Grünfeld og NTB

Hans Rustad

22.08.2007 kl. 00.55

NTB skrev en nekrolog over Berthold Grünfeld som røper manglende takt og tone og en ubehagelig likegyldighet til Grünfelds jødiske bakgrunn.

Herman Willis tar fortjenstfullt saken opp i ett innlegg i Aftenposten. NTB sendte ut en nekrolog som ble brukt av nettaviser over det ganske land. Den står der fortsatt på Aftenpostens nettside, Berthold Grünfeld er død. Tonen i nekrologen er nøktern, registrerende, summarisk: Her skal bare det viktigste med.

Grünfeld ble født 22. januar 1932 i Bratislava i daværende Tsjekkoslovakia. Han var sønn av en jødisk prostituert kvinne, men bodde hos katolske fosterforeldre fra han var nyfødt.

Det er altså nødvendig å ha med at han var sønn av en jødisk prostituert. Dette var en hemmelighet som først ble kjent den aller siste tiden gjennom datteren Nina Grünfelds film om faren. Det var en sterk historie å bli konfrontert med – også for Berthold selv. En opplysning man i tilfelle man skulle brukt den, ville satt inn i en riktig sammenheng. Hos NTB kommer den nærmest som en saksopplysning.

Opplysningen om den “jødiske prostituerte” blir enda verre ved måten NTB omtaler krigen og den jødiske guttungens liv på. Det er særlig bruken av ordet “men” som er påfallende: “sønn av en jødisk prostituert kvinne, men bodde hos katolske fosterforeldre”. Hva betyr “men” i denne sammenhengen? “Beklageligvis var han jøde, men han vokste opp hos katolikker?” Eller: “Han var så uheldig å bli født jøde – ut fra tiden – men var heldig som fikk vokse opp hos katolikker?”

I 1939 ble han sendt til Norge på grunn av krigen, men tre år senere ble han sendt videre til Sverige. Etter at freden kom i 1945 returnerte han til Norge, hvor han utdannet seg til lege og spesialist i psykiatri.

Disse to setningene sier mye om journalistens forhold til Grünfeld som jøde: “… sendt til Norge på grunn av krigen”. Sendt? Hvem sendte ham? På grunn av krigen? Jeg trodde Grünfeld kom på grunn av jødeforfølgelsene før krigen. Ble han sendt som pakkepost, eller var det kanskje noen i Norge som slet og arbeidet for at Norge ihvertfall skulle ta imot en håndfull jødiske barn? Sammenhengen er ganske viktig her. Grünfeld var en av de heldige.

“Men tre år senere ble han sendt videre til Sverige.” Igjen ble han “sendt”. Hvem var avsender? Hva slags postvesen var dette? De få ordene “tre år senere” er en fattigsliggjøring av et historisk drama som bringer tanken hen på sovjetisk historieskrivning. Det var slike lakoniske, nøytrale vendinger man brukte når man ville skjule noe ubehagelig eller upassende. Grünfeld måtte flykte for livet. Det var norske og tyske myndigheter som sto ham etter livet. Men – og her er det på sin plass med et men – norsk motstandsbevegelse fikk ham og andre truede jøder over til Sverige. Ellers hadde han blitt skipet ut med “Donau” fra Akershuskaia og høyst sannsynlig blitt forvandlet til aske.

“Etter at freden kom returnerte han til Norge…” Freden “kom”, det høres ut som den hadde vært på ferie. Kanskje samme sted som Grünfeld, som “returnerte”?

Nekrologen er totalt blottet for Grünfelds samfunnsrolle. Den gjør et tafatt forsøk, men forstår ikke hvem han var. Willis er – med rette – opptatt av at hans innsats for selvbestemt abort, sammen med Aud Blegen Svindland, ikke blir nevnt.

Men det er kombinasjonen av det som står og det som ikke står som er verst, ikke at uttrykket “jødisk prostituert” er nevnt i seg selv. Men det at nekrologen på ingen måte anerkjenner historien til en liten jødegutt som måtte flykte fra Tsjekkoslovakia, og kom till Norge hvor han igjen måtte flykte for livet. Det er et stykke norsk og europeisk historie som reduseres til ingenting, som omsluttes av glemsel.

Det er i virkeligheten ganske brutalt og simpelt gjort. At en journalist får seg til å skrive det, at det passerer desken og går ut på linjene hvor det legges ut i en rekke aviser, sier noe om at dette handler om mer enn en enkelt journalists holdninger.

Det handler om en vag, ullen uvilje, og lav beredskap for overtramp. Anti-israelismen og anti-amerikanismen er konsensusholdninger blant journalister. Norge har ikke et sjikt med dannede mennesker som i større kulturland, som slår ned på slike overtramp. Det er også en innebygd feighet hos journalister, som har som yrke å granske andre. Få vil stikke nakken frem for å forsvare en Israel-venn. Man må konkludere: Det hjalp ikke hvor Israel-kritisk og liberal Grünfeld var: Til syvende og sist var han jøde.

At disse stemningene nå møter antijødiske holdninger fra nye innvandrergrupper, gir grunn til stor bekymring. Som alltid når ressentiment stikker hodet frem overfor jøder, er det større ting som står på spill. Derfor handler dette om noe langt mer enn Grünfelds ettermæle.

Det dystre enfold

Trond

Jeg leste også nekrologen og reagerte på teksten. Noe så respektløst! Hvorfor i det hele tatt, i en nekrolog, nevne at en person er en “son of a bitch”? Og attpåtil jøde! Stort verre kan det vel ikke bli eller hva NTB? Skam dere!
leser

Uten annen sammenligning enn at personen er død og historien skrives i dagens fordreide aviser: også avisenes oppslag om Arne Myrdals død bærer preg av den samme uniforme politisk korrekte “mediadekning”. Hans mangeårige aktive medlemskap i Arbeiderpartiet ble f.eks. ikke nevnt, ei heller at han ble overfalt, sabotert og nedslått utallige ganger av venstreeksremistene, osv

Her en av de mange aviser som brakte det som virker som en standardmelding om Myrdal: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=194865
rb

Dette bare bekrefter- man får det man sender ut!

Mediene for lengst driver sin uavhengige klipp-og-lim-butikk.

Sender man ut arroganse,likegyldighet, griskhet og løgn- så får du det tilbake med renter.
Sindre Øye Helgheim

Interessant og en smule vekkende for en nettjournalist å lese Rustad og Øvrebøs innspill på denne NTB-meldingen og dens uredigerte ferd ut på norske nettaviser. Jobber selv som vikar i Bergens Tidende på nett, og må selvfølgelig få på det rene at bt.no publiserte NTB-meldingen om Grünfeld uredigert så vidt jeg kan se. Den sto vel også på trykk i papiravisen, og jeg må innrømme en liten lampe blinket i bakhodet når det første jeg fikk vite var at karen var sønn av en prostituert. Når det er sagt, er det lett for meg å se poengene til R&Ø om tone, tyngde og språk i meldingen, som til slutt ble en lang rekke artikler ut av.

Vil komme med to innspill. For det første ville det vært løgn hvis jeg sa at jeg antakeligvis ikke ville gjort det samme som mange andre rundt om på nettdeskene om jeg var på vakt: kastet et blikk over NTBs nyhetsportal, vurdert viktigheten av nekrologen og meldingen og deretter publisert den uredigert om jeg mente dette var noe vi burde dekke. Dette er vel flere grunner til, men jeg kan vel lett resonere meg frem til to: 1) opplæring og videreføring av praksis som “sitter i veggene” i redaksjonen; NTB-meldingene er noe man følger med på og publiserer for å vise at man også serverer nasjonale nyheter – og 2) min egen manglende kunnskap om mannen dette omhandler; hadde jeg visst nok om denne personen hadde jeg vel også hatt større grunnlag til å reagere. Da er det vel lett å konkludere med at tilliten og avhengigheten til NTB er for stor, og den kritiske avstanden for liten.

For det andre vil jeg bare kommentere bruken av “men”, som Rustad gjør et poeng ut av. Jeg er enig i at setningen kan bli misvisende og virke språklig klomsete – og dersom man allerede er litt provosert, så kan den også provosere. Men slik jeg ser det, kan bruken av “men” her forstås som kun for å påpeke et motsetningsforhold mellom det å være født jødisk og vokse opp hos katolikker. Jeg tror jeg selv kunne ha skrevet denne setningen og tenkt slik hvert fall – at jeg ikke mener at “det ene er bedre enn det andre”, men bruker “men” fordi det påpeker en motsetning. Ikke for å gjøre et poeng ut av det, men for å bidra med mest mulig informasjon på kortest mulig plass og binde to setninger sammen.

For egen del vil jeg heretter ha et litt annet syn på NTB-meldinger enn at det er noen nærmest hellige og allment aksepterte nyhetstelegrammer.
hans rustad

takk for interessante tanker. Du har helt rett. det “sitter i veggene”. I hver enkelt redaksjon, og de er knyttet sammen i en felleskultur, også i forhold til ntb. Men hvorfor er det ikke tema på feks. SKUP-konferansene: tekstkritikk er ellers noe man kjenner fra litteraturvitenskapen. med internett har vi uovertruffen mulighet til å kritisere oss selv, uavlatelig. Men vi gjør det ikke. Hvorfor? hvorfor er det feks. så lite kritikk av Midtøsten-dekningen i norske medier, til tross for temaets sentralitet?

Du peker på noe viktig: den yngre generasjon vet ikke hvem Grünfeld er. Slik vil det være med mangt og mye i fremtiden. De unge vil ikke vite av egen erfaring hvem og hva noe er. Det åpner for tap av minne, men også manipulering.

Man lager visse forklaringer, og benytter visse stikkord. “Knagger å henge det på”, som man sier. Hvis “alle” bruker de samme knaggene er de til slutt innlysende og selvforklarende. Mye av norsk journalistikk beveger seg i den retningen: spørsmålene er ledende, intervjueren vet hvilket svar han får. Det gjelder viktige saker som Statoil-fusjonen, Putin, Irak, USA, Israel, og nå er også saker som Sofienbergparken og Diffen gjort til outrage-saker, hvor raseriet i mediene (man later som om det er folkets) driver sakene frem. Det er mange faretegn, og jeg ser liten vilje til selvkritikk hos journalister.

Heldigvis har vi nettet.
Ante

Jeg ser ikke nekrologen som infam og nedvurderende (det krever tross alt litt esprit), heller som sløv, slap og bevisstløs – at mannen er vandret heden trenger altså ikke å bety at språket som omtaler ham også skal være dødt og retningsløst.

En av de hyggeligste sidene ved å befinne seg i UK, er at man kan gå til nærmeste aviskiosk og kjøpe et eks av dagens Daily Telegraph. Der i gården holder man seg nemlig med en egen nekrologavdelig – flinke folk som skriver nekrologer på heltid.

Så slipper man NTBs pinligheter.

Et hjertesukk fra en, i noen sammenhenger, anglofil.
Journalist

Klargjøring: NTB sendte ut en nyhetsmelding, ikke en nekrolog.

NTBs melding er saklig og balansert, og i ganske kronologisk rekkefølge. Grünfelds barndom er behandlet med to-tre setninger, noe som er på sin plass.

At Grünfelds mor var prostituert er det laget en film om, og derfor noe Grünfeld ble kjent for kort før han døde. Det er ikke noe galt i å ta med den opplysningen.

Som vanlig skriker Israel-lobbyen opp over at noen våger å skrive om en jøde og sette ham i forbindelse med noe som de ikke liker. Hvorfor skal det ikke være lov å omtale jødiske prostituerte? Er jødene for “fine” til å være prostituerte? Hva er mer spesielt med en jødisk prostituert enn andre prostituerte?
Paulie

Journalist:
Intellektuelle spørsmål, problemet er selvsagt Israel-lobbyen :-) Sier litt om nivået blant journalister.

Ellers er jeg enig i at NTB’s melding ikke virket støtende.
hans rustad

Der er ikke opp til “smaksdommere” om artikkelen er støtende eller ikke. Det har med kunnskaper og perspepsjon å gjøre. At denne ikke er velutviklet i det journalistiske miljøet er ikke noe nytt. At folk som ikke har sanse for historiske sammenhenger ikke ser noe støtende, beviser ingenting, snarere tvert imot, slik som eder og galle fra “journalist” viser. Det skrives altfor lite av denne type kritikk, selv om eksemplene florerer.
conservative

Man kan spørre seg hva reaksjonene ville blitt hvis mannen hadde tilhørt en viss annen religion og var sønn av en prostituert. Eller om den siste opplysningen da hadde blitt trykt.
Anders Ulstein

Det sentrale her er ikke hvilke ord og uttrykk som brukes av journalisten men hvilken ‘Fortelling’ BGs liv settes inn i. Det ville være naturlig slik Hans og Willis peker på å sette BGs liv inn i en noe mer heroisk fortelling, en Europeisk flyktning fra ruinene blir en intellektuell humanist… I stedet blir han en passiv bylt i en Fortelling som ikke har hverken hode eller hale. Nå var ikke dette en nekrolog, og nyhetsmeldingen er full av klisjeer som så mye annet historisk stoff (“når freden kom” osv) – men dersom en sammenligner med andre nyhetsmeldinger så ser en at journalistene alltid vil velge seg ut en ramme – bevisst eller ubevisst. For eksempel når Tron Øgrim døde sa NTB meldingen ingenging om at dette var fanebæreren for diktatur i Norge som spådde død og fordervelse. I stedet er rammefortellingen for TØ den radikale kulturkampen.
Maria

Vel, hva denne “Herman Willis” alias Ole Fyhn mener er vel omtrent like relevant som hva “Israel Shamir” alias Jøran Jermas mener.

Ser at Fyhn bruker et rasistisk sitat i ren Vigrid-stil i artikkelen sin.

Døden finnes alle steder, og er heller ikke noen mester, bare for å få det på plass. Man kan jo likegodt si at døden er en mester fra Israel, eller for den del USA, Storbritannia, Russland eller Belgia. Hele utsagnet er latterlig og patetisk, blottet for noen som helst mening, men sterkt rasistisk (og det er vel også hensikten).

Hvis Fyhn mener Grünfeld har blitt utsatt for fordommer så hjelper det ikke hans sak å uttale seg minst like nederdrektig om andre folkeslag, med mindre Fyhn oppfattet dette som en konkurranse om hvem som er mest nederdrektig.
Ole Pedersen

Den morderiske sekteriske rasismen som er importert fra klanene på den arabiske halvøy vil vi måtte slite med i mange år fremover.

Islamistforskeren Tina Magaard:
Henviser til islamistinspirte branner av skoler ,bibliotek og andre truende symboler for islamistenes hegemoni over innvandrergruppen med muslimsk bakgrunn, hun påviser her statistisk sammenheng mellom Al-Jazeeras inspirerende TV-sendinger fra Gaza og branner i Paris og Danmark.
De demagogiske oppviglere lykkes gang på gang å spre flammene fra Midt-Østen til Europa.

http://www.dr.dk/P1/orientering/orientering_sondag/2008/03/18145014.htm

Fredag gik over 1.000 muslimer gennem Københavns gader og råbte taktfast: ‘Hån og hetz – ytringsfrihed er en pest!’.

Vreden og ødelæggelserne skyldes ikke social fattigdom eller marginalisering, men et religiøst had til demokratiet, vurderer iransk-fødte Mehdi Mozaffari, der er professor i islamisme ved Århus Universitet.
Lærer det fra nettet

»Det er meget vigtigt at holde sig for øje, at de brænder de demokratiske skoler ned, men ikke koranskolerne. Det er altså ikke et angreb på skolerne, men en kamp mod det system, der lærer dem om demokratiet,« siger Mehdi Mozaffari.

Han vurderer, at kampen mod demokratiet skyldes, at de unge mener, at demokrati er imod Allahs vilje, og at de ikke forstår fordelene ved det.

»De lærer det fra nettet og de arabiske tv-stationer, som de konstant bliver påvirket af. Det får dem til at opfatte Danmark som en kampscene. De bor fysisk i Gellerup eller Vollsmose, men er mentalt i Afghanistan,« siger Mehdi Mozaffari.

http://avisen.dk/uromagere-de-bor-gellerup-er-mentalt-afghanistan-180208.aspx