NTB skrev en nekrolog over Berthold Grünfeld som røper manglende takt og tone og en ubehagelig likegyldighet til Grünfelds jødiske bakgrunn.
Herman Willis tar fortjenstfullt saken opp i ett innlegg i Aftenposten. NTB sendte ut en nekrolog som ble brukt av nettaviser over det ganske land. Den står der fortsatt på Aftenpostens nettside, Berthold Grünfeld er død. Tonen i nekrologen er nøktern, registrerende, summarisk: Her skal bare det viktigste med.
Grünfeld ble født 22. januar 1932 i Bratislava i daværende Tsjekkoslovakia. Han var sønn av en jødisk prostituert kvinne, men bodde hos katolske fosterforeldre fra han var nyfødt.
Det er altså nødvendig å ha med at han var sønn av en jødisk prostituert. Dette var en hemmelighet som først ble kjent den aller siste tiden gjennom datteren Nina Grünfelds film om faren. Det var en sterk historie å bli konfrontert med – også for Berthold selv. En opplysning man i tilfelle man skulle brukt den, ville satt inn i en riktig sammenheng. Hos NTB kommer den nærmest som en saksopplysning.
Opplysningen om den “jødiske prostituerte” blir enda verre ved måten NTB omtaler krigen og den jødiske guttungens liv på. Det er særlig bruken av ordet “men” som er påfallende: “sønn av en jødisk prostituert kvinne, men bodde hos katolske fosterforeldre”. Hva betyr “men” i denne sammenhengen? “Beklageligvis var han jøde, men han vokste opp hos katolikker?” Eller: “Han var så uheldig å bli født jøde – ut fra tiden – men var heldig som fikk vokse opp hos katolikker?”
I 1939 ble han sendt til Norge på grunn av krigen, men tre år senere ble han sendt videre til Sverige. Etter at freden kom i 1945 returnerte han til Norge, hvor han utdannet seg til lege og spesialist i psykiatri.
Disse to setningene sier mye om journalistens forhold til Grünfeld som jøde: “… sendt til Norge på grunn av krigen”. Sendt? Hvem sendte ham? På grunn av krigen? Jeg trodde Grünfeld kom på grunn av jødeforfølgelsene før krigen. Ble han sendt som pakkepost, eller var det kanskje noen i Norge som slet og arbeidet for at Norge ihvertfall skulle ta imot en håndfull jødiske barn? Sammenhengen er ganske viktig her. Grünfeld var en av de heldige.
“Men tre år senere ble han sendt videre til Sverige.” Igjen ble han “sendt”. Hvem var avsender? Hva slags postvesen var dette? De få ordene “tre år senere” er en fattigsliggjøring av et historisk drama som bringer tanken hen på sovjetisk historieskrivning. Det var slike lakoniske, nøytrale vendinger man brukte når man ville skjule noe ubehagelig eller upassende. Grünfeld måtte flykte for livet. Det var norske og tyske myndigheter som sto ham etter livet. Men – og her er det på sin plass med et men – norsk motstandsbevegelse fikk ham og andre truede jøder over til Sverige. Ellers hadde han blitt skipet ut med “Donau” fra Akershuskaia og høyst sannsynlig blitt forvandlet til aske.
“Etter at freden kom returnerte han til Norge…” Freden “kom”, det høres ut som den hadde vært på ferie. Kanskje samme sted som Grünfeld, som “returnerte”?
Nekrologen er totalt blottet for Grünfelds samfunnsrolle. Den gjør et tafatt forsøk, men forstår ikke hvem han var. Willis er – med rette – opptatt av at hans innsats for selvbestemt abort, sammen med Aud Blegen Svindland, ikke blir nevnt.
Men det er kombinasjonen av det som står og det som ikke står som er verst, ikke at uttrykket “jødisk prostituert” er nevnt i seg selv. Men det at nekrologen på ingen måte anerkjenner historien til en liten jødegutt som måtte flykte fra Tsjekkoslovakia, og kom till Norge hvor han igjen måtte flykte for livet. Det er et stykke norsk og europeisk historie som reduseres til ingenting, som omsluttes av glemsel.
Det er i virkeligheten ganske brutalt og simpelt gjort. At en journalist får seg til å skrive det, at det passerer desken og går ut på linjene hvor det legges ut i en rekke aviser, sier noe om at dette handler om mer enn en enkelt journalists holdninger.
Det handler om en vag, ullen uvilje, og lav beredskap for overtramp. Anti-israelismen og anti-amerikanismen er konsensusholdninger blant journalister. Norge har ikke et sjikt med dannede mennesker som i større kulturland, som slår ned på slike overtramp. Det er også en innebygd feighet hos journalister, som har som yrke å granske andre. Få vil stikke nakken frem for å forsvare en Israel-venn. Man må konkludere: Det hjalp ikke hvor Israel-kritisk og liberal Grünfeld var: Til syvende og sist var han jøde.
At disse stemningene nå møter antijødiske holdninger fra nye innvandrergrupper, gir grunn til stor bekymring. Som alltid når ressentiment stikker hodet frem overfor jøder, er det større ting som står på spill. Derfor handler dette om noe langt mer enn Grünfelds ettermæle.