Bombene var amatørmessig laget. Det samme var angrepet på Glasgow flyplass. Men noe sier meg at disse angrepene likevel blir skjellsettende. Det er besluttsomheten de utføres med. Noen ville at det skulle skje. For enhver pris. Storbritannia er i krig og det er med deler av sin egen befolkning.
Britisk politi har lenge varslet at det bare var et spørsmål om tid før noe ville skje. Det forvirrende er at det skjer etter at Tony Blair har gått av. Hadde det skjedd på hans vakt ville forklaringen vært opplagt: det er Blairs skyld. Nå finnes ikke den forklaringen. Det er heller mye som tyder på at bombemennene bevisst valgte å vente til Gordon Brown var statsminister. Hvorfor? Er det for å teste besluttsomheten? Eller er det nettopp for å vise at dette ikke har noe med Blair å gjøre. Det stikker langt dypere. Akkurat som Sidique Khan ble radikalisert i 1998, lenge før 911. Kanskje jihadistene vil si: krigen er kommet hit, til Europa.
Det er et budskap som er uhyre vanskelig å ta for dagens vellykkede mennesker. Det er formelig så BBCs nyhetsankere vrir seg. De vet ikke hvilket ben de skal stå på.
I en krig må man velge side. Det er det de hele tiden har villet unngå. De har villet tro at dette var Blairs “greie”, og at problemet ville forsvinne med ham. Nå eksploderer det etter at han er ute. Det gjør dem dypt urolige. For slik er krigens regler: du må velge side.
Hittil har store deler av medieetablissementet kunnet raportere under den vanlige “kritiske” vinkel, som vil si kritisk til USA og Vesten, og voldsomt fokus på alt det negative de gjør – Abu Ghraib, Guantanamo, feilbombinger, black sites, hemmelige flyvninger, overvåking og avlytting, osv, – uten tilsvarende søkelys den andre veien: mot jihadistene og alle deres hjelpere, som befinner seg i mange konsentriske sirkler. I den grad har mediene blitt kritiske til “krigen mot terror” og puddelen Blair at man bidrar til å svekke “kampmoralen” i Vesten og skape en defaitistisk stemning.
Den dagen blodet renner i gatene i London vil det være slutt på denne luksustilværelsen. Da vil mediene måtte velge side. Det vil bli vanskelig å komme med de vanlige skeptisk-kritiske vinklene, som mistror politi og myndigheter i alt de gjør. Det er et fenomen som tilhører den liberale eliten. Men den liberaliteten vil ikke vinne forståelse eller avsetning. I muslimske sirkler er den ukjent.
The chattering classes har kjørt på betydningen av å bevare et åpent samfunn osv. Disse tiradene vil det også bli vanskeligere å servere. De vil klinge hult, og det vil ikke bli gangbart å servere det i public service-kanaler. Dette kan by på problemer for en del journalister. De er ikke vant til å være engasjerte på den måten. Til å ta stilling. Men slike angrep vil tvinge frem en ny journalistikk. Man vil se saken fra ofrenes synspunkt. Hvem angriper dem? Hvordan kan vi beskytte samfunnet? Ikke ved å stikke hodet i sanden. Georg Apenes-ene vil få dårlige kår.
I 1930-årene var det sekulære jøder som fant ut at hvis noen angriper deg for å være jøde, så har du ikke noe valg: du må ikke løpe fra at du er jøde.
Det samme er tilfelle med dagens Europa: vi angripes fordi vi lever i åpne samfunn der jenter tar egne valg. Der homofile respekteres. Der det er lov å tvile på Gud og si det høyt. Der Darwin forklarer evolusjonen, ikke Skapelsesberetningen i Bibelen. Der religion og vitenskap er adskilt. Der menneskene har mange roller, som på et forunderlig vis er bundet sammen i den frie borger. Som greier å leve med en lojalitet både til familie, lokalsamfunn og nasjon, og holder det adskilt fra troen.
Man må forstå hva det er som provoserer, og stå for det.