Var det sosialdemokratiets autoritære tradisjoner og forfølgelsen av kommunister som var årsaken til radikalisering av 68'erne? Det hevder Rune Ottosen. Det minner forbausende om argumentasjonen for å rettferdiggjøre dagens islamisme og jihadisme.

Tidens voldsomme byks gjør det mulig å refortolke fortiden etter behov. Den autoritære venstresiden har aldri foretatt noe skikkelig oppgjør med seg selv. Lund-kommisjonen ga dem første redningsplanke: de var blitt overvåket. Nå føyer Ottosen til nok en brikke: Arbeiderpartiet drev klappjakt på kommunister og drev folk inn i radikalismen. Dette var uttrykket journalist Jørn Lien brukte i sin presentasjon i NRK Dagsnytt. Det er vokabularet fra krigen mot terror som her brukes til å forsvare "ofrene". Før var det kommunister, nå er det muslimer. Modellen er den samme.

Man veksler mellom defensiv modus - som offer - og en offensiv: Den revolusjonære holdningen var et resultat av "forfølgelsen" og kuppet i Chile i 1974.

Intervjuet skjedde på bakgrunn av en artikkel Ottosen har skrevet i siste nummer av Samtiden ("Fedrenes synder. Det totalitære i sosialdemokratiet som rollemodell for ml-bevegelsen". Ikke på nett.). Hvis artikkelen er på samme nivå som intervjuet, burde den aldri kommet på trykk. Dette var som å høre Arne Treholt bagatellisere sin egen forbrytelse og legge skylden på en oppisket folkepsykose.

To ting skjer samtidig: Kulturlivet har tatt et stort sprang mot en event-basert fortelling. Ting skal være spektakulære, iøynefallende, lettfattelige. Man innfører politikkens soundbites. Dette skjer innenfra. Det er kulturlivets egne aktører som forflater og populariserer.

Innholdet, substansen, kommer fra en fortelling om ondskap, som tar sitt utgangspunkt i USA og George W. Bush. 9/11 er forvandlet til en historie om USA som den største trusselen mot verdensfreden. Man beveger seg inn i de store myter, og det er viktig å lage fortellinger som binder 70- og 80-årenes radikalisme sammen med dagens innlysende sannheter. Derfor kan Ottosens vrøvl bli tatt seriøst: Det fyller et behov.

Da spiller det ikke noen rolle om synspunktene er en karikatur av fortiden.

Thorbjørn Berntsen stilte som motdebattant, og trodde nok at dette var en forlengelse av Lund-kommisjonens oppgjør. Han kjøpte langt på vei årsaksforklaringen, med ett forbehold: Revolusjonen kom et annet sted fra. Folk som Berntsen forstår ikke at dette ikke handler om kritikk av fortiden, men om å skape nye myter. Norske politikere insisterer på en bokstavelig, nøktern, brødpolitisk oppfatning av virkeligheten.

Det var det som gjorde at SUF kunne få så stort gjennomslag. De kom med entusiasme, idealisme, overbevisning og kampvilje. Det samme gjør dagens islamister. Det er ingen tilfeldighet at overvintrede leninister føler affinitet til deres kamp. De muslimske massene har erstattet arbeiderklassen.

Bak disse nyoppdagede sannheter ligger et hat til vårt samfunn, og et ønske om å ta rotta på det.

Ottosen driver med mediekunnskap. Han har ellers utmerket seg ved å angripe NATO for bombekrigen mot Serbia, liksom han har kritisert USA og de allierte for krigen mot Saddam Hussein.

Marxismen-leninismen var på overflaten en rasjonell diskurs. Ottosen serverer myter. Det er det landskapet vi befinner oss i: religion og myter.

BBC-journalisten som alle liker, Alan Johnston, ga endelig lyd fra seg. Det var på den minst beroligende måten: I en jihad-video slik vi kjenner dem fra Irak. Symbolene, set-up, retorikken er gjenkjennelig. Det samme er frykten i ansiktet.

BBCs David Eades og erfarne Bridgit Kendall mistet grepet. De er vant til at kidnapping og grusomheter er noe som skjer med andre. Nå skjer det med en av deres egne, som endatil er populær blant palestinerne. Hva foregår? Hvordan er det mulig? Jihadistene respekterer ingen av de reglene vi klynger oss til: at de skal gå etter sine fiender, ikke sine "venner". At jihadistene ikke tenker slik, men "rasistisk" - at det er hudfargen og etnisk tilhørighet det kommer an på - er vanskelig å ta inn og forholde seg til.

Det gjør at man ikke lenger kan velge side, eller velge å forholde seg nøytral. Det er motparten som velger om du er i krig eller ikke. Dette er vanskelig å svelge for "liberale", vestlige og tolerante mennesker. Spesielt innen politiske korrekte medier som BBC.

BBC har hele tiden forsøkt å "please", å være så forstående som mulig, vise at konflikten har to sider, holde distanse til USA og også Storbritannia, selv om eget land er aktiv i "krigen".

Så hjelper det likevel ikke. BBCs journalister blir tatt som et stykke kjøtt som kan brukes etter forgodtbefinnende. Sittende foran kameraet i en merkelig blanding av reportasje og forhør: Johnston lirer av seg lange lekser, som om han improviserer over et gitt tema: USA og Storbritannias forbrytelser mot muslimer. Han later som om han er den gamle Alan Johnston, mens han må papegøye den innlærte jihad-svadaen. Rammen er svart, jihadistenes farge, og i høyre hjørne ligger krumsabelen, moskeen og en vimpel. Det er halshoggernes varemerker.

En falsett-stemme hviner at hvis Storbritannia vil se Alan Johnston igjen må de løslate muslimske fanger, spesielt Abu Qatadah, som sitter i britisk fengsel. Det siste er selvfølgelig helt utenkelig å etterkomme.

Men det vil være de som tenker rasjonelt, og vil spørre om det ikke går an å forhandle, og som ser kidnappingene som et resultat av amerikansk og britisk krigføring. Hvordan ville venstresiden i Norge reagert om en NRK- eller TV 2-reporter hadde vært bortført i 81 dager, og så plutselig kom kravene: Slipp fri mullah Krekar!

At jihad-grupper nå er operative på Gaza-stripen bekrefter hva som er skrevet den senere tid. Men det forklarer ikke at en slik gruppe har kunnet holde Alan Johnston så lenge. Gaza er et forholdsvis oversiktlig område. Mistanken vil uvegerlig falle på Hamas: finnes det krefter der som ser seg tjent med bortføringen?

For palestinerne betyr utviklingen nok et fall på stigen: få vestlige journalister vil etter dette våge å dra inn i Gaza annet enn på korte besøk. Verdens sympati vil også bli mindre. Samtidig forbereder den libanesiske hæren et oppgjør utenfor Tripoli. Jihadistene kjemper ikke for palestinerne, men for revolusjonen.

Mens det norske kulturlivet er opptatt av litterære rankinglister, går danskene fra en kulturkanon til å ønske seg en demokratikanon. Hva er det som er fundamentet for vårt demokrati?

Det er helt klare ideologiske forskjeller på dagens Norge og Danmark. Utenriksminister Jonas Gahr Støre er vert for Global Inter-Media Dialogue i Oslo mandag og tirsdag, som er et samarbeid med Indonesia. Bakgrunnen er striden om karikaturtegningene, så tilknytningen til Danmark er der. Det var masse fine ord under første møte på Bali i september i fjor. Møtet blir husket også fordi israelske representanter ikke fikk visum. UD ville gi dem norske reisepapirer, men dette ble avslått. Noen norske journalister lurte på om de skulle holde seg seg hjemme, men fant ut at det var viktigere å delta.

Oslo-møtet er preget av den samme retorikken: hvordan drive journalistikk i en multikulturell verden med respekt og integritet? Når utgangspunktet er karikaturstriden, vet man hva disse honnørordene betyr. Første foredragsholder i Oslo er Mr Doudou Diene, UN Special Rapporteur on contemporary forms of racism, racial discrimination, xenophobia and related intolerance. Det er han som vil ha forbud mot islamofobi.

På et tidlig tidspunkt i karikaturstriden valgte Gahr Støre side. Han stemplet danskene som polariserende. Selv velger han dialogen, og må derfor skjule at hans egne partnere er polariserende. En indonesisk domstol har nylig vedtatt at en jente som konverterte fra islam til kristendommen ikke kan få sin nye status offisielt registrert, hun må gå via en sharia-domstol, hvilket er det samme som å si det er umulig. Denne siden må Gahr Støre og statsminister Stoltenberg late som ikke eksisterer.

Danskene velger en annen kurs. Den er tuftet på danske historie og danske frihetsidealer. Mens Norge er på full fart bort fra dem.

Den globale værdikamp gør det nødvendigt at kæmpe for vores demokrati, mener regeringen. Derfor skal vi have en kanon i demokrati, så vi har argumenterne i orden mod demokratiets fjender, fortæller de Konservatives Per Stig Møller og Venstres Bertel Haarder.

Det er som ilt: Vi opdager det først, når vi ikke har det længere.

Sådan ser de Konservatives udenrigsminister Per Stig Møller på danskernes holdning til vores demokrati. Og det er en af grundene til, at vi nu skal have en demokrati-kanon.

»Vi tænker slet ikke på, hvor almindeligt og hvor naturligt demokratiet er for os. Men det kan være under pres, og derfor skal vi gøre os klart, hvad det er for noget, og hvorfor vi vil have det,« siger Per Stig Møller, der fik idéen til at skabe en officiel dansk kanon i demokrati, og som har været i spidsen for forberedelserne sammen med undervisningsminister Bertel Haarder (V).

Truslerne mod demokratiet fik vi at se under Muhammed-krisen, ligesom vi dagligt kan se den i den muslimske verden, mener Per Stig Møller.

Global værdikamp

»Vi ser jo en global værdikamp. Rundt om slås de for at få vores friheder og værdier, og andre steder slås de for at gå imod dem og forhindre, at de kommer. Men det er vigtigt, at vi her i Danmark gør os klart, hvad er det for værdier, hvordan de er tænkt og hvilke situationer de er tænkt i. Det giver os et fælles grundlag for vores demokrati. Faren er, at det bliver banalt, hvis vi ikke er bevidste om vores demokrati. Og sker det, risikerer vi at miste det,« siger Per Stig Møller.

Nogenlunde samme melding kommer fra Bertel Haarder. Han mener, at hver eneste generation risikerer at miste demokratiet, fordi man ikke er bevidst om vigtigheden af det.

Religiøs fanatisme

»Historien viser, at hver generation har brug for at genopdage demokratiet. Vi så i 30erne og i 70erne, hvordan helt fundamentale demokratiske grundbegreber nærmest gik i glemmebogen blandt unge og intellektuelle. Dengang var det nazismen og senere kommunismen og marxismen, der var en trussel. I de kommende år er udfordringen religiøs fanatisme, hvor der jo er mennesker, der mener at religion står over politik, og dermed over demokratiet. Derfor er det oplagt, at vi skaber bevidsthed om demokratiets historie, dets grundbegreber og dets kernetekster,« siger Bertel Haarder.

Muhammed-krisen

Han mener, at det hele kom til at stå meget klart efter Muhammed-krisen.

»Den gjorde det klart for alle, at der er nogle folk i verden, der har indrettet sig anderledes end os. Og det skal vi respektere. Vi accepterer, at andre lande er forskellige, og at deres borgere kommer her og skal have så meget frihed som muligt. Men de skal ikke lave om på Danmark. De har i øvrigt nøjagtig den samme konklusion i Tyskland, hvor debatten også kører,« siger Bertel Haarder.

Kan man sige, at det er et forsøg på at fremtidssikre demokratiet?

»Ja, det kan man da. Demokratiet står og falder med borgernes kærlighed og borgernes stædighed. Altså stædighed til at holde fast i demokratiets grundprincipper. F.eks. princippet om, at man kan være uenig med en person, men man vil kæmpe for den persons ret til at have sin mening. Det er det, der hedder frisind,« siger han.

Både Bertel Haarder og Per Stig Møller begiver sig med stor autoritet ud i teoretiske analyser af, hvad kanonudvalget skal arbejde med.

Demokratiets rødder

Forklaringer om flertalsstyrets rødder i det gamle Athen. Om menneskerettighedernes rødder i de kristne forstillinger om alle menneskers værd. Om de vestlige forfatningers rødder i Montes-quieus magtdelingslære om den lovgivende, udøvende, og dømmende magt. Om »Magna Carta« den britiske håndfæstning fra 1215 som sikrede et minimum af lov og ret. Om den amerikanske uafhængighedserklæring og grundlov. Om den danske grundlov fra 1848, systemskiftet til parlamentarisme i 1901 og om Grundtvig, der i 1834 skrev til kongen om, hvordan han kunne få fred ved at lade mindretallene i statskirken få frihed.

Hvad skal den almindelige dansker bruge en demokratikanon til?

»Vi har jo en dyb tradition for folkeoplysning her i landet. Tænk på, hvad FOF og AOF fylder deres kursusprogrammer med. Det er ganske almindelige danskere, der gerne vil have mere at vide. Jeg forestiller mig, at det skal bruges til folkeoplysning og undervisning,« siger Per Stig Møller.

Gang i debatten

Bertel Haarder håber, at arbejdet vil sætte gang i debatten.

»Hvis det her giver lige så meget debat som historiekanonen, så bliver jeg glad. Der var det ene indlæg efter det andet med folk, som var uenige i, hvad der var med, og hvad der ikke var med. Men det viste jo, at folk engagerede sig i det. Og de købte jo hele idéen om at lave en kanon,« siger Bertel Haarder.

Primetime for Diversity: Journalism in a Troubled World, Tentative agenda, 4-5 June

Bare tittelen på artikkelen i Berlingske er temmelig utenkelig i Aftenposten:

Demokratiet står og falder med borgernes kærlighed

Dokumentations- rådgivingscenteret om rasediskrimination (DRC) anklager den katolske privatskolen Sankt Ansgars i København for overtredelse av loven om etnisk likebehandling, da skolens kvoteordning på maksimalt 20 prosent ikke-kristne elever i hver klasse gjør at noen muslimske elever havner på venteliste for opptak. Det danske undervisningsministeriet gir derimot skolen medhold i at praksisen med kvotering av ikke-kristne er fullt lovlig.

Undervisningsminister Bertel Haarder (V) mener, at det er DRC, der er galt afmarcheret.

"Vi har en lovgivning, der sikrer mod diskrimination på baggrund af seksuel orientering, men samtidig har vi en friskolelov, som udtrykkeligt giver forældre ret til at basere frie skoler på bestemte pædagogiske, politiske eller religiøse opfattelser. Det ene strider ikke mod det andet. Når man opretter en katolsk friskole, har man lov til at holde fast i, at den skal være katolsk. DRC glemmer, at vi har kollektive frihedsrettigheder, som i visse tilfælde fortrænger individdets rettigheder," siger han

Den kristne privatskolen holder til på innvandrertette Nørrebro, og er med sin popularitet blant velintegrerte muslimske foreldre i en situasjon som få privatskoler med et spesielt verdigrunnlag opplever: muslimske foreldre står ikke i kø på øvrige kristne fri- og privatskoler for å få sine barn inn på skolen, og nesten ingen kristne foreldre søker om å få barna sine opptatt på tilsvarende muslimske skoler.

På grunn av den store søkermassen innførte skolen derfor en kvoteordning for ikke-kristne for å bevare sin katolsk-kristne identitet i 2004. Det har ført til at noen muslimske elever blir satt på venteliste før opptak. Det aksepterer ikke leder av DRC, Niels Erik Hansen, som hevder at skolens praksis er en klar overtredelse av loven om etnisk likebehandling:

»Der er tale om en skole, som er åben for almenheden og får offentligt tilskud, og så er det ulovligt at sætte en kvote op for en bestemt etnisk eller religiøs gruppe,« siger Niels Erik Hansen. »Undervisningsministeriet må forklare skolen, hvordan reglerne er. Samfundet accepterer ikke, at en folkeskole kan indføre kvoter på baggrund af etnicitet, så hvorfor skal vi acceptere, at en privatskole gør det? Selv om de forældre, der har fået deres børn ind på skolen, synes, at det er godt med en kvote, så er det ikke rimeligt for dem, der bliver udelukket”

Det er imidlertid ingen muslimske foreldre som klager over kvoteordningen på skolen, som har morgenbønn og kirkegang som en obligatorisk del av hverdagen. En av årsakene til skolens store popularitet blant muslimer er nettopp det faktum at skolen begrenser andelen elever med muslimsk bakgrunn.

Etter massive problemer med dårlig integrerte innvandrerbarn, både i forhold til undervisning og vold i skolegården, fikk danske kommuner i fjor tillatelse til å omfordele tospråklige elever til andre skoler enn den elevene opprinnelig sokner til. De fleste andre skolene i området har opptil 80 prosent innvandrere, og undersøkelser viser at en stor del av de tospråklige elevene går ut av den offentlige skolen som funksjonelle analfabeter.

”Vi har klare regler for omgangsformerne, og her på skolen taler man ordentligt til hinanden. De muslimske forældre tror ikke, at folkeskolerne kan leve op til det, fordi de har pligt til at optage alle elever,« siger Kirsten Hanberg, der er skoleleder på Sankt Ansgars Skole.

Hanberg peker også på at mange muslimske foreldre foretrekker en katolsk skole fremfor den sekulære folkeskolen der religion ikke spiller noen fremtredende rolle. På Sankt Ansgar legges det således vekt på undervisning om blant annet fellestrekkene mellom kristendom og islam.

For de muslimske foreldrene er barnas integrering og innsikt i danske verdier også et viktig aspekt ved valget av skole:

Den 29-årige blomsterbinder Nada Rafek har netop afleveret sin datter Miriam i børnehaveklassen. Hendes hår er ikke dækket af et tørklæde, men i stedet af et par smarte solbriller. Hun fik anbefalet skolen af en veninde, som har tre børn på skolen.

»Det er dejligt, at der ikke er så mange indvandrere på skolen. Det giver ofte ballade på andre skoler, og det var en af hovedårsagerne til, at vi valgte denne skole. Da vi bor i Danmark nu, er det også vigtigt, at vores datter lærer at respektere de danske værdier,« siger Nada Rafek.

Til tross for at muslimske søkere utviser stor forståelse for at barna deres av og til havner på venteliste, hevder DRC at den kristne privatskolens praksis, og rett til å avgjøre hvilke elever den vil ta opp, er et forsøk på å legitimere at muslimer blir behandlet dårligere enn alle andre. Leder Niels Erik Hansen er lite fornøyd med undervisningsministeriets uttalelse:

Denne udtalelse er skåret til anledningen. Man har villet have et bestemt resultat, og så har man undladt at se på den øvrige lovgivning, men kun set på friskoleloven. Det er desværre igen et forsøg på at legitimere, at muslimerne bliver behandlet ringere end andre befolkningsgrupper," siger Niels Erik Hansen, leder af DRC, til Jyllands-Posten.

Jyllandsposten: Privatskole afviser muslimske elever

Jyllandsposten: Muslimske forældre glade for kvoteordning

180 Grader: Kristne skoler må afvise muslimske elever

Et godstog som kurdisk gerilja avsporet i Tyrkia, viste seg å inneholde våpen som skulle fra Iran til Syria. Tyrkia er ikke begeistret for at våpen routes gjennom deres territorium.

Turkish authorities seized weapons hidden among construction materials on a Syria-bound train from Iran after Kurdish guerrillas bombed and derailed the train, a prosecutor said Wednesday. ADVERTISEMENT

The cargo was discovered when authorities checked containers on the train, which was attacked by separatist Kurdish guerrillas on May 25 near the town of Genc in southeastern Bingol province, Prosecutor Ismail Sari told reporters Wednesday.

The bomb attack derailed seven of the train's cars, Sari said. Authorities were investigating the incident, and would also check cargo on the rest of the train, he said.

The Iranian Embassy issued a statement Wednesday denying that the weapons belonged to Iran, and said the allegations were being made "by circles" aiming to disrupt Turkey's close relations with Iran.

Earlier Wednesday, a government official said the cargo included machine guns and pistols. The official spoke on condition of anonymity because he was not authorized to speak to the media. The private Dogan news agency said the cargo included a rocket launch pad and 300 rockets, as well as other weapons and ammunition.

Turkey seizes Syria-bound weapons

Robert Doisneau Le Petit Balcon (1953)

The truth is that we live out our lives putting off all that can be put off; perhaps we all know deep down that we are immortal and that sooner or later all men will do and know all things.

Jorge Luis Borges (1899–1986), “Funes the Memorious,” Labyrinths (1964).

Islams hær, gruppen som holder Alan Johnston, ledes av Dagmoush-klanen, en hensynsløs kriminell bande, som har fått sansen for jihad-ideologi. De har flere tusen mann under våpen og tenker mest på å forøke sin egen makt og kasse.

Når man leser at det eksisterer slike grupper i Gaza, må man spørre: hvor er journalistene? Hvorfor har ikke Sidsel Wold eller Sigurd Falkenberg Mikkelsen fortalt om dem før? Vi har sett referanser til Dagmoush siden Alan Johnston ble bortført, men at de er så mange og hensynsløse er nytt.

At en slik religiøs mafia ledes av en 28-åring gir visse perspektiver på utsiktene til fred. Særlig når den samme klanen er blitt bitre fiender av Hamas. Her er det vendettaen som gjelder.

The Dagmoush clan is an old ally of Yasser Arafat's secular Fatah Party. The family's power was built on arms smuggling, extortion and crime. With thousands of heavily armed members, their influence reaches deep inside Palestinian society. .. Mumtaz Dagmoush, the 28-year-old head of his family and leader of the Army of Islam, is notorious for his brutality, but his crimes were always understood as a way of build up his family's wealth and power:

His clan has staged previous kidnappings, but their victims were often released quickly in exchange for money or weapons from the Palestinian Authority.

So when Mr Johnston went missing 80 days ago, Dagmoush quickly became a prime suspect.

Last December, Hamas gunmen killed two Dagmoush clan members. When Hamas refused to turn over the victims' killers, Dagmoush vowed revenge.

Mr Johnston's abduction was initially seen as a way of pressuring Hamas. There were rumours the clan had demanded $5 million, the transfer of weapons and a tract of land.

Man kan forstå at klaner driver "racket" der vanlig økonomi er fraværende. Men Hamas-regjeringens limbo-posisjon har skapt et vakuum, som fylles av Al Qaida-tanker. Unge med våpen vil ha "instant" resultater.

Palestinian observers say Islamist tone of his message reflects a wider trend of al-Qaeda affiliated groups gaining strength in Gaza. With the collapse of authority in Gaza and its financial isolation, fundamentalist elements appear to be taking root.

In recent months, Islamist groups have attacked dozens of internet cafes, video shops and pharmacies which they claim, promote an "impure" Western lifestyle.

The Dagmoush family has apparently embraced al-Qaeda's ideology because it strikes a chord with some disenfranchised Palestinians who have grown increasingly frustrated with Western policies which they say have isolated their government, deprived them of wages and denied them decent lives.

A growing number of Palestinians are also disappointed with Hamas, the militant movement that swept to power last year on promises to rid government of corruption.

Briefing: Johnston video and the rise of Islamists in Gaza

USA ville demokratisere Midtøsten, men har måttet erkjenne at der hvor det åpnes for demokrati er det islamister i en eller annen form som vinner. Det sivile samfunn er for svakt. Tyrkia representerer en annen variant: her tar islamistene over staten innenfra.

Det skjer blant annet fordi det reformerte islamistpartiet AKP viste seg å være dyktige administratorer som har skapt en økonomisk oppgang. Det har skapt en helt ny from, selvbevisst middelklasse.

Kona til utenriksminister Abdullah Gul, Hayrunisa (42), er et eksempel på den nye troende, men moderne islamist: Hun ber fem ganger om dagen, og barna arbeider for Merill Lynch, Rolls Royce osv.

Mrs Gul is unquestionably devout. She prays five times a day and took Turkey to the European Court of Human Rights after she was barred from attending university because of her headscarf. But she comes across not as a fully paid up member of the Taleban, but as a modern, Western-minded woman who practises a very tolerant form of Islam.

She was happy talking and shaking hands with a male reporter. Her oldest son works for Merrill Lynch in London, her daughter trained as an industrial engineer and as an apprentice with Rolls-Royce in Britain and her youngest son spent two terms at school in New York. Not all her female entourage wear headscarves, and she sought to discourage her daughter from wearing one so that she could go to university.

Mrs Gul also believes strongly in gender equality. If her husband became president, she said, she would work to promote the education of Turkish women and make them more aware of their political and legal rights.

Denne reformvennlige siden gjør at den liberale siden i Tyrkia er splittet. Mange støtter AKP mot de korrupte, gamle strukturene.

Tidehverv

Den tid hvor hæren kunne gripe inn synes forbi. AKP får det som det vil. Nasjonalforsamlingen stemte torsdag for at presidenten skal velges ved direkte valg, at perioden kortes ned fra sju til fem år, med mulighet for gjenvalg. Og at nasjonalforsamlingen er beslutningsdyktig med 183 til stede. Med en president fra AKP kan partiet fylle staten med "fromme", dvs. troende tilhengere: øverste embetsmenn, dommere osv., de som sitter med makten i forvaltningen.

Det har allerede skjedd på lavere nivå, som i skolene. Troende lærerer har kommet inn og preger i stadig sterkere grad undervisningen. Det skjer ikke programmatisk, men gradvis, umerkelig. Sekulære tyrkere er urolige. Islamiseringen skjer som et naturfenomen. Sabrina Tavernise fra New York Times har vært i den vestlige delen av Tyrkia, den mest vestvendte, og gjør overraskende "funn":

The little red prayer book was handed out in a public primary school here in western Turkey earlier this month. It was small enough to fit in a pocket, but it carried a big message: Pray in the Muslim way. Get others to pray, too.

"The message was clear to me," said a retired civil servant, whose 13-year-old son, a student at the Yesilkoy Ibrahim Cengiz school, received the book. "This is not something that should be distributed in schools."

This leafy, liberal city would seem like one of the least likely places to allow Islam to permeate public life. But for some residents, the book is part of a subtle shift toward increasingly public religiosity that has gone hand-in-hand with the ascent of the party of Prime Minister Recep Tayyip Erdogan.

The phenomenon is complex: The party has not ordered changes, but sets examples through a growing network of observant teachers and public servants who have been hired since it came to power in 2002.

The shift goes to the heart of the question that has gripped this country for the past two months: As the party settles more deeply into the bureaucracy, will it bring Islam with it? Or will it keep its roots in the past, and leave the public sphere as nonreligious as before?
..
But secular residents say that they see changes, and that they are the inevitable outcome of several decades of economic transformation. "In a very quiet, deep way, you can sense an Islamization," said Bedrettin Usanmaz, a jewelry shop owner in Denizli. "They're not after rapid change. They're investing for 50 years ahead."
..
But secular Turks argue that Islam will always seek more space in people's lives, and therefore should be reined in. They look to the military as secularism's final defender.

"Islam is not like other religions," said Kadim Yildirim, a history teacher in Denizli from an opposition labor union. "It influences every part of your life, even your bedroom."

Yildirim is part of a number of concerned teachers who say that the new teachers hired in recent years, often from conservative backgrounds, are adding up to a change in the education system.

Overtakelse

Utskiftingen av personale synes både å skje både bevisst og ubevisst. Sekulære forstår at det ikke bare er et vanlig personskifte, det er selve samfunnsordenen som endres når islam-troe overtar.

Last month, the Education Ministry relaxed requirements for appointing new school principals. It was later annulled, but in the brief period it was in effect approximately 4,500 people in 40 cities across Turkey were appointed as principals and deputy principals, two-thirds of whom were affiliated with Erdogan's party, according to an analysis by Egitim-Sen, an opposition education labor union.

According to a report to Parliament by the education minister, 836 people from the government's Religious Affairs Directorate have been transferred to the ministry's offices during Erdogan's tenure. That has also led to lifestyle changes in the bureaucracy: In Denizli, during the month of fasting in Ramadan, the lunchroom in the Ministry of Education no longer serves food, in an assumption that all workers are religious, employees said.

Ignorert

Det vises ofte til at presidenten har blokkert utnevnelser av AKP-tilhengere eller troende. Men Tavernise kan fortelle at andre myndigheter vet å omgå dette ved å la vedkommende fungere midlertidig i samme stilling, feks. i skoleverket.

But power has already changed substantially under Erdogan's party, despite attempts by the secular establishment to stop it. Government candidates that were vetoed by the president have continued in the prospective positions as "substitutes," including the head of the public television and radio, the Education Ministry director in the city of Izmir, and the director of research and training at the Ministry of Culture. In the Education Ministry alone, 536 are working without approval, according to the minister.

Lærebøker

Tyrkia har modernisert sine lærebøker i tråd med EUs krav. Noe av den gamle nasjonalismen er tonet ned, men er i stedet erstattet av en ny konservatisme med religiøst islett. Blant annet er utlegningen av darwinismen erstattet av en islamsk kreasjonisme: skapningene oppsto fullt ferdig.

Perhaps the most sensitive point for teachers like Yildirim are the changes they say are occurring in textbooks. Changes were already under way, part of an upgrade needed to join the European Union, but some officials say that as the nationalism is taken out, a new conservatism is being put in.

One of the country's primary eighth-grade science books, for example, "Science Knowledge," has lost its detailed description of Darwin's theory of natural selection, and gained a reference to a theory that holds that living beings did not evolve but came into being exactly as they are today, attributed to several ancient Asian scholars. The reference was not there before, nor was the word Islamic to describe them.

En viktig forutsetning for islamiseringen er tilstrømmingen til byen. Antall innbyggere i Denizli er tidoblet på 25 år. Mange fra landsbygda fikk seg jobb i tekstilfabrikkene på 80-tallet. Landsbyungdom fikk et helt annet undervisningstilbud enn de var vant til. Religiøse stiftelser trådte til og tilbød innkvartering i studenthospitser, hvor det fulgte med religiøs veiledning.

Pragmatikere sier at AKP står for et nytt borgerskap, og at det å få status og tjene penger betyr mer enn religionen. Man kunne kanskje si at noen av de religiøse dydene bidrar til suksessen, både politisk og karrieremessig. Men de som ikke deler deres oppfatninger får det ikke like lett.

Is this just a headscarf – or really a threat to democracy?
Islam taking root in Turkey's bureaucracy

Ed Husains bok om hans odyssé inn i islamismens verden og tilbake igjen, vekker oppsikt også i Amerika. En ny avhopper er på vei, denne gang fra sentralkomiteen i Hizb ut-Tahrir.

Hizb ut-Tahrir er samme organisasjon som Ed Husain ble medlem av. Det fikk ham til å føle seg hevet over vanlige muslimer. Men, som han sier: -jeg mistet smilet.

Det tok Ed Husain seks år å komme ut av islamismen. En merkestein var da en kamerat drepte en kristen nigerianer, bare fordi han var kristen. Så traff han sin kone, en britisk-indisk muslim. De bodde i Syria og Saudi-Arabia som engelsklærere og det var særlig dette oppholdet som åpnet Husains øyne.

Kritikken han kommer med i boken “The Islamist: Why I Joined Radical Islam in Britain, What I Saw Inside and Why I Left” har også møtt motstand i Storbritannia, og Jane Perlez i New York Times greier også å formidle ambivalens. Hun sier han nå har gløden til en sann troende. Det er å male ham med de samme farger som han forsøker å bekjempe. Uredelig. Selv er ikke Ed i tvil om hvor han står.

With the zeal of a true believer, Mr. Husain, 32, has denounced Hizb ut-Tahrir, and called for it to be banned. With almost equal fervor he has upbraided the British government for being too soft on issues of Islamic extremism.

Some Muslims have called Mr. Husain, who is of Indian heritage, a traitor. Some non-Muslims on the left have questioned his get-tough approach. Others, mostly on the right, have hailed him as brave. Mr. Husain has also been challenged by some who argue that his experiences do not deal with the most pressing problem, the very small minority of British Muslims who end up being recruited as terrorists.
..
On the other side, Mr. Husain says he has been approached by British government officials, asking whether he wants to join their antiextremist efforts, a move that would almost certainly cast him in parts of Britain’s diverse Muslim community as a government stooge.

“The Islamist blogs are apologists,” Mr. Husain said of his Muslim critics. Of the critics on the left, he said: “The left shouldn’t be getting into bed with the Islamists. We’ve got a political correctness gone mad in Britain that says, ‘How dare we white British tell them what to do?’ ”

Mr. Husain argues that radical Muslim groups prey on the anger and confusion of young British Muslim men of South Asian heritage, who grow up in segregated neighborhoods and peer from the outside into a society that promises equality but does not deliver.

Han falt selv som offer for slik verving da han traff en lege som arbeidet ved et offentlig sykehus i et muslimsk bryllup.

They met in the early 1990s at the elaborate Muslim wedding of a distant relative. “He was a medic at Royal London Hospital, and he invited me to lunch,” said Mr. Husain, .. “He was asking me questions and then saying, ‘White Muslims are being killed in Bosnia,’ ” he recalled in an interview. “What chances do we have as brown people in England?’ He was creating doubts.” He said his new friend had “black and white” answers to the world’s problems, and gave him books by Taqiuddin an-Nabhani, a Palestinian judge who, dissatisfied with the Muslim Brotherhood in the early 1950s, set up his own Islamic party, called Hizb ut-Tahrir, or Party of Liberation.

Hizb ut-Tahrir er forbudt i flere muslimske land, men ikke i Storbritannia. De står for en ekstrem antisemittisme. Den danske avdelingen har offentlig gått inn for drap på jøder.

Husain er fortsatt muslim i sufi-tradisjonen. Han er inspirert av amerikaneren Hamza Yusuf Hanson. Husain teller nå flere jøder blant sine bekjentskaper. Han går inn for full integrering: dvs. muslimske kvinner kan gifte seg med ikke-muslimer, så lenge det ikke kreves at de avsverger sin tro.

En venn Majid Nawaz vil neste måned gå ut og fortelle hvorfor han bryter med Hizb ut-Tahrir etter å ha sittet flere år i egyptisk fengsel for "saken".

A Journey to, and From, the Heart of Radical Islam in Britain

P.S. Krøyer Skagen Strand

Den lyse nat - det klare hvælv
som møder os i mindet
Den er et tegn for Danmark selv
dets åbenhed i sindet.

Den stille sne - den hvide fred
omkring vor barndoms banke
Den er et træk vi kendes ved
en svalhed i vor tanke.

Det åbne sind, den svale ro
så god en arv at gi os.
De bar os vidt. Vi blev dem tro.
De to er Danmark i os.

Hvor fjernt omkring vor kurs er sat,
vi lyder Danmarks stemme,
for sneen og den lyse nat
Dem kan vi aldrig glemme.

Piet Hein

Den islamistiske gruppen Sannhetens Sverd truer med å skjære over strupen på kvinnelige nyhetsopplesere som ikke kler seg i henhold til gruppens tolkning av koranen.

Islamistgruppen betraktes som en av flere tilskudd til palestinske ekstremister med bånd til al-Qaida, og har tidligere tatt på seg ansvar for bombeattentater mot internettkafeer og musikkforetninger i Gaza.

Trusselen har vakt stor frykt blant kvinnelige nyhetsopplesere i det regjeringskontrollerte TV Palestina. Det er første gang en spesiell gruppe mennesker blir utpekt som mål for de religiøse ekstremistenes terror.

Det er rundt 15 kvinnelige opplesere i det regjeringskontrollerte TV Palestina. De fleste av dem bruker hodetørkle, kalt hijab, men også mange av disse bruker vestlige klær og makeup.

Trusselen fra Sannhetens sverd ble sendt ut på e-post fredag til flere nyhetsmedier.

– Vi skal kutte struper, og fra åre til åre, hvis det er nødvendig for å beskytte denne nasjonens ånd og moral, het det i meldingen. Kvinnelige nyhetsopplesere ble anklaget for å være «uten moral eller skam».

Den fundamentalistiske gruppen opplyste samtidig at de vet hvor kvinnene befinner seg til vanlig. Noen av kvinnene har fortalt at de har fått personlige trusler over telefon, og en av nyhetsoppleserne som ikke bruker hodeplagg torde ikke gå på arbeid lørdag.

– Det skaper en farlig presedens i samfunnet vårt. Det vil ramme alle arbeidende kvinner, sier den kvinnelige nyhetsoppleseren som ber om å få være anonym.

En annen nyhetsoppleser som bruker hodetørkle, sier hun ikke kan forstå hvorfor de blir truet.

– Jeg håper de trekker det tilbake. Jeg håper ikke en kule blir skutt mot oss, sier hun.

Aftenposten: Vil halshogge nyhetsopplesere

Amerikanske myndigheter har avslørt en plan om å sprenge en ledning med flydrivstoff til JFK-flyplassen. Fire er tiltalt. En ble fremstilt i New York lørdag, to sitter arrestert på Trinidad og en er ettersøkt. Alle er muslimer.

One of the suspects, Russell Defreitas, a U.S. citizen native to Guyana and retired JFK employee, said the airport was a symbol that would put "the whole country in mourning."

"It's like you can kill the man twice," said Defreitas, 63, who first hatched his plan more than a decade ago when he worked as a cargo handler for a service company, according to the indictment.

The plot never got past the planning stages, authorities said.

"The devastation that would be caused had this plot succeeded is just unthinkable," U.S. Attorney Roslynn R. Mauskopf said at a news conference, calling it "one of the most chilling plots imaginable."

Authorities said they were motivated by a pattern of hatred toward the U.S.,
Israel and the West.

Defreitas was recorded saying he "wanted to do something to get those bastards."

He was in custody in Brooklyn and was expected to be arraigned Saturday afternoon.

Two other men, Abdul Kadir of Guyana and Kareem Ibrahim of Trinidad, were in custody in Trinidad. A fourth man, Abdel Nur of Guyana, was still being sought in Trinidad.

The suspects believed explosives could ignite the pipeline at JFK and destroy the airport and parts of Queens, where the line runs underground, according to the indictment.

The pipeline, owned by Buckeye Pipeline Co., takes fuel from a facility in Linden, N.J., to the airport. Other lines service LaGuardia Airport and Newark Liberty International Airport.

Kadir, a former member of Parliament in Guyana, was arrested in Trinidad for attempting to secure money for "terrorist operations," according to a Guyanese police commander who spoke on condition of anonymity.

Kadir left his position in Parliament last year. Muslims make up about 9 percent of the former Dutch and British colony's 770,000 population, mostly from the Sunni sect.

4 charged in JFK Airport terror plot

Russel Defreitas, en av de mistenkte i planen om å bombe drivstoffledningen til JFK.

Amerikanske krigsskip bombarderte et område nord i Somalia fredag, hvor det oppholder seg jihadister. Tidligere var åtte blitt drept i kamp med regjeringssoldater, en av dem hadde svensk pass.

Området i nordøst kalles Puntland, det er halvveis selvstyrt. Jihadister har søkt tilflukt her.
Det er tidligere meldt at jihadistene i Somalia har et betydelig innslag av utlendinger. Av de åtte som ble drept fredag var det en brite, en amerikaner, en svenske, en eritreer og en jemenitt.

Puntland Vice President Hassan Dahir Mohamoud said eight foreign militants were killed in the fighting and Somali forces were pursuing five others. He told The Associated Press there were no civilian casualties because the area is uninhabited.

Mohamoud said the Puntland government had requested the U.S. navy to help fight the militants.

He said that the government knew the nationalities of five of the foreign militants: the U.S., Britain, Sweden, Eritrea, and Yemen. He said security forces identified them from their passports.

U.S. warship bombards Somalia militants

ITunes har lansert musikk uten kopisperre. Men filene har skjult informasjon som identifiserer kjøperen. Det kan være som en garanti mot ulovlig spreding.

The Electronic Freedom Foundation, the online consumer rights group, added that it had identified a large amount of additional unaccounted-for information in iTunes files.

The foundation said it was possible that the data could be used to “watermark” tracks so that the original purchaser could be tracked down if a track appeared on a file-sharing network, although experts said that it would be relatively easy to “spoof” such data.

Ars Technica, one of the first websites to unveil the hidden information, said: “Everyone should be aware that while DRM-free files may lift a lot of restrictions on our personal usage habits, it doesn’t mean we can just start sharing the love, so to speak. Sharer beware.”

An Apple spokeswoman was unable to comment.

The discovery of the data, of which most iTunes users will have been unaware, underscores the reluctance of music groups to allow music to circulate freely over the web.

Den nye kirken på Fornebu bør få et anonymt utseende for ikke å virke ekskluderende, mener rådmann i Bærum kommune Elisabeth Enger. Uttalelsen har vakt sterke reaksjoner.

Rådmann Elisabeth Enger hisset på seg flere kommunestyrerepresentanter onsdag ved å antyde at den nye kirken på Fornebu ikke bør se ut som en kirke.

– Dersom bygget i altfor stor grad fremstår som en kirke, kan dette virke ekskluderende på enkelte grupper av mennesker, for eksempel mennesker med annen religiøs tilhørighet, skriver rådmannen i innstillingen til kommunestyret.

– En uheldig formulering som markerer en ny linje. Men vi vil ikke ha det slik. Jeg beklager at denne argumentasjonen brukes, kommenterte representanten Torill H. Heggen (H) på kommunestyremøtet i går.

Kommunestyret drøftet planene for områdesenteret som skal bygges på Fornebu. Senteret skal inneholde en bygning som både skal benyttes som kirke og til kulturelle aktiviteter.
(...)

Torill H. Heggen karakteriserte rådmannens holdning som misforstått snillhet.

– Jeg har forståelse for at vi skal ta godt vare på hverandre. Men vi er på gale veier om vi begrunner fravær av synlige kirkebygg med hensyn til andre trosretninger. Kirken er en del av vår kulturarv, understreket hun.

- Kirken bør ikke ligne en kirke

En jihadist-gruppe åpnet søndag ild mot den libanesiske hæren utenfor Saida, og hæren besvarte ilden. Volden har dermed spredt seg fra nord til sør.

Det er gruppa Jund al-Sham som fyrte av en RPG mot en kontrollpost og såret fem.

Near the southern city of Sidon, suspected members of the militant Islamic group Jund al-Sham fired a rocket-propelled-grenade at a Lebanese army checkpoint outside a camp Sunday, wounding at least five people, security officials said on customary condition of anonymity.

The attack prompted a shootout between the troops and militants, causing people to flee into homes and mosques for safety. It was not clear if the attack was related to the conflict in the north, but several hardline Islamic groups have called on Muslims to support Fatah Islam.

Fighting erupts at second Lebanon camp

It is known that Whistler when asked how long it took him to paint one of his “nocturnes” answered: “All of my life.” With the same rigor he could have said that all of the centuries that preceded the moment when he painted were necessary. From that correct application of the law of causality it follows that the slightest event presupposes the inconceivable universe and, conversely, that the universe needs even the slightest of events.

Jorge Luis Borges (1899–1986) Gauchesque Poetry” [”La poesía gauchesca”], Discussion [Discusión] (1932).

President Mahmoud Ahmadinejad benyttet dødsdagen til ayatollah Khomeini til å varsle Israels snarlige ødeleggelse.

Ahmadinejad said last summer's war between Israel and Hezbollah showed for the first time that the "hegemony of the occupier regime (Israel) had collapsed, and the Lebanese nation pushed the button to begin counting the days until the destruction of the Zionist regime," IRNA quoted him as saying.

"God willing, in the near future we will witness the destruction of the corrupt occupier regime," Ahmadinejad was quoted as saying during a speech to foreign guests mostly from African, Arab and neighboring countries who attended ceremonies marking the 18th anniversary of the death of Ayatollah Ruhollah Khomeini, who is known as the father of Iran's 1979 Islamic Revolution.

Det man alltid lurer på med slike uttalelser er om Ahmadinejad mener at Iran skal hjelpe til med at det skjer.

Ahmadinejad: Israel will be destroyed

Irans innenriksminister anbefaler bruk av det kortvarige ekteskapet for at unge menn ute av stand til å gifte seg kan få utløp for sin seksuelle energi.

Det er lenge siden en så fremtredende representant åpent gikk inn for korttidsekteskap, som mange mener bare er et annet ord for prostitusjon. Shia-islam åpner for ekteskap som kan vare helt ned til noen timer. Det er vanlig med brudepenger, hvilket gjør det enda lettere å drive prostitusjon.

Men innenriksministeren tenker på alle de unge som ikke kan gifte seg.

A temporary marriage, or "sigheh," refers to a Shiite Muslim tradition under which a man and a woman sign a contract that allows them to be "married" for any length of time, even a few hours. An exchange of money, as a sort of dowry, is often involved. .. "Temporary marriage is God's rule. We must aggressively encourage that," state-run television quoted Interior Minister Mostafa Pourmohammadi as saying.

The minister, who made his comments Thursday, was the first Iranian official to support the disputed practice in more than a decade. Former Iranian President Hashemi Rafsanjani raised the issue in the early 1990s but was opposed by the country's hard-line clerics.

"We have to find a solution to meet the sexual desire of the youth who have no possibility of marriage," Pourmohammadi was quoted as saying by local newspapers.

Half of Iran's population of 70 million is under 30. Taxi driver Reza Sarabi, 23, expressed the frustration of many young Iranian men who can't afford to buy a house and get married.

"I have no money to set up a matrimonial life. I don't want prostitutes. What should I do with my sexual needs?" he said.

The "sigheh" is banned in Sunni Islam, but similar practices can be found in Sunni countries. One such practice is the "urfi" marriage, an unofficial arrangement that is often kept secret. Although an urfi marriage involves signing a document in front of witnesses, the marriage can be broken by destroying the paper.

In Iran, temporary marriage has been reported as a way some widows and poor women help support themselves. But critics of the practice believe such arrangements only exacerbate the country's prostitution problem and undermine Iran's values.

Iran official backs temporary marriage

James Abbott McNeill Whistler. Nocturne: Grey and Gold - Westminster Bridge (1871-74) Glasgow Museums and Art Galleries.

Institut for Menneskerettigheder (IMR) i Danmark feirer 20 års jubileum i år. Jubileet feires med slagordet ”Menneskerettigheter hver dag”, og i en jubileumskronikk skriver direktør Morten Kjærum at det ikke bare er forsidehistorier som utgjør menneskerettslige problemstillinger som IMR skal og vil beskjeftige seg med. IMR`s arbeid omfatter ifølge direktøren ”hvordan vi i det daglige for eksempel behandler mennesker med handicap, etniske minoriteter og andre som ikke umiddelbart har adgang til å reise på første klasse i samfunnet".

Kjernen i IMR`s kampanje er således å skape et inkluderende samfunn basert på menneskerettighetene (MR) fremfor et ekskluderende samfunn. De ekskluderende og menneskerettslige problemene kan i følge IMR være umulige adgangsforhold for rullstolbrukere, særlige kriterier for søkere til politiutdannelse og utdannelsesinstitusjoner hvor en sosial omgang med rikelige mengder alkohol ikke fremstår som innbydende for muslimske studenter.

Den trivielle utvanningen av menneskerettighetsbegrepene i Vesten og den potensielt frihetskrenkende kampanjen til IMR`s har utløst en debatt i Danmark: idèen om menneskerettigheter er under angrep, skriver advokatfullmektig og ekstern lektor i menneskerettighetslovgivning og folkerett ved Københavns Universitet Jacob Mchangama i en kronikk.

Noen avviser menneskerettighetenes eksistensberettigelse og noen relativiserer dem og setter dem inn i ramme hvor de ikke hører hjemme. Og de instanser som er satt til å forsvare MR i den vestlige verden synes å ha glemt grunnlaget for dem. Både FN, menneskerettighetsinstitutter, NGO`ere og akademikere later til å likestille økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter med borgerlige og politiske rettigheter.

Menneskerettigheder er en af den vestlige civilisations vigtigste frembringelser. De garanterer borgerne en række enkle klassiske frihedsrettigheder - lighed for loven, ejendomsret, ytringsfrihed og muligheden for at gå sine egne veje, så længe man respekterer andres tilsvarende friheder. Kort sagt et grundlæggende menneskeligt »selvejerskab«.

Kronikøren mener at menneskerettighetene blitt for populære. Utgangspunktet for MR var å definere en kjerne av universielle rettigheter som mennesker må ha uansett hvor de lever, og som ingen andre må krenke. I dag blir MR i stigende grad brukt til det stikk motsatte; som krav til andre menneskers gjøremål, ressurser etc. Selve menneskerettighetsbegrepet er blitt skizofrent fordi rettighetene som er definert i FN`s MR-erklæring står i direkte motstrid til hverandre.

Rettighedsbegrebet blomstrede dog først for alvor i 1600-tallet. Filosoffen John Locke slog fast, at: »enhver mand har ejerskabet til sin egen person«, og at de centrale rettigheder var »liv, frihed og ejendom«. Denne tankegang inspirerede Den Amerikanske Uafhængighedserklæring af 1776. Heri optræder ordene: »Vi anser disse sandheder for selvindlysende, at alle mennesker er skabt lige, og at de af deres Skaber har fået visse umistelige rettigheder, heriblandt retten til liv, frihed og stræben efter lykke«. Også i den franske menneskerettighedserklæring af 1789 fremgår det, at »målet for enhver politisk forsamling er at bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheder. Disse rettigheder er frihed, ejendom, sikkerhed og modstand mod undertrykkelse«.

Således gennemstrømmer selvejerskabstanken de vigtigste tekster i den vestlige politiske historie. Men noget skete. Fra at rettigheder var borgernes beskyttelse mod staten, blev de nu til et instrument for staten. Det ser man i den reviderede franske menneskerettighedserklæring af 1793, som tyrannen Robespierre stod bag. Heraf fremgår det, at »målet for samfundet er den fælles lykke«, og at »offentlig hjælp er en hellig pligt«.

Individuell streben etter lykke ble avløst av et mer håndfast kollektivt mål for lykke, noe som kom til å plage Europa i det 19. og 20. århundre i form av blant annet kommunismen og nazismen. Gang på gang ble individuelle rettigheter undertrykt med henvisning til andre ”viktigere rettigheter”; menneskelig frihet ble undertrykt med henvisning til behovet for menneskelig frigjøring og verdighet.

Heldigvis blev menneskerettighedstanken rehabiliteret oven på Anden Verdenskrig. Individuelle, grundlæggende rettigheder skulle igen udgøre et værn mod totalitarisme. Desværre blev frøet til ny skizofreni sået i FNs universelle menneskerettighedserklæring af 1948. Erklæringen rummer de klassiske borgerlige rettigheder men også en hel stribe »økonomiske, sociale og kulturelle rettigheder«.

Erklæringens første 21 artikler uttrykker de klassiske vestlige verdier som frihet, likhet for loven, eiendomsrett og religionsfrihet etc. Disse rettighetene kan den enkelte ha uten at det krever at andre skal avgi noe. Slike rettigheter er velavgrensede og kan med god rett kalles universielle. De krever ingen særlig politisk definisjon, da de utgjør individets privatsfære som staten eller andre ikke skal gripe inn i. Dette kalles frihetsrettigheter eller negative rettigheter fordi det handler hva man ikke skal gjøre overfor andre.

Men FNs erklæring slutter ikke med de første 21 artikler. Artikel 22-27 nævner alt det, som mennesker angiveligt behøver for at kunne leve et godt liv. FNs erklæring forklarer, at mennesker har ret til social tryghed, en levestandard, som inkluderer føde, klæder, bolig, sundhed, gratis undervisning, ret til arbejde, begrænset arbejdstid, ferie med løn, ret til at nyde kunst og til at få adgang til videnskabens frembringelser, tryghed i tilfælde af arbejdsløshed, sygdom og alderdom.

Det klinger bra, men slike ”rettigheter” har reelt sett en helt annen funksjon enn de klassiske frihetsrettighetene definert i de 21 første artiklene. Totalt ligner artiklene 22-27 en ønskeliste over ting politikere kunne tenke seg å gjennomføre. De kan bare etterleves hvis noen først definerer dem og deretter fremskaffer dem. Ettersom den slags rettigheter legger en direkte forpliktelse på andre, kalles de positive rettigheter eller velferdsrettigheter. Det avhenger i praksis alltid av velstandsnivået, og nettopp derfor er disse artiklene i FN`s universielle MR-erklæring ikke universielle i det hele tatt.

Rettighederne i artikel 22-27 erklærer, at alle har ret til en bestemt livsførelse, men siger ikke noget om, hvem der er skyldig at skaffe midlerne, og hvor meget der skal til. Selvfølgelig er det vigtigt at have bolig, mad og meget mere. Men sådanne upræcise ting kan man ikke skrive ind i en rettighedserklæring uden at devaluere og relativere frihedsrettighederne. Frihedsrettighederne indebærer, at statsmagten begrænses, og at den - når den agerer - holder sig til snævre spilleregler. Frihedsrettighederne udelukker derfor totalitære regimer, hvad enten de er fascistiske, socialistiske eller religiøse. Men inden for frihedsrettighedernes ramme kan borgerne vælge den samfundsmodel, de måtte finde bedst. Frihedsrettighederne foreskriver således hverken en nattevægter- eller velfærdsstat.

Velferdsrettighetene angir derimot ingen begrensninger for staten, og setter ingen begrensninger for totalitære regimer. Tvert imot gir de uttrykk for at staten plikter å øke sin makt for å kunne omforme samfunnet og styre borgernes aktiviteter til det ønskede resultat. I praksis medfører velferdsrettighetene et samfunn hvor staten er altdominerende, hvilket gjør at politisk pluralisme og individuell frihet er uforenelig med slike rettigheter. Menneskerettighetene kan ikke meningsfullt utbres til en rekke hverdagsområder, som for eksempel private borgeres forhold seg i mellom, ansettelses- eller alkoholpolitikk, hvor flere legitime og relevante, men motstridende hensyn konstant vil spille inn og være avhengig av kontekst og konkrete omstendigheter.

Det krever i såfall at man på forhånd definerer hvilke av de motstridende hensyn som skal trumfe øvrige relevante hensyn. Dersom tanken på det inkluderende samfunn basert på menneskerettighetene skal realiseres, vil det uvegerlig innebære risikoen for å innskrenke den enkeltes frihet til å leve sitt liv som han eller hun vil uten statlig innblanding, hvilket ellers var menneskerettighetenes kjernefunksjon.

Heldigvis er den politiske kultur i Europa stadig modstandsdygtig over for den menneskeretlige skizofreni. De borgerlige og politiske rettigheder er da også den eneste rettighedstype, som den europæiske menneskerettighedsdomstol har kompetence til at pådømme.

Men i FN-regi og hos menneskerettighedsinstitutter, NGOere og akademikere - selv hos den danske regering - er der desværre en konsensus om at ligestille økonomiske, sociale og kulturelle rettigheder med borgerlige og politiske rettigheder. Rationalet synes at være, at »flere« rettigheder nødvendigvis er »bedre« rettigheder. Den menneskeretlige skizofreni forstærkes således af netop de aktører, der skulle være menneskerettighedernes fremmeste forkæmpere. Hvis skizofrenien bliver kronisk, vil det gå ud over menneskerettighederne som helhed og dermed ud over deres samlende kraft som rammen for det liberale demokrati. Det vil være katastrofalt for den frihed, som menneskerettighederne har været med til at forankre i Vesten.

Det er ikke for sent at redde menneskerettighederne fra skizofrenien. Men det kræver, at man erkender deres begrænsning. Vi skal hylde menneskerettighederne inden for deres rette ramme og tradition. Vi skal ikke vilkårligt opfinde flere nye rettigheder til alt mellem himmel og jord, men styrke håndhævelsen af de helt centrale rettigheder, nemlig retten til liv, frihed og stræben efter lykke.

Berlingske Tidende: Red menneskerettighederne!

180 grader: Institut for udvanding av menneskerettigheder

FNs nyslåtte Menneskerettsråd vedtok 30. mars en resolusjon mot bakvaskelse av religioner og deres verdier. Forslagsstiller var Konferansen av islamske stater, og OIC viser til den hets islam er blitt utsatt for siden 911.

Praksis til det nye Human Rights Council ikke er stort bedre enn kommisjonen som den erstattet. Muslimske land bruker FN-systemet til å forby kritikk av religionen.

Den svenske statsviter Lisbeth Lindeborg skriver i en artikkel i Dagens Nyheter om vedtaket og hvilken fare det representer for de som arbeider for en reformering av islam. Det er et arbeid av livsviktig betydning, men disse menneskene risikerer nå å bli definert som religionshetsere:

Första tanken var att det måste handla om ett aprilskämt. Men närmare efterforskning visade att FN:s råd för mänskliga rättigheter, Human rights council, den 30 mars i år antog en resolution som i princip förbjuder kritik av islam. Ty även om resolutionen, som OIC (Organization of the islamic conference) tagit initiativet till, uttalar sig mot "förtal av religioner och deras värderingar" i allmänhet, så nämns bara "det förtal som muslimska minoriteter och islam" utsatts för sedan 11 september 2001. Vad som däremot inte nämns i resolutionen är islamiska länders diskriminering och förstörelse av kristna helgedomar; inte heller nämns förföljelsen av andra religiösa minoriteter och dödandet av kristna dignitärer eller avsaknaden av religionsfrihet i nästan alla stater med en muslimsk majoritet.

Av de 47 stater som valts in i det Genève-baserade Human rights council är de flesta allt annat än förebildliga demokratier. Och av de 24 stater som röstade för resolutionen är flertalet mer eller mindre totalitära med undantag av halvdemokratier som Ryssland, Mexiko och Sydafrika. Bland de 14 stater som röstade emot var rådets tio europeiska stater plus Japan, Kanada, Sydkorea och Guatemala; de nio som lade ned sin röst representerade Latinamerika och Afrika.

I kommentarer från internationella juridiska experter (från både muslimska och icke-muslimska stater) och från Human rights watch utdöms resolutionen som skadlig för grundläggande mänskliga rättigheter, yttrande- och tryckfrihet.

Ty resolutionen är en skandal. Som officiell väktare av mänskliga rättigheter borde FN veta att de mänskliga rättigheterna är till för att skydda individer och deras rättigheter, inte skydda religioner.

Visserligen är denna resolution i likhet med andra inte bindande, men det faktum att den existerar är illa nog. Med sin vaga ordalydelse - att inte förtala, förolämpa eller klandra (eng. defame) en religion (= islam) - blir resolutionen ett farligt vapen i händerna på religiösa fundamentalister. Ty vem bestämmer vad som är förtal, vem tar sig rätten att omtolka kritik som förolämpning? Utan tvivel står vi här inför ett semantiskt kaos där formuleringarna i resolutionen blir ett eldorado för irrationell och emotionellt laddad godtycklighet.

Tidsperspektiviskt sedd är resolutionen dessutom en brandhärd. Det råder ingen tvekan om att islam nu nått en skiljeväg mellan samtidigt växande fundamentalistiska och reformatoriska tendenser. Men medan resolutionen ligger i islamismens och även det traditionella islams intresse är den ett slag i ansiktet på reformkrafterna inom islam. Ty reformmuslimer världen över är väl medvetna om att endast konstruktiv kritik kan föra utvecklingen av islam vidare på samma sätt som kristendomen gick igenom sina svåra utvecklingsperioder alltsedan medeltiden med upplysningen som en avgörande fas.

En absolut förutsättning för denna konstruktiva kritik är en öppen debatt utan politiskt korrekta skygglappar. Nu hotas en sådan debatt av FN-resolutionen samtidigt som denna bidrar till det fastlåsta debattklimatet i några europeiska länder utöver de islamiska staterna.

I jämförelser som jag kunnat göra i Europa måste jag tyvärr konstatera att Sverige hör till de länder som inte bara sopar de ytterst viktiga men obekväma frågorna under mattan utan även utmärker sig för en snedvriden debatt till skillnad från diskussionen i Frankrike, Tyskland, Nederländerna, Danmark och även Norge som är mer öppen, framtidsinriktad och upplysningsfrämjande.

I Sverige attackeras företrädare för en konstruktiv kritik av islam och de utpekas som islamofober i syfte att försöka skrämma dem till tystnad. Detta provinsiella debattklimat präglat av konfliktskygghet och bakåtsträvande tendenser återfinner jag ingen annanstans i våra grannländer.

I många samtal med en rad av världens främsta reformmuslimer (inom ramen för ett bokprojekt), däribland den berömde syriske filosofen och Erasmuspristagaren professor Sadik Jalal al-Azm, den exil-iranska kända skribenten och politikern Maryam Namazie och en av världens främste Koranlärde, den egyptiske arabisten, lingvisten, teologen etc professor Nasr Abu Zayd, betygar samtliga att en reform av islam är en global fråga som rör oss alla och som kräver inblandning av icke-muslimer. Att så få yttrar sig i denna debatt som rör utvecklingen i över femtio islamiska länder beror enligt deras utsaga dels på skrämseltaktik från det konservativa och fundamentalistiska islam, dels på västliga islamforskare/orientalister som menar att inga obehöriga kan gå in på deras revir. Därmed begränsas debatten - den blir introverterad och ofruktbar menar reformmuslimer.

För samtliga reformmuslimer är förtrycket av kvinnan inom islam en nyckelfråga.

Hur kvinnan värderas som människa upplevde jag själv vid ett besök för en kort tid sedan i Syrien. Där hade jag privilegiet att personligen få träffa och tala med stormuftin av hela Syrien, teologie doktor Ahmad Hassoun. Jag var enda kvinnan i en grupp på fem personer, därav en politiker och tre professorer. Naturligtvis välkomnade mig doktor Hassoun inte med en handhälsning, och då jag ställde en fråga besvarade han den med halvslutna ögonlock. Inte heller under den påföljande lunchen i ett avskärmat rum på en känd restaurang där jag satt snett emot stormuftin bevärdigade han mig med en blick. Islamiska teologiska dignitärer bevärdigar bara sina likar (det vill säga andra män) med blickkontakt.

I samtalet hade dr Hassoun, som är en ytterst karismatisk och högt bildad person, uttalat sig positivt om demokrati och sekularism. Då jag däremot berörde kvinnofrågan reagerade han negativt. På min fråga vad han ansåg om att den muslimska feministen och professorn Amina Wadud ledde en fredagsbön i New York nyligen förklarade han att en kvinna som ju är oren - genom sin menstruation - aldrig kan stå framför en skara av män. Vidare menade doktor Hassoun att om ett gift par inte kan få barn kan mannen ta ännu en fru. På min fråga om det inte var dags att ändra på dessa uråldriga regler fick jag svaret att man inte kan ändra på något som påbjudits av Gud. Det kan påpekas att även om lagsystemet i Syrien, som är ett av den islamiska världens mest sekulärt orienterade länder, bygger på det franska så är familjelagen där sharia-baserad likt de flesta muslimska länder. (Intressant i sammanhanget är att före detta stormuftin Bencheikh deltog i en fredagsbön i Toronto som leddes av en kvinna i februari 2006. Eftersom ingen moské var villig att låta en kvinna leda kongregationen fick bönen äga rum i en restaurant.)

Mot bakgrund av FN-resolutionen skulle mina kritiska frågor utan tvivel kunna uppfattas som förolämpande. Vad Bencheikh och de andra reformmuslimerna ger uttryck för är likaledes "förbjudet". Att FN på detta sätt ger fundamentalisterna fritt fram är skandalöst. Lika illa är att medierna knappt tagit upp denna brännande fråga. För de muslimer som vågar livet för en vidareutveckling och modernisering av islam är resolutionen höjden av cynism.

LISBETH LINDEBORG

"I Sverige skräms kritiker av islam till tystnad"

Avtroppende statsminister Tony Blair og den britiske regjeringen har fått hard kritikk etter at 3 terrormistenkte forsvant. I et avisinnlegg anklager Blair britiske domstoler for å begrense myndighetenes arbeid for nasjonens sikkerhet og bekjempelse av ekstremisme ved å insistere på å sette de utstrakte individuelle rettighetene til mistenkte personer foran det kollektive samfunnets behov.

Ekstremisme kan bekjempes, skriver Blair, men bare dersom vi først innser at ekstremismen faktisk ikke er skapt av oss i utgangspunktet. Samtidig tok han et kraftig oppgjør med de mange i vesten som aksepterer og videreformidler ekstremistenes verdensanskuelse:

I was stopped by someone the other week who said it was not surprising there was so much terrorism in the world when we invaded their countries (meaning Afghanistan and Iraq). No wonder Muslims felt angry.

I said to him: tell me exactly what they feel angry about. We remove two utterly brutal and dictatorial regimes; we replace them with a UN-supervised democratic process.

And the only reason it is difficult still is because other Muslims are using terrorism to try to destroy the fledgling democracy and, in doing so, are killing fellow Muslims.

Why aren't they angry about the people doing the killing? The odd thing about the conversation is I could tell it was the first time he'd heard this argument.

This extremism can be defeated. But it will be defeated only by recognising that we have not created it; it cannot be negotiated with; pandering to its sense of grievance will only encourage it; and only by confronting it, the methods and the ideas, will we win.

The Daily Telegraph: Extremism can be defeated

Byrådsleder Erling Lae går inn for å avskaffe skriftlig nynorsk. Han tror som gammel norsklærer at det vil bedre forholdet til nynorsk kultur, fordi man kan lese mer litteratur. I en bisetning nevner han "bedre integrering".

Høyres nynorsk-standpunkt er ikke nytt, men det er nytt at det også gir uttelling i innvandrermiljøer. Ordet Kebab-Høyre får en dypere mening. For i dette lys blir forslaget om å avskaffe nynorsk mer interessant.

Alle forstår at skriftlig nynorsk og nynorsk overhodet er vanskelig for mange nye landsmenn. Selv for innfødte bokmålfolk er det en terskel man skal over. Men den er ikke uoverstigelig, den krever bare litt innsats, og så fort man er over den åpner det seg nye landskap.

Nynorsk er ikke sure gamle gubber på et uforståelig språk. Det er en stor og viktig del av norsk kultur. Faktisk representerer nynorske forfattere som Arne Garborg, Åsmund Olavsson Vinje, Per Sivle, Olav Duun, Tarjei Vesaas en viktig del av norsk frihetstradisjon. Norsk identitet er for en stor del bygget på dialekter og geografi. Her er nynorsk ett autentisk uttrykk.

Å skulle skjære vekk nynorsk er derfor å skjære vekk en viktig del av norsk kultur og historie. Uten tilgang til og forståelse av språket vil denne delen av historia være død.

Dessverre er målrørsla i de senere år overtatt av et politisk korrekt venstre. Det er merkbart i Syn og Segn, i Det norske Samlaget og i Noregs Mållag. Briten Stephen Walton ved Ivar Aaasen-senteret i Volda er en typisk representant. Dette har svekket nynorskens status og redusert den til noe sært.

Men det kan ikke forklare eller rettferddiggjøre at Høyre oppdager innvandrerkortet, og mulighetene det gir. At Høyre kjøpslår med norsk kultur bør poengteres. Under dekke av pedagogikk selger man ut norsk kulturhistorie. Den døren vil forbli stengt for innvandrere. Ytterst få vil kunne tilegne seg denne koden på egen hånd.

Erliing Lae sier at interessen for nynorsk litteratur ikke skal bli mindre. Men urbane videregående synes nynorsk er ut, og vil neppe anstrenge seg synderlig. Hvis man mente noe med nynorsk-interessen måtte man komme opp med et bedre forslag enn avskaffelse av skriftlig: som å integrere nynorsk i samfunnsfag og historie.

Dessverre vil de flest bokmålsfolk støtte forslaget å se på det som noe som skulle kommet for lenge siden. Men det er mye som forsvinner med i dragsuget. Norske innfødte skolelever vil uten å vite det miste en stor del av den nasjonale kulturen, og innvandrerne vil ikke forstå hvor komplekst og rikt Norge er.

Gjør det noen forskjell om Slobodan Milosevics tale om "at ingen skal få slå dere mer" fra 1987 oversettes på den ene eller andre måte? Det gjør ingen forskjell for de titusener av døde. Men at denne vinkel blir utbrodert over to sider i Klassekampen gjør en forskjell for Norge.

Det gjør en forskjell for norsk venstreside, som ikke vet forskjell på høyre og venstre og helt har mistet retningssansen. Det gjør absolutt en forskjell for vårt forhold til nye muslimske landsmenn at vi har et så likegyldig forhold til den politikeren som startet et blodbad på Europas egne muslimer.

Jo Eggen heter oversetteren. Overskriften: "Hva var det egentlig han sa?" "Er feilgjengivelsene av Milosevics uttalelser eksempler på at sakprosa er diktning, spør Jo Eggen", illustrert med et bilde av tyrannen.

Oppslaget lukter lang vei. De oppblåste sitatene sier sitt: "Bruken av Milosevic-setningen sier mye om vestlig egosentrisme, og om stereotyp framstilling av andre". Anklagene om etnosentrisitet, og nedvurdering av Den andre, er etiketter som kan klebes på nesten hva som helst. Det er politisk interessant at det også kan brukes til å forsvare en politisk tyrann som befant seg langt ut på høyrefløyen. Hvilket underbygger at disse kategoriene har falt sammen: Man må se på praksis: forsvarer folk folkemordere og terrorister, eller har de gangsyn? Jo Eggen mangler definitivt det siste. Han vet enten lite om krigene Milosevic startet eller er så politisk forutinntatt at han er ute av stand til å bedømme dem.

Bosnia-krigen var et skillelinje i Europas etterkrigshistorie, og i Norge havnet venstresiden på feil side: deres antiamerikanske motvilje var sterkere enn medfølelsen. Sådan sett er Klassekampen konsekvent.

Det finnes ingen gjengangersetning av en kroatisk Tudjman, en bosnisk Izetbegovic, en slovensk Kucan, en kosovoalbansk Rugova. Men disse var heller ikke USAs fiender.

Nei, og hvorfor gjør det ikke det? Kan det kanskje ha noe å gjøre med konsekvensene disse ordene til Milosevic fikk? Han var nestleder i partiet og ble sendt ned for å roe gemyttene. De lokale serberne la en felle for Milosevic. De fikk ham til å tro at politiet gikk løs på dem, minoriteten. Dette forteller aktørene selv åpent om i Allan Little og Laura Silbers dokumentasjonsserie, The Death of Yugoslavia. Milosevic bet på og oppdaget hvilken enorm kraft og makt sjåvinismen ga. Kynisk og opportunistisk som han var, ga han full gass.

Jo Eggens artikkel er ubehjelpelig. Men den står i utvidet utgave av siste nummer av Prosa, som skal fremme norsk sakprosa. Det sier noe om et nivå blant dagens ansvarlige bladfyker. Krigen i det tidligere Jugoslavia har ikke gått inn, er ikke blitt forstått. Redaktøren for et norsk kvalitetets-tidsskrift burde forstått at denne artikkelen er å spytte på ofrene for Europas verste forbrytelser etter annen verdenskrig.

Ratko Mladics høyre hånd, general Zdravko Tolimir, ble før helgen pågrepet og er nå i Haag. Det er åtte år siden Srebrenica. Mladic og Karadzic er fortsatt på frifot. Mladic befinner seg i Serbia, ifølge sjefaktor Carla Ponte.

Norges holdning er å ignorere og fortie: Ikke én regjering protesterte mot at Serbia ble valgt til å lede Europarådet som er satt til å ivareta menneskerettighetene.

Det er et par uker siden mennene som skjøt Zoran Djindic ble dømt. De skjøt også Serbias fremtid, og vi greier ikke, orker ikke engasjere oss i dramaet. I stedet velger vi irrasjonelle myter som egentlig handler om vårt eget selvmord.

billedetekst: Zdravko Tolimor (t.h) fotografert sammen med UNPROFOR-offiserer 20. oktober 1995, dvs. etter Srebrenica. UNPROFOR praktiserte en passivitet og ettergivenhet overfor serberne som gled over i fraternisering, hvilket Srebrenica var kulminasjonen på.
Det ble aldri løsnet et skudd i forsvar. Den mentale kapitulasjonen hadde skjedd for lenge siden.

Sommeren er her og den venter ikke. Red. vil derfor prioritere døgnet annerledes. Produksjonen legges mer til kveld. Men det er mye å skrive om. Det blir ingen pause i sommer heller.

Integrationsverket i Sverige utga nylig et integreringsbarometer som i forhold til tidligere undersøkelser ble utlagt som nedslående lesning; rasismen i Sverige er økende. Spørsmålene i undersøkelsen er imidlertid formet ut i fra følgende rasismedefinisjon, som gir uttrykket ”i videst mulig omfang” en helt ny mening:

Dagens rasism innebör inte bara rasmässigt förtryck och ojämlikhet utan också differentiering och social distans. Rasism är inte att försvara en ras överlägsenhet över en annan, utan att hävda att kulturen och levnadssättet mellan bestämda rasialiserade grupper är oförenliga.

Det vil for eksempel si at hvis en gruppe fundamentalistiske muslimer har et uttalt ønske om å steine homofile, så er det altså rasistisk å hevde at kulturen og levesettet mellom de to bestemte gruppene er uforenlige.

Dersom du personlig foretrekker å sosialt distansere deg fra en eller annen du ikke liker, så er det rasisme: å for eksempel distansere seg fra en rasist er per definisjon rasisme.

I videst mulig omfang kan vi nok også gå ut i fra at etter det svenske Integrationsverkets mening er gårsdagens Homo Sapiens brått blitt erstattet av dagens Homo Rasist.

Integrationsverkets barometer 2007 - side 29 og 30

Amerikanerne og irakiske myndigheter har bare kontroll med en tredel av Bagdads bydeler, viser en ny rapport.

Military officials also acknowledged Monday that U.S.-led forces have control of fewer than one-third of Baghdad's neighborhoods despite thousands of extra troops nearly four months into a security crackdown — an assessment that came as the U.S. death toll approached 3,500, with at least 15 American troops reported killed in the first three days of June.

Lt. Col. Scott Bleichwehl, a military spokesman for Baghdad operations, confirmed a status report completed in May found that American and Iraqi forces were able to "protect the population" and "maintain physical influence over" only 146 of the 457 Baghdad neighborhoods, while troops have either not begun operations aimed at rooting out insurgents or still face "resistance" in the others.

The report appeared to be the first comprehensive analysis of the progress of the operation that began Feb. 14. Gen. David Petraeus, the top U.S. commander in Iraq, is due to report in September on whether the current troop increase is working amid a fierce debate in Washington over whether President Bush should begin withdrawing American forces.

Al-Qaida: Captured U.S. troops killed

Anders Zorn Frileuse

The fact is that all writers create their precursors. Their work modifies our conception of the past, just as it is bound to modify the future.

Cf. also the essay on Hawthorne in the same volume, in which Borges says: “Wakefield” prefigures Franz Kafka, but the latter modifies, and sharpens, the reading of “Wakefield.” The debt is mutual; a great writer creates his or her precursors. He or she creates them and in some fashion justifies them.

Jorge Luis Borges (1899–1986) “Kafka and His Precursors” [”Kafka y sus precursores”], Other Inquisitions [Otras inquisiciones] (1952).

Av Jan Hårstad: Klassekampens Peter M. Johansen har jo i årevis vist seg som en sann apologet og champion for islamisme og arabisk nasjonalisme. Dette var allerede åpenbart første gang Taliban viste muskler på 90-tallet, men hans artikkel om Hariri-tribunalet 1. juni går omtrent over alle grenser i partiskhet for PMJs venner.

La meg derfor komme med en alternativ lesning av situasjonen: Da Syria bedrev
en regelrett militær okkupasjon av Libanon hadde den syriske økonomien enorme
gleder av dette på utallige måter. Fra spillecasinoer til turisme, fra narkotrafikk til
bygningsindustri. Da Syria ble militært tvunget ut av landet, fordoblet de sine anstrengelser i det å skape et etterretningsvesen som kunne fortsette det tidligere militære hegemoniet med andre midler. De økonomiske og logistiske båndene til pro-syriske libanesiske og palestinske grupper ble oppgradert. En hel hærskare av journalister (anført av Muhammad Choucair i al-Hayat) har påvist den tunge rollen Syria har i oppbyggingen av Fatah al-Islam og den pågående krigen i Nahr al-Bared ved Tripoli. At den berømte britiske Al-Qaida-størrelsen Omar Bakri for noen år siden valgte å bosette seg i området, skulle vært et varselssignal om hva som var på gang.

I de siste årene har vi da hatt drap på seks prominente libanesere som har våget å gå ut i åpen konfrontasjon med Syrias hegemonibestrebelser i Libanon. Innenfor 14 mars koalisjonen er disse betraktet som martyrer som falt i kampen for et selvstendig Libanon.

Identiteten til millioner av libanesere er knyttet til disse ofrenes liv og skjebne. Allerede i år har det gått i været bomber i Ashrafieh, Verdun og Aleyh, helt åpenbart med det siktemål å terrorisere befolkningen og skremme turistene fra å besøke Libanon i løpet av sommeren, noe som i praksis betyr at landet vil kollapse økonomisk, for turismen er en bærebjelke her.

Når så FNs resolusjon 1757 kom i slutten av mai, var det en enorm lettelse innen 14 mars bevegelsen for at man med utgangspunkt i Hariri-drapet ville få en internasjonal domstol som gravde i all denne møkka med likvidasjoner og bomber. PMJ drar naturligvis opp en masse sitater fra hytt og vær som liksom skal demonstrere at domstolen er noe amerikansk påtvunget dritt som bare vil "bringe landet nærmere borgerkrig." Faktum er at de stadig færre kristne, drusere og sunnier jublet over at FN tok seg på tak og forsøkte å klargjøre juridisk og moralsk hva som skjer og har skjedd i landet.

Målsettingen med denne artikkelen er ikke å oppta en uendelig debatt med PMJ om
ymse detaljer i dette omfattende sakskomplekset, men overfor Klassekampens lesere å gjøre gjeldende at det i Libanon også finnes en verden utenfor pro-syrisk arabisk nasjonalisme og islamister.

Dette verdensbilde finner man på gode websider som Across the Bay, Lebanese Political
Journal og From Beirut to the Beltway.

Jan Hårstad

Innlegget ble refusert av Klassekampen.

Nyheten om at det ikke blir noen restriksjoner på hente- og tvangsekteskap gjør dagen til en sorgens dag for alle som ønsker en god integrering. Det sier også noe om avstanden mellom velgere og partier at ingen bortsett fra Frp støtter forslaget om aldersgrense/tilknytningskrav.

Det var bevegelse i saken i høst, men så satte organisasjonene, fagmiljøene og de politiske apparatene seg i bevegelse. Det ble for tøft for inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. Jeg vil også tippe at støtten fra statsministeren ikke har vært overveldende. Å trumfe saken gjennom ville kostet for mye, og Stoltenberg ser ikke dimensjonene og konsekvensene.

Dette nei-et dreier igjen oppmerksomheten mot innvandring. Det er å gi Siv Jensen gratis argumenter foran valget til høsten. At alle partier - Ap og Høyre i særdeleshet - kan gjøre dette med åpne øyne, sier noe om man lever i en annen verden enn velgerne.

Common sense

Bestefar Jan Lians tale "midt i mot", hvor han påpekte at regjeringen ikke er seg sitt ansvar bevisst i asyl- og innvandringssaker og derfor må bære et indirekte ansvar for at hans barnebarn på sju år ble drept, burde fått varselklokkene til å ringe. I stedet brukte Hanssen uttrykket "uverdig" om å debattere med en som har mistet sin nærmeste. Det er å sette seg over sin neste. For kona til Lian hadde sagt: om ett år er det ingen som hører på deg, du må si noe nå. Dette handler faktisk om å gjøre noe for barnebarnet, om en følelse av at man skylder den døde å forsøke å gjøre noe ihvertfall i ettertid. Når man kan. Dette forsto ikke Hanssen.

Hanssen har fått Hadia Tajik som rådgiver. Hun er ung og intelligent, men forstår hun å gi de rette råd i slike situasjoner?

Jeg registrerte noe "nytt" da Hanssen gikk voldsomt ut mot forslaget om at imamene skulle drive opplysningsarbeid om respekt for kvinner som går alene på byen. Han ble rasende over at noen blandet religion inn i spørsmålet om voldtekt. Reaksjonen virket politisk korrekt: et rapp over fingrene til de som våget å nevne en slik sammenheng mellom kultur og religion, og et forsøk på å vaske munnen med såpe.

Dette minnet mistenkelig om selve oppskriften på det politisk korrekte: man må ikke si offentlig det alle vet. Men dermed er man med på å øke frustrasjon og sinne på grasrota.

Betydning

Hvor stor betydning har det at SV har fått stanset forsøket på å regulere henteekteskapene? Temmelig stor: 280.000 innvandrere har stemmerett ved kommunevalget til høsten. I Oslo er hver fjerde velger innvandrer. "De" begynner å bli en betydelig blokk, rent bortsett fra at de ikke er en "blokk", variasjonen er der. Men mediene er med å skape et inntrykk av at innvandrere er diskriminert og at venstresiden er de gode. De skaper dermed en blokk, i en patroniserende godhet. Man tør ikke vise at mange innvandrere selv er blitt skeptisk til negative sider ved innvandringen. Blant de unge var det flertall for begrensninger på henteekteskap og tvangsgifte.

Ny konsensus

Fra Kebab-Høyre til SV går det et bånd som utgjør en ny konsensus, ikke bare i innvandringsspørsmål, men som berører hva det norske fellesskapet er og hvordan det definerer seg selv.

Det gir seg utslag i at Kristin Clemet og andre Høyre-topper deltar på nasjonaldagen til det militærstyrte Pakistan. Norske politikere og journalister er mer opptatt av Guantanamo enn alle som "forsvinner" i Pakistan. Vi lærer å se verden på en ny måte.

Det er forbausende få innvandrere på valglistene. Det har Høyres Afshan Rafiq helt rett i. Men hun bruker ordet "diskriminering", er det riktig?

Ny betydning

Det forekommer meg at ordet må gis en ny betydning. Diskriminering slik pakistanere ofte bruker det, minner mer om betydningen: "La oss i fred, vi vil gjøre ting på vår måte". Hvis det norske samfunnet sier "men slik gjør vi det her", så ropes det: diskriminering!

Norske politikere og samfunnsstøtter er så redd dette ordet at de som oftest bøyer av. SVs seier i regjeringen i spørsmål om henteekteskap er symbolsk: det betyr at falangen som vil bygge et Pakistan i Norge har vunnet frem, for å si det enkelt. Det er en konstellasjon mediene bærer et stort ansvar for. De har vært med å bygge opp talsmenn for tradisjonelle kommuniteter, for stammetilhørighet, fremfor frie borgere.

Det finnes noen få modige stemmer, men de drukner mot de sosiale strukturene som bare vokser. Det er de få mot de mange. At det er mennesker i disse miljøene som ønsker seg større frihet, blir oversett. Det betyr "bråk" med stammelederne, med foreldre på skoler og i barnehaver. Spesielt går dette ut over de unge, som skal forsøke å forene to verdener: den norske friheten og de snevre rammene hjemme. Siv Jensen har helt rett når hun sier at Norge signaliserer at alle ikke er like for loven.

Når NRKs Takvam sier at det har vært idealisme på begge sider er det en måte å vri seg unna en skarpere observasjon: Også Takvam vet hva det betyr å sette seg opp mot sine foreldre i disse miljøene. Vi har sett mange eksempler på hvor tøft det er å skulle gå sine egne veier. En ny lov ville gitt hele forvaltningen noe å støtte seg til. Nå er initiativet overlatt til modige enkeltpersoner, og signalet er at det er fritt fram for henteekteskap.

Det er vanskelig å kalle dette idealisme fra SVs side. De vet utmerket godt hvem som betaler prisen: de unge annen- og tredjegenerasjonsinnvandrerne.

Dydsmønstre

Men hva med alle de flinke innvandrerne som blir bioingeniører og leger? Som Terje Osmundsen liker å skryte av, og Aftenposten viser frem. De er virkelige nok. Vi står foran en elite med innvandrerungdom med høy utdannelse. Men de vil være dydsmønstre. Særlig jentene. De går med hijab, gifter seg bare med muslimer og holder kontakten med moderlandet. De er først og fremst muslimer fra det-og-det landet. De kjenner dårlig til den norske koden. Men den norske toneangivende eliten har lenge åpnet for å omdefinere det norske til å passe innvandrernes selvbilde. Det oppstår en hybrid, som alle synes er så "festlig". (Det er nesten som man ufrvillig har importert noe av den orientalismen man ellers kritiserer for å være diskriminerende!)

En del av de høyt utdannede vil ha vansker med å få jobber, fordi de ikke kjenner de norske/vestlige kodene godt nok. En videregående skole i Sandvika holdt audition når de skulle ansette en ny lærer. Slike metoder vil bli brukt til å screene kandidater. Det går ikke bare ut over folk med innvandrerbakgrunn selvsagt, men siden kriteriet er å passe inn og ha rett personlighet, vil de lett bli rammet.

Neste utspill er så krav om kvotering. Innvandrere vil så bli overrepresentert i det offentlige, hvor de allerede har sterke talsmenn siden SV er overrepresentert i denne sektoren.

Slik kan man fortsette å analysere - skritt for skritt. Det som på overflaten er integrering, er i virkeligheten det stikk motsatte: man skaper to samfunn. Den herskende eliten har satt seg over folket og administrerer en struktur som allerede viser materialtretthet.

Faren er at eliten kommer på konfliktkurs med folket. De får en egeninteresse av å opprettholde illusjonen. De har investert all kapital i idealene, og går "ned" med dem. De vil derfor slåss med nebb og klør mot alt som smaker av erkjennelse.

Når folk derfor spør: men hvordan er det mulig at de ikke forstår signalene? Så er svaret at eliten har investert hele sin eksistens i at illusjonen opprettholdes. Dessverre er det ikke uvanlig at mennesker foretar seg handlinger som i ettertid forekommer fullstendig irrasjonelle.

Prost og Ap-mann Trond Bakkevig synger dialogens pris, men kommer uforvarende til å streife borti en annen pris: hva den koster.

Hva foregår inne i hodene på prester og politikere som har gjort dialog nærmest til religion? Bakkevig forsøker å forklare i en artikkel i Dagbladet: Forutsetninger for dialog

Han beskriver religionens destruktive rolle nærmest som noe instrumentelt: noen voksne bestemmer seg for å bruke religionen, som om ikke religonen i seg selv inneholder destruktive elementer.

Stil og tone er faderlig mild. Men Bakkevig kommer med en oppsiktsvekkende påstand: Irak-krigen hadde en religiøs rettferdiggjørelse! Han viser til at Bush delte verden i gode og onde. Men dette er en høyst problematisk fremstilling. Her viser Bakkevig nettopp den klo som han ellers holder trukket inn i poten når han snakker om islam.

Men religion er også blitt brukt til å motarbeide krig og vold. Kirker over hele verden avviste krigen mot Irak. Motstanden var sterk også fordi det fantes en religiøs rettferdiggjørelse av invasjonen. Det var viktig å vise at religion skal brukes til å dele menneskeheten i gode og onde.

Vi trenger kompetanse på religion, og den skal vel kvalitetssikres av personer Bakkevig går god for?

Religion spiller i økende grad en rolle både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Derfor må den tas i betraktningen når politiske beslutninger skal fattes. Religion kan ødelegge et konstruktivt arbeid for fred og rettferdighet, men den kan også støtte opp om dette. Både FN og nasjonale myndigheter bør sikre seg og institusjonalisere kompetanse på religion og religionenes rolle i internasjonal og nasjonal politikk.

Men det er i siste avsnitt at Bakkevig slipper "katta ut av sekken". Han streifer konfliktstoff, for å i neste omgang å legge ballen død. Det hele drukner i tvetydighet.

Om respekt for kulturelt mangfold er en forutsetning for dialog, kan den likevel aldri være ukritisk. Det er alltid nødvendig å identifisere destruktive elementer i en kultur. Dialog må dreie seg både om det som er godt og det som er ondt, det som bygger opp og det som ødelegger for samfunn og enkeltmennesker. Ingen av oss er en gud som har det siste og avgjørende svar på hvor streken mellom det gode og det onde skal tegnes opp. Vår skjebne er å arbeide med tvetydigheten. Godt og ondt er alltid vevet sammen. Fra egne livserfaringer kjenner vi muligheten for å velge feil, selv når vi ønsker å gjøre det gode. Det kan nasjoner, kulturer, religioner og det internasjonale samfunn også gjøre. Dialogen kan hjelpe oss til å se klarere, og til å skape et fellesskap som sammen tar ansvar.

Dialog tar tid, fordi det tar tid å lære en annen kultur å kjenne godt nok til forholde seg konstruktivt og fredelig til den. Dialogen kan lære oss å se oss selv med den annens øyne. Bare når vi ser oss selv med den annens øyne, med blikket til den som en gang var en fremmed, kan vi bli medvandrere i bestrebelsene for å skape en verden preget av fred og rettferdighet.

Begrepet om Den andre har gått fra å være dypsindig Jeg-Du filosofi fra Martin Buber og Emmanuel Levinas til å bli en klisje, nå også mobilisert av politisk korrekte. Bakkevig røper her hva som er målet: å se seg selv med den andres blikk. Da består faren åpenbart i Jeg-tap. At man etterhvert anlegger den andres blikk.

Det er jo det som er i ferd med å skje i den dialogen norske aktører fører: enten det er med Hamas og palestinerne, eller islamister. Man har ingen klar oppfatning av hva en selv står for, men har noen ønsker som fører bokstavelig talt til "fortapelse" - tap av seg selv.

Denne innlevelse i den andre forplanter seg til andre områder, også hvor rene økonomiske og maktpolitiske interesser er innblandet: BBC har fått en ny mann i Moskva: Rupert Wingfield Hayes, et skikkelig overklassenavn. BBC slo dramatisk opp Putins siste tale hvor han truer med å rette rakettene mot Europa. Han utfordrer her Europa på en måte som gjør innrømmelser umulig, sa man i studio. Det var helt andre signaler som kom fra "vår mann i Moskva": Wingfield Hayes snakket om russernes behov for respekt og behov for å vise styrke. Han fremstilte Putins politikk uten den nødvendige distanse. Det sier selvfølgelig noe om det trykk man utsettes for når man arbeider i Russland i disse dager. NRKs Arne Egil Tønseth er også "forsiktig". Men man merker også den forståelse og innforlivelse på bekostning av egne interesser, som vi gjenfinner som kjernen i dialogkulturen. Det er blitt luften vi puster inn.

En røst fra det hinsidige: En 14 år gammel polsk-jødisk jente, Rutka Laskier, snakker til oss gjennom en nyoppdaget dagbok, skrevet i ghettoen i byen Będzin i de tragiske månedene januar - april 1943.

Da var tyskerne i gang med sin "second sweep" i de okkuperte områdene i øst. Det ble vanskeligere å få utsettelse pga nødvendig arbeid. Leveforholdene var forferdelige.

Rutka "visste" om hva som skjedde i Auschwitz, som ikke var langt unna. Selv en 14-åring hadde denne kunnskapen. I detalj:

"I simply can't believe that one day I will be allowed to leave this house without the yellow star. Or even that this war will end one day. If this happens I will probably lose my mind from joy," she wrote on Feb. 5, 1943. "The little faith I used to have has been completely shattered. If God existed, He would have certainly not permitted that human beings be thrown alive into furnaces, and the heads of little toddlers be smashed with gun butts or shoved into sacks and gassed to death."

Rutka skriver at hun føler nettet stramme seg. Hun følte de var som dyr som ventet på å bli slaktet. Det var slik tyskerne ville det.

Rutkas familie var innlosjert i et konfiskert hus i ghettoen. De opprinnelige eierne var en gang på besøk, og Rutka og datteren likte hverandre. Hun het Stanislawa Sapinska. Rutka viste henne dagboken og spurte om hun ville oppbevare den for henne. Stanislawa gjemte den under gulvet i kjelleren. Etter krigen vendte hun tilbake og hentet den. I over 60 år har hun gjemt den. Nevøen overtalte henne til å gi den til Yad Vashem. Han sa det var et viktig historisk dokument. Slik ville også Rutka det. Hun ville at verden skulle vite og ikke glemme:

"She wanted me to save the diary," Sapinska, now in her 80s, recalled Monday. "She said 'I don't know if I will survive, but I want the diary to live on, so that everyone will know what happened to the Jews.'"

Familien ble sendt til Auschwitz i august 1943. Bare faren overlevde. Han dro til Israel og stiftet ny familie og nevnte aldri sine første barn med ett ord. For datteren Zahava Sherz (57) var det en sterk opplevelse å få vite at hun hadde en halvsøster.

"I was struck by this deep connection to Rutka," said Sherz, 57. "I was an only child, and now I suddenly have an older sister. This black hole was suddenly filled, and I immediately fell in love with her."

Polish girl's Holocaust diary unveiled

Den 60 siders dagboken utkommer i bokform på engelsk, polsk og hebraisk. Den ble presentert på Yad Vashem mandag.

Garry Winogrand Untitled (1950s)

For første gang tar George Bush opp demokratiunderskuddet i Russland direkte. Det vil neppe bidra til å blidgjøre Vladimir Putin.

Først, under pressekonferansen med Vaclav Klaus i Praha, forsøkte Bush å godsnakke med Putin. Han forsikret at de to land ikke var fiender. Men så, på en demokratikonferanse litt senere på dagen, var han tydligere på hva Russland mangler:

Later Tuesday, in an address to a democracy conference in Prague, Bush risked further aggravating Putin by questioning his government's democratic credentials. Washington has previously criticised the Russian leader for his authoritarian leadership style.

"In Russia, reforms that once promised to empower citizens have been derailed, with troubling implications for democratic development," Bush said.

His remarks were couched in references to the "complex" US friendship with Russia, which he compared to Washington's often difficult relationship with China.

"Part of a good relationship is the ability to talk openly about our disagreements. So the United States will continue to build our relationships with these countries -- we will do it without abandoning our principles or our values," he stressed.

As Cold War-era relations with both
South Korea and Taiwan proved in the past, "America can maintain a friendship and push a nation toward democracy at the same time," he added.

His remarks are likely to further rile Putin, who recently condemned US "imperialism" in world affairs and warned that the US missile defense plan would turn Europe into a "powder keg."

Bush criticises Russia on reform

Pervez Musharraf har nedlagt forbud mot at TV-stasjoner dekker regjeringsfiendtlige demonstrasjoner. Kritikk av hæren bli heller ikke tillatt.

Pakistan edged closer to a full state of emergency today with the imposition of strict controls on newspapers and television in an attempt to contain anti-government protests.

General Pervez Musharraf, President of Pakistan, issued a decree banning coverage of demonstrations against his government and dissemination of any criticism of the armed forces.

Media outlets were also ordered to stop live news coverage and to suspend political talk shows. Violation of the new regulations can result in heavy fines and even imprisonment for editors and the owners of media companies.

Some of the most popular television channels went off air yesterday after the government blocked their transmission for several hours.

Musharraf orders strict controls on media

Det er ikke en borgerkrig, men flere som pågår i Irak, og alle vil være top dog. Irakerne får deling på verst tenkelige måte, ved at de mest brutale overtar på bakkeplan og innfører sin egen orden.

The most likely outcome is that we’ll see a gradual withdrawal to the bases. Some smaller number of U.S. troops will hang around to fight Al Qaeda and to make sure nobody topples the figurehead national government. But the Iraqi people will increasingly be on their own, to find security where they can.

And the irony is that what they will get is partition. It’s just that it will be done de facto, through the back door, and in the bloodiest way possible.

For while the center remains paralyzed, local armed bands are grasping for power and creating their own facts on the ground. Wong and Damien Cave described on May 22 in The Times how this is happening. In the Baghdad neighborhood of Kadhimiya, Shiite militias are gradually consolidating control. They are expelling the Sunnis. They have created a system of street justice, complete with underground Islamic courts. They’ve battled rival militias. They fund their activities through extortion and bribery. But amid the mafia behavior and ethnic cleansing, they’ve created relative calm. Two thousand Shiite families have moved in.

This is now a success story: an ethnically cleansed safe place. Instead of a sort of managed soft partition that at least has a shot of transferring power to the best local people, we’re now getting machine-gun partition that transfers power to the most violent people. For Iraqis, the thug who rules your local gas station rules your life.

A Million Little Pieces

And yet, and yet ... Denying temporal succession, denying the self, denying the astronomical universe, are obvious acts of desperation and secret consolation. Our fate (unlike the hell of Swedenborg or the hell of Tibetan mythology) is not frightful because it is unreal; it is frightful because it is irreversible and ironclad. Time is the thing I am made of. Time is a river that sweeps me along, but I am the river; it is a tiger that tears me apart, but I am the tiger; it is a fire that consumes me, but I am the fire. The world, unfortunately, is real; I, unfortunately, am Borges.

Jorge Luis Borges (1899–1986) “New Refutation of Time” [”Nueva refutación del tiempo”], Other Inquisitions [Otras inquisiciones] (1952).

Det finnes avgjørelser som er så store at de endrer alt. Norge har opplevd to på kort tid. Den første var meldingen om fusjonen mellom Statoil og Hydro 16. desember ifjor. Den andre var nyheten om at Statoil og Gazprom skal drive leting og produksjon sammen i og utenfor Russland. Det var igår. Den er ikke en gang nevnt i dagens papir-Aftenpost.

At Statoil/Hydro ikke slapp til på gassfeltet Stockman, ble nevnt som en grunn til fusjonen. Putins aggressive energipolitikk ble også nevnt som inspirasjon: å samle all makt på få hender.

Nå har Statoil inngått en samarbeidsavtale med Gazprom neft. Avtalen ble inngått 2. april. Den er generell i formen. Viktigst er det politiske: at norsk og russisk oljebransje knyttes sammen. Det vil få uoverskuelige følger.

Å inngå samarbeid med Russland i disse dager er noe helt annet enn for få år siden. I 2003 slo spesialpoliti til mot Russlands største og mest lønnsomme private selskap Yukos. Eiere og ledere ble buret inne, utsatt for skueprosesser og sendt til Sibir. Selskapet ble slaktet og solgt til staten selv.

Storaksjonær og leder Mikhail Khodorkovskij, en av verdens rikeste menn med internasjonale kontakter, ble behandlet som en simpel forbryter. Den gamle makten viste seg: den som er rå og brutal og som russerne kjenner alt for vel, fra Ivan den grusomme til Stalin. Slik maktutøvelse har en helt bestemt virkning i Russland. Brutaliteten er anskuelsesundervisning for folket: slik går det med de som utfordrer makten. Derfor er heller ingen av drapene på journalister oppklart.

Sibneft

Sibneft ble opprettet på statlig ordre i 1995. Det var Russlands fjerde største oljeselskap. To moguler som sto Boris Jeltsin nær - Roman Abramovitsj og Boris Berezovskij - fikk kjøpe selskapet for en bagatell av 100 millioner dollar i en Loans and Shares-avtale. Privatiseringen var et av tidenes største ran.

Meningen var å slå sammen Yukos og Sibneft. Da ville private bli de dominerende innen olje. Det var kanskje den avgjørende grunnen til at Yukos ble knust. Abramovitsj var føyelig og solgte Sibneft til Gazprom for 13 milliarder dollar i 2005. Sibneft heter idag Gazprom neft, og er altså Statoils samarbeidspartner.

Selskapet skal flytte sitt hovedkvarter til St. Petersburg. Det har fått tillatelse til å bygge et fyrtårn av en skyskraper som skal rage 300 meter i været, til tross for forbud mot bygg som er høyere enn 48 meter. Beliggenheten sier også sitt: rett foran Smolnij-katedralen på høyre side av Neretva.

Inn i varmen

Å slippe inn i varmen og stua til Putin og Gazprom i disse dager vil si at man er i et selskap som forplikter. Det er ikke noe vanlig partnerskap. Det viser utkastelsen av store oljeselskaper fra felter i Sibir. Det siste i rekken til å miste sine rettigheter er BP, som trolig kastes ut av gassfelt i Sibir om to uker. Miljøverndepartementet har vært klubben man har slått selskapene i hodet med.

Akkurat som slaktingen av Yukos tiltrakk seg hyener, har selskapene som idag er villig til samarbeide med russerne helt bestemte egenskaper. Det er mye de må være villig til å se gjennom fingrene med og avfinne seg med. For deres egen del kan det være krav om teknologi og know-how, eller andeler på f.eks. norsk sokkel.

Statoil/Hydro kontrollerer 80 prosent av norsk sokkel. Selskapene har allerede vist en ny arroganse: De gjør hva de vil. De varslet ikke Oslo Børs om forhandlingene, slik at innsidehandelen kunne vært stoppet torsdag og fredag før nyheten sprakk. Hydro har videresolgt polymerdivisjonen til en engelsk investor uten å spørre statsråden på forhånd.

Har overtatt utenrikspolitikken

Vladimir Putin har nå drevet sitt maktspill så langt at EU og USA reagerer. Han bruker energi som politisk pressmiddel, vil reversere de tidligere sovjetrepublikkenes orientering vestover, også med skitne metoder, og myrder tidligere KGB-agenter på høylys dag i London. Alt taler sitt tydelige språk om hva Putin står for: Det er ikke demokrati og lov og rett. Det er den sterkestes rett.

På et tidspunkt da Vesten har begynt å forstå at Putins metoder ikke er avvik eller detaljer, velger Statoil å inngå et samarbeid med Gazprom neft. Har myndighetene noen som helst kontroll med det som skjer, eller er det nå blitt Statoil/Hydro som driver sikkherhets- og utenrikspolitikk på vegne av den norske stat?

Mediene skriver bare om hvor festlig det er at Rimi-Hagen skal møte Putin to ganger til helgen. Man svermer for makten og de mektige. Vinterpalass og krystallkroner, eindomsinvestor Christian Ringnes' fest i et av tsarens palasser ifjor var nok bare en forsmak på hva som kommer.

I Russland vil man møte et plutokrati (rikmannsvelde) under en paraply av tidligere KGB-generaler som blander kapitalismens grådighet med stalinismens brutalitet og sluhet. En farlig kombinasjon.

Statoil, det sosialdemokratiske idealselskapet som skulle vise at vi gjorde ting annerledes enn Big Oil, har gått til sengs med en morderisk stat. Det nye Statoil har enda færre hemninger enn de multinasjonale amerikansk/britiske som tross alt har insistert på anerkjente internasjonale prinsipper. Derfor er de også blitt kastet ut. Russerne vil styre selv, og nordmennene godtar betingelsene. Dette er ikke et samarbeid man melder seg ut av sånn uten videre. Prisen for å opponere kan i ytterste konsekvens være håndfast: Man får en sølvkule i posten.

Det er Anna Politkovskajas mordere som Helge Lund og Eyvind Reiten vil samarbeide med. Det bør norske ledere tenke over når de skåler ved banketten. Den motviljen vi har følt mot Big Oil og lignende storselskaper - fordi vi vet hvor mye de har på samvittigheten - den kategorien er nå våre kjære nasjonale selskaper i. Akkurat som lederne Michael Moore forfølger, vil de snu seg brydd vekk når de får ubehagelige spørsmål.

Det er ikke vårt Statoil/Hydro lenger, og Norge er heller ikke Norge.

Advokaten til Sibir-dømte Mikhail Khodorkovskij har flere ganger henvendt seg til den norske regjering for å få den til å ta opp hans sak med Kreml. Han har møtt en kald skulder.

-Hvorfor? spurte programleder i Dagsnytt Atten, Hans Wilhelm Steinfeld i et intervju for et par uker siden.

-Shtokman, svarte Amsterdam lakonisk.

Amsterdam hadde gjort hjemmeleksen sin, hvis vi ikke heller skal si at Norges Onkel Skrue-figur begynner å ruve så mye internasjonalt at det legges merke til hva staten, dvs. Pensjonsfondet gjør.

Amsterdam slengte Wal Mart rett i fleisen på lytterne: -Dere er så moralske at dere ikke kan eie aksjer i Wal Mart (Pensjonsfondet solgte aksjer for 2 milliarder dollar. Red), men har dere likevel mage til å handle med russerne.

Men den koblingen, som er opplagt, blir ikke foretatt hverken av politikere eller journalister. Den eksisterer ikke, for samarbeid med russerne er utvikling av nordområdene, og så sådan hevet over kritikk.

Men i utlandet blir selvfølgelig Norge målt med den standard det legger på andre.

-Noreges taushet overfor Khodorkovskij og Yukos har vært påtagelig, sa Amsterdam.

Det er ikke så mange årene han var i Norge for å kjøpe Kværner.

Innslaget i Dagsnytt Atten var spesielt: Steinfeld leste spørsmålene fra ett ark tydeligvis. Hverken spørsmål eller svar ble oversatt. Og merkeligst av alt: det var ingen norsk myndighet til stede og besvarte kritikken.

Robert Amsterdam har for øvrig en god blogg om temaet Russland, energi mm.

Robert Amsterdam
Perspectives on Russia, Europe, and International Affairs

Putin har med suksess drevet en splitt- og hersk-taktikk mot EU, men med sin trussel om å rette rakettene mot Europa har han feilberegnet.

Det skriver advokat Robert Amsterdam i en kommentar på sin blogg som viser at han har innstikt:

Not since his acidic invective at the Munich security conference last February have the words of President Vladimir Putin been so widely discussed among media, policymakers, and observers. The staggering onlookers still can’t believe their own ears: the Russian head of state has just issued a direct threat to aim nuclear warheads at European cities.

Perhaps Putin had thought his bellicose bravado would be met with applause from other disgruntled nations like it was in Munich, but this time, the opposite result occurred. While seeking to aggravate tensions, he instead succeeded in sacrificing his rented goodwill (courtesy of Gazprom), and overextending his rhetoric to expose himself as an irrational, aggressive, and hubristic leader. Following that interview, it becomes harder and harder for Putin and his supporters to credibly argue that he is a victim of some sort of malicious anti-Russia bias.

It would seem that the real goal of his harsh words was not to produce a different policy outcome, but rather contribute to the disaggregation of Europe – this time over the common EU policy toward the United States. In an interview today with Radio Free Europe, Garry Kasparov went so far as to say that the moment in which Europe and the United States stopped harping on about democracy and human rights, Russia would drop this whole missile problem (so perhaps in fact those warheads aren’t pointed at European cities, but rather targeted at Russia’s endangered civil society activists and dissidents).

The technique is not without historical precedent. It bears a remarkable similarity to the co-optation of the European peace movement against nuclear deployment on the continent during the Brezhnev era, which sought to exploit the very benefits of Europe’s democratic values and influential weight of public opinion, instrumentalizing proxies to promote Soviet interests. Back then it was a strategy which proved to be tremendously successful at inflicting significant damage to the West at a minimum expense to the Russians. Today it is so far proving to be no different.

While I believe that the latest Putin threat was a serious strategic misstep, likely to galvanize, rather than shatter Western unity, one has to admire the breathtaking effectiveness of the Great Disaggregator. Putin’s uncanny ability to create, encourage, and nurture divisions between formerly allied countries has been tremendously successful in the overall projection of Russia’s influence, restoring the country’s role as a great if not central power. The fact that he is doing this with an incredibly weak hand (the military is in shambles, and most of the energy threat actually lays untapped beneath the ground) is a testament to his skills as one of the most manipulative political leaders of his generation. And while the disaggregation strategy was at first a means to an end, used primarily in energy relations to help Russia re-assert its control over what it perceives to be its “spheres of influence,” the division of Moscow’s perceived opponents is almost beginning to resemble a goal in itself – and we should all fear what this means for the hard-fought sovereignty of Eastern European and Central Asian states.

The events this week serve as a reminder that we are witnessing an important historical moment in Russian affairs – and it is high time that we began to imagine some coherent and plausible scenarios to go from where we are right now to where we want to be.

Putin, the Great Disaggregator

Når jeg sitter og betrakter Tabloid slår det meg at det er Frps Per Willy Amundsen og Hege Storhaug som er de moderate og ansvarlige. Det er Venstres Olaf Thommessen, Ny Tid Martine Aurdal og SUs Kirsti Bergstø som er råpopulister - alt det Frp tidligere ble forbundet med.

Stikkord er nærhet til sak, seriøsitet og alvor. Eller: opposisjon til virkeligheten, en appell til instinkter som gikk på tvers av fellesskapets ønsker.

Tidligere ble det - ikke uten en viss rett - oppfattet slik at Fremskrittspartiet representerte appellen til instinktene, og de andre forvaltet fornuften. Nå er rollene snudd. Fordi sosialister og puddingliberale som Tommessen har fjernet seg fra realitetene, og derfor henfaller til billig retorikk og stempling av motstanderne. Kaka i så måte tar leder av Sosialistisk Ungdom, Kirsti Bergstø. Hun åpnet TV 2-debatten med å si at Hege Storhaug driver sin vanlige "demonisering" av innvandrerne og "korstog mot islam". Retorisk ligger Bergstø på nivå med Tore Tvedt i nynazistiske Vigrid. Det går ikke an å diskutere på et slikt nivå.

Riktig så grov er ikke Tommessen, men den viftende hånden han viser i enhver debatt han deltar i, sier det samme: -Slapp av nå, dette har ikke dere noe greie på.

Det er akkurat den håndbevegelsen som får kvinner til å se rødt: nedlatende og bedrevitende.

Puddingliberalere og venstresosialister er fremdeles overbevist om at de har rett, men det er også alt de har igjen. De senser at virkeligheten har løpt fra dem, derfor er de så biske og langer ut. De kjenner at noe glipper ut av hendene på dem.

Representantene for puddingliberalerne og venstresosialister er hvit middelklassee. De kjemper for de svake og minoriteter, men lever selv et liv høyt hevet over dem. Dette er klassisk.

Det er en karikatur på det 20. århundres noblesse oblige: representanter for middel- og til dels overklassen som gikk ut og kjempet for at folk flest skulle få det bedre. Situasjonen er til dels snudd på hodet: nå er det en hvit elite som kjemper for import av en kulturelt og sosialt fattig underklasse, som vil undergrave det norske fellesskapet, og som føler liten eller ingen solidaritet med det norske samfunnet.

Alle vet at det er slik, men man må ikke si det. Programleder i TV 2s Tabloid lager, slik som kollegene i NRKs debattprogrammer, en kunstig debatt, fordi han aldri tør ta opp de reelle problemstillingene. Dermed passiviserer han seg selv, og blir på parti med status quo. Det er noe av grunnen til flukten fra TV. Folk har hørt det før.

Sosialister og puddingliberalere har hatt et overtak på Frp: dannelsen, de sosiale kodene har vært deres. Også det er i ferd med å glippe. Det må være et visst samsvar mellom liv og lære for å beholde hegemoniet. Metoden med å stemple folk som rasister har kostet eliten goodwill og troverdighet. Folk finner seg ikke i å bli lekset opp for lenger, av de selvsamme personer som ignorerer fakta som griner en i øynene. Men at det forholder seg slik streifer ikke Olaf Thommessen en gang.

Hvis en synkende yresaktiv befolkning skal holde liv i en høy andel pensjonister og en ny innvandret underklasse, kan det resultere i enten velferdsstatens avskaffelse eller sammenbrudd, mener Paul Belien.

Han rekapitulerer Gustav Heinsohns teorier om demografiske pukler, og påpeker at de beste og høyest utdannede allerede søker seg til Canada, Australia og USA. Dette er folk Europa ikke har råd til å tape. Det er de som skal stå for innovasjon, dvs. konkurransedyktig industri. Det hjelper ikke å sitte igjen med håndverkere og sykepleiersker. Det er cutting-edge teknologien som forsvinner med disse folkene. Det er de beste som drar, og de som kommer inn havner nederst, enten i ufaglærte jobber, eller som sosialklienter, selv om det finnes en ny gruppe vellykkede innvandrere, og de kunne Belien fremhvet.

Hvordan skulle velferdsstaten stå på spill? Enten ved at staten ikke får nok inntekter, og/eller ved at velgerne stemmer nei til omfattende trygdeordninger.

Last year more than 155,000 Germans emigrated from their native country. Since 2004 the number of ethnic Germans who leave each year is greater than the number of immigrants moving in. While the emigrants are highly motivated and well educated, "those coming in are mostly poor, untrained and hardly educated," says Stephanie Wahl of the German Institute for Economics.
In a survey conducted in 2005 among German university students, 52 percent said they would rather leave their native country than remain there. By "voting with their feet," young, educated Germans affirm that Germany has no future to offer them and their children. As one couple who moved to the United States told the newspaper Die Welt: "Here our children have a future in which they will not have to fear unemployment and social decline." There are two main reasons why so-called "ethno-Germans" emigrate. Some complain that the tax rates in Germany are so high that it is no longer worthwhile working for a living there. Others indicate they no longer feel at home in a country whose cultural appearance is changing dramatically.
The situation is similar in other countries in Western Europe. Since 2003, emigration has exceeded immigration to the Netherlands. In 2006, the Dutch saw more than 130,000 compatriots leave. The rise in Dutch emigration peaked after the assassinations of Pim Fortuyn and Theo van Gogh. This indicates that the flight from Europe is related to a loss of confidence in the future of nations which have taken in the Trojan horse of Islamism, but which, unlike the Trojans, lack the guts to fight.
Elsewhere in Western Europe immigration currently still surpasses emigration, though emigration figures are rising fast. In Belgium the number of emigrants surged by 15 percent in the past years. In Sweden, 50,000 people packed their bags last year -- a rise of 18 percent compared to the previous year and the highest number of Swedes leaving since 1892. In the United Kingdom, almost 200,000 British citizens move out every year.
Americans who think that the European welfare state is the model to follow would do well to ponder the question why, if Europe is so wonderful, Europeans are fleeing from it. European welfare systems are redistribution mechanisms, taking money from skilled and educated Europeans in order to give it to nonskilled newcomers from the Third World.
Gunnar Heinsohn, a German sociologist at the University of Bremen, warns European governments that they are mistaken if they assume that qualified young ethnic Europeans will stay in Europe. "The really qualified are leaving," Mr. Heinsohn says. "The only truly loyal towards France and Germany are those who are living off the welfare system, because there is no other place in the world that offers to pay for them... It is no wonder that young, hardworking people in France and Germany choose to emigrate," he explains. "It is not just that they have to support their own aging population. If we take 100 20-year-olds [in France or Germany], then the 70 [indigenous] Frenchmen and Germans also have to support 30 immigrants of their own age and their offspring. This creates dejection in the local population, particularly in France, Germany and the Netherlands. So they run away."
On Monday Francois Fillon, the new French prime minister, said that "Europe is not Eldorado," emphasizing that his government intends to curb immigration by those who only seek welfare benefits. "Europe is hospitable, France is an immigration country and will continue to be so, but it will only accept foreigners prepared to integrate," he stressed. Europe cannot afford to be "Eldorado" for foreigners any longer, because it has stopped being "home" for thousands of its own educated children, now eagerly looking for opportunities to move to America, Canada, Australia or New Zealand -- white European nations outside Europe.
While the fertility rate in France is 1.9 children per woman, two out of every five newborns in France are children of Arab or African immigrants. In Germany (fertility rate 1.37) 35 percent of all newborns have a non-German background. Paradoxically, fertility rates in Turkey, Morocco, Algeria, Tunisia, etc., are lower than among immigrants from these countries in Europe. "A woman in Tunisia has on average 1.7 children. In France she has six because the French government pays her to have them," Mr. Heinsohn explains. "Of course, the money was never intended to benefit Tunisian women in particular, but French women will not touch this money, whereas the Tunisian women are only too happy to... For Danish and German women the welfare benefits are too low to be attractive. Not so for the immigrants. So, what we see in England, France, Germany and the Netherlands are immigrant women who take low-paid jobs which they supplement with public benefits. It is not a fantastic income but sufficient for them," he said.
Europe's welfare system is causing a perverse process of population replacement. If the Europeans want to save their culture, they will have to slay the welfare state.

Paul Belien is a European writer. He is editor of The Brussels Journal and an adjunct fellow of the Hudson Institute.

Europeans' flight from Europe

Medisinere og psykologer har lenge vært klar over at impotens kan skyldes mange forskjellige faktorer. Men at også Israels seier i 6-dagerskrigen i 1967 kan føre til ereksjonsproblemer, kommer nok noe overraskende på de fleste:

Egyptian columnist Wael Abdel Fattah wrote in the independent weekly Al-Fagr newspaper that Arabs blame the defeat for "everything" — from "price hikes, dictatorship, religious extremism, sectarian strife, even sexual impotence."

(Lenke via LGF)

Garry Winogrand New York c. 1962

Hundrevis av tyrkiske soldater rykket onsdag inn i det nordlige Irak for å slå til mot PKK-geriljaen som angriper mål i Tyrkia.

Lokale tyrkiske tjenestemenn bekreftet innmarsjen. Noen snakket om noen hundre soldater, andre sa flere tusen. Alle understreket at det var for å forfølge bestemte kurdiske geriljasoldater. Det var ingen generell invasjon. Ett scenarie som ble nevnt var 600 kommandosoldater som rykket inn og ble backet opp av flere tusen soldater som bare beveget seg to kilometer inn i Irak.

Mer spesielt var det at Ankara benektet at tyrkiske soldater hadde krysset grensen. Det tyder på at man ikke greier bestemme seg.

Tyrkia har i lengre tid truet med å invadere Kurdistan for å sette en stopper for PKK-geriljaen en gang for alle. Men så sent som forrige uke sa forsvarsminister Robert Gates at USA ikke kunne akseptere en invasjon. President Jalal Talabani advarte Tyrkia mot å krenke Irak.

AP
Turkish officials: Troops enter Iraq

Det burde være interessant å høre hva Tony Blair mener om tiltakene mot ekstremisme, særlig når han sier at prioriteringene er helt feil. Blair mener det er galt å prioritere borgernes rettigheter fremfor kampen mot terror. Det er heavy stuff.

Først sier Blair at det er helt feil å beskytte utenlandske terrormistenkte på britisk jord, selv om de risikerer forfølgelse i hjemlandet. De er velkomne hit for beskyttelse. Men hvis de misbruker asylet til å drive undergravende arbeid er svaret enkelt: Da må de ut og de må selv ta ansvaret for at de risikerer forfølgelse, skriver Blair. I Norges tilfelle ville det bety rett hjem for mullah Krekar f.eks.

We have chosen as a society to put the civil liberties of the suspect first. I happen to believe this is misguided. If a foreign national comes here, and may be at risk in his own country, we should treat him well. But if he then abuses our hospitality and threatens us, I feel he should take his chance back in his own home country.

As for British nationals who pose a threat to us, we need to be able to monitor them carefully and limit their activities.

Men så går Blair til storsamfunnets policy overfor terror og ekstremisme. Han sier britene har valgt å sette borgernes rettigheter i første rekke. Det er den utbredte og aksepterte oppfatning at slik må det være. Men, og dette er meget oppsiktsvekkende, så sier at han også dette er feil. Borgernes rettigheter må vike hvis man skal få bukt med ekstremismen, det er ordet han bruker, ikke terror.

Over the past five or six years, we have decided as a country that except in the most limited of ways, the threat to our safety does not justify changing radically the legal basis on which we confront this extremism.

Their right to traditional civil liberties comes first. I believe this is a dangerous misjudgment. Extremism needs to be confronted with every means at our disposal.

- Ekstremismen må konfronteres med alle midler vi har til rådighet, sier Blair. Det er så politisk ukorrekt som det går an. Det er konklusjonen til Blair etter ti år i Downing Street. Man kunne kanskje ønsket seg litt mer om hvorfor det ikke er blitt slik. Den øverste domstol i Overhuset torpederte forslaget om fengsling av mistenkte utlendinger på ubestemt tid, men Blairs kritikk går dypere. Har han kommet til ny erkjennelse på fallrepet av sin regjeringstid?

Artikkelen til Blair er kort, og roper på utfyllende kommentarer. Kanskje kan vi vente politisk filosofi fra Blair. Han er ikke bare en formidabel taler, men har et skarpt intellekt. Det var hans fortjeneste at NATO intervenerte i Kosovo, og det gjorde han med noen glimrende taler om plikten til å gripe inn for å beskytte de svake.

Men for dette ble han uglesett av wishy-washy liberals og venstresiden. Det var payback time da han støttet Bush i Irak.

Extremism can be defeated

Jens Stoltenberg velger å kritisere USAs rakettskjold mens han befinner seg i Murmansk. Stort tydeligere går det ikke an å flagge at man frir til Putin. Men tror virkelig Stoltenberg at slike utspill ikke har en regning?

Igår ble Stoltenberg intervjuet av Sverre Tom Radøy i Dagsnytt Atten, rett før avreise til Russland. Hans refereng om Russland var at landet var blitt så åpent. Holdningen var at det var noen små problemer, men i det store og hele har forholdet mellom Norge og Russland aldri vært bedre. Dette er løgn. Russerne har forsøkt seg på samme utpressingstaktikk overfor Norge som andre land: de helt uforståelige påstandene om forurenset norsk laks, og de merkelige sertifiseringsprosedyrene som bare slapp gjennom noen få bedrifter, var et eksempel på den medisinen andre har fått smake i langt sterkere doser. Det samme gjaldt bannlysingen av en erfaren og kompetent offiser som i vinter ikke slapp inn i Russland. Han har arbeidet med lagringen av radioaktivt avfall i Andrejeva-bukta.

Dette er trekk av den samme politikken som er blitt tydeligere den senere tid: en aggressiv politikk overfor intern opposisjon og overfor utlandet. Som energinasjon og NATO-medlem burde det berøre Norge i høyeste grad. Men Stoltenberg gjør alt for å skjønnmale situasjonen. Man kunne forklart det med slapp opportunisme, men Putins utspill har den senere tid vært så pågående at de har utløst en reaksjon.

Som Tony Blair sa det igår: - Europa må fortelle Putin at hvis Russland ønsker å delta i samarbeid på like fot, så må Russland endre oppførsel. Samarbeid forutsetter at man respekterer visse felles regler og verdier.

Det er det som er blitt tydelig for en hel verden: Putin respekterer ikke disse reglene og verdiene. Han ser på dem som politiske brikker.

I denne situasjonen velger Stoltenberg å gå ut med kritikk av USAs planer om rakettskjold i Tsjekkia og Polen. Det vitner om fatalt sviktende dømmekraft. Med disse uttalelsene ved åpningen av G8-møtet har Stoltenberg tiltrukket seg oppmerksomhet fra andre allierte, og spesielt Washington. Disse ordene vil garantert ikke bli glemt. Norge har goodwill pga sin rolle som energiforsyner, men det er ikke et carte blanche. Å ta parti for motparten midt under et toppmøte gjør man rett og slett ikke.

Å støtte Putin fra Murmansk kan kalles smisking. Stoltenberg drypper av svada om dialog. Men det er noe enkelt og overflatisk - selv over klisjeene. Det virker ikke som om Stoltenberg tror på det selv en gang. Han høres nærmest sedert ut.

At Norge frir til et aggressivt og nynasjonalistisk Russland midt under en konfrontasjon med våre allierte, er vanskelig å tro. NRK tror det ikke. De ignorerer det som er den egentlige historien. Inn kommer NUPI-leder Sverre Lodgaard som sitter i Aps internasjonale utvalg, og skal skape objektiv "balanse".

Analysen om at Norge er på full fart inn i Putins armer realiseres raskere enn noen kunne tro.

De er ikke blitt bedre eller mer moderate. De er bare blitt mer raffinerte og smarte.

Eldre dame i film om Andrej Sakharov

FN`s spesialutsending for overvåkning av rasisme og fremmedfrykt, Dodou Diene, er bekymret for at demokratiske prosesser kan føre til at innvandringsrestriktive partier kommer til makten. På den internasjonale konferansen om medier og globalisering i Oslo hevdet FN`s representant at myndigheter som fører en restriktiv innvandringspolitikk er rasistiske.

FNs spesialutsending hevdet videre at europeiske myndigheter som har innført en streng innvandringspolitikk, slik som i Østerrike, Sveits og Danmark, er rasistiske. Han uttrykte også bekymring for at demokratiske prosesser kan føre til at innvandringsrestriktive partier kommer til makten.

FNs rasismeovervåker mente også at det er vitner om en farlig utvikling at stadig flere intellektuelle og akademikere i Vesten mener at noen kulturer eller religioner er bedre enn andre.

Etter terrorangrepet på USA 11 september, og fjorårets karikaturkrise har det internasjonale nyhetsbildet endret seg; kultur- og religionskonflikter fyller nå en stor del av medienes nyhetsoppslag. På den avholdte konferansen ble medienes ansvar og rolle i samfunn der ulike kulturer og etniske grupper lever innpå hverandre diskutert. I følge Diene bør mediene bevisst fremme multikultur:

FN’s spesialutsending for overvåkning av rasisme og fremmedfrykt, Dodou Diene, sa helt åpent at mener journalister og mediekanaler bør bidra aktivt for å skape et multikulturelt samfunn. Mediene skal ikke bare rapportere hva som skjer, de bør også bevisst promotere anerkjennelse, forståelse og aksept for kulturelt og religiøst mangfold i samfunnet, hevdet han.

Leder av ytringsfrihetsorganisasjonen Article 19, Agnes Callamard, mente at det etniske, kulturelle og religiøse mangfoldet må gjennomsyre mediene hvis promoteringen av det multikulturelle samfunn skal lykkes. Hun uttrykte derfor bekymring for at dette idealet vanskelig kan oppnås hvis det ikke statskanaler i samfunnet kan styres.

Norge i dag: Mediene viktig for fremme av multikulturalismen

Det er blant unge, velutdannede man finner de mest religiøse muslimer, sier flere danske forskere. Særlig gjelder det kvinner.

Det er funn som slår hull på forestillinger om at det er blant marginaliserte unge man finner økende religiøsitet.

Flemming Mikkelsen er lektor ved Akademiet for Migrationsstudier ved Aalborg Universitet.

I en årrække har han for analyseinstituttet Catinet undersøgt integrationen af etniske minoriteter i Danmark, herunder synet på religion. På baggrund af en ny og netop offentliggjort rapport vurderer han, at det er på tide at aflive forestillingen om en sammenhæng mellem dårlig integration og stærk religiøsitet.

– Vi har simpelthen ikke nogen undersøgelser, der dokumenterer, at dårlig integration gør unge mere religiøse. Tværtimod tyder alt på, at det især er de velintegrerede unge, der tager deres religion mest alvorligt og betegner sig som mere religiøse end gennemsnittet, siger Flemming Mikkelsen.

– Nogle marginaliserede unge bruger måske en mere højtråbende udgave af islam som en protest. Men generelt viser undersøgelserne, at især veluddannede og velintegrerede unge betegner sig selv som mere religiøse end gennemsnittet. Det gælder ikke mindst blandt kvinderne, siger Flemming Mikkelsen.

Kollega Lise Togeby, professor i statsvitenskap ved Aarhus Universitet, sier det er hos de høyt utdannede unge muslimer man finner sterkest bevissthet om deres identitet, også den religiøse. De føler også at de ikke blir respektert for den de er.

– Jeg var med til at lave en undersøgelse, der viste, at ressourcestærke og velintegrerede unge følte sig mere diskrimineret end andre grupper. Det skyldes formentlig, at de var mere bevidste om deres rettigheder og muligheder og derfor også oplevede diskrimination hårdere. På samme måde kan man antage, at velintegrerede unge er mere bevidste om deres religiøse baggrund og har gjort mere for at sætte sig ind i, hvad det betyder for deres identitet, siger Lise Togeby.

Karen-Lise Johansen, også hun ved Aarhus Universitet, sier de unge er opptatt av tydelige symboler på religiøstitet, som hijab. Når man går dem nærmere på klingen er det så som så med praktiseringen, slik som å stå opp og be klokken fem om morgenen.

Stærke minoritetsunge bliver mest religiøse

Europa har latt skylden over fortiden vippe over i selvpisking og evig anger. Det er ikke produktivt. Europa har ikke råd til denne troen på at det går an å snakke med alle, såvel venner som fiender.

For store deler av verden gjelder ikke dialogens regler, skriver Pascal Bruckner, den franske filosofen som utfordret Ian Buruma og Timothy Garton Ash til debatt om Ayaan Hirsi Ali.

Bruckner ser med spenning frem til hva Nicolas Sarkozy og Bernard Kouchner vil foreta seg. Europa trenger sårt til nye initiativ. Kontinentet er opphav til de største forbrytelser, men har også greid å reise seg og ser på seg selv med et strengt blikk. Men det må ikke vippe over i selvplaging. Myrderier er ikke noe som er forbeholdt Europa. Andre nasjoner har også vist seg oppfinnsomme, men har ikke vært like flinke til å ta et selvoppgjør.

Dagens Europa sender Javier Solana til Teheran og Damaskus når ambassader brennes ned. Det er et helt annet svar som trengs i dagens verden, skriver Bruckner.

'Re-Arming' Europe
The Old World needs an intellectual revolution to meet the challenges ahead.

BY PASCAL BRUCKNER

Bernard Kouchner and Nicolas Sarkozy, the new French foreign minister and president, are the most improbable and interesting couple of the year. The former fought against Europe's passivity in confronting the massacres in Bosnia, Rwanda, Chechnya and Darfur. The latter has strongly denounced the spirit of repentance that he thinks is demoralizing the Old World. Today, despite their disagreements, they have one point in common--a desire for action as opposed to capitulation.

Europe has been absent from the world stage for too long. After 1945, Europe remade itself on the idea of its refusal of war. Europe was not, like the U.S., born from the collective oath that everything is possible, but from the fatigue of enduring so much bloodshed. Had the two world wars not happened, Europe's yearning for peace--confused with its longing for rest--would never have existed.

European democracy is now the democracy of small steps, of constructive modesty. It is what remains when other dreams have been abandoned, a diversified space where life is good, where one may fulfill himself, enrich himself, preferably in the presence of a few cultural masterpieces.

Such ambition would be perfect in a world in which the Kantian ideal of "perpetual peace" had been won. However, the contrast is striking between the idyllic dreams of the Europeans--a society of law, dialogue, mutual respect, tolerance--and the tragedies being endured by the rest of the world, in autocratic Russia, aggressive Iran, the devastated Middle East, unstable Africa and in recent episodes of hyper-terrorism. Europe is not enamored of "history"--the nightmare from which it emerged with such difficulty in 1989 after the Berlin Wall came down. Europe claims to have no adversaries, only partners, and to be a friend to all, the tyrant as well as the democrat.

And Europe has been haunted for half a century by the torment of repentance, reliving and remembering its past crimes: slavery, imperialism, fascism, communism--what it sees in its long history is an unending series of killing and plundering, culminating in two world wars. Europe gave birth to these monsters and was also "mother" to the theories which allow for both their genesis and destruction.

Continuing in the footsteps of the Arabs and the Africans, Europe instituted the trans-Atlantic slave trade. But it was also the first to theorize abolitionism and it put an end to slavery before other nations did. It seems that Europe committed the worst acts and then found the means to eradicate those acts, like a jailer who throws you in prison and then sneaks you the keys to your cell. Europe brought despotism and freedom to the world at the same time--sending the military, the missionary and the merchant to subjugate those faraway lands. And the colonial adventure died because of that contradiction: subjecting these continents to the laws of the city, instilling in them the idea of nationality and the rights of the people to dictate their own future. The colonized who claimed their independence turned against their masters the laws that they had been faithfully taught.

A civilization capable of the worst atrocities as well as the most sublime creation cannot examine itself only from the perspective of a guilty conscience. Genocide is far from a Western specialty, and it is the West which has allowed us to conceptualize certain acts as crimes against humanity; it is the West which since 1945 has distanced itself from its own barbarity to give a precise meaning to the term crimes against humanity.

Europe's genius is that it knows too well the fragility of the barriers separating it from its own ignominy. This lucidity, pushed to the extreme, keeps Europe from calling for a crusade of Good against Evil, inspiring it to substitute instead the battle of the preferable against the detestable, to use the excellent formula of Raymond Aron. Europe is constituted inside the very doubt which denies its existence, seeing itself with the pitiless gaze of an intransigent judge.

This suspicion weighing down our most notable successes risks degenerating into self-hate, into facile defeatism. We would then have only one obligation, to pay off our debts, forever atoning for what we have taken from humanity since its beginnings. Observe the wave of repentance ravaging our latitudes, especially our principal Protestant and Catholic churches: It is a good thing, a salutary awakening of awareness, provided that they accept reciprocity, and that other cultures and other faiths recognize their errors as well.

Contrition is not reserved for the chosen, nor is moral purity given like a moral allowance to those who say they are humiliated and persecuted. For too many countries, in Africa, in the Middle East, in South America, self-criticism is confused with the selection of an easy scapegoat who can explain their unhappiness: It is never their fault, always someone else's, the American Great Satan or the little European Satan.

This is the problem in Europe today: No policies of great import can be achieved through guilt. This was made clear in the whole [Danish] affair of the Muhammad caricatures, when Brussels, instead of showing solidarity with Denmark and Norway, whose embassies were being burned down--chose instead to send Javier Solana into the Arab capitals like a traveling salesman of mea culpa. Just as the status of "victim" cannot be transmitted hereditarily, there is also no transmission of the status of "executioner."

The duty of memory does not imply the punishment or the automatic corruption of our children or of our great grandchildren. There are no innocent states or citizens, that is what we have learned during the past half century. But there are states capable of recognizing their duty and looking their own barbarity in the eye, and there are others who seek in their long-ago oppression excuses for the indignities of today.

Europe does not need to blush because of its history. Here is a civilization which raised itself up from the apocalypse of World War II, representing today the peaceful marriage of strength and conscience--it may indeed walk with head held high, serving as an example to other nations.

The time has come for a new generation of political leaders to mentally re-arm Europe, to prepare the Union for the confrontations which will soon be coming. We need a veritable intellectual revolution if we do not want the spirit of penitence to stifle in us the spirit of resistance--to give us up with bound hands and feet to the fanatics and the despots.

Mr. Bruckner is a writer based in France. This piece was translated from the French by Sara Sugihara.

'Re-Arming' Europe

De siste dagene har vi kunnet lese to artikler som tar for seg hvordan verden som regel går av skaftet når israelere forsvarer seg mot terror, men gir blaffen i menneskerettighetsbrudd så lenge de begås av arabere.

BBC-reporteren Alan Johnston sitter fanget i Gaza etter at lokale jihadister kidnappet ham for flere uker siden. Hva har verdenssamfunnet gjort for å forsøke å få ham fri? Fint lite. Hvis Israel hadde kidnappen ham derimot, hadde det nok sett annerledes ut.

Jihadistiske grupper bruker palestinske flyktningeleirer som base for angrep mot libanesiske sivile. Den libanesiske hæren settes inn for å få slutt på dette, raserer bygninger som brukes som våpenlagre og dreper eller sårer sivile som kommer i veien. Protestene fra verdenssamfunnet lar vente på seg. Da Israel stod overfor en liknende situasjon i Jenin på Vestbredden i 2002, var protestene og avskymarkeringene endeløse.

(Artikkelen om Jenin er hentet fra kanadiske National Post, som krever registrering - derfor lenken til en blogg som har lagt ut hele artikkelen.)

Minor White
Pacific, Devil's Slide, California (1947)

En kraftig bombe forårsaket store materielle ødeleggelser i en kristen bydel nord for Beirut torsdag. Det er den fjerde siden Fatah al-Islam gikk til opprør. Mange tror Syria står bak.

Det har sammenheng med en trussel president Bashar al-Assad uttalte under et møte med FNs nye generalsekretær Ban ki-Moon. Assad sa han ville sette Midtøsten i fyr fra Kaukasus til Middelhavet hvis Hariri-tribunalet ble noe av. Mange i Libanon tror han nå gjør alvor av truslene.

Security officials said the blast occurred in an industrial area in Zouk Mousbeh, about 12 miles from Beirut and near the Christian town of Jounieh. There was no immediate word on casualties. The officials spoke on condition of anonymity because they were not authorized to talk to the media.

The explosion set off large fires in several buildings, and black smoke billowed from the area.

Ambulances and fire engines raced to the scene, where mangled remains of cars destroyed in the blast lay overturned on the street.

Four explosions in Beirut and nearby areas have killed one person and wounded 40 others since the clashes between
Fatah Islam militants and Lebanese army troops started May 20 in the Nahr el-Bared Palestinian refugee camp near the northern port of Tripoli.

Blast in Christian area north of Beirut

Enkelte har vanskelig for å godta at bosniaker og kosovoalbanere var ofre for serbisk terror. De gjør enten alle katter grå eller mener serberne forsvarte seg. De nekter å godta at muslimer kan være ofre.

Vi snakker om historieskrivning med tilbakevirkende kraft. Akkurat som islamistene brukte Bosnia i sin propaganda etter at krigen var over, er det en fløy av islam-skeptiske som kjøper revisjonistiske versjoner av Slobodan Milosevics kriger.

Det er dels de samme som reagerer på kritikk av Putins Russland. Man svermer for den sterke hånd og benekter at den er blodig.

Revisjonismen oppstår fordi det er behov for den: man ønsker å se all nyere historie gruppert under konflikten mellom Vesten og islam. Man forveksler kunnskap med følelse.

Bosnia-krigen kan ha en "frelsende" funksjon nettopp fordi den bekrefter og minner om at historie skapes av mennesker, og ikke av kosmiske krefter. Det er lett å bli så oppslukt av dagens konflikter, som er reelle nok, at man mister hemninger. Historien om Bosnia og også Kosovo er en slik hemning:

Den handler om det Pascal Bruckner skriver om: Europa er arne for de verste forbrytelser, men også for tankene som bearbeider dem og avslører hva mennesker er istand til. Det ville være tragisk om denne lærdommen går tapt fordi man girer seg opp over muslimsk intoleranse og separate kultur. Man får noen ganger det inntrykk når man leser om kritikken av muslimske land og kulturer at personene har glemt hva som foregikk i Europa. Ikke bare i handling, men også i tanke. Denne kritikken gjelder også i høy grad venstresiden som ikke vil erkjenne at arabiske nasjonalister og islamister lot seg påvirke av fascisme og nazisme, spesielt når det gjelder den giftigste planten: antisemittismen.

Utgangspunkt

Utgangspunktet er Europas forbrytelser, både Auschwitz og Srebrenica, men svaret må ikke bli en toleranse og dialog-kultur, som ikke gjenfinnes andre steder enn i Europa.

Det er oppstått en farlig, gjensidig påvirkning: muslimsk segregasjon og intoleranse stimulerer en tilsvarende innfødt europeisk intoleranse, og den offisielle godhetskulturen virker nesten som en rød klut med sin forblommede tale. I dette klimaet kan det være fristende å kaste av seg all tyngende bagasje; slik som samvittigheten.

Bosniernes ofre skal minne oss om hva europeisk humanitet handler om: en kjempende humanisme, som Thomas Mann sa. Den velmente dialogkulturen er noen ganger et forræderi.

Jeg er overbevist om at det er en direkte sammenheng mellom sviket mot bosniske muslimer og dagens unnfallenhet overfor en pågående islamisme, og muslimske angrep på individuelle friheter.

Noen ganger må man kjempe, og det å være idealistisk på andres vegne er ingen dyd. Douglas Hurd, daværende britisk utenriksminister, sa de herostratisk berømte ord: at å gi våpen til bosniakene ville være å level the killing field, altså at det ville skape jevnbyrdighet på slagmarken. Det kostet ham ikke noe, annet enn kanskjer ettermælet. Den samme Hurd satt for en stund siden og studerte hendene sine i en TV-debatt, og sa med den sedvanlige overklassepotetstemmen: Men Iran er et demokrati, til forskjell fra Nord-Korea.

Europa har en lang tradisjon for en slik kynisme. Den kan godt kle seg i sosialdemokratiske gevanter, den må ikke tilhøre britisk overklasse, hvilket radarparet Thorvald Stoltenberg/David Owen var levende bevis på.

Å angripe de dødes minne er alvorlige saker. Det er som med jødene - å drepe dem for annen gang.

Bosnia var en bro mellom Vest og Øst. Det kan krigen også være i dagens konflikt: ved å mobilisere arven etter Auschwitz - å lære av historien. Derfor er forsøk på å omskrive historien om Bosnia og Kosovo egentlig et angrep på vår egen humanitet. Da er nederlaget garantert.

"De styrer Europas muslimer" forkynner A-magasinets forside og viser bilde at Yusuf al-Qaradawi som mottar et underdanig kyss på hånden. Aftenpostene har som første avis fått overvære årsmøtet i Det europeiske fatwarådet.

Det er Inger Anne Olsen som har fått den ære. Redaktøren presenterer det som et scoop, og poengterer at nå kan man rette opp inntrykket fra 1989: en fatwa er ingen dødsdom, men et religiøst råd. Takk, det har vi fått med oss på disse årene. Også at det for Salman Rushdie var lik en dødsdom. Det var vel ikke pga et råd at han levde i skjul i flere år? Noens ord veier tyngre enn andres, slik at et "råd" like gjerne kan oversettes med dom. Yusuf al-Qaradawis ord veier også tungt for mange sunni-muslimer. Han er en omstridt person, men lite av dette kommer frem i Inger Anne Olsens artikkel.

Qaradawi regnes som Det muslimske brorskapets åndelige leder. Han holder til i Qatar og fører en merkelig tvetydig linje: amerikanske baser på den ene siden og Al Jazeera på den andre. I den forstand er også Qaradawi moderne: hans døtre går på amerikanske universitet. Men det forhindrerer ikke at han rettferdiggjør selvmordsbombere, også på sivile amerikanere i Irak, noe han senere gikk tilbake på. Sivile israelere er legitime mål da enhver israeler må regnes som stridende. Denne siden av en moderne islamist kommer A-magasinet i liten grad inn på, selv om det fremgår at han ikke regner jødene i Israel med i menneskehetens brorskap.

Utdannelse vil islamister av Qaradawis type at jenter skal ha, om de så må gi avkall på hijab.

Inger Anne Olsen refererer passivt målet for Det europeiske fatwarådet: å lære muslimer i Europa å leve sammen med andre. Men hun legger ikke sammen 2+2: bak ønsket om å integrere muslimene med hverandre ligger ganske åpenbart et ønske om å forme og ha innflytelse på en ummah - et fellesskap for alle Europas muslimer. De vil utvilsomt bli en maktfaktor både i Europa, de enkelte land og i den globale ummah. Fatwarådet posisjonerer seg: de sier rett ut at de ønsker å regulere troen, skape faste rammer. På avstand kan det virke rasjonelt at de vil bruke vitenskapelige metoder for å avgjøre når ramadan skal begynne og slutte. Men siden de er inne på vitenskap; hvorfor spør ikke Inger Anne Olsen om hva de mener om Darwin? Det er den type spørsmål som en kristen fundamentalistisk sekt garantert ville fått. Men Brorskapets leder og hans råd behandles med en blanding av respekt, avstand og en vassen beundring.

Kvinner og seksualitet er bokstavelig talt pre-freudiansk og nevrotisk. Det er vanskelig å kalle det noe annet. Fatwarådet bruker lang tid på å diskutere om en mannlig svømmeinstruktør kan undervise begge kjønn. Svaret er nei, for han vil se det forbudte. Han bør derfor skifte jobb, men kan vente til han får en ny jobb heter det pragmatisk. Ville en norsk journalist skrevet om dette med samme straight face, eller ville hun/han lagt inn noen ironiske små ord eller kommentarer?

Faren er at man aksepterer at det settes en helt annen standard for mennesker, bare fordi de kaller seg muslimer. Jeg mener ikke at Inger Anne Olsen skulle skrevet fordømmende, men man kan ikke oppgi sine egne standarder fordi man møter noe helt annerledes. Det er omtalen av kristne miljøer klare bevis på. Da mer enn balanserer man, men kan ikke dy seg for å ironisere. Men for disse fremtoningene som springer ut av et helt annet univers, tør man ikke annet enn respektfullt ta deres ord for god fisk.

Møtet som varte en hel uke var lagt til Sarajevo, i seg selv verdt noen ord. Hva mener Fatwarådet om det som skjedde i Bosnia for bare sju-åtte år siden? En av medlemmene er den bosniske muftien, Mustafa Ceric. I flere saker har han et mer tolerant syn enn Qaradawi. Dette burde vært forklart nærmere. Her snakker vi om en autentisk europeisk islam som er flere hundre år gammel. Den adskiller seg fra den arabiske. Det burde vi fått høre mer om.

Samtalene foregår på arabisk, og alle fatwaer og artikler skrives likeledes på arabisk. Det er bare korte resymeer på andre språk, i seg selv en merkelig praksis hvis målet er å nå ut til muslimer og ikke-muslimer i Europa.

For et par uker siden var Lars Nehru Sand i Danmark for A-magasinet. Det resulterte i et smedeskrift av en artikkel om de blide dansker som var blitt de stygge. Overfor en nordisk nabo nekter man seg ingenting, mens et fatwaråd med tvilsom agenda dekkes med ærbødighet.

Det er underlig: de samme borgerlige avisene som fremdeles freser når ML-bevegelsen kommer på banen, viser unnfallenhet og vankelmodighet når Det muslimske Brorskap forsøker å sjarmere dem.

De bruker akkurat samme metode, man forfølger to parallelle løp: en myntet på integrasjon i det åpne samfunn, som er lover og det å følge spillets regler, dvs. delta i de vedtatte fora. Man lover å følge landets lover så lenge de ikke strider mot islam. Her antydes en grunnleggende forskjell: premisser som bygger på andre verdier enn det åpne samfunn.

Det andre løpet går ut på å arbeide langsiktig mot å øke sin innflytelse og utbre islam. Qaradawi sier det helt åpent: først må muslimene integreres seg imellom før de kan integreres i Europa. Men spørsmålet som melder seg er hva slags integrasjon det vil bli, og på hvem sine premisser? Tariq Ramadan, som også er aktiv i Fatwarådet, men ikke nevnes av A-magasinet, kaller seg reformert salafist. Som Paul Berman viser i sitt lange essay om Ramadan er røttene til denne salafismen de samme tenkerne som inspirerte Osama bin Laden og Ayman al-Zawahiri. Men dette blir for problematisk å nøste opp for Aftenposten.

Man gjenkjente Marx, Mao og Che Guevara, men man greier ikke dekode islamismen. Det er vanskeligere, det skal medgis, men noe burde man ha lært etter det 20. århundres tvekamp med de totalitære ideologiene.

The images preserved by a cultural elite undoubtedly also have political significanse as they influence the decisions of the groups that govern, and it is no wonder that the statesmen who signed the Yalta agreement so easily wrote off a hundered million Europeans from these blank areas in the loss column. Perhaps it was then that a definite break occured on the Weat-East axis, and the Parisian intellectuals, used to having their ideas and books admired for their universality beyond the Vistula, the Dnieper and the Danube, woke up to find themselves sentenced to provincialism.

Czeslaw Milosz The Witness of Poetry/Poesiens Vitne

Tyrkia beskjøt Nord-Irak med artilleri fredag. Det samme gjorde Iran og mye tyder på at angrepene var koordinert. Hverken Ankara eller Teheran vil bekrefte skytingen.

Det vil være svært alvorlig for kunderne om Iran og Tyrkia koordinerer sine angrep.

Turkish artillery shelled suspected positions of Kurdish rebels based across the border in northern Iraq on Friday, according to reports. Secretary of State Condoleezza Rice warned Turkey that it risked expanding regional tensions with any "robust" move of troops into Iraq.

Turkey has been building up its forces along the border with Iraq, and its leaders are debating whether to stage a major incursion to pursue Kurdish rebels from Turkey who rest, train and resupply at bases in Iraq. Such an operation could ignite a wider conflict involving Iraqi Kurds, and draw in its
NATO ally, the United States.

Rice, speaking in New York to a panel of journalists and editors from The Associated Press, said it's "not good for anybody for a robust move across the border." She described it as "not good for Iraq and not good for Turkey."

The statement by Rice suggested Washington has acknowledged that Turkey might conduct limited incursions across the rugged frontier against the separatist Kurdistan Workers' Party, also known as PKK.

Iran has also clashed with Iranian Kurd fighters who have bases in remote, mountainous areas of northern Iraq, and Iranian forces reportedly participated in the overnight shelling.

Tension and violence involving Kurds, who lack a nation-state but have long sought autonomy, have ebbed and surged in the past century in Turkey,
Syria, Iran and Iraq. In Turkey, Kurds make up about 20 percent of the country's population of more than 70 million.

The Patriotic Union of Kurdistan, or PUK, the party of Iraqi President Jalal Talabani, reported the overnight Turkish and Iranian shelling on its Web site. Turkish military authorities at the General Staff in Ankara were not immediately available for comment.

Iraqi Kurds: Turkey shells across border

Shiv Malik har levert et vektig bidrag til å forstå hvordan tre gutter fra Leeds kunne bli Storbritannias første selvmordsbombere på hjemmebane. Han arbeidet på oppdrag fra BBC for å lage en dokumentarfilm. Da manus var ferdig, fikk han høre at det var "anti-muslimsk". Filmen ble aldri laget.

Men Malik har levert det mest innsiktsfulle bidrag så langt til å forstå lederen av gruppa, Mohammed Sidique Khan. Det er samtidig en analyse av annen generasjons pakistanere i Storbritannia, og har i høy grad relevans også for norske forhold.

Det er enkelt å trøste seg med at fattigdom er roten til terror og ekstremisme. Forstaden Beeston ligger bare 25 minutters spasertur fra sentrum av Leeds, men er adskilt av en motorvei. Området er blant de fattigste i Storbritannia, men det er den indre dynamikken som skapte 7/7-bomberne.

Although poverty and exclusion are themes that wound their way through the lives of the Beeston bombers, it is the internal frictions within a traditional Pakistani community in Britain that best explain the radicalisation that led to the deaths of 56 people.

Malik hadde store problemer med å få folk til å snakke. Det kom snart frem at det ikke bare var sorg og rådvillhet men også frykt som holdt folk tilbake. De ble truet til taushet.

Det henger sammen med karakteren til grupper som begår selvmordsaksjoner. De er ekstremt høyt motiverte, og utstråler lojalitet selv etter sin død.

For sterk integrasjon

Studier viser at selvmordsbombere er vanskelig å klassifisere som individer. De kommer i alle mulige varianter.

It is the psychology of the group, not the individual, that is key.

This was something that the French sociologist Émile Durkheim identified nearly 100 years ago in Suicide: A Study in Sociology. Durkheim contrasted "egotistical" suicide—caused by a person feeling disconnected from society—with "altruistic" suicide, which occurs when "integration is too strong."

For my BBC research team, our first month in Leeds was a write-off because no one would talk. This silence was the first sign that Beeston's Pakistani community might harbour the kind of cohesive group in which an "altruistic" mentality could flourish. We had only the basic facts. We knew that the 7/7 ringleader, Mohammad Sidique Khan, 30 at the time of his death, had been married with one child and had worked as a youth worker and learning mentor. The other two Beeston bombers, Shehzad Tanweer and Hasib Hussain, had known Khan through his youth work. Tanweer, 22, was said to be working in his father's fish and chip shop after having completed a two-year further education course in sports science at Leeds Metropolitan University. Hussain, just 18, was awaiting results for a series of NVQs that he had taken at a local college.
...
But eventually, we realised that it wasn't just irritation keeping people silent; it was intimidation.

Mullah Boys

Det oppsto et alvorlig narko-problem i Beeston på 80-tallet. De gamle visste ikke hvordan de skulle håndtere det. Når de fikk det innpå seg og det ble plagsomt, trakk de seg unna eller flyttet. Men de unge fant seg ikke i det. En gruppe som ble kjent som Mullah boys, tok saken i egne hender. I forståelse med foreldrene kidnappet de de unge og låste dem inne til de var "tørket opp".

The only people who seemed to do anything about the drug-taking were a group of second-generation Pakistanis called the "Mullah boys." This was a fluid group of 15 to 20 members that formed in the mid-1990s, initially as a response to the drugs issue. Mohammad Sidique Khan was a leading member. Ali told me that on several occasions, the group kidnapped young Pakistani drug addicts and, with the consent of their families, held them in a flat near the Wahhabi-inclined mosque on Stratford Street—and forcibly cleansed them of their drug habits.

Dette var selvfølgelig selvtekt, men ga dem erfaring i aktivisme. Utover på 90-tallet og spesielt etter 9/11, ble guttene religiøse. Foreldrene tok det pent, heller det enn alkohol og narko. Ting ville gå seg til, trodde de. Men så begynte guttene å gifte seg på tvers av foreldrenes ønsker.

Following 9/11, the Mullah boys had become increasingly religious. Initially, this new-found godliness was welcomed by the older generation in Beeston—until the group began marrying people of their choice. ...

Almost every family is ultimately from a rural part of Pakistani Kashmir called Mirpur, where the rules of tradition are strict and unforgiving. In Mirpur, as in many poor parts of the world, the basic structures of life—justice, security and social support—are organised by the local tribe and not by a central state. One consequence is that people can't just marry whom they want. If they did, then over time tribal lands would be broken up by the rules of inheritance, and the economic base of the tribe, or baraderi (brotherhood), would be destroyed. This is one reason children in rural Pakistan are often treated as the property of their elders and encouraged, or forced, to marry within the baraderi.

Families that allow children to marry for love are considered to have lost their izzat, or honour. In most circumstances, the only way for the family to regain it is to kill the offending boy or girl. Pakistan has the highest number of honour killings in the world.

When the first generation of Mirpuri immigrants moved to Britain in the 1960s, the baraderi system should in theory have faded away, as social services were supplied by the state. But traditions have their uses for preserving solidarity in a migrant community, and the mechanism still flourishes. Explaining his parents' attitudes, Ali said they would "rather you marry someone from your own caste, your own community, your own relations."

So when the Mullah boys started conducting marriages from the premises of Iqra, the local Islamic bookshop on Bude road, it caused a stir. Ali says that when Sidique Khan's friend Naveed Fiaz and his brother married white girls, and a Bangladeshi girl married an Afro-Caribbean guy, the community elders became very worried.

But the Mullah boys were armed with faith. As long as the marriages were between Muslims, they didn't care about tribal tradition. And since the outsiders all converted to Islam before the marriages, the older generation's insistence that their young marry their cousins was simply ignored.

Radikalismen og religionen ble dermed et verktøy til å frigjøre seg fra tradisjonen og foreldrene. En viss parallell til 68-kulturen, med den forskjell at de var på kollisjonskurs med samfunnet rundt seg.

På dette stadiet i undersøkelsen er det flere kilder som blir tørrlagt, etter først å ha snakket med Malik: Man ønsker ikke at samfunnets hemmeligheter skal komme ut.

People had found out that he had been talking to journalists, and they were going to make life difficult for him if he carried on. Before I could ask any more questions, he hung up.

The same day, another one of our sources told me that he had been warned off.

Malik var i ferd med å gi opp da han tilfeldigvis kom på sporet av en hittil ukjent hovedkilde. Det var en pakistansk sjåfør som tilfeldigvis fortalte at han hadde kjørt fire hvite gutter som syntes en annen sjåfør lignet forbausende på lederen av 7/7-aksjonen. Det hadde de jo helt rett i, svarte sjåføren, som hadde avledet deres oppmerksomhet. Så fikk Malik høre at Mohammed Sidique hadde en bror som het Gultasab, som kjørte drosje om natten.

Malik satte seg til å vente, og etter noen netter dukket Gultasab opp. Malik bestilte tur og han greide ikke forstille seg, men fortalte hvilket ærend han var ute i. Gultasab måtte fortelle hva det var som radikaliserte broren så sterkt.

But Sidique was on a collision course with his family and background. One important reason for this was religion. At some point in the mid-1990s, when he first got involved with the Mullah boys, he became interested in Wahhabi fundamentalism; this pitted him against his family's traditional approach to Islam.

Gultasab told me that the first time he noticed his brother had become a Wahhabi was when he started praying differently—Wahhabis add extra hand gestures between prostrations. Sidique had attended Friday prayers from a young age, and the three brothers, Hanif, Gultasab and Sidique, would fast together during Ramadan. But it was during one particular Ramadan, when Sidique was in his late teens, that he began to take a greater interest in religion. "As young men of a certain age do," said Gultasab.

Giftermål

Det er uhyre interessant at islamistene trosser sine foreldre og gifter seg av kjærlighet. Det førte faktisk til brudd mellom Sidique Khan og hans far. "Frigjøringsideologien" er renhetsorientert, konfronterende og voldelig i den gode saks navn.

A second source of friction between Sidique and his family was his determination to marry for love. During the years of his conversion to Wahhabism, Sidique fell in love with his future wife, Hasina Patel. The pair met at Leeds Metropolitan University in 1997; Sidique was taking a one-year course to convert a business diploma from a local college into a degree, while Hasina was studying for a three-year sociology degree. Her family was from India, and she was a Deobandi Muslim—a South Asian Wahhabi-linked movement directly opposed to the Khan family's traditionalist Barelvi convictions.

Faren prøvde å stanse hans sterke religiøsitet og ønske om å bestemme giftermål ved å sende ham til familiens religiøse veileder. Men det gjorde bare vondt verre:

It was the Khan family preacher who eventually revealed the secret behind Beeston's silence. The Khan family, and, it seems, at least a couple of dozen others, had known that Sidique was a potentially violent radical for at least six years before 7/7. In many ways, his transition from a westernised and Islamically indifferent teenager to fully-fledged jihadi followed a conventional pattern. The family's typical traditionalist efforts to stop him just made things worse. ... And after Sidique got married, on 22nd October 2001, the links between father and son were cut. No longer rooted to his family, Sidique's immersion into Britain's network of jihadists was complete.

In 1999, it seems that Sidique began to consider the step from Wahhabi fundamentalism to a form of jihadism actively committed to violence. By this time his life had become intensely narrow: the mosques where he prayed, the buildings where he helped to run Pakistani youth groups, his youth work supervisor's office, the Iqra bookshop where he gave talks, his brother's house—every place in his life was within a quarter of a mile of the centre of Beeston Hill's Pakistani community.

Khans første vervingsforsøk var hos en forretningsmann, Fiaz, i Manchester som hadde flere sønner. Khan og venner kom og holdt foredrag om religion. Men han ville ha sønnene med på reise til Syria, Afghanistan eller Pakistan. Formålet var å besøke hellige steder, men faren ble mistenksom og ba Khan om aldri å komme igjen.

Det har vist seg at Khan var langt dypere involvert i jihad-verving enn antatt. Khan var jihadist ett år før invasjonen av Irak. Det var ikke utenrikspolitikk som radikaliserte ham. Utgangspunktet var spenninger i det pakistanske samfunnet, innslaget av wahhabisme og mulighetene til å lære jihad i praksis i treningsleire i Pakistan.

Det ser ut til å ha dannet seg små grupper av jihadister. Først trodde man 7/7-gjengen sto alene, men det har vist seg å være feil. De inngår i nettverk. Således ble både Khan og Tanweer observert sammen med lederen av Bluewater-gruppen, som nylig ble dømt til livsvarig fengsel. Det var ett år før 7/7. Khan ble skygget, men politiet sier det var for mange i søkelyset til at de greide å sortere alle.

The recent Bluewater shopping centre bomb plot trial revealed that in 2003 Sidique was associating with Mohammed Quayyum Khan, a suspected al Qaeda contact. In July 2003, Quayyum would send Khan and Shehzad Tanweer, one of the other Beeston bombers, to receive training in bomb-making in Pakistan. However, Fiaz's testimony reveals that Khan was plugged into a wider Islamist network well before the Iraq war, and even before 9/11.

Khan var ungdomsarbeider i Leeds og hadde høy status. Han hadde derfor et glimrende utgangspunkt for å kartlegge mulige rekrutter til jihad. De unge hørte ikke lenger på foreldregenerasjonen, og Khan hadde gjennomgått den samme identitetskrisen som dem. Han visste hva han snakket om.

Beeston's village-like atmosphere ensured that those whom Khan recruited would remain always in his sight. But even before Khan began talking directly about the evils of western policy in Iraq and recipes for explosives, young recruits—including Khan himself—were being shaped in Beeston and similar places by an acute crisis of identity.

Det påstås at 30 år etter innvandringen oppstår krise og oppgjør hos annengenerasjon. Det skjedde bl.a. med unge jøder i London i 30-årene. Men jihad-versjonen er mer dødelig.

One explanation is that it takes about 30 years for a sizeable second generation to establish itself and then become frustrated with its status, both within its own community and the wider society. This frustration arises in part from a question of identity. Whose culture and values do you affiliate with? Those of your parents or of your friends? Those of your community or of your country? ... Hassan Butt, a former recruiter for the British jihadi network (the term violent Islamic extremists in Britain use to describe themselves), who twice met Sidique Khan, says that the reason radical Islamic movements in Britain have been able to recruit thousands of young Muslims is that they have managed to exploit this identity problem.

Butt—who was interviewed in the August 2005 issue of Prospect, just after 7/7—left the jihadi network in February 2006. (His route out, documented in a recent interview on the US current affairs programme 60 Minutes, has been slow and painful, and earlier this year he was attacked near his home in Manchester for his betrayal.) After he left the network, Butt told me that as a recruiter, his most important job was to discover what his potential recruit identified with, and then to pick holes in it. For example, if the potential recruit felt Pakistani, then Butt would focus upon the difficulty of being both British and Pakistani. Butt and many other recruiters find this easy because they know what it is like. Having lived in Britain all his life within a strongly Pakistani household, Butt felt neither British nor Pakistani. "When I went to Pakistan," he said, "I was rejected. And when I came back to Britain, I never felt like I fitted in to the wider white British community. And you've got to remember that a lot of our parents didn't want us to fit into the British community."

Hvorfor grensesatte ikke foreldrene bedre? De hadde vanskeligheter fordi de unge tross alt tok utgangspunkt i religionen, som de selv holdt høyt. Dessuten: Hadde de ikke selv forsøkt å holde igjen for at ikke de unge skulle bli for britiske?

De var splittet mellom to verdener, og følte seg ikke hjemme hverken i Pakistan eller Storbritannia. Religionen ble deres nye hjem, i et "ungt forbund".

Religion—in this case a purified and politicised version of Islam, far from the traditional "folk" religion of the first generation—was a natural way of transcending this cultural dislocation. "Here come the Islamists and they give you an identity… you don't need Pakistan or Britain. You can be anywhere in the world and this identity will stick with you and give you a sense of belonging."

Butt also explained that traditional communities often inadvertently push their young into the arms of the radicals. Attitudes to jobs, dress, schooling and socialising all play their part in driving youngsters away from their parents' generation. But one of the biggest factors that has helped the growth of British Islamic radicalism is marriage.

Islamism's most important tenet is that Muslims should not be divided by race or nationalism—that all Muslims are one. It therefore can offer an Islamic route out of having to marry your cousin. Butt knows this because it happened to him. When, instead of marrying his cousin, Butt tried to marry his sweetheart, he found himself deploying the arguments of his Islamist recruiter against his own father—that compulsion in marriage is un-Islamic and that forced marriages were a cultural import from Hindu India. And when the forces of traditionalism refused to give consent, Butt, like many of his friends, ended up a pariah within his own community.

"When you're cut off from your family," Butt explained, "the jihadi network then becomes your family. It becomes your backbone and support." He added that when you join it becomes impossible to leave because there is nowhere else to go. The network starts operating like a cult.

Litt om forskjellene mellom de ulike retningene: Det er innslag av fundamentalisme i den tradisjonelle tolkningen. Men det spesielle med wahhabismen og islamismen er at de går tilbake til røttene og vil rense tradisjonen for slagg. Det er en meget interessant opplysning Malik kommer med om Saudi-Arabia: Begrunnelsen for å rive alle de historiske bygningene er ikke bare byplanlegging, det er for å fjerne historien og skape en tabula rasa.

While traditionalists will not hesitate to draw upon centuries of scholarly argument, evolution in Sharia law and changes in accepted Islamic practice, fundamentalist movements—of which the Saudi-backed Wahhabis are the most important—reject all theological innovation since the life of Muhammad and his closest companions. Muslims, they say, should pay attention only to the holy book and the collected sayings and doings of Muhammad. This is why, over the last 50 years, Wahhabi authorities in Saudi Arabia have demolished more than 300 historical structures in the holy cities of Medina and Mecca. They want to create a timeless Islam.

Det pågår en borgerkrig blant muslimer, og islamistene er flinkere til å snakke med de unge, godt hjulpet av penger fra Saudi-Arabia. Den store moskeen i Leeds, hvis leder deltok i årsmøtet til Fatwarådet som Aftenposten dekket, får penger fra Saudi-Arabia.

Butt says that the war between these schools, which has been playing out across the Muslim world for decades, has ripped into Britain's generation gap—and that the Islamists are winning.

Utnytter muligheter

Islamistene er mye flinkere til å utnytte de unge. Rekrutteringen skjer i fengsler blant annet. Hvis en "bror" er henfallen til narkotika, kan også det brukes, slik det skjedde med nettverket som planla bombene i Madrid i 2004.

Butt also says that unlike the traditionalists, the network won't judge a potential recruit on his actions. "If the network see a drug dealer or someone from a gang, they will not condemn him like the traditionalists and say 'oh brother haram, haram [forbidden].' What they'll try to do is to utilise his energy." ... On the other side, British fundamentalists and Islamists are centrally funded. It is estimated that over the last two decades, Saudi Arabia has set aside $2-3bn a year to promote Wahhabism in other countries. It is not known how much of that money has come to Wahhabi groups in Britain, but one major recipient has been the Leeds Grand Mosque.

Khans video

Det rystet britene da Mohammed Sidique Khans selvmordsvideo ble kjent ett år etter selvmordsaksjonen. Men bare den første delen er kjent, den andre og den lengste hvor han angriper tradisjonelle ledere, er ikke offentlig kjent.

Part two, which makes up three quarters of Khan's speech, is addressed to Muslims in Britain. Here is an excerpt: "Our so-called scholars today are content with their Toyotas and semi-detached houses. They seem to think that their responsibilities lie in pleasing the kufr instead of Allah. So they tell us ludicrous things, like you must obey the law of the land. Praise be God! How did we ever conquer lands in the past if we were to obey this law? … By Allah these scholars will be brought to account, and if they fear the British government more than they fear Allah then they must desist in giving talks, lectures and passing fatwas, and they need to sit at home and leave the job to the real men, the true inheritors of the prophets."

Haram eller halal?

Malik hadde flere møter med broren Gultasab. Han fordømte hva broren hadde gjort. Men så kom han en dag til å si at han også var blitt mer religiøs de siste tre årene. Det fikk Malik til å spørre om 7/7 var haram (forbudt) eller halal (lovlig), og da ble Gultasab "rar". Han kunne ikke svare.

The next I heard, the authorities had released Khan's body parts and so Gultasab had left for Pakistan to attend his brother's funeral. He didn't show up again at the taxi rank until late January, two months later. During my next few visits to his house, Gultasab remained cagey, even when I asked him uncontroversial questions—like what his brother was like as a kid. I often confronted him on why he was refusing to talk. He usually repeated his line about not wanting to get embroiled in matters that were being dealt with by the police. But on one occasion, in early June 2006, I got a different answer. I was sitting in his house for what would be the last time and we were going through the BBC script when Gultasab told me that he himself had become more religious over the last three years. For some reason, I translated my usual question of whether he thought what his brother had done was "good" or "bad"—he had said that it was a terrible thing several times—and instead asked him whether he thought 7/7 was halal (permitted) or haram (forbidden) in Islam. Only when a look of stunned surprise come over Gultasab's face did I realise that I must have been asking him an entirely different question. After a brief pause, he replied. "No comment."

In the end, the BBC drama was never made. The script was finished in good time, but the commissioners decided it wouldn't work as a drama. I was also told that the script was "anti-Muslim." But as we approach the second anniversary of 7/7, Beeston's story deserves to be told.

Khan may have felt indignant about western foreign policy, as many anti-war campaigners do, but that wasn't the reason he led a cell of young men to kill themselves and 52 London commuters. At the heart of this tragedy is a conflict between the first and subsequent generations of British Pakistanis—with many young people using Islamism as a kind of liberation theology to assert their right to choose how to live. It is a conflict between tradition and individuality, culture and religion, tribalism and universalism, passivity and action.

Uthevelser og kommentarer står for reds. regning.

My brother the bomber

My Brother the Bomber

For kineserne er prisen på gris hva bensinprisen er for amerikanerne. Den senere tid har den gjort solide byks. Stigende priser i Kina, betyr høyere priser i den industrialiserte verden.

Verden har hittil flytt på lave priser på Kinas eksport. Det har holdt inflasjonen nede til tross for en vekst uten sidestykke. Nå kan eventyret gå mot slutten.

En kombinasjon av faktorer samvirker. Hovedfaktoren er at kineserne er blitt rikere og spiser mer kjøtt og gris er favoritten. Samtidig er mais blitt dyrere, det samme er medisiner.

Akkurat som amerikanerne har sitt strategiske oljelager har kinesiske myndigheter et strategisk lager av levende gris. De teller nå på knappene om de skal slakte flere hundre tusen gris.

Steep increases for pork loins and bacon are the most tangible sign that after a decade in which prices have fluctuated but not moved significantly upward, inflation is creeping back into China. In response to this pressure at home, Chinese companies are starting to raise prices for exports, removing what has been a brake on inflation in the West.

With the global economy expanding at a robust pace, and prices rising in fast-developing countries like India and Mexico, central bankers and investors are becoming concerned. Interest rates are inching up in the United States and Europe as lenders demand that borrowers pay more to offset the erosion of buying power over time.

Business executives say that with wages rising 10 percent or more a year in many Chinese cities, the country's days are numbered as the world's lowest-cost producer of many cheap labor-intensive products, like toys and shoes.
Multimedia

"People tend to underestimate the deflationary impact over the last 10 years" from Chinese exports, said Michael R. P. Smith, the chief executive of HSBC's Asian operations. "It has got to the limit: you've had wage inflation, you've got rising natural resource prices. There's just no more give."

The crisis over pork prices in China, like the jolt many Americans feel when gasoline prices jump, offers one example of how prices can suddenly soar.

The Chinese government is struggling to cope - including deliberating whether to sell a snuffling, smelly strategic reserve of hundreds of thousands of live pigs kept at special subsidized farms for precisely the shortage the country is now facing.

Chinese officials offer several reasons for the high pig prices. The cost of animal feed has risen by one-quarter in the last year, partly because more corn is being made into ethanol and partly because more prosperous workers are eating more meat.

The cost of pig veterinary medicine has soared. Some pig farms, shut down because of low prices last year, were unprepared for strong demand this spring. And outbreaks of disease have killed many pigs, though no reliable estimates of how many are available.

Rising pork prices in China signal pricier times worldwide

Den irakiske regjering stiller seg bak kurderne og advarer Tyrkia mot en invasjon i nord. Statsminister Recep Tayyip Erdogan sier det trengs et vedtak i nasjonalforsamlingen for å invadere Irak.

Man må ha et politisk vedtak for å invadere, for da vil man komme i kamp også med de kurdiske pesh merga, sa hærsjefen. Tyrkia er altså klar over at de kan komme i krig med den kurdiske regjering. Det er høyt spill.

Chief of Staff Gen. Yasar Buyukanit has said that "political" decisions are needed before expanding to "targets" beyond the PKK and going after Iraqi Kurds led by Massoud Barzani, a US ally, whom Ankara accuses of harboring rebels.

"A parliamentary decision is required," Prime Minister Recep Tayyip Erdogan told Kanal 24 television late on Wednesday. "If we are to take a cross-border step, we'll negotiate this with our security forces, and when such a thing is necessary, we'll take it to parliament."

Turkey recognizes "it would be a high-cost exercise for little concrete result," says a senior Western diplomat in Ankara. "They found good reasons not to do this the last 4-1/2 years. [But] if violence gets very bad, then the cost-benefit analysis will begin to change."

Tensions on Iraq border rile Turkey

En gruppe fra Islamsk hellig krig og Al Aqsa-brigadene brøt gjennom grensen til Israel fra Gaza lørdag og beskjøt israelske soldater i to timer. Målet var å kidnappe en soldat. Forsøket mislyktes.

Palestinian gunmen broke through Israel's heavily fortified Gaza border and battled troops inside Israel for about two hours Saturday in a failed attempt to abduct an Israeli soldier. One of the raiders was killed.

It was the first cross-border incursion since militants killed two soldiers and abducted a third a year ago.

The Israel military said troops shot dead one of the raiders. Palestinians said another three militants escaped back to Gaza unharmed.

The Islamic Jihad group said it carried out Saturday's attack, near the Kissufim crossing between Gaza and Israel, along with the Al Aqsa Martyrs' Brigades, a violent offshoot of Palestinian President Mahmoud Abbas'
Fatah movement.

"The aim of the operation was to withdraw with the soldier in captivity," said Abu Ahmed, a spokesman for Islamic Jihad. "But the participation of Israeli helicopters prevented that."

Palestinian gunmen storm Israeli border

Da Shaker Youssef al-Abssi dukket opp i palestinske flyktningeleire med flere hundre mann for å bekjempe Israel, ble han mottatt med åpne armer. Men langsomt surnet forholdet.

Palestinerne oppdaget at mennene sto for en annen ideologi og religion. Nykommerne var strengt religiøse og betraktet andre muslimer som vantro som kunne drepes. Dette var heavy stuff for mange.
De klaget til Syria og fikk til svar at de skulle legge vekk sine betenkeligheter. Al-Abbsi tilbød Hizbollah hjelp i sommerens krig mot Israel, men fikk avslag i likhet med palestinske grupper. Det satte likevel vondt blod.

Recent interviews with Fatah Uprising and other officials shed new light on the rapid emergence of a radical Islamic force now locked in a bloody standoff with the Lebanese army. They also reveal the complex interaction of Palestinian and other groups in Lebanon — all opposed to Israel but with differing ideologies — that are creating huge challenges for the government here. .. When al-Absi first appeared in Lebanon, Palestinians there were anticipating an Israeli attack on their camps after the capture of an Israeli soldier by Palestinian militants in Gaza and other violence there, said Abu Mohammed and other Palestinians.

So al-Absi's offer of fighting Israel in case of attack was received with open arms by Fatah Uprising and its deputy leader, Abu Khaled al-Amleh, who was based in Damascus. Fatah Uprising itself broke from the mainstream Palestinian Fatah movement in the early 1980s.

Al-Absi, who is wanted in Jordan for involvement in a 2004 assassination of a U.S. diplomat there, spread out increasing numbers of recruits to several Palestinian camps — about 120 in Beirut's Bourj el-Barajneh, 60 in Beddawi in the north and 150 in Nahr el-Bared.

Abu Mohammed and another Fatah Uprising official, Mahmoud Doulla, told The Associated Press that their leaders were so impressed with al-Absi's selfless dedication to the Palestinian cause that, at first, they ignored warning signs of other trouble.

"We weren't of the same ideology," explained Abu Mohammed. "They followed a more puritan kind of Islam, you can say fanatic Islam. ... They were ready to kill disbelievers."

Abu Mohammed and Doulla said they were concerned when they noticed al-Absi and his men were hostile toward allies of Fatah Uprising, such as the Syrian government, Lebanon's Shiites and the militant Shiite group Hezbollah.

When Fatah Uprising officials in Lebanon alerted their superiors in Damascus that al-Absi's men "were behaving strangely," they were swiftly dismissed and told the group was in Lebanon for the "struggle" and to fight the "Zionist enemy," said Abu Mohammed.

Al-Absi's forces grew quickly. At the Shatilla camp, what started as 20 militants reached 100 during last summer's Hezbollah war with Israel, Abu Mohammed said.

He said al-Absi was snubbed by Hezbollah when he offered to fight alongside the Shiite group during the summer war.

But Beirut-based Palestinian expert Majed Azzam said the offer to fight alongside Hezbollah was made by all the Palestinian factions in Lebanon, and rejected.

Al-Absi subscribes an ideology of Islam that urges Sunni Muslims to kill anyone they consider an infidel, even Shiite Muslims. But Azzam said despite that, al-Absi has never spoken against the Shiite Hezbollah because it is fighting Israel.

Al-Absi's relationship with Fatah Uprising showed its first public sign of cracks last Nov. 23, when Palestinian and Lebanese security forces raided an apartment occupied by his gunmen in the Beddawi camp in northern Lebanon.

In the ensuing battles, a Palestinian security man was killed and two of al-Absi's militants were wounded and handed over to Lebanese security by the camp's Palestinian security. Al-Absi was angered that Fatah Uprising did not protect the men or protest their handover to Lebanese authorities.

On Dec. 5, Fatah Uprising leader Saeed Moussa ordered al-Absi and his fighters to leave his group's bases in the Shatilla and Bourj el-Barajneh camps. Al-Absi withdrew to the Beddawi camp.

De fikk et ultimatum om å forlate Beddawi innen 24 timer, og havnet til slutt i Nahr el-Bared. Der kunngjorde al-Absi opprettelsen av Fatah al-Islam.

Historien viser hvor disruptiv jihadistene virker i et samfunn.

Militant group broke ties in Lebanon

For første gang er en lege blitt kidnappet og skutt i ett av de mange oppgjør mellom Hamas og Fatah. Legen tilhørte Hamas.

Det var likevel et grovt brudd på alle regler for sivilisert atferd.

Dr. Fayez al-Barrawi, a known Hamas supporter, was blindfolded, handcuffed and shot six times in the legs, including a kneecap, and then tossed on the street Thursday. Hamas has said Fatah militants were behind the kidnapping.

Al-Barrawi worked at Beit Hanoun hospital in the northern Gaza Strip, close to the border with Israel.

Hundreds of Hamas and Fatah supporters have been kidnapped in recent months by rival gunmen. The treatment of the hostages, who are usually released after a few hours, has become increasingly harsh, and captives are often shot in the legs.

It is the first time a doctor was seized. However, militants often fire on paramedics and ambulances during gunbattles.

Personalet på Beit Hanoun gikk til streik lørdag, i protest mot kidnappingen.

Gaza hospital on strike after violence

Tegn tyder på at Bush-administrasjonen i all stillhet har endret kurs og nå planlegger permanente baser i Irak.

Det er stikk i strid med Baker-Hamilton-rapporten, som foreslo at USA høytidelig kunngjorde at det ikke hadde noen slike planer. Senatet og Representantenes Hus hadde ifjor et tillegg til militærbudsjettet som forbød amerikanske baser i Irak, men tillegget forsvant i prosessen.

USA ser ut til å planlegge fire baser i Irak, som kan bli permanente. To er i tilknytning til den nye ambassaden innenfor Den grønne sonen i Bagdad, som blir den største amerikanske ambassaden noe sted i verden. Den vil ha landingsbane som kan ta de største amerikanske flyene.

The new word from the White House is that American troops would be stationed in Iraq permanently on the "Korean model." The analogy is a little strained. The United States has helped to mend the rift between North and South Korea since 1953. But South Korea has had no internal insurgency to worry about.

The plan for permanent bases in Iraq must have been long in the making. The president ignored a recommendation of the Baker-Hamilton Commission that he state that America seeks no permanent bases in Iraq. At one point last year, the Senate and House passed an amendment to the military-spending bill banning the establishment of permanent bases in Iraq. The bill went to conference and then the ban on bases, adopted by both chambers, mysteriously disappeared.

The building of four bases along with a gigantic new American embassy in the Green Zone on the Tigris River has been moving along rapidly. The bases will have runways two miles long to accommodate the largest American planes. The Balad base north of Baghdad covers 14 square miles. Another base is planned for the area that was ancient Babylon.

The new embassy, which will be the largest American mission in the world, will be complete with swimming pool and commissary. Retired General Anthony Zinni has said that permanent bases are "a stupid idea." He said that they will damage America's image in the whole region.

These huge installations must be intended for more than Iraqi stabilization. Former President Jimmy Carter said in a speech in February of last year that "the reason we went into Iraq was to establish a permanent military base in the Gulf region." And few are missing the point that bases in Iraq will keep American might on Iran's doorstep.

New White House plan: Keep US troops in Iraq permanently.

Praxiteles

Thermopylae

Honor to those who in their lives
have defined and guard their Thermopylae.
Never stirring from duty;
just and upright in all their deeds,
yet with pity and compassion too;
generous when they are rich, and when
they are poor, again a little generous,
again helping as much as they can;
always speaking the truth,
yet without hatred for those who lie.

And more honor is due to them
when they foresee (and many do foresee)
that Ephialtes will finally appear,
and that the Medes in the end will go through.

Constantine P. Cavafy (1903)

Islamsk Jihad og Al Aqsa-medlemmene som angrep Israel lørdag for å kidnappe en israelsk soldat, kom kjørende i en hvit pressebil med TV påmalt.

Selv hevder Islamsk Jihad at bilen er plassert der av israelerne, men det foreligger bilder av bilen mens angrepet pågikk.

Misbruket representerer nok en forverring av forholdene for journalister i Gaza.

In Saturday's attack, four gunmen drove a white jeep with press markings in English and Arabic to a fence on the Gaza- Israel border, then broke through on foot and attacked a guard tower in a failed attempt to capture a soldier. Israeli troops killed one gunman, while the others escaped.

The attackers, from Islamic Jihad and an offshoot of Palestinian President Mahmoud Abbas'
Fatah movement, abandoned the jeep. Associated Press photos show a white armored vehicle of a type used by reporters, its windshield pocked by bullet holes, bearing red markings reading "TV" and "Press."

Reporters covering the Israeli-Palestinian conflict often mark their cars to avoid being targeted. The incident Saturday marked the first time combatants have disguised themselves as reporters in an attack in the last seven years of violence.

The attack was certain to increase the risks for Gaza journalists, who already face intimidation from Palestinian militant groups involved in a violent internal power struggle.

Journalists have historically operated unhindered in Gaza. But in the past two years, a string of foreign reporters have been kidnapped by militants and released in the chaotic territory. A British TV correspondent, Alan Johnston, remains in captivity three months after he was seized.

Palestinians blasted for media disguise

En bombe gikk av i sentrum av Nairobi mandag. Foreløpig er én meldt drept og 31 såret. Det rapporteres at det dreide seg om en selvmordsbomber.

En mann skal ha steget ut av en minibuss og forsøkt å komme seg inn på en restaurant, men ble stoppet av en vakt som syntes mannen virket mistenkelig. Kort etter inntraff eksplosjonen.

Kenyanerne er sjokkert over at selvmordsbombere er kommet til deres land, rapporterer BBCs Karen Allen.

Al Qaida gjennomførte to spektakulære angrep på de amerikanske ambassaden i Nairobi og Dar es Salaam i 1998. Det i Nairobi var mest dødelig: 225 mennesker ble drept, langt de fleste var kenyanere. Et hundretalls ble også blinde.

Officials: Explosion in Nairobi kills 1

Hamas innførte en ny praksis i den pågående broderkrigen: et medlem av presidentgarden ble kastet ut fra en 15 etasjers høyblokk søndag, og Fatah var ikke sen om å ta etter.

Det er episoder som dette som øker hatet og gjør at våpenhvilene aldri varer mer enn noen timer.

Mandag morgen ble huset til statsminister Ismail Haniyeh beskutt. Han var ikke hjemme, men det var kone og barn. Det sier noe om hvor langt man er villig til å gå når statsministeren og hans familie er mål.

The fighting took a grisly turn on Sunday, when Hamas militants kidnapped a member of the elite presidential guard of Palestinian President Mahmoud Abbas of Fatah, took him to the roof of a 15-story apartment building and threw him to his death.

That set off skirmishes through the city, including gun battles and shelling. Fatah militants surrounded the house of a Hamas mosque preacher, fired rocket-propelled grenades at the four-story building and then entered, firing at the preacher, and taking him away. Later, his body was brought to a hospital. Hamas pledged revenge.

And just before midnight, a Hamas activist was thrown off the 12th floor of a building and killed, security officials said. Four other Hamas men in the building were shot and wounded, bringing the day's toll to three dead and 36 wounded, medical officials said.

A Hamas militant wounded Friday in southern Gaza infighting also died on Sunday.

Palestinian infighting flares in Gaza

Folk i Gaza tør ikke lenger diskutere politikk. Ambulanser nøler med å rykke ut. De frykter hva ukontrollerte fyrer ved sjekkpointene kan finne på. Alt handler om frykt, og den brukes bevisst av partene for å lamme folks initiativ.

En befolkning som turde å ta stilling kunne bli en faktor i maktkampen. Derfor må folk skremmes til taushet.

Det går ut over vanlige folk. En lege deltok i uteksamineringen av nye medlemmer av Presidentgarden. Hans bror var en av kandidatene og han filmet seremonien. Men legen er medlem av Hamas, og han ble anklaget for å drive spionasje inne i den strengt bevoktede leiren. Derfor ble han fanget, bakbundet, slått og skutt seks ganger gjennom bena. Han vil trenge minst ett år på å bli bra igjen.

En gammel mann på 72 år ble slått helseløs av fire Hamas-medlemmer som ikke likte at han rev ned deres plakater. Det skjedde i kjelleren på en moske.

Palestinerne sier borgerkrigen sliter mer enn konflikten med Israel. Der var skillelinjene klare, man visste hvor man sto. Det gjør man ikke lenger, og folk er nå blitt redde for å diskutere pollitikk. De aner ikke konsekvensene.

Gazans won't discuss politics anymore, for fear of retribution. Ambulance drivers are reluctant to answer emergency calls because they don't know which checkpoint they might come across along the way.

"There's a blanket of fear around the city," said human rights activist Raji Sourani.

Gazans say seven years of Israeli-Palestinian fighting were much easier to deal with than the yearlong power struggle between the Islamic militant Hamas and the Fatah movement of moderate Palestinian President Mahmoud Abbas. Battle lines were clear in the confrontation with
Israel, and risks more easily calculated than in the internal fighting that has claimed 200 lives in the past year.

Instilling fear in ordinary people is intentional, said Walid al-Awad, a member of the tiny People's Party who grew up in Lebanon during the civil war there, then moved to Gaza and now tries to mediate between Hamas and Fatah. The combatants want to paralyze civilians and prevent them from "thinking of doing anything against this or that group," he said.

No one knows where the next bullet will come from.

Last week, Dr. Fayez al-Barrawi, a 29-year old physician at a north Gaza hospital, was attending a graduation ceremony for the newest recruits of the Presidential Guard, an elite force loyal to Abbas. One of al-Barrawi's brothers was among the graduates, and the doctor, a Hamas supporter, videotaped the event, held at the Presidential Guard's heavily fortified compound.

Al-Barrawi, who wears a close-cropped beard, often a sign of association with Hamas, said that while filming he was approached by armed men who accused him of spying for Hamas. The doctor said he was dragged away, bundled into a jeep, blindfolded, handcuffed and driven to another location.

There, he was interrogated, beaten, dumped in a field, then shot six times in the legs and one of his kneecaps. Al-Barrawi now lies in a hospital, with metal rods in his legs, and doctors say he might need a year to heal.

Al-Barrawi's attackers apparently were Fatah gunmen. The Presidential Guard said in a statement it was not involved and that the abduction did not take place during the ceremony, as al-Barrawi claims.

Nimr Bakr, the elderly fisherman, is recovering in another hospital from a severe beating that left him with bruises and a dislocated shoulder.

Bakr, who is from a well-known Fatah family, is a volunteer caretaker at the Kahlil Al Rahman mosque in the Shati refugee camp on the outskirts of Gaza City. He is not a friend of Hamas and routinely tears down Hamas posters in the neighborhood on the way to the mosque.

On Saturday, he was attacked by four men he described as Hamas supporters. He said the assailants dragged him into the basement of the mosque, hooded and handcuffed him, then beat him with chairs, rifle butts and sticks.

Bakr said the attackers acted "as if they found a spy who wants to blow up the mosque."

Hamas denied involvement in the attack.

Nowhere safe for Gaza residents

bilde: Nimr Bakr er 72 år gammel, men det hindret ikke fire Hamas-medlemmer å dra han ned i kjelleren på en moske og rundjule ham. Bakr hadde fjernet noen Hamas-plakater. All respekt for siviles integritet er i ferd med å forsvinne og folk er redde, på en annen måte enn da israelerne angrep. Nå komer faren innenfra.

Aftenpostens leder søndag 10. juni er et skoleeksempel på den naivisme som Ralf Pittelkow og Karen Jespersen har beskrevet i sin siste bok. Så naiv er det ikke lov å være.

Lederen er en refleksjon over A-magasinets reportasje fra årsmøtet til Det europeiske fatwarådet, som foregikk i Sarajevo.

Her er mye velment og pyntelig, like pyntelig som Inger Anne Olsens reportasje. Det minner nesten om viktorianeres forhold til seksuallivet: Man beskriver hvor dydig og moralsk karakteren er og spør: Er det noen som virkelig kan tro at det skjuler seg ormer og øgler under et slikt moderat og pragmatisk ytre? Svaret er opplagt nei!

Dette skurrer, men det får bare Aftenpostens lederskribent til å bli enda mer søtladen:

Men fatwarådet gir ikke inntrykk av fanatisme eller ekstremisme. Gjennom diskusjon og studier ønsker det åpenbart å finne konkrete, praktiserbare løsninger på dilemmaer som oppstår i møtet mellom et verdslig europeisk samfunn og islam, slik troende muslimer ønsker å praktisere sin religion.

Vi etterlyser ikke død og fordømmelse, men nyanser. Noe som minner litt mer om virkelighet.

Aftenpostens leder kjøper ukritisk alt Fatwarådet sier om seg selv. Å finne løsninger "slik troende muslimer ønsker å praktisere sin religion", siterer Aftenposten. Men dette er langt mer problematisk enn det gis inntrykk av. Det finnes som kjent ingen muslimsk "kirke", men mange ulike tolkninger og praksiser. På hvilket grunnlag ønsker Fatwarådet at muslimer skal praktisere sin tro? Hvis man roser dem for pragmatisme og forsiktig modernisering, på hvilket grunnlag skjer det? Aftenposten gir inntrykk av at Fatwarådet nærmer seg vårt samfunn. Men islamistene i Fatwarådet har en helt annen tolkning av "modernisme". De forsøker å skape en islamsk modernisme, og det er høyst tvilsomt om den er forenlig med vår.

Fatwarådet er nært forbundet med Det muslimske brorskap i Egypt, med avleggere over hele Midtøsten. Brorskapet nekter å konkretisere hvordan deres samfunn skal se ut, men deres definisjon av ytringsfrihet og demokrati har nettopp de totalitære trekk man måtte frykte: Ytringsfrihet skal ikke brukes til å fornærme og krenke andre osv.

Her er vi ved selve nerven i vårt eget samfunn. Fatwarådets råd til muslimer om å respektere landets lover er ikke den aksept av våre verdier som Aftenposten later som.

Hvis det dukket opp en ny karikaturstrid og Fatwarådet tilrådet at man benyttet legale kanaler, ville Aftenposten sikkert applaudere og se det som bekreftelse på "fremskritt" og tilnærming.

Men avisen overser da at Fatwarådet snakker om en annen form for legalitet. De vurderer loven med Allahs blikk, ikke med suvereniteten basert på folkets vilje.

Det er det store skillet, og Aftenposten gjør alt for å tildekke det.

Fatwa for europeisk hverdag

Kona til en jihadist i Storbritannia forteller til BBC Newsnight hvordan mannen forsøkte å overtale henne til å bli selvmordsbomber.

Igjen og igjen tok han opp hvor lett det er for kvinner å skjule en bombe under den islamske klesdrakten. Selv var han i samme miljø som 7/7-bomberne, og to uker før denne datoen sa han at noe stort kom til å skje. Alle de andre kameratene sendte konene sine vekk, og det burde hun også gjøre. Men kona hadde ikke sans for selvmordspratet og ble værende. Hun sa mannen var totalt hjernevasket og i stand til hva som helst.

Asked what kind of threat her former husband posed, she said: "He doesn't care if British people die. He was so brainwashed by the radicals, he could do anything."

Amerikanerne forsøker noe nytt i Irak: de bevæpner sunni-opprørere som tidligere har kjempet mot dem, men som nå har fått nok av Al Qaida og er villig til å samarbeide mot en felles fiende.

Det har helt av seg selv oppstått en reaksjon i sunni-triangelet mot Al Qaidas brutale metoder. Det er denne reaksjonen amerikanerne forsøker å kapitalisere på.

American officers who have engaged in what they call outreach to the Sunni groups say many of them have had past links to Al Qaeda in Mesopotamia but grew disillusioned with the Islamic militants’ extremist tactics, particularly suicide bombings that have killed thousands of Iraqi civilians. In exchange for American backing, these officials say, the Sunni groups have agreed to fight Al Qaeda and halt attacks on American units. Commanders who have undertaken these negotiations say that in some cases, Sunni groups have agreed to alert American troops to the location of roadside bombs and other lethal booby traps. .. The strategy of arming Sunni groups was first tested earlier this year in Anbar Province, the desert hinterland west of Baghdad, and attacks on American troops plunged after tribal sheiks, angered by Qaeda strikes that killed large numbers of Sunni civilians, recruited thousands of men to join government security forces and the tribal police. With Qaeda groups quitting the province for Sunni havens elsewhere, Anbar has lost its long-held reputation as the most dangerous place in Iraq for American troops.

Men tiltaket vekker motvilje blant shiaene, for de har ikke merket noen større samarbeidsvilje fra sunniene.

Although the American engagement with the Sunni groups has brought some early successes against Al Qaeda, particularly in Anbar, many of the problems that hampered earlier American efforts to reach out to insurgents remain unchanged. American commanders say the Sunni groups they are negotiating with show few signs of wanting to work with the Shiite-led government of Prime Minister Nuri Kamal al-Maliki. For their part, Shiite leaders are deeply suspicious of any American move to co-opt Sunni groups that are wedded to a return to Sunni political dominance.

Hvordan hindre at våpnene blir vendt mot amerikanerne selv?

One of the conditions set by the American commanders who met in Baghdad was that any group receiving weapons must submit its fighters for biometric tests that would include taking fingerprints and retinal scans. The American conditions, senior officers said, also include registering the serial numbers of all weapons, steps the Americans believe will help in tracing fighters who use the weapons in attacks against American or Iraqi troops. The fighters who have received American backing in the Amiriya district of Baghdad were required to undergo the tests, the officers said.

Noe er på gang i sunni-områdene. De har fått nok av Al Qaida.

on Sunday, 130 tribal sheiks in Salahuddin met in the provincial capital, Tikrit, to form police units that would “defend” against Al Qaeda. .. “They say, ‘We hate you because you are occupiers’ ” he said, “ ‘but we hate Al Qaeda worse, and we hate the Persians even more.’ ” Sunni militants refer to Iraq’s Shiites as Persians, a reference to the strong links between Iraqi Shiites and the Shiites who predominate in Iran.

Regjeringen til Nouri al-Maliki klager over at amerikanerne bevæpner sunniene, men får til svar at de heller ikke har gjort noe for å avvæpne shia-militsene.

U.S. Arming Sunnis in Iraq to Battle Old Qaeda Allies

Walls

Without consideration, without pity, without shame
they have built great and high walls around me.

And now I sit here and despair.
I think of nothing else: this fate gnaws at my mind;

for I had many things to do outside.
Ah why did I not pay attention when they were building the walls.

But I never heard any noise or sound of builders.
Imperceptibly they shut me from the outside world.

Constantine P. Cavafy (1896)

Michelangelo Pieta (detail). 1499. Marble. St. Peter's, Vatican.

Hamas-folk omringet huset til en prominent Fatah-offiser mandag kveld, dro ham ut og henrettet ham med 45 skudd. Fatah lover hevn.

På morgenen var det statsminister Ismail Haniyehs hus som var målet, på kvelden var turen kommet til nestkommanderende til sikkerhetssjef Mohammad Dahlan.

After sundown Monday, gunmen, apparently from Hamas, laid siege to the house of Jamal Abu al-Jediyan, the senior Fatah official in northern Gaza. They then dragged him outside and killed him, security officials said. Medics said he was hit by 45 bullets.

Al-Jediyan was a top aide to Gaza Fatah strongman Mohammed Dahlan and al-Jediyan's brother was also killed, apparently in the same shootout.

Fatah spokesman Maher Mikdad harshly denounced the killing and pledged revenge.

"What is this, if not a war," he said.

Fatah called on its members to target all Hamas political and military leaders.
..

In all, 12 Palestinians were killed Monday, including three shot dead in Beit Hanoun Hospital in northern Gaza. At Gaza's largest hospital, Shifa, combatants fired mortars, grenades and assault rifles.

De er urbane, pene, suksessrike menn - og kan ikke feile: Jonas Gahr Støre og StatoilHydro-sjef Helge Lund går for den helt store gevinsten i nordområdene.

Helge Lund var direkte til ham å være: Svenskene må få ut fingeren hvis de ønsker å delta i petroleumseventyret i nordområdene. Det var en klar invitt til svenskene om å delta i samarbeid med russerne.

Lund er i Hammerfest med en delegasjon på 200 svensker fra regjering og storindustri. Utenriksminister Carl Bildt har en bakgrunn som kvalifiserer: han var på eiersiden i Lundin Oil som har tjent penger i Sudan. Oljevirksomheten har gitt Khartoum mulighet til å drive krigen i Darfur. Bildt beholdt videre styreverv i ett av Gazproms datterselskap selv om han ble utenriksminister. Han og Lund snakker samme språk.

Det finnes en tredjemann på laget: statsminister Jens Stoltenberg. Akkurat som Stoltenberg ga grønt lys for fusjonen mellom Statoil og Hydro - den største i Norden noensinne - deltar han i fremstøtet i Russland

Ta noen skritt tilbake og se dimensjonene i denne strategien: StatoilHydro fusjonerer. På kammerset blir man enig om ikke å ta et nei for et nei fra russerne om Shtokman. Norge har den teknologien som skal til. Men det vil kreve noen spesielle grep: Russerne skviser de store internasjonale oljeselskapene ut. Hvordan skal Norge komme på innsiden? Ved å spille på de fordelene som transnasjonale ikke har: naboskapet, først og fremst til havs, gir muligheter for "store avtaler". Russerne drømmer om imperiet, Norge kan bidra til å realisere mulighetene.

Det er ikke lenge siden Stoltenberg la frem planen for nordområdene der det ble snakket om å "ta i bruk mulighetene". Derfra og til dagens kurtisering av russerne er det et stort sprang. Noen må ha tenkt noen store ideer, og vært villig til å betale prisen.

De unge dynamiske menn stormer frem, men merker kanskje ikke at de er ute på den globale store scenen? Samtidig som Vlaidmir Putin truer med å rette atomraketter mot Europa, står Stoltenberg i Murmansk og kritiserer det amerikanske rakettskjoldet. Putin har nå innkalt Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa til et nytt møte for å se på Avtalen om konvensjonelle styrker. Det virker ikke som om de tre norske herrene helt forstår rekkevidden av Putins politikk.

Foran G8-møtet het det at Putin var frustrert fordi han ikke hadde lykkes å splitte NATO og Europa med sine rakett-trusler. Men Norge går frivillig inn på Putins side.

Som betydelig energinasjon forventes det at vår utenrikspolitikk er avstemt deretter. Flørten med russerne er ikke noe Norge kan tillate seg sånn på si, fordi vi er små og langt mot nord. Vi er ikke små og nordområdene er, som det understrekes, av stor strategisk betydning.

Samtidig som Stoltenberg var i Russland foregikk den store økonomiske konferansen i St. Petersburg.

Man kan tenke seg at nøkkelen til Grand Slam var en løsning på delelinjen i Barentshavet. Russerne kan ha skjønt på iveren til StatoilHydro at de var åpne for kreative løsninger, dvs. var villig til å strekke seg langt og bli partnere med alt det innværerer. For å motivere nordmennene gis det hint om at russerne kan tenke seg en løsning på delelinjen. StatoilHydro vet at den som kan dra i land en slik løsning kan få aksept for nesten hva som helst i tillegg.

En slik Grand Slam er ikke noe Helge Lund og Eyvind Reiten kan finne på på egen hånd. Det krever samarbeid fra og med sentrale personer i regjeringen. Spesielt når den er fra Arbeiderpartiet. Olje har alltid vært for viktig å overlate til det åpne landskap. Det samme prinsipp som gjaldt under den kalde krigen, da tema var sikkerhet, gjelder nå for olje: noen har snakket sammen. For noen år siden kom det frem at tidligere sjefer i Statoil og olje- og energistatsråder fra Arbeiderpartiet kom sammen i et eget forum. Det var, sa Ranveig Frøland, ikke annerledes enn en vanlig syklubb.

Den ene handling verre enn den andre avløser hverandre. Folk henrettes på åpen gate i Gaza, og via internett og sms oppfordres det til drap på bestemte ledere.

Fordi folk bor tett og dette handler om militser, med medlemmer som bor i og blant sivilbefolkningen, er mulighetene til å påføre skade store.

Rakettangrepet på statsminister Ismail Haniyehs hus i flyktningeleiren Shati fikk stor oppmerksomhet. (Særlig av NRK). Men det var andre, som endte langt verre. Hamas-menn angrepet huset til en sikkerhetsoffiser i Fatah med granater og bombekastere: en 14 år gammel sønn og tre kvinner ble drept.

Sykehusene er blitt slagmark. De sårede har med livvakter som fortsetter vendettaene, eller sykehuset brukes som skjold. Tirsdag var det sykehuset European i Khan Yunis i sør, som er reist for EU-midler, som var scene for skyting. Barna fra en barnehave havnet i skkuddlinjen og måtte rømme inn hovedinngangen.

Egypterne forsøker å mekle, til ingen nytte.

In all, 19 Palestinians were killed over two days in a new spike in the yearlong Hamas-Fatah power struggle. Some people were shot at close range in street executions, others in shootouts that turned hospitals into battle grounds. Residents huddled indoors, and university exams were canceled.

Each group used Web sites and text messages to call for the execution of the other side's military and political leaders. Both sides described the fighting, which is turning more brutal with each day, as all-out civil war. In all, more than 80 people have been killed since mid-May, most of them militants.
..
On Tuesday morning, a gun battle erupted at the European Hospital in the southern Gaza town of Khan Younis. Hamas gunmen controlling the rooftop traded fire with Fatah-allied security forces posted nearby. Fifteen children attending a kindergarten in the line of fire were rushed into the main building of the hospital, funded largely by European donations.

Earlier in the day, a rocket-propelled grenade hit the home of Haniyeh in the Shati refugee camp on the outskirts of Gaza City. His son, Abdel Salam, said a grenade hit the side of the house, damaging it, while the family was inside.

A Hamas Web site described the incident as an assassination attempt. Hamas spokesman Fawzi Barhoum accused Fatah of targeting Palestinian institutions to bring down Hamas. "They crossed all the red lines," he said of Fatah.

Elsewhere, a member of the Hamas military wing was kidnapped and executed by Fatah gunmen. The dead man was identified as a cousin of Abdel Aziz Rantisi, a Hamas leader
Israel assassinated in 2004.

Separately, Hamas gunmen attacked the home of a senior Fatah security official with mortars and grenades, killing his 14-year-old son and three women in the house, security officials said. Other Fatah gunmen stormed the house of a Hamas lawmaker and burned it to the ground.

Dansk Folkeparti tror ikke det svenske velferdssystem vil kunne opprettholdes med det store antall innvandrere landet fortsatt tar imot. Ifjor kom 47.500 til Sverige, mot bare 5.300 til Danmark. DF er redd folk vil søke til Danmark for å få fulle trygderettigheter den dagen svenskene ikke lenger har råd.

Dansk Folkeparti vil derfor ha revidert den nordiske samarbeidsavtalen som sikrer nordiske borgere full bostedsfrihet og rett til fulle trygderettigheter i det land de slår seg ned. Dansk Folkeparti frykter med andre ord at det kan bli danskene som må betale "kalaset" for svenskene, og det vil de ikke, sier deres nordiske talsmann Søren Espersen til Politiken.

Den danske integrasjonsministeren avviser ikke problemstillingen.

Også integrationsminister Rikke Hvilshøj (V) har fokus på indvandringen til Sverige, og hun vil ikke afvise, at der skal ske ændringer i det nordiske samarbejde i fremtiden.

»Jeg følger udviklingen tæt, og vi skal være klar til at reagere, hvis der er behov for det. Men man skal passe på med at ændre det nordiske samarbejde, for det bygger på nogle vigtige værdier, som er værd at værne om«, siger hun.

Frygt for tæt trafik over broen
I Dansk Folkeparti frygter man især, at det er gruppen af flygtninge og indvandrere, som krydser Øresundsbroen.

Siden den danske udlændingelov trådte i kraft i 2002 har i alt 167.900 flygtninge og indvandrere fået en permanent opholdstilladelse i Sverige, mens Danmark kun gav permanent ophold til 39.300 personer i samme periode.

»De tør ikke tage debatten«
Alene sidste år fik 47.500 flygtninge og indvandrere en permanent opholdstilladelse i Sverige, mens antallet for den samme gruppe i Danmark var 5.300 personer. En udvikling i Sverige, som DF betegner som en »katastrofe«.

»Det tragiske er, at der ikke er nogen, der tør tage debatten i Sverige, som vi jo har haft her i Danmark. Det er utroligt sørgeligt for svenskerne, og det går jo ikke længere«, siger Søren Espersen.

Den svenske innvandringsministeren Tobias Billstrøm forstår ikke danskene. Han mener det vil få store konsekvenser for det nordiske samarbeidet hvis man rokker ved den frie bostedsretten og trygdeordningene. Hva da med alle danskene som har flyttet til Malmø for å unnslippe 24-årsregelen? spør han.

DF frygter folkevandring fra Sverige

En av USAs fremste diplomater, Nicholas Burns, sier Iran forsyner Taliban med våpen. Flere har sagt det samme, blant annet Tony Blair. Men det er første gang USA offisielt anklager Iran.

Hvis anklagen kan dokumenteres vil det stille Iran i et svært negativt lys. Amerikanerne har god dokumentasjon på at Iran leverer avanserte IED-bomber til shiaene i Irak. Hvis noe lignende skulle være tilfelle med Taliban, vil det være en alvorlig utfordring av USA og NATO, og de fredsbyggende kreftene i Afghanistan.

Undersecretary of State Nicholas Burns, speaking to reporters in Paris, said Iran was funding insurrections across the Middle East — and "Iran is now even transferring arms to the Taliban in Afghanistan."

"It's a country that's trying to flex its muscles, but in a way that's injurious to the interests of just about everybody else in the world," he said. "I think it's a major miscalculation."

In Afghanistan last week, U.S. Defense Secretary Robert Gates said Iranian weapons were falling into the hands of Taliban fighters, but stopped short of blaming the government itself.

Iran's possible role in aiding insurgents in
Iraq has long been hotly debated, and last month some Western and Persian Gulf governments charged that the Islamic government in Tehran is also secretly bolstering Taliban fighters.

In an interview with The Associated Press on Monday, U.S. Army Gen. Dan McNeill said Taliban fighters are showing signs of better training, using combat techniques comparable to "an advanced Western military" in ambushes of U.S. Special Forces soldiers.

"In Afghanistan it is clear that the Taliban is receiving support, including arms from ... elements of the Iranian regime," British Prime Minister
Tony Blair wrote in the May 31 edition of the Economist.

Iran sto på svært dårlig fot med Taliban da disse satt med makten. Et antall iranske diplomater ble regelrett slaktet ned i Mazaar Sharif.

Rett etter at Taliban var veltet fremsatte Iran forslag til USA om å samarbeide om stabiliseringen av Afghanistan. USA avslo. Siden har utviklingen gått i Teherans retning. Iran fikk størst fordel av at Saddam ble styrtet. At Iran så direkte motarbeider USA, tolkes av sunni-statene som tegn på at Iran ikke bare vil dukke USA, men tilrane seg hegemoni i regionen.

U.S.: Iran sending weapons to Taliban

Terje Rød-Larsen har all grunn til å være bekymret. Det skumle med dagens Midtøsten er at det skjer ting innenfor landene som har forgreninger utenfor. Det gjelder også Gaza og Vestbredden, og det gjør situasjonen uoversiktlig og vanskelig å kontrollere.

Ikveld snakket palestinere om en arabisk eller FN-ledet fredsstyrke i Gaza. De tror ikke de vil kunne hamle opp med situasjonen på egen hånd. Men hva skulle til for at den møllspiste Arabiske liga fant energi til noe sånt? FN har nok med Libanon.

Volden i Gaza har dype røtter. Den bunner i at araberne/palestinerne valgte geværet, ikke olivengrenen. Yasser Arafat sto på FNs-talerstol, med pistol i beltet, og sa at det var opp til verden å avgjøre hvilken vei palestinerne skulle følge: geværets eller olivengrenen. Men Arafat og palestinerne valgte geværet av egen vilje.

Det er tragisk for palestinerne. De har hatt verdens sympati som intet annet folk i årtier. Til tross for flykapringer og terror, som kapringen av cruiseskipet "Achille Lauro" og henrettelsen av en forsvarsløs invalid ved navn Leo Klinghoffer. Det var hva man kaller fullstendig overflødig, meningsløs vold, og det skulle komme tilbake og hjemsøke palestinerne.

Selvmordsbomberne var tross all sympati metoden som fikk sympatien til å kjølne. Tross alle velmente forsøk på rettferdiggjøring og forklaring: Den lot seg ikke forstå. Det stred imot menneskets selvoppholdelsesdrift.

De som i alle år har støttet og rettferdiggjort alt palestinerne har sagt og gjort, bærer et stort ansvar. De har gitt palestinerne en følelse av at det går an å lure verden og dem selv i det uendelige.

Israel har også et stort ansvar. Vestbredden er idag en eneste sveitserost. De palestinske områdene ligger som isolerte enklaver, omgitt av israelske checkpoints. Ikke mye minner om forutsetningene for en stat.

Retorikken, voldsdyrkelsen og macho-stilen på 60-, 70- og 80-tallet var sekulær-nasjonalistisk. Palestinerne ble opphausset til symbol på arabernes sak. Det ble en erstatning for panarabismen, som havarerte under seksdagerskrigen. Den krigen demonstrerte at araberstatene bare var tomme trusler og løfter. Siden har det gått nedover bakke.

Oppsummeringene ved 40-årsdagen for seksdagerskrigen har vært at okkupasjonen har brakt ulykke over begge folk. Men det viktigste er å erkjenne hvordan araberstatene har brukt palestinerne i alle disse år. De har aldri snakket om hva som feiler deres egne samfunn, og hvorfor det går så dårlig. Hver gang det var en krise, har de ropt: Israels skyld.

Nå har islamismen (Brorskapet) og jihadismen gjort sitt inntog, og det gjør spillet mye farligere. Syria som den siste Baath-stat er villig til å sette hele Midtøsten i brann, for å bruke Bashar al-Assads egne ord til generalsekretær Ban ki-Moon, for å stanse et Hariri-tribunal. Det degenererte Baath-regimet samarbeider med presteregimet i Teheran, som sitter på oppsigelse fra sitt eget folk, og håper å redde seg med grandiose planer om å bli en regional stormakt. Noen tror kanskje også at den skjulte imam vil åpenbare seg.

Det er ekkoer av alt dette som gjaller gjennom Gazas gater. Palestinerne har satset på makten gjennom geværmunningen. De hadde trodd de skulle bruke den mot Israel. Nå vender de dem mot hverandre.

Det er grunnleggende falskt når utenriksminister Jonas Gahr Støre fortsetter å hevde, selv idag, gjennom statssekretær Raymond Johansen at vi nå ser resultatet av at Vesten ikke har villet støtte koalisjonsregjeringen av Hamas-Fatah-teknokrater. Marken var i eplet hele tiden, og det krevde en viljeshandling ikke å se den.

At en fortsetter å kverne om "støtte" og at det er de "militante mot pragmatikerne på begge sider", røper mangel på dømmekraft og sviktende realitetssans. Vi har kunnet tro at man gjentok flosklene av mangel på noe bedre, eller av diplomatisk nødvendighet. Men så viser det seg at man tror på sprøytet, og nå klynger man seg til frasene, for man har ikke annet.

Det som skjer på Gaza og Vestbredden er brodermord. Den mest forferdelige form for krig. Det fremkaller menneskets verste instinkter.

Ser man seg rundt i Midtøsten ser man borgerkrigens heslige trekk over alt. I Irak pågår krigen mellom shiaer og sunnier, og nå også mellom sunnier. I Libanon har konflikten klare trekk av borgerkrig.

Den religiøse dimensjonen gjør konfliktene enda dypere, mer brutal og opprivende.

Det skremmer oss og bør gjøre det.

Har vi glemt at det begynte i Europa - i 1991, da Slobodan Milosevic satte inn hæren mot slovenerne og kroatene? Milan Martic ble symbolsk nok dømt til 35 års fengsel idag. Men har vi lært leksen? Europas ledere sto som tilskuere til at Jugoslavia tippet utfor stupet.

Noen av dagens ledere er av et annet kaliber. Det er oppløftende å tenke på at Bernard Kouchner er fransk utenriksminister. Han vet hva som står på spill. Men kan de gjøre noe?

Terje Rød-Larsen tegnet et meget dystert bilde av Syrias rolle i Libanon, i en redgjørelse til Sikkerhetsrådet mandag. Han viste til rapporter fra ulikt hold som alle bekrefter at det går en strøm av våpen fra Syria inn i Libanon.

Rød-Larsen sa dette samtidig som Sikkerhetsrådets vedtak om opprettelse av en internasjonal domstol som skal dømme i Hariri-attentatet trådte i kraft.

Rød-Larsen har lenge vært en torn i øyet på Damaskus, helt siden han bidro til å få vedtatt resolusjon 1559 som betød at Syria måtte ut av Libanon. Han slapp ikke inn i Syria ifjor sommer, og er nå erklært persona non grata i Syria.

UN Middle East envoy Terje Roed Larsen who drew an "alarming and deeply disturbing picture" of the situation, citing Lebanese army reports of "a steady flow of weapons and armed elements across the border from Syria."
He said this was alarming because of the "internal dynamic" in Lebanon and in direct contravention of Security Council Resolution 1559 of 2004 which calls for the disbanding of all militias.
"The information from the government of Lebanon on trafficking of arms and militants across the Syrian-Lebanese border is disturbing," Roed Larsen told the council.
He also cited detailed reports from Israel and other states "on illegal transfers of arms" indicating that some weapons produced outside the region arrive via third countries and are brought clandestinely into Lebanon via the Syrian border.
UN chief Ban Ki-moon recently sent an independent mission to fully assess monitoring of the Syria-Lebanon border and a mission report is expected at the end of the month.
The envoy also highlighted "allegations of widespread rearming and the possibility of renewed fighting among the Lebanese."
"The recent seizure of a truckload of arms for Hezbollah (the powerful Shiite movement) in the Bekaa valley is particularly worrisome," he noted.
He also referred to the Lebanese army siege of Fatah al-Islam militants in the Nahr al-Bared refugee camp in northern Lebanon where two Lebanese Red Cross workers were killed by bullets fired from inside Monday.

Their deaths brought to 125 the number of people killed since the clashes erupted on May 20, including 58 Lebanese army soldiers and 50 members of Fatah al-Islam, a shadowy Al-Qaeda-inspired Sunni Muslim gang.
Roed Larsen said militias such as Fatah al-Islam or the Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP-GC) and Fatah-Intifadah heaquartered in Damascus seem to grow stronger with higher quality arms.
"What we have seen in Nahr al-Bared, in Ein El-Hilweh and in Beirut and its surroundings, may well have been only an opening salvo," Roed Larsen warned.

Ved å påpeke at ytterligere to palestinske grupper deltar i kampene mot den libanesiske hær, og at begge har hovedkvarter i Damaskus, retter Rød-Larsen en anklagende finger mot Syria.

UN concerned at arms crossing Lebanon-Syria border

En ny syrisk gruppe Tawhid og Jihad, truer med å kidnappe og drepe representanter for den libanesiske regjering, hvis den ikke opphever beleiringen av Nahr al-Bared, hvor Fatah al-Islam har forskanset seg.

A Syrian Al Qaeda-inspired group on Tuesday warned of attacks on Lebanese interests and citizens if the country does not lift its siege of militants barricaded inside a Palestinian refugee camp.

In a Web statement, the group Tawhid and Jihad in Syria promised its support for Fatah Islam, the militant group holed up in the camp. The Tawhid and Jihad leader, Abu Jandal al-Dimashqi, met with representatives from Fatah Islam recently, the statement said.

"We warn the Lebanese government that its vital interests, officials and sons living in Syria will be moving targets for us if it does not lift its siege of the camp," said the statement, posted on a Web forum where militant groups often issue messages.

"Let the Lebanese government wait for the hell of kidnapping, shooting and chopping of heads if it does not respond to the demand," said the statement. Its authenticity could not be verified.

Tawhid and Jihad in Syria first became known in November, when its former leader Omar Abdullah clashed with Syrian security forces and blew himself up on the border with Lebanon.

Retorikken er like blomstrende som under maoismens verste/beste dager:

Tawhid and Jihad promised to support Fatah Islam, saying "Jews, Christians and the malevolent Crusaders in Lebanon and in Europe ... (and) Lebanese officials — France and America's dogs, weaned on the breast of treason — have all rushed to help against the brothers of Fatah Islam."

Sudan har endelig gått med på en blandet African Union og FN-styrke i Darfur. Men når støvlene er på bakken er et annet spørsmål. Tidligst neste år, tror BBC. USA er skeptisk til Khartoums reelle vilje.

Sudan on Tuesday accepted a revised plan for a joint African Union and United Nations peacekeeping force of between 17,000 to 19,000 troops in Darfur, a senior African Union official said.

African Union, United Nations and Sudanese officials held a two-day meeting to discuss a force whose deployment would mark the final phase of a three-stage UN plan to bolster a poorly equipped and underfunded force of 7,000 AU peacekeepers, which has been unable to end four years of death and destruction in Darfur.

Sudanese President Omar al-Bashir agreed to the package in November, but stalled acceptance of the first two phases and has since backtracked on his approval.

'Hybrid' force

French Foreign Minister Bernard Kouchner said on Monday that al-Bashir told him he fully agreed to the proposed ''hybrid'' force but was adamant that all of the troops must come from Africa.

''In view of the explanation and clarification provided by the AU and the UN as contained in the presentation, the government of Sudan accepted the joint proposals on the hybrid operation,'' said Said Djinnit, the African Union's top peace and security official.

The decisions made on Tuesday still have to be approved by the United Nations Security Council and the African Union's Peace and Security Council, Djinnit added.

USA uttrykte skepsis til Sudans reelle vilje.

But US officials remained sceptical over the deal.

Sean McCormack, US State Department spokesman, said: "President Bashir has made promises before about accepting an AU/UN hybrid force, but there's always the fine print".

Map of Darfur region

Mapping the crisis

He said it would be difficult to get enough troops to go to Darfur because "the assets simply aren't there".

"So, to say that the force would be limited to only African troops is, in effect, to say that you are not agreeing to the full 17,000 to 19,000 troops," he said.

More than 200,000 people have died in the four-year conflict and around two million have fled to refugee camps.

The AU and UN presented their revised peacekeeping plan at talks in Addis Ababa. The new plan has been created to get round the objections of the Sudanese government, which does not want a solely UN force, which it says would be like a Western invasion of their country.

"In view of the explanation and clarification provided by the AU and the UN as contained in the presentation, the government of Sudan accepted the joint proposals on the hybrid operation," AP news agency quotes Said Djinnit, the AU's top peace and security official, as saying.

Sudan agrees to joint force for Darfur

Sudan accepts joint Darfur force

Det amerikanske universitetet i Kairo har tapt en rettssak som en kvinnelig student anla da hun ble nektet adgang med niqab. En domstol kom til at hun hadde rett til å bære niqab hvor hun ville. -Et tegn på voksende ekstremisme, sier universitetet.

A court in Egypt has ruled that the American University of Cairo cannot ban women from wearing the niqab - the full Islamic face covering - on campus.

The ruling comes after a lengthy legal battle between the university and a female student, who was told she had to remove the niqab for security reasons.

Supporters of the niqab greeted the ruling as a victory for freedom.

But officials at the university have said it indicates a drift towards Islamic extremism.

A committee of the High Administrative Court upheld a 2001 court ruling that the university could not ban Iman al-Zainy from wearing the niqab as it was a matter of personal and religious freedom under law.

The American University (AUC) said some of the principles in the court's ruling appeared to support its position and it was discussing this with lawyers.

It said it had sought the ban out of security concerns.

"While the American University in Cairo has a policy prohibiting face covering as an issue of personal safety and security, it also recognises the need for respect for the religious values and convictions of our students," the AUC said.

The ruling does let the university place some restrictions on the niqab, court sources told Reuters news agency. Female students could be required to show their faces to security guards at university entrances.
..
AUC students are allowed to wear the hijab, a headscarf which covers a woman's hair but leaves the face visible.

BBC

Stormingen av Fatahs hovedkvarter nord på Gaza-stripen vitner om planlegging og klare mål. Hamas vil kort og godt nedkjempe Fatah. Samlingsregjeringen er i realiteten død.

Det snakkes om trefninger og ukontrollbare elementer, men flere av aksjonene vitner om en bevisst plan om å overta hele makten i Gaza.

Tuesday's battles marked a turning point, with Hamas moving systematically to seize Fatah positions in what some in the Islamic militant group said would be a decisive phase in the yearlong power struggle. The confrontations became increasingly brutal in recent days, with some killed execution-style in the streets, others in hospital shootouts or thrown off rooftops.

The conflict escalated further when the Fatah central committee decided to suspend the activities of its ministers in the government it shares with Hamas. In an emergency meeting in the
West Bank city of Ramallah, Fatah decided on a full withdrawal if the fighting doesn't stop, said government spokesman Nabil Abu Rdeneh.

President Mahmoud Abbas accused the Islamic militants of Hamas of trying to stage a coup.

Hamas' vil løse maktkampen med våpen. Palestinerne kan bli delt mellom et Hamas-kontrollert Gaza og et Fatah-styrt Vestbredden.

Beverley Milton-Edwards, a Hamas expert at Queens University in Belfast, Northern Ireland, said Gaza is heading for a final showdown. "This has become the existential battle for the soul of the Palestinian people," Milton-Edwards said.

Hamas seizes Fatah security headquarters

En av shiaene største helligdommer i Irak, Askariya-moskeen i Samarra, ble utsatt for bombeangrep onsdag. To minareter ble ødelagt.

Det var et tilsvarende angrep 22. februar ifjor som utløste shiaenes vrede. De hadde frem til da holdt seg i skinnet, til tross for provokasjoner.

Den 10. og 11. imam er begravet i et mausoleum som ligger samme sted som moskeen. Det var også i dette området at den 12. imam forsvant i sin tid.

The Askariya mosque contains the tombs of the 10th and 11th imams — Ali al-Hadi, who died in 868, and his son Hassan Askariya, who died in 874. Both are descendants of the Prophet Muhammad, and Shiites consider them to be among his successors.

The shrine also is near the place where the 12th imam, Mohammed al-Mahdi, disappeared. Al-Mahdi, known as the "hidden imam," was the son and grandson of the two imams buried in the Askariya shrine. Shiites believe he will return to Earth restore justice to humanity.

Det var Abu Musab al-Zarqawi som sto bak angrepet i fjor. Det er liten tvil om at Al Qaida også står bak denne gang. Men blant sunni-opprørere er det nå en reaksjon mot jihadistenes metoder. De liker ikke angrep på sivile shiaer og moskeer.

Angrepet kan derfor like gjerne være et uttrykk for svakhet og motgang.

Famous Shitte shrine in Samarra attacked

Hvor blir sårede palestinere behandlet for skader deres egne påfører dem under kampene mellom Hamas og Fatah? På israelske sykehus. Her er en uttalelse fra en palestiner som ligger på sykehus utenfor Ashkelon - et sykehus som også behandler en rekke av israelerne som skades av Qassam-raketter fra Gaza:

In the Gaza Strip's Jab Aliya refugee camp, Aref Suleiman was raised on Palestinian struggle against the Jewish state. Today he lies in an Israeli hospital bed, his body riddled with Palestinian bullets, his wounds tended daily by Israeli nurses.

For the 22-year-old Mr Suleiman, who was shot five times point blank by Hamas militants last month during a renewed bout of Palestinian infighting, this is not the Arab-Israeli conflict he learnt about as a child growing up in Gaza's desperate, rubbish-strewn alleys.

"Palestinians shoot me and Jews treat me," he laughs bitterly. "It was supposed to be different."

I april foreslo 130 britiske leger at The Israel Medical Association bør ekskluderes fra The World Medical Association på grunn av lidelser Israel påfører palestinerne. Jeg lurer på hva de 130 har å si til de israelske legene som behandler Aref Suleiman.

En stor eksplosjon ryset sjøsiden av Beirut onsdag, og fire mennesker skal være drept, deriblant en kjent anti-syrisk parlamentariker.

Walid Eido er den syvende anti-syriske politiker som er drept på to år. Fordi den voldsomme døden i all overveiende grad rammer anti-syriske krefter, faller mistanken uvegerlig på Damaskus.

Dette var den sjette bomben som gikk av på fire uker, men denne var langt kraftigere enn de andre, og minnet mer om attentatet på eks-statsminister Rafik Hariri.

An explosion, apparently from a bomb-rigged car, rocked Beirut's seafront Wednesday, killing an anti-Syrian lawmaker and three others, local media reported. The lawmaker, Walid Eido, was the seventh opponent of Damascus to be killed in two years in this conflict-ridden country.

Eido's son and two bodyguards were also killed in the explosion, according to Future TV, a station allied with anti-Syrian figures. Security officials had reported that the explosion killed four people and wounded 10 others.

A car was in flames and black smoke was seen rising from a narrow street off the main waterfront in Manara, which is in the Muslim sector of the capital. The Lebanese Broadcasting Corp. TV station said the explosion came from a bomb-rigged car, a method that has been used to assassinate opponents of
Syria over the past two years.

The body of woman, covered in blood, was seen being pulled away from the seen by local residents. She was screaming in agony. Another man was being carried away as police sealed off the area, which is near an amusement park and a military club.

The explosion shattered windows of apartments in the area, knocked down walls and scattered debris on top of parked cars.

Beirut explosion kills 4, wounds 10

Banaz Mahmod (20) ble æresdrept av faren fordi hun våget å forelske seg i en iransk kurder. To av døtrene hadde allerede forlatt sine menn, og farens ære tålte ikke et nytt regelbrudd.

A gentle kiss on a South London street captured on a mobile telephone camera sealed Banaz Mahmod’s fate.

When the photograph, taken by a member of the Kurdish community, was shown to Miss Mahmod’s uncle, Ari Mahmod, a family meeting was called where it was decided that the 20-year-old woman and her boyfriend, Rahmat Sulemani, must be murdered.

From the viewpoint of her uncle, a prominent figure among South London’s Kurds, and her father, Mahmod Mahmod, she had already walked out of an arranged marriage and was now bringing further shame on the family.

Two months later, Miss Mahmod vanished. None of her family reported her missing. Only Mr Sulemani went to the police to say that his girlfriend’s worst fears had come true.

Three months later, her naked body was found crammed into a suitcase and dumped in a 6ft makeshift grave below a pile of bin bags, a rusting fridge and a discarded television in a back garden in Birmingham. The bootlace that was used to strangle her was still tied around her neck.

Born in the Kurdish region of Iraq, Miss Mahmod came to England at the age of 10 with her family when they fled Saddam Hussain’s regime.

While her father, who had served in the Iraqi Army, sought the safety of the West, he was determined to preserve the traditions of his Mirawaldy culture.

A father of six and a strict Muslim, Mahmod Mahmod ruled the family home with a rod of iron. When Bekhal, an older sister, wore Western dress her father called her a whore, beat her and demanded that she wear the veil. She eventually went into foster care and, when old enough, severed all links with the family.

When Banaz Mahmod was 17 she was married to a Kurdish man in the Midlands. It was imperative that the arranged marriage worked because two of Mahmod’s other daughters had ended their marriages.

But the relationship was disastrous; she tried to hang herself and later told police that her husband had raped her. Risking her father’s wrath, she fled her husband and returned to the family home in Mitcham, South London.

She later met Mr Sulemani, an Iranian Kurd, and the pair soon fell in love. Because Mr Sulemani was not a strict Muslim and not from the Mirawaldy region, Miss Mahmod’s father ruled that she would never marry him. To enforce this point, she was taken to a Kurdish home in Sheffield and beaten for two weeks. On her return, the couple continued to meet in secret.

When Ari Mahmod saw the photograph of the embrace, he contacted a gang of Kurdish thugs and planned the murders. In one bungled attempt on New Year’s Eve, Mahmod Mahmod took his daughter to her grandmother’s home in Wimbledon, plied her with drink and told her to wait for others to arrive. Fearing his motives, she fled.

Andrei Rublev. Our Savior. Detail. c. 1420s. Tempera on wood. The Tretyakov Gallery, Moscow.

Tariq Ramadan er et fenomen. Han er euro-islams fremste representant. Men hva står han for egentlig? Det kommer helt an på hvem man spør. Oppfatningene spriker. Er det fordi Ramadan snakker med flere tunger, eller fordi mottakerne ønsker å se ham i et spesielt lys?

Utgangspunktet for Paul Bermans 45 sider lange essay Who's Afraid of Tariq Ramadan? er er portrett som Ian Buruma laget av ham for New York Times Magazine. Buruma var forsiktig, moderat, både i omtalen av Ramadan og hans kritikere. Men det var uttalelser som ropte på utdypende svar, som når Ramadan kaller seg "reform-salafist". Artikkelen ble blant annet trykket i Klassekampen, som har trykket Ramadan til sitt bryst.

Det har i våres rast en stor debatt om de intellektuelles forhold til islamisme og kritikeren Ayaan Hirsi Ali. Den åpnet som kjent med Pascal Bruckners angrep på nettopp Ian Buruma og Timoty Garton Ash i www.signandsight.com. Bermans lange essay er en fortsettelse av denne debatten.

Det er - en passent - verdt å nevne at norske medier ikke nevner denne debatten på en måte som yter den rettferdighet. Den burde vært selvskrevent tema på feks. Litteraturfestivalen på Lillehammer. Men den norske eliten er ikke "der". Man holder seg instinktivt unna. Hvorfor? Fordi det er et vanskelig tema. Man må blottstille sin posisjon, vise hvor man står, og det tror jeg man vil unngå. Det er lettere å kokettere med Arne Treholt og Norman Finkelstein.

Hvorfor er denne debatten viktig? Fordi man uten den ikke vil kunne forstå terrorens og ekstremismens årsaker, ei heller de ideologiske strømningene som får unge til å bli muslimer først og nordmenn dernest, og som berører det vi burde være opptatt av foran Mangfoldåret i 2008: hvem er "vi", fellesskapet, og hva bygger vi på? Disse problemstillingene er til stede hver gang Wiggo Johansen inviterer Bjarne Håkon Hanssen og Hege Storhaug til debatt om innvandring, men spørsmålene kruser rundt på overflaten og havner snart i den vanlige bakevjen. Man er livredd for Dypet.

Hvis Aftenposten hadde hatt et miljø som viste åpenhet og nysgjerrighet hadde aldri A-magasinet kunnet trykke Inger Anne Olsens overflatiske artikkel om Fatwarådet og Yusuf al-Qaradawi.

Qaradawi

Det er meget tette bånd mellom Qaradawi og Tariq Ramadan. Det var Qaradawi som forrettet da Ramadans far, Said, ble begravet i Kairo i 1995. De er begge knyttet til de islamistiske sentrene i Europa, som the Islamic Foundation i Leicester og Tawhid house i Lyon, som utgir deres bøker. Ramadan har skrevet forordet til en samling av Qaradawis fatwaer.

Qaradawi har en mørk side, og den er ikke vanskelig å få øye på, for han sender ut sine fatwaer gjennom sitt program på Al Jazeera og www.islamonline.com. Qaradawi har brukt sin innflytelse til å gi religiøs begrunnelse for selvmordsbombing:

And yet Qaradawi is also the person who, in 2003, issued the most famous of the fatwas authorizing suicide terrorism by Palestinians. He issued the gruesome fatwa permitting women to commit suicide terrorism while, at the same time, giving women terrorists a dispensation from the normal obligation to conceal their hair under a hijab--a bizarre touch on Qaradawi's part, underlining the ritualistic nature of these acts, and yet entirely in keeping with the sort of erudite matter that Qaradawi normally concerns himself with: say, whether women must keep to themselves when they are menstruating (a point that he rejects, on authority) or whether they may have intercourse with their husbands during that time (they may not, though other kinds of physical pleasure are permitted).

Det er den letthet hvormed Qaradawi veksler mellom den milde, pragmatiske religiøse leder og den ekstreme siden, som slår en. Men ingenting av dette kommer frem når Aftenposten på lederplass roser Fatwarådet for gå inn for at jenter om nødvendig kan ta av seg hijab for å ta utdannelse.

Bermans tema er nettopp den mørke siden. Buruma lar Ramadan slippe alt for lett. Også han har tilknytning til "den mørke siden". Den går tilbake til hans bestefar Hassan al-Banna, som stiftet Det muslimske brorskap i 1928. Al-Banna er en av oppfinnerne av den moderne islamismen, ved siden av Sayyid Qutb og Mawdudi. Det gjelder også "den mørke siden": Al-Banna omfavnet døden som kunstform: det var gjennom martyriet at den troende kunne seire. Det var her rettferdiggjørelsen og dyrkelsen av dagens terror oppsto, og både Qaradawi og Ramadan er del av denne tradisjonen.

Among the religious authorities who stand behind the vogue for ritualized suicide terrorism in the Arab and Muslim world in the last few years, Qaradawi, drawing on his jurisprudential learning, does appear to be in the first rank--which is not an argument for downplaying the historic role of Hassan al-Banna long ago. On the contrary, the elderly Qaradawi himself has invoked, in one of his sermons, the memory of al-Banna orating on the agreeable nature of death in the cause of God. As for Tariq Ramadan, he reveres Qaradawi above all other present-day Islamic scholars, and in one book after another he has left no room for doubt about his fealty. If anyone in the world offers a model of modern enlightened Islam, Ramadan plainly judges Qaradawi to be that person. Ramadan has contributed prefaces to two collections of Qaradawi's fatwas in their French editions, not to mention other books written by people with one or another sort of connection to the terrorist vogue--these editions published by the Tawhid house in Lyon, which is Ramadan's publisher as well.

Ramadan går ikke inn for terror, men han tilslører sammenhenger og legitimerer således personer som burde vært bannlyst hvis man ønsker en demokratisk innstilt islam.

Visjon

Det er her Berman setter inn støtet. Han går Ramadans uttalelser etter i sømmene. Hva mener Ramadan når han kaller seg "reformist-salafist"?

Grovt sagt kan islam deles i fire retninger: sufi-mystikken, tradisjonalismen, som låner litt ut fra lokale forhold, men ellers baserer seg på sunnaene og hadithene, hele den overleverte lovfortolkningen, og nyere, fundamentalistiske retninger, fra wahhabismen i Saudi-Arabia til islamismen.

Islamismen: Utdannede muslimer var overbevist om at islam hadde svar på det moderne samfunns problemer. De kunne se at tradisjonen ikke strakk til. De føyer seg inn i rekken av personer utenfor Vesten som satt og strevde med de samme problemer: hvordan bli uavhengig? De forsto at det bare kunne skje hvis man kopierte Vestens teknologi og know-how. Men hva med "innmaten", den åndelige biten, kulturen? Her var Al-Bannas svar at muslimer måtte avvise den åndelige delen og skape sin egen. Slik oppsto islamismen: den skulle vise at islam hadde svaret. Det betød islamisering av hele samfunnet. Hvis dette minner om en totalitær ideologi så er det ikke tilfeldig. Al-Banna lånte fra strømningene i Europa på den tiden: fascismen og kommunismen. Det var helhetsløsninger, som så hele mennesket og samfunnet under ett.

Det er ikke populært å påpeke sammenhengen mellom islamisme og fascisme/kommunisme, men den er der, og når man ser den ser man også at den representerer et brudd med tradisjonell islam.

Impulser

Berman er på sitt beste når han skildrer bakgrunnen til Sayyid Qutb og Hassan al-Banna: impulsene de mottok og måten de tenkte på. Qutb var litterær kritiker, en sekulær sådan, inspirert av den britiske poeten Coleridge, med vekt på følelsenes sannhetssøken og sverming for døden. Symbolisme og fin-de-siecle-stemninger finner gjenklang i Egypt! Men er det så rart: dette var begynnelsen på globalisering av kulturen. Det var i Europa ting skjedde.

Qutb's poetry took an apocalyptic turn as well--which, though his biographer does not make the point, could be compared stanza for stanza with some of the apocalyptic poetry of the fin-de-siècle European Symbolist poets. And all of this, the Romantic and Symbolist literary impulses, mirrored al-Banna's Islamic thinking pretty closely.

Symbolistenes sverming for døden får et helt annet innhold i Midtøsten. Det er et undervurdert tema: hvordan kulturelle impulser fra ett sted forvandles og tar en annen retning i en annen kultur.

Qutb og Al-Banna var pionerer: de ble inspirert til å se på Koranen med nye øyne, fri for århundrers fortolkning. De var overbevist om at Koranen hadde svaret på alle problem, det gjaldt bare å være dristig. Berman har en morsom formulering: De var overbevist om at Koranen var stor nok til å "sluke" hele den moderne verden.

Men allerede på dette tidspunkt dukker "den mørke siden" opp i form av dyrkelse av døden. Dette skulle bli en farlig vei.

What was salafi reformism, after all, if not a belief that truth could be obtained directly from the Qur'an and the seventh century (as opposed to following the traditions of the established schools of Islamic jurisprudence)? And what was al-Banna's phrase about "the art of death" and "death is art" if not an Islamic variation on Qutb's Romantic-poetry yearning for the eternity of the tomb? As for Qutb's Symbolist-poetry apocalyptic fantasies--well! This was Islamism itself, in its Mussolinian, Third Reichstyle yearning for the final showdown. Seen from this angle, Qutb's Romantic secularism and al-Banna's Romantic Islamism were variations on a theme. And then, in the mid-1940s, Qutb began to drift in Islamist directions himself, and al-Banna was anything but hostile. Sayyid Qutb and Naguib Mahfouz made up a mutual admiration society in those days (Qutb, in his capacity as literary critic, played an important role in bringing public recognition to Mahfouz's talent), and in 1948 Qutb and Mahfouz and a few other people launched a magazine, with Qutb as editor.

Året etter ble al-Banna drept. Qutb befant seg i USA. Når han kommer tilbake tar han kontakt med redaktøren av Al-Muslimun, som er Said Ramadan, Tariqs far. Said presenterte Abu Ala Mawdudi, islamismens asiatiske far, i bladet og hans tanker påvirket Qutb.

Qutb begynner å skrive artikler for Al-Muslimun og han skaper en ny genre:

But Qutb's most important contributions to Al-Muslimun consisted of commentaries on the Qur'an, which were strikingly original--commentaries written not in the spirit of traditional jurisprudential analysis but, instead, in the spirit of Romantic literary criticism, drawn from the heart instead of from the scholarly texts.

Disse tekstene skulle senere bli til storverket "I Koranens skygge".

I intervjuet med Buruma svarer Ramadan at Qutb og bestefaren, al-Banna, aldri møttes. Men i realiteten var de nesten familie. Said var Hassan al-Bannas svigersønn. Han førte hans arbeid videre. Said samarbeidet tett med Qutb, som altså er Al Qaidas åndelige inspirator. Det er ubehagelige forbindeler og Tariq Ramadan henviser dem til fotnoter, og selv dere omhylles de i eufemismer.

And so, yes--a third time, yes--Qutb and Tariq Ramadan's grandfather never met, if only because of al-Banna's assassination. But Ramadan's father, Said Ramadan, the editor of Al-Muslimun, not only knew Qutb; he was, at the crucial moment, Qutb's most important supporter in the world of the Egyptian intellectuals. Said Ramadan was the editor who got Qutb started on what became his most important work. And at the worst moment of Qutb's life--in 1965, when, having already languished in prison during most of the time since the crackdown of 1954, he was accused one last time of plotting a revolution, for which he would be hanged a year later--his alleged conspiracy was said to include, of course, Said Ramadan, the man who avoided a similar fate only because, back in 1954, he happened to have been out of the country.

Said Ramadan flytter til Tyskland og ender opp i Geneve hvor han stifter sitt eget institutt. Han har samarbeidet med Mawdudi, og når den asiatiske innvandringen til Storbritannia begynner, oppretter de the Islamic Foundation i Leicester. Stiftelsen utgir Mawdudi, Qutb. Den har sin egen Al-Banna Hall, og hva er mer naturlig enn at Tariq studerer her.

Salafist-reformisme

Hva er forholdet mellom bestefar og barnebarn Banna? Tariq skrev sin hovedoppgave i Geneve om bestefaren. Den ble ikke godkjent fordi den var en apologi. Tariq klaget og en ny kommisjon ble nedsatt. Den godkjente oppgaven, men uten anbefaling (cum laud).

Tariq er mest kjent for sine uttalelser om at det går an for muslimer å leve i et moderne samfunn, og fremdeles være troende og holde forskriftene. Han sier at det ikke er noen motsetning mellom islam og demokrati. Men hva ligger i det? Godtar han det moderne samfunn?

Både Qutb og al-Banna fryktet den kulturelle vestlige påvirkning. Den var den farligste. Tariq beveger seg i samme terreng når han sier at muslimer må befri seg fra den mentale kolonisering.

Salafi reformism, judging from Qutb and Ramadan, turns out to be a kind of Rousseauianism. There is a pure and authentic way of living, which is the Muslim way. And yet the Muslims, who were born free, are everywhere in chains. The Muslims are oppressed by what Ramadan calls "a Western aggressive cultural invasion"--which is the kind of language that Qutb liked to use half a century ago (and al-Banna before him). A very great danger arises from the Western "colonization of minds," in Ramadan's phrase, by which he means the influence of television. This was Qutb's worry exactly, even in the pre-television age, which he described as "the cultural influences which had penetrated my mind." And so the road back to the pure and authentic way of living must be found.

The road is textual, and it leads back to the foundational documents of seventh-century Islam, which record the pure and the authentic before the days of Western cultural aggression and the colonization of minds. And yet neither of these men wants to reconstruct the seventh century brick by brick. Both of them are convinced that, in its comprehensiveness, the Qur'anic revelation is larger than the modern world and can swallow it whole--convinced that, instead of reconstructing the seventh century, they can reconstruct the modern age, and do so along salafist lines. They can fill each element of modern life with a proper Islamic meaning. Therefore they need to read the ancient texts with an eye to the modern world and come up with new interpretations: Islamic responses, point by point, to the challenge from the West, which conventional Islam has failed to do. That is why they are "reformists"--unlike the scholastic traditionalists (to use Ramadan's term), who merely go on rehearsing the ancient Islamic jurisprudence; and unlike the starker fundamentalists, who do want to rebuild the seventh century.

Fascistene og kommunistene hadde den samme klokkertro på at de ville finne fascistiske og sovjetiske svar på det moderne samfunns utfordringer. De avviste det borgerlige demokratiet og parlamentarismen og mente det var "andre" måter å gjøre tingene på, ned til den grunnleggende regulering av forholdet mellom individ og stat/samfunn. Den samme tro har islamismen.

Deres tro og selvtillit er så stor at de uten problemer låner politiske begreper fra det skulære samfunn og omplanter det i sitt eget. Det gir opphav til forvirring: islamistene bruker velkjente begreper, men fyller dem med helt nytt innhold.

Mottakerne kan velge å late som om det er de samme begrepene. Mange venstreorienterte har latt seg besnære av den språklige likheten, og mange i Vesten viser til at Tariq Ramadan og Yusuf al-Qaradawi vil at muslimer skal lyde landets lover. Men så enkelt er det ikke.

Ramadan, being a man of the post-modern era, prefers to sound like a liberation theologian from Latin America. Or he sounds like one of his anti-globalist allies, railing against the World Bank and the International Monetary Fund. He cites the Greco-French philosopher Cornelius Castoriadis, the philosopher of left-wing "autonomy," which is Ramadan's way of indulging in his own anarchist-like flights of fancy. Or Ramadan sounds like a moderate reformer in the conventional civic and not the salafi sense--like someone who has a few practical and well-intentioned proposals to make on behalf of marginalized populations.

Yet the modern rhetorics always turn out to be translations, in one fashion or another, of Qur'anic concepts. They are worldly exteriors with Islamic interiors. Qutb, in launching his anarchistic odes to freedom, means to say that, under his proposed resurrected Islamic caliphate, human beings will no longer be tyrannously ruled by other human beings but only by God, as interpreted by God's representatives. The libertarian rhetoric turns out to be a theocratic argument against democracy. By "social security," Qutb means the traditional Islamic obligation to pay a charity tax. Ramadan invokes civil libertarian arguments in order to defend the autonomy of his reconstructed Muslim community. He invokes the anti-globalist rhetoric of his left-wing allies in order to defend the mainstream Islamist movements in the Muslim world. And so forth, throughout the entire modern terminology.

Dette er samme tautologi som ML'erne eksellerte i: den demokratiske sentralismen var den mest demokratiske av alle, hvis den fungerte. Også innen kristne kretser finnes det folk som har sansen for en Gudsstyrt stat.

Målet er grandiost: islam skal ikke være kompatibelt med, men omfatte, legge en ny orden for det moderne samfunn. Intet mindre.

Dette betyr store utfordringer for Europa:

Mostly he wants to construct an Islamic counterculture within the West--his reconstructed Muslim community, which instead of withdrawing behind ghetto walls will take its place within the larger non-Muslim society.

Ramadan wants a share of the public space, not just a share of the private sphere. Or more than wants: he demands a share of the public space. A properly Muslim life has a physical and communal quality, which must be lived in physical space, and this will require modifications in the existing European secularism. Therefore he wants--he needs--to stick a few sharp elbows into the larger society, demanding his extra space. And does he dream in secret of something larger?

Tilpasning

Men forstår Europa og Vesten disse utfordringene? Nei. Berman er alarmert av tonen i Burumas artikkel, som er enda tydligere i boken "A Murder in Amsterdam". Buruma velger muslimene som det autentiske flertall, og vender seg mot islam-kritikeren Ayaan Hirsi Ali. Noe holder på å skje, skriver Berman. Dette er ikke samme Buruma som skrev boken "Occidentalism" med Avishai Margalit.

nd among the progressive intellectuals, the people who sound off in the magazines and write their books? Here, too, a shift got under way, and Buruma--not to beat a dead horse--has offered the clearest instance of it, stage by stage. In Occidentalism, in 2004, he and his co-author Avishai Margalit made a big point of demonstrating the influence of fascist and Nazi ideas on various radical thinkers around the world, the Islamists included. But this kind of sophisticated ideological analysis pretty much disappeared in Buruma's next book, Murder in Amsterdam, which was published in 2006. Murder in Amsterdam described the murder of Theo van Gogh by the Islamist fanatic Muhammad Bouyeri, but Buruma no longer seemed interested in extremist doctrines and their origins and trajectory--even though, to judge from his spotty descriptions, the murderer Bouyeri appears to be a reasonably consistent ideologue, clinging to Islamist doctrines descending from Qutb himself. And by February 2007, in his Times magazine profile, face-to-face with Tariq Ramadan and his slightly complicated family relation to Qutb, Buruma could hardly bestir himself to say anything at all about extremist ideas and their consequences.

Ramadan offered his misleading explanation that Qutb and Grandfather al-Banna never knew each other, and Buruma left it at that. Salafi reformism? Buruma failed to notice Qutb's prominence among its intellectual leaders. Anti-Semitism? Ramadan is "one of the few Muslim intellectuals to speak out." And why one of the few? It was as if, without realizing what had happened, Buruma had quietly come to accept Ramadan's overall thesis, and had begun to look upon Ramadan as the voice of the masses, and the masses as a population hopelessly steeped in the vapors of authenticity; and had come also to look upon the liberal intellectuals from Muslim backgrounds as insignificant because, in their liberalism, they are demonstrably inauthentic. Ramadan ended up being "one of the few Muslim intellectuals" because the other Muslim intellectuals, being liberals, did not count. Or worse, the other Muslim intellectuals, being liberals, sometimes stood shoulder-to-shoulder with the non-Muslim liberals, whom Buruma had decided to dismiss as neocons.

This is a pretty big development, if you stop to think about it, and one that might explain the oddly ingenuous press that Ramadan has been receiving. For if people like Ramadan and the other Islamists do speak for the oppressed and the downtrodden, and if Ramadan is a pretty good guy compared with most of his fellow salafi reformists, then shouldn't we make every effort to view Ramadan in the best of lights? He is better than Qutb, after all--so why bring up the troubling parts? Anyway, even if Qutb is a nightmare, wouldn't we be better off not inquiring too closely into the views of someone like van Gogh's murderer? Wouldn't we be better off trying to be, from a sociological point of view, halfway sympathetic?

Det er samme syllogisme som ligger til grunn for Aftenpostens artikler og ledere og det meste av den øvrige presse: er det ikke slik at muslimene er de undertrykte, og derfor bør spesialbehandles, og forstås? Da bør man vel ikke komme drassende med så mye negativ informasjon. Er ikke det suspekt?

Syllogisme vil si at man lager premisser for tanken som leder til visse konklusjoner. Her fungerer velkjente begreper om rettferdighet, likhet, minoriteter, stigmatisering osv. som krykker som hjelper en mot målet. Disse markørene blir med tidens løp automatiske, selvinnlysende. Slik skapes den nye fasade-konsensus, hvor man hyller de samme idealer utad, og ellers ikke trår hverandre for nær.

Men det er intellektuelt og politisk harakiri. Som vanlig er det Israel som er krysningspunktet. Tariq Ramadan har tatt avstand fra terror og vold. Men hans nærhet til bestfaren utgjør en "bro", der han likevel kommer til å rettferdiggjør terror, bare det er mot jøder.

Still, sometimes it is useful to inquire a little more closely into what anyone means by violence or terrorism. Bomb attacks on random crowds in the mass-transit systems of Madrid or London obviously count as terrorist acts. But what about bomb attacks on random bus-riders in Israel? Ramadan has expressed himself on this topic, too. He is keenly anti-Zionist. He applauds the Palestinian resistance. And yet he has sometimes raised an objection to some of the methods of the Palestinian resistance: a careful distinction, well drawn. But then again, Ramadan has offered more than one commentary on anti-Zionist themes, and, to my eyes, one of those commentaries, in the introduction to Islam, the West, and the Challenges of Modernity, nearly leaps from the page. It comes in the course of an emotional tribute to his father, and to his father's devotion to the principles of Grandfather al-Banna. advertisement

About his father, Tariq Ramadan writes, in a passage that has been translated less than gracefully: "Often, he spoke of the determination in his commitment, at all moments, against colonialism and injustice and for the sake of Islam. This determination was though never a sanction for violence, for he rejected violence just as he rejected the idea of an 'Islamic revolution.'" The rejection of an "Islamic revolution" in this context means the rejection of armed uprisings or coups in favor of the slower, more cautious, yet still militant proceedings of the Muslim Brotherhood. Violence does not offer the road to success, from this point of view. But the passage continues. The time frame is evidently the late 1940s:

The only exception was Palestine. On this, the message of al-Banna was clear. Armed resistance was incumbent so that the plans of the terrorists of Irgun and of all Zionist colonizers would be faced up to. He had learnt from Hassan al-Banna, as he said it one day: "to put one's forehead on the ground." The real meaning of prayer being giving strength, in humility, to the meaning of an entire life.

So there is an exception. It is violence against Zionists--against the plans of all Zionists and not just the Zionist extreme right wing, the Irgun (who were in fact terrorists, just as al-Banna says). But the peculiar note in that passage emanates from a single word, "incumbent"--a word suggesting that anti-Zionist violence is obligatory. A duty, not just a tactic. Moreover, a duty linked with prayer, forehead on the ground. A duty that gives meaning to an entire life. A religious duty.

That is a heartbreaking passage. The entire tragedy of the Palestinian people can be found in statements such as this one--the ideological dogma that has led so many Palestinians to look on violence as a principle, therefore as something that can never be abandoned. If only the Palestinian national movement had been able to look on violence as merely a tactic, the movement's leaders, and not just a handful of freethinkers and pragmatists, might have noticed after a while that, realistically speaking, violent tactics were proving to be counterproductive and ought to be exchanged for better tactics--perhaps something that might actually succeed in building a Palestinian state side-by-side with Israel, as could very likely have happened years ago. But if violence is obligatory, if it is "incumbent" on the partisans of al-Banna's Islamic renewal, if violence is an obligation that (as al-Banna observes) distinguishes anti-Zionist struggles from all other struggles against colonialism and injustice, well, there can be no question of surrendering a principle, regardless of the practical cost. And so it has been, in the history of the Palestinian movement; and the cost has been terrible, to the Palestinians above all.

Skaden har også vært stor for vår egen offentlighet. Denne retorikken har sneket seg inn i ordskiftet. Rettferdiggjørelsen av palestinsk vold har fremfor alt tilslørt hvilken fare den utgjør for jøder over hele verden. Den har ført til en mental avvæpning overfor jihadismens herjinger mot andre muslimer. Man ønsker ikke å se hvor farlig det er nå man rettferdiggjør angrep på sivile. Derfor tafattheten overfor volden i Libanon og borgerkigen i Gaza.

Bermans artikkel setter ord på tingene, og det er faktisk en stor ting. Det er der vi må begynne. Uten å kunne skille klinten fra hveten, kan vi ikke se fenomenene for hva de er.

Who's Afraid of Tariq Ramadan?
by Paul Berman

En domstol i Amsterdam har underkjent en kommunal beslutning om å stanse sosiale ytelser til en burkakledt kvinne. Lokalmyndighetene i Diemen stanset kvinnens ubetalinger fordi hennes valgte klesdrakt gjør at hun ikke kan skaffe seg et arbeid. Tre arbeidsgivere har til nå nektet å ansette henne på grunn av burkaen.

Men den går ikke, siger en domstol i Amsterdam, og nu har Diemen fået besked på, at kvinden skal have udbetalt velfærdsydelserne, der har været tilbageholdt i over et år. Kommunen skal også betale kvindens udgifter til at føre sagen.

Dommeren i saken bebreider myndighetene i Diemen for at de ikke tok muslimske tradisjoner i betraktning da de traff beslutningen om å tilbakeholde kvinnens offentlige understøttelse.

I tillegg har kvinnen avvist et tilbud om jobb som telefonselger; arbeidet innebar salg av lotteri, og gambling er i følge islam forbudt.

Jyllandsposten: Hollandsk kommune dømt til at betale burkakvinde

Postmedarbeidere i Allerød i Danmark følte seg så ille til mote over en folder med overskriften ”Fri muslimsk innvandring i Europa” at de nektet å dele den ut. Folderen fra ”Foreningen Dansk Kultur til værn om Grundloven af 1953” er imidlertid omfattet av Post Danmarks omdelingsplikt fordi den ikke inneholder noe lovstridig.

En folder, som advarer imod islam, blev i går postomdelt i Allerød, men det skete ikke med postmedarbejdernes gode vilje.

De nægtede til at begynde med at dele folderen ud, men indvilgede til slut alligevel i det. Det skete udelukkende af frygt for at blive fyret.

"Det er tydeligt blevet tilkendegivet over for mig, at folk syntes, det var direkte ubehageligt at skulle dele den folder ud. Det strider meget imod deres moralske opfattelse. Det er der, problemstillingen ligger," siger Peter Svendsen, som er tillidsmand for 60 postarbejdere i Allerød.

Folderen som ble gjenstand for massiv uvilje og moralsk forargelse blant danske postbud inneholder blant annet setningen ”nidkære muslimske indvandrere strømmer til Danmark og modtages hjertelig av regeringen”. Ledelsen på Allerød Postkontor fikk en jurist i Post Danmark til å undersøke innholdet. Juristen konkluderte med at folderen ikke stred i mot rasismeparagrafen, og ledelsen påla videre medarbeiderne å dele ut løpesedlene. Det medførte kraftige protester fra postombærerne.

Problemstillingen ble først løst da ledelsen gjorde det klart at postbudenes nektelse ble regnet som arbeidsvegring, og derfor kunne resultere i permanent avskjed fra arbeidsplassen.

En medarbeider i Allerød var så oppbrakt over postomdelingsplikten hans arbeid innebærer, at han vedla folderen et personlig skriv om at utdelingen skjedde under protest. Det fikk ledelsen til å bortvise ham fra arbeidsplassen.

Nyhedsbrevet 3F har været i kontakt med den bortviste medarbejder. Og han er i chok.

- Vi har fra hele medarbejder-gruppen understreget, at vi ikke ønsker at uddele den slags materiale. Post Danmark har sagt ja til at uddele den slags underlødigt materiale, og det gjorde jeg så mine modtagere opmærksom på, at vi gør det under protest. Modtagerne skal ikke tro, at vi aktivt medvirker til at opildne til racisme og fremmedhad, siger medarbejderen, hvis navn er bekendt af Nyhedsbrevet 3F.

Tillitsrepresentant Peter Svendsen er fortørnet over ledelsens fremgangsmåte overfor offentlige postbud som har store motforestillinger mot å dele ut post som inneholder budskap de moralsk ikke står inne for selv:

- Det er ganske enkelt helt utroligt, at ledelsen truer med bortvisning - og nu har ført det ud i livet. Indholdet er juridisk ikke ulovligt, men moralsk kan vi ganske enkelt ikke stå inde for budskabet. Derfor har vi også nedlagt arbejdet i protest, siger Peter Svendsen, der er chokeret over ledelsens drastiske midler.

Også i Sverige agerer postens ansatte i henhold til egen politisk overbevisning: I de senere år har det vært gjentatte problemer med å få postbud til å dele ut materiale for det omstridte, men lovlige politiske partiet Sverigedemokraterne.

Jyllandsposten: Postarbejdere sendt hjem af ledelse

Jyllandsposten: postbude nægtede at omdele debatfolder

En offisiell rapport advarer om at etniske spenninger som en følge av bølgen av immigranter kan utarte til vold i flere lokalsamfunn i Storbritannia.

Den britiske Kommisjonen for integrasjon og samhørighet mener at de siste årenes enorme innvandring har ført til så stor usikkerhet i mange lokalsamfunn at det har forårsaket spenninger i befolkningen. Utfordringen lokalsamfunnene står overfor kaller derfor på oppmerksomhet og nytenkning.

Etter tiår med multikulturalisme anbefaler kommisjonen i stedet å blant annet stanse offentlig bistand til grupper som henvender seg til mennesker av en spesiell religion, nasjonalitet eller etnisitet.

One proposal is that councils should do more to identify "hot spots" and respond with "local contracts" telling newcomers "what is and is not acceptable behaviour".

They will also be advised to cut the amount they spend on translating leaflets and information into different languages and use the money saved to encourage newcomers to learn English.

The report will say that immigrants should be given "cultural briefing packs" when they move to the UK.

Den kulturelle pakken skal inkludere informasjon om hvordan man kan tilpasse seg livet i Storbritannia. Den skal inneholde forklaringer på alt fra hvordan britene står i kø i butikker til enkle fakta som at spytting på gaten ikke regnes som sosialt akseptabelt blant befolkningen generelt:

Things like that sound very simple but can drive members of the settled community barmy - when it might be that new arrivals just don't know about things like that," the report will say.

The commission was set up last year by Ruth Kelly, the Communities Secretary.

Darra Singh, the commission chairman, is expected to say: "We have to recognise that there are communities who are experiencing migration in a way they haven't before and that can be unsettling. This can raise real challenges in different parts of the country about how we promote integration and ensure we have strong and united communities."

Singh legger til at mens det enda ikke er noen grunn til å slå full alarm, så er de økte spenningene likevel en god grunn for å handle i forhold til fremtidige utfordringer.

"Our report sets out the challenges and the practical steps that everyone - individuals, organisations, local and national government - can take to overcome them and work towards developing our shared future."

Daily Telegraph: Ethnic tensions 'could lead to violence'

Flere eksperter advarer Norge mot å ønske islamister velkommen, og mener at Norge gjennom Utenriksdepartementet (UD) ønsker å etablere et godt forhold til islamistene for å unngå å bli et mål for terror.

Etter karikaturstriden har et økende antall personer knyttet til islamistiske grupper besøkt Norge, og ved flere anledninger har norske delegasjoner møtt de samme islamistene i Midtøsten eller Afrika:

- Norges forhold til Hamas og det faktum at mange islamister har blitt invitert eller har møtt representanter fra Utenriksdepartementet viser dette, sier Diaa Rashwan som er tilknyttet Al-Ahram-senteret for politiske og strategiske studier i Kairo til Nettavisen.

Rashwan sier han sist møtte en delegasjon fra UD i Norge i Kairo.

- Gruppen, som var fra fred og forsoning seksjonen i Utenriksdepartemente, var opptatt å gi et godt inntrykk av Norge. Særlig overfor islamistiske grupper. De ønsket et nærere samarbeid og mer kontakt med islamistene, sier Rashwan til Nettavisen.

Rashwan fikk inntrykk av at gruppen fra UD ønsket å vite mer om Det muslimske brorskapet, som de antok kunne overta makten i Egypt i løpet av de neste årene. Han mener Norge er opptatt av å ha nær kontakt med det muslimske brorskap både for å verne om egne interesser i Egypt og i andre land i området, og for å overbevise islamister om at Norges støtte til USA i krigen mot terror ikke er en krig mot islam som sådan.

Andre eksperter mener dessuten at Norge gjør en feil når islamister stadig blir invitert til konferanser i Oslo, og påpeker at Islamsk Råd og deres samarbeid med Yusuf al-Qaradawi er farlig for Norge:

- Jeg er muslim og det er mange moderate muslimer i Norge, men Islamistene i Norge som styre Islamsk Råd arbeider for å islamisere Norge. De har tett samarbeid med Den islamistiske lederen Yusuf al-Qaradawi som er farligere for Norge enn bin Laden fordi han arbeider for å islamisere Europa, sier jurist Mohammed Hussein til Nettavisen.

- Det demokratiske system i Norge og Europa gir rom for religionsfrihet og ytringsfrihet og finansierer menigheter og religiøse organisasjoner. Dette er blitt benyttet av Muslimbrødrene til å infiltrere de muslimske miljøene, verve medlemmer og bygge det islamistiske nettverket som er blitt så synlig i det siste. Det teologiske grunnlaget for Muslimbrødrene er den mest ekstreme og fundamentalistiske retning innen islam og Dr. Tariq Ramadan enn av dem, sier jurist Mohammed Hussein.

Den populære og tilsynelatende moderate Tariq Ramadan er blitt invitert til Oslo flere ganger, og får jevnlig sympatisk dekning i norsk presse. Leder for det arabiske senteret for islamske studier i Kairo, Abdel-raheem Ali, mener imidlertid at Ramadan bekjenner seg til den mest ekstreme ideologien i den muslimske verden

- Blant annet ble Dr. Tariq Ramadan, fra det muslimske brorskap i Egypt, invitert til Oslo flere ganger. Hans farfar, Hassan Al-Banna, etablerte den mest ekstreme ideologien i den muslimske verden siden 1949. Ideologien går ut på at andre religiøse er vantro, at vesten er vår fiender og at vi må krige mot dem til de konverterer til Islameller betale skatt (jezya) til islamsk kalifat-stat, sier Abdel-raheem Ali som er leder for det arabiske senteret for islamske studier i Kairo til Nettavisen.

Han sier gruppene jobber for å få støtte fra vesten til å komme til makt i sine hjemland uten å gå gjennom demokratiske kanaler. Mens det muslimske brorskap er en forbudt gruppe i Egypt, med flere hundre arresterte, reagerer Abdel-raheem Ali på at USA og Europa møter dem med å gjøre avtaler.

- Men tror Norge at det å snakke med islamister kan hindre terrorangrep fra ekstreme islamister som al-Qaida?

- Norges samtalepartnere er ikke direkte imot al-Qaidas ideologi. De kaller Osama bin Laden Sheik og snakker pent om ham, Norge kan bli rammet av terror på grunn at norske soldater i Afghanistan, sier Ali.

Nettavisen: - Norge går for langt

Snaphanen er en god og fllittig fotograf. På reise i Sønderjylland kom han over disse damene som spiste sild. Det har noe av hverdagens og alderens gode langsomhet ved seg. Charmerende med de små kalesjer som beskytter mot regn og uvær, og de små bord som står på tønner. Dansker er flinke til å nyte de små gleder.

Oppnevnte jurymedlemmer av afrikansk og asiatisk opprinnelse går ofte inn for hardere straffer for hvite tiltalte enn for tiltalte av annen etnisitet. Det viser en undersøkelse laget for det britiske justisministerium.

Undersøkelsen bygger på saker som er identiske, men hvor tiltaltes etnisitet blir forandret. Bare 12 prosent av jurymedlemmer med innvandrerbakgrunn finner en ”etnisk” tiltalt skyldig, mens 59 prosent av etniske jurymedlemmer dømmer skyldig i nøyaktig samme sak hvis tiltalte er "hvit".

Innvandrere med afrikansk og asiatisk bakgrunn føler at rettsvesenet dømmer innvandrere hardere enn innfødte, og går derfor i stor grad inn for frifinnelse av av tiltalte med innvandrerebakgrunn i saker der etnisitet er en faktor, som for eksempel i tilfeller av raserelatert vold. Også hvite jurymedlemmer er tilbøyelige til det samme overfor hvite tiltalte, men i en mindre skala.

Undersøgelsen bygger på nogle fingerede retssager, hvor forskerne har ændret præmisserne for at se, om de betød noget for afgørelserne.

Det afslørede, at kun 12 procent af de etniske nævninge fandt tiltalte med indvandrerbaggrund skyldige.

26 procent af de hvide nævninge fandt samme person skyldig i sagerne, hvor etnicitet blev en faktor som for eksempel ved racerelateret vold.

Var det en hvid person, der sad på anklagebænken, fandt 59 procent af de etniske nævninge vedkommende skyldig, mens 33 procent af de hvide nævninge nåede frem til en skyldigkendelse.

I følge en av rapportens forfattere, professor Cheryl Thomas fra University College i London, er det særlig afrikanske jurymedlemmer som føler at det britiske rettssystemet er forutinntatt mot tiltalte med afrikansk eller asiatisk bakgrunn.

Justisministeriets undersøkelse viser også at etniske minoriteter ikke er underrepresentert i rettssystemets juryordning.

Politiken: Britiske nævninge mildere stemt over for 'deres egne'

Ministry of Justice: Diversity and fairness in the jury system

SS-offiser Erich Priebke ble dømt til livsvarig i 1998, men fikk sone hjemme. En militærdomstol ga ham torsdag lov til å arbeide som tolk i firmaet til sin advokat. Folk reagerte med raseri.

Priebke ga ordre om gjengjeldelsen da 33 tyske soldater falt i bakhold og ble drept av den italienske motstandsbevegelsen. Han plukket ut 335 italienske sivile - gutter og menn, som alle ble skutt i Ardeatiner-hulene utenfor Roma. Det var en forbrytelse som ikke ble glemt så lett.

Priebke har kunnet leve og nyte sitt otium som fri mann helt til 1995, da han ble sporet opp i Argentina. I 1998 ble han dømt. Han har ikke uttrykt noen anger over det han gjorde.

En av lederne for det jødiske samfunn i Roma sa avgjørelsen var en ironisk vri på mottoet over porten i Auschwitz: Arbeid gjør fri.

The ruling triggered a furious response from Jewish groups and politicians. Leone Paserman, head of the Jewish community in Rome, said that Riebke had effectively been given his freedom. “The judge has obviously taken literally the slogan above the gates at Auschwitz — Arbeit Macht Frei — work makes you free,” Mr Paserman said. As an SS officer Priebke sent Jews to death camps in Germany, “and they did not have the chance to work, nor to live to his venerable age”, he added.

Renzo Gattegna, another Jewish leader in Rome, said that the court had already shown leniency by granting Priebke house arrest. “This is clearly another act of leniency towards a man who showed no mercy in killing innocent civilians and has shown no remorse since,” Mr Gattegna said.

When they are roused

Try to guard them, poet
However few they are that can be held.
The visions of your eroticism.
Set them, half hidden, in your phrases.
Try to hold them, poet,
when they are roused in your mind
at night, or in the noon glare.

Constantine P. Cavafy (1916)

Det er det mest utrolige bildet som tenkes kan: halvnakne palestinere som føres bort, ydmyket og slagne. Mennene med gevær er ikke israelere, men palestinere. Stort klarere kan man ikke vise hva dette handler om. Underkastelse og total mangel på hensyn overfor folket.

"The era of justice and Islamic rule has arrived," Hamas spokesman Islam Shahawan said.

Hva tenker araberne som ser disse bildene? Skvetter de og ser bort i avsky, eller forbereder de seg på å holde med seierherrene? Jeg vil tro de fleste er sjokkert og føler uro. De ser bildene fra attentatet i Beirut igår, og kampene i Nahr al-Bared. De forstår at "noe foregår", og det bringer neppe noe godt med seg.

Takk til alle palestinske og andre journalister som har våget livet for å vise oss hva en Hamas-seier virkelig er: likvidering av fanger, til tider rett foran øynene på familiene deres. Ikke mye edelhet og storsinn fra disse islamistene. Er det dette som er islamisme i praksis, må palestinere og arabere tenke. Fatah var korrupte, men er dette noe bedre?

Vendetta

This week's fighting has been the most intense since Hamas won parliamentary elections last year, setting the stage for a violent power struggle with Fatah. Hamas reluctantly brought Fatah into the coalition in March to quell an earlier round of violence, but the uneasy partnership began crumbling last month over control of the powerful security forces.

No battle was more indicative of Gaza's hatreds and passions than the one at Preventive Security, one of Fatah's four main security bases in the coastal strip. After Hamas fighters overran it in a hail of mortar and gunfire Thursday, they touched their heads to the ground in prayer and marched vanquished gunmen into the streets shirtless.

Preventive Security carried out a brutal crackdown on Hamas in 1996, and the militants never forgot it. Witnesses, Fatah officials and a doctor reported gangland-style executions of the defeated fighters Thursday.

"There is a history to it, a vendetta and a settling of scores," said Palestinian lawmaker Hanan Ashrawi.

Fatah officials, speaking on condition of anonymity for fear of retribution, said Hamas shot dead seven Fatah fighters after they had surrendered. A doctor at Shifa Hospital said he examined two bodies that had been shot in the head at close range.

A witness named Amjad who lives in a high-rise building that overlooks the Preventive Security complex said men were killed in front of their wives and children.

"They are executing them one by one," Amjad said in a telephone interview, declining to give his full name for fear of reprisals. "They are carrying one of them on their shoulders, putting him on a sand dune, turning him around and shooting."

The killers, he said, ignored appeals from neighborhood residents to spare the men's lives.

Abu Zuhri, the Hamas spokesman, denied the reports of gangland-style killings. "Whoever was killed was killed in clashes," he said.

Hamas vant fordi de var bedre organisert og forberedte seg på et oppgjør. Det gjør alle analysene til statssekretær Raymond Johansen til skamme om at det er ekstremistene som har tatt over fordi støtten utenfra uteble. Hamas har planlagt et oppgjør lenge, og nå var tiden inne. Etter avtale med hvem? AP skriver med største selvfølgelighet at Hamas er støttet av Syria og Iran. Det er fjernt fra NRKs og norske avisers dekning.

"Hamas has leadership, a goal, an ideology and funding," said Gaza analyst Talal Okal. "Fatah has neither leadership, nor a goal, a vision or money."

Avhengig av Israel

Men hva skal Hamas bruke seieren til? Det spørsmålet stilte PLOs mann i Oslo, og det vitnet om en viss realitetssans: Gaza er avstengt og grensene kontrolleres av andre. Verst av alt: Området er helt avhengig av Israel for sin energiforsyning, og dermed også vann.

40 % av palestinerne lever av internasjonal hjelp. Hvor skal den nå komme fra? Både FN og EU har innstilt sin virksomhet. BBCs Seinad Badawi ser strengt på EUs kommissær for utenrikssaker, Ferrero Waldner, og spør hvordan det er mulig nå som palestinerne har det verre enn noensinne, og får til svar at to UNRWA-ansatte er drept.

Men sikkerhetssituasjonen er endret på en mer grunnleggende måte. Det vitner fangenskapet til BBC-journalisten Alan Johnston om. Når en elevoppvisning på en FN-skole blir beskutt fordi elevenes opptreden ble sammenlignet med en strippeklubb, så forstår man hva slags krefter som er i anmarsj.

I NRK studio sitter man og prøver å fortstå hva som skjer, men går raskt i ring. Hos palestinerne er offerrollen blitt så inngrodd at man straks begynner å skylde på andre for at Hamas gjorde statskupp. Man har favorisert den ene part, som norsk-palestineren sa.

I tåkeheimen

Men i virkeligheten har Hamas vist sitt sanne ansikt. Nå vil ensrettingen begynne for alvor. Palestinerne i Gaza vil være uten venner. Hvis det var politisk umulig å støtte en samlingsregjering fordi Hamas var med, kan man tenke seg hvordan det blir når de har overtatt styre og stell med våpenmakt. Hamas vil kun ha ekstreme krefter å vende seg til, og Raymond og Gahr Støre kan ikke legge skylden på det internasjonale samfunn, slik de forsøker. Det sier noe om hvor langt man har krøpet inn i tåkeheimen at man i det hele tatt kan si noe så forvrøvlet. Det er det samme som å unnskylde statskupp.

Men Gahr Støre og den norske regjering er blitt Hamas' allierte. Utenriksminister Gahr Støre spiller good cop bad cop-spillet overfor det internasjonale samfunn når han truer med hva som vil skje hvis ikke de andre stiller opp med penger. Nå har det skjedd og alle kan se at dette ikke har noe med internasjonal støtte å gjøre. Det har noe med hvem Hamas er.

Storpolitikk

Det har store deler av verden forstått, og derfor vil Gaza bli isolert på en helt annet måte enn før. Tidligere hadde de verdens sympati. Den vil være der i navnet, men ikke i gavnet. Det vil bli for farlig å bistå. Hamas og Gaza vil fremstå som en sikkerhetsrisiko, som ledd i en islamist-internasjonale. Tidligere har Hamas holdt seg utenfor storpolitikken. Med sine metoder har de valgt side: Når spiller de på lag med Syria og Iran.

Det vil 1,5 million palestinere får blø for, og verden vil utvikle en høy toleranse for vold i Gaza. De vil bli oppgitt som håpløse. Stater ofrer ikke sine interesser for å hjelpe.

Hvor lenge vil det gå før den norske regjering og norske medier oppdager at den bevegelsen de flørtet med og følte sympati for, er antidemokratisk, totalitær og revolusjonær?

Venstresiden har lenge svermet for våpen og den rene idealistiske vold. Men at regjeringen med Arbeiderpartiet i spissen skulle påta seg oppgaven med å skaffe en Hamas-ledet samlingsregjering internasjonal anerkjennelse, er vanskelig å fatte.

Det er heller ikke klare tegn til oppvåkning.

Abbas dissolves Palestinian government

Shirin Ebadi, Fredsprisvinner og advokat, får ikke en gang komme inn i fengslet hvor hennes klient, amerikansk-iranske Haleh Esfandiari sitter. Esfandiari sitter på isolat.

The lawyer for an Iranian-American academic being held by Tehran on charges of endangering national security said Thursday that she has prevented from representing her client by Iranian authorities.

Shirin Ebadi, a Nobel Peace Prize winner, said she went to the Revolutionary Court in Tehran on Wednesday and was blocked from meeting the official investigating Haleh Esfandiari's case.

"Unfortunately, like the previous time on Monday, not only did they refuse to accept my legal representation, they didn't even allow me to go inside the building to see the investigating magistrate," Ebadi said in a statement.

"My client is in solitary confinement at Evin prison (in Tehran). She is banned from meeting people, is still deprived of her citizenship rights and is not allowed to have a lawyer," she said.

Iran's judiciary spokesman, Ali Reza Jamshidi, said Tuesday that nothing was preventing Ebadi from meeting with Esfandiari, the director of the Middle East program at the Woodrow Wilson International Center for Scholars who was jailed in Iran in early May.

Myndighetene har arrestert fire amerikanere med iransk bakgrunn. Teheran betrakter dem fortsatt som iranere. Esfandiari anklages for å ha organisert et nettverk med tanke på en myk revolusjon a la Ukraina.

De tre andre som er arrestert er:

The others are Kian Tajbakhsh, an urban planning consultant with George Soros' Open Society Institute; Parnaz Azima, a journalist who works for the U.S.-funded Radio Farda; and Ali Shakeri, a founding board member of the University of California, Irvine, Center for Citizen Peacebuilding.

Bare Azima er sluppet ut, men hun får ikke forlate landet.

Ebadi sa på BBC ikveld at hun synes sensuren er blitt betraktelig strengere den senere tid.

Lawyer: Iran blocking academic's case

Hizbollah vil gjerne styrte Fouad Sinioras regjering, men fikk det ikke til. Syria har en mer effektiv måte: det dreper regjeringens flertall, som nå er nede på tre. Fire er allerede drept.

Den fjerde var Walid Eido, den distingverte dommeren, som ivrig støttet det Hariri-tribunalet som ble en realitet for tre dager siden.

Attentatet på Eido var ikke en vanlig bilbombe. Det var en megabombe i Rafik Hariri-klassen. Eido ble drept, hans sønn på 35, to livvakter og seks forbipasserende, deriblant to fotballspillere på landslaget.

Alle i Libanon vet hvem som står bak. Sju nasjonale, anti-syriske prominenser er drept de siste 2,5 år.

Syria var herre over Libanon i 29 år, og vil ha landet tilbake, koste hva det koste vil.

Titusener fulgte Walid Eido til graven. Eido var sunni-muslim. Det var også Rafik Hariri. Hans sønn Saad er idag leder for flertallet i nasjonalforsamlingen.

En TV-stasjon eid av Nabih Berris shia-bevegelse Amal kom ved en glipp til å sende ut hvem som er neste på Syrias dødsliste: en kvinnelig programleder snakket med en annen, og trodde mikrofonen var av. Det var den ikke og seerne kunne høre henne si: hvorfor tok de ham ikke for lenge siden? og fortsatte: -Alle vet hvem som står for tur, og så nevnte hun en parlamentariker.

Den danske Folkekirkens Nødhjelps utsending, Malene Sønderskov, er på tur i Gaza, og gjør oss oppmerksomme på at Hamas nesten egentlig er akkurat sånn cirka det samme som Kristelig Folkeparti:

Et andet stort problem i kølvandet på det politiske kaos er også den lovløshed, som er fulgt med. Flere radikale bevægelser har udnyttet situationen til at islamisere Gaza på den barske måde. Øjenvidner fortæller om internetcafeer, coffeeshops og boghandler, der er blevet sprunget i luften, fordi de var for vestligt orienterede. Og kvinder, der ikke bærer tørklæde, bliver i grelle tilfælde skudt.

»Det er ikke Hamas, der står bag dette. Faktisk minder Hamas om Kristeligt Folkeparti ved siden af de grupper, der udfører disse aktioner. Men generelt er indbyggernes billede af Hamas også ændret. Tidligere blev de anset som frihedskæmpere. Nu er der mange, der betragter dem som simple mafiabander,« siger Malene Sønderskov.

Folkekirkens Nødhjelp – samt Norges egen Gahr Støre, bør vi legge til - har følgelig ikke stort å bekymre seg for: volden og drapene har på ingen måte noe med Hamas å gjøre. De deltar jo nesten ikke. Og det er i hvert fall ikke Hamas og deres ”periode med rettferd og islamsk styre” som har begynt, for akkurat det var bare noe Hamas` talsmann Islam Shahawan sa som en liten spøk på palestinsk radio i går.

Det er heller ikke de utpreget moderate islamistene i Hamas som skyter kvinner som ikke dekker til sitt uanstendige hår - islamister har da aldri vært kjent for å gjøre noe slikt? Derfor bør nok Gahr Støre sørge for at Norge fortsetter å finansiere demokratisk valgte Hamas. Rent bortsett fra at noen neppe ville finne på å tenke at den overfloden av våpen som allerede finnes på Gaza burde tørke ut, så kan man vel knapt finne et mer verdig formål enn islamister som skyter kvinner og barn?

Men det er altså ikke regjeringspartiet Hamas som deltar med liv og lyst, for skulle de vært involvert i noe sånt kunne muligens diverse supportere og bidragsytere blitt gjenstand for en anelse skamfølelse eller dårlig samvittighet. Det skulle tatt seg ut!

Så det er godt at denne saken er blitt oppklart for oss, og sånn ellers bør vi kanskje håpe at Sønderskov sikter til det danske Kristelige Folkepartiet og ikke det norske?

Kristne er under et voldsomt trykk i mange land, de fleste av dem muslimske, men Vesten bryr seg ikke. Det er et kulturskifte. Kristendommen sprang ut av forfølgelser. Nå vender vi dem ryggen.

De kristne i Irak er noen av de eldste menigheter i verden, de går helt tilbake til det 2. århundre. De er lovløst vilt for jihadister og andre opprøre. Likevel kunne James Baker og Lee Hamilton utgi sin Iraq Study Group-rapport, som var meget omfattende, uten å nevne de kristne med ett ord.

Flere kristne er blitt myrdet i Tyrkia. Det er utslag av ekstrem nasjonalisme eller islamisme, strømninger som har styrket seg de senere år. Likevel bryr ikke vestlige medier seg, ut over ren registrering.

Kurderne har fått relativt mye oppmerksomhet, både i Tyrkia og Irak. Men når redaktør Hrant Dink blir skutt i Istanbul, er det selve attentatet det blir fokusert på. Det at han var armener kommer frem, men at armenerne er kristne og at annerledes tro betydde noe for folkemordet i 1915, nevnes ikke.

Man må diffrensiere: Falangistene i Libanon oppførte seg ikke spesielt bra under borgerkrigen. For ikke å snakke om serberne på 90-tallet. Den ortodokse kirken i Serbia har spilt samme rolle som den katolske under juntaen i Argentina på 70-tallet, og har ennå ikke tatt noe oppgjør.

Men noe tilsvarende kan ikke sies om kopterne i Egypt, de kristne i Irak, armenere og andre kristne i Tyrkia, eller kristne i Pakistan, Indonesia, Nigeria, og en rekke andre land. De islamistiske vindene har økt intoleransen overfor kristne og andre troende. Undertrykkelsen går fra det institusjonaliserte - at man nektes visse jobber, utdanning, blir kategorisert og dermed skilt ut i ID-papirer, til mobbens herjinger.

Disse menneskene er forsvarsløse minoriteter (bortsett fra Nigeria), og burde påkalle vår oppmerksomhet, om ikke annet av humanitære grunner. Men gjør det ikke. Det tyder på at det er visse irrasjonelle, ideologiske premisser i vår humanitære omsorg. Den omfatter ikke alle. Paradoksalt nok ikke de som burde stå oss om ikke nærmest, så i hvert fall nærmere.

Dette er tanker som spinner videre på hva informasjonssjef i den katolske kirke i Danmark skriver:

Den 3. juni 2007 blev en katolsk kaldæisk præst og hans tre diakoner skudt og dræbt i det nordlige Irak lige efter en messe. Kort efter denne episode blev endnu en anden præst kidnappet i Bagdad.

Der er mellem 600.000 og en million kristne i Irak. De kaldes også for assyrere eller kaldæere og har været bosat i Irak omtrent siden tidernes morgen. De er nogle af de allerældste kristne samfund i verden og kan føres helt tilbage til det andet århundrede.

Så hvis nogen kan hævde deres ret til at være i det område, er det dem, men i dagens Irak er de uønskede og forfulgte af både sunni- og shiamuslimer og kurdere. Mange vælger at bryde op, fordi der ikke er nogen til at beskytte dem, og de ikke kan se nogen fremtid for sig i Irak. Ikke bare i Irak, men overalt i Mellemøsten er der problemer for kristne. Også i asiatiske lande som Burma, Pakistan og Kina og i afrikanske lande som Nigeria og Sudan sker der horrible overfald.

I Europas naboland Tyrkiet fik tre kristne, som arbejdede i et bibelsk forlag og trykkeri i Malatya i Øst-Tyrkiet for to måneder siden halsen skåret over af muslimske ekstremister.

En af tre myrdede var Necati Aydin, som var protestantisk præst. Han var født muslim, men konverterede til kristendommen i 1994. Han talte åbent om sin tro og delte bibler ud på gaden. Denne missionerende aktivitet bragte ham fire uger i fængsel i 2000, selvom alt, hvad han havde foretaget sig, var lovligt.

TRIST NOK STÅR DETTE brutale overfald ikke alene i Tyrkiet. Under Muhammed-krisen blev en katolsk præst skudt, mens han bad, og for et par måneder siden blev den tyrkisk-armenske journalist Hrant Dink ligeledes myrdet. Han havde tidligere siddet i fængsel for en artikel, han havde skrevet om det armenske folkemord fra 1915-1919. Armenien har været kristent siden år 301. I Tyrkiet handler modstanden mod de kristne om radikal nationalisme og religiøs ekstremisme.
...
Sidste år blev en vægtig rapport over situationen i Irak offentliggjort i USA af ”Iraq Study Group”. Heri nævnes problemet med forfølgelse af kristne overhovedet ikke. Hvis europæiske politikere konfronteres med den helt uacceptable situation for kristne i Tyrkiet i forbindelse med forhandlingerne om optagelse i EU, har mange ikke andet end et skuldertræk tilovers. Eller også henvises der til, at alle minoriteter har det svært.

Det må være et stort fingerpeg til alle kristne kirker i Vesten. Det var ønskeligt, om kristne ledere i Vesten begyndte at gøre langt mere opmærksom på problemet over for politikere og ikke mindst handle og gøre noget.

Men indadtil i kirken bør det også vække til eftertanke. Kristenforfølgelser er ikke nyt fænomen i kirken. Faktisk var det ud af dem, at kirken opstod. Først med Herren selv, der giver sit liv på korset, og siden med flere af apostlene og de mange martyrer i det romerske rige.

Mellemøstens kristne er jaget vildt

När I nu fån se "förödelsens styggelse", om vilken är talat genom profeten Daniel, stå på helig plats - den som läser detta, han give akt derpå. (Matt. 24.15)

Därför, om man säger till Eder, "Se han är i ørknen", så gån icke ditut, eller: "Se, han er inne i huset; så tron det icke.
Ty såsom ljungelden, när den går fra öster, synes ända lite til väster, så skall Människosonens tillkommelse vara. (Matt 24. 26-26)

Sanneligen säger jag eder: Detta släkte skall icke förgås, förrann alt detta sker.

Himmel och jord skola förgås, men mina ord skola aldrig förgås.

Men om den dagen och den stunden vet ingen nogot, inte ens änglarna i himmelen, ingen utom Fadern allena.
Tysåsom det skjedde på Noas tid, så skall det ske vid Människosonens tillkommelse.

(Matt 24, 34-37)

Thomas Hylland Eriksen reagerer på kritikk, men serverer selv det mest nedrige angrep på sine kritikere ved å male dem "brune".

Hylland Eriksen ble intervjuet i "Sånn er livet" av Olav Østrem, på bakgrunn av kritikk om at han gjør seg for bemerket og uttaler seg om for mye.

Innledningsvis sier Hylland Eriksen lett henslengt: At på begynnelsen av 90-tallet var han i kontakt med nynazister. De snakket også om farene ved innvandring og kunne statistisk bevise at Norge ville være overtatt av muslimer om 50 år. Nå har disse meningene blitt mainstream. De gjentas av folk som Hege Storhaug, og nettsteder som honestthinking.org og document.no.

Det var et perfid angrep, som viser hvorfor Hylland Eriksen pådrar seg sinne og frustrasjon. Å sammenligne dagens innvandrings- og islam-kritikk med nynazistisk ideologi på 90-tallet har bare ett formål: å kompromittere motstandere med argumenter man ikke kan forsvare seg mot. Nazisme-beskyldninger er det ultimate karakterdrap, derfor unnlater alle kloke mennesker slike antydninger, hvis det ikke er vektige grunner for det.

Beskyldningene var ingen glipp. Hylland Eriksen har fremsatt dem flere ganger tidligere, også på trykk, i en kronikk i Agderposten som ble gjentatt i kortform i Ny Tid.

Hylland Eriksen rødmer ikke når han blir konfrontert. Han turer frem med den største selvfølgelighet. Han har da ikke sagt noe galt!

Men dette er en forgifting og forsøpling av debatten. Hylland Eriksen avslører en aggressivitet: han vil rett og slett sine motstandere "til livs". Han vil ikke fekte med blanke våpen, men knuse motstanderne, og tyr til de mest skitne knep.

Å si at man sier det samme som nynazistene er en argumentasjon på et nivå man skulle forsverge kom fra en professor. Vi kjenner noe av den samme giftighet fra dansk debatt, der venstreorienterte har følt de har det samme mandat til å angripe innvandringskritikere med alle midler, også med trusler.

Skulle det skje i Norge vil selvfølgelig Hylland Eriksen fraskrive seg ethvert ansvar. Men han er med på å legitimere galmannsverk ved å stemple folk som formidlere av tankegods som nynazister først målbar.

Hylland Eriksen rammer to mål: først personer, og det er alvorlig nok. I neste omgang stempler han hele debatten, som har tatt år å utvikle. Den kritikken som finnes av innvandring og islam er ikke entydig. Her er utvekster, men de er ikke dominerende - ennå. Hoveddelen er en ansvarlig, reflektert kritikk av sider ved innvandringen som folk som Hylland Eriksen har gjort alt for å undertrykke.

Han sitter hele tiden og sier at: ja, men dette har jo jeg sagt for flere år siden. Men kritikere har ikke lest mine bøker.

Tar man ham på ordet, så må aggresjonen skyldes at man ikke har hørt på ham, og brukt hans definisjoner. Men da lider han jo av storhetsvanvidd. Hvis han har sagt det samme tidligere burde han være glad for at andre følger etter. Men det er han ikke.

Det er selve debatten Hylland Eriksen vil drepe. Det viser han også når han furtent beklager at "disse meningene" er blitt mainstream. Det er de slett ikke. Det er takket være utholdende, idealistiske mennesker som Hege Storhaug at debatten i Norge har blitt en annen, og det skyldes ikke minst trykket nedenfra. Mediefolk har senset at de må slippe noe av kritikken frem, hvis de skal beholde lesernes tillit.

Men lite av den intellektuelle kritikken fra utlandet når frem til Norge. Den som kunne vist den korrekte offentlighet at det finnes høyverdig bidrag som går i helt andre retninger enn de vedtatte sannheter her på berget. Det siste essayet til Paul Berman er et slikt eksempel.

Document.no bruker feks. nesten bare anerkjente internasjonale nyhetsmedier for å fylle "hullene" de norske mediene etterlater seg. Det er selve oksygenet i debatten Hylland Eriksen går løs på. Han sier det rett ut: han liker ikke dette tiåret. Han ønsker seg tilbake til 90-tallet, da folk som han hadde full kontroll. I mellomtiden har folk høstet erfaringer og tenkt. Det er forskjellen.

18 år gammel kurdisk jente overfalt og mishandlet av fremmede på åpen gate i Oslo. Hun tror de som angrep kan ha blitt provosert over at hun gikk kledd som norske ungdommer.

- Jeg tror kanskje de ble provosert av hvordan jeg går kledd og at jeg ikke bruker slør, sier den 18-årige jenta.

...
Uten ære
- Mange reagerer på at jeg får lov til å ha norsk kjæreste og gå uten slør. En gutt jeg kjenner sa en gang at hvis jeg hadde vært søsteren hans hadde han drept meg. Da svarte jeg at jeg er heldigvis ikke søsteren din, og jeg har mine egne grenser, sier Fatima.

Også Fatimas brødre har fått kjeft fordi de ikke passer på søstrene sine og familiens ære. Ungdommene forteller at de merker forskjellen fra Nord-Norge, der de bodde før, og østlandet der andelen muslimske innvandrere er mye større.

- Svært mange oppfører seg som de fortsatt skulle vært hjemme i Kabul eller Teheran. Jeg tror over 90 prosent av de muslimske jentene som er i Norge må underkaste seg mennene og leve etter deres ordre. Mange jenter blir behandlet som slaver, og etter islam har ikke kvinner en egen frihet, sier Fatimas bror Erfan.

Etterlyser en debatt
Han er fullt klar over at han stikker hendene inn i et religiøst og politisk vepsebol når han kritiserer kvinnesynet i Islam, men mener det er på høy tid at man tør å diskutere temaet.

- I Norge er integreringspolitikken totalt feilslått. Vi er nødt å stille krav til de som kommer hit, i dag er vi altfor snille. Vi tør nesten ikke kritisere muslimene. Selv om jeg politisk tilhører ytterste venstrefløy, så er jeg enig i en del ting Carl I. Hagen sier om integrering. Vi er nødt å stille krav til de som kommer til Norge, sier Erfan.

Han mener politikerne og regjeringa må ta mesteparten av skylda, men at også media er for feige.

- Se hva som skjedde da Kadra ble slått ned etter å ha kritisert koranens kvinnesyn. Men ingen turte å ta debatten etterpå, sier Erfan.

Han mener Oslo i dag er en tikkende bombe.

Fatima (18) banket opp av pakistansk ektepar

Forutsetningen for volden i Gaza er en befolkningseksplosjon uten sidestykke. Den må FN og hjelpeorganisasjonene ta ansvar for som har latt palestinerne føde unger uten tanke på at de ikke har noen fremtid.

Vi hører ofte korrespondenter, hjelpearbeidere og politikere utmale de forferdelige sosiale forholdene på Gaza-stripen. Men ingen av dem går til roten av problemet og ser på fødselstallene. Der ligger forutsetningen: et overskudd av unge menn i kampklar alder uten sidestykke.

Det er sosiologi-professor Gunnar Heinsohn i Bremen som i Gaza ser det klareste bevis på at hans teorier om demografi-pukler er riktig: hvis det blir en ubalanse av unge menn er faren for vold stor.

Eksplosjon

Fra en befolkning på 250.000 i 1950 har Gaza idag 1,5 million innbyggere. Hvordan har den kunne stige så dramatisk i en liten enklave hvor det ikke finnes økonomiske muligheter, spør Heinsohn. Svaret er: det internasjonale hjelpeapparatet med FNs UNWRA i spissen. De har tatt seg av alle barn som blir født og gitt dem mat, skole og medisiner. Implisitt spør Heinsohn: er dette moralsk, er det humant? Hvordan er det mulig å unnlate å stille spørsmål ved det mest grunnleggende av alt, som er hvor mange barn som blir født. Kan de livnæres? Har de en fremtid? Dette har hele tiden vært skjøvet over på- og gjort til det internasjonale samfunns ansvar, men har ikke denne ansvarsfraskrivelsen vært med å ødelegge palestinerne?

Bistand

How was such rapid growth possible in a small territory that has no economy to speak of?

This extraordinary achievement was accomplished by the United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East. UNRWA - in accordance with international law - treats every resident of Gaza as a refugee. It provides housing, schooling and medication for every newborn - whether a first child or a 10th sibling.

As a result of UNRWA's policies and programmes, a Jewish majority in Israel and the territories has been turned into a minority. In the over-60 age bracket, Jews enjoy a three to one lead in population. But they lose ground in the younger generations that will wage the wars of the coming decades. In 2005 there were 640,000 Jewish boys under 15, against 1.1m in the Arab sector. Many young Jews are their families' only sons, who concentrate on future vocations. However, more than two-thirds of the Arab boys are second, third and even fourth brothers. Neither their fathers nor UNRWA will leave them any property or prepare them for a decent place in life.

Mr Haniya, for example, was born in 1962 and brought up by western aid money. He is the father of 13 children. In Mr Haniya's age bracket of 45 to 59 years, Gaza, in 2007, has 46,000 men. In the age bracket 0 to 14 years, there are 343,000 boys. In the US, every 1,000 men in the age bracket 45 to 49 are followed by only 945 boys in the age bracket 0 to 4. For Israeli Jews, the ratio is about 1,000 to 1,500. In Gaza, however, every 1,000 men from 45 to 49 are followed by nearly 6,200 boys from 0 to 4.

Oslo-avtalen

Det vises ofte til at araberlandene har brukt de palestinske flyktningene politisk, både overfor egen befolkning og utlandet. Man har latt dem bli i leirene, uten fremtidshåp.

Men noe av den samme kritikken kan rettes mot arkitektene bak Oslo-avtalen, som ikke så på konsekvensene av å la fødselstallene stige uten å gjøre noe med bistanden. Den skulle vært betinget av at man fikk maksimalt to barn. At slike problemstillinger er fullstendig ukjent, sier noe om at de har vært tabu. Gunnar Heinsohn er en av de første som gjør dem til et vitenskapelig studium.

Over the next 15 years many more angry young males will roam the streets of Palestine, because of a birth defect of the Arafat-Rabin peace process. A western promise to support all children already born but to cut from international welfare Palestinian children born after 1992, and, simultaneously, to stop new Israeli settlements, should have been the first step of the Oslo process. As in Algeria or Tunisia, where total fertility fell from 7 to below 2 and where terror has ceased, Gaza, in 2007, would have seen nearly all of its boys turning 15 as only sons. They would have had little incentive to kill their own people or Israelis. Yet today Gaza's total fertility is still close to 6. This demographic armament will continue to provide large numbers of young men who have no prospects for employment and no place in society, and whose only hope is to fight for one.

Art. sto i Financial Times og er sub only.

Gunnar Heinsohn er leder av Raphael Lemkin-instituttet ved Universitetet i Bremen, det første som driver komparativ folkemordsforskning.

Nigerianeren Oluwasegun Abiodun ble fredag dømt til 45 dagers fengsel for drapstrusler mot en kvinne. Dagen etter er klubben hans, HamKam, mest opptatt av om han kan være på plass som spiss i oppgjøret mot Moss.

Både trener Arne Erlandsen og VG Netts Klaus Eriksen skriver også som om Abiodun har vært utsatt for en ulykke det gjelder om å komme over. VG-journalisten skriver at Abiodun sannsynligvis må sone til høsten. Det kan komme til å kollidere med sesongavslutningen. Too bad.

- Han starter kampen på vanlig måte, sier Erlandsen til VG Nett. .. Selv om dommen fra lagmannsretten kom i går, har Abiodun lenge visst at dette kunne bli utfallet. Nå skal klubben undersøke grundig hvilke ankemuligheter de har og mulighetene for å få dommen endret.

- Vi tar det til etterretning og skal prate med alle involverte parter for å undersøke hvilke muligheter som finnes, sier sportslig leder Lars Tjærnås.

- Hvordan påvirker den saken klubben?

- Det sier seg selv at dette ikke er positivt, men nå har vi bare fokus på å ta vare på Andy, sier Tjærnås.

Abiodun er dømt i lagmannsretten. Å få 45 dagers ubetinget for trusler er ganske alvorlig. Når offeret er en kvinne er det en type forbrytelse som faller i en egen kategori. Menn som truer kvinner med drap er noe samfunnet setter mye inn på å bekjempe. En idrettsmann skal være et forbilde. Ikke med ett ord sier eller viser trener Erlandsen eller sportslig leder, Tjærnås, at de forstår alvoret. De har "bare fokus på å ta vare på Andy". Hva med litt fokus på å ta inn over seg hva stjernespilleren har gjort?

Det er noe med holdningen til ledelsen som reflekteres i måten journalisten skriver på. Det kan virke som om han deler deres holdning. En oppegående journalist ville spurt: -Men er ikke dette en oppførsel som burde få konsekvenser? Hvordan kan han spille dagen etter at han ble dømt? Og hvorfor er dere bare opptatt av ankemuligheter? Fortjener han ikke straffen hvis han har truet en kvinne på livet?

Dømt i går - spiller i dag

Folk strømmet til grenseposten Erez lørdag. De kunne fortelle hvordan det var da Hamas tok makten. Sårede ble skutt og ambulanser stoppet.

Abu Nada and dozens of exhausted Fatah supporters crammed the lobby of the Grand Park Hotel in Ramallah, nervously smoking cigarettes and chatting on cell phones with relatives in Gaza. Officials said at least 50 Fatah leaders and top commanders from Gaza were in Ramallah.

Everyone seemed to have a terrifying tale. "God knows how I escaped death," said a former doctor for the Fatah-allied Presidential Guard whose car came under fire when he fled the hospital where he worked. He would give only his first name, Medhat, saying he feared for his safety.

Abu Nada and Medhat said they still held some hope of returning to Gaza one day. But many others said they would never go back.

"I don't want to live under Hamas and I don't trust anyone now," said Ahmed Sawan, a 27-year-old officer from the Preventive Security service.

"When you see your friends being killed in front of your eyes, when you see Hamas fighters killing the wounded, stopping ambulances, storming houses and security officers, this leads you to one thing: to get away," he said.

Sawan said his wife and mother remained in Gaza, and he had no idea when he might see them again. "What can I do," he asked, then said he might settle in Ramallah or try to emigrate from the Palestinian areas altogether.

Except for several top Fatah commanders, Hamas has offered amnesty to their vanquished Fatah foes. But the pledges have done little to ease the fears of Fatah supporters.

Hundreds of Gazans flocked to the Erez crossing to Israel in hopes of fleeing the coastal strip Saturday, but most were turned back.

Shlomo Dror, an Israeli army spokesman, said the crossing was closed because of the sudden rush, and only a small number of humanitarian cases were being allowed to pass through.

"Suddenly we had 100 people come to the checkpoint to cross," Dror said. "So the crossing was shut, fearing a terrorist would arrive at the Israeli side."

Inside the crossing's terminal Saturday afternoon, around 120 former Fatah security officials, some with their families, crammed the concrete corridor leading from Gaza to Israel.

One woman arrived with a newborn baby, saying her husband was taken by Hamas. A man was wheeled in on a luggage trolley, his leg bandaged up to the thigh — the result of what he said was a gunshot wound.

One young man allowed to cross the border shouted "Bye, bye, Gaza," and waved as he walked through the covered walkway that leads to the Israeli side.

Andrei Rublev. The Old Testament Trinity Detail. c. 1410s. The Tretyakov Gallery, Moscow.

My God, my God, why hast thou forsaken me?

Why art thou so far from helping me, and from the words of my roaring?
O my God, I cry in the daytime, but thou hearest not;

and in the night season, and am not silent.
But thou art holy,

O thou that inhabitest the praises of Israel.
Our fathers trusted in thee:

they trusted, and thou didst deliver them.
They cried unto thee, and were delivered:

they trusted in thee, and were not confounded.
But I am a worm, and no man;

a reproach of men, and despised of the people.
All they that see me laugh me to scorn:

they shoot out the lip, they shake the head, saying,
He trusted on the LORD that he would deliver him:

let him deliver him, seeing he delighted in him.
But thou art he that took me out of the womb:

thou didst make me hope when I was upon my mother's breasts.
I was cast upon thee from the womb:

thou art my God from my mother's belly.
Be not far from me; for trouble is near;

for there is none to help.
Many bulls have compassed me:

strong bulls of Bashan have beset me round.
They gaped upon me with their mouths,

as a ravening and a roaring lion.
I am poured out like water,

and all my bones are out of joint:
my heart is like wax;
it is melted in the midst of my bowels.
My strength is dried up like a potsherd;

and my tongue cleaveth to my jaws;
and thou hast brought me into the dust of death.
For dogs have compassed me:

the assembly of the wicked have inclosed me:
they pierced my hands and my feet.
I may tell all my bones:

they look and stare upon me.
They part my garments among them,

and cast lots upon my vesture.
But be not thou far from me, O LORD:

O my strength, haste thee to help me.
20 Deliver my soul from the sword;

my darling from the power of the dog.
21 Save me from the lion's mouth:

for thou hast heard me from the horns of the unicorns.
22 I will declare thy name unto my brethren:

in the midst of the congregation will I praise thee. Heb. 2.12
23 Ye that fear the LORD, praise him;

all ye the seed of Jacob, glorify him;
and fear him, all ye the seed of Israel.
24 For he hath not despised nor abhorred the affliction of the afflicted;

neither hath he hid his face from him;
but when he cried unto him, he heard.
25 My praise shall be of thee in the great congregation:

I will pay my vows before them that fear him.
26 The meek shall eat and be satisfied:

they shall praise the LORD that seek him:
your heart shall live for ever.
27 All the ends of the world shall remember and turn unto the LORD:

and all the kindreds of the nations shall worship before thee.
28 For the kingdom is the LORD's:

and he is the governor among the nations.
All they that be fat upon earth shall eat and worship:

all they that go down to the dust shall bow before him:
and none can keep alive his own soul.
A seed shall serve him;

it shall be accounted to the Lord for a generation.
They shall come, and shall declare his righteousness

unto a people that shall be born, that he hath done this.

A Cry of Anguish and Song of Praise
To the chief Musician upon Ai'jeleth Shahar, A Psalm of David.
Psalms 22

Menn fra den ekstremistiske gruppen Hizb ut-Tahir har via foreldreutvalget kuppet barnehagen Salam for å unngå at barna blir oppdratt etter demokratiske verdier. Ledelsen har gått i protest, og Københavns kommune har under dramatiske omstendigheter overtatt driften av den private barnehagen.

Forældrene har også krævet forbud mod, at drenge og piger skulle lege sammen, og forrige år beordrede rasende forældre deres børn til at klippe nissehuer i stykker, efter at børnene på en udflugt havde fået gratis nissehuer med hjem. Forældrene mente, at nissehuerne var et kristent symbol.

Islamistiske Hizb ut-Tahirs maktovertagelse i februar fikk den daværende ledelsen, som besto av to kvinnelige danske pedagoger, til å forlate barnehagen. I dag drives stedet reelt av seks rettroende, muslimske pedagogmedarbeidere. København kommune har overtatt den øvrige driften frem til man finner en ny ledelse. Kommunens talsmann karakteriserer situasjonen rundt Salam som usedvanlig tilspisset:

»Det er uomtvisteligt, at spændinger mellem, hvad man populært kan kalde rettroende eller fundamentalistiske muslimer og dansk demokratiopfattelse, har haft betydning i denne sag. Selvfølgelig har kommunen før oplevet spændinger i institutioner, også af religiøs karakter, men samlet set har situationen omkring Salam været usædvanlig tilspidset,« siger Jan Dehn fra Børne- og Ungeforvaltningen i Københavns Kommune.

En av de mest fremtredende mennene i foreldreutvalget, konvertitten Abdul Hamid Henrik Lund, bekrefter sin tilknytning til Hizb ut-Tahir, som for øvrig er forbudt i flere land:

»Alle vi forældre er dem, som danskerne vil kalde fanatiske. Vi er muslimer, der forholder os, så vores børns hjerne bliver rigtig, og vi er sikre på, at de ikke render rundt på Blågårds Plads og opfører sig som aber. De børn laver ballade, fordi de hverken har fået dansk eller islamisk rodfæstelse. Vi lægger vægt på, at børn vokser op med værdier - de skal vide, hvad der er »halal« og »haram« (tilladt og forbudt, red.)«.

Hizb ut-Tahirs leder i Danmark ble i fjor dømt for rasistiske uttalelser og oppfordring til vold mot jøder.

Berlingske Tidende: Hizb ut-Tahrir kupper børnehave

Kabul opplevde sitt verste selvmordsangrep med 35 drepte. Norges "fremste" Afghanistan-ekspert Kristian Berg Harpviken sier til NRK at Taliban er ved å lykkes.

Det er et skrikende misforhold mellom det som skjer på bakken og kommentarene.

The enormous suicide blast, which raised the specter of an increase in Iraq-style bombings with heavy casualties, was at least the fourth attack against a bus carrying Afghan police or army soldiers in Kabul in the last year. The blast sheared off the bus' metal sidings and roof, leaving a charred frame.

"Never in my life have I heard such a sound," said Ali Jawad, a 48-year-old who was selling phone cards nearby. "A big fireball followed. I saw blood and a decapitated man thrown out of the bus."

The explosion was the fifth suicide attack in Afghanistan in three days, part of a sharp spike in violence around the country. In the south, in Kandahar province, a roadside bomb killed three members of the U.S.-led coalition and an Afghan interpreter. The soldiers' nationalities were not released, but most in the coalition are American.

Harpviken har systematisk spredt inntrykk av at det går dårlig for ISAF, at de gjør mange feil, i motsetning til Taliban som lykkes og har fremgang. Det kalles defaitisme. Journalistene gjør heller ikke noe for å konfrontere ham med hans ensidighet. Senest Per Kristian Aale i Aftenposten.

NTB konstaterer at det ikke var noen jubel for den nye regjeringen Mahmoud Abbas utnevnte. Ventet noen det midt i et kupp?

Den nye regjeringen er dannet med støtte av Israel, skriver NTB. Det er blitt vanlig å kalle Fatah og Abbas for løpegutter og kollaboratører.

Regjeringsdannelsen er et direkte resultat av at den islamistiske organisasjonen Hamas knuste Fatah-partiets maktapparat på Gazastripen etter harde interne kamper som opphørte fredag.

President Mahmoud Abbas handlet raskt, og med støtte fra Israel og verdenssamfunnet hadde han en ny regjering klar søndag. Hamas, som vant de siste palestinske valgene i Gaza og på Vestbredden, er ikke representert i regjeringen som skal ledes av tidligere finansminister Salam Fayyad.

Abbas vedtok søndag et forbud mot de væpnede delene av Hamas, mens Fayyad har frosset statlige kontoer for å hindre at Hamas-ministerne fra den gamle samlingsregjeringen har tilgang til pengene.

Nei, Hamas er ikke representert i den nye regjeringen, for de har gjennomført et kupp. Man bruker det maktfulle ordet "knuse", men maktovertakelsen var ikke resultat av "harde interne kamper", men et kupp der Fatah ble tatt på senga, og Abbas turde ikke gi ordre om motangrep. Kampene "opphørte" ikke. Fatah ble overmannet og nedkjempet. Dette er forskjønnende og tildekkende språkbruk, til fordel for Hamas.

Associated Press kaller Ismail Hanieyh for den avsatte statsministeren, og omtaler Hamas' maktovertakelse som "seizure". I norske medier får man inntrykk av at de er like "gode", eller at Hamas har størst legitimitet. Man ser bort fra at det var et kupp.

Ingen jubel for ny
palestinsk regjering

Gruppen som holder BBC-korrespondent Alan Johnston benektet søndag at det foreligger noen avtale om å løslate ham, og sa de vil drepe ham hvis presset mot dem øker.

Hamas har erklært at det bare er minutter, timer eller dager til Johnston er fri. De har sagt det er en prioritert oppgave. En løslatelse vil være et bevis på at det nå er én myndighet i Gaza.

A spokesman for The Army of Islam, identified as Abu Khattab, told Al-Jazeera that there was no deal to release Alan Johnston, and " if the situation gets more complicated concerning us and our group, then we will ingrate ourselves to Allah by slaying this journalist."

Group holding BBC reporter makes threat

To Katusja-raketter slo ned utenfor Kiryat Shmona i Nord-Israel søndag. De kom fra Libanon. Israelerne spør seg om det er forsøk på å utløse en ny krig.

Hizbollah benekter at det er de som skjøt rakettene. Og de arabiske sendingene i israelsk TV 2 sier det var en palestinsk utbrytergruppe, men hvordan de kan vite det sies ikke.

Two Katyusha rockets fell on northern Israel Sunday, the first fired from Lebanon since last summer's inconclusive war with Hezbollah guerrillas. No one was hurt, but there was some damage, police and the military said.

Hezbollah denied firing the rockets in a broadcast on the militant group's Al-Manar television.

The attack raised the possibility of Israeli reprisal and a new flareup between the two countries. It came as Prime Minister Ehud Olmert was arriving in the United States for talks.

"Israel will not succumb to this provocation but will monitor the situation carefully," said an official with Olmert, indicating that Israel would not hit back. The official requested anonymity because of the sensitivity of the situation.

Det skytes fortsatt Qassam-raketter inn i Negev-ørkenen i Sør-Israel. Tegn til en koordinert beskytning vil gjøre israelerne nervøse.

2 rockets fired at Israel from Lebanon

Norge satset på at det internasjonale samfunn skulle oppheve boikotten av Hamas. Nå blir trolig boikotten avblåst, men det er til fordel for den nye Abbas-utnevnte regjeringen. Hamas er mer ute enn noensinne.

Now that Abbas has formed a government without Hamas, a 15-month-old international aid boycott imposed after Hamas won parliamentary elections will no longer apply to the West Bank.

"This government is going to receive the full support of the United States," Walles (USAs generalkonsul i Jerusalem) told The Associated Press in an interview. He said the U.S. would re-engage "very quickly both diplomatically and also economically."

Dette er et alvorlig nederlag for Norges utenrikspolitiske linje i Palestina-spørsmålet. Norsk UD har spilt "good cop, bad cop" for Hamas. Det er nå en gapende avgrunn mellom Gaza og Ramallah. Jonas Gahr Støre risikerer å falle ned i den. Med i dragsuget går også et godt forhold til Israel. Norge nektet å fordømme Qassam-rakettene, og innkalte istedet ambassadør Miriam Shomrat til UD for å protestere mot arrestasjonene på Vestbredden. Det virker som om Gahr Støre ikke har forstått terrenget eller karakteren til Hamas.

Kuppet i Gaza har påført Norge et ikke ubetydelig politisk prestisjetap. Men har noen registrert det her hjemme? I Jerusalem og Washington gjør man det, ikke uten en viss skadefryd, vil jeg tro. Slik går det når man dealer med ekstremister, uten å ville innrømme det.

Det skjer noe i hodet på folk. Jon Hustad var journalist i Klassekampen. Nå arbeider han i Dag og Tid. Han skriver en særs vettug artikkel om innvandring: SV setter kursen, og den vil på sikt avskaffe velferdsstaten.

Grunnen er at innvandring basert på familiegjenforening skaper en sosial underklasse som havner på trygd. På et eller annet tidspunkt vil middelklassen våkne og sette foten ned. Ap er i ferd med å drive dem i armene på Frp, skriver Hustad:

Korleis kan norsk venstreside halda seg med ein politikk som på sikt vil undergrava velferdsstaten, ein politikk som vernar storfamilien og ikkje individa?

Siv Jensen kan på ny sova roleg om natta. Fyrst fekk ho arbeidarklassa, no får ho mellomlaga.

Det er riktig sett, og erkjennelsen deles av flere. Folk begynner å våkne. Det er vanskelig å holde sammenhenger skjult, som er nokså opplagte. Folk kan fortsatt 2+2. Hustad belegger utviklingen med tall:

I 1980 var det 22.000 innvandrarar i Noreg med bakgrunn frå den tredje verda. I 2004 passerte vi 200.000. No er talet på rask veg mot 300.000. I 1986 utgjorde innvandrarar frå den tredje verda 1,1 prosent av folkesetnaden, no er prosentdelen 6,6, kan vi lesa på nettsidene til Statistisk sentralbyrå (SSB). Ein særs stor del av desse er frå Nord-Afrika, Midtausten og Pakistan. For menn med pakistansk bakgrunn låg uføreprosenten i 2002 i aldersgruppa 55–59 på 45 prosent, for dei med tyrkisk bakgrunn på 55 prosent og for gruppa med marok­kanarar på 67 prosent.

Handlar dette om rasisme, at innvandrarane vert støytte ut av den norske arbeidsmarknaden? Kanskje, men eg tvilar på at det er heile forklåringa. Personar frå Sri Lanka har i same aldersgruppe ein uføreprosent på 9,5, og endå ljosare er det om vi ser på dei med kinesisk bakgrunn: Prosenten der er 7,8. Uføregjennomsnittet for heile folkesetnaden, inkludert innvandrar, er på 9,6 prosent.

I dag deltek 71 prosent av etniske nordmenn i arbeidsfør alder i arbeidslivet. Ei av dei innvandrargruppene som har auka mest dei seinaste åra, er somaliarar. Deira yrkesdeltaking er på godt under 20 prosent.

NHO har rekna på kor dyrt det vert om vi held fram med den noverande innvandringspolitikken. Til dette arbeidet har dei fått hjelp av Samfunnsøkonomisk institutt på Blindern. Økonomane har teke utgangspunkt i tal frå SSB. Dei reknar med at innvandringsfolkesetnaden kjem til å verta dobla fram til 2015. I mai i fjor vart svaret presentert i tidsskriftet til NHO, Horisont. Den låge deltakinga i arbeidslivet som mange innvandrarar har, kjem til å kosta Noreg heile oljeformuen. I ein kommentar sa professor Kjetil Storsletten til Aftenposten at den norske innvandringspolitikken hadde ført til altfor store kostnader for det norske samfunnet: «Å ta inn innvandrere med lav utdannelse fører ingen steds hen. Vi kan ikke fortsette den innvandringspolitikken vi har ført.»

Norge er et lite, gjennomsiktig samfunn. Hvor lenge kan man holde slike sammenhenger skjult? Hvor lenge kan Wiggo Johansen gjennomføre Redaksjon Én om familiegjenforening, uten å nevne at Norge importerer en sosial underklasse? Statsråd Bjarne Håkon Hanssen får kjøre den gamle leksa om at uten innvandrere stanser Norge. Han har panikk i øynene når Sara Azmeh Rasmussen ikke støtter ham, men sier at regjeringen har sviktet de unge annengenerasjons innvandrerne. Han må støtte seg til Usman Rana.

Det finnes et alternativ til å stanse familiegjenforening, og det er å avskaffe velferdsstaten, skriver Hustad. Men det er ikke det folk vil. Hvis det skjer vil Norge bli et brutalisert samfunn.

Men hvis SV får trumfet viljen sin gjennom vil resultatet bli en meget hard landing. Den er allerede i gang, i form av et stort antall barn som ikke kan norsk når de begynner på skolen, avsløring av organisert trygdejuks, og to standarder for behandling av kvinner og unge.

At Hustad har våknet gir håp. Det finnes mange gode krefter, men de er spredt. Hvis signalene kommer fra flere kanter kan de likevel bli "forsterket" og bli vanskeligere å ignorere.

De nærmeste år er viktige. Folk med kunnskap og formidling som yrke har et stort ansvar. La oss minne dem på det.

Unge menneske er inga handelsvare

PS. Den som måtte tro at Dag og Tid har gjennomgått en lignende erkjennelse som Hustad, tar feil. I samme avis skriver Roald Helgheim fra stikk motsatt standpunkt i en omtale av boken til Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen: Mistenkelige utlendinger, om minoritetar i norsk presse gjennom hundre år. (1902-2002)

Der Hustad ber om ærlighet mener Helgheim man har "hamret" på innvandrerne siden 1980-tallet!

Sidan oppgjeret med den såkalla «snillismen» for snart tjue år sidan blir vi framleis tuta øyro fulle av kor vanskeleg det har vore å ta opp dei problematiske sidene ved innvandring (sjølvsagt med «venstresida» som dei skuldige), endå det knapt har handla om anna sidan då. Omtalen av utlendingar skifta modus frå 70/80-talet, då det etter kvart viste seg at dei som kjem til landet, er alle slags folk, og at integrasjon er ein prosess som tek tid. Så kjem dei sjølvoppfyllande profetiane, meiningsmålingar der folk tykkjer det går for seint, utan å få spørsmålet om kven som har skulda, vi eller berre dei andre. Om den såkalla «venstresida» er å kritisere, er det for å ha vore for feig til å ta opp kampen og i staden late Frp få initiativet når det gjeld å leggje vilkåra for debatten. Då blir den dagen då «vi» og «den andre» står på like fot, endå fjernare.

Helgheim bryter sitt eget råd:

Historiske parallellar skal ein vere varsam med, men det slår meg med styrke at om det er ei gruppe som tidvis får ein omtale som er i slekt med det ein kunne lese om jødar i mellomkrigstida, så gjeld det den 18.000 somaliarar store minoriteten i Norge.

Det namnet vi gjev den framande

Norske medier har fremstilt det som at Hamas ble provosert til å aksjonere. I virkeligheten kan det ha vært en nøye planlagt maktovertagelse, og metodene var ikke "ville", men typiske.

A meticulous plan, drawn up by Hamas, the Islamic resistance movement, with tactical guidance from their Iranian mentors, was being put into action, and to devastating effect.

It was designed to defeat, once and for all, Fatah, the secular Palestinian nationalist party that talked peace with Israel. And it worked with lightning speed in a fratricidal three-day war in which at least 116 people died.

Det er vanskelig å forstå at de samme menneskene som hadde sympati for Yasser Arafat, nå kunne se rolig på at maskerte menn trampet på bildet av ham. Det er det islamismen handler om. I stedet snakker norske forskere og politikere fortsatt om de moderate innen Hamas, som måtte vike plassen fordi Vesten ikke hadde vært forståelsesfull nok. Moderat betyr noe helt annet i en islamistisk sammenheng enn i en vestlig-demokratisk.

Hamas' norske forsvarere fortsetter å terpe på at de er demokratisk valgt. Men glemmer at Hamas mener noe helt annet med demokrati. De demonstrerte hvordan de løser politiske motsetninger da de stormet Fatahs sikkerhetshovedkvarter torsdag:

Kaldt blod

Inside the security headquarters, Abu Fadi, a Fatah intelligence officer, could hear what was happening to his colleagues. Their masked attackers had sprinted in, heedless of casualties. Their doors had been kicked down and they had been dragged outside, their arms flailing in gestures imploring mercy.

Then the black-masked gunmen bowed their heads to the dust in prayer and separated those of their foes who might live from those about to die.

The victims were killed immediately, some in front of their wives and children, said a Palestinian witness hiding in a building overlooking the scene.

The witness, who gave his name only as Amjad, got on the phone to a local reporter in Gaza and told him: “They are executing them one by one.”

As he watched, he described what was happening. “They are carrying one of them on their shoulders . . . putting him on a sand dune . . . turning him around - and shooting.”

The testimony, direct from an Arab source, is crucial to refuting Hamas claims that its fighters killed only in hot blood.

Now those zealots - many just back, armed and trained, from Iran, were at Fadi’s door to wreak vengeance on him.

It was when he heard the Hamas battle cry - Allahu akbar! (God is the greatest!) - that Fadi realised it was all over. He grabbed his service handgun and escaped through a secret exit door. He ran for his life to the beach. A fisherman’s boat was waiting for him.

Not all his colleagues were so lucky. Minutes later the first Hamas hand grenade exploded in Fadi’s office. Dozens of fighters, with gleaming new weapons, ran wild through the building.

Amid the chaos, a Hamas man grabbed a laptop computer and ran a name search while the grenades were still exploding. When he found the people he was looking for they were handcuffed and taken away.

Soon after, bursts of AK47 fire were heard. The officials were shot dead at point blank range and thrown into an alley. Several hours later their families found their bodies - some mutilated - in the nearby morgue.

By late on Thursday, the green flag of Hamas flew from the building that had once been visited regularly by liaison officers from MI6 and the CIA.

As dusk fell over the Gaza Strip, its teeming refugee camps and its tenements housing 1.4m Palestinians, Hamas’s spokesman, Islam Shahawan, proclaimed: “The era of justice and Islamic rule has arrived.”

For the Palestinians, the “two-state solution”, so often talked of as a solution to their entanglement with Israel, had arrived in brutally unexpected form.

Det ble en to-statsløsning, men i en helt uventet form. Historien er ironisk på en brutal måte.

Iran

Saeb Erekat sa til Wolf Blitzer ikveld at situasjonen for palestinerne er den verste siden 1948. Utenlandske krefter trekker i trådene. Palestinerne er blitt kasteballer, sa Erekat, og viste til både Gaza og Nahr al-Bared i Nord-Libanon.

Til alle norske som gjentar og gjentar at Gaza er et fengsel hvor Israel sitter med bukten og begge endene: Israel har har ikke lenger kontroll over grensen til Egypt, og penger og våpen flyter uhindret. Erekat stilte også spørsmålet: Gaza er fattig, hvor kommer alle pengene og våpnene fra som Hamas hadde?

Since its withdrawal from the Gaza Strip, Israel has lost control of the southern border separating Gaza from Egypt. As a result, tons of explosives and arms have been smuggled in. “We even know about Iranian instructors who’ve arrived in Gaza,” said the commander of the southern sector, Brigadier-General Aluf Yoav Galant.

Palestinian security sources claim that hundreds of Hamas militants returned recently from weeks of training in Iran. “They left Gaza for Cairo, then flew to Tehran without anyone to stop them,” said a Palestinian official.

A warren of tenement flats, camps and shanty towns strung among the desert sands along the coast, Gaza is a perfect laboratory for the street fighting skills that Iran perfected in the ruins of Khorramshahr and Abadan during its own war against Iraq.

Israeli military intelligence says Gaza’s 115 square miles have been turned into a giant arms warehouse, honeycombed with strongpoints, booby traps and tunnels.

Alle forutsetningene det norske Midtøsten-bildet bygger på, ble veltet i løpet av noen dager. Teppet ble revet vekk under bena til norsk utenriksledelse. Det eneste som gjenstår nå er å gå i forbønn for humanitær bistand, og det er allerede igang.

After Hamas’s bloody triumph, showdown with Israel looms
The Palestinian civil war is about to become a wider conflict