Av Niels Chr. Geelmuyden: Skamløs feiring: Nok en gang feirer den norske stat en stor kunstners død et år til ende. Denne gang skyldes festivitasen at det er 100 år siden man fikk Edvard Grieg i graven. .
Nok en gang skal det offisielle Norge omfavne den døde komponisten og lire av seg stivpyntede fraser. “Man burde ha nok i seg til å brekke seg like opp i ansiktet på slike mennesker”, skrev Grieg om sin tids politikere. Feiringen er lite annet enn motbydelig, sett i lys av hvordan det norske samfunn behandlet Grieg mens han var i live.
Lugget og slått. Lærerne i Bergen lugget og slo den spedbygde gutten fordi han komponerte egne sanger. Medelevene spyttet ham i ansiktet. “Ikke er han noe, ikke har han noe, og han laver en musikk som ingen gidder å høre på”, skrev hans tilkommende svigermor i et siste forsøk på å avverge Ninas ekteskap med fattiglusen. Kongen fulgte dyktig opp ved å nekte komponisten reisestipend. I fødebyen ble han nektet å oppføre Mozarts Requiem i Nykirken med den begrunnelse at de regnet Mozart for å være katolikk.
Bergen, som ynder å sole seg i glansen av sin store sønn, var i følge Grieg en så materialistisk, smålig, plebeiersk og lite klartseende kommune at den ikke burde settes til å vokte over noe som har med ånd å gjøre. “Nordmenns forhold til kunst er konsekvent tarvelig”, skrev han i et brev til vennen Frants Beyer 17. november 1904. “Vi er rent ut sagt ikke modne til å ha tonekunst omkring oss. Eller la meg si kunst overhode”.
Fra vett og forstand. Grieg hadde god grunn til å nære ringakt for norske myndigheter og norsk presse. Han ble funnet uverdig til å inneha jobben som kapellmester ved Christiania Teater. Ingen var villige til å trykke hans A-moll konsert. Pressen gjorde hva den kunne for å ødelegge den lungesyke pianolærerens forsøk på å redde Det Filharmoniske Selskap.
“Aviskritikkens forhold til betydningsfulle nyheter på kunstens område er nærmest som kosakkenes til de stakkars russiske bønder”, skrev han. “Den hugger løs og er likeglad med hvem den treffer. Ja, det sier jeg, at skulle jeg virke her, ville jeg gå fra vett og forstand.”
Edder og galle. Gjennom ti vonde år i hovedstaden opplevde den revolusjonære republikaneren “at det å være individuell var det samme som å være forbryter”. I et brev til John Paulsen 19/8 1877 beskrev han perioden slik: “Går du efter egne idealer, vil du støte på en bøyg av fordommer, av halvhet, av slapphet, av egoisme, av hat, misunnelse, ja, av dyriskhet, av lav trellbundethet, før eller siden.”
I flere brev takker Grieg Gud for sitt slektskap til det danske, “som gjør at min tonekunst i hvert fall møter forståelse ett sted”. I hjemlandet ble han hovedsakelig ansett for å være en tonemishandler. “Her spyr man edder og galle efter meg”, skriver han. “Ingen åndens mann kan holde ut her i landet mer enn en stund ad gangen. Her er bare kulde og barskhet, i naturen som i gemyttene. Jeg er for gammel til å gjøre kur til disse kolde mennesker ved å utdanne meg til sportsmann”.
Barbarnasjon. Det foreligger ingen grunn til å tro at Grieg ble mildere stemt overfor hjemlandet i takt med sin stigende berømmelse internasjonalt. I et brev til Beyer datert 19.desember 1906, da han hadde mindre enn et år igjen av sitt forpinte liv, avgav han følgende rapport: “Gud bevare oss for et ferskt, rått folkeferd vi er! Hvor lavt det åndelige middelsnivå dog er. Det er bare uforferdede muskelbunter synes å gjøre lykke i denne barbarnasjon.”
Kan hende burde Trond Giske og maktens øvrige kobbel av snakkemannskaper i anstendighetens navn gjøre deler av hjemmeleksen før de griper ordet neste gang.
Stykket sto opprinnelig som kommentar i Aftenposten. Legges ut med godkjenning fra forfatteren.