Ekstremisme fra sentrum

I en kommentar til valget i Frankrike innfører Alain Finkielkraut et nyttig begrep: ekstremisme fra sentrum.

Vi har nå ekstremisme fra høyre, vi har ekstremisme fra venstre, og vi har en ekstremisme fra sentrum, skriver Finkielkraut.

Han sikter åpenbart til det merkelige fenomen at politiske krefter som definerer seg som sentrum, forfekter ekstreme synspunkter. Segolene Royals anklager mot Nicolas Sarkozy om at han appellerte til de lavere instinkter og en seier for ham kunne utløse vold, var å overskride en grense. Hun leflet selv med volden. Men ingen forstøtte henne av den grunn. Det kommer an på hvem som sier det.

Det samme fenomen ser vi i mediene. "Ekstremisme fra midten" kunne godt være samlebetegnelsen på mye av nyhets- og særlig utenriksjournalistikken i NRK. Den er blitt et speilbilde av den karikaturen en tegner av Bush, Blair og Israel: like unyansert og reduksjonistisk (én årsak forklarer alt).

Aftenposten skriver på lederplass om Irak-krigen som "den påvist feilaktige krigen", og forveksler taktiske feil - manipulasjon av etterretningsmateriale med strategiske: det fantes mange grunner til å fjerne Saddam. Men bare historien kan si om tidspunktet var riktig.

Det vi ser er at journalistene går inn som kampanjejournalister for å drille inn et budskap, om hvem som er den primære utløser, den som får kjeglene til å støte sammen. Det ble tydelig da Tony Blair varslet sin avgang: Han er den primære utløser, som har dratt Storbritannia inn i en krig som har radikalisert britiske muslimer. Det er et enkelt, behagelig budskap, som får regnestykket til å gå opp. At jihadismen skjøt fart på 90-tallet helt av egen kraft, ser ikke ut til å affisere dem.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har gitt et intervju til SVT Radio. Her sier han at Hamas ikke er en terrororganisasjon. Han sier helt eksplisitt at slik ser ikke han det. Hamas er en religiøs, politisk-sosial bevegelse som har benyttet terror som metode, presiserer Gahr Støre, og later som han er den opplysende.

I virkeligheten beveger han seg over på en helt annen akse. Den samme som den amerikanske professor Miriam Cooke beveget seg langs under seminaret i Stockholm fredag. Hun omtalte kvinnelige selvmordsbombere som "holy violence as a mean of selfexpression".

Slik snakker bare den som står på sidelinjen, hvis egne liv aldri er i risikosonen. Gahr Støre/Cookes verden er den utlimate liberale, som kan være raus med andres liv.

Denne "liberalitet" forutsetter at humaniteten er uutømmelig. Det er den ikke. Der hvor ditt eget liv er "on the line" blir humanitet en begrenset "commodity". Hvilket den har vært under store deler av historien. De siste 30 år har vært et unntak: hvor sammenfall av materiell vekst og velferd har gitt oppfatningen av at humanitet er noe grenseløst. Det er det ikke.

Der hvor plutselig ditt eget liv er i fare, settes helt andre mekanismer i sving. Det skjer en avveining.

Hamas er ikke bare Israels, men også vår fiende. Ikke bare ved sine metoder, men ved sine mål: en religiøs stat.

Den som bidrar til å tildekke dette løper i realiteten fiendens ærend.

Det betyr ikke at man ikke kan fremføre rasjonelle argumenter for å snakke med Hamas. De finnes. Men det er påfallende at den utenriksminister som var først i verden med å anerkjenne Hamas-Fatah-koalisjonen må ty til argumenter som unnskylder og er forløyet.

Men hvorfor har palestinerne gått over fra den sekulære vei til den religiøse ville SVT-journalisten vite. Jo, det er fordi den sekulære ikke førte frem, svarer Gahr Støre. Det er altså Vestens skyld at palestinerne har stemt Hamas!

I samme åndedrag sier han at det vil bryte ut borgerkrig blant palestinerne hvis ikke vi støtter Hamas-regjeringen. Det nærmer seg den utpressing palestinerne er blitt eksperter på. -Gjør dette, ellers ....

Denne ekstremismen - for det er ikke noe annet ord for det - utspiller seg for våre øyne daglig. Vi tutes fulle av den, og det er på tide å kalle den for hva den er.

Det ville vært opportunistisk under andre omstendigheter.