Aftenposten har meninger. Det kommer bare an på hva saken gjelder. På lederplass støtter man opphevelsen av boikotten av Hamas. Men når det gjelder kjønnslemlesting er det tunga ut av munnen.
En konservativ, pragmatisk avis ville spurt: hva er det med utenriksminister Jonas Gahr Støre. Igår kalte han Putins aggressive kald-krigs-retorikk for “fremoverlent”! Det er diplomatisk gummispråk for at Putin-systemet er neo-imperialt og nådeløst mot sine kritikere.
Men når det gjelder Hamas har den norske regjering klare oppfatninger: boikotten må oppheves. Gahr Støre drar idag til Brussel for å overtale EU, som slett ikke er overbevist. Javier Solana er ytterst forsiktig i sine kommentarer. Er det fordi EU vet noe de andre ikke vet, eller er det rett og slett sunn skepsis?
Når man leser Aftenpostens leder skulle man tro Kåre Willoch var utenriksredaktør. Aftenposten heier på Gahr Støre og går god for Mekka-dokumentet.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre har i helgen gjort det helt klart at Norge vil gå foran og tøre fastslår at det regjeringsgrunnlag som ble fremforhandlet i Mekka, etterkommer de krav som det internasjonale samfunn for et år siden stilte.
Dette er både en riktig observasjon og en klok konklusjon.
Vi har lenge ment at boikotten har vært et politisk feilskritt. Dersom heller ikke Mekka-kompromisset er nok til at kontakten med den palestinske selvstyreregjeringen gjenopptas, vil det av palestinerne med god grunn oppfattes som at verdenssamfunnet igjen avviser dem.
Willoch har gjort palestinernes sak til sin. Det samme har Aftenposten. Men jeg trodde Gahr Støres jobb var i å ivareta norske interesser, ikke palestinske. Aftenposten ville om det hadde vært sitt gamle jeg, påpekt at overspent idealisme sjelden fører til noe godt. Det har inntil ganske nylig vært en velkjent kritikk av norsk utenrikspolitikk at den er for ambisiøs og sprer seg for mye. Men når det gjelder palestinerne kan man ikke være ambisiøs nok.
Det burde være åpenbart at det å binde seg for tett opp til Mekka-avtalen ikke er uten risiko. Man vikles inn i en palestinsk vendetta, der penger, hat, religion, personmotsetninger og storpolitikk er ingredienser. Det tilsier nettopp den forsiktighet som Solana og Kvartetten hittil har vist. Gahr Støre og Norge risikerer å fremstå som PR-folk for Hamas, som vil ha både i pose og sekk. Det har hele tiden pågått en tvekamp, der Hamas vil ha anerkjennelse uten å oppgi sin avvisning av Israel. Gahr Støre risikerer å fremstå som “nyttig idiot”. Men i det dødelige spillet i Midtøsten har det å satse alltid omkostninger: i dette tilfelle i forhold til USA og Israel.
Men det har også en annen pris: Norge knyttes nærmere den arabiske/islamske verden. Norges handlingsrom blir mindre. Man skal heller ikke undervurdere den muslimske minoriteten i Norge som får feiloppfatninger om hvor Norge hører hjemme. For Gahr Støre skrives nok dette på dialogens konto. Men andre fører helt andre regnestykker.
PS: På dagen for markering av kampen mot kjønnslemlestelse sist uke hadde Aftenposten en leder som var hastemt, og formanende, men sluttet uten konklusjon. Den påpekte at det ikke er reist en sak etter at kjønnslemlestelse ble straffbart. Men ikke ett ord om at det eneste som kan få slutt på den barbariske skikken er obligatorisk helsesjekk.