Seksualitet er en av kamparenaene for islamismen. Ikke så rart, for i moderniteten står frigjøringen av kvinnen sentralt. For å kunne hamle opp med denne “fristelsen”, må det tilbys et system som er totalavvisende og altomfattende.
Debatten om slør dreier seg derfor om noe langt mer enn kvinners rett til å kle seg som de vil. Det blir ganske klart når man betrakter kvinnens plass i islamismen.
Unni Wikan beskriver noe av forutsetningene for denne “kontrarevolusjonen” – for det er det det er, en kontrarevolusjon mot modernitetens frigjøring av mennesket – når hun nevner at navnet på den passive part i det homoseksuelle forhold er khanit (svak, kvinnelig), mens det ikke finnes noe eget navn for den dominante part. Det er ganske enkelt “mannen”. Mannen er den som penetrerer. Enten det er gutter eller kvinner, så er han mann.
Det sier noe om oppfatningen av det å være mann. Prøv bare å anvende våre moderne begreper om mannens kvinnelige og maskuline sider. Det å være kvinnelig er å være svak, og å bli penetrert.
Det later til å være en ekstrem dikotomi, der mannen er den sterke, alltid. Hvis ikke er han ikke mann.
Det er så selvfølgelig som at himmelen hvelver seg over jorden, at solen går sin gang.
Dessverre har denne macho-kulturen også blandet seg med politikken. Bak dyrkingen av Saddam Hussein ligger nettopp denne dyrkingen av helten, av den sterke hersker som er fryktløs og “betvinger” de fremmede (!). Nederlag forbindes med seksuell ydmykelse, med å bli besteget. De seksuelle metaforene ligger like under overflaten. Men blir sjelden eller aldri kommentert, til tross for at f.eks. irakiske jihadister stadig snakker om skjending av deres kvinner osv.
Trolig går dette helt tilbake til Muhammed og hans etterfølgere. Spesielt sunniene vil heller ha en streng hersker enn kaos.
Vesten som den svake
Ut fra slike oppfatninger om sterk/svak fremstår den feminiserte vestlige kultur som svak. Jeg vil tro det ligger en betydelig forakt for vestlige samfunn, men også vestlige menn, i slike begreper om hva det er å være mann. Vestlige menn er kvinner. Dette utspiller seg i norske skoler. Innvandrergutter med muslimsk bakgrunn ser ned på norske gutter som ikke forsvarer jentene sine, og ikke vil slåss.
Hypotese:
Det finnes en århundregammel patriarkalsk, dominant, tradisjonsbundet kultur i det utvidede Midtøsten, som lenge har befunnet seg i krise. Islamismen er et svar. Den globale umma-identiteten hos muslimer i Vesten, som betrakter seg som primært muslim, er et svar på det som oppleves som å bli invadert av moderniteten.
USA har invadert i fysisk forstand. Det oppleves som en del av det samme. Okkupasjon. Penetrering. Jødene sitter på muslimsk mark. Symbolet er Jerusalem/Al Quds. Det må skyldes en konspirasjon!
Farlig blir det først når store deler av Vesten har utviklet en dialog- og toleransekultur som ser bort fra antagonistiske konflikter der den ene vil forsøke å beseire den andre. Dialog-kulturen bekrefter de verste fordommene om et feminint, svakt Vesten. Det er ikke bare slik at toleransen oppfordrer til økte krav. Den avler også forakt og spott.
Nøkkelen må være å forstå hvordan mekanismer i den tradisjonelle kulturen blir til redskaper for islamismen: Evnen til å se det man vil se, og i sin essens skulle kalle diktatur og slaveri for frihet og omvendt. Dette er ikke noe man later som. Tvert om. Hengivelsen til Hamas-jentene er sikkert ekte nok.
Det er nettopp kjennetegnet på en totalitær ideologi, som islamismen er blitt.