Etter revolusjonen i 1989 har venstresiden i Vesten mistet mål og mening. Man må paradoksalt konstatere at mens folkene i Sentral- og Øst-Europa gjenvant friheten, opplevde venstreorienterte en negativ frigjøring: De sto fritt til å tro på hva som helst.
Det kan forklare hvorfor mange på venstresiden omfavnet eller sympatiserte med Slobodan Milosevic, og senere er blitt forsvarere av islamismen. Det som forener er antiamerikanismen.
Dette er tanker Observer-kommentatoren Nick Cohen gjør seg i sin siste bok. Særlig forestillingen om “negativ frigjøring” er både spennende og skremmende. For hvordan er det mulig at folk på venstresiden har stått frem og benektet at det var serbiske konsentrasjonsleire? Slik det skjedde med Living Marxism i Storbritannia, og Ordfront i Sverige.
It is not novel to say that socialism is dead. My argument is that its failure has brought a dark liberation to people who consider themselves to be on the liberal left. It has freed them to go along with any movement however far to the right it may be, as long as it is against the status quo in general and, specifically, America. I hate to repeat the overused quote that ‘when a man stops believing in God he doesn’t then believe in nothing, he believes anything’, but there is no escaping it. Because it is very hard to imagine a radical leftwing alternative, or even mildly radical alternative, intellectuals in particular are ready to excuse the movements of the far right as long as they are anti-Western.
Irak er for Cohen eksemplet på en venstreside som har mistet alle sine idealer og kun følger negativiteten. Ja, USA bløffet om grunnlaget for krigen, men hvordan kunne mange anti-krigsmotstandere gå så langt at de ble stilltiende forsvarere av Saddams regime. Det var som om alle hans forbrytelser var glemt. Hva slags regime det var ble fullstendig ignorert.
Hva med tiden etter at han var styrtet: da ville vel venstresiden støtte kampen for et demokratisk Irak, spør Cohen. Alle vet svaret. Det har vært om å gjøre å demonstrere at USAs prosjekt slår feil. Det er nesten så man kroer seg over hvor dårlig det går. At dette skjuler ufattelige sivile lidelser kommer i liten grad frem. Det nevnes, men man tar det ikke inn over seg. Det er nye anklager man kan henge rundt amerikanernes hals. Look what they did! Jo verre, jo bedre.
Cohen går tilbake til sin barndom med venstreorienterte foreldre. Den gang det å være god og venstreorientert var ett og det samme. Han husker han ble skuffet over å oppdage at en av de sympatiske lærerne var konservativ. Det var en selvmotsigelse.
Det gode står til venstre
Venstresiden har hatt og har en instinktiv følelse av at de har det gode på sin side, og at de per definisjon ikke kan ta katastrofalt feil, på tross av historiske bevis for det motsatte.
Anti-communism was never accepted as the moral equivalent of anti-fascism, not only by my parents but also by the overwhelming majority of liberal-minded people. The left was still morally superior. Even when millions were murdered and tens of millions were enslaved and humiliated, the ‘root cause’ of crimes beyond the human imagination was the perversion of noble socialist ideals.
Every now and again, someone asks why the double standard persists to this day. The philosophical answer is that communism did not feel as bad as fascism because in theory, if not in practice, communism was an ideology that offered universal emancipation, while only a German could benefit from Hitler’s Nazism and only an Italian could prosper under Mussolini’s fascism. I’m more impressed by the matter-of-fact consideration that fascist forces took over or menaced Western countries in the Thirties and Forties, and although there was a communist menace in the Cold War, the Cold War never turned hot and Western Europe and North America never experienced the totalitarianism of the left.
Kapital
Sosialismen bygget opp en enorm moralsk kapital under annen verdenskrig.
At kommunister bidro til Weimar-republikkens fall og nazismens seier ved å stemple sosialdemokratene som sosialfascister, eller at Moskva inngikk en ikke-angrepspakt med Berlin, blir overskygget av kampen mot nazismen og dens store ofre.
Consistent anti-fascism added enormously to the left’s prestige in the second half of the 20th century. A halo of moral superiority hovered over it because if there was a campaign against racism, religious fanaticism or neo-Nazism, the odds were that its leaders would be men and women of the left. For all the atrocities and follies committed in its name, the left possessed this virtue: it would stand firm against fascism. After the Iraq war, I don’t believe that a fair-minded outsider could say it does that any more.
En verden snudd på hodet
I 60-70-årene var det høyresiden som hadde en tendens til å “forstå” autoritære regimer. De var forsvarere av det bestående, de var bolverk mot kommunisme og revolusjon. Alt var kanskje ikke bra, men man foretrakk den sterke mann fremfor innflytelse fra Moskva.
Nå er rollene snudd på hodet, skriver Cohen. Nå er det venstresiden som er istand til å innta schizofrene standpunkter: å være for kvinnefrigjøring for vestlige kvinner, men forsvare undertrykkelsen i andre kulturer. Intensiteten i forsvaret av Hamas-regjeringen har vært påfallende.
In short, why is the world upside down? In the past conservatives made excuses for fascism because they mistakenly saw it as a continuation of their democratic rightwing ideas. Now, overwhelmingly and every where, liberals and leftists are far more likely than conservatives to excuse fascistic governments and movements, with the exception of their native far-right parties. As long as local racists are white, they have no difficulty in opposing them in a manner that would have been recognisable to the traditional left. But give them a foreign far-right movement that is anti-Western and they treat it as at best a distraction and at worst an ally.