Kadra sier ikke noe. Når hun sier noe, holder hun det meste tilbake. På direkte spørsmål om hun er redd, svarer hun at hun er blitt mer forsiktig.
Etter at hun ble angrepet forkynte norske opinionsdannere at hun hadde fire millioner livvvakter. De hadde ikke fått med seg at hun allerede bodde på hemmelig adresse.
Det er ikke livvakter Kadra trenger. Det er folk som tør tenke. Debatten i NRKs “Standpunkt” ikveld viste at det er det det er mangel på. Derfor observerer Kadra og sier ikke så mye. Hun får ikke den oppbacking hun venter på.
Hvorfor sies det ikke noen forløsende ord? Fordi debatten i Norge aldri helt har kommet i siget. Noen få selvstendige stemmer, som Saera Khan og Shazad Rana, prøver. Men de får ikke ærlige svar. De får motbør, unnvikende motbør fra det muslimske miljøet. Taktikken er å spille dundyne: la slagene synke inn og miste sin kraft. Ta brodden av kritikken og si at “kjære deg, dette er da ikke kontroversielt i det hele tatt”! Akkurat det fikk det til å renne over for Unni Wikan: “For noe tøv, dette er superkontroversielt. Kadra betraktes som en utstøtt”.
På det ene side er det ikke kontroversielt, for denne debatten har pågått lenge, og for det andre har hun valgt feil forum. Selv Erik Wold ble litt provosert da Lena Larsen sa at hun støttet Kadra, men samtidig var det hun sa skivebom.
Andre avledningsmanøvre: Mohammed Usman Rana krever at det skilles mellom kultur og religion. Overfallet hadde ikke noe med islam å gjøre. Han ville bl.a. snakke om innvandringsregler. De var for slappe!
En annen strategi er å si at det pågår tolkning av Koranen uavlatelig, og har gjort det de siste 1.400 år! Usman Rana utviser en frapperende arroganse, så folk mister både munn og mæle. Han setter hele tiden folk på plass med at de ikke vet nok om islam. Også Unni Wikan fikk beskjed om at hun ikke visste nok, da hun snakket om at kvinner blir kontrollert over hele den muslimske verden. Dette var ikke islam, erklærte Rana.
Mot denne frekkheten blir de ikke-muslimske deltakerne målløse. Det minner om diskusjonene med SUF’ere og ML’ere i sin tid. De omdefinerte hele tiden debatten etter sine premisser, slik at de andre mistet grepet.
Problemet er at også Saera Khan har overdrevne forestillinger om muslimsk reformvilje. Hun nevnte Saadawi som eksempel på en muslimsk feminist, og Al Ahzar-universitet som eksempel på en opplyst institusjon. Dette er ønsketenkning. Saadawi måtte nylig ta timeout etter at hennes siste skuespill ble skarpt kritisert. Al Ahzar forvalter ortodoksien, og intoleransen.
Faktum er at det å konfrontere muslimer i en åpen diskusjon nødvendigvis må være en smertelig erfaring. Det store norske Vi har aldri turt å gjøre det. Nå er momentumet i ferd med å løpe fra oss. Debatten havner etter få minutter i grøfta, og programlederne virrer hit og dit, fordi de ikke har noen grunnleggende forståelse av hva det handler om.
Norsk Journalistlags leder Austenå snakket på radio idag om behovet for å lære opp journalister i religion, selvfølgelig mest de “nye”. Hvem skal påta seg den oppgaven? Jeg er redd det blir en “ansvarlig” undervisning, som mener at det er relevant å trekke sammenligninger mellom kvinnekampen på 70-tallet og islams problem med kvinner feks. Dialog-kulturen vil stå sterkt.
Vi kan være sikre på at de selvstendige jentene etterhvert vil velge tausheten. De får ikke svar.