Av Lene Kattrup: Det er imod demokratiets forudsætninger om politisk ligeværdighed og lighed for loven, når man argumenterer religiøst som i sagen om den irakiske tolk og hans to koner
En del kristne teologer har meldt ud, at de synes, at den irakiske tolk skal have lov at leve her i landet med sine to koner. Så vidt jeg kan se, argumenterer de religiøst. Når man argumenterer religiøst i politik, er man ikke bedre end de imamer, som vi har travlt med at kritisere for at blande religion ind i politik.
Biskop Karsten Nissen siger, at da tolken ikke ønsker eller søger at blive kristen, bør han have lov til her i landet at leve med sine to koner. Det synes jeg er opsigtsvækkende. Han argumenter jo for, at samfundet skal acceptere, at loven ikke skal overholdes på grund af mandens religiøse tilhørsforhold. Her i Danmark har vi, som i andre vestlige sekulære demokratier, lighed for loven, så der ikke kan gøres forskel på grund af personers religiøse tilhørsforhold. Polygami er forbudt efter dansk lov, sådan er det, og det gælder for alle uanset religion. Sådan bør det fortsætte med at være, hvis vi tager demokratiet alvorligt. Lektor i teologi Hans Raun Iversen fremfører, at da der ikke står nogen steder i Bibelen, at flerkoneri er en synd, strider et krav om, at tolken skal rejse ud af landet eller lade sig skille fra den ene mod et klassisk kristent princip. Han supplerer sin argumentation med et Paulus-citat og mener derfor ikke, vi bør forlange, at tolken lader sig skille eller forlader landet. En direkte religiøs argumentation brugt politisk. Professor, dr.theol. Svend Andersen siger, at polygami (flerkoneri) ikke er ukristent, han henviser til Løgstrup og bruger det som et argument i dette politiske og juridiske spørgsmål, som i sin substans drejer sig om, hvorvidt den danske lov skal overholdes, eller om vi skal acceptere bigami, hvilket vil kræve, at Folketinget ændrer loven, således at ægteskabsloven i visse tilfælde kan forvaltes anderledes.
Når man i et sekulært demokrati argumenterer religiøst, er det imod demokratiets grundlæggende forudsætninger om politisk ligeværdighed og lighed for loven. Lovene skal være menneskeskabte, rationelt begrundet og vedtaget efter en fri debat i samfundet, hvor alle kan deltage. Religiøse argumenter er som gift for demokratiet, blandt andet fordi ateister udelukkes og/eller begrænses i debatten, når de religiøst argumenterende ophøje deres argumenter til noget særligt og gør deres religionsfortolkning til noget, de kan bruge politisk. Når vi ser tilbage på Europas historie, har udviklingen været præget af et vigtigt opgør med disse misbrug af religion til at give politisk magt. Fristelsen har altid været stor, for når man kan henvise til en religion, er det som at trække en ruder es ud af ærmet; det kan forsøges brugt til at trumfe og overgå andre. Når man diskuterer med logiske, rationelle argumenter er alle personer principielt stillet lige, og man kan ikke give sine ord særlig vægt og iklæde sig en særlig legitimitet ved at henvise til sin religion eller en særlig religiøs sagkyndighed og ekspertise. Det er som at snyde i sport, hvis man i et sekulært demokratisk samfund bruger religiøse argumenter politisk. Vi må bede alle disse teologiske eksperter om at aflægge sig deres religiøse argumenter og i stedet argumentere rationelt på lige fod og vilkår med andre, når det er en politisk eller juridisk debat, det drejer sig om.
KRISTENDOMMEN er nok den religion, der er sværest at bruge politisk. Derfor forstår jeg ikke, at de tre som kristne sagkyndige forsøger dette. I det kristne budskab og i Jesu forkyndelse går det som en rød tråd, at man ikke kan bruge kristendommen som politisk argument. Martin Luther påviste, at de romerske magthavere havde mishandlet og misbrugt indholdet i Det Nye Testamente til at legitimere og give dem deres politiske magt. Han fik afklædt dette magtmisbrug. Luther lykkedes med det og med reformationen ved simpelthen at søge tilbage til selve ordet i Det Nye Testamente, som skal voldtages for at kunne bruges politisk. Ikke alle religioner står i denne situation.
Hvis vores teologiske sagkyndige ønsker at påvirke den politiske beslutningsproces her i landet, bør de i deres anerkendelse af, at vi har et sekulært vestligt demokrati med lighed for loven, forstå, at vi ikke kan acceptere deres religiøse argumenter i den politiske debat. De bør tage den religiøse kappe af, når de blander sig i det politiske, så de argumenterer på samme vilkår og niveau som alle andre. De bør sige ligeud, hvis de synes, Folketinget skal indføre en ny lov om flerkoneri og fremkomme med en almindelig rationel begrundelse for forslaget. De bør herunder forholde sig til, om de eventuelt også synes, kvinder skal kunne gifte sig med flere mænd, samt om hvorfor de finder, der ikke skal være lighed for loven, hvis de mener, der skal kunne gøres forskel på mand og kvinde eller på lovens forvaltning afhængig af religiøst tilhørsforhold. Dette er mod demokratiets krav om politisk ligeværdighed og lighed for loven, mod anden dansk lovgivning og FN-konventionerne, så vi skal have en grundig argumentation.
Kristelig Dagblad 4. august
Lene Kattrup
Lene Kattrup har noen viktige refleksjoner om flerkoneri og religiøs argumentasjon. Hun har helt rett i at argumenter FOR bestemte posisjoner som kan få konsekvenser for alle i samfunnet, må ha en ikke-religiøs forankring i våre dager. Derfor blir det gangske absurd når noen vil argumentere kristent teologisk for flerkoneriet.
Imidlertid kunne man tenke seg en nestekjærlighetsargumentasjon i dette tilfellet: En tolk har kommet i den situasjonen at han må flykte fra sitt land. Der er det lovlig med to koner. Dersom han skal komme til Danmark (eller Norge) vil han bli bigamist og kan straffes for dette. Hva gjør man da?
Ulykken for mannen og hans familier er allerede stor. Den kan meget vel bli større dersom han må skille seg fra den ene av sine to koner for å kunne oppholde seg legalt i Danmark. Dette er nettopp et dilemma. For dersom flerkoneriet aksepters i denne situasjonen – av humane grunner – har man fort åpnet døren for andre, selv om situasjonen ikke er helt den samme.
Det er nok all grunn til å avvise flerkoneriet. Dersom mannen ønsker opphold i Danmark, må/bør han skille seg fra sin ene kone, men han bør kunne få med alle sine barn og sine barns mødre til Danmark (familiegjenforening). Så får han heller pleie den form for omgang med sine familier han måtte ønske, selv om han formelt er skilt fra den ene av sine hustruer. Grunnen til denne konklusjonen er at KONSEKVENSENE av å akseptere flerkoneriet vil være en alvorlig undergraving av det likestillingsstrevet som har kommet langt i Danmark (og Norge …). Det er ingen grunn til å akseptere en reversering her, ikke når det er mulig å finne alternative løsninger som ivaretar nestekjærligheten og Danmarks ansvar godt nok.
Men så skriver Kattrup at: «KRISTENDOMMEN er nok den religion, der er sværest at bruge politisk.» Og videre: «I det kristne budskab og i Jesu forkyndelse går det som en rød tråd, at man ikke kan bruge kristendommen som politisk argument. Martin Luther påviste, at de romerske magthavere havde mishandlet og misbrugt indholdet i Det Nye Testamente til at legitimere og give dem deres politiske magt. Han fik afklædt dette magtmisbrug. Luther lykkedes med det og med reformationen ved simpelthen at søge tilbage til selve ordet i Det Nye Testamente, som skal voldtages for at kunne bruges politisk.» Dette er en historieskriving som er merkelig. Etter reformasjonen fikk vi STATSKIRKER i Danmark-Norge, Sverige og flere andre protestantiske land. Hvis ikke den dansk-norske statskirkeordningen er en måte å bruke kristendommen politisk på, har man en usedvanlig merkelig oppfatning av religion og politikk.
Det er grunn til å minne om at den romerske kikre, på tross av hjelp fra en del romerske keisere i en periode og senere en del europeiske fyrster, var og er en UAVHENGIG kirke. Jo visst brukes også den katolske tro til å legitimere politiske standpunkter, helt utvilsomt. Det skjer også i islam. Men faktisk har en lang rekke muslimske lærde vært langt mer uavhengige av makthaverne enn det de skandinaviske statskirkeprestene har vært det. Og disse prestene hadde hver søndag et POLITISK budskap fra sine prekestoler, et budskap som handlet om lojalitet til øvrigheten. Det var først i forrige århundre dette begynte å endre seg i særlig grad.
Så la oss gjerne diskutere flerkoneri og kulturelle dilemmaer i en multikulturell verden på en rasjonell måte, men uten å fordreie historien på meningsløse måter.
Lars Gule har selvfølgelig rett i sin historiske beskrivelse av forholdet mellom kirke og stat i protestantiske land, men slik jeg leser Lene Kattrup peker hun først og fremst på det teologiske grunnlaget for å blande politikk, og religion. Nå liker kanskje ikke Gule å måtte forholde seg til den teologiske siden av saken, men når teologien påvirker ikke-troende bør man i rettferdighetens navn ta den med i betraktningen. Det teologiske potensialet for sammenblanding av religion, og politikk er større i Islam, enn hos kristendommen. Uenig, Gule?
Dette er bare tull. klart mannen skal få med seg sine koner og bo ilag md dem, noe annet er rart. Mannen elsker sine 2 koner og hvem kan i samvittighetens navn besteme at han må la sitt hjerte blø, for at vi skal føle oss " gode?"
Såvidt jeg vet er det flere som bor ilag i rare forhold - 2 menn og 1 kvinne eller 2 kvinner og 1 mann. tror at det finst en org. som kjemper for deres rettigheter i Sverige. nei, la oss få ett blomstrende samfunn med de rareste bofellesskap som mennesker kan finne på å danne. Vi har ikke skrupler når ikke religiøse bor slik, hvorfor i pokkern skal vi da bry oss om religiøse gjør det?
"Dersom mannen ønsker opphold i Danmark, må/bør han skille seg fra sin ene kone, men han bør kunne få med alle sine barn og sine barns mødre til Danmark (familiegjenforening)."
Kanskje kan jeg ikke jussen godt nok, men det er i Irak han har er gift med to koner. I det øyeblikket han befinner seg på dansk jord, må han gakke hen til de offentlige registre for å registrere seg, sine barn og kone, OG, her kommer det springende punktet, dansk regelverk godtar kun en kone. Det er kun plass for en person i rubrikken for "kone", ikke sant?
Hva er da problemet?
Ønsker han å bo med begge, er dette selvsagt likegyldig for danske myndigheter, men kun den ene vil bli akseptert av danske myndigheter som kone, den andre vil figurere som en uregistrert kjæreste eller noe. Det er sikkert noen som allerede praktiserer dette i Danmark.
Forøvrig har jeg problemer med å forstå hvorfor Lars er tilhenger av å diskriminere de polyamorøse. Er du ikke for like eksteskaplige rettigheter for folk, uavhengig av deres legning?
Det teologiske grunnlaget for å blande religion og politikk er avhengig av øynene som ser. Kattrup «ser» ikke noe slikt grunnlag i kristendommen, og særlig ikke etter reformasjonen. Men historisk ble altså båndene mellom religion og politikk enda tettere enn de allerede var, gjennom Luthers lære. Om dette var på grunn av eller på tross av hans lære kan man jo lure på. Han støttet seg i alle fall på fyrster som omfavnet hans lære.
Nei, jeg ser derfor ikke noe STØRRE grunnlag for å blande religion og politikk i islam enn i kristendommen, på tross av et utbredt dogme også i islam om at religion og politikk ikke kan/bør skilles. Faktum er at det HAR vært betydelige forskjeller mellom de styrende institusjonene – kalifat, sultanat, emirat osv. – og de religiøse institusjonene – moskeene, universitetene og de lærdes «laug».
Alle religioner låner seg til politikken. Det har aldri vært noe problem å få det til. Men derfor har Kattrup rett i at vi ikke skal akseptere religiøse argumenter for moderne lovgivning. Gjør vi det, vil vi oppleve de uløselige motsetningene som dukker opp når det er religiøse dogmer og «åpenbarte» argumenter som bestemmer debattantenes posisjoner. (Ikke dermed sagt at det ikke forekommer uløselige motsetninger på sekulært grunnlag, men vi har i da i det minste et rasjonelt grunnlag for å avgjøre uenigheten gjennom flertallsbeslutninger. Det er det vanskelig å tenke seg at den som har en religiøs motivasjon for sitt standpunkt, kan akseptere).
Forskjellen på å la folk leve som de vil, med hvem de vil, og en framtidig lovfesting av muligheten for bigami, er at flerkoneriet undergraver likestillingen. Det er ikke en pris vi kan betale for den irakiske flyktningens lykke. Da må det finnes andre løsninger.
Kan man tenke seg kjønnsnøytralt flergifte? Kanskje. Det er ikke meg imot å utrede spørsmålet. Og det finnes en gruppe i Danmark som jobber for å lovregulere forhold som involverer flere enn to partnere. Dersom likestillingen mellom kjønnene – og partnerne i et slikt forhold – kan opprettholdes, kan det kanskje gis argumenter for en slik ordning. Men det er noe annet enn å innvilge unntak i dag fra det monogame ekteskap til fordel for muslimsk flerkoneri.
Hvis man accepterer muslimsk ægteskabspraksis med polygami, medfører det vel også, at man må acceptere muslimsk ægteskabspraksis ang. ægtemandens tugtelsesret over for hustruen, adgang til skilsmisse, arveret etc.
I øvrigt er det pudsigt, at mange indvandrervenlige kredse, der ellers tidligt og silde påberåber sig internationale konventioner, pludseligt ivrer for, at man skal bryde FN's Kvindekonvention.
En ting er litt rart. Gule og andre skriker opp om jødenes ran av eiendomer på vestbredden og Gaza, det er galt det, men å fra røve en manns elskede kone er ok? rart gitt. så kjærlighet betyr mindre enn eiendom, så de røde er ikke så røde likevel altså.
Nei, Tammes, det er IKKE slik at «hvis man accepterer muslimsk ægteskabspraksis med polygami, medfører det vel også, at man må acceptere muslimsk ægteskabspraksis ang. ægtemandens tugtelsesret over for hustruen, adgang til skilsmisse, arveret etc.» Det er ingen nødvendig sammenheng her. Slik tuktelsesrett hadde man også i den «kristne» ekteskapstradisjonen i våre land tidligere. Disse «rettighetene» kunne avskaffes uten at det var nødvendig å avskaffe ekteskapet som institusjon.
Vi har imidlertid sett en utvikling mot stadig større likestilling innenfor den ekteskapelige institusjonen. Og vi har kommet langt på det formelle plan, men det gjenstår nok en del i forhold til realitetene i mange ekteskap (og andre forhold).
Men selv om man har etablert en rekke lovforankrede like rettigheter for mann og kone, og disse i prinsippet kunne tenkes å gjelde i et polygamt ekteskap også, vil selve relasjonen med én mann og to/flere hustruer innebære en ulikhet som strider mot likeverd og likestilling. Et slikt tilbakeskritt bør ikke aksepteres gjennom godtakelse (ikke en gang unntaksvis) for muslimsk flerkoneri.
Situasjonen blir ikke bedre av at BEGRUNNELSEN for ulikeverdigheten i det muslimske polygame ekteskapet er religiøs. Tvert imot. En slik begrunnelse unndrar seg rasjonell begrunnelse og henviser bare til et angivelig guddommelig «påbud» eller tillatelse for den ene part. Dette vil faktisk i enda sterkere grad understreke ulikheten og (kvinne)diskrimineringen ved at den påstås å være forordnet av Gud. Slik har man til alle tider forsøkt å legitimere diskriminering og undertrykkelse.
Men så er det slik at slike prinsipielt forkastelige polygame ekteskap finnes. Og mennesker blir utvilsomt glad i hverandre også i slike ekteskap. Derfor ER det en ulykke å skulle skille slike ektefeller mot deres vilje. Det er derfor det må letes etter pragmatiske løsninger som ikke undergraver grunnleggende prinsipper samtidig som ulykken ikke gjøres enda mye større enn den allerede er for en ulykkelig familie som må flykte fra sitt hjem og land. Ikke-lovregulert samboerskap ER en mulighet, som også Ante peker på. Dette gjør det mulig for familiene å bo «sammen», i alle fall i nærheten av hverandre, uten å bryte en viktig lov om det monogame ekteskap. Samtidig er barna livsarvinger uansett om de tilhører en fraskilt kone eller ikke.
Det største problemet her vil være de noe reduserte rettighetene til den fraskilte konen – hun vil neppe ha de samme arverettighetene som den lovformelige konen. Jeg vet ikke hva dansk lov sier om å testamentere til en person man ikke er gift med, men trolig vil denne muligheten være noe redusert i forhold til livsarvingers rettigheter.
Jeg er ikke tilhenger av å diskriminere noen på usakelig grunnlag, ei heller polyamorøse. Men jeg ønsker at en eventuell lovregulering av slike forhold gjøres etter grundige utredninger slik at de gevinster på likestillingens område vi har oppnådd ikke forsvinner. Det er derfor vi IKKE skal gå omveien om unntak eller særlover for muslimsk flerkoneri.