Herman Willis er et individ med egne tanker. De fleste reproduserer andres tanker, noe usammenhengende. Men det spiller ingen rolle hvis man har de rette replikkene.
Dekningen av norsk Midtøsten-politikk, som idag er uadskillelig fra innenrikspolitikk, har et absurditetens skjær. Man leser fra et partitur man ikke ser eller vil være seg bevisst, og den som påpeker det føler seg som Obstfelder, på feil planet.
Willis' oppgjør med Cora Alexa Døvings lavmål av en kronikk om "Muslimen og jøden" er samtidig en diagnose over norsk selvforståelse. For det er det som er både fascinerende og skremmende: Behandlingen av og synet på Midtøsten er samtidig en beskrivelse av oss selv, vårt syn på verden, hvem vi ønsker å assosieres med.
Willis antyder omfanget, og ser det sikkert: Hva er det med Holocaust-senteret som ansetter et menneske som Cora Alexa Døving? Hennes forsøk på å sette likhetstegn mellom behandlingen av jøder i mellomkrigsårene og muslimer i dagens Europa er en parafrase over lettvinte moralske klisjeer. De er velkjente og nærliggende og tjener et politisk formål, og har lite eller ingenting med historisk virkelighet å gjøre. Døving ser ut til ikke en gang å være klar over banalitetene, og serverer dem i god tro. Man vet ikke om man skal le eller gråte.
Willis tar henne på kornet.
Det er totalt forfeilet å tro at dagens norske offentlighet har noe som helst med en forfatter som Eivind Saxlund å gjøre. Anne Holt deler ikke ideologisk seng med Øvre Richter Frich, men ved å hente sine eksempler fra litteraturen er det tydeligvis dithen Døving vil.
Men vi er ikke der. Dagens Europa er - ved siden av USA - det uten sammenligning mest tolerante samfunn i verdens historie. Det kan ha noe å gjøre med at vi har lært av Holocaust. Og Cora Alexa Døving hjelper i alle fall ikke mine muslimske naboer og venner ved å fremstille dem som ofre.Hvis det er en gruppe som angripes og trues i dagen Norge, så er det jødene. Det er ingen ikke-muslimer som angriper moskeer, det er ingen ikke-muslimer som truer med å drepe for eksempel den pakistanske ambassadøren. De islamske landenes ambassader ser ikke ut som festninger. Den israelske gjør det.
Islamske barn og studenter sitter ikke som mus og skjelver for at noen skal oppdage hvem de egentlig er. Men det gjør jødiske barn og unge. På universitetene må de finne seg i å høre endeløse utlegninger om jødenes ditt og jødenes datt - hovedsakelig fra muslimske medstudenter.
Jeg har vært borti en del slike studenter. Samtalen begynner gjerne pent og høflig med alminneligheter, men ganske kvikt er man over på det uoppslitelige tema Israel. Ikke Kashmir, som burde vært mer nærliggende for de med pakistansk bakgrunn. Ikke Tsjetsjenia, der muslimer lider grusom overlast i hendene på kristne. Og slett ikke Darfur, der dødstallene er forårsaket av folk som selv hevder å være muslimer.
Nei, det er alltid Israel som er hovedtema.
I gamle dager latterliggjorde man lilla skjerf og fotformsko. Dette er dagens ideologiske motstykke, men det glir glatt ned. Døving har nylig forelest om "Muslimen som jøden" på et seminar i Menneskerettshuset, og skriver kronikker i danske aviser. Parallellen er kjærkommen hos mange. Den fyller et behov.
Det er en side som er helt fraværende i Døvings artikler: Den sterke antisemittismen, som gjør at jøder igjen må skjule sin identitet. Hun går i en stor bue rundt paradokser og realiteter, som de nye konspirasjonsteoriene og jødehatet.
Døving skriver: "De færreste kritikker av Israel har med antisemittisme å gjøre". Hvor har hun det fra? Er det en følelse hun har, eller er dette noe man har forsket på? I så fall: Hvordan har man forsket? Kjenner hun ikke til det usminkede jødehatet som spres i madraser og moskeer. Kjenner hun ikke til noe av det norske nordmenn sier om jødene straks mikrofonen er slått av? Vet hun ikke, eller vil hun ikke vite?Med muslimene kan jeg ikke skjønne annet enn at det foreløpig går riktig bra. De fremstilles til og med som ofre for globaliseringen - hadde de vært jøder ville de (æresord!) ha fått skylden.
Men det er klart; den dagen våre muslimer anklages for å kontrollere fagforeningene, bankene, kommunistpartiene, storkapitalen, aviser, radio, fjernsyn og Hollywood er det fare på ferde. Når de også får skylden for AIDS og klimaendringer, skal jeg begynne å reagere som Døving.
I sitt tilsvar idag viser Døving at hun ikke skjønner et dugg av kritikken. Hun tror Willis kritiserer henne for å bagatellisere Holocaust!
Problemet er at det usynlige partituret gjennomsyrer den offentlige samtalen i den grad at det er mulig å være forsker på Holocaust-senteret uten en gang å forstå hva det handler om.
Lørdag skrev Willoch på kronikkplass i VG i en appell om slutt på boikotten av Hamas-regjeringen:
En kristen stat må ikke godta en politikk som skaper slike ufattelige og unødige lidelser for uskyldige medmennesker.
Den kristne staten er Norge. Når begynte Willoch å omtale Norge som kristen i politisk sammenheng?
Det neste avsnittet gir gåsehud.
For å bidra til fred og sikkerhet for Israel, bør Norge heller gi sterkere støtte til det meget store mindretall innen Israel som krever slutt på den viktigste hindringen for dette, nemlig okkupasjonen i Palestina.
Jeg leser dette som at Willoch vil at Norge skal støtte israelske palestinerne for at de skal presse frem en slutt på okkupasjonen. Er det en ny intifada han har i tankene, innenfor Israels grenser? Og hvilket Palestina er det han snakker om? Er det kanskje hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet?
Midtøsten-politikk er blitt innenrikspolitikk. I økende grad sier vi noe om vår egen identitet når vi tar stilling. Vi sier noe om hvem vi vil være venn med. Om hva våre mål og verdier er. Døving er buktaler for sterkere krefter.
Sverre Lodgaard, leder av NUPI, hadde en kronikk i Dagbladet lørdag: Norge i en ny verden. Med stikktittel: Er USA venn av Norge?
Det er grunntemaet i partituret.
Avhengigheten av USA er der fortsatt. Karl Marx skrev at den mest effektive makten er den strukturelle, som fungerer uten å bli brukt. I internasjonal politikk er det i siste instans militærmakten, og statene tilpasser seg maktforholdene bevisst eller ubevisst. Det er det almene. Det spesifikke er at skiftende norske regjeringer mener det er viktig å ha allierte selv uten trusler fra Russland eller andre stater.
http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/10/491567.html
Hvordan kan Sverre Lodgaard være så sikker på at den anti-imperialistiske analysen til Halvdan Koht er den rette ?
Er de en sterk følelse han har eller er eller er det Vladimir Putin som har hvisket ett eller annet i hans øre.
http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.1806368
USA den størrste faren for verdensfreden, er det blitt formålsparagrafen til Norsk utenrikspolitisk institutt?
Det C. A. Døving åpenbart er ute etter, er å bruke de historiske forestillingene om "jøden" som et sammenlikningsgrunnlag for å analysere samtidige forestillinger om, i dette tilfellet, "muslimen." I post-9/11-verdenen med det sterke fokuset på terrortrusselen er det vel ikke vanskelig å se at forestillinger om "muslimen" i en viss forstand har antatt negative over- og undertoner. Døving prøver, såvidt jeg kan forstå, å si noe fornuftig om faren ved at slike negative kollektive forestillinger om en uensartet gruppe får blomstre.
At antisemittisme er et større problem enn "islamofobi" idag, spesielt i Norge, er antagelig rett, men hvorfor skulle dét ugyldiggjøre undersøkelser av Døvings type?
Døving skriver ingenting som antyder at hun vil "sette likhetstegn mellom behandlingen av jøder i mellomkrigsårene og muslimer i dagens Europa", hun skriver tvert imot at "kronikken er ikke en sammenligning av muslimenes og jødenes europeiske erfaringer," og Rustads undring over hvordan "et menneske som [henne]" kan bli ansatt ved Holocaust-senteret synes i det hele noe malplassert.
Insisteringen på eksistensen av et "usynlig partitur" kan kanskje virke innsnevrende på forståelsen?
Due Enstad:
Du har selvsagt helt rett i at det betydelige nærværet av antisemittisme i Europa generelt og Norge spesielt ikke automatisk ugyldiggjør en analyse av den typen Døving har gjort. Og trolig er det noe rett i at det finnes visse mønstre i hvordan man forholder seg til det som oppleves som en kollektiv trussel. Videre er det helt legitimt å sette på dagsorden den diskriminering som muslimer opplever på boligmarkedet, jobbmarkedet o.s.v. Men, slik jeg ser det, er det allikevel på sin plass å stille flere kritiske spørsmål til en slik analyse.
Truer ikke en slik analyse, som sammenligner antisemittismen i Europa i førkrigstiden med dagens såkalte "islamofobi" (dog uten å sette likhetstegn mellom disse), med å gi et inntrykk av at antisemittisme ikke er et stort problem idag? Nå er det "muslimen" som har overtatt "jødens" plass! Et slikt inntrykk vil i så fall være grovt misvisende og svært respektløst ovenfor alle de jødene som idag opplever en høyst relevant og tilstedeværende antisemittisme. Og som på ingen måte fortjener at deres situasjon idag, skal fratas sin aktualitet. Dagens jøder burde ikke få en opplevelse av at vi betrakter antisemittisme som bare(!) et historisk fenomemen. De burde ikke få en opplevelse av at deres sak ikke lenger er i søkelyset, men er byttet ut med kampen mot "islamofobi". Spesielt ikke fra en representant fra Holocaustsenteret!
Videre må man spørre seg selv om ikke en analyse av den typen Døving har gjort har betydelige mangler. For eksempel drøfter den i liten grad de forskjeller som åpenbart eksisterer mellom førkrigens antisemittisme og dagens islamofobi, selv om den altså ikke setter likhetstegn mellom disse og er nøye med å påpeke at historiske hendelser er unike o.s.v. Mens førkrigens antisemmitisme måtte ty til konspiratoriske konstruksjoner av typen "Sions vises protokoller" for å begrunne sin frykt for jødiske dominans, kan hvem som helst gjøre seg kjent med den enorme mengde data, produsert av muslimer selv, hvor man tilkjennegir at man opplever seg selv i krig med vesten, at man ønsker framtidig islamsk dominans o.s.v. Og enda mer opplagt: Jødene var bare noen få millioner. Muslimene har en helt annen demografisk tyngde. Fraværet av slike enkle fakta, gjør at analysen mister troverdighet. For at en sammenligning skal ha god forklaringsverdig holder det ikke å påvise enkelte likheter, man må også påvise fravær av fundamentale forskjeller. Og ikke minst: fraværet av en slik drøftelse er med på å gjør at enhver som føler frykt for islamsk dominans blir indirekte sammenlignet med førkrigens antisemitter. Det blir helt feil!
Til slutt må det gå ann å påpeke at det er besynderlig at en representant for Holocaustsenteret ser det som sin oppgave å overbevise oss om at det er muslimene som er dagens jøder. Dette blir ekstra merkelig når vi vet at det nettopp i visse islamske miljøer finnes en høyst potent antisemittisme og holocaustfornektelse. Man kan derfor lure på om ikke en representant for Holocaustsenteret burde ha en mer en god nok sak i det å spre informasjon om holocaust og å bevisstgjøre om antisemmitisme, uten at man hadde trengt å bruke tid og krefter på slike litt tendensiøse sammenligninger som truer med å ta fokus vekk fra en enormt viktig sak: Den antisemittismen og holocaustfornektelsen som finner sted idag!
Frykten for at Døving mangler syn for antisemittisme som problem idag, styrkes når hun prøver å bagatelisere den antisemittismen som ligger til grunn for dagens motstand mot staten israel. At denne skulle være ubetydelig er i beste fall en ubegrunnet påstand.
Blant annet av disse grunner forekommer det meg å være høyst berettiget å reagere når Døving (og andre) forsøker å fortelle oss at muslimer er dagens jøder, (selv om ikke alt Døving sier dermed kan avfeies som løgn eller uviktig).
Det er jødene som er dagens jøder!
I tillegg er det et annet forhold som gjør parallellen mellom "jøden" og "muslimen" lite dekkende i dag. Vel finnes det ny-nazistiske grupper som er antisemittiske, men det meste av den daglige hets og diskriminering av jøder er det muslimer som står for. (Sammen med en broget samling radikale globaliseringsmotstandere, blitzere og kommunister i ulike rødsjatteringer.) Dette er godt dokumentert i Frankrike, men kan også være godt dekkende i de Skandinaviske landene. Hets og diskriminering av muslimer bedrives av noen av de samme marginale høyreradikale gruppene som også angriper jøder, men er ikke et fenomen med relativt bred oppslutning. Det er ikke noen relativt store folkegrupper som aktivt forfølger og diskriminerer muslimer i dagens Skandinavia.
Jeg registrerte at det nå nedlagte EUMC framla en rapport som skulle vise til at muslimer i dag var offer for rasisme og forfølgelser. Denne rapporten ble slått stort opp i media. Jeg husker godt en tilsvarende rapport fra EUMC i 2003, men som omhandlet antisemittisme. Det viste seg at den rapporten ikke bare viste at det var et oppsving i antisemittismen, men at det i en økende grad var muslimer som stod bak dette. Denne rapporten ble dysset ned, noe Aftenpostens Stanghelle kommenterte på lederplass. I så måte passer Døving godt inn i det maskineriet som arbeider jevnt og trutt med å endre vår virkelighetsoppfatning, og denne påvirkningen liker jeg mindre og mindre.
Mvh. Pål Mathisen
Ole Jakob:
Dine gode argumenter er notert, og godt oppsummert i setningen "det er jødene som er dagens jøder!"
Enig i at det største problemet med en tilnærming som Døvings er at den kan tjene til å bagatellisere vår tids antisemittisme og nære en idé om at muslimene har overtatt jødenes plass.
Det har de jo, som Willis påpeker, slett ikke.
Jeg kan ikke tro at dette ikke er intensjonen fra forfatterens side, men jeg kan absolutt se for meg anerkjennende nikk fra "palestinavennene" og andre, som leser Døvings kronikk og tenker "ja, slik er det, det er ikke jødene som hetses, det er muslimene - hvis jødene mener seg diskriminert er de bare ute etter ondsinnet stempling av legitime Israel-kritikere".
Til Eskes kommentar om at den daglige jødehetsen utføres av muslimer og "...kommunister i ulike rødsjatteringer." : det er sant som det er sagt. Jeg bevitnet i en sosial sammenkomst nylig en muslimsk ung kvinne uttale i samtale med et RV-medlem: "jødene, de er bare ute etter penger og status" - responsen var taus enighet!
Rettelse.
Det skal selvfølgelig være "jeg kan ikke tro at dette er forfatterens..."
RV-medlem: "jødene, de er bare ute etter penger og status" - responsen var taus enighet!
Det er kanskje på sin plass å minne venstresiden om deres antisemmitiske fortid.
Venstrefløyens antisemmitisme
Det har lenge været en sterk tradisjon for antisemittisme blant de revolusjonære sosialistiske bevegelser i Europa. Også i dag ses antisemittismen på venstrefløyen.
Så omfavnelsen av Hugo Chaves og holocaust- Ahmadinejad er ingen overraskelse.
Venstrekstremisters hat mot Ayaan Hirsi Ali kan du forklare innen samme modell, hun hater ikke USA.
Den 27. juni 1976 blev et Air France-fly på vei fra Paris til Tel Aviv kapret av terrorister. Bag aksjonen stod de to tyske venstreekstremistiske terrorister Gabriele Krocher-Tiedemann og Wilfried Bose, som sammen med fem arabiske kolleger hadde kapret det franske fly på vei til Israel. De omdirigerte flyet til lufthavnen i Ugandas hovedstad Entebbe, hvor diktatoren Idi Amin lot mat og forsyninger stå parat.
De to tyskere tok kontrollen i lufthavnen og inndelte de 256 gisler i en gruppe av jøder og en gruppe av ikke-jøder. De gisler, som ikke var jøder, ble frigitt, mens jødene ble tilbakeholdt - 108 i alt.
Blant de tilbakeværende gisler i lufthavnsbygningen i Entebbe var der noen få, der hadde været i Hitlers konsentrasjonsleirer. Enda en gang opplevde de å bli skilt ut - jøder fra ikke-jøder, jødene utvalgt til at dø. Og enda en gang blev de beordret rundt av bevæpnede vakter, som ropte, at de skulle bevege seg hurtig - Schnell! - denne gang av to tyske Venstre-ekstremistiske terrorister, som også mente, det var nødvendig å slå dem.
Et av gislene, som var overlevende fra konsentrasjonsleiren Buchenwald, sa på et tidspunkt under gisseldramaet til Wilfried Bose: »Dette er, hva dine fedre gjorde ved mig,« mens han viste Bose sitt konsentrasjonsleirnummer tatovert på armen. »Jeg har fortalt mine sønner, at din generasjon av tyskere er annerledes. Hvordan skal jeg forklare dem, hva du gjør ved meg nu?« Bose, som var medlem av Tysklands Revolusjonære Celler og hadde deltatt i massakren på 11 israelske olympiadedeltagere i München i 1972, svart, at det, han stod for, var noe ganske annet enn nazisme.
Historien om de tyske venstreekstremisters overgrep på de jødiske passasjerer illustrerer et forhold, som få mennesker tenker over i dag - nemlig at det 20. århundrenes antisemittisme var en politisk tradisjon på den europeiske venstrefløy. For det er ingen tvil om, at antisemittismen har dype røtter på venstrefløyen. Således var for eksempel den tyske nazismes hat til jødene inspirert av sosialistiske bevegelser, som eksisterte omkring århundreskiftet i Sentral-Europa.
Historikeren Francis L. Carsten har i sin bog The Rise of Fascism (1963) beskrevet, hvorledes antisemittismen som en politisk plattform i Tyskland strekker seg tilbake til revolusjonære sosialistiske partier i siste halvdel av det 19. århundre. Ifølge Carsten var det Adolf Stöckers Kristelige Sosialistiske Arbeiderparti, som første gang effektivt brukte antisemittismen som politisk virkemiddel til at mobilisere den tyske arbeiderklasse.
I bogen Det totalitære samfunnssystems opprinnelse (1948) beskriver Hannah Arendt, hvorledes det finansielle sammenbrud i Tyskland i 1873 gav grobunn for antisemmitisme blant det nylig forende tyske rikes arbeidere og lavere middelklasse. Den venstreorienterende politiker Georg von Schönerer var ifølge Arendt opphavsmannen til den pantyske anti-jødiske ideologi, som senere skulle få mer innflytelse på nazismen end noen anden form for tysk antisemmitisme. Schönerer, som i 1873 ble valgt til det tyske parlament, brukte angrep mot den jødiske bankfamilie Rothschild og familiens innflytelse i politikk som startpunktet for sin antisemitiske propaganda.
Samme konklusjon om antisemittismens slektskap med sosialismen drar den britiske historiker Paul Johnson i en artikkel (»The Miracle«) fra 1998 i det amerikansk-jødiske tidsskrift Commentary. Her beskriver han, hvorledes de fleste antisemitiske partier i Europa i slutningen av det 19. århundre hadde ordet »sosialistisk« i deres navn. Karl Lueger, den notorisk anti-semitiske borgmester i Wien fra 1897 til 1910, kalte seg selv sosialist. Wilhelm Marr, som i 1879 skapte begrepet antisemmitisme, var sosialist og anarkist. Således bygget Adolf Hitler videre på et halvt århundrenes tradisjon i Sentraleuropeisk politikk, da han gjorde det tyske arbeiderparti til en anti-jødisk organisasjon.
Venstrefløyens antisemitiske tradisjon understrekes av, at Hitlers allierte i hatet til jødene var Sovjetunionens leder Josef Stalin. I bogen Anti-Semitism in Stalin’s Russia (1995) redegjør Gennadi Kostyrchenko for det kommunistiske regimes omfattende planer for at tvinge de russiske jøder til assimilasjon, fjerne dem fra alle offisielle poster eller helt at utrydde dem. Stalin iverksatte en kampagne for »renhet i russisk kunst«, som reelt var statssponset antisemmitisme. Kampanjen spredte seg til det russiske byråkrati og de fri erverv, hvor jøder ble fjernet fra deres poster.
Kun Stalins død i 1953 reddede de russiske jøder for en tragedie på nivå med de europeiske jøders skjebne.
I Polen ble kampen mot »zionismen« satt øverst på den politiske dagsorden av de kommunistiske ledere etter Seksdages-krigen i 1967 mellom israelerne og araberne. Embetsmenn fra det polske arbeiderparti begynte å spre antisemitiske ideer for at skape en nasjonalistisk stemning, som kunne få polakkene til å samle seg om kommunistpartiet. Den antisemitiske kampagne ble også brukt til å miskreditere studentenes protestbevegelser i 1968.
På den måte gikk de polske kommunister forrest i det, som i øktblokken kom til å hete »antisemmitisme uten jøder« - et begrep som ble brukt til å beskrive de kommunistiske regimers bruk av antisemitisk propaganda på tross av, at den engang så store jødiske befolkning var ble redusert til ingenting av utryddelsene under nasjonalsosialistene.
Men hvorfor skulle den europeiske høyre- og venstrefløy forenes i et hat til jødene? Én forklaring er de to fløyers felles kamp mot liberalismen og kapitalismen. Kampen mot liberalismen var det, som forente sosialister og nasjonalister i 1920ernes og 1930ernes Tyskland. Både den tyske venstre- og høyrefløy betraktet liberalismen og det kapitalistiske system som erkefienden, man hadde tapt til i Første Verdenskrig. Og da jødene ofte blev forbundet med pengebesittelse og handel, blev kampen mot det liberale system hurtig også til en kamp mot jødene.
En anden forklaring er, at begge fløyer var sterkt forankrede i troen på kollektivismen fremfor individualismen. De forendes i en felles forestilling om, at samfunnet kan styres via planlegging, organisasjon, sentralisering og kontroll - alt det som siden førte til Auschwitz og Gulag. I opposisjon til dette stod de liberale krefter i Tyskland og resten av Europa.
Fellesnevneren for både høyrefløyen og venstrefløyen var altså en anti-liberalisme, som var kjennetegnet ved sin begeistring for den sterke stat, en tendens til å innskrenke borgernes frihet og i ytterste konsekvens et knefall for totalitære politikere som Hitler og Stalin, som brukte hat, vold og terror som politiske virkemidler.
Disse to forklaringer antyder, at forskjellen mellom kommunisme og fascisme kun er overfladisk - at det i virkeligheden er tale om to politiske systemer, som i bunn og grunn bygger på de samme moralskpolitiske prinsipper: individets oppofrelse i forhold til staten, lederen eller det felles beste; opphevelse av den private eiendomsrett og andre menneskerettigheder; nasjonens eller idealets ufeilbarlige storhet; troen på planer, programmer og lederskap - og altså også hatet til jødene.
At Norske revolusjonære sosialister - med blant andre benyttede seg av voldsretorikk og antisemitiske klisjeer er ikke noen overraskelse - det er bare en bekreftelse av, hva historien viser: at jødehatet er en del av sosialismens politiske arvegods.
Det er således viktig å understreke, at ikke bare nazismen var infisert med antisemmitisme, men at også den radikale sosialisme utnyttet fiendskapet til en minoritet for at nå sine politiske mål. For i siste ende er det ikke forskjell på, om den totalitære ideologi er rød eller sort. Begge retninger fører til samme inhumane enestasjon: mindretallets og menneskets undertrykkelse.
Men den moderne venstreorienterende antisemmitisme atskiller seg fra tidligere former for jødehat ved ikke å være basert på religiøse fordommer eller oppfattelsen av jøden som tilhørende en inferiør race. Hvor nasjonalsosialisten i 1930erne så jøden som et genetisk defekt menneske, så ser venstreekstremisten jøden som representant for et defekt politisk system. Kommunismens hat til kapitalismen bliver således til antisemmitisme.
På den måte blir den moderne antisemmitisme uttrykk for et generelt fiendskap til jødene, uansett om man kan like den enkelte jøde eller ei. Eller mer presist: venstrefløyens antisemmitisme er karakterisert ved villigheten til å anvende fiendskap til jødene som politisk redskap til at oppnå sine mål.
Det forhold illustreres tydelig av, at de europeiske sosialistpartier i både vest og øst verken ville eller kunne sette inn over for de antisemitiske tendenser på venstrefløyen i etterkrigstiden. De fleste sosialister, med deres hat til kapitalismen, kunne ikke få seg selv til at forsvare jødene og deres økonomiske aktiviteter. I Norge så vel som i utlandet aksepterte den ytterste venstrefløy i stedet med glede den antisemitiske idé, så lenge den var rettet mot hele det kapitalistiske system. Jødenes tilknytning til det imperialistiske og kapitalistiske system ble derfor brukt som unnskyldning for å hate ikke bare penger og utbytting, men altså også jødene selv.
Jakub M. Godzimirski NUPI deler tydligvis ikke Sverre Lodgaard , SVs forsvarspolitiske talsmann Bjørn Jacobsen og stortingspresident Thorbjørn Jaglands visjoner ?
http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/12/491696.html
NATO-toppmøtet i Riga
Problemer knyttet til energisikkerhet som kan ramme alliansens medlemmer,» heter det i slutterklæringen.
I alle de tre polene i det tradisjonelle sikkerhetspolitiske triangel Norge er innskrevet i - Russland, EU og USA - ser vi en slik utvikling. Hvor realistisk er det for eksempel at Norge skal ha et tett, men upolitisert og markedsbasert energisamarbeid i nordområdene på samme tid som Russland aktivt bruker energi som et viktig maktpolitisk instrument i forhold til tidligere sovjetrepublikker?
Samtidig, på grunn av Norges tilknytningsform til EU og våre alliertes «sikkerhetisering» av energi, er det kanskje ingen dårlig idé å sette energisikkerhet på NATOs agenda.
Har jeg overtolket Døvings tekst? Neppe. Hun er helt klar på dette punkt: "Kan dagens forestillinger om at det finnes en kollektiv muslimsk mentalitet tolkes i lys av "den kollektive jøden" fra forrige århundre?" Svaret er åpenbart ja. Ikke bare det hun skriver at det er de kollektive stereotyper som lammet motstandskraften mot nazismen. Antyder hunn dermed at lignende forbrytelser kan skje, uten at vi motsetter oss, fordi vi er ladet med gruppestereotyper?
"Like fullt kan den negative stereotype oppfatningen av jøder som antisemittismen hadde etablert, være en årsak til manglende motstand mot den nazistiske ideologien. Det er altså ikke det nazistiske samfunnet eller nazismens ideologi, men antisemittismens meningsinnhold, som er mitt sammenligningsgrunnlag.
Gis spesielle karaktertrekk.
Antisemittisme betyr hat mot jøder fordi de er jøder. I antisemittismen blir den faktiske individuelle jøde til en innbilt "jøde" med fastlagte kollektive egenskaper som har lite med den levende individuelle jøde å gjøre.
Dette er en prosess som ofte preger omtalen av den individuelle muslim i dag."
Rene ord for pengene: samme prosess som i mellomkrigstiden. Jeg kan ikke se det annerledes enn at hun setter likhetstegn.
Dette er overspent hinsides enhver realitet. Man kan heller snu problemstillingen på hodet: hvorfor har den europeiske befolkning i så liten grad reagert med muslimhat? Hvis man tar i betraktning terrortrusssel, hva som forkynnes og sies, oppfatninger om våre samfunn osv. Det finnes en reaksjon som er instinktiv og emosjonell. Men kan ikke den snarere betegnes som adekvat? Døving befinner seg i de øvre luftlag. Etter 911 kjørte UD en kampanje på trikkene i Oslo og via boards: skjær dem ikke over én kam. Bildet viste en muslim med skjegg. Idag ville ikke myndighetene våget å gjøre noe tilsvarende etter en ny 911. Det ville vakt for sterke reaksjoner. Hvorfor? Fordi det er sagt og gjort for mye av muslimer i mange land til at argumentet ville vært politisk akseptabelt av innfødte europeere.
Det usynlige partituret…
Ja, det er nok flere som noe hoderistende har fornemmet og gjenkjent Sverre Lodgaards kronikk, "Er USA venn av Norge?", som et underliggende partitur for norsk utenrikspolitisk orientering i disse dager. Man gjenkjenner rytmen til utenriksministerens raske, besnærende og lite refleksive utlegninger om norske utenrikspolitiske valg på viktige områder, og måten det fremføres på, postulerende, parterende, frekt; ja nesten frekk er denne wonderboyens stringente linedans foran et fjetret publikum.
Librettoen består av flørtende puseord til SV og venstresida i AP, fremført med borgelig dannelse og kløkt, langt mer forførende enn Willochs ilske svartsinne – likevel mer skremmende. Støres eleganteri oppfattes som stor statsmannskunst i provinsielle Norge og Oslo. Han balanserer regjeringssamarbeidet, sementerer det man skulle tro var et vakkelvorent prosjekt. Hvem trenger Nato og USA, ikke lille Norge. La oss gjøre noe nytt: la oss heller lene oss til for eksempel araberstatene og FN, og se hva som skjer…
Den kalde krigen er slutt. Partituret, slik Lodgaard tegner det i Dagbladet, er kaldt og nøytralt, verdi- og historieløst, retorisk beslektet med en Galtung i fritt fall, og i beste fall moralistisk. Hvor fører det Norge? Kanskje et mindre viktig spørsmål enn de taburetter i FN som måtte tilfalle Jens og Jonas når de forlater regjeringskontorene. Det er nesten så man savner de tøylene som et EU-medlemskap ville bety for en stormannsgal og maktsøkende elite i Norge: da ville kanskje de samme figurene i større grad korrigeres av et verdifelleskap som står oss nærmere enn de alliansene den rødgrønne regjeringen nå kan se ut til å søke – i sine hybrid-dialogiserende bestrebelser – der tempoet er viktigere enn substans og gjenkjennelse.
Diametralt annerledes enn Lodgaards var Jakub M. Godzimirskis kronikk (“Energi - næring eller politikk?”) i dagens Dagbladet – velfundert og realistisk – ikke minst med hensyn til valg av “partnere” i dagens storpolitiske spill.
Tillater meg et lett dissonerende sidetema i en annen toneart:
Slik jeg forstår det er Døvings poeng: Å kategorisere en hel gruppe ( idette tilfelle muslimer) - "slik er de" - på bakgrunn av handlinger til ekstreme elementer (islamister) innen gruppen. Noe av Holocaust-senterets målsettinger er vel å fokusere på ting som kan skje med minoritetsgrupper som med urette påføres kollektive merkelapper ? Advare mot tendenser i samfunnet som stigmatiserer, diskriminerer folkegrupper på urettmessig grunnlag ? Hvis hun etterlever disse målsettinger er det kanskje ikke så gæli at hun er ansatt der likevel ?
Dette står selvsagt ikke i motstrid til å verne om jødenes stilling og å advare mot antisemittismen der den stikker fram - uansett hvem den kommer fra.
Kanskje det handler om å kunne ha flere tanker i hodet på en gang ?
Forøvrig er Amund Lies "historieskrivning" forstemmende.
Typisk "kommunazisme".
Hvilken bakgrunn hadde Karl Marx ?
En hel haug sosialistiske revolusjonshelter i det forrige århundre hadde jødisk bakgrunn. Det er bare å bruke nettet. Google.
Men er det ikke det motsatte som har skjedd: stikk i strid med all instinktlære har Vesten stilt seg forstående og selvkritisk. Det finnes mer enn nok brende til å lage de stereotypene som Døving og andre frykter, men har det skjedd? Eller mener man de bildene vi ser fra Pakistan til stadighet, og som utspant seg i København, Beirut, Damaskus og store deler av den islamske verden, på grunn av noen tegninger i en dansk avis. For her er det vel aktørene selv som leverer "stoff" til gruppebilder? Akkurat den siden neglisjerer Døving totalt og det gjøre hennes kronikk og prosjekt til en konstruksjon.
Har du andre argumenter enn at Marx og andre sosialister var jøder?
http://no.wikipedia.org/wiki/Ad_hominem-argument
Om du leser litt grundigere vil du se at det jeg skrev om var ideologisk grunnlag for venstrefløyens antisemmitisme.
Det ER forstemmende når folk ikke kan eller vil lære av historien. Selvsagt vil aldri historien gjenta seg presis som på samme måte som de tidligere hendelsene. Men vi kan lære av parallellene.
Det er nettopp utgitt en bok om det 20. århundres første folkemord, gjennomført av tyskerne i Namibia på hereroene. Hadde ”vi” vært mer oppmerksomme kunne dette tjent som en advarsel mot det langt verre som skulle komme.
Når historikerne i dag ser på de norske avslagene som ble gitt på jødiske asylsøknader i mellomkrigstiden, finnes det klare paralleller til mange av avslagene på dagens asylsøknader.
Jødene BLE vurdert kollektivt, fratatt sin individualitet og gjort ansvarlige for fiktive både egenskaper og forbrytelser. I dag er det mange som stereotypiserer muslimer og gjør ALLE muslimer ansvarlige for både fiktive egenskaper og reelle forbrytelser begått av noen få muslimer.
Det er forstemmende at ikke en person som Rustad, som gjennom sitt prosjekt nettopp hevder å ville advare mot å gjenta fortidens feil, ser mekanismene utfolde seg. Det er sant at mange – også på den såkalte venstresiden – heller ikke vil lære av fortiden, og at mange underslår vesentlige forskjeller mellom fortid og nåtid (som at alt for mange muslimer støtter islamismens totalitære og fascistoide karakter, noe som også berettiger - ja krever! - vår årvåkenhet og krasse kritikk). Men nettopp fordi både fortiden og nåtiden er mangfoldig, er det viktig å se nyansene – på alle sider. Utvilsomt fantes det også fascistiske jøder (i alle fall var ikke Ben Gurion og arbeidersionistene i tvil om det da de skjelte ut Jabotinskys ideologi og tilhengere), og utvilsomt finnes det terroristiske muslimer.
Men akkurat som det fantes sakesløse jøder som ikke skulle behøve å lide for andre jøders feil – oppdiktet eller virkelige, finnes det i dag uskyldige muslimer som lider på grunn av Osama bin Ladens forbrytelser. Spørsmålet blir: Hvordan kan vi hindre at det skjer? Cora Alexa Døving forsøker å lære oss noe om hvilke mekanismer som skaper stereotypier, diskriminering og – til slutt – vold. Å bagatellisere slike mekanismer, og forsøk på å diskreditere analyser av slike mekanismer, underminerer det advarselsprosjekt Rustad påstår han driver.
Av Sara Azmeh Rasmussen, Sekulær muslim og koordinator for Liberalt Laboratoriums arbeidsgruppe om islam og det liberale samfunn
Forsker Cora Alexa Døving mener å identifisere likheter og fellestrekk mellom den klassiske antisemittismen og forestillingene om muslimer i dag.
Særlig etter at en EU-rapport nylig avdekket at muslimer er den gruppen som er mest utsatt for diskriminering på vårt kontinent, er det både legitimt og moralsk aktverdig å uttrykke bekymring for en slik utvikling. Men kravet om solid argumentasjon basert på en holdbar analyse faller ikke bort av den grunn.
God intensjon.
I svaret til Herman Willis skriver Døving 12. februar at hennes prosjekt er å dekonstruere forestillinger om "de andre" som et ledd i arbeidet mot ekskludering av ulike minoritetsgrupper i samtiden.
Søkt og problematisk.
Fremstillingen er skrevet i postmodernistisk tradisjon og opererer utenfor den historiske og politiske konteksten. De fleste eksemplene er søkte og problematiske, noen er helt feilaktige. Antagelsen om at muslimske kvinner tildekkes fordi menn vil bli farlig kåte om de ser naken hud, hevder Døving er en fordom, når det egentlig er den faktiske religiøse begrunnelsen for kravet om slør.
Betenkelig likestilling.
Den mest betenkelige analysen er imidlertid å nærmest likestille kritikken mot et antimoderne og patriarkalsk idésett i islam og en voksende motvilje mot dannelsen av parallelle samfunn i staten med diskrimineringen mot jøder.
Antisemittismen ble kalt den mobile fordommen fordi den konstruerte "jøden" som en fleksibel størrelse. Jøder ble fremstilt frastøtende uansett om de var rike eller fattige, sekulariserte eller ortodokse, assimilerte eller dårlig integrerte i europeiske samfunn.
Reelle forhold.
Mens antisemittismen bygde på løgn, fordommer og konspirasjonsteorier, springer misnøyen mot muslimer ut fra reelle forhold og problematiske sider i islam som de færreste muslimer viser vilje til å ta et åpent oppgjør med. Veien til å inkludere muslimer i fellesskapet kan ikke gå gjennom å forsøke å kneble og patologisere all form for islamkritikk.
Berettiget kritikk.
Det finnes et vesentlig skille mellom rasisme, hat og demonisering av en hel folkegruppe, og berettiget kritikk av inhumane og farlige ideer og praksiser innenfor en religion. Det er tydelig at dette skillet har gått Døving hus forbi.
Islamofobi är en vanlig och retoriskt praktisk term i ett samhällsklimat där uppfattningen att islam är en fredlig religion är en icke uttalad dogm.
Den är praktisk eftersom alla som invänder mot denna dogm kan avfärdas som lidande av någon form av psykologisk störning.
Man somatiserar motståndaren och ifrågasätter dennes trovärdighet utan att behöva presentera några särskilda argument.Europeisk konsensus - islam är fredlig
Det råder i Europa konsensus om att Islam är en fredlig religion egentligen. Terroristerna är galna, liksom alla som inte befinner sig i den förmodade mittfåran.
Koranens våldsamma budskap, understött av hadither, den muslimska världens blodiga historiska expansion och den despoti som nu råder i de flesta muslimska länder antyder att så inte är fallet.
Men det verkar inte spela någon roll.
Den som påstår motsatsen är islamofob.
Hei, Lars Gule.
Du har noen kommentarer her som jeg ikke uten videre klarte å ta til meg, og jeg vil sette pris på om du utdypet litt nærmere.
1. Du skriver: "Når historikerne i dag ser på de norske avslagene som ble gitt på jødiske asylsøknader i mellomkrigstiden, finnes det klare paralleller til mange av avslagene på dagens asylsøknader."
Er dette forskning som er under utarbeidelse, og hva evt. består likhetene?
2. Du skriver: "Jødene BLE vurdert kollektivt, fratatt sin individualitet og gjort ansvarlige for fiktive både egenskaper og forbrytelser. I dag er det mange som stereotypiserer muslimer og gjør ALLE muslimer ansvarlige for både fiktive egenskaper og reelle forbrytelser begått av noen få muslimer."
Jeg betviler ikke at det eksisterer i enkelte miljøer i dag overfor muslimer, men er det noen forskning eller undersøkelser som viser at dette er en utvikling som har vokst tilsvarende det man så for om lag 70 år siden, eller er det ikke faktisk slik at vi, til tross for "Osama", har åpnet vår dør for muslimer på flukt - i motsetning til hva vi gjorde da jødene var på flukt (vi åpnet vel da døren og sendte disse til konsentrasjonsleire).
Mvh. Pål Mathisen
"Sara Azmeh Rasmussen, Sekulær muslim."
Kan noen forbarme seg og forklare en ignorant sjel hva en sekulær muslim er? Jeg skjønner det ikke! Er for eksempel Gule en sekulær kristen?
Det finnes paralleller kun hvis man forlater virkelighetens verden: hvordan går det an å sammenligne 30-årene med feks. MUF-kurderne, som lånte penger til biler, dro til Kurdistan og solgte dem, og kommer tilbake og søker asyl på nytt, uten å bli straffeforfulgt. Dette er absurd teater. Slik er ikke alle asylsøkere, men slikt er mulig innenfor det norske systemet, godt hjulpet av folk som Trygve Nordby. Det foregår urettferdigheter, folk blir sendt tilbake som skulle fått opphold. Men slik er verden. Den vil aldri kunne bli perfekt. I asyl-og innvandringspolitikken må man nok snu på vendingen om at det er bedre ni skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt. Det later til å være rettesnor for "de gode". Men i praksis vil det føre til at skuta synker. Det er noe nærmest totalitært over pukkingen på rettigheter, om så hele verden forgår.
Gule skriver:
"Det er nettopp utgitt en bok om det 20. århundres første folkemord, gjennomført av tyskerne i Namibia på hereroene. Hadde ”vi” vært mer oppmerksomme kunne dette tjent som en advarsel mot det langt verre som skulle komme." Her ligger kanskje hunden begravet: ville boken om hereroene forhindret noe som helst om den var utkommet i 1930? Vi har da kilometer med bøker om Holocaust uten at det har forindret folkemordet i Kampuchea (av Pol Pot, hyllet av norske ML'ere), nesten-folkemordet på bosnierne, og Rwanda. Det er spørsmålet Gule må stille: hvorfor hjalp det ikke med opplysing? hva er det som skal til? da vil man kanskje oppdage at det handler om forståelse og politisk press. Opplysning i seg selv er ikke en garanti mot noe som helst. Dessverre.
Høyskolen i Oslo ønsker tydligvis sin egen vri på Attac-bevegelsen i holocaustforskningen.
Økonomisk apartheid. Nyliberalismens verdensorden. Vekselbruk har mye for seg..
http://www.journalisthogskolen.org/content/view/full/55443/
Hvorfor er det ikke lov å stille spørsmål ved holocaust, undret Ghozlan seg da Irving ble arrestert i Østerrike, og inviterte til debatt på sitt nettsted islam.no fr 21. november i fjor:
( www.islam.no/forum/forum_posts.asp?TID=1972&PN=1 ):
"Hvem avgjør om resultatene er historieforfalskning eller ikke? Verken du eller meg har sett disse bevisene som bekrefter at antall ofrene er like høy som mange hevder. Vi har heller ikke sett at folk ble gasset i hjel, men forskerne hevder å ha sett dokumentasjon. Vi stoler på dem, OK, men hva når en forsker kommer og sier at han antall ofrene er langt lavere. Hvorfor skal han bli utvist fra "forskningsvarmen"? Hvordan kan jeg som en vanlig person, uten peiling på historie, stole på andre påstander om at alt er godt dokumentert, når kritikerne til disse dokumentasjonene blir utvist og bannet? Hvis du er villig til å akseptere en slik lov, må du forklare hvorfor skal det ikke være akseptert at muslimer for eksempel forbyr ytringer som hevder at Koranen er forandret, eller at Palestina er et muslimsk/arabisk jord? Hva er forskjellen? Også de siste nevnte har ført til folkemord og massedrap av palestinere. Så dine argumenter om at Holocaust har en sær stilling holder ikke mål."
Der er vi ved kjernen: At holocaust står i en særstilling, er en torn i øyet på mange muslimer. Det sier litt om hvor dypt dette stikker at det aksepterte Muslim Council of Britain under ledelse av Sir Iqbal Sacranie, to år på rad har nektet å delta på den internasjonale holocaustdagen 27. januar, selv om den nå også er sanksjonert av FN.
Basim Ghozlan var av samme mening. Også han ville avskaffe Holocaust-dagen, sa han til bladet Fri Tanke 6/2005.
"Det usynlige partituret" - "godt synlig sjablong" hadde vært mer passende, synes nå jeg. Er ikke så konspiratorisk anlagt, og idiotien er som regel åpenlys...
Gule: Jødene BLE vurdert kollektivt, fratatt sin individualitet og gjort ansvarlige for fiktive både egenskaper og forbrytelser. I dag er det mange som stereotypiserer muslimer og gjør ALLE muslimer ansvarlige for både fiktive egenskaper og reelle forbrytelser begått av noen få muslimer.
ALLE muslimer? Nei! Selv ikke den mest forstokkede muslimhater inkluderer mennesker som Ayaan Hirsi Ali, Shabana Rehman, eller Naser Khader i sitt hat. Dette peker på en helt fundamental forskjell mellom nazistenes raseideologi og dagens muslimfordommer.
Ikke en eneste jøde slapp unna hatet og gasskammerne ved å påberope seg å være - eller fremstå som - "tidligere", "sekulær", eller "moderat" jøde: slike begreper fantes ikke i nazistenes tankegang. En persons jødedom ble avgjort utelukkende utfra hans arvemateriale. I hvilken grad hans holdninger, handlinger og kultur oppfylte stereotypiene var revnende likegyldig. Det var INGEN TING han selv kunne gjøre for å bli mindre jødisk.
Tankegangen i jødehatet var at jødene hadde en rekke negative medfødte personlighetstrekk - og disse førte i sin tur nødvendigvis til samfunnsnedbrytende handlinger. Det som finnes av stereotypisk og fordomsfull tankegang om muslimer idag er likevel stikk motsatt: Det er kulturen, religionen som er samfunnsnedbrytende - og menneskene er kritikkverdige bare i den grad de er bærere av denne (u)kulturen. Tanken er at de er fanget av den og trenger å bli frigjort.
Det er denne fundamentale forskjellen som gjør at det er en dum og farlig forflatning å anvende begrepet "rasisme", selv på kritikkverdige muslimfordommer og islamhat. Jeg tror det er helt nødvendig å ta inn over seg denne vesensforskjellen for å bli istand til å lage konstruktive paralleller mellom 30-årene og dagens samfunn.
Amund Lie skrev:
"Har du andre argumenter enn at Marx og andre sosialister var jøder?
http://no.wikipedia.org/wiki/Ad_hominem-argument
Om du leser litt grundigere vil du se at det jeg skrev om var ideologisk grunnlag for venstrefløyens antisemmitisme".....
Jeg talte om den opprinnelige sosialistiske bevegelsen f.eks. i Spartakistforbundet i Tyskland, i den tidligste sovjetiske sentralkomiteen, Karl Marx etc.. Jøder var rikelig representert. Dette er gode argumenter mot dine påstander om at venstrebevegelsen og nazimen "fant hverandre" i antisemittismen. Disse argumenter ser du pussig nok bort fra - likeledes at Hitler faktisk brukte ordet "jødebolsjevisme" som et salgs ekstra hardtslående propagandabegrep.
En ekte antisemittisme kom vel inn med Stalin til bruk bl.a. i Moskvaprosessene - og senere vet vi vel hvordan det gikk med hele sosialismeprosjektet....
Men : Etter mine begreper fører ekte marxisme ikke til antisemittisme, fordi den er tuftet på konkrete analyser. Bl.a. klasseanalyser som da kan påvise at det faktisk fins jødiske filleproletarer, jødiske arbeidere, jødiske kunstnere, jødiske bønder, jødiske småkjøpmenn, jødiske leger såvel som jødiske finansfolk. Når da Amund Lie hevder at "venstrebevegelsen" i Tyskland kategoriserte jøder som fiender fordi de ble forbundet med kapitalismen, skurrer det noe alvorlig i mine ører. Det var jo nettopp den konkrete analyse og dermed avsløringen av de samfunnsmessige fordommer (mot bl.a. jøder) som ga den opprinnelige sosialismen dens frigjørende dimensjon. Dermed ble jo også jøder med i denne bevegelsen.
Det er noe besnærende med konkrete analyser; de tar opp i seg begrep som representativitet. F.eks.: Hvor representativ var den mobben som brant det norske flagget i Midt-Østen under karikaturstriden ? Hvor mange var det ? 100 ? 150 ? I et land med millioner av muslimer.
(En parallell: Var 300 SUFere som kastet stein på USA-ambassaden ca. 1970 representative for det norske folk ?)
Tørr statistikk kan, etter min mening bringe dette litt ned på jorda. Analytiske holdninger kan senke blodtrykket og forebygge stempling av grupper. I Holocaustsenterets ånd.
DU unngår det viktigste premisset
Jeg bevitnet i en sosial sammenkomst nylig en muslimsk ung kvinne uttale i samtale med et RV-medlem: "jødene, de er bare ute etter penger og status" - responsen var taus enighet!
Nå skriver jeg om den ideologiske forbindelse,ikke om jødiske kommunister.
Prøv og hold deg til saken.
SIDEN Lars M ER SÅ INTERESSERT BØR HAN LESE DETTE EN GANG TIL.
RV-medlem: "jødene, de er bare ute etter penger og status" - responsen var taus enighet!
Det er kanskje på sin plass å minne venstresiden om deres antisemitiske fortid.
Venstrefløyens antisemmitisme
Det har lenge været en sterk tradisjon for antisemittisme blant de revolusjonære sosialistiske bevegelser i Europa. Også i dag ses antisemittismen på venstrefløyen.
Så omfavnelsen av Hugo Chaves og holocaust- Ahmadinejad er ingen overraskelse.
Venstrekstremisters hat mot Ayaan Hirsi Ali kan du forklare innen samme modell, hun hater ikke USA.
Den 27. juni 1976 blev et Air France-fly på vei fra Paris til Tel Aviv kapret av terrorister. Bag aksjonen stod de to tyske venstreekstremistiske terrorister Gabriele Krocher-Tiedemann og Wilfried Bose, som sammen med fem arabiske kolleger hadde kapret det franske fly på vei til Israel. De omdirigerte flyet til lufthavnen i Ugandas hovedstad Entebbe, hvor diktatoren Idi Amin lot mat og forsyninger stå parat.
De to tyskere tok kontrollen i lufthavnen og inndelte de 256 gisler i en gruppe av jøder og en gruppe av ikke-jøder. De gisler, som ikke var jøder, ble frigitt, mens jødene ble tilbakeholdt - 108 i alt.
Blant de tilbakeværende gisler i lufthavnsbygningen i Entebbe var der noen få, der hadde været i Hitlers konsentrasjonsleirer. Enda en gang opplevde de å bli skilt ut - jøder fra ikke-jøder, jødene utvalgt til at dø. Og enda en gang blev de beordret rundt av bevæpnede vakter, som ropte, at de skulle bevege seg hurtig - Schnell! - denne gang av to tyske Venstre-ekstremistiske terrorister, som også mente, det var nødvendig å slå dem.
Et av gislene, som var overlevende fra konsentrasjonsleiren Buchenwald, sa på et tidspunkt under gisseldramaet til Wilfried Bose: »Dette er, hva dine fedre gjorde ved mig,« mens han viste Bose sitt konsentrasjonsleirnummer tatovert på armen. »Jeg har fortalt mine sønner, at din generasjon av tyskere er annerledes. Hvordan skal jeg forklare dem, hva du gjør ved meg nu?« Bose, som var medlem av Tysklands Revolusjonære Celler og hadde deltatt i massakren på 11 israelske olympiadedeltagere i München i 1972, svart, at det, han stod for, var noe ganske annet enn nazisme.
Historien om de tyske venstreekstremisters overgrep på de jødiske passasjerer illustrerer et forhold, som få mennesker tenker over i dag - nemlig at det 20. århundrenes antisemittisme var en politisk tradisjon på den europeiske venstrefløy. For det er ingen tvil om, at antisemittismen har dype røtter på venstrefløyen. Således var for eksempel den tyske nazismes hat til jødene inspirert av sosialistiske bevegelser, som eksisterte omkring århundreskiftet i Sentral-Europa.
Historikeren Francis L. Carsten har i sin bog The Rise of Fascism (1963) beskrevet, hvorledes antisemittismen som en politisk plattform i Tyskland strekker seg tilbake til revolusjonære sosialistiske partier i siste halvdel av det 19. århundre. Ifølge Carsten var det Adolf Stöckers Kristelige Sosialistiske Arbeiderparti, som første gang effektivt brukte antisemittismen som politisk virkemiddel til at mobilisere den tyske arbeiderklasse.
I bogen Det totalitære samfunnssystems opprinnelse (1948) beskriver Hannah Arendt, hvorledes det finansielle sammenbrud i Tyskland i 1873 gav grobunn for antisemmitisme blant det nylig forende tyske rikes arbeidere og lavere middelklasse. Den venstreorienterende politiker Georg von Schönerer var ifølge Arendt opphavsmannen til den pantyske anti-jødiske ideologi, som senere skulle få mer innflytelse på nazismen end noen anden form for tysk antisemmitisme. Schönerer, som i 1873 ble valgt til det tyske parlament, brukte angrep mot den jødiske bankfamilie Rothschild og familiens innflytelse i politikk som startpunktet for sin antisemitiske propaganda.
Samme konklusjon om antisemittismens slektskap med sosialismen drar den britiske historiker Paul Johnson i en artikkel (»The Miracle«) fra 1998 i det amerikansk-jødiske tidsskrift Commentary. Her beskriver han, hvordan de fleste antisemitiske partier i Europa i slutningen av det 19. århundre hadde ordet »sosialistisk« i deres navn. Karl Lueger, den notorisk anti-semitiske borgmester i Wien fra 1897 til 1910, kalte seg selv sosialist. Wilhelm Marr, som i 1879 skapte begrepet antisemmitisme, var sosialist og anarkist. Således bygget Adolf Hitler videre på et halvt århundrenes tradisjon i Sentraleuropeisk politikk, da han gjorde det tyske arbeiderparti til en anti-jødisk organisasjon.
Venstrefløyens antisemitiske tradisjon understrekes av, at Hitlers allierte i hatet til jødene var Sovjetunionens leder Josef Stalin. I bogen Anti-Semitism in Stalin’s Russia (1995) redegjør Gennadi Kostyrchenko for det kommunistiske regimes omfattende planer for at tvinge de russiske jøder til assimilasjon, fjerne dem fra alle offisielle poster eller helt at utrydde dem. Stalin iverksatte en kampagne for »renhet i russisk kunst«, som reelt var statssponset antisemmitisme. Kampanjen spredte seg til det russiske byråkrati og de fri erverv, hvor jøder ble fjernet fra deres poster.
Kun Stalins død i 1953 reddede de russiske jøder for en tragedie på nivå med de europeiske jøders skjebne.
I Polen ble kampen mot »zionismen« satt øverst på den politiske dagsorden av de kommunistiske ledere etter Seksdages-krigen i 1967 mellom israelerne og araberne. Embetsmenn fra det polske arbeiderparti begynte å spre antisemitiske ideer for at skape en nasjonalistisk stemning, som kunne få polakkene til å samle seg om kommunistpartiet. Den antisemitiske kampagne ble også brukt til å miskreditere studentenes protestbevegelser i 1968.
På den måte gikk de polske kommunister forrest i det, som i øktblokken kom til å hete »antisemmitisme uten jøder« - et begrep som ble brukt til å beskrive de kommunistiske regimers bruk av antisemitisk propaganda på tross av, at den engang så store jødiske befolkning var ble redusert til ingenting av utryddelsene under nasjonalsosialistene.
Men hvorfor skulle den europeiske høyre- og venstrefløy forenes i et hat til jødene? Én forklaring er de to fløyers felles kamp mot liberalismen og kapitalismen. Kampen mot liberalismen var det, som forente sosialister og nasjonalister i 1920ernes og 1930ernes Tyskland. Både den tyske venstre- og høyrefløy betraktet liberalismen og det kapitalistiske system som erkefienden, man hadde tapt til i Første Verdenskrig. Og da jødene ofte blev forbundet med pengebesittelse og handel, blev kampen mot det liberale system hurtig også til en kamp mot jødene.
En anden forklaring er, at begge fløyer var sterkt forankret i troen på kollektivismen fremfor individualismen. De forendes i en felles forestilling om, at samfunnet kan styres via planlegging, organisasjon, sentralisering og kontroll - alt det som siden førte til Auschwitz og Gulag. I opposisjon til dette stod de liberale krefter i Tyskland og resten av Europa.
Fellesnevneren for både høyrefløyen og venstrefløyen var altså en anti-liberalisme, som var kjennetegnet ved sin begeistring for den sterke stat, en tendens til å innskrenke borgernes frihet og i ytterste konsekvens et knefall for totalitære politikere som Hitler og Stalin, som brukte hat, vold og terror som politiske virkemidler.
Disse to forklaringer antyder, at forskjellen mellom kommunisme og fascisme kun er overfladisk - at det i virkeligheden er tale om to politiske systemer, som i bunn og grunn bygger på de samme moralskpolitiske prinsipper: individets oppofrelse i forhold til staten, lederen eller det felles beste; opphevelse av den private eiendomsrett og andre menneskerettigheder; nasjonens eller idealets ufeilbarlige storhet; troen på planer, programmer og lederskap - og altså også hatet til jødene.
At Norske revolusjonære sosialister - med blant andre benyttede seg av voldsretorikk og antisemitiske klisjeer er ikke noen overraskelse - det er bare en bekreftelse av, hva historien viser: at jødehatet er en del av sosialismens politiske arvegods.
Det er derfor viktig å understreke, at ikke bare nazismen var infisert med antisemmitisme, men at også den radikale sosialisme utnyttet fiendskapet til en minoritet for at nå sine politiske mål. For i siste ende er det ikke forskjell på, om den totalitære ideologi er rød eller sort. Begge retninger fører til samme inhumane endestasjon: mindretallets og menneskets undertrykkelse.
Men den moderne venstreorienterende antisemmitisme atskiller seg fra tidligere former for jødehat ved ikke å være basert på religiøse fordommer eller oppfattelsen av jøden som tilhørende en inferiør race. Hvor nasjonalsosialisten i 1930erne så jøden som et genetisk defekt menneske, så ser venstreekstremisten jøden som representant for et defekt politisk system. Kommunismens hat til kapitalismen bliver således til antisemmitisme.
På den måte blir den moderne antisemmitisme uttrykk for et generelt fiendskap til jødene, uansett om man kan like den enkelte jøde eller ei. Eller mer presist: venstrefløyens antisemmitisme er karakterisert ved villigheten til å anvende fiendskap til jødene som politisk redskap til at oppnå sine mål.
Det forhold illustreres tydelig av, at de europeiske sosialistpartier i både vest og øst verken ville eller kunne sette inn over for de antisemitiske tendenser på venstrefløyen i etterkrigstiden. De fleste sosialister, med deres hat til kapitalismen, kunne ikke få seg selv til at forsvare jødene og deres økonomiske aktiviteter. I Norge så vel som i utlandet aksepterte den ytterste venstrefløy i stedet med glede den antisemitiske idé, så lenge den var rettet mot hele det kapitalistiske system. Jødenes tilknytning til det imperialistiske og kapitalistiske system ble derfor brukt som unnskyldning for å hate ikke bare penger og utbytting, men altså også jødene selv.
Hvis den arrige hr. Lie tillater, våger jeg en ørliten kommentar:
Jeg tror heller at den RV-personen som tiet overfor en antisemittisk uttalelse fra en muslim gjorde det av en slags ettergivenhet, en "multikulturell forståelse" overfor de stakkars muslimene. Jeg er selvsagt helt enig med deg i at personen burde tatt til motmæle overfor antisemittiske uttalelser.
Men DERFRA å slutte, via lange haranger med sterkt selektert historieskriving, at venstresiden generelt bedriver antisemittisme, er noe drøy kost, jfr. tidligere innlegg.
Det er bra vi er enige om noe.
Siden du oppfatter min historieskrivning som selektiv, er det tydligvis noe du har selektert vekk.
At du oppfatter det som arrighet må jeg bare ta til meg som et kompliment.
Takk
Dette er nok på siden av den pågående meningsutveklingen - men.
Da det ikke ser ut til at noen har noen sterke og klare oppfatninger om hva en ”sekulær muslim” er, fant jeg følgende innlegg på denne siden:
http://katolikken.wordpress.com/2006/02/22/sekul%C3%A6r-kristen-eller-sekul%C3%A6r-muslim/
Sekulær kristen eller sekulær muslim?
February 22nd, 2006 — Kjetil Kringlebotten
Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS) har igjen klart å erte på seg muslimar. Ho går mellom anna ut mot leiar for pakistansk studentersamfunn, Muhammed Usman Rana, fordi han ikkje klarar å sjå meininga bak uttrykket «sekulær muslim»:
— Leiar for pakistansk studentersamfunn, Muhammed Usman Rana, har stått fram som islamist. Han seier han ikkje forstår begrepet «sekulær muslim» og at religion og samfunn er to sider av same sak, seier Storhaug.
Akkurat dette forstod eg ikkje — men så er ikkje eg oppflaska sekulært heller. Eit viktig begrep når det gjeld oss menneske, og den personen vi er, handlar om integritet, om å vere ukrenkjeleg, heil sjølvstendig. Dersom eg som kristen skulle vere sekulær, kunne eg då kalle meg kristen? Ville ikkje det vere ei ofring av min integritet som menneske? Sjølv om eg ikkje er einig i mykje av det Muhammed Usman Rana seier (og trur), så ville det vore uredeleg av meg å kreve at han skulle bli ein «sekulær muslim».