfindsen

Først en takk til Truls Wyller for klargjørende innlegg ovenfor (beklager at det ikke ble nevnt i går). Jeg er forøvrig enig med Wyller i at det visse farer etnonasjonalister bør være oppmerksomme på. Takk ellers til både Tobiaz og Hårstad for hyggelige tilbakemeldinger.

Tobiaz ber meg kort liste opp hvilke hovedproblemer jeg ser med multikulturalismen. Den som søker på HT og andre steder vil finne mye fra min hånd om dette, og særlig har jeg mange ganger fremhevet språk, kultur, religion og etnisitet som de fire viktigste faktorene når det gjelder hva som kan gjøre et samfunn dysfunksjonelt. Når multikulturalistene langt på vei neglisjerer utfordringene på disse områdene, da må det nødvendigvis bli problemer.

Så langt jeg kan bedømme er det særlig religion og etnisitet som peker seg ut som de to største hindrene for en tilstrekkelig grad av integrasjon til at innvandrertette samfun kan bli velfungerende.

Religion er og blir viktig av mange grunner. Vi bør for eksempel alle for lengst ha innsett at verden er for kompleks til at vi kan tro at religion blir borte om folk bare blir dressert til å tenke rasjonelt. Tvang til tro er dårers tale; det samme er tvang til vantro. Dessuten er det viktig å huske på at folks verdier og prioriteringer svært ofte vil være preget, noen ganger til og med diktert, av deres religion. På noen områder kolliderer religiøse verdier med sekulære (hvis ikke det var tilfellet, hva var da vitsen med å bli f.eks. humanetiker?), eller med verdiene til andre religioner. Dette handler om mer enn bare toleranse. Det handler om hvem som til syvende og sist skal bestemme hvilke verdier som skal prege samfunnet. Her har vi en uløselig konflikt, der noen er dømt til å tape (selv om mange politikere, ufattelig nok også i KrF, ser ut til å tro at alle kan få det som de vil her). Så lenge innvandringen går fortere enn integrasjonen, og evt justeringen av posisjoner hos ulike grupper, sitter vi på en tikkende bombe.

Etter hvert er jeg imidlertid kommet til den tentative konklusjon at etnisitet er enda viktigere enn språk, kultur og religion. Dette er både et vanskelig og følsomt tema. Jeg forsøker å behandle det med varsomhet, og er selvsagt åpen for å bli korrigert her. HT er hele tiden åpen for synspunkter som går i mot mine egne. Jeg noterer imidlertid med interesse at Dag O. Hessen og Thore Lie skriver følgende i sitt aller første avsnitt i forordet til deres nye bok Genenes Gåte, utgitt på Spartacus forlag for noen uker siden (fete typer tilføyd av meg, kursiv i original):

Det første spørsmålet nybakte foreldre stiller seg, sammen med forventningsfulle slektninger, er: Hvem likner barnet på? Har det fars øyne og tantes nese? Genenes gåte har på mange måter fulgt oss siden vi en gang i vår fjeren forhistorie begynte å stille spørsmål ved tilværelsen. Betydningen av slektskap og arv har en dyp biologisk forankring, og den er blitt utvidet, fortolket og gitt nye betydninger i en kulturell sammenheng. Barn likner i større eller mindre grad sine foreldre, men hvorfor er vi så opptatt av dette? Hvorfor ønsker vi at de skal likne på oss? Hvorfor har familie og slekt en så grunnleggende betydning i praktisk talt alle kulturer? Biologisk opphav er kanskje vårt sterkeste grunnlag for identitet.

Hessen og Lies mange spørsmål kan besvares på flere plan, men de biologiske svarene har Richard Dawkins, på en måte interesserte legfolk kan forstå, formidlet i sin bok The Selfish Gene. Ovenstående avsnitt harmonerer ellers godt med hva jeg (sammen med min bror Jens Tomas) skrev for noen måneder siden (http://www.honestthinking.org/no/pub07/TT.2007.05.15.OJA.Etnofobi.htm ):

Vi vil nok en gang understreke vår overbevisning om at etnisitet er vesentlig for menneskers opplevelse av identitet og tilhørighet, at både kultur og biologi utgjør en større komponent enn null i konstitueringen av etniske grupper, og at likheter og forskjeller mellom slike grupper har betydning for deres mulighet for å kunne integreres med hverandre på en fredelig og harmonisk måte. Vårt primære anliggende handler altså om å forebygge problemer som nå truer med å ødelegge sammenhengskraften i samfunnet.

Dette med identitet og tilhørighet er mitt primære anliggende når det gjelder problemstillinger knyttet til etnisitet og rase. Det er i seg selv nok til å ødelegge hele det multikulturelle prosjektet, om vi ikke finner måter å håndtere utfordringene på.

Men det finnes også et sekundært spørsmål som i det lange løp ikke kan underslås, og det har med mentale forskjeller å gjøre. Jeg skal vokte meg vel for å komme med sterke uttalelser her; til det har jeg satt meg for lite inn i emnet, men interesserte lesere kan finne både et par aktuelle litteraturhenvisninger samt lenke til en fersk artikkel i The Times, ved å gå til min HT-artikkel ”Flerkultur og raser” (datert 18.09.2007).

Enten det nå primært er kultur eller natur som ligger bak de intelligensforskjeller som det nå ser ut til å være bred enighet om at faktisk eksisterer, så vil dette være et effektivt hinder for vellykket integrasjon (i hvert fall i et egalitært samfunn), inntil man eventuelt lykkes i å eliminere nevnte forskjeller. Også her sitter vi på en tikkende bombe.

Det absolutt verste vi kan gjøre, er å late som om disse utfordringene (både de primære og sekundære som jeg kort har skissert ovenfor) ikke eksisterer. Jeg noterer med vantro at en del ”intellektuelle” mener vi bør holde oss langt unna disse problemstillingene. Ikke bare kommer slike folk i konflikt med hevdvunne prinsipper som hele vår sivilisasjon hviler på (ref. John Stuart Mill, On Liberty), de faller også helt igjennom i forhold til en konsekvensetisk tenkning.

PS: Ninas artikkel om skolebarn som integreringsverktøy gir forresten en fin illustrasjon på mitt poeng om at myndighetene i multikulturelle land er nødt til å bli stadig mer totalitære så lenge de nekter å se sannheten i øynene (http://www.document.no/2007/10/uk_skolebarn_som_integreringsv.html ).
Valgeir

Bra spørsmål. Ettersom jeg har litt andre meninger om samme sak, så skriver jeg litt.
Jeg misliker multikulturismen fordi:
1 Den er ikke en bevisst utvikling. Ikke diskutert offentlig,ikke styrt på tross av at det er den største og mest gjennomgripende forandring av vårt samfunn.

2 fordi som begrep og fenomen er multikultur veldig besværlig, og derved noe ett samfunn aldri burde sette på noen dagsorden, snarere er det noe som burde skje i en liten og uanseelig skala. Og da har det faktisk størst sjanse til å fungere positivt.

Dette er fordi defineringen og opprettholdelsen av en kulturs enhet er kompleks og inneholder mange spørsmål.
Men først; snakker man om multikultur som en forbigående fase, eller som permanent tilstand? Dette er ett ekkelt spørsmål, fordi dersom man vil det første ønsker man egentlig ikke multikultur, men en temporær raseblanding.
Dersom man vil ha det som permanent løsning, så må man se på hvordan kulturelle enheter opprettholder seg selv og rettlegge for dette. Rasemessig kulturenhet opprettholder seg selv via gifte innad, og er sånn sett ikke så mye å snakke om ettersom folk skal velge dette selv.
Den kraftigste form for kulturopprettholdelse går vel igjennom religion, som har en kompleks overbygning av etiske spm, og som er definert gjennom lovverk.
Og det er nettopp dette som er den råeste siden av multikultur, at den impliserer multilovgivning.

Og dette vet vi inderlig godt. På de siste to tusen år er det innvadring av ryger til Rogaland og hordene som tok Hordaland som er nevneverdig av innvandring. Det er ingen som betviler at integrasjonen har vært vellykket. På den annen side har vi levd med samene i nord i dokumenterte 1500 år. Der har imidlertid resultert i selvstyre.
Det synes jeg er riktig og forsvarlig mht historie.

Og det er på bakgrunn av dette at jeg synes dagens utvikling er ett moralsk og intellektuellt knefall uten sidestykke. Ettersom multikulturmålet aldri har vært forsøkt definert har man heller ikke satt noen som helst spilleregler for det hele. Resultatet er blandt annet at multikulturen har tapt. Vi har latt enkelte grupper vokse seg store og snarere fått en duokultur. Dem som er med eller mot. Å innlemme kompromissløse monokulturer i ett multikulturellt samspill burde da være irrasjonellt for de fleste.

De åpenbare spørsmål som må besvares er om man i multikulturens navn også godtar multilovgivning og kolonialisering. Jeg tror ikke det er mange som tør å gå for ett åpent ja her, men allikevel har det vist seg at det er uhyre vanskelig å få noen til å ta de to spørsmålene på alvor ved å faktisk gjøre ett effektivt lovverk som forhindrer dette.