Bombene var amatørmessig laget. Det samme var angrepet på Glasgow flyplass. Men noe sier meg at disse angrepene likevel blir skjellsettende. Det er besluttsomheten de utføres med. Noen ville at det skulle skje. For enhver pris. Storbritannia er i krig og det er med deler av sin egen befolkning.
Britisk politi har lenge varslet at det bare var et spørsmål om tid før noe ville skje. Det forvirrende er at det skjer etter at Tony Blair har gått av. Hadde det skjedd på hans vakt ville forklaringen vært opplagt: det er Blairs skyld. Nå finnes ikke den forklaringen. Det er heller mye som tyder på at bombemennene bevisst valgte å vente til Gordon Brown var statsminister. Hvorfor? Er det for å teste besluttsomheten? Eller er det nettopp for å vise at dette ikke har noe med Blair å gjøre. Det stikker langt dypere. Akkurat som Sidique Khan ble radikalisert i 1998, lenge før 911. Kanskje jihadistene vil si: krigen er kommet hit, til Europa.
Det er et budskap som er uhyre vanskelig å ta for dagens vellykkede mennesker. Det er formelig så BBCs nyhetsankere vrir seg. De vet ikke hvilket ben de skal stå på.
I en krig må man velge side. Det er det de hele tiden har villet unngå. De har villet tro at dette var Blairs "greie", og at problemet ville forsvinne med ham. Nå eksploderer det etter at han er ute. Det gjør dem dypt urolige. For slik er krigens regler: du må velge side.
Hittil har store deler av medieetablissementet kunnet raportere under den vanlige "kritiske" vinkel, som vil si kritisk til USA og Vesten, og voldsomt fokus på alt det negative de gjør - Abu Ghraib, Guantanamo, feilbombinger, black sites, hemmelige flyvninger, overvåking og avlytting, osv, - uten tilsvarende søkelys den andre veien: mot jihadistene og alle deres hjelpere, som befinner seg i mange konsentriske sirkler. I den grad har mediene blitt kritiske til "krigen mot terror" og puddelen Blair at man bidrar til å svekke "kampmoralen" i Vesten og skape en defaitistisk stemning.
Den dagen blodet renner i gatene i London vil det være slutt på denne luksustilværelsen. Da vil mediene måtte velge side. Det vil bli vanskelig å komme med de vanlige skeptisk-kritiske vinklene, som mistror politi og myndigheter i alt de gjør. Det er et fenomen som tilhører den liberale eliten. Men den liberaliteten vil ikke vinne forståelse eller avsetning. I muslimske sirkler er den ukjent.
The chattering classes har kjørt på betydningen av å bevare et åpent samfunn osv. Disse tiradene vil det også bli vanskeligere å servere. De vil klinge hult, og det vil ikke bli gangbart å servere det i public service-kanaler. Dette kan by på problemer for en del journalister. De er ikke vant til å være engasjerte på den måten. Til å ta stilling. Men slike angrep vil tvinge frem en ny journalistikk. Man vil se saken fra ofrenes synspunkt. Hvem angriper dem? Hvordan kan vi beskytte samfunnet? Ikke ved å stikke hodet i sanden. Georg Apenes-ene vil få dårlige kår.
I 1930-årene var det sekulære jøder som fant ut at hvis noen angriper deg for å være jøde, så har du ikke noe valg: du må ikke løpe fra at du er jøde.
Det samme er tilfelle med dagens Europa: vi angripes fordi vi lever i åpne samfunn der jenter tar egne valg. Der homofile respekteres. Der det er lov å tvile på Gud og si det høyt. Der Darwin forklarer evolusjonen, ikke Skapelsesberetningen i Bibelen. Der religion og vitenskap er adskilt. Der menneskene har mange roller, som på et forunderlig vis er bundet sammen i den frie borger. Som greier å leve med en lojalitet både til familie, lokalsamfunn og nasjon, og holder det adskilt fra troen.
Man må forstå hva det er som provoserer, og stå for det.
Det som først og fremst provoserer er at vi misjonerer for våre verdier og måte å leve på i andre deler av verden der kun minoriteter støtter slike ideer. Vi burde konsentrere oss om å beholde dette hos oss selv og la andre finne sin egen vei.
La de være som de er bare de ikke er her.
Takk for artikkelen din, Hans. Dette er ord i rett tid, til å få forstand av. Den fortjener å bli lest av medienes mange naivister som hittil ikke har villet forstå. Nå er tiden inne også for dem til å velge side.
Men jeg ser det slik at blant det toneangivende medieetablissement må finnes mange som aldri har greid å forsone seg med at de tapte den forrige store verdikampen. Da leflet de med, og noen søkte ideologisk og moralsk inspirasjon hos Envher Hoxa, Pol Pot, Stalin og Mao for kamp og revolusjon mot vanlige, fredelige folk i Vesten og USA. Dette var alvor for dem, nådeløst alvor, slik Solstad beretter om.
Sårene hos dem som tapte kampen leges ikke over natten. Dette er jo enere - på sine områder, som er vant til å vinne alle verbale slag. Det blir spennende å se hvilken kurs, og hvilke valg de heretter tar.
Nå har jihadistene kommet på banen, med sin grensløse terror og propaganda for å vinne frem for sitt syn. I den situasjonen synes jeg vi atter ser deler av det samme toneangivende medieetablissement viser en forståelse som vekker undring. Og jeg spør meg selv: er det hatet mot Vesten som driver dem - slik det var da de søkte til Hoxa, Pol Pot, Stalin og Mao? Eller er det trangen til utsoning, på vegne av Vesten, for ugjerninger som de mener er begått i historien mot forfedrene til dagens ihadister?
Hans Lund
Tak for kommnentar, Hans. At medierne har det svært, kunne man se ved at sammenligne BBC og CNN igår.
På CNN fortalte et øjenvidne hvordan den ene terrorist skreg "Allahu Akhbar" omspændt af flammer. Han villle ikke reddes af brandfolk, der troede han havde været udsat for en ulykke.
De vidste ikke han lige havde mislykkedes med at sætte ild til 100 rejsende og ville direkte til paradis.
BBC underspillede hans religiøse fanatisme.
Jeg har en fornemmelse af at det kun er de første takter af ouverturen, vi ser i disse år. Det er dybt forstemmende.
Dette sitatet som jeg fant i Peter Brimelows ’Alien Nation’ synes jeg passer bra på situasjonen i Storbritannia akkurat nå. (Det passer forøvrig MINST LIKE BRA på Norge).
"What all the wise men promised has not happened, and what all the damned fools said would happen has come to pass."
—LORD MELBOURNE,
the great liberal aristocrat, Whig party leader and reforming prime minister of Britain in the 1830s, commenting on the results of one such reform.
Trykket fra den vestlige kultur mot resten av verden er nær uimotståelig. I Kina er hvitt tradisjonellt en sørgefarge. Men stadig flere kineserne gifter seg med bruden i hvitt. Hvorfor? Fordi Vestens kultur har blitt et symbol. En visjon om noe forbedret. Et håp om fremgang og lykke. Som må etterapes.
Men islamister ser det anderledes. De ser på sin egne latterlige kultur, ser på sin egne tilbakestående religion og biller seg inn i en syk idé om at alt deres eget forfall, intellektuellt og moralskt, skyldes deres egnes frafall fra den rette tro.
For Allah har jo lovet i Koranen de rettroende så mye, og så ender Islam i slummen? Svaret, synes islamistene å mene, er å etterligne den såkalte Profeten, Muhammed, i hans illgjerningsverk.
Så hva må gjøres? "You may see things different, but me, it's just nothing, islamists just need to be killed and blood spilled. To me this is clear."
Jeg takker også for denne kommentaren som rett og slett sier det slik det er.
Man kan imidlertid også tenke at ved å ikke velge side, ved å ikke vite hvilket ben de skal stå på, så velger de side. Sviktende dømmekraft er også dømmekraft. Forræderen svikter alltid "sine egne."
At man i årevis har unnskyldt og sett med mildhet på bestialsk vold og terror bare det skjer i Allahs navn, taler etter min mening sitt tydelige språk.