Danmark dagen etter

Nina Hjerpset-Østlie

Politikerne i Danmarks to største byer mente det godt, for de ville bare løse noen problemer. De gikk derfor i dialog med religiøse representanter med de aller beste hensikter. Men dialogen resulterte i 15 forslag som hovedsakelig gikk ut på å påtvinge den danske befolkningen religiøse retningslinjer i hverdagen, og å begrense borgernes ytringsfrihet.

Forslagene ble blankt avvist av politikere fra venstre til høyre, både kommunalt og statlig.

Avslaget ble godt mottatt av en foruroliget befolkning, men forslagene forårsaket likevel en offentlig forargelse som ikke kan påregnes glemt med det første.
Dagen etter flommer danske aviser over av ledere, kommentarer og leserinnlegg som uttrykker uro og sinne. Vi blir nødt til å spørre: kan det tenkes at de velmenende politikeres stadige dialog med religiøse representanter for å fremme toleranse i stedet bidrar til å fremme en betydelig intoleranse og derfor en økt polarisering blant befolkningen?

I kjølvannet av Muhammed-krisen ble det klart at danskene ikke ønsker at religion skal være en maktfaktor i samfunnet. Den oppfatningen vil naturlig nok medføre at befolkningen ser med direkte uvilje på myndighetenes dialog med religiøse ledere som agiterer for å oppnå det motsatte.

Det faktum at man i 2007 kan observere politikere som på ramme alvor debatterer innføring av religiøse retningslinjer for offentlige og private virksomheter er bekymringsfullt, og må nødvendigvis føre til en bredere og prinsipiell debatt. For stadig flere innser at det til syvende og sist handler om hva slags samfunn de og deres barn skal leve i.

Ralph Pittelkow kommenterer i Jyllandsposten:

Man giver det udseende af, at man blot vil bekæmpe diskrimination, kriminalitet og andre samfundsonder. Men reelt er det en kamp mod det danske samfunds historiske arv fra Oplysningstiden: Adskillelsen af religion og samfund, med verdslige institutioner. Lige rettigheder og pligter for borgerne, uanset religion. Ytringsfrihed og kritisk tænkning.

Selv om offentlige repræsentanter har deltaget i dialogmøderne, er der ikke antydning af et forsvar for denne arv fra Oplysningstiden. Ikke et ord om religionskritik. Ikke et ord til advarsel mod sammensmeltningen af religion og autoritær politisk ideologi.

Det er ikke utenkelig at det manglende politiske forsvaret for den bestående og foretrukne samfunnsordning, og de gjentatte forsøkene på å endre den til fordel for religiøse representanters behov, kan komme til å få konsekvenser for majoritetens holdninger til minoriteten på sikt. Og hvilke konsekvenser vil det få for den delen av minoriteten som ikke ønsker å leve etter de religiøses anvisninger, men som likevel blir tatt til inntekt for kravene? Finnes det noe materiale som tilsier at en dialog basert på religiøse krav og retningslinjer frembringer positive resultater?

Erfaringene fra dialogmøtene i Danmark tyder snarere på det motsatte.

Den styrkelse af religionens rolle, som anbefales, vil lægge et voldsomt pres på liberale muslimer, der ikke ønsker at følge de ortodokse normer. Dette kæmpesvigt sættes i relief af, at Demokratiske Muslimer ikke var inviteret til møderne. Det var til gengæld religiøse gæster fra den radikale moské på Grimhøjvej. Århus Byråd afviste i mandags de kontroversielle forslag. Men det er foruroligende, at kommunens politikere har kunnet tro, at dette forum var det rette til at udarbejde forslag til integration. Lige så foruroligende er det, at de deltagende embedsmænd i den grad har ladet stå til.

Den danske erfaringen er forøvrig ikke noe enkeltstående tilfelle: I Storbritannia tok Det Muslimske Råd til orde for sterke religiøse føringer i offentlige skoler for to uker siden, og kalte rapporten sin “Mot større forståelse”. Disse kravene ble heller ikke møtt med den forståelsen Det Muslimske Råd hevder de fremmer, men derimot utelukkende hard og hissig kritikk fra samtlige hold – også muslimsk. Den offentlige debatten i Storbritannia har blitt hardere den siste tiden, og de som leder an er ofte muslimske borgere som selv får lide for den økende polariseringen de hypertolerante og offensive religiøse forårsaker.

Det samme mønsteret gjør seg gjeldende i hele Europa, og kan ikke lenger avfeies som enkelttilfeller begått av noen få religiøse maktmennesker. På grunn av en relativt ukritisk støtte og tilsynelatende endeløs toleranse overfor religion på politisk og intellektuelt hold kan ikke imamer med ambisjoner om utvidelse av sin maktsfære i det offentlige, og ikke minst innad i den muslimske minoritet, sies å være et marginalisert fenomen. Det er heller ikke et spørsmål om kulturelle behov – det er i aller høyeste grad et spørsmål om en politisk legitimert maktstilling for religiøse ledere. Hvilket forskningsmateriale gjør at politikere og intellektuelle antar at en religiøs gruppes økte makt vil bidra til en mer vellykket samfunnsutvikling?

På hjemmebane ga arbeids- og integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen i går overraskende uttrykk for sin manglende tro på noe religiøst samarbeid for å løse problemer – dagen etter å selv ha tilbrakt ettermiddagen i møte med imamer for å diskutere marginalisering og inkludering:

- Jeg blir veldig redd når hovedutfordringen stiles til imamene. Da kobles voldtekter til religion. Det er det ingen grunn til. Det er heller ingen tradisjon for å springe til biskopene når etniske nordmenn voldtar, sier Hanssen til Aftenposten.

Nei, det er ikke det, men hvorfor løper da europeiske politikere og intellektuelle med en samlet presse i hælene til imamene når det gjelder så godt som alt annet? Og er det så umulig å forestille seg at også befolkningen blir veldig redde når politikerne stedig lar hovedutfordringen gå til imamene når det gjelder integrasjon og innretningen av samfunnet for øvrig?

I så fall er på tide å se til Danmark eller Storbritannia, og forsøke etter beste evne å forholde seg til den forholdsvis synlige utviklingen der: toleranse har dårlige vekstvilkår i skyggen av tiltagende bekymringer over politisk kurtise av religiøse menn som ønsker makt.





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.