Mai er det grønne håpets måned, og Gahr Støres forsøk på å si noe om det nye norske “vi” fortjener oppmerksomhet. Talen er generell, ideell og høytflyvende, men det legges likevel ned tydelige markører.
Fremfor alt merkes en uvilje mot å nevne konflikter, av mer dyptgående karakter. Forskjeller? Ja, men de er til for å overvinnes. Slik går visa.
Den som får beskjed om å skjerpe seg er de “gammeldagse” borgere. De som ikke forstår eller er villig til å forandre innstilling.
En innsnevret forståelse av vi svekker betydningen av det norske. Vi kan ikke bare være de av oss som ser ut som nordmenn gjorde for 50 år siden. Et begrensende vi reduserer det norske og hindrer det norske fra den naturlige endring og vekst som skjer for at begrepet norsk skal høre til Norge.
Dette berører også utenrikspolitisk arbeid. Et representativt vi vil også være en ressurs i arbeidet med å sikre norske interesser i områder der vi fra før har svake bånd.
Adjektivet “innsnevret” er neppe tilfeldig. Det nasjonale er “innsnevret”, i motsetning til det globale, som er åpent. Men ord som “inkluderingsdepartement” har noe nytaleaktig over seg.
Grunnleggende dreier det seg om interessene til de som var her “først”. De er andre enn nykommernes. Man kan ikke fortelle de innfødte at nykommernes interesser skal gå foran deres. I det minste må man erkjenne at det er forskjell på interesser og rettigheter. Det er de som bor her som har skapt samfunnet. De har således en viss hevd på hvordan ting gjøres, og historien. Det er deres historie. Men når selv historien “omskrives” for å tilpasses nye skikker og tradisjoner, oppstår kløfter mellom menneskene. Gahr Støre gjør dem ikke mindre. Han glatter bare over.
Rettigheter derimot, tilfaller alle som bor innenfor riket, alle borgere har de samme. Men derav følger også plikter. Myndighetene og store deler av eliten hopper også bukk over det ubehagelige i å fortelle hva som ligger bak rettighetene. Hvilke verdier: den kritiske sans, kvinnenes, barnas og invdividets frie stilling.
Gahr Støre sender ut innbyrdes motstridende signaler.
Religion blir en viktigere dimensjon i mange internasjonale forhold. Mange mennesker i verden, også i Norge, søker mot religiøs tro også for å bekrefte egen identitet. Dette er uvant for de deler av Norges befolkning som opplever at religion ikke har betydning for annet enn tvil og tro.
Dagens norske vi rommer i dag to-tre prosent muslimer og en noe mindre andel jøder, buddhister, bahá’íer og flere andre trosretninger og livssyn. Det bredere norske vi må være stort nok til å lytte til både dem som søker til moskeen, synagogen, kirken – og dem som går søndagstur i skogen for den del.
Med andre ord: Det norske vi i utenrikspolitikken må kunne innbefatte alle som bor her. Hvordan skal vi ellers fungere som demokrati? Alle grupper i Norge må kunne fremme synspunkter, møte motstand, møte respekt, vinne gehør. Vi trenger felles arenaer for å kunne skape noe sammen – og for å ivareta rettigheter og plikter sammen.
Dette er en grov og misvisende forenkling av norsk religiøsitet: Antall besøkende i norske kirker er ingen målestokk på religiøsiteten. Å si at “religion ikke har betydning for annet enn tvil og tro” er å nedvurdere den historiske og samfunnsmessige utvikling: har ikke kampen mot overtro og religiøs forstokkethet vært en fremskritt? Man kommer i tvil når man leser Gahr Støres ord.
Folks religiøsitet tar seg helt nye utttrykk. Kunst og kunstbesøk er idag en en religiøs erstatning for mange. De søker og leter etter noe av det samme som man tidligere gjorde i kirken. Det samme gjelder forholdet til musikk. Man må være rimelig døv og selvforaktende for ikke å merke disse understrømmene. Derimot har skjønnlitteraturen mistet noe av den posisjonen den hadde i folks åndelige liv.
Jeg er lei av alle som snakker nedsettende om vår kultur. Hvis man skreller av mye av det kommersielle laget, som egentlig ikke betyr så mye for folk. Det gir et inntrykk av de fremmedes kultur og religion er mer autentisk enn vår, fordi den er mer tradisjonell, mer alvorlig. Det er en total reversjon av alle våre vante oppfatninger om frigjøring av individet.
Det betenkelige er at Gahr Støre også antyder at dette større vi må få konsekvenser for utenrikspolitikken: Mener han med det at man skal slikke militærdiktaturet i Pakistan enda mer rundt munnen? Eller at norske ambassader skal bli enda mer forsiktige med å stille spørsmål ved søknader om familiegjenforening? Ambassadøren i Tunisia fortalte for en tid tilbake at UD ignorerte alle hans advarsler. Det er også å føre en inkluderende utenrikspolitikk. Slik kan Gahr Støres ord oppfattes.
Katastrofehjelp er blitt merkevare for Norge. Under jordskjelvet i Pakistan fikk norske journalister visum en søndag ettermidag. Men da Aftenpostens Einar Haukaas skulle ned og dekke drosjejukset var det nesten umulig å få visum. Han måtte hjem med uforettet sak. Slikt skriver ikke Gahr Støre om.
Han hyller verdiene det norske samfunnet er bygget på. Går så over til å skrive om at det verste er forenklingen. Vi må godta at borgerne i dag har mange identiteter. Igjen går Gahr Støre som katta rundt grøten.
Vi kan ikke bare vedta et stort vi. Likevel er det spor å følge. Ett er å avvise tendensen til forenkling. Mennesker er ikke endimensjonale. To mødre på samme alder kan arbeide på samme sted, bo i samme område, ha felles interesser. Likevel fokuserer vi ofte på de synlige forskjellene og ikke på likhetene.
Men verden er ikke – og vil aldri bli – så enkel. Vår lojalitet går i mange retninger, vår tilhørighet er kompleks. En type identitet utelukker ikke en annen. Man må ikke velge mellom å være muslim og norsk, like lite som man velger mellom å være kvinne og ung, barn og elev, småbarnsfar og utenriksminister.
“Hvorfor må alt være enten – eller?” sa Kadra Yusuf til magasinet “Where2Go”. Vår identitet er sammensatt.
Man må faktisk velge lojalitet: den første lojaliteten må være mot det landet man tilhører. Hvis ikke vil fellesskapet falle fra hverandre. Svært mange muslimer i Europa sier deres første lojalitet er mot islam og gjerne også hjemlandet. Det gjelder pakistanere i Storbritannia og Norge, og tyrkere i Tyskland. Resultatet er en stor kløft.
Samfunnet er avhengig av sammenbindingskraften. Hvis den forsvinner faller samfunnet fra hverandre. Det er den store bløffen med det som på engelsk kalles “identity politics” som Gahr Støre her hyller. Hvis du først er homofil, så borger, og dyrker din egen gruppe, vil du bli avsondret fra samfunnet rundt deg. At det finnes et nasjonalt “vi” er garantien for at folk vil betale skatter og i ytterste konsekvens er villige til å ofre livet i krig. Det skjer ikke i et samfunn der alle dyrker sin egen greie. Gahr Støre tror alt vil kunne samles under én paraply.
Det humanitære bukkerittet må ha en fiende, og mot slutten identifiserer Gahr Støre hvem det er. Han sier det ikke rett ut, men alle forstår hvem han sikter til. Det passer godt at han åpner med et sitat av Tariq Ramadan:
Filosof og professor i islamologi, Tariq Ramadan, skriver om “fryktens utvikling”, om denne endimensjonaliseringen, om fiendebildene som følger. Vi kan gjenkjenne denne frykten i egne dagligliv, men også i samfunnsdebatten.
Men vi kan ikke la frykt som følger av slike forenklinger utforme utenrikspolitikken.
Vi ser i kampen mot terror at det å spille på frykt lett fører til at allmenne fundamentale prinsipper viker. Menneskerettighetene svekkes, fordi kampen mot terror overordnes universelle normer. Humanitærretten skyves til side. Noen påberoper seg rett til å stå over og utenfor loven.
Dette må vi stå imot. Også i utenrikspolitikken må vi bruke mangfoldet i det norske vi som en ressurs til å forstå en verden i endring, snarere enn en kilde til frykt for det som er annerledes.
Denne kronikken er viktig. Det er et nytt budskap på vei: Norge har fått nye venner og nye fiender. Guess who’s coming to dinner?
Jeg nekter å tro at den intellektuelt meget kapable Gahr Støre ikke er istand til å gjennomskue klisjeen om fryktens dynamikk. Det at det grovt sagt er de innsneverede i de europeiske nasjonalstatene som ikke greier åpne seg og henger ved det gamle, og som får støtte fra en amerikansk president som dyrker cowboy-macho og fryktens fiendebilder. Dette er så grunt tenkt og så grundig dissekert at Gahr Støre helt sikkert ville kjent det – hvis han ville.
Men mennesker er rare. Vi består av mer enn intellekt. Gahr Støre har behov for å tro noe helt annet. Han har definert virkeligheten ut fra helt andre interesser. Anerkjennelsen av Hamas-regjeringen var derfor ikke det dristige fremstøt i humanitetens interesse som det fremstilles som. Det kan selvfølgelig ha slike elementer også. Men mer alvorlig varsler det vat det norske styresmakter omdefinerer hvem som er venn og fiende.
Det sies ikke eksplisitt. Men signalene danner et mønster. Det er interessant at Gahr Støre understreker noe vi har vært opptatt av lenge: at innenrikspolitikken idag får konsekvenser for utenrikspolitikken og omvendt. Det finnes ingen skarpe grenser mellom verden der ute og hjemme lenger. Men istedet for skjerpet årvåkenhet og kritisk blikk, velger Gahr Støre det som kommunistene i sin foraktlig omtalte som “gumanisme” (russisk har ikke h). Det gir helt andre prioriteringer enn folk flest tror.
Den som trosser dette verdensbildet vil bli stemplet som ekstrem og monoman.
Men mot seg har Gahr Støre det beste i vestlig tradisjon. Det volder hodebry.