Shoaib Sultan tar opp kritikken av Oddvar Stenstrøm og mener problemet er “Holmgang” som ikke driver opplysning, men stimulerer grumsete holdninger.
Men hva er grumsete holdninger? Vi befinner oss i en situasjon der det som er grums for noen er opplysning for andre. Hvem har rett?
Unge Høyre-leder Thorbjørn Røe Isaksen har advart mot en koalisjon mellom Høyre og Frp fordi det kan få frem det verste i begge partier. Han tenker på sikkerhetstiltak og innvandringsregler.
Men den samme Isaksen skriver i en leder på minerva.as:
Sett fra et liberalt ståsted er polarisering bra, men bare hvis den har riktige poler. Derfor må det slås ned på både dem som grupperer demokratiets venner i “dem” boksen, og de som tror at bare vi satser på dialog og forståelse så vil all verdens ondskap fordufte som morgendugg for solen. Som det sies, ekstremisme i forsvaret av frihet er ingen synd. Og moderasjon i kampen for rettferdighet er ingen dyd.
Det er klare og sterke ord. Hva betyr det i praktisk politikk? Jeg har vanskelig for å se at man vil få Venstre og KrF med på slike prinsipper. Men kanskje Høyre og Frp kan “oppdra” hverandre?
Frp har motet Høyre mangler. Men de mangler dannelsen. Ingen av delene er uproblematiske:
Frp bruker noen ganger motet til å si uheldige, ukloke og direkte ufine ting, som da Carl I. Hagen angrep Manuela Osmundsen istedetfor Trygve Nordby. Slikt blir husket. Eller da Siv Jensen avfeide IPCCs siste klimarapport.
Man kan også være for dannet, slik at det blir formell og elitær arroganse. Kristin Clemet var for intelligent til å bli formann for Høyre i sin tid. Hun kan nå boltre seg som leder av Civita og vikarierende redaktør for Samtiden. Hun beklaget seg over mangel på divergerende meninger i redaksjonene, noe som gjør offentligheten flat og kjedelig. Men sa samtidig at det finnes en alternativ, mer populistisk offentlighet, og nevnte “Holmgang”.
Det oppfattet jeg som provoserende. For da hopper Clemet bukk over den tendensen vi har sett til konsensus innen akademia, medier og kulturlivet: hvor den anti-amerikanske (og anti-israelske) tendensen er så sterk at selv ekstremister kan dukke opp uten at noen reagerer.
Dette er mennesker som er privilegert av samfunnet til å opplyse folket. Mange av dem gjør det motsatte.
Holmgang-populismen derimot er en reaksjon, et uttrykk for en mot-offentlighet, med de mangler og svakheter det innebærer. Stenstrøm er ingen betalt akademiker, men journalist som arbeider under tidspress og med vanlige folk som publikum. Jeg vil tro han fungerer som en viktig ventil for frustrasjon.
Problemet er at en betydelig del av eliten ikke liker folkets meninger. Derfor ligger det implisitt i kritikken av Stenstrøm og Holmgang et ønske om sertifisering av de som skal få mene noe. Er det noe som vil fremme ekstremisme, så er det en slik siling.
Men det vil gjelde majoriteten, og man tar det visst for gitt at den er det ikke så farlig med.
Et større jordskjelv.
Sultan støtter seg på en undersøkelse av Erling Dokk Holm: “Problemet er at man systematisk mistenkeliggjør svake grupper, og at spørsmålene stilles på en måte som er åpenbart infam.”
For å sitere Dokk Holm igjen: «Mannen gjødsler hatet.» Programformatet forsterker og sedimenterer eksisterende grumsete holdninger gjennom sin stil. Hadde programmet utfordret gjeldende tankemønstre kunne det vært berettiget, men det gjøres ikke.
Hva er gjeldende tankemønstre? Det er nettopp forsvaret for de “svake gruppene”. Men pendelen er av en rekke årsaker i ferd med å svinge den andre veien: hensynet til “svake grupper” er brukt til å stoppe kjeften på folk. Det må ikke sies noe galt om disse gruppene. Når norske/vestlige jenter voldtas i gatene blir det vanskelig å underslå hvem som voldtar. Idag ble det sagt at de landene som har mottatt 16.000 milliarder kroner i uhjelp har klart seg dårligere enn de som ikke mottok bistand. Det er sikkert ikke hele historien, men poenget er at de negative sidene tyter frem, og det nytter ikke å legge lokket på igjen.
No related posts.