Forfatter Anne Holt mener historien om Ali i Sofienbergparken handler om et Norge hvor det er akseptert å være innvandrerfiendtlig og rasistisk. Det har skjedd noe med holdningene de senere år, særlig etter 911, skriver hun i en kronikk i Aftenposten og feller en knusende dom.
Rasismen i Norge skjøt fart og hentet legitimitet den 11. september 2001. Den har spist seg fetere på ressurspersoners stadig mer utilslørte og høylytte forakt for islam. Hatet mot islamister er langt på vei blitt en generell mistro mot muslimer, som igjen har gitt næring til den eldgamle, allestedsnærværende frykten for alle som er annerledes.
Fra ytterste høyre.
Rasismen har stukket røttene i folkedypet ved utilslørt agitasjon fra den politiske ytre høyrefløy, som slår seg for brystet i en “hva-sa-jeg”-triumf hver gang en ikke-hvit person forgår seg mot “en av oss”.Rasismen har krøpet inn og opp i organisasjoner og institusjoner i ly av benektelse og avvisning av problemet. Fra å leve i et samfunn som i alle fall ikke godtok rasisme sånn i fullt dagslys og all åpenhet, bor jeg nå i et land der det nærmer seg politisk korrekt å være kritisk til innvandrere.
Der man tidligere ville bli møtt med kontant og massiv kritikk for helt ensidig å fokusere på problemer med immigrasjon og integrasjon, møter man nå anerkjennende nikk og samtykkende mumling.
De andre.
Fiendskap mot de andre blir ikke bare møtt med forståelse nå til dags; i skremmende høy grad er motvilje og skrekkpropaganda i ferd med å bli akseptert i brede lag. Eksemplene er utallige. Karikaturtegningdebatten for halvannet år siden ga oss dessverre mange av dem.Rasismen har slått endelig rot, og det så dypt at vi ikke lenger kjenner den igjen. Og da er vi tilbake i Sofienbergparken: Bare på bakgrunn av en slik forklaringsmodell kan man i det hele tatt fatte hvordan de to ovennevnte ledere i Helse-Norge kan opptre så uklokt og innsiktsløst: De vet ikke hva de gjør. Om det er grunn til å tilgi dem, er jeg sannelig ikke sikker på.
Ingen rasisme?
Behandlingen av Ali i Sofienbergparken kunne funnet sted både for ti, tyve og tredve år siden. Men for ti, tyve eller tredve år siden ville ikke ledelsen for en svær tjenesteyter innenfor helsevesenet sluppet unna med å holde seg for ører og øyne og rope “ingen rasisme, ingen rasisme”.Det er i dette det dypeste alvor i saken ligger. Og det angår oss alle.
