BBC-journalisten som alle liker, Alan Johnston, ga endelig lyd fra seg. Det var på den minst beroligende måten: I en jihad-video slik vi kjenner dem fra Irak. Symbolene, set-up, retorikken er gjenkjennelig. Det samme er frykten i ansiktet.
BBCs David Eades og erfarne Bridgit Kendall mistet grepet. De er vant til at kidnapping og grusomheter er noe som skjer med andre. Nå skjer det med en av deres egne, som endatil er populær blant palestinerne. Hva foregår? Hvordan er det mulig? Jihadistene respekterer ingen av de reglene vi klynger oss til: at de skal gå etter sine fiender, ikke sine "venner". At jihadistene ikke tenker slik, men "rasistisk" - at det er hudfargen og etnisk tilhørighet det kommer an på - er vanskelig å ta inn og forholde seg til.
Det gjør at man ikke lenger kan velge side, eller velge å forholde seg nøytral. Det er motparten som velger om du er i krig eller ikke. Dette er vanskelig å svelge for "liberale", vestlige og tolerante mennesker. Spesielt innen politiske korrekte medier som BBC.
BBC har hele tiden forsøkt å "please", å være så forstående som mulig, vise at konflikten har to sider, holde distanse til USA og også Storbritannia, selv om eget land er aktiv i "krigen".
Så hjelper det likevel ikke. BBCs journalister blir tatt som et stykke kjøtt som kan brukes etter forgodtbefinnende. Sittende foran kameraet i en merkelig blanding av reportasje og forhør: Johnston lirer av seg lange lekser, som om han improviserer over et gitt tema: USA og Storbritannias forbrytelser mot muslimer. Han later som om han er den gamle Alan Johnston, mens han må papegøye den innlærte jihad-svadaen. Rammen er svart, jihadistenes farge, og i høyre hjørne ligger krumsabelen, moskeen og en vimpel. Det er halshoggernes varemerker.
En falsett-stemme hviner at hvis Storbritannia vil se Alan Johnston igjen må de løslate muslimske fanger, spesielt Abu Qatadah, som sitter i britisk fengsel. Det siste er selvfølgelig helt utenkelig å etterkomme.
Men det vil være de som tenker rasjonelt, og vil spørre om det ikke går an å forhandle, og som ser kidnappingene som et resultat av amerikansk og britisk krigføring. Hvordan ville venstresiden i Norge reagert om en NRK- eller TV 2-reporter hadde vært bortført i 81 dager, og så plutselig kom kravene: Slipp fri mullah Krekar!
At jihad-grupper nå er operative på Gaza-stripen bekrefter hva som er skrevet den senere tid. Men det forklarer ikke at en slik gruppe har kunnet holde Alan Johnston så lenge. Gaza er et forholdsvis oversiktlig område. Mistanken vil uvegerlig falle på Hamas: finnes det krefter der som ser seg tjent med bortføringen?
For palestinerne betyr utviklingen nok et fall på stigen: få vestlige journalister vil etter dette våge å dra inn i Gaza annet enn på korte besøk. Verdens sympati vil også bli mindre. Samtidig forbereder den libanesiske hæren et oppgjør utenfor Tripoli. Jihadistene kjemper ikke for palestinerne, men for revolusjonen.
Det er fantastisk hvor mye større engasjement mediene viser når det er av sine egne som blir offer for islamistene. Også BBC, som stort sett, i likhet med de fleste europeiske medier, opptrer som glidemiddel for islamistene.
Legg også merke til at både Hamas og Fatah i sine appeller for løslatelse understreker at BBC generelt og denne journalisten spesielt er en venner av palestinerne og viser stor sympati for deres synspunkter. So much for independet reporting.
Jeg klarer ikke å rystes over at et mennesket av Johnstons kaliber, dvs en som tror at han kan gå som jødefolket gjennom Rødehavet, urørt, fordi han har de gode kreftene i ryggen, er liberal og på parti med de undertrykte, blir offer for eget grep.
Skulle derimot Johnston var en person med klar forståelse av den risikoen han tok, og ha den holdning at han synes dette allikevel var det riktige å gjøre, ja se da vil han vinne tilbake noe av min respekt.
Jeg kan tenke meg at konklusjonen han vil falle ned på helt avhenger av hans videre skjebne. Det er de færreste som vil synes at de handlet rett hvis deres videre skjebne ble at de mistet hodet.
Her er i alle fall en britisk journalist med moralsk ryggrad. Charles Moore i The Telegraph:
"The silly dons are not alone. The National Union of Journalists, of which I am proud never to have been a member, has recently passed a comparable motion, brilliantly singling out the only country in the region with a free press for pariah treatment. Unison, which is a big, serious union, is being pressed to support a boycott of Israeli goods, products of the only country in the region with a free trade union movement.
The doctrine is that Israel practises "apartheid" and that it must therefore be boycotted.
All this is moral madness. It is not mad, of course, to criticise Israeli policy. In some respects, indeed, it would be mad not to. It is not mad - though I think it is mistaken - to see the presence of Israel as the main reason for the lack of peace in the region.
But it is mad or, perhaps one should rather say, bad to try to raid Western culture's reserves of moral indignation and expend them on a country that is part of that culture in favour of surrounding countries that aren't. How can we have got ourselves into a situation in which we half-excuse turbaned torturers for kidnapping our fellow-citizens while trying to exclude Jewish biochemists from lecturing to our students?"
http://www.telegraph.co.uk/opinion/main.jhtml;jsessionid=1KF5FGY5LUENNQFIQMFSFFOAVCBQ0IV0?xml=/opinion/2007/06/02/do0201.xml
Til Ante: jeg finner tankegangen hårreisende. her har du en verdenssituasjon hvor flere og flere journalister og kjempere for yttringsfrihet,blir myrdet,bortført og likvidert på ulikt vis. Disse "martyrene" kan ha fullstendig ulikt politisk ståsted,være raddiser som konservative. Alle siviliserte mennesker må ikke dessto mindre kjempe for opprettholdelse av ytringsfrihet,kritisk journalistikk uansett om man skulle ha forbehold om den enkelte skribents politiske posisjoner.
Så dum er jeg at jeg trodde dette var selve hovedplattformen for eksistens av DOCUMENT hvor redaktøren gjør seg til kriger for det liberale demokratis verdier.
Hvis dette ikke skal innbefatte Alan Johnstone i hendene på al-qaida lignende nazister,så kan en jo like godt nedlegge document og gå over til Klassekampen som overhodet ikke har kjørt noen kampanje for Johnson.
Er historien om pastor Niemüller glemt?
Ante bør ta seg en uke med litt tenkning.Hjernen er også en muskel.
jeg kan heller ikke forstå hvor motviljen mot Alan J. kommer fra. Jeg opplevde han aldri som partisk, heller en som forsøkte å være mest mulig saklig, og veide sine ord. Hvis man er bosatt i Gaza kan man ikke si hva som helst. Hans kollega Barbara Plett derimot var en helt annen skål. Men det ville likevel vært forferdelig om også hun var blitt kidnappet av disse gale menneskene. De er selve institusjonen journalistikk de går til angrep på. Er ikke det klart? Vi kan da ikke sette oss til doms over hver enkelt og si: han fortjener det, han ikke?
bortført
kidnappet
dødstruet
ensom
under morderens kalde øyet
ecce homo
en skjebne
rystende
sjokkerenede
uanset hvem han er
elsk din fiende
et minimum
for forholdet mellom
kjente og ukjente
'våre' og 'dem'
uansett hvem 'dem' er
å elske andre
er
å ha vond
når de lider
Til Jan Hårstad:
Det er nu ikke mit umiddelbare indtryk, at det er BBCs journalister der står op for ytringsfriheden, snarere tværtimod.
Derfor kan jeg hellere ikke se Alan Johnstone som martyr, men snarere offer for "friendly fire".
Til Jan Hårstad:
Det er nu ikke mit umiddelbare indtryk, at det er BBCs journalister der står op for ytringsfriheden, snarere tværtimod.
Derfor kan jeg hellere ikke se Alan Johnstone som martyr, men snarere offer for "friendly fire".
Til Vivian: tidligere når vi har diskutert Johnstone så har jeg spurt hvor i all verden det blir av de norske journalist og Pen-organisasjonene i denne saken,all den stund det har vært internasjonale markeringer for Johnstone såvel i Gaza som i London og andre steder. Om han er "martyr" eller friendly fire er for meg komplett likegyldig all den stund han holdes av disse nazigruppene i Gaza. All ettergivenhet,all "forståelse",all om og krokveitenkning omkring dette vil objektivt være en hjelp til det globale Jihad. Det aller siste fra Gaza er at tv-vertinner har fått beskjed om å kle islamistisk ellers vil de bli drept.
Dreping av journalister er etter mitt skjønn ett av de aller største problemer som det som måtte være igjen av verdenssivilisasjon.Det har da vært mye oppmerksomhet rundt drepte russiske journalister,men når det gjelder Johnstone er det helt annerledes lavprofilert i media til tross for at han sitter i snart tre måneder.
Kan det ha sammenheng med at Norge på sist torsdag overførte 10 millioner dollar til fundamentalistene i Hamas som er den egentlige maktutøver på Gaza? Dette er merkelig.
Kanskje var mine ord for harde, jeg skal medgi at jeg ikke kjenner Johnston og hans arbeide, så det er ikke på det grunnlaget jeg uttaler meg.
Men heller at jeg er av den mening at journalister er soldater for sannheten, ideelt og kanskje noe oppstyltet uttrykt, men som soldater må de forvente å kunne måtte betale den ytterste pris, som alle som er soldater for det gode og ikke bare folk som gjør en jobb som tilfrestiller deres ego.
Jeg kan godt være med på at norske journalister, PEN etc har vært fraværende i denne saken, det er ikke det jeg omtaler, men jeg synes det er edrueliggjørende når vi andre ser at også hyggelige, snille, upartiske, velmente mennesker som Johnston kan måtte betale den største pris. Det sier noe om at prisen for å forsvare sivilisasjonen er i ytterste konskvens dramatisk.
Vi mette, trygge har godt av å påminnes verdens brutalitet. Det betyr jo ikke at jeg ikke ser lidelsen til Johnston. Ei heller er jeg uenig i at det bør settes mer press på palestinerne.
Jeg vil ha større respekt for de som tør å gjøre det de gjør, også når de vet det kan ta livet av dem. Og kanskje litt mindre respekt for opportunistene.
Vår tid trenger å påminne oss om noen kloke, gamle, sanne ord:
Kjemp for alt hva du har kjært
Dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
Døden ikke heller.