Institut for Menneskerettigheder (IMR) i Danmark feirer 20 års jubileum i år. Jubileet feires med slagordet ”Menneskerettigheter hver dag”, og i en jubileumskronikk skriver direktør Morten Kjærum at det ikke bare er forsidehistorier som utgjør menneskerettslige problemstillinger som IMR skal og vil beskjeftige seg med. IMR`s arbeid omfatter ifølge direktøren ”hvordan vi i det daglige for eksempel behandler mennesker med handicap, etniske minoriteter og andre som ikke umiddelbart har adgang til å reise på første klasse i samfunnet".
Kjernen i IMR`s kampanje er således å skape et inkluderende samfunn basert på menneskerettighetene (MR) fremfor et ekskluderende samfunn. De ekskluderende og menneskerettslige problemene kan i følge IMR være umulige adgangsforhold for rullstolbrukere, særlige kriterier for søkere til politiutdannelse og utdannelsesinstitusjoner hvor en sosial omgang med rikelige mengder alkohol ikke fremstår som innbydende for muslimske studenter.
Den trivielle utvanningen av menneskerettighetsbegrepene i Vesten og den potensielt frihetskrenkende kampanjen til IMR`s har utløst en debatt i Danmark: idèen om menneskerettigheter er under angrep, skriver advokatfullmektig og ekstern lektor i menneskerettighetslovgivning og folkerett ved Københavns Universitet Jacob Mchangama i en kronikk.
Noen avviser menneskerettighetenes eksistensberettigelse og noen relativiserer dem og setter dem inn i ramme hvor de ikke hører hjemme. Og de instanser som er satt til å forsvare MR i den vestlige verden synes å ha glemt grunnlaget for dem. Både FN, menneskerettighetsinstitutter, NGO`ere og akademikere later til å likestille økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter med borgerlige og politiske rettigheter.
Menneskerettigheder er en af den vestlige civilisations vigtigste frembringelser. De garanterer borgerne en række enkle klassiske frihedsrettigheder - lighed for loven, ejendomsret, ytringsfrihed og muligheden for at gå sine egne veje, så længe man respekterer andres tilsvarende friheder. Kort sagt et grundlæggende menneskeligt »selvejerskab«.
Kronikøren mener at menneskerettighetene blitt for populære. Utgangspunktet for MR var å definere en kjerne av universielle rettigheter som mennesker må ha uansett hvor de lever, og som ingen andre må krenke. I dag blir MR i stigende grad brukt til det stikk motsatte; som krav til andre menneskers gjøremål, ressurser etc. Selve menneskerettighetsbegrepet er blitt skizofrent fordi rettighetene som er definert i FN`s MR-erklæring står i direkte motstrid til hverandre.
Rettighedsbegrebet blomstrede dog først for alvor i 1600-tallet. Filosoffen John Locke slog fast, at: »enhver mand har ejerskabet til sin egen person«, og at de centrale rettigheder var »liv, frihed og ejendom«. Denne tankegang inspirerede Den Amerikanske Uafhængighedserklæring af 1776. Heri optræder ordene: »Vi anser disse sandheder for selvindlysende, at alle mennesker er skabt lige, og at de af deres Skaber har fået visse umistelige rettigheder, heriblandt retten til liv, frihed og stræben efter lykke«. Også i den franske menneskerettighedserklæring af 1789 fremgår det, at »målet for enhver politisk forsamling er at bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheder. Disse rettigheder er frihed, ejendom, sikkerhed og modstand mod undertrykkelse«.Således gennemstrømmer selvejerskabstanken de vigtigste tekster i den vestlige politiske historie. Men noget skete. Fra at rettigheder var borgernes beskyttelse mod staten, blev de nu til et instrument for staten. Det ser man i den reviderede franske menneskerettighedserklæring af 1793, som tyrannen Robespierre stod bag. Heraf fremgår det, at »målet for samfundet er den fælles lykke«, og at »offentlig hjælp er en hellig pligt«.
Individuell streben etter lykke ble avløst av et mer håndfast kollektivt mål for lykke, noe som kom til å plage Europa i det 19. og 20. århundre i form av blant annet kommunismen og nazismen. Gang på gang ble individuelle rettigheter undertrykt med henvisning til andre ”viktigere rettigheter”; menneskelig frihet ble undertrykt med henvisning til behovet for menneskelig frigjøring og verdighet.
Heldigvis blev menneskerettighedstanken rehabiliteret oven på Anden Verdenskrig. Individuelle, grundlæggende rettigheder skulle igen udgøre et værn mod totalitarisme. Desværre blev frøet til ny skizofreni sået i FNs universelle menneskerettighedserklæring af 1948. Erklæringen rummer de klassiske borgerlige rettigheder men også en hel stribe »økonomiske, sociale og kulturelle rettigheder«.
Erklæringens første 21 artikler uttrykker de klassiske vestlige verdier som frihet, likhet for loven, eiendomsrett og religionsfrihet etc. Disse rettighetene kan den enkelte ha uten at det krever at andre skal avgi noe. Slike rettigheter er velavgrensede og kan med god rett kalles universielle. De krever ingen særlig politisk definisjon, da de utgjør individets privatsfære som staten eller andre ikke skal gripe inn i. Dette kalles frihetsrettigheter eller negative rettigheter fordi det handler hva man ikke skal gjøre overfor andre.
Men FNs erklæring slutter ikke med de første 21 artikler. Artikel 22-27 nævner alt det, som mennesker angiveligt behøver for at kunne leve et godt liv. FNs erklæring forklarer, at mennesker har ret til social tryghed, en levestandard, som inkluderer føde, klæder, bolig, sundhed, gratis undervisning, ret til arbejde, begrænset arbejdstid, ferie med løn, ret til at nyde kunst og til at få adgang til videnskabens frembringelser, tryghed i tilfælde af arbejdsløshed, sygdom og alderdom.
Det klinger bra, men slike ”rettigheter” har reelt sett en helt annen funksjon enn de klassiske frihetsrettighetene definert i de 21 første artiklene. Totalt ligner artiklene 22-27 en ønskeliste over ting politikere kunne tenke seg å gjennomføre. De kan bare etterleves hvis noen først definerer dem og deretter fremskaffer dem. Ettersom den slags rettigheter legger en direkte forpliktelse på andre, kalles de positive rettigheter eller velferdsrettigheter. Det avhenger i praksis alltid av velstandsnivået, og nettopp derfor er disse artiklene i FN`s universielle MR-erklæring ikke universielle i det hele tatt.
Rettighederne i artikel 22-27 erklærer, at alle har ret til en bestemt livsførelse, men siger ikke noget om, hvem der er skyldig at skaffe midlerne, og hvor meget der skal til. Selvfølgelig er det vigtigt at have bolig, mad og meget mere. Men sådanne upræcise ting kan man ikke skrive ind i en rettighedserklæring uden at devaluere og relativere frihedsrettighederne. Frihedsrettighederne indebærer, at statsmagten begrænses, og at den - når den agerer - holder sig til snævre spilleregler. Frihedsrettighederne udelukker derfor totalitære regimer, hvad enten de er fascistiske, socialistiske eller religiøse. Men inden for frihedsrettighedernes ramme kan borgerne vælge den samfundsmodel, de måtte finde bedst. Frihedsrettighederne foreskriver således hverken en nattevægter- eller velfærdsstat.
Velferdsrettighetene angir derimot ingen begrensninger for staten, og setter ingen begrensninger for totalitære regimer. Tvert imot gir de uttrykk for at staten plikter å øke sin makt for å kunne omforme samfunnet og styre borgernes aktiviteter til det ønskede resultat. I praksis medfører velferdsrettighetene et samfunn hvor staten er altdominerende, hvilket gjør at politisk pluralisme og individuell frihet er uforenelig med slike rettigheter. Menneskerettighetene kan ikke meningsfullt utbres til en rekke hverdagsområder, som for eksempel private borgeres forhold seg i mellom, ansettelses- eller alkoholpolitikk, hvor flere legitime og relevante, men motstridende hensyn konstant vil spille inn og være avhengig av kontekst og konkrete omstendigheter.
Det krever i såfall at man på forhånd definerer hvilke av de motstridende hensyn som skal trumfe øvrige relevante hensyn. Dersom tanken på det inkluderende samfunn basert på menneskerettighetene skal realiseres, vil det uvegerlig innebære risikoen for å innskrenke den enkeltes frihet til å leve sitt liv som han eller hun vil uten statlig innblanding, hvilket ellers var menneskerettighetenes kjernefunksjon.
Heldigvis er den politiske kultur i Europa stadig modstandsdygtig over for den menneskeretlige skizofreni. De borgerlige og politiske rettigheder er da også den eneste rettighedstype, som den europæiske menneskerettighedsdomstol har kompetence til at pådømme.Men i FN-regi og hos menneskerettighedsinstitutter, NGOere og akademikere - selv hos den danske regering - er der desværre en konsensus om at ligestille økonomiske, sociale og kulturelle rettigheder med borgerlige og politiske rettigheder. Rationalet synes at være, at »flere« rettigheder nødvendigvis er »bedre« rettigheder. Den menneskeretlige skizofreni forstærkes således af netop de aktører, der skulle være menneskerettighedernes fremmeste forkæmpere. Hvis skizofrenien bliver kronisk, vil det gå ud over menneskerettighederne som helhed og dermed ud over deres samlende kraft som rammen for det liberale demokrati. Det vil være katastrofalt for den frihed, som menneskerettighederne har været med til at forankre i Vesten.
Det er ikke for sent at redde menneskerettighederne fra skizofrenien. Men det kræver, at man erkender deres begrænsning. Vi skal hylde menneskerettighederne inden for deres rette ramme og tradition. Vi skal ikke vilkårligt opfinde flere nye rettigheder til alt mellem himmel og jord, men styrke håndhævelsen af de helt centrale rettigheder, nemlig retten til liv, frihed og stræben efter lykke.
## ndividuell streben etter lykke ble avløst av et mer håndfast kollektivt mål for lykke, noe som kom til å plage Europa i det 19. og 20. århundre i form av blant annet kommunismen og nazismen ##
Det er regelrett løgn, verken kommunistene eller nazistene hadde noen form for lykke som mål. Begge bevegelsene har klart moralistiske, og mente at andre ting var langt viktigere enn lykke. Både Marx og Nietzche hatet utilitaristene minst like mye sosialdarwinistene/liberalistene. Faktisk så gjorde de akkurat det samme som liberalistene, de satte moralske verdier over individet. Liberalistene mener at teoretisk frihet er viktigere enn individet, marxistene mener at fravær av utbytting er viktigere enn individet og nazistene mener at en sterk nasjon er viktigere enn det enkelte individet.
Det som er grunnlaget for de såkalte klassiske menneskerettigheter, var at noen grupper i samfunnet, særlig middelklassen og borgerskapet gikk sammen og formulerte hvilke prinsipper samfunnet skulle være basert på, uten at de nedre klasser ble hørt i det hele tatt. Det resulteterte i at de klassiske menneskerettighetene gjenspeiler middel og overklassen sine særinteresser.
Det er greit nok at mange av de rettighetene som fravær av vilkårlig straffeforfølgelse og ytringsfrihet burde være gjeldende. Det som derimot er mer problematisk er eiendomsretten om den blir for strengt definert. Hvis man har en eiendomsrett som er like sterk som det libertarianerne i 180grader ønsker seg, så har man i realiteten en menneskerettighet som er så begrensende at alle ideologier med unntak av libertarianismen er ekskludert fra politisk deltakelse. Slik sett er strengt definerte menneskerettigheter og demokrati uforenlig.
Det er endog mulig at kommunismen i sin marxistiske form og anarkismen er et resultat av menneskerettighetene. Nettopp siden slike "frihetsrettigheter" ble brukt som legitimering for å ikke gjøre noe med sosiale problemer, urettferdighet som i fairness og generell fattigdom på attenhundretallet.
PeeWee - i likhet med alle sosialister har du ingen respekt for eiendomsretten. Derfor vil du heller aldri forstå at uten en beskyttet eiendomsrett, har man ingen frihet, ingen ytringsfrihet, eller politisk frihet og uten disse frihetene har man intet meningsfult demokrati - bare et flertallsdiktatur - en mob - som kan drives av en demagog. Derfor venstresidens begeistring for Chavez, selv om det for de fleste synes åpenbart at når opposisjonen fratas tilgang til mediene, eiendelene deres nasjonaliseres etc så dør friheten og demokratiet. ( hmm - i Norge styrer SV, Ap og Rv alle de viktigste redaksjonene med unntak av Hegnars...)
Castro fratar sine motstandere mulighet for arbeid og innndrar alle materielle eiendeler- slik operer sosialister av alle avskygninger, om de kaller seg facister, kommunister eller sosialister - derfor er Eiendomsretten den mest grunnleggende bestandel i ethvert fritt samfunn som nødvendigvis må være tuftet på markedsøkonomi.
Hvis alle skjønte denne forutsetningen - så kunne man ha en meningsfylt diskusjon om hvordan man forsiktig kunne legge til rette for en viss beskatning/avgifter - men bare hvis man han eiendomsrettens grunneleggende egenskaper klart for seg, og hvorfor det er så farlig å tukle med den.
Det er jo nettopp det å låse samfunnet i markedsøkonomi som er antidemokratisk. Hvis man kun kan stemme på markedsliberalistiske partier, så har man ikke mye til demokrati.
Når det gjelder media, så har man jo en situasjon i mange land er så å si alle de store media er styrt av store bedrifter, og det er heller ikke særlig demokratisk slik sett. Høyresiden kan i stor grad styre dagsorden i et rent markedsøkonomisk samfunn, fordi reklame er en så viktig del av finansieringen. For noen måneder siden så man at Memo fikk betydelig større reklameinntekter, selv om Ny Tid hadde større opplag. Det skal jo nevnes at ytringsfriheten regnes å ha rimelig gode kår her i Norden.
Et annet moment er jo at høyresiden gjennom svartelister og systematisk sparking av folk som forsøker å organisere fagforeninger kan styre mye av samfunnet i et rent markedsliberalistisk samfunn.
Hele de klassiske menneskerettighetene er basert på et feilaktig syn på virkeligheten der individer ikke er avhengige av hverandre.
Jeg synes det er greit å ha visse sikringer mot at kortsiktige stemningsskifter skal kunne velte hele samfunnet, og synes det er greit om man har visse sikringer slik mot slikt som styret til Chavez. Problemet er bare at de negative rettighetene kun beskytter høyresiden. Den gir ikke de fattige og lavtlønnete noen beskyttelse mot ulike former for flertallsdiktatur. Det når en velstående majoritet velger å la en fattige minoritere seile sin egen sjø slik som i USA er også en form for flertallsdiktatur. Jeg mener derfor at man trenger helt nye prinsipper for å beskytte mot flertallsdiktatur, istedet for utdaterte prinsipper for å beskytte den øvre middelklassen sine særinteresser slik de klassiske menneskerettighetene er.
For meg er det greit om man har bremser mot kommunisme, men bare hvis man har tilsvarende bremser mot liberalisme. Det finnes bare et økonomisk system som er forenlig med demokrati, og det er blandingsøkonomien. Når det gjelder diktatorer, så har jo mange tusen blitt drept av folk som Pinochet, Videla og Suharto nettopp fordi høyresiden mener at eiendomsretten er viktigere enn demokratiet. USA og høyresiden generelt har jo en ganske betydelig historie om å ignorere brudd på de andre menneskerettighetene, så lenge man respekterer eiendomsretten. Slik sett er jo liberalismen i seg selv en av de største trusslene mot demokratiet.
Det virker dog som at mange blåbloggere mener at liberalistger har en slags naturgitt rett til tilgang til mediene. Hvis liberalistene skal høres, hvorfor skal ikke andre utgrupper som anarkister, syndikalister, nazister og religiøse fundamentalister høres like mye?
"Hvis liberalistene skal høres, hvorfor skal ikke andre utgrupper som anarkister, syndikalister, nazister og religiøse fundamentalister høres like mye?"
Du kommer til å like motpol.nu, der finnes det en salig blanding av anarker, ortodokse kristne, tradisjonalister, høyreradikale og autonome nasjonalister:)
http://www.motpol.nu/avsikt.php
Joda :) Det som er spørsmålet er hvorfor libertarianere og kommunister alltid skal bli hørt? Etter min mening er kommunister, libertarianere, religiøse fundamentalister(Alle konservative kristne hører ikke hjemme der) og anarkister omtrent like gale. Nazister og særlig facsister er ikke like gale, fordi de faktisk ønsker mindre drastiske endringer i samfunnet, og det sier i bunn og grunn en god del om de førstnevnte.
Jeg tror at årsaken er at kommunismne og libertarianismen smisker med ressursterke grupper, og derfor finner de alltid veien frem til offentligheten i større eller mindre grad.
Vel, hvis man skreller bort antisemittismen og raseteoriene, er det ikke store forskjellen på de nevnte kollektivt-altruistiske ideologiene fascisme/nasjonalsosialisme og internasjonal sosialisme.
Du kan bytte ut det groteske navnet "Klassekampen" med "Statskampen" eller "Rasekampen", så har du forskjellene i et nøtteskall:)
Hva gjelder anarkismen, ser det for meg ut som en utopi, hvis man ikke ser for seg en tilbakevenden til vikingetidens autonome klans-og ættesamfunn.
Korporatismen/fascismen er diskreditert av andre verdenskrig, siden ingen av de systemene, muligens med unntak av Franco-regimet, overlevde den. Dagens "fascister" tror på demokratiet, men de er imot parlamentarismen i den formen den utøves i dag.
Men likevel kan man si at vi har hatt systemer med korporative trekk i Norge og Sverige etter krigen, tenker her på jerntrianglet Ap-LO-NHO......
Jeg vil hevde at facsismen og nazismen minus raseteoriene ikke hører hjemme i samme gruppe som sosialisme og liberalisme i det hele tatt. Årsaken er at de førstnevnte ideologier stort sett står for relativt kosmetiske endringer i den blandingsøkonomien vi har idag. Eneste drastiske er i bunn og grunn endringer i det rent politiske, men ellers ligger facsismen i en gruppe mellom "normale" ideologier som sosialdemokrati og konservative på den ene siden og liberalisme og sosialisme på den andre. Når det gjelder Franco regimet, så kan man vel spørre seg hvor korporatistisk det egentlig var. Det er jo mulig å hevde at facsisme i praksis bare var autoritær mørkeblå konservatisme med et ideologisk ferniss utenpå. Mer ekte fascister finner man vel blant folk som Peron, Pidulzki og en fyr i Brazil jeg ikke orker å slå opp navnet på nå. Den først og sistnevnte ble endog så populære at deres bevegelser vant helt frie politiske valg etterpå.
Det er vanskelig å sette alle de opp mot hverandre uten å innføre en ny akse:
http://home.powertech.no/haraldfa/eco_pol.html
Her ser vi at liberalismen havner helt til høyre langs x-aksen mens nazisme og kommunisme havner nede i tredje kvadrant. X-aksen beskriver graden av økonomisk frihet, kollektivisme/altruisme vs grad av liberalisme, y-aksen viser hvor sentralstyrt vs. bunnstyrt samfunnet er.
Jeg vil egentlig hevde at nazismen ikke er en skikkelig ideologi. Det man ser er at nazismen og facsismen kun har stor oppslutning i korte kriseperioder. Jeg vil hevde at nazismen og facsismen er noe liberale støtter når de ikke har noen praktisk mulighet å nå frem med liberalistiske meninger og program.
Det med altruisme og egoisme blir også søkt synes jeg. Årsaken er at det er fult mulig å hevde at det er altruistisk av fattige og vanlige arbeidere å stemme på liberalistiske partier. Det er også mulig å bestride hvor individualistisk liberalismen og anarkismen egentlig er også, men det blir et for utfyllende tema å ta her :)
Ser man på historien, så er det dog en akse du ikke nevnte som ser ut til å avgjøre hvilke bevegelser som samarbeider, synet på økonomisk egalitarianisme. Man ser jo at anarkister og kommunister på den ene side og liberalister og autoritære konservative på den annen side er villige til å legge sine uenigheter til side og samarbeide når krisen er der. Man ser derimot aldri at anarkister og liberalister samarbeider mot kommunister og nazister. Det mener jeg viser at aksen om personlig frihet kanskje ikke er så grusomt viktig.
Jeg har vanskelig for å kritisere noe jeg ikke har satt meg skikkelig inn i, men her følger noen lenker til temaene nasjonalsosialisme, fascisme, og neo-fascisme, noe som kanskje passer bedre til å beskrive de sydamerikanske diktatorene du nevnte over:
http://en.wikipedia.org/wiki/Nazism
http://en.wikipedia.org/wiki/Neo-Fascism
http://en.wikipedia.org/wiki/Fascism
Sånn som jeg tolker den anarkiske kvadranten er det snakk om grader av økonomisk frihet(x-aksen) vs. grader av toppstyring(y-aksen). Hvis man definerer fascisme som et autoritært, toppstyrt og sentralstyrt system, er det klart at vi finner grader av fascisme i alle samfunn. Selv det nederlandske som er kjent for å være rimelig liberalt, trenger politi, domstoler, en sentralregjering og fengsler, så man kan kaste folk i fangehullet hvis de ikke oppfører seg. Således, en viss grad av fascisme, slipper man ikke unna....:)
PeeWee: "Jeg vil hevde at nazismen og facsismen er noe liberale støtter når de ikke har noen praktisk mulighet å nå frem med liberalistiske meninger og program."
Kan PeeWee gi noen eksempler på at slikt har skjedd?
Mellomkrigstiden er et godt eksempel på en periode hvor det å satse på liberalisme var fåfengt, særlig fra og med 1929. Hvis man ser på tysk valgstatistikk, så er det helt åpenbart at nazistene sine velgere kom fra de liberale, sosialliberale og konservative partiene. Andre eksempler er Chile på syttitallet og Indonesia under Suharto.
Faren med de såkalte positive rettighetene er at de, med mindre de blir motvektet, har en skummel evne til å appellere og vekke det selvopptatte og passive i mennesket.
De gamle sosialdemokrater motvektet ved å si og praktisere devisen "gjør din plikt, krev din rett". I den rekkefølgen.
I dagens samfunn føler man seg uhyrlig gammelmodig om man snakker om plikt, derimot er det et kobbel av folk og grupper, mange med statsstøtte i ryggen, som kjemper for å utvide rettighetsregimet til stadige flere.
Det gir både anerkjennelse og lønn for strevet å bli anerkjent som et offer for en eller annens urimelige overgrep.
Det beste er å innskrenke de universelle rettighetene til rettsikkerhet, ytringsfrihet og et par andre slike rettigheter, og både skrape de fleste positive rettighetene og eiendomsretten som en universell rettighet.