Historien om bestefaren og statsråden sier mye om dagens Norge. Den sier noe om de som vet og forstår, men ikke har noen som vil lytte, og om de som har alle megafonene, men ikke vil forstå.
Først og fremst sier det noe om et alvorlig mistillitsforhold mellom anstendige, trauste borgere og en regjering som lever med hodet i skyene, og velger de andres rettigheter fremfor landets egne borgere. Sorry, inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen, det er det du realieten sier når du sier at:
Men de som er forfulgt og trenger beskyttelse skal fortsatt få komme, og alle skal få sin sak behandlet på en rettssikker måte. Jeg tror at jeg forstår fortvilelsen og den bunnløse sorgen, men kan ikke bruke det til å gjøre Norge til et land som melder seg ut av internasjonale spilleregler. Menneskerettighetene skal gjelde også i Norge, sier Hanssen.
Men kjære Hanssen, enten kjenner du ikke – eller så undervurderer du dine egne borgere. Jan Lian mener og sier heller ikke at vi skal stenge grensene. Han sier bare det som må til for å gjenvinne kontroll med situasjonen: asylsøkere må inn på kontrollerte institusjoner til man har funnet ut av hvem de er og om de er berettiget til asyl.
Hanssen vet utmerket godt at norske myndigheter ikke har kontroll på situasjonen. 90 prosent av de som kommer har ikke ID-papirer. Man aner ikke hvem de er. Ca. 2.000 forsvinner fra mottakene hvert år. Ingen vet hvor de er.
Hanssen vet også godt at asylinstituttet er noe som utnyttes, og man aner ikke hvem man har med å gjøre, og følgelig heller ikke om historien de forteller er sann. Når Hanssen sier man ikke må bryte menneskerettighetene, så blir spørsmålet: til hvem? Hvis et menneske innvilges asyl ut fra en formelt korrekt historie, men som er oppdiktet, hvem sine rettigheter er det så som krenkes? Har det streifet Hanssen at det kan være rettighetene til de som er her?
Dagens VG er som en eneste illustrasjon på hva som er feil med dagens fremmedpolitikk, herunder asylpraksisen.
Jan Lian nevner Marita Strøm-saken som eksempel på hva som er galt. To kurdiske brødre kommer til Norge med falsk identitet. Den ene, Osman Omar Osman (mediene bruker fortsatt det falske navnet) gifter seg med Marita Strøm, og får to døtre med henne. Han blir norsk statsborger. Under et besøk i Kurdistan får han henne drept 4. september 2004. Ved store anstrengelser blir de to døtrene hentet hjem til Norge, hvor søsteren til Marita Strøm tar seg av dem. De bor i Namsos, ikke langt fra Overhalla.
Osman Omar Osman blir dømt til døden, og norske medier med NRK i spissen gjorde en periode et stort nummer av at norske myndigheter måtte få ham “hjem” til Norge. At han har svindlet til seg statsborgerskapet ble det tiet om.
Først da broren ble dømt for å ha truet med å drepe Marita Strøms familie, ble mediene tause. Broren ble utvist fra Norge på livstid. Men mandag ble han pågrepet i Skien, hvor han skal ha bodd i to måneder. Det er bare ti måneder siden han ble transportert ut av landet.
I Namsos er befolkningen sjokkert. Nå sitter broren i varetekt i påvente av en ny utvisning.
Hanssen hevder han forstår smerten til de berørte i Overhalla. Det er mulig han gjør det på et medmenneskelig plan. Men politisk forstår han det ikke. De signalene han sender ut vitner om det.
En politiker med normale instinkter vil forstå hvilke inntrykk en sak som Overhalla-drapene og Marita Strøm-saken gjør i et lokalmiljø. Alle føler seg som de pårørende. Vi kan så levende sette oss i deres sted.
I stedet sender altså Hanssen, Skei Grande og Ryan et brev til Overhalla og ber dem ikke skjære alle over én kam. Det er nesten så man tror det ikke er sant.
Det sier mye om hvor lite tiltro politikerne har til vanlige folk. Det sier også mye om hvor lite medfølelse de har med vanlige mennesker. Brevet føles som et slag i ansiktet. Det utløser nettopp de følelser Hanssen, Ryan og Skei Grande vil forhindre: For det viser at regjeringen og Venstre er mer opptatt av å beskytte innvandrere og asylsøkere enn landets egen befolkning.
Denne historien er en illustrasjon på det vi lenge har ment er feil ved kongeriket. Vi føler at folk forstår hva som skjer, og vet at myndighetene svikter. Når virkelighetens stygge fjes viser seg, slår politikerne tilbake mot folk og sier det er de som må passe seg. Det er nesten så det ligner en karikatur, men det er dessverre sant.
Oppgaven blir å bevare sin medmenneskelighet, på tross av politikerne.
No related posts.