Venstrefløyen er i dyp krise. Det vitner den stadige bruken av vulgær-retorikk om. Ord som før hadde en kraft, blir tomme, platte. Ord man suger på, som en sutteklut. Men det duger ikke, som danskene sier.
Man anklager andre for demonisering, men kommer selv stadig med referanser til brune tendenser. Rasler med nazisme- og fascisme-kjettingene. Man tar de mest potente utrykk fra politikkens rustkammer og bruker dem til å score billige poenger. Det går noen ganger, men så faller det pladask til jorden og blir til padder i munnen på dem som slipper dem ut.
Ett talende eksempel er de to danske sosialdemokratiske politikerne Kim Mortensen og Johannes Lundsfryd Jensen, hvorav den ene er Folketingsmedlem. De hadde en kronikk i Jyllands-Posten hvor de skriver at “Dermed placerer Dansk Folkeparti sig med en tænkning, der også var grundlaget for fascismen i Italien og andre deler av Europa i begyndelsen af det 20. århundre.” Karen Jespersen ble nevnt i samme åndedrag. Hun krever en beklagelse av partiet. Å dra inn fascisme i integrasjons-debatten er å ødelegge debatten. Men partiledelsen nekter å kommentere saken.
En leser hadde en morsom kommentar:
Jeg vil gerne rette en varm tak til d’herrer Kim Mortensen og Johannes Lundsfryd Jensen fra Socialdemokratiet for deres fremragende kronik i JP 6/3. Det var virkelig en fantastisk kronik, der bestyrkede mig i det rigtige i at have meldt mig ud af Socialdemokratiet og vendt det parti ryggen, som ellers i generationer har været min families parti, og jeg kan kun konstatere, at den vej er for evigt lukket.
En annen kalte den “psykedelisk” og en øyenåpner:
I den forstand at vi nu er mange, som meget bedre forstår Karen Jespersens partiskifte.
For hvis kronikken er udtryk for det intellektuelle niveau i Socialdemokratiet, ville vi andre også lynhurtigt finde nye politiske venner. Mage til vrøvl er ikke set i en kronik i nyere tid.
Hvis Erasmus Montanus havde eksisteret og læst kronikken, ville han have ophøjet den til religion. Så dum er den. Så langt kan man vrøvle sig selv ud, hvis man forsøger at virke akademisk og lærd, selvom man ikke er det.
Det er interessant at venstresiden har kommet inn i et spor der de trår på gassen og pøser på med overforenkling og vulgariteter. Det som før var det stolteste man hadde, drar man nå ned i sølen.
Et lignende eksemepl var advokat Abid Q. Rajas voldsomme utfall mot TV 2s debattprogram “Holmgang”. Raja krevde programlederen fjernet, og var samtidig fornærmet fordi TV 2 ikke spurte ham om å delta. TV 2-leder Kåre Valebrokk kunne fortelle at Raja i 2004 var invitert til debatt, men nektet å møte Hege Storhaug. Da TV 2 nektet å ta henne av plakaten, forsøkte Raja å påvirke andre inviterte til ikke å stille opp.
Sosialantropolog Unni Wikan har ved to anledninger bekreftet denne fremstillingen. Raja benekter den, og Lars Gule og Torkel Brekke støtter ham. Jeg vil si at Unni Wikan har stor troverdighet generelt, og jeg kan ikke se hva hun skulle tjene på å diskreditere Raja uten grunn. Men Torkel Brekke kommer med et sleivspark: Kanskje Wikan ville opparbeide seg goodwill slik at hun var selvskreven til å bli invitert …
Her avslører Brekke noe av den samme aggressiviteten som særmerker Raja: De rykker ut mot populisme, men er selv uten hemninger.
Tidligere skjedde det fordi man sto for den gode sak. Man var nærmest sertifisert og kunne gå lenger enn de andre. Men nå klinger det hult. Hvorfor? Fordi folk rett og slett ikke tror på påstandene om “brun” osv. Tvert om. En del av befolkningen ser at truslene ligger bak deres egen retorikk. Det tror jeg er grunnen til at språkbruken blir skarpere. Man har en følelse av at grepet glipper.
Årets 8. mars var symptomatisk: Nå sto innvandrerjentene frem og anklaget norske jenter for å være opptatt av sine luksusproblemer, i stedet for å støtte dem som virkelig slåss for retten til egne liv. Marte Michelet må gjerne rope “demonisering” i Dagbladet, men det var litt for mange som sa det til at det lar seg avfeie. Noe er på gang.
No related posts.