Var det sosialdemokratiets autoritære tradisjoner og forfølgelsen av kommunister som var årsaken til radikalisering av 68'erne? Det hevder Rune Ottosen. Det minner forbausende om argumentasjonen for å rettferdiggjøre dagens islamisme og jihadisme.
Tidens voldsomme byks gjør det mulig å refortolke fortiden etter behov. Den autoritære venstresiden har aldri foretatt noe skikkelig oppgjør med seg selv. Lund-kommisjonen ga dem første redningsplanke: de var blitt overvåket. Nå føyer Ottosen til nok en brikke: Arbeiderpartiet drev klappjakt på kommunister og drev folk inn i radikalismen. Dette var uttrykket journalist Jørn Lien brukte i sin presentasjon i NRK Dagsnytt. Det er vokabularet fra krigen mot terror som her brukes til å forsvare "ofrene". Før var det kommunister, nå er det muslimer. Modellen er den samme.
Man veksler mellom defensiv modus - som offer - og en offensiv: Den revolusjonære holdningen var et resultat av "forfølgelsen" og kuppet i Chile i 1974.
Intervjuet skjedde på bakgrunn av en artikkel Ottosen har skrevet i siste nummer av Samtiden ("Fedrenes synder. Det totalitære i sosialdemokratiet som rollemodell for ml-bevegelsen". Ikke på nett.). Hvis artikkelen er på samme nivå som intervjuet, burde den aldri kommet på trykk. Dette var som å høre Arne Treholt bagatellisere sin egen forbrytelse og legge skylden på en oppisket folkepsykose.
To ting skjer samtidig: Kulturlivet har tatt et stort sprang mot en event-basert fortelling. Ting skal være spektakulære, iøynefallende, lettfattelige. Man innfører politikkens soundbites. Dette skjer innenfra. Det er kulturlivets egne aktører som forflater og populariserer.
Innholdet, substansen, kommer fra en fortelling om ondskap, som tar sitt utgangspunkt i USA og George W. Bush. 9/11 er forvandlet til en historie om USA som den største trusselen mot verdensfreden. Man beveger seg inn i de store myter, og det er viktig å lage fortellinger som binder 70- og 80-årenes radikalisme sammen med dagens innlysende sannheter. Derfor kan Ottosens vrøvl bli tatt seriøst: Det fyller et behov.
Da spiller det ikke noen rolle om synspunktene er en karikatur av fortiden.
Thorbjørn Berntsen stilte som motdebattant, og trodde nok at dette var en forlengelse av Lund-kommisjonens oppgjør. Han kjøpte langt på vei årsaksforklaringen, med ett forbehold: Revolusjonen kom et annet sted fra. Folk som Berntsen forstår ikke at dette ikke handler om kritikk av fortiden, men om å skape nye myter. Norske politikere insisterer på en bokstavelig, nøktern, brødpolitisk oppfatning av virkeligheten.
Det var det som gjorde at SUF kunne få så stort gjennomslag. De kom med entusiasme, idealisme, overbevisning og kampvilje. Det samme gjør dagens islamister. Det er ingen tilfeldighet at overvintrede leninister føler affinitet til deres kamp. De muslimske massene har erstattet arbeiderklassen.
Bak disse nyoppdagede sannheter ligger et hat til vårt samfunn, og et ønske om å ta rotta på det.
Ottosen driver med mediekunnskap. Han har ellers utmerket seg ved å angripe NATO for bombekrigen mot Serbia, liksom han har kritisert USA og de allierte for krigen mot Saddam Hussein.
Marxismen-leninismen var på overflaten en rasjonell diskurs. Ottosen serverer myter. Det er det landskapet vi befinner oss i: religion og myter.
Professorene Rune Ottesen ved Høgskolen i Oslo og Sigurd Allern ved UiO setter norsk journalistutdanning i vanry. Den sterke tilknytningen de har hatt til antidemokratisk ideologi gjennom AKP(ml) er ikke tillitsvekkende.
Ja, for her støtter vi bare krigsforbrytere, CIA-agenter og andre reaksjonære krefter. Vi har vårt på det rene kan man si. Pytt pytt.
Rune Ottosens teorier om dette kan jo ganske enkelt etterprøves ved å lese det offentlig tilgjengelige materialet som SUF utga. Jeg har også samlet på mye av dette og uten å ha foretatt noen nitidig undersøkelse nå,står det svært lite om AP i hefter og aviser.Det er liksom avskrevet mens agressjonen går mye på SFs pasifisme,Kinasyn,Palestina og sosialdemokratiske ånd.Gustavsen får gjennomgå,etc Jeg starter ikke her og nå noen lengre debatt da jeg ennå ikke har lest Ottosens artikkel,men umiddelbart forekommer meg at artikkelen i Samtiden må være en utrolig konstruksjon.
Jeg husker Tron Øgrim,den avdøde sjefsideolog,bemerket for noen år siden da det kom mange vidløftige nye historiske analyser om AKP,bemerket: Hvorfor kom ikke disse gutta og pratet med meg? Behovet for å lage subtile,merkelige intellektuelle konstruksjoner over noe som egentlig var fryktelig primitivt og enkelt,ser ut til å øke. UngSuferne var hekta på Mao og Kina og tok seg inn i "kommunismen" via Peking som alltid holdt Stalins nasjonalistiske og imperialistiske prosjekt høyt. Linja derfra til dagens digging av Hamas,Hizballah,arabisk nasjonalisme,militant islam ,er overhodet ikke noe brudd: det er 70 årenes maostalinisme overført og omformet som den nåværende agentvirksomheten for arabisk/islamsk imperialisme. I dette miljøet er faktisk ikke Marx særlig kjent,noe som fikk en filosof til å skrive en lengre introduksjon om Marx aktualitet forleden dag. Oppi all arabismen var jo dette nærmest som et mentalt sjokk.(Øystein Nilsen 31 mai,KK)
Dagens problem er at radikal sosialisme får gjennombrudd i Norge. Verdimessige samfunnsforhold som avskaffelsen av den tradisjonelle kjernefamilien har f.eks. partiet RØDT har programfestet. Trusler om politisk vold er ille nok, men omdefinering av ekteskap og æresbegreper noe mye mer revolusjonært. Les Magazinets helgebilags kronikk av Nina Karin Monsen og tenk over den fordekte marxismen som eter seg inn i samfunnet vårt. Kvoteringstanken tufter seg på marxistisk tankegods a la klassekamp. (Jommen kalte jeg Høire et konservativt parti...de konserverer sosialistenes standpkt fra 70-tallet!)