En modig kaptein – Jürgen Schumann

Hans Rustad

27.08.2007 kl. 10.44

16. oktober 1977: Det siste bildet av kaptein på Lufthansa-flyet “Landshut” på flyplassen i Aden, Jemen. Schumann sitter i døren og trygler en av kaprerne i operasjon “Martyr Halimeh”. Kort etter blir han ført ut i midtgangen og drept med ett skudd mot hodet. Annenpiloten tar flyet til Mogadishu i Somalia. Der blir liket av kaptein Schumann kastet ut på rullebanen.

Kapringen av “Landshut” på vei fra Las Palmas, Mallorca, til Frankfurt am Main, var koordinert med RAFs bortføring av lederen for den tyske arbeidsgiverforeningen, Hans Martin Schleyer. Tyske myndigheter skulle tvinges til å sette fri RAF-lederne Andreas Baader, Ulrike Meinhof, Jan-Carl Raspe, Gudrun Ensslin og Irmgard Möller.

Men planen gikk i vasken. Statsminister Helmut Schmidt nektet å forhandle. I stedet sendte han et fly med spesialstyrken GSG 9, som fem minutter over midnatt 18. oktober stormet “Landshut” og befridde alle gisler. Tre kaprere ble drept, den fjerde hardt såret. Sistnevnte var palestinske Sohaila Andrawes, som hadde norsk tilknytning.

Da fangene i Stammheim-fengslet hørte på radio at kapringen hadde mislykkes, begikk de alle selvmord. Kun Irmgard Möller greide ikke gjennomføre og overlevde.

Hvorfor ble kaptein Schumann drept? En ny dokumentar har svaret: Schumann gikk ut for å sjekke maskinen i Aden. Her møtte han en jemenittisk general i flyvåpenet. Schumann sa de måtte gå med på kaprernes krav, slik at passasjerene kunne slippe fri. Men det betydde at kaprerne skulle forhandle på jemenittisk territorium. Generalen sa han kunne gå med på alt, men ikke det. Dermed måtte Schumann gå tilbake til flyet med uforrettet sak. Han sa han visste hvilken skjebne som ventet. Dette fremkommer av samtaler dokumentarskaperne har hatt med generalen og leder av den jemenittiske spesialstyrken.

Sohaila Andrawes har i ettertid fått stor oppmerksomhet rundt sin situasjon. Det har vært skrevet mindre om kapringen og kidnappingen i Tyskland. Det var i virkeligheten en storstilt aksjon for å befri Tysklands farligste terrorister.

I ettertid har venstresiden romantisert RAF og skapt en myte om at det var myndighetene som tok livet av Baader og Meinhof.

Letztes “Landshut”-Geheimnis gelüftet

Pilot Jürgen Schumann musste sterben, weil er in Aden über die Freilassung der Passagiere verhandelt hatte.
kilde: Berlinger Morgenpost.

Lars Gule

Rustads kommentar til den kombinerte RAF-palestinske flykapringen som endte i Mogadishu, er betimelig. Det er 30-års «jubileum» i år

Allerede i 1979 kritiserte jeg venstresidens voldsromantikk og manglende evne til tilstrekkelig distanse til grupper som tilsynelatende kjempet for sosialistiske mål. Venstresiden burde ha lært. Den har fortsatt i dag et alt for ukritisk forhold til «antiimperialistiske» bevegelser. Står de i motsetning til USA er de verd å støtte. Dette baserer seg på en primitiv imperialismeforståelse og et dualistisk-metafysisk verdensbilde hvor det gode og onde utkjemper en stadig strid – og hvor det handler om å være på den «gode» antiimperialistiske siden, uansett om de såkalte antiimperialistene representerer den svarteste reaksjon og menneskelige og sivilisatoriske tilbakeskritt.

I ettertid ser vi at Vest-Tyskland håndterte terrortrusselen på 1970-tallet rimelig godt. Den utviklingen mot autoritær fascisme som RAF håpet på, fant ikke sted. Det var skjønnhetsflekker – som «Berufsferbot» – som dro i gal retning, men i det store og hele besto demokratiet prøven. Det er imidlertid all grunn til å tro at den overvåkning og det Berufsverbot som fant sted bidro til en ytterligere «radikalisering» og dermed gjorde det lettere for RAF å finne sympatisører.

Det er dette vi kan lære av i dag. Når USA gjennomfører hemmelige arrestasjoner, tortur, drakoniske kontroller med hele verdens innbyggere, når menneskerettighetene kommer under press i Storbritannia og andre steder, og når polariseringen mellom «oss» og «de andre» forsterkes, da øker sympatien med fundamentalistiske terrorister hos enkelte grupper (i dette tilfelle ubefestede muslimske ungdommer, slik også britiske etterretningsanalyser viser). Det burde ikke være nødvendig å bekjempe demokratiets og menneskerettighetenes fiender med udemokratiske og menneskerettighetskrenkende virkemidler.

Ja, vi må faktisk insistere på at kampen skjer på demokratisk grunn, med full respekt for menneskerettighetene. Da kan demokratiet på nytt bestå den prøven som udemokratiske islamske fundamentalister har reist.
Ole Pedersen

Menskerettsfundamentalisten Gule beveger seg nå på utrygg grunn.Hva hadde skjedd om Andreas Baader ikke hadde blitt skutt av fascist agenter?
5-KOLLONEN og de antidamokratiske krefter stiller like vellvillig opp i dag i kampen mot kapitalismen og USA-IMPERIALISMEN.
For de historieløse ,ta en titt på Odd Nerdrums fortolkning,som fant stor tilsluttning i samtiden.

http://www.spamula.net/blog/i13/nerdrum6.jpg

Such study will provide powerful evidence that contrary to the deceptions of apologists and the naïve delusions of some Westerners, the bases of the jihadists’ actions lie squarely within Islamic tradition, not in the alleged Western crimes against Islam.

http://www.victorhanson.com/articles/thornton081907.html
Denning

Med tanke på all sympatien Andrawes har fått i norsk media, ble jeg overrasket over annenpilotens uttalelser presentert på wikipedia:

“«Den tjukke», som Souhaila Andrawes ble kalt av gislene skal, i følge andrepiloten Jürgen Vietor, ha vært den verste av terroristene. Under kapringen var hun spesielt brutal, slo gislene, bandt dem ekstremt stramt og helte alkohol over dem «så de kunne brenne bedre»”

http://no.wikipedia.org/wiki/Souhaila_Andrawes

Dagbladets leder 20.11.96 demonsterer stemningen i media: “Fremskrittspartiet bør få lov til å være alene om sin motstand mot dette (soning i Norge), for dermed får vi igjen demonstrert hvilken fremmedforakt partiet baserer sin politikk på”

Denning
Jan Hårstad

Shouhaila Andrawes-saken. Den tid denne saken dukket opp i
Dagbladet skrev jeg flere artikler der hvor jeg forsøkte å kaste lys over bisarre trekk ved dette rettsoppgjøret.
Shouhaila var medlem av PFLP som hadde en egen avdeling som syslet med spesielle oppdrag.Lederen av denne var Wadi Haddad som levde et skyggenes liv,mens Bassam Abu Sharif var PFLPs offisielle internasjonale talsmann og satt på et travelt kontor midt i Beirut. Abu Sharif kjente absolutt alle personer som deltok på “scenen” på 70-tallet,fra
Carlos Sjakalen til RAF.Han var en sentral skikkelse.
Men så skjer det at Abu Sharif ryker uklar med PFLP og blir – språkkyndig og intelligent – en slags spesialrådgiver for Yasser Arafat på høyeste nivå.Det jeg reagerte på dengang var at det pågikk en nærmest heksejakt på et lite PFLP-medlem,svært unge Andrawes som nærmest ble lett fram for denne aksjonen,mens på tv-skjermene på denne tiden kunne en se Abu Sharif gå to skritt bak Yasser Arafat inn i alle UD-bygninger,luksushotell og gallamiddager. Han fungerte som en celebritet samtidig som
Andrawes fikk all juling. Jeg skriver ikke dette for å hvitvaske Andrawes handlinger,men dengang som nå etterlyser jeg noen form av logikk og vett i ansvarsfordelingen av denne operasjonen.Bassam Sharif var påsatt som Georg Habbash etterfølger og var naturligvis til minste detalj involvert i denne operasjonen som medlem av politbyrået i PFLP.Mot ham har det aldri vært noen sak.
Tobias

Hei Gule, jeg har en rekke kommentarer til det du skriver.

For det første, påskuddet om at vi går mot en facistisk stat. Dette gjengis og å brukes som argument av en bred venstreside i USA og i UK nå, og har blitt det helt siden dine “glory days” på den millitante venstreside. De er like lite sannferdig idag som på 70-tallet.

For det andre. Du tar feil når du sier at “Det er imidlertid all grunn til å tro at den overvåkning og det Berufsverbot…” Hva er all grunn til det? Hvor er faktaene som taler for det?

For det tredje må det påpekes: I Nord-Irland og i Baskerland har britene og spanjolene brukt infiltrasjon, omfattende (til dels ulovlig)overvåkning og drap, som metode, og også autorisert drap og tortur for sine dobbeltagenter for å styrke troverdigheten deres. Det gjorde de gjennom 70-, 80 og 90-tallet. Resultat av den samlede innsats er at IRA og ETA har mistet nesten all støtte i befolkningen. Det er empiri som taker MOT det du her påstår.
Denning

Jeg har for lite kunnskaper om saken til å diskutere den i detalj, men kan bare si meg enig i at personer høyere oppe på rangstigen ofte har sluppet mye lettere fra det.(Grunnleggeren av den moderne terrorisme ble premiert med Nobels Fredspris.)

Ikke-angrende gammel-kommunister burde etter min mening bli behandlet på samme måte som ikke-angrende gammel-nazister. I stedet ser vi at norsk media, den norske politikken og norske utdannelsesinstitusjoner er gjennomsyret av førstnevnte. Med dette i minnet har man i grunnen svaret på hvorfor ledere for marxistisk terror får slik pen behandling.

Andrawes saken illustrer godt gammelkommunistenes makt: En ikke-angrende (Erling Folkvord) skriver brev til en annen ikke-angrende (Gerd Liv Valla, Justisminister), i løpet av en drøy mnd er den tredje ikke-angrende på plass i Norge (reddet fra det umennesklige Tyskland). Hadde det ikke vært for at tyskerene satt krav om at Andrawes ikke skulle benådes før halve straffen var sonet, ville hun nok blitt satt fri så fort hun satte sine bein på norsk jord. Etter halv soning slippes hun ut.

Denning

Anbefaler: http://www.radiobergen.org/artikler/andrawes.html
Bob

Shouhaila Andrawes muligens ble syndebukk på grunn av at hun er en kvinne i mannsdominerte PLO, og hvis jeg ikke tar feil er hun kristen palestiner
Jan Hårstad

Den artikkelen som Denning anfører dra Radio Bergen er svært upresis,for å si det mildt,så det er vel knapt noe dokumentarisk materiale å framlegge.Det Ivar Garberg der ikke griper er at PFLP på den tida ledet en Rejection Front som sto i rivalitet og maktkamp mot Arafats Fatah.
Om man tror at dette er en og samme bevegelse,mister man grunnlaget for å analysere det særegne med PFLP og dens
forhold til den Japanske Red Army og RAF i Tyskland. Idag er PFLP bare en skygge av seg selv,men på den tid en stor organisasjon med gode venner i Warsawa-pakten såvel som i Damaskus,Bagdad og Tripoli.En sammensausing av PFLP med Fatah( som Garberg gjør) fører på villspor.
Lars Gule

Hva kan vi lære av tidligere tiders terrorisme og terrorbølger? Det er vel et sentralt spørsmål når Andrawes-saken bringes fram. Og det er noe å lære.

Derfor hadde det vært hyggelig om noen av kommentatorene lærte seg å lese litt bedre før de kommenterte. Pedersen ser jeg bort fra, men Tobias skriver: «… påskuddet om at vi går mot en facistisk stat … gjengis og å brukes som argument av en bred venstreside i USA og i UK nå … De er like lite sannferdig idag som på 70-tallet.» Ja, jeg er ikke uenig i det. Det var vel i nærheten av det jeg forsøkte å si ovenfor. (Jeg har dessverre ikke noen spesifikke meningsmålinger jeg kan vise til i farten. Slik handler dette om kunnskaper basert på delte opplevelser).

Videre sier Tobias: «Du tar feil når du sier at “Det er imidlertid all grunn til å tro at den overvåkning og det Berufsverbot…” Hva er all grunn til det? Hvor er faktaene som taler for det?» Nei, jeg tar ikke feil. Faktaene som taler for dette er psykologi og empiri. Det er ikke en unaturlig reaksjon å få forsterket sympati med dem man ideologisk mener seg å stå nær når de ideologiske meningsfellene utsettes for overgrep (i form av overvåkning og Berufsverbot). Denne psykologiske mekanismen merket jeg godt selv på 70-tallet (uten at jeg ble noen Sympantisant av den grunn). Men for de av oss som var engasjert den gangen var det ikke vanskelig å merke en betydelig – om enn vag – sympati for Baader-Meinhof også på norsk venstreside. (Det er blant annet dette jeg skrev om i Dagbladet og kritiserte i 1979).

Virkeligheten i forhold til den folkelige oppslutningen om IRA og ETA er nok langt mer komplisert enn det Tobias synes å mene. De politiske prosessene, inkludert betydelige politiske «innrømmelser» fra myndighetenes side (det har også vært forhandlet), er nok viktigere enn de militære virkemidlene når det gjelder oppslutningen i befolkningen, selv om disse metodene godt kan ha hatt noe å si i forhold til gruppenes (særlig ETAs) organisasjon og slagkraft.

Og så er det ikke bare jeg som sier at den generelle frustrasjonen over britisk og vestlig politikk og krigen i Afghanistan og Irak spesielt – med det som oppfattes som undertrykking av islam og muslimer – er en viktig motivasjonsfaktor for unge britiske (og sikkert andre europeiske) muslimer, noe som i neste omgang fører dem til jihadistgrupper. Dette påpekes av en rekke observatører, inklusive britisk etterretning. Dette handler om parallelle psykologiske mekanismer til dem vi så blant politisert og frustrerte ungdommer i Europa og USA på 70-tallet.

Denning har rett i at «personer høyere oppe på rangstigen ofte har sluppet mye lettere fra det» enn fotfolkene og det er også sant at «Grunnleggeren av den moderne terrorisme ble premiert med Nobels Fredspris.» Menachem Begin fikk prisen i 1994.

Ellers kan jeg bare si meg enig i Hårstads påpekninger og vurderinger denne gangen!
Ante

Det kan virke som at Lars er for å avvikle MI5 eller PST, det blir ikke levnet noe å gjøre for dem skal man slutte ut fra fanden som Lars maler opp på veggen.

Det er stadig like forstemmende å se den akademisk sentrum-venstreside fòre de mest selvmedlidende og ansvarsfraskrivende muslimenes hunger.

“Allerede i 1979 kritiserte jeg venstresidens voldsromantikk og manglende evne til tilstrekkelig distanse til grupper som tilsynelatende kjempet for sosialistiske mål. Venstresiden burde ha lært. Den har fortsatt i dag et alt for ukritisk forhold til «antiimperialistiske» bevegelser.”

Det minner meg om muslimene som insisterer på at deres religion er fredens, rart at det da er så lett å gripe til for de minst konstruktive elementene. På samme måte er det de som hevder at sosialismen er en genial og god, men misforstått ideologi.

Det betimelige spørsmålet da er, hvis denne ideologien er så genial, hvorfor er det så mange som misforstår den, og hvorfor er den så lett å bruke av ekstreme elementer.

Hadde den “vitenskapelige” sosialismen vært et operativsystem, hadde den vært forkastet for generasjoner siden.

Slutt å skylde på brukerne, det er systemet som er råttent.

Hva gjelder Andrawes, det er overhodet ikke noe argument at storfiskene slapp unna eller fikk en fredspris. Enhver skal søkes dømt for sine handlinger selv om alle andre slipper unna.

Det var helt absurd hvor langt inne det satt å få sendt terroristen til rettsstaten Tyskland for en dom.
Denning

Gule: “Menachem Begin fikk prisen i 1994.”

Den åpenbare forskjellen på den jødiske motstandskampen, og den palestinske motstandskampen er: De jødiske motstandsmennene planla sine aksjoner i minste detajl for å unngå tap av sivile liv. De palestinske motstandsmenne planlegger sine aksjoner i minste detalj for å drepe så mange sivile som mulig. Dette er i min verden en avgjørende forskjell. Jeg tror Gule ser forskjellen, men forventer egentlig nye lingvistiske sprell. Jeg er forøvrig interessert i hva slags definisjon av terrorisme han operer med for å klare å definere Begin som terrorist, men ikke Arafat.

Denning
robinson

Gule, du trenger kanskje et glass vann. ;-) Begin fikk fredsprisen i 1978, sammen med Anwar Sadat, og ikke i -94. Han døde i 1992 etter sin tilbaktrukne tilværelse i Zemachgata. Det var vel en annen mann med terror på rullebladet Yassir Arafat som fikk den sammen med Peres og Rabin i 1994.

Slutt herifra
robinson

Som et PS til denne linken vil jeg anbefale filmen “Deutschland im Herbst” som er en meget interessant dokumentasjon/innsikt i følelsene til noen av de store tyske filmregisørene omkring Mogadishu, Baader-Mainhof og ikke minst den meget interessante diskusjonen mellom Fassbinder og moren om stoda før og nå (dvs. anno 1977).
Lars Gule

Ante tror jeg er for å avvikle MI5 eller PST, men det er ikke riktig. Betydelig omorganisering og kompetanseheving – særlig i PST – kan nok ha noe for seg. (Jeg har personlig erfaring for den totale inkompetansen i daværende POT, PSTs forgjenger – og personellet er stort sett de samme).

Det har neppe noe for seg å gjøre dette til en sosialismediskusjon. Men i en annen tråd kanskje.

Jeg kan for så vidt være enig at «Hva gjelder Andrawes, det er overhodet ikke noe argument at storfiskene slapp unna eller fikk en fredspris. Enhver skal søkes dømt for sine handlinger selv om alle andre slipper unna.» Men det er i alle fall en forsvarsadvokats fordømte plikt å peke på at det kan finnes de som er like eller mer ansvarlige og som slipper unna straff – noe som kan være formildende i forhold til straffeutmålingen for den som faktisk blir tatt.

Dennings påstand om en åpenbar forskjell på den jødiske motstandskampen, og den palestinske motstandskampen er uten rot i den historiske virkelighet. Det nærmer seg det fantastiske når han skriver: «De jødiske motstandsmennene planla sine aksjoner i minste detajl for å unngå tap av sivile liv.» Motstandsmenn? Dette var kolonister som var ute etter å overta landet til et annet folk. Og de tok ikke smålige hensyn, det viser sionismens historie fra 1917 og til i dag. Terror var en del av sionistenes strategi, særlig for de sionistiske revisjonistene som Begin tilhørte.

Men det kan ikke unnskylde (om enn forklare) at palestinske motstandsmenn (og de ER motstandsmenn som forsvarer sitt land) gjør bruk av terror og planlegger aksjoner for å drepe så mange som mulig – men slett ikke bare sivile. Dette er en moralsk forkastelig og – i stor grad – politisk kontraproduktiv strategi i dag.

robinson korrigerer meg helt betimelig på årstallet for fredspristildelingen til Begin. Men det blir bare enda mer interessant at den «tidligere» terroristen Menachem Begin fikk fredsprisen allerede i 1978, hele 16 år før den tilkom Arafat. Og til Denning, jeg har ingen definisjon av terrorisme som gjør Begin til terrorist, men ikke Arafat. BEGGE var terrorister – utvilsomt. Hvem som var den største kan derimot sikkert diskuteres.
Yngvar

Av denne historien kan vi lære at det aldri hadde blitt noen gisseltakning hvis rafferne i Tyskland allerede hadde vært henrettet.
Jürgen Schumann døde fordi vi behandlet terrorister “humant”. Og vi behandler fremdeles avskummet “humant”. Flere uskyldige, flere som Schumann, vil dø som en følge.
Tobias

Lars Gule, jeg synes du taler litt mot deg selv. ” Virkeligheten i forhold til den folkelige oppslutningen om IRA og ETA er nok langt mer komplisert enn det Tobias synes å mene. De politiske prosessene, inkludert betydelige politiske «innrømmelser» fra myndighetenes side (det har også vært forhandlet), er nok viktigere” ( Javel – empiri? “…enn de militære virkemidlene når det gjelder oppslutningen i befolkningen, selv om disse metodene godt kan ha hatt noe å si i forhold til gruppenes (særlig ETAs) organisasjon og slagkraft.”

Jeg anbefaler The Atlantics artikler om “Stakekife” og “Kevin Fullton” for bedre innsikt i hvordan man faktisk har bedrevet krigen mot IRA.

Det er for øvrig et faktum at ETA og IRA har forhandlet når de har følt seg svake: Det gjorde de etter beinharde tiltak (Som medførte mangel av penger, våpen og trenet personell) og en påfølgende lav oppslutning.

Hva gjelder nåtidens muslimske ungdommers følelse av ydmykelse etc etc så er et av de største bidragene til den, slik jeg ser det, apologetiske holdninger til islamske samfunns bakstreverske kultur og USA/Vesten-hatet i vestlige medier/kulturelite.

Er det virkelig noen som tror at vi hadde hatt like mange terroraksjoner i Vesten eller Irak hvis det hadde vært en massiv fordømmelse i de Vestlige medier og ditto støtte til de amerkianskelledede styrkene?

Terrorgruppene følger nøye med på hva som skjer her. Al-qaida siterer Michael Moore og deres håndbøker foreskriver tiltak som er ment å brukes i de Vestlige mediene, fordi de vet hvordan SV-gjengen i mediene bruker det. (I håndbøkene deres er det feks alltid foreskrevet at man etter å ha vært fanget skal fremmne påstander om tortur fordi man vet at de påstandene urkitisk vil bli gjengitt og svekke motstanderens vilje til å vinne)

Slik sett er det fantastisk at man historisk tilskriver propagandaen så mye av æren for grusomhetene både Hitler-Tyskland, folkemordet i Rwanda og i Jugoslavia, mens man ikke reflekterer over å viderebringe påstander og propaganda fra Alqaida , Taliban & Co. Denne ukritiske videreformidlingen av propganada styrker demokratiets fiender, og svekker dets beskyttere. Dessverre. Men det det fortsetter.

Hold forresten utkikk etter hva Nettavisens arabiske journalist skriver – han skrev blant annet intervjuer med Hizbollahs Goebbelser under krigen i fjor.
Geroann

Souhaila Andrawes hadde ikke norsk tilknytning i 1977. Hun kom til Norge i 1991.

Den fanatiske støtten den kaldblodige, drapsdømte terroristen Andrawes har fått fra mange miljøer i Norge viser klart enkelte nordmenns støtte til terror, og er kanskje uttrykk for rasistiske holdninger mot tyskere. Hadde det vært et hundretall nordmenn som ble bortført, truet på livet og noen drept hadde nok pipen fått en annen lyd.

I forbindelse med 30-årsjubileet for “den tyske høsten” http://no.wikipedia.org/wiki/Den_tyske_h%C3%B8sten er det betimelig å sette fokus på disse hendelsene.

Det er pinlig at Andrawes kan leve som fri kvinne i Oslo, stå i telefonkatalogen, bli valgt til foreldrerepresentant og bli invitert til NRK som representant for “norsk-palestinerne”. Mordere hører hjemme i fengsel.
http://einarblog.homemade.no/ EInar Næss Jensen

Andrawes HAR sonet sin dom i fengsel. To ganger….
Det er pinlig at folk ikke har skjønt dette….
Jan Hårstad

Så vidt jeg vet satt Andrawes i fengsel i Mogadishu,i Norge og i Tyskland.Geroann,som er rasende for at de skyldige ikke får straff,burde heller i denne situasjonen sette søkelys på Andrawes overordnete som til de grader er på frifot og reiser verdens rundt på forskjellige oppdrag for palestinske institusjoner.
Tobias

Einar Næss Jensen: Benådning er ikke soning! Det er pinlig at folk ikke har skjønt dette….

Jeg sakser fra Wikipedia ( så ta det med en nødvendig klype salt)
“Hun ble dømt til 20 års fengsel av en spesialdomstol i Somalia, men det tok ikke mer enn knapt to år før hun ble benådet og utvist.”

“Der ble hun i november 1996 dømt av Hanseatisches Oberlandesgericht i Hamburg til ti års fengsel for flykapring, frihetsberøvelse, utpressing, medvirkning til overlagt drap på flykapteinen og drapsforsøk på de tyske politimannskapene som stormet flyet. Selv om hennes deltagelse i flykapringen aldri var noe tvilsspørsmål, dreide mye av rettssaken seg rundt forsvarets problematisering av om hun kunne sies å ha pådratt seg noe personlig ansvar for mordet på flykapteinen. Den tidligere terroristen fremholdt at hun følte seg uskyldig for mordet, og at utsagn hun hadde gjort om dette tidligere var blitt galt oversatt og oppfattet. Hun understreket at hun hadde forakt for ugjerninger som mord. Rettens kjennelse ble imidlertid i pakt med aktoratets påstand om medvirkning til drapet.

Hun ble i tillegg i desember 1996 dømt til seks måneders fengsel for å ha nektet å vitne mot Monica Haas, tiltalt for å ha skaffet flykaprerne våpen.

Norske myndigheter gav tidlig tilsagn om at Andrawes kunne mottas for soning i Norge, der hennes mann og mindreårige datter bodde, etter at hun hadde sonet ferdig tilleggsdommen. Etter at dette hadde funnet sted i en fengselsanstalt i Frankfurt, ble hun imidlertid overført til et fengsel i Hamburg i mai 1997. Der innledet hun en sultestreik i protest. To uker etter tok stortingsrepresentant Erling Folkvord (RV) opp hennes svar i skriftlig brev til justisministeren, som da var Gerd-Liv Valla. Hun svarte at Justisdepartementet ville prioritere behandlingen av en overføringssøknad straks den innkom fra tysk side, og gjentok at departementet ikke ville motsette seg en slik overføring og at dette var kjent for tyske myndigheter.[4] Den 11. juli var avgjørelsen formelt fattet,[5] og overflyttingen fant sted 29. juli.

Andrawes kom da til Bredtveit fengsel og sikringsanstalt i Oslo. Etter å ha sonet halve straffen ble hun i november 1999 løslatt fra fengselet. Den norske regjering begrunnet benådningen med henvisning til Andrawes’ dårlige helsetilstand. I intervjuer har hun senere klaget over å ha smerter på grunn av skadene hun fikk da hun ble skutt av GSG9-soldater”

“Andrawes bor i dag (2007) i Norge, og har blant annet sittet i redaksjonen for det marxistiske tidsskriftet Materialisten.”

Hun har alstå blitt benåded av sine sosialistiske venner.( som Treholt)
Og viser ikke akkurat anger for sin fortid ved å fortsatt være marxist en ideologi som all empiri tilsier at utløser massedrap og politisk undertrykning med en gang de kommer til makten. Dessuten viser hun ikke verken anger eller aksept for sin straff ved å sultestreike.
Bo Brandt

Send Souhaila Andrawes tilbake til fengselet!