Jutisminister Knut Storbergets 17. mai-tale viser at “fremtiden allerede er her”: Nasjonaldagen blir en blanding av gammeldags 17.mai, 1. mai og FN-dagen. Det blir en dag for alle.
Storberget var i Torrevieja i Spania og det var sikkert foranledningen til at talen ble ekstra “internasjonal”. Likevel tror vi den viser hvordan regjeringen ser for seg det nye fellesskapet: ute og hjemme, hånd i hånd (en ny vri på det gamle: “by og land”).
Åpningen er slik at man må lure på om justisministeren har tatt feil av 17. mai og 1. mai.
17 mai er en dag for alle. Ikke noe passer bedre enn et norsk 17. mai tog med innslag av flere flagg og flere kulturer. Det er dette 17. mai handler om. Inkludere og la alle få en stemme. Retten til å si ifra. Retten til å bevare sin egen identitet og kultur. Retten til å ta del i andres kulturer. Retten til å tro. Retten til å gå i tog, fredelige tog uten tanks og våpen. Selvfølgelig skal Julie Madelen, Kevin og Emma gå i toget her i Torrevieja. Norske barn i spanske skoler hører med i toget! Ikke bare for at de er norske, ikke bare for at de går i spansk skole; men først og fremst fordi de vil gå i toget. Velkommen!
En internasjonal dag
17.mai er en internasjonal dag. En flott eksportvare. Å sikre demokrati gir det beste grunnlaget for vekst. For sosiale reformer og for velferd. Demokratiet og rettstaten er det beste grunnlag for å løfte de som sliter. At markedet ikke styrer alene. At felleskapet er sterkt. Det vi fikk på plass i 1814 slåss mange mennesker for i dag. Rett til eget land demokrati og ytringsfrihet. Her i Spania merker vi kanskje mer enn noen gang at nasjonale spørsmål mer enn noen gang er avhengig av internasjonale forhold.
Og vi som trodde at 17. mai var en nasjonal dag! Her er mye velment, kampanjerettet, gode formål. Men fremfor alt ufokusert. Storberget vil drive opplysning om konsekvenser av globaliseringen. Men hvis han skulle vært ærlig og snakket til nordmenn, måtte han også tatt med hvordan globaliseringen både beriker og truer den nasjonale identiteten. Det tør han ikke, og dermed oppstår tvilen og skepsisen hos tilhørerne. I den drukner idealismen.
Det er knapt den ting Storberget ikke er innom for å vise at “alt henger sammen”, og at løsningen på problemer som trafficking og heroin ligger langt borte. Storberget viser innsikt i disse sammenhengene.
Vi trenger ikke bevege oss langt herfra før vi får dette spørsmålet nært innpå oss, bare over Gibraltar. Altfor mange afrikanere bor i land som sliter med ustabile politisk regimer, sosial uro, borgerkrig og mangel på elementære menneskerettigheter.
Altfor mange mennesker i Afrika får sine livsmuligheter ødelagt på grunn av krig. Mange av disse krigene handler om helt grunnleggende spørsmål som hvor grensene for staten skal gå, hvilke folkegrupper som skal omfattes og hva slags lovverk staten skal bygges på. Altfor mange kriger utkjempes fordi folkegrupper – innenfor og på tvers av eksisterende grenser - er uenige om hva som skal være fundamentet for en statsdannelse.
Den stygge dansken
Men så vil Storberget være “hjemlig” og etnosentrisk som han kaller det, og når han skal velge eksempel på det, så går han til Danmark. Piet Heins gruk er lubne og koselige, men i Storbergets munn får de en sjåvinistisk klang og det er tilsiktet.
17. mai er en dag som har en spesiell stilling for nordmenn, kanskje mest for de som er et stykke hjemmefra, lang unna barnetoget på Karl Johan eller i Kirkenes.
Et lite gruk for dagen kan kanskje sette oss i den riktige etnosentriske stemningen, selv om det tar utgangspunkt i vårt naboland Danmark:
DET ENESTE RIKTIGE!
Når klokken er 11 i Danmark,
er den 5 i USA,
10 i London, og 18 i Kina,
og 13 omkring Moskva.Hvor er vi danske et udvalgt folk,
at vi netop er født i selve
det lille velsignede landet, hvor klokken
er 11, når den er 11.
Når justisministeren skal snakke til nordmenn med hjemlengsel, tyr han til ordet “etnosentrisme”, og bildet av den selvsentrerte danske spiller nettopp på den karikaturen som er skapt av dansker: i de politisk korrektes verden er dansker blir symbolet på det verste, på alt vi ikke vil bli.
Patriotisk
Når Storberget vil tillate seg å være patriotisk - for det sier han er lov på 17. mai - så tyr han til historien om somalieren Ali og hans familie som går i tog. Det er en fin historie, men det er symptomatisk at det er innvandreren som får representere nasjonalfølelsen. Den innfødte er legitim bare i den grad den tar opp i seg og deler med de nye landsmenn. Den gamle nasjonalismen er suspekt. Det sies ikke direkte, men budskapet er ikke til å ta feil av.
17.mai er derfor dagen da det er lov til å være patriotisk, lov til å være stolt over å være norsk.
I den sammenheng er jeg glad for å vite at mange innvandrere til Norge også har et godt forhold til 17. mai. Det er ikke slik at de føler seg utstøtt og utenfor, tvert i mot. Et forskningsprosjekt ved Diakonhjemmets høgskole har vist at nasjonaldagen er den dagen da innvandrere i Oslo føler seg mest hjemme hos oss. Feiringen, som for noen står som et symbol på vår nasjonale selvgodhet, representerer det de drømte om å finne da de reiste hjemmefra.
Ali er fra Somalia, han er tobarnsfar, muslim og politisk flyktning. I et intervju i forbindelse med dette forskningsprosjektet, sier han: – Da barna sto foran Slottet og sang den norske nasjonalsangen, da kunne jeg ikke holde tårene tilbake. Selv har jeg ikke gledet meg på vår egen nasjonaldag. Så jeg var glad for dattera mi, for at hun har tilhørighet til et land som Norge. Hun synger nasjonalsangen og hun er glad og stråler og smiler. Det er noe jeg har savnet veldig lenge.
For Ali er 17. mai et symbol på den friheten han selv aldri har opplevd i sitt hjemland. Dagen blir en kompensasjon for sorgen og savnet han selv har hatt. Han er lykkelig når hans egne barn vinker med norske flagg mot kongehuset og synger “Ja vi elsker”.
Dele fellesskap
Storberget sier mye om menneskerettigheter. Han er konkret om Taliban og Darfur. Han skal ha med alt. Mot slutten syr han det sammen:
Det globale og det lokale henger sammen. Skal vi gjøre noe med sexkjøp og menneskehandel, går det en ubrutt rekke av utfordringer fra det norske gatehjørnet til en hjemplass et sted langt ute i verden.
Skal vi vinne kampen mot heroinen i Oslos gater, må vi lykkes i Afghanistan.
Vi kan gjøre noe med verden, vi kan gjøre den bedre, vi kan gjøre den tryggere – vi – som lever i landet på toppen av FNs utviklingsliste – vi kan gjøre en forskjell for andre mennesker. Vårt fellesskap kan nå ut til andre fellesskap.
Gratulerer med dagen!
Spranget fra det innsiktsfulle til det banale er ikke stort. Storberget snakker ikke om identitet, om samfunnets sammenhengskraft, som danskene er så opptatt av. Til tross for at han må vite at også det norske fellesskapet slår sprekker.
Det som er fraværende i Storbergets tale er måtehold, på alle måter. Fellesskapet er grenseløst. Ikke noe er umulig. Derfor snakker da også utviklingsminister Erik Solheim og Jan Egeland om avskaffelse av fattigdom og krig som realiserbart i vår tid.
Dette er sosialdemokratisk hybris.
Storberget kunne beholdt essensen i sin tale, om at vi vil dele ikke bare vår rikdom, men også frihet og rettigheter. Så kunne han sagt:
At også humanitet er en begrenset vare.
Det slo meg under seminaret i Stockholm. En av Sveriges fremste sikkerhetseksperter sto og snakket om alle møtene med Hamas-folkene. En av dem snudde seg i det han gikk fra et hyggelig hjemme-hos møte og sa: “Magnus, det er synd du går åt helvete.” Først trodde han det var en varsel om at han ikke slapp levende ut, men så skjønte han at det var et kompliment. Hamas-lederen likte ham så godt at han hadde unt ham et bedre sted. Men som vantro…
Humanitet er ikke noe som befinner seg i et vakuum. Det forutsetter at noen har makten til å håndheve retten. Politisk, sosialt og militært.
Humanitet er en begrenset ressurs, som alt annet: den avhenger av hvor stor befolkningen er, fordi det bestemmer hvor rikt landet er, hvor mange gjester eller nødstedte det kan underholde, og det avgjør hvor mange soldater det kan stille. Alt er bundet av Nødvendigheten. Det er ingen free lunch.
Men slik er det ikke i Bondeviks/ Gahr Støres verden. I det offisielle Norge som vil være det Jan Egeland kalte “en humanitær supermakt”. Her er godheten uuttømmelig. Man kan vedta en bedre verden. Penger har vi nok av.
Dette overlegenhetsperspektivet bunner til syvende og sist i at vi står utenfor: vår “ass is not on the line”. Vi er også arrogante nok til å være rause på andres bekostning, slik kritikken av Israel er et eklatant eksempel på. Israels ass er on the line hele tiden. De har ikke råd til å drømme seg bort. Da opphører de å eksistere. Det gjelder også mange andre samfunn og stater rundt om i verden. Når noen rusler rundt i mørket for å drepe deg er du ikke så veldig raus, slik som folk i det sørlige Thailand lever.
Det står for meg som en bespottelse av historien at disse opplagte sannheter ikke inngår i undervisningen. Bare den som kjenner sine grenser kan være human og storsinnet. Det er en innsikt som antikken kjente av smertelig erfaring. Mye av historieforståelsen er lærestykker i hva som skjer når mennesker slås av hybris. Overdreven humanitet kan også være hybris.
Folk stiller disse spørsmål i sitt stille sinn. De spør hver eneste dag: men har vi råd til dette? Når kommer regningen? Men Storberget og hans like hører dem ikke.
17.mai er en internasjonal dag!
Storbergets tale 17. mai 2007 Torrevieja, Spania
