Dialogens pris

Prost og Ap-mann Trond Bakkevig synger dialogens pris, men kommer uforvarende til å streife borti en annen pris: hva den koster.

Hva foregår inne i hodene på prester og politikere som har gjort dialog nærmest til religion? Bakkevig forsøker å forklare i en artikkel i Dagbladet: Forutsetninger for dialog

Han beskriver religionens destruktive rolle nærmest som noe instrumentelt: noen voksne bestemmer seg for å bruke religionen, som om ikke religonen i seg selv inneholder destruktive elementer.

Stil og tone er faderlig mild. Men Bakkevig kommer med en oppsiktsvekkende påstand: Irak-krigen hadde en religiøs rettferdiggjørelse! Han viser til at Bush delte verden i gode og onde. Men dette er en høyst problematisk fremstilling. Her viser Bakkevig nettopp den klo som han ellers holder trukket inn i poten når han snakker om islam.

Men religion er også blitt brukt til å motarbeide krig og vold. Kirker over hele verden avviste krigen mot Irak. Motstanden var sterk også fordi det fantes en religiøs rettferdiggjørelse av invasjonen. Det var viktig å vise at religion skal brukes til å dele menneskeheten i gode og onde.

Vi trenger kompetanse på religion, og den skal vel kvalitetssikres av personer Bakkevig går god for?

Religion spiller i økende grad en rolle både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Derfor må den tas i betraktningen når politiske beslutninger skal fattes. Religion kan ødelegge et konstruktivt arbeid for fred og rettferdighet, men den kan også støtte opp om dette. Både FN og nasjonale myndigheter bør sikre seg og institusjonalisere kompetanse på religion og religionenes rolle i internasjonal og nasjonal politikk.

Men det er i siste avsnitt at Bakkevig slipper "katta ut av sekken". Han streifer konfliktstoff, for å i neste omgang å legge ballen død. Det hele drukner i tvetydighet.

Om respekt for kulturelt mangfold er en forutsetning for dialog, kan den likevel aldri være ukritisk. Det er alltid nødvendig å identifisere destruktive elementer i en kultur. Dialog må dreie seg både om det som er godt og det som er ondt, det som bygger opp og det som ødelegger for samfunn og enkeltmennesker. Ingen av oss er en gud som har det siste og avgjørende svar på hvor streken mellom det gode og det onde skal tegnes opp. Vår skjebne er å arbeide med tvetydigheten. Godt og ondt er alltid vevet sammen. Fra egne livserfaringer kjenner vi muligheten for å velge feil, selv når vi ønsker å gjøre det gode. Det kan nasjoner, kulturer, religioner og det internasjonale samfunn også gjøre. Dialogen kan hjelpe oss til å se klarere, og til å skape et fellesskap som sammen tar ansvar.

Dialog tar tid, fordi det tar tid å lære en annen kultur å kjenne godt nok til forholde seg konstruktivt og fredelig til den. Dialogen kan lære oss å se oss selv med den annens øyne. Bare når vi ser oss selv med den annens øyne, med blikket til den som en gang var en fremmed, kan vi bli medvandrere i bestrebelsene for å skape en verden preget av fred og rettferdighet.

Begrepet om Den andre har gått fra å være dypsindig Jeg-Du filosofi fra Martin Buber og Emmanuel Levinas til å bli en klisje, nå også mobilisert av politisk korrekte. Bakkevig røper her hva som er målet: å se seg selv med den andres blikk. Da består faren åpenbart i Jeg-tap. At man etterhvert anlegger den andres blikk.

Det er jo det som er i ferd med å skje i den dialogen norske aktører fører: enten det er med Hamas og palestinerne, eller islamister. Man har ingen klar oppfatning av hva en selv står for, men har noen ønsker som fører bokstavelig talt til "fortapelse" - tap av seg selv.

Denne innlevelse i den andre forplanter seg til andre områder, også hvor rene økonomiske og maktpolitiske interesser er innblandet: BBC har fått en ny mann i Moskva: Rupert Wingfield Hayes, et skikkelig overklassenavn. BBC slo dramatisk opp Putins siste tale hvor han truer med å rette rakettene mot Europa. Han utfordrer her Europa på en måte som gjør innrømmelser umulig, sa man i studio. Det var helt andre signaler som kom fra "vår mann i Moskva": Wingfield Hayes snakket om russernes behov for respekt og behov for å vise styrke. Han fremstilte Putins politikk uten den nødvendige distanse. Det sier selvfølgelig noe om det trykk man utsettes for når man arbeider i Russland i disse dager. NRKs Arne Egil Tønseth er også "forsiktig". Men man merker også den forståelse og innforlivelse på bekostning av egne interesser, som vi gjenfinner som kjernen i dialogkulturen. Det er blitt luften vi puster inn.