Den største kampen for ytringsfrihet i våre samfunn foregår mellom en gammel og ny offentlighet. Den gamle er Gutenberg-orientert og henger igjen i hierarkiske strukturer. Den nye er et barn av den digitale tidsalder. Den er horisontal, fordi ingen kan vite alt. Den viser respekt for seriøsitet og er ydmyk, men reagerer på alle som "tror de er noe".
Man leverer sitt produkt og venter på "dommen". Det er responsen som avgjør. Det er mye tettere bånd mellom avsender og leser enn i den gamle trykk- og eter-orienterte offentlighet.
Det er feedback-funksjonen og informasjonsflommen som er kjennetegn. Det er i ferd med å utvikle seg en type kresne lesere som vet å skille på hvem som har peiling og hvem som later som. For å si det litt stygt: I de etablerte mediene er det mye pondus og status. Byline og store bilder dekker over manglende kunnskaper og dårlig håndverk. Det blir dissonans i forhold til leserne. På nettet får man øyeblikkelig beskjed hvis noe ikke holder.
Det er interessant at nettdebattene på de store nettavisene har utviklet seg til søppelkasser. Jeg tror det har noe med mangel på dialog med leserne. Det går ikke bare på den enkelte artikkel og at journalistene i liten grad deltar i debatt med leserne. Det viktigste er at hverken redaksjon eller den enkelte journalist går i dialog med leserne.
Å gå i dialog vil si å senke guarden, gå ned på lesernes nivå. Anerkjenne dem som likemenn. Det er faktisk alltid noen der ute som er like kvalifisert eller vet mer enn den som skriver. Men det vil ikke journalistene. De er blitt en egen kaste, med innflytelse og privilegier.
Det ville trolig utløse voldsomme diskusjoner i redaksjonene hvis journalistene skulle begynne å ta dialogen med leserne på alvor. Men jeg tror det vil tvinge seg frem. Forakten for leserne er en av de viktigste grunnene til at opplagstallene synker og at TV-tittingen minker. Det skjer ikke noe som tenner folk, som viser at journalistene tar deres liv på alvor.
Knut Olav Åmås må gjerne si at bloggere er parasitter. Det tyder på at han ikke har peiling på hva som foregår ute blant folk.
I Aftenposten dyrkes fortsatt konventikkelplakaten: For å få lov å mene noe skal man være sertifisert. Det er en helt bestemt gruppe mennesker som får lov å mene noe. Journalister og et velvalgt knippe kommentatorer selvsagt. Så en diffus gruppe førsteamanuenser, politikere og forskere av ulikt slag som har det til felles at de ikke snakker folkets språk.
Hva er folket? Tja, det er evnen til å gå ned gata og kjenne på stemningen hva folk mener. Det handler om å gå i ett med andre, være en av dem. Å vite hvordan en avisoverskrift blir lest, og det er ofte noe helt annet enn det redaksjonen mente.
Men redaksjonene ser ikke ut til å forstå hva folk tenker. Det er ikke bare Frp-koden de ikke greier knekke. De kjenner ikke sitt eget folk.
Det tar tid å venne seg til en ny virkelighet. Og når konsevatismen sitter i veggene som hos de gamle mediehusene, vil det ta ekstra lang tid med en gjennomlufting. Litt rart: i stedet for å tilpasse seg, og møte utfordringene, kjemper man mot noe som er uavendelig.
Det er ikke bare konservatisme eller frykt for posisjoner det er snakk om. Vi har også et konsept om den offentlige meningsdannelse som redaksjonene og også politikerne hegner om. Willoch fryktet for eksempel for kontrollen over meningsdannelsen i forbindelse med Mecoms kjøp av Orkla Media. (Aktuelt nå er det nye digitale bakkenettet der gratisaktører ikke slipper til, slik at TV-tilbudet og mangfoldet faktisk vil bli mindre - mer makt til de etablerte og "ansvarlige". Men tradisjonell TV er i ferd med å bli "ut" og lavstatus, og det går fort, seerne svikter.)
Det er nemlig på dette planet mye skjer. Ting vinkles på visse måter, kommentatorer med riktige meninger slipper mere til, rapportering av potensielt brennbare tema gjøres meget kort om overhode. Franske og svenske innvandrerghettoer med sine opptøyer er et eksempel på det. Tolkning og analyse har slagside. Dagsrevyen forteller ofte mer med bilder enn med ord. (Propaganda vi må betale for selv, analogt med å måtte ut i skauen for å hente sitt eget ris ;) )
All denne "formingen" begynner nå å bli en smule krampeaktig, den begynner å bli gjennomskinnelig. Folk aner mer enn vet at det er noe som skurrer. Og det er en liten andel som er litt ekstra interressert og finner frem til steder som document, honest thinking og rights.no.
De som vokser opp nå behersker informasjonsfossen. De lærer seg å sile ut og bedømme kilder. De vil ikke la seg passivt informere, en overgang fra push til pull.
"I Aftenposten dyrkes fortsatt konventikkelplakaten: for å få lov til å mene noe skal man være sertifisert: det er en helt bestemt gruppe mennesker som får lov å mene noe. Journalister og et velvalgt knippe kommentatorer selvsagt. Så en diffus gruppe førsteamanuensiser, politikere og forskere av ulikt slag, som alle har det til felles at de ikke snakker folkets språk. "
Jeg spurte en gammel Aftenposten-journalist hva som skal til for å bli kommentator der i gården. Han ramset opp en hel mengde kvaliteter.
Så leser jeg Kathrine Aspaas sine små sprell, og konstaterer at hun skriver, mest av alt, som en fremmelig gymnasiast.
Sneik hun seg inn da alle sov?
"(Propaganda vi må betale for selv, analogt med å måtte ut i skauen for å hente sitt eget ris ;) )
"
LOL!:D
Der har du sosialdemokratiet i et nøtteskall. Staten vet hva som er best for deg, og du må betale for din egen indoktrinering...
mange tradisjonelle media i Norge
har som mål
'å forme oppinionen' (manipulere leseren)
og ikke INFORMERE
Debattene på dette nettstedet lever ofte utrolig godt på å tolke utsagn på én måte, den som passer best for Hans Rustads verdenssyn. I en kort periode trodde jeg det var en slags liberalitet og åpenhet. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte noe annet.
Det jeg sa i en uformell samtale ved åpningen av Norsk Redaktørforenings landsmøte, nokså viltert ledet av NRK P3s Mina Hadjian, var at en del norske bloggere er overraskende parasittiske på norske papiraviser -- dvs. i påfallende grad fiksert på norske papiraviser i veldig mange av sine kommentarer og oppslag.
Det tror jeg mange av dere vanskelig kan tilbakevise.
Det var ment som en spissformulert observasjon som jeg mener er ganske interessant (at de utskjelte norske papiravisene setter elitebloggernes dagsordener), ikke en nedsettende verdidom. Jeg sa også, som vanlig, også en del setninger om hva bloggere og nettdebatter gjør av positive ting med norske offentligheter.
Men at JEG sier det, passer selvsagt ikke (også for øvrig som alltid) inn i bloggeres konfliktkonstruksjoner.
Bloggere tåler tydeligvis dårlig å bli tiltalt og omtalt i samme krasse ordbruk som så ofte finnes på deres egne nettsteder.
I dag er norsk media en eneste stor suppe fra samme ferdiglagde suppepose, det er de samme nyhetene en finner alle steder (tv, radio, aviser, ol). Samme vinkling og nesten ingen kritiske spørsmål.
Kritisk og undersøkende journalistikk eksisterer vist kun mot det som ligger til til høyre for partiet Høyre.
Hva skal man med statsstøtte, når det samme serveres alle steder?
Og se hvor enkelt selv "amatører" kan pille argumentasjon og gehalt ut av velfriserte nyhetsoppslag.
Men det er vel en grunn til at tallene for opplag, lesere, seere og lyttere stadig er synkende i de tradisjonelle nyhetskanalene....
Åmås har noen poeng her.
Enkelte bloggere har en tendens til å være noe self important. (Ikke rettet mot denne) Men sannheten er at det ikke er så mange der det er noe særlig å hente.
"Men redaksjonene ser ikke ut til å forstå hva folk tenker. Det er ikke bare Frp-koden de ikke greier knekke. De kjenner ikke sitt eget folk", skriver Hans.
Her er Hans inne på essensen, og muligens "Frp-koden". Det er vel nettopp det å ta pulsen på folket som er Frp's kjennetegn, og som av politiske motstandere (inkludert journalister) benevnes populisme. Dette har etterhvert blitt en torn i øyet på journaliststanden også, som ikke helt klarer å adoptere det som skjer rundt en. Journalistene fortsetter i den gamle tralten, og ser ikke at passasjerene gjerne står igjen på perrongen. Derfor ser jeg det ikke ulikt at det er en mulig forklaring på avisene, og mediene generelt, sin tilbakegang i seertall/lesertall.
Når Almås kryper ned i skyttergraven (ikke et ukjent fenomen i engere kretser), så er det kanskje en bekreftelse på bloggenes/kritikernes anskuelser , og derigjennom en konsekvens av egen utilstrekkelighet. Når en bjørn er skadeskutt, så blir den aggressiv. Jeg tolker det som et godt tegn på at man har pirket i et åpent sår. Det åpne såret begynner etterhvert, etter mitt skjønn, å bli meget synlig for alle og enhver.
Når så Almås lirer av seg den avsluttende frasen:
"Men at JEG sier det, passer selvsagt ikke (også for øvrig som alltid) inn i bloggeres konfliktkonstruksjoner", så virker det egentlig som en forsterkelse av nettopp bloggernes "verdenssyn". Dette skal gi et inntrykk av at noen er på leting etter/eller oppkonstruerer problemstillinger som ikke er der. Sorry, Mack. Det er plenty med problemer, og dessverre er media ett av disse problemene.
Det er på tide at den berømte "gå i deg sjæl" også anvendes innenfor media.
Mvh. Pål Mathisen
Det er hyggelig at Åmås stikker innom. Men trist at han må være nedlatende. Jeg kan bare kvittere: til å begynne med hadde jeg også forhåpninger til Knut Olav Åmås. Han gjorde noen spennende grep, men så dukket noe annet frem, hvor stikkord er "konfliktskapende": det gjaldt å gi spalteplass til aggressive muslimer og deres norske apologeter, som stopper munnen på sekulære muslimer og norske forsøk på å tenke høyt om eget samfunn. I en kategori for seg står Gaarder-kronikken, som jeg mener vil gå inn i kulturhistorien på linje med Knut Hamsuns støvlespark til Ossietzky. Jeg har ikke sett tegn til at Åmås forstår rekkevidden av hva han satte igang, men fremdeles synes det å være "konfliktskapende" er spennende. At slike ting kommer på trykk sier noe om en offentlighet i forfall. Dagens elitære offentligheten mangler dannelse, og er blitt opptatt av seg selv, sine egne posisjoner, berømmelse og støy. At Åmås på ramme alvor er blitt kalt nykonservativ sier en del.
Å kalle det å kommentere det norske nyhetsbildet for parasittisk er en merkelig måte å kommentere kritikk på. Det er en ulik kamp: enkeltindivider mot store mediehus. Aftenpostens utenriksdekning er like "parasittisk" - dere skriver av og kommenterer andres arbeid. Det avgjørende er kvaliteten på arbeidet, ikke at man bygger på hverandre, og utenriksdekningen i Aftenosten er dårlig. Document.no bruker nærmest utelukkende store mainstream-kilder: new york timesk, washington post, times, you name it. Den informasjonen vi finner stemmer på mange måter ikke overens med det bildet Aftenposten formidler. Men Åmås vil vel si at de er ensidige, og preget av sitt verdenssyn. Da foretrekker vi utlendingene.
Om norske aviser, la meg si det sånn: man kan flytte utenlands som jeg gjorde, være ute i 5 år, komme tilbake på ferie 5 år etter, og bla i de samme avisene: det er som om man nettopp har vært på dass! Det er akkurat samme folkene! (Trond Giske - Ari Behn, Trond Giske - Ari Behn - arrggghhhh, hodet mitt sprenges!)
Å lese norske riksaviser er som å lese Finnmarken i forhold til de britiske avisene, i tillegg mistenker jeg at de britske skribentene rett og slett er bedre skolerte enn de norske. Og der tror jeg er litt av grunnen til at de britiske avisene ikke er så venstrevridde som de norske og svenske. I de britiske avisene skriver de rett ut om problemene, de er ikke redde for å prate rett fra levra, i god britisk tradisjon. Skulle f.eks. likt å sett en norsk avis med samme overskrift som Daily Express: BAN IT! med krigstyper og bilde av en slørkledd dame. De norske avisene er jo rene stortingsreferater og Menighetsbladeti forhold til:)(Nu er jo Daily Express VELDIG "Right Wing" da;)
(Var litt på nippet til å gjengi noe muntlig vi pleier si der nord om hva Åmås kan få lov til, men slike gloser egner seg ikke på trykk;)
Når vi er inne på det, bloggdebatter blir naturligvis friskere og muntligere når leserne får lov å lufte sine frustrasjoner direkte uten å gå veien gjennom leserspaltene med sin kvalitetskontroll og bedømning av hva som er passende, men det stiller samtidig større krav til debattantene; de må nok tåle litt hardere medfart enn de er vant til fra papirmediene. Men som i regla vi lærte som barn: Den som er med på leken....
Hans Rustad setter ordet "konfliktskapende" i hermetegn og leder leseren til å tro at jeg bruker et slikt ord. Det gjør jeg aldri. Det jeg prøver er å blottlegge, klargjøre og bearbeide de konflikter som preger samfunnet. Det er noe annet, men det kan være svært ubehagelig.
Vi har publisert og publiserer gjerne sekulære muslimer -- Sara Azmheh Rasmussen og Shahzad Rana er bare to av dem.
Jeg registrerer at jeg selv blir plassert alle steder på den politiske skalaen. Mangel på dogmatisme og forutsigbarhet, både i debattprofilen og i kommentarene jeg skriver, forvirrer tydeligvis. Noen frustreres over at det man gjør ikke kan settes i klare båser eller kategorier og stempler det som mangel på meninger og profil. Andre finner forsøk på åpenhet og utforskning.
Jeg ser at jeg kunne brukt et mindre belastet ord enn "parasittisk" om norske elitebloggeres forhold til norske papiraviser. Det var en provokasjon, og hvis den ikke er produktiv har den ikke hensikt.
Et av de viktigste temaer på debattsidene i Aften og Aftenposten er kritikk av egen avis og av mediene generelt. Her lar jeg meg stadig inspirere av både blogger og andre nettmedier. Ikke minst mht. det Rustad viser til i sitt forrige innlegg, å sprenge seg ut av norsk medievirkelighet og dukke ned i et mangfold av internasjonale medier. Det er ingen tvil om at norske journalister og redaktører ofte er hårsåre og ikke takler kritikk så godt som de burde. Derfor er mediekritikk uunnværlig maktkritikk. Og dette er også en av de viktigste innsatsene til norske bloggere.
Men det går an å være med på et prosjekt om å gjøre norske aviser bedre og skarpere uten å fraskrive dem enhver ære og gi dem opp -- slik norske elitebloggere så ofte og så unyansert gjør.
Papiravisenes død er neppe nært forestående.
Her synes jeg med ett Åmås ble offisiøs og gammelmodig. Jeg har ikke plassert deg politisk, med noen -isme. Men påpeker uoverensstemmelser i hva du sier du vil og faktisk gjør: det er feks. ingen grunn til at folk som oppkaster seg til aggressive talsmenn for muslimer skal ha klippekort til spaltene. Dissidenter som Sara Azmeh Rasmussen og Shahzad Rana står alene. De snakker bare for seg selv, men Usman Rana, Iffit Qureshi et al, og deres norske medspillere snakker på vegne av et stort "vi". De virker intimiderende. Det er noen klassiske mekanismer som virker i et samfunn preget av sosiale konflikter: man søker mot sentrum, og dissentere blir stående alene. NRKs angrep på Kadra er grovt eksempel på at en statsinstitusjon kan benyttes i det jeg oppfatter som en politisk kamp.
Du skriver og sier til KK at du ikke føler lojalitet mot institusjoner, og hyller dissenterne, og at Aftenposten og Aften er opptatt av å slippe til kritikk av avisen/e! Virkelig? Da må ha gått glipp av noe, selv om jeg har lest avisen et helt liv. Det er ikke vanskelig å lese den politiske innstillingen til profilerte journalister som Per A., Ingunn Økland, og jeg har til gode å registrere noen debatt om deres syn. Jeg tror en spennende avis må vise en langt større åpenhet hvis den skal bevare lesernes tillit: både om egne standpunkter, og hvor kildene kommer fra. Istedet hever norske journalister guarden. Men de skjønner ikke at nettet har leveled the playing field. Jo mer sekterisme i redaksjonene, jo større frafall. Dette er et tap for demokratiet, da de etablerte mediene sitter på ressursene. Jeg har selvsagt aldri fraskrevet norske aviser enhver ære. Ærlig talt, vi beveger oss ikke på et slikt nivå. Vi ønsker at dere skal begynne å tenke og vise at dere gjøre det.