Mye tyder på at britenes fangenskap i Irak kommer til å bli en langvarig affære. Ekstreme krefter vil bruke krisen for alt den er verdt, for å trosse verdenssamfunnet og mot interne rivaler. EUs lunkne respons er et dårlig varsel for britene.
Aftenpostens leder har kommet til stikk motsatt konklusjon av The Times, at EU ikke bare gir sin støtte,
men går aktivt ut med en kraftig fordømmelse av Iran og en like kraftig solidaritetserklæring overfor Storbritannia. Det gjorde EUs utenriksministre etter et møte i Bremen før helgen.
Fordømmelser og retorikk er blitt erstatning for politikk. Aftenposten beruses av sine egne ord:
Her ser vi et eksempel på EUs ønske om å opptre med en klarere profil på den utenrikspolitiske arena.
Britene hadde bedt om en suspensjon av EUs generøse eksportgarantier. Det ville gjort inntrykk på iranerne, men ingen av de tre store, Frankrike, Tyskland og Italia, var interessert. Eksporten betyr mer. Dermed kunne ekstremistene i Teheran innkassere en seier, slik de også gjorde i Sikkerhetsrådet. Aftenposten nevner ikke de harde fakta, men lever på de luftige ord som er blitt EUs varemerke.
Det alvorlige er selvfølgelig at dette dreier seg om en konfrontasjon mellom et messiansk, totalitært prestestyre og Vesten. Iran har valgt seg ut ett land, men få kan være i tvil om at dette dreier seg om hele konfliktfeltet mellom Iran og det internasjonale samfunn: innflytelsen i Irak, atomprogrammet og støtten til grupper som Hizbollah og Hamas.
Det er den frivillige lobotomien, at man nekter å se sammenhenger, som er skremmende. Faremomentene er ikke diskontert i analysene. Det er den samme luftige idealisme som omgir statssekretær Raymond Johansens besøk hos Hamas-koalisjonen og utenrikskomiteens kommende besøk til Teheran.
Regjeringen har satset noe av sin prestisje og anseelse på at Hamas vil levere. Men hvis israelernes etterretning har rett i at det har pågått en storstilt våpensmugling inn til Gaza de siste fire måneder, kan de få seg en stor overraskelse. Det virker ikke som om Støre & Co har regnet med en slik mulighet.
Det samme gjelder Irans intensjoner. Analytikere advarer og sier dette er et velkalkulert spill.
Many observers were already pessimistic.
“This is going to be a prolonged problem,” said Dr. Abdulkhaleq Abdulla, a political scientist at the United Arab Emirates University in Dubai. “There are parties in Iran who would like to turn this into another test of strong will, and to show that Iran is capable of making the West meet its demands.”
…
Hardliners within the Iranian leadership may have overruled the release, believing that Iran needed to assert itself at a time when it feels under threat from the West, some analysts said.“They are saying they are a power to be reckoned with in the region,” said Joost Hiltermann, a Middle East expert from the International Crisis Group, a think tank. “It’s a very dangerous game. Anything can go wrong at any moment.”
Alle oppegående mennesker ser sammenhengen mellom denne krisen og tidligere konfrontasjoner mellom islamistiske stater og Vesten: Forsøk på kompromiss blir tolket som svakhet. Likevel fortsetter norske utenrikskommentatorer å forklare at det er britenes koloniale fortid som gjør iranerne sensitive.
Bak ligger et “desperat” ønske om å finne en rasjonell forklaring. Det kan berolige nervene. Men det er bedre å slippe panikken til og se faren i hvitøyet. Den er høyst reell. Teheran vil ha full underkastelse.