Mens diskusjonen går i Washington om hva man skal gjøre med Irak, "løses" problemet på bakken med tvangsfordriving. Mahdi-militsen og lignende grupper er ved å skape rene shia-områder i Bagdad, og sunniene er taperne.

Sådan sett er også henrettelsen av Saddam et klart budskap: Det finnes ingen vei tilbake til makten for sunniene. Den tid er ugjenkallelig over. Jo før de innser at de er redusert til minoritetsstatus, jo bedre.

Faren er at shia-militsene bruker så mye vold at sunniene tar opp kampen i ren desperasjon.

Lt. Sam Cartee doubts the Sunni families barricading themselves in his sector can hold out much longer. Shi'ite militants thought to be from the Mahdi Army have mounted an aggressive campaign since this summer to clear Sunnis from the northern end of Ghazaliya, a formerly posh neighborhood in western Baghdad. The cleansing push has moved steadily southward, gaining ground house by house, day by day. Cartee says Mahdi Army fighters typically give Sunni families they threaten in Ghazaliya just 24 hours to leave their homes, which are then handed to Shi'ite families. Anyone who defies the deadline risks death. Few do, allowing the Mahdi Army to flip up to five houses a day. Many of the Sunni families forced from their homes have now gathered in an enclave in central Ghazaliya under the protection of a local sheik named Hamed Ne'ma Taher al-Obaydy, who has turned his block into an Alamo of sorts. Cartee's unit hopes to stop the onslaught before Hamed's holdout of about 1,200 people falls, but lately hopes on both sides have dimmed. "They're not surrounded yet, but they will be soon," says Cartee, a reedy young officer from West Virginia who speaks with a slight southern accent. Cartee thinks Hamed's flock can last perhaps weeks, not months, before the Mahdi Army overruns them. "They don't have long."

In Baghdad, a Last Stand Against Ethnic Cleansing
On Scene: American plans for a "surge" in military strength may be too late for the Iraqi capital, where Shi'ite militias are advancing steadily

They began to come upon from time to time small cairns of rock by the roadside. They were signs in gypsy language, lost patterns. The first he'd seen in some while, common in the north, leading out of the looted and exhausted cities, hopeless messages to loved ones lost and dead. By then all stores of food had given out and murder was everywhere upon the land. The world soon to be largely populated by men who would eat your children in front of your eyes and the cities themselves held by cores of blackened looters who tunneled among the ruins and crawled from the rubble white of tooth and eye carrying charred and anonymous tins of food in nylon nets like shoppers in the commissaries of hell. The soft black talc blew through the streets like squid ink uncoiling along a sea floor and the cold crept down and the dark came early and the scavengers passing down the steep canyons with their torches trod silky holes in the drifted ash that closed behind them silently as eyes. Out on the roads the pilgrims sank down and fell over and died and the bleak and shrouded earth went trundling past the sun and returned again as trackless and as unremarked as the path of any nameless sisterworld in the ancient dark beyond.

Cormac McCarthy: The Road

Andrej Tarkovskij: Stalker

Jeg leser vanligvis ikke romaner. Det skyldes følelsen av at få forfattere greier si noe som overgår virkeligheten. Det har store kunstnere alltid gjort. Lagt noe til. Vært som foranskutte lyn.

Cormac McCarthy gjør dette i sin siste bok "The Road". Det er en forferdelig bok. En av de verste jeg noensinne har lest. Du må legge den fra seg, og du glemmer den aldri. Bildene forfølger deg. Den er meget cineastisk.

Man skulle ikke tro at en bok om verdens undergang ville kunne ha en slik effekt. Boken er på ingen måte spekulativ. Hvorfor har den en slik virkning? Jeg tror det er fordi den berører ankerfestene i vår kultur. Jeg forbinder den med Samuel Beckett.

Beckett og eksistensialistene forsøkte å finne noen svar på menneskets situasjon etter krigen og Auschwitz. Dette må bli et dykk ned i det svarte, å bruke skalpellen på virkeligheten. Noe av grunnlaget for det anti-autoritære som idag har gått oss i blodet, ligger i dette oppgjøret, forsøket på å gjøre opp status på en branntomt. Beckett og hans likesinnede fastholdt en slags negativ moral - en avholdenhet - for ikke å leve på illusjoner som gjorde nye forbrytelser mulig. Slik sett er det lite som forbinder dem med vår overflod.

Noen finner bare svartsyn i dette. Det samme kan sies om McCarthys bok. En katastrofe har inntruffet - alt er brent til aske. Dyrelivet er borte, plantene, trærne, alt er dødt. Livet slik vi kjenner det er forsvunnet. Bare noen få mennesker er igjen i et stort tomt øde. Bygningene står, men de er forlatt - spøkelsesbyer.

Akkurat hva som har skjedd fortaper seg i skildringen av en verden som er radikalt annerledes. Selv luften er stinn av aske, og de få gjenlevende må bruke improviserte masker for munnen. De er snart svarte av sot.

Den ytre verden er død, men menneskene klynger seg til livet. Vi følger en far og sønn på vandring mot havet, som de har et vagt håp om kan være annerledes. Den Andre er blitt en fiende. I en verden hvor ikke noe gror eller vokser, er kampen for tilværelsen gått over til kannibalisme. Bander av menn med lange jernrør og lærmasker streifer rundt på jakt etter noe å spise. Brutaliteten kjenner ingen grenser. På en gård finner faren en hemmelig kjellernedgang. Nøden tvinger ham til å være nysgjerrig og ta sjanser. I et kjellerhvelv bor en flokk mennesker, de er nakne, illeluktende, ynkelige. Roper om hjelp. Faren og sønnen flykter. De kan ikke hjelpe. Om natten hører de på avstand skudd og høye rop. Noen andre har funnet dem.

Det er en slags naturromantikk i boken. Mennesket søker ned til vann, slår leir under broer, tenner bål når de tør. Himmelen skifter, det regner og blåser. Men det er hele tiden en påminnelse om det som har vært: fugleskrikene, bladenes rasling, det livgivende sollyset. Det som er igjen er en eneste lang dødsralling.

Man skulle tro det ikke skjer mye i et dødt univers. Men det gjør det: beskrivelsen av et forlatt supermarked der mugg og sopp eter seg inn. Rekken av biler hvor menneskene sitter forkullede. De etterlatte kofferter langs veiene, folk som nektet å gi slipp på sine eiendeler. De korte glimtene av hvordan kaos grep om seg, og bander tok over. Før mørket spiste også dem.

Et forlatt tog, frozen in time, er et mektig symbol på et høyteknologisk samfunn som er stanset, gått av sporet. De går gjennom dette stålmonsteret, ubesværet, det er helt maktesløst.

I denne verden har penger forlengst utspilt sin rolle. Nå er det spørsmål om mat og hva som kan forlenge livet. Faren er en praktisk mann, og vet hele tiden hva som kan brukes. Tilværelsen blir et spørsmål om å finne en trillevogn, om å ha varme klær, og å kunne koble en parafinbrenner så de kan spise varm mat. Hellet varer bare noen dager. Til flukt tvinger dem til å forlate vogna, til de blir bestjålet, eller gutten glemmer å skru igjen krana slik at drivstoffet renner ut.

De søker mot havet, slik menneskene alltid har gjort. Men når de endelig når frem, er også havet blitt et rullende, grått uhyre. Uten måkeskrik. Langs kysten ligger havarerte båter. Det blåser konstant, en slem vind.

Hverken faren eller sønnen har navn. De er "pa" og "the boy". De er opptatt av det som betyr noe, av om menneskene de ser på avstand er "the good guys" eller "the bad guys". Som regel er det de siste. Menneskene tør ikke ta sjanser på at det finnes godhet.

Far og sønn prøver seg på metafysiske samtaler. For å beholde livsgnisten må mennesket tro på noe, ha håp. Det er vanskelig å tro i en mørk verden.

Hva mener McCarthy med boken? Hva har fått ham til å skrive noe så dystert? Rører den ved noen strenger i vår tidsfølelse? Er det derfor den griper så sterkt, eller er det det huggende, poetiske språket? Det ene kan ikke løsrives fra det andre.

Menneskene gjør noe med kloden. Og i stedet for å bremse virker det snarere som om menneskene er i ferd med å ta spranget ut i en overbefolket verden, der alle streber etter høy materiell levestandard. Med kamp om ressurser som resultat.

McCarthy beskriver en slags indre død, en verden som har mistet åndeligheten. Slutten er en beskrivelse av gleden over å fiske ørret. Over hemmelighetene, det tause språket. I fiskens mønster i det klare vannet.

Once there were brook trout in the streams in the mountains. You could see theem standing in the amber current where the white edges of their fins wimpled softly in the flow. They smelled of moss in your hand. Polished and muscular and torsional. On their backs were vermiculate patterns that were maps of the world in its becoming. Maps and mazes. Of a thing which could not be put back. Not be made right again. In the deep glens where they lived all things were older than man and they hummed of mystery.

Cormac McCarthy: The Road

Verden har latt seg blende av Kinas enestående vekst. Men under overflaten lurer problemene og de er store og mange.

Det var i 2003 at Goldmann Sachs spådde at fire land ville få en vekst som ville overstige G-6 gruppen: Brasil, Russland, India og Kina, forkortet BRIC. Spådommen holdt stikk, men det går an å se seg blind på veksttallene. Herald Tribunes Howard W. French kaller det BNP-kulten. Omverdenen har delvis bidratt til en nesegrus beundring for Kinas vekst, og stiller få kritiske spørsmål.

French spør: hva er det som holder Kina sammen? Hva er det som gir innbyggerne et følelse av et "vi"? Den delen som har fått være med på velferdsstigningen forvandles til konsumenter, mens halvparten av befolkningen definerer seg selv som fattige. Det som kunne bygget bro over disse sosiale kløftene - fremveksten av et sivilt samfunn - stanser myndighetene - slik som frie medier og fagforeninger - selv om det på litt lengre sikt dermed undergraver sin egen stilling.

The intent here is not to slight China's economic achievement, which in the past quarter-century has truly been all but miraculous. The point is to say that so much remains to be done here, including most of the hard work.

China's outstanding tasks tend to be of the kind that evade quick and simple measurement and will certainly not loom large in the calculations of the graph paper and ruler gang.

The people who inhabit the world's oldest unitary state have a common nationality, but they have yet to construct commonly held bonds of citizenship, which allow for the sharing of other people's problems and of each other's dreams.

The road thus far for China has been built on an official religion: the cult of GDP growth. China has built roads and buildings in dizzying quantities. And at the individual level, Chinese people are acquiring things just as fast as they can, but there seems to be little other rhyme or reason to life here for the time being.

The predominant reason for this is the government, which reserves for itself the right to proclaim causes and strikes down anyone who insists on articulating a different agenda too loudly. Similarly, it tightly controls the right of association, meaning that any group of any size must be organized under the government's aegis.

The result is an atrophied sense of the individual and of civic participation, from which the country and its people are just now awakening, and not a moment too soon.

Problems lurk beneath China's shiny new surface
Letter From Shanghai

bilde:

Sze Tsung Leong. (American and British, born Mexico, 1970). Yihaoqiao, Yuzhong District, Chongqing. 2002.

Alle later til å være enige om at det var feil å henrette Saddam Hussein. Måten det skjedde på understreker dette. Et humant Europa er mot dødsstraff. Men kan det bli for mye humanitet? Kan humanitet tippe over i noe som ligner barbari?

Expressens Ulf Nilsson har gjort seg noen tanker. De deles av mange i den tredje verden. Vesten har råd til det som man med et tysk uttrykk kan kalle over-humanitet, fordi det ikke er noe som truer oss. Det finnes en korrelasjon mellom trusselsituasjon og straffemetoder. Under endrede forhold kan kanskje holdningene til avstraffelse endre seg.

Saddams forbrytelser var så monstrøse at utgangen var gitt. Den som gir seg til å formane irakerne, bør vite hva han snakker om. Kanskje irettesettelsene da forstummer?

I Iran lär de ha något som kallas "dubbelt dödsstraff". Jag har inte kunnat kolla - det var längesen prästerna i Teheran gav mig visum - men enligt vad det sägs går till så här:

Den dödsdömde hängs lite lagom, men skärs ner innan han dör. Sen hängs han igen, på riktigt.
Jag kom att tänka på saken när medierna plötsligt överflödade av rapporter om hur Saddam avrättades. Om irakierna tänkt som iranier (vilket inte sällan händer) skulle man kanske försökt hänga Saddam flera tusen gånger, men lyckligtvis avstod man.

Kurderna är likafullt upprörda, dock inte på grund av hängningen som sådan, utan för att Saddam avrättades på grund av brott mot shiiter, inte kurder.

- Han mördade många fler kurder (kanske 500 000-600 000!), säger kurderna. Det hade varit mera rättvist att hänga honom för det.

Till vilket jag helt cyniskt säger: Big Deal. Att hyckla sorg över Saddams död - som alltför många kolleger - orkar jag bara inte.

Jag kom också att tänka på att Sverige förvisso skiljer sig från de flesta av världens länder. I Höganäs i Skåne dödades 1998 en 18-årig tjej. Slogs ihjäl. På öppen gata. Två unga män greps. Båda erkände att de varit på platsen och att de lämnat tjejen att dö. Men båda förklarade också att "det var inte jag, det var han. Jag försökte hindra honom". Ord stod mot ord och inga vittnen.

Så rätten frikände.

Den dödas anhöriga kan därmed inte få skadestånd. Däremot kan de två - vågar jag skriva våldsverkarna? - få det. De har ju suttit inne.

När jag läser om detta grips jag av raseri. Och ledsnad. Om jag hade en miljon att avvara skulle jag skicka den till tjejens anhöriga. Tyvärr har jag inte resurser av det slaget. Men framför allt: detta domslut är ju Lindome all over again. Där frikändes 1995 två som skyllde på varandra för mordet på en 89-årig gubbe. Senare mördades en krogägare av fyra män. Samma story - och enligt juridisk expertis finns det ett 20-tal liknande fall.

Såvidt jeg vet praktiserer ikke norske domstoler samme fremgangsmåte. Der flere er til stede blir alle dømt, men til en mildere straff enn om man hadde visst hvem som førte an.

Ulf Nilsson: Ingen sorg över Saddam

Fra høyresiden i norsk skolepolitikk hevdes det om og om igjen at den offentlige enhetsskolen ikke har oppfylt sin ambisjon om å ivareta rettferdigheten. Det vil si: Enhetsskolen har ikke – med hensyn til skoleprestasjoner - virket utjevnende på de sosiale forskjellene i befolkningen. Og dette er ikke lenger bare løst snakk fra en fløy i norsk samfunnsdebatt som har vært uten innflytelse på skolepolitikken gjennom ti-år etter ti- år. Nå kan den vise til følgende utsagn i Kvalitetsutvalgets store innstilling fra 2003: ”Til tross for en målbevisst innsats rettet mot tilpasset opplæring og integrering av svake grupper i skolen, er effekten av sosiale forskjeller i norsk skole større enn man burde forvente sammenliknet med andre nordiske land.” I den forrige regjeringens skolepolitiske hoveddokument, Kultur for læring, fra 2004, kunne det med basis i internasjonal forskning sies dette: ”I motsetning til hva som er en utbredt oppfatning, er andelen svake elever høyere i Norge enn i mange land vi ønsker å sammenlikne oss med, og også høyere enn i land der sosiale ulikheter er langt større enn i Norge. --- Det ser ut til at de forskjeller i læringsutbytte som skyldes sosiale forhold har økt fra 1992 til 2002.” Med andre ord: Enhetsskolen har bidratt til en utvikling som den nettopp skulle motvirke.

Stilt overfor denne påstanden har venstresiden og den hegemoniske pedagogikken så langt valgt tausheten, eller den har talt løst og repeterende om den offentlige enhetsskolen som et ”møtested” for hele landets befolkning. Den har ikke villet gå inn i debatten med en realisme som opererer med følgende premiss: Elevenes læringsutbytte avhenger bare i noen grad av skolens ytre struktur og sammensetningen av elevgruppene. Elevenes faglige framgang avhenger i all hovedsak av den pedagogiske praksis som utøves innenfor den ytre strukturen, og den forventede utjevning vil ikke finne sted om ikke enhetsskolen kombineres med en pedagogisk praksis som hver eneste dag tar sikte på å fremme hver enkelt elevs utvikling. Blikket må derfor rettes ransakende mot enhetsskolens praksis? Hva har den gjort feil?

Da min eldste datter tok seg igjennom grunnskolens ungdomstrinn i de radikale 1970-årene, fortalte hun meg en dag dette: I vår klasse arbeider vi nå mer og mer i grupper, men det er jo bare jeg som lærer noe. For hver gang vi skal løse en oppgave i fellesskap, så overlater de andre elevene i gruppen alt arbeidet til meg. Så jeg lærer ganske mye med denne nye arbeidsmåten, men de andre sitter jo hele tiden og hører på mine forslag, eller sitter der og snakker med hverandre om andre ting.

Dette er et eksempel på hva vi på fagspråket kaller ” elevene som gratispassasjerer”, og det er uten tvil et eksempel på en pedagogisk praksis som har forsterket seg betydelig gjennom de siste ti-årene. Her viser jeg til den som en konkretisering av hva vi med et uttrykk fra den danske skoledebatten kan omtale som ”den bløde kynisme.” Dette er en pedagogikk som tror på elevenes selvmotivering og medfødte lærelyst, på det sosiale fellesskapets og især dialogens stimulerende virkning og på elevenes selvstendige arbeid med temaer og prosjekter. Dette er en pedagogikk som ut fra et terapeutisk perspektiv vender seg mot pugg og konsekvensklare krav til elevene med evaluering av deres prestasjoner. Dette er den ”bløde” pedagogikk som i siste instans er kynisk fordi den favoriserer middelklassens barn og dermed er med på å forsterke de sosiale forskjeller også innenfor den offentlige enhetsskolens rammer. Danmarks ledende forsker i sosial arv, professor Erik Jørgen Hansen omtaler den slik: ” Et blødt, pædagogisk miljø uden autoriteter, prøver og karakterer passer nemlig bedst til middelklassebørn, som er vant til at arbejde kreativt og selvstendig. Omvendt er arbejderbørn bedre tjent med et skolemiljø, hvor objektive karakterer, prøver og klare faglige krav giver dem mulighed for at vise, at de kan noget.”

Framveksten av gratispassasjerer og av en bløt kynisme i skolen kan betraktes som et utslag av udugelighet hos lærerne. Ja, vil man absolutt tale vondt om lærerne, så kan man si at mange i dag er så nedslitte i strevet med påvirkningstrøtte, underholdningssøkende, for -handlingskrevende, masete, rastløse, frimodige og sjarmerende elever at de ikke har de krefter som skal til for å opprettholde det nå så ofte omtalte ”læringstrykket.” I så henseende går min sympati først og fremst til de mange dobbeltarbeidende, kvinnelige lærere som i tillegg til sine elever også skal ta godt vare på deres egne to-tre mindreårige barn på hjemmearenaen. Det er menneskelig sett forståelig at de kanskje i noen grad ”abdiserer” i klassen og så heller konsentrerer seg om det mindre krevende planleggingsarbeidet kombinert med at de i klasserommet opptrer som tilrettelegger , ”coach” og ”respondent”.

Men denne forklaringen gir oss ikke hele sannheten. Jeg kjenner meg overbevist om at den bløte kynismen også henger sammen med den sosiokulturelle konstruktivismens frammarsj i norsk pedagogikk i løpet av de siste fem til ti- årene. Dette vil si en pedagogikk som med henvisning til Vygotsky og Bakhtin hevder at mening ikke primært tilegnes, men skapes. Og hva mer er: Kunnskapen skapes eller produseres ikke av enkeltindivider. Mening og forståelse skapes i dialogiske interaksjonsprosesser, og derfor bør læringsarbeidet først og fremst skje som gruppearbeid. Kvalitetsutvalget gikk i 2003 langt på vei god for denne oppfatningen, og den doseres med brennende iver i dagens lærerutdanning. Det er derfor grunn til å spørre om ikke det individuelle læringsarbeidet forsømmes i skolen. Som det også er grunn til å spørre om ikke lærerens nitide oppfølging av den enkelte elevs utvikling i hvert enkelt fag for -sømmes. Til fordel for de politiske krefter i vårt land som mer enn gjerne ser at de private skolene ekspanderer.

Av Alfred Oftedal Telhaug
dr. philos

artikkelen sto under Meninger i Klassekampen tirsdag 2. januar 2007

Somalia trekker oppmerksomheten vekk fra Darfur og Khartoum ser anledningen til å sabotere den nye FN/AU-styrken. Etiopias intervensjon kan bli presentert som at en kristen nasjon invaderer en muslimsk med amerikansk støtte. Jihadister kan gjøre det til en selvoppfyllende profeti.

"The international interest in Darfur is not going away. But at a broader level, Bashir must realize that there's only so much time in a day and so much energy that diplomats can put into one region," says Stephen Morrison, director of the Africa program at the Center for Strategic and International Studies (CSIS) in Washington. "If a roiling crisis in the Horn of Africa puts Darfur and Sudan into the back pages and becomes a major preoccupation in the Security Council for a couple of months, it may be just what Bashir needs to drag things out."

USA vifter med et ris bak speilet hvis Bashir ikke godtar hybridstyrken til FN/AU: det kan bli snakk om flyforbud over Darfur, å fryse finanstransaksjoner til navngitte personer, og å stevne noen av dem inn for Den internasjonale straffedomstolen.

Hvor mye kommer Somalia til å spille en rolle i krigen mot terror? Eksperter Christian Science Monitor har snakket med, ser en fare for at Somalia kan bli en brikke i kampen som pågår i Afghanistan og Irak.

Others say the loss of leverage the US has suffered in Sudan could be joined by heightened disregard for the US among the world's Muslims, given tacit American support for Ethiopia's entry into Somalia against the Islamists of the ICU.

"For many Muslims this will be seen as, 'Once again, the US supports attacks on a Muslim government and state," says David Smock, an expert at the US Institute of Peace who specializes in Africa and the interplay of politics and religion.

Mr. Smock sees little evidence to support State Department claims that the ICU controls an Al Qaeda cell in Somalia. But what does worry him, he says, is a Somalia that remains unstable because of fighting among warlords - which leads to the prospect of it becoming a major terrorist haven.

Å avvise jihadist-innflytelse blant Unionen av islamske domstoler synes merkelig, med tanke på deres fotfeste i Sudan under Turabi, og Osamas røtter i Jemen. Det er ikke for ingenting at amerikanske styrker står utenfor Djibouti.

Tvert om kan man si at Etiopia var dristige, og stanset islamistene før de rakk å sitte trygt i salen.

Anklagene om kristen/muslimsk konflikt vil komme uansett. Hvis man skal unngå å gripe inn av hensyn til disse anklagene, har man kapitulert på forhånd. Men rekkefølgen - hva som tar ting ved roten - og hva som er feil taktikk, er selvfølgelig relevant, jfr. CIAs cash-bidrag til krigsherrene.

Nå lyder "faren for et nytt Irak" selv fra innsiktsfulle journalister som Halvor Tjønn. Det er blitt et defaitistisk slagord - et slogan for ikke-innblanding, fremstilt som selve lærdommen fra Irak. Man legger grunnlaget for nettopp det man vil unngå.

Darfur diplomacy: sidelined by Somalia?
The defeat of Islamists in Somalia may lessen the pressure on the Sudanese president to accept a large UN peacekeeping force in Darfur.

-Jeg har kjempet mot perserne, sa Saddam før han dinglet. Mens en av finlandshettene ropte "Moqtadah". Det kalles borgerkrig, men er like mye en religionskrig og kommer til å gi gjenlyd over hele Midtøsten.

Sunniene var ikke opptatt av den humanitære siden, slik myke europeere kanskje tror. De så en sunni-hersker som ble ydmyket av shiaer. For første gang i historien ble en sunni-hersker hengt som en simpel tyv. Det er et sterkt budskap og hvilken lærdom vil de trekke av det? At Iran og shiaene begynner å bli farlige. Sunniene er krenket, og truet. Dette var en konflikt som ventet på å eksplodere. Hvis Vesten mener noe med forsvar for undertrykte, må også de forstå og anerkjenne at shiaenes time før eller siden ville slå. Men måten det nå skjer på er brutal, og i Saddams ånd. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at shiaene tar hevn på den måten de gjør. Det er Saddam som her trengt inn i deres psyke.

Nå er "ånden" ute av flasken, og ingenting vil få den tilbake igjen. Shiaene er i full gang med å rense Bagdad, og ingenting kan stanse dem. Det er høyst tvilsomt om 20.000 ekstra amerikanske soldater vil gjøre noen forskjell. Skal de havne i kamp med Mahdi-militsen, med den irakiske hæren som tilskuer og politiet som medskyldig?

Regjeringen til Nouri al-Maliki fremskyndet henrettelsen, slik at den falt på sunnienes Eid-fest. Det var selvfølgelig ikke tilfeldig. At de valgte å gjøre det sier noe om at den sekteriske tendensen nå er den rådende. Det gjør det nesten håpløst å få med sunnier i en ny koalisjon.

Det mange glemmer er at Iran står bak Nouri al-Malikis politikk, i store trekk. Teheran ønsker et shia-dominert Irak. Fire iranere ble nylig arrestert av amerikanerne, to av dem ble anklaget for å ha hjulpet opprørerne. Amerikanerne ble tvunget til å slippe dem, og de ble eskortert tilbake. De skal ha hatt kompromitterende materiale med seg. Maliki-regjeringen kan ikke risikerer å fremmedgjøre Teheran. Teheran er nærmere enn Washington. Det sier det meste om hvem som fører an.

Peaceniks i Vesten har sett for seg et ydmykende amerikansk nederlag. Det får vi neppe. Vi får heller moralske dilemmaer: en seierherre, shiaene og et USA som må spørre seg: gjør vi større nytte ved å bli enn å dra? USA kan i det minste beskytte titusener av irakere som har ytt dem assistanse. Mens Europa sitter på gjerdet.

Giotto: L'Omaggio dell'uomo semplice, fra serien om Frans av Assisis liv.

Love is not consolation, it is light.

Simone Weil

Danskene tar fatt i en helt annen ende av debatten enn nordmenn. Jfr. nyttårstalene til monark og statsminister. Der de norske flyter over av moralske formaninger, har danskene "gjenoppdaget" seg selv.

Jyllands-Posten oppsummerer i en leder hva debatten fremover vil handle om: kulturforskjeller og mottagelighet for demokrati, og synet på demokratiske verdier. Det er relevant fra Århus til Bagdad.

Kunstnere og intellektuelle føler sig ofte kaldet til at forsvare gode idéer, idéer der insisterer på at fremme retfærdighed og lighed i verden, men som Harvard-professor Charles Fried fastslår i en ny bog: »Frihedens største fjende har altid været en eller anden forestilling om det gode.«

På den anden side findes der også tabuer, som kultureliten for enhver pris undgår. Siden Anden Verdenskrig og nazismens og fascismens sammenbrud har det ikke været god tone at tale om kulturforskelle.

Man har hyldet en lineær forståelse af historien, nemlig at alle kulturer og civilisationer i takt med udviklingen og udbredelse af idealerne nedfældet i FNs Menneskerettighedserklæring ville konvergere mod en fælles, lysende fremtid. Stammekultur, nationalisme og religion ville forsvinde i takt med oplysning. Det var som Ralf Pittelkow og Karen Jespersen skriver i en af årets danske bestsellere "Islamister og naivister" årsagen til, at så få satte spørgsmålstegn ved den udfordring, det danske samfund blev stillet overfor med indvandringen fra kulturer i Den Tredje Verden. Længe herskede der nemlig en diskriminerende tro på, at hvis folk blot levede længe nok i vor del af verden, så ville de blive lige som os.

Kulturrelativisme

Det var ikke tilfældet, og da det blev klart, fik kulturrelativismen kronede dage. Når alle kulturer ikke automatisk smeltede sammen til en kultur, så måtte alle kulturer stilles lige, selv hvis de var undertrykkende, diskriminerede kvinder og legitimerede forskelsbehandling afhængig af tro og etnisk tilhørsforhold.

Det har været årsagen til venstrefløjens berøringsangst, når det gælder kritik af islam.

Muhammed-krisen satte gang i debatten om kulturforskelle. Det bliver en af de vigtigste debatter i det 21. århundrede, hvad enten vi ønsker det eller ej. Virkeligheden påtvinger os den; dels fordi der er voksende kontakt og interaktion mellem kulturer, dels fordi vores samfund bliver mere multikulturelle.

Kløfter i Danmark

Da Rambøll Management i foråret for Morgenavisen Jyllands-Posten gennemførte den første meningsmåling af muslimer i Danmark, viste det sig, at muslimer og danskere som helhed ser forskelligt på ytringsfriheden og hensynet til religiøse følelser.

Kun 10 pct. af muslimerne gav udtryk for, at ytringsfriheden altid skal prioriteres, mens tallet for befolkningen som helhed var 46 pct. Omvendt mente 51 pct. muslimer, at ytringsfriheden aldrig kan stå over hensynet til religiøse følelser, mens det samme tal for befolkningen som helhed var blot otte pct.

Det er udtryk for en reel kulturforskel, som man er nødt til at forholde sig til.

Manglende forståelse eller ligefrem ignorering af den kulturelle dimension etniske og religiøse forhold, uddannelsessystem og demokratisk kultur når det gælder politisk og økonomisk udvikling er også en afgørende årsag til, at det i Irak og i Mellemøsten som helhed ikke er gået, som præsident George W. Bush håbede.

Er det foretatt noen tilsvarende undersøkelse i Norge? I farten kan jeg bare komme på TV 2s, som ikke virket spesielt systematisk og vitenskapelig. Den bekreftet at norske muslimer er moderate og ikke støtter jihad eller ønsker sharia i Norge.

Lawrence Harris

At det finnes universelle standarder for demokratiske samfunn som gjør det mulig å vurdere hvert enkelt land og kultur, er noe den norske debatten rynker på nesen av. Man har plassert seg i en posisjon for slike diskusjoner er ubehagelige og støtende.

En af årets vigtigste bøger sætter fokus på kulturforskelle, på hvad der stimulerer og hæmmer økonomisk udvikling og demokrati. Den er forfattet af Lawrence Harrison.

Harrison bekender sig som denne avis til oplysningsidealet om, at ingen kulturer i princippet er immune over for demokrati, men nogle kulturer er mere modtagelige end andre. Med andre ord: Hvis man ønsker politisk forandring, må man arbejde for kulturel forandring, og det kræver som Harrison gør opmærksom på meget mere end at sende tropper, holde valg og skrive forfatninger.

Det drejer sig om uddannelse, der fremmer demokratiske værdier og iværksætterånd, ændring af børneopdragelse og begrænsning af religionens rolle i politik. Et forhold der er rettet mod den islamiske verden, men også gælder katolske og ortodokse lande, hvor kirken har været ambivalent i sin holdning til markedsøkonomi og demokrati.

En af forklaringerne på Spaniens økonomiske mirakel er ifølge Harrison, at den katolske kirke er blevet fortrængt fra uddannelsessektoren. Endelig er det nødvendigt at lære især kvinder at læse og skrive, hvis man vil ændre et lands kultur.

At halvparten av kvinnene i den arabiske verden er analfabeter, mot 30 prosent av mennene, er en vesentlig forklaring på at Midtøsten har sakket akterut, konkluderte den fjerde UNDP-rapporten. Likestilling blir en av vår tids største utfordringer, men muslimsk feminisme får oftest dekning hvis den kommer i islamsk utgave.

Da Salman Rushdie ble lyst fredløs sto en muslimsk leder foran Parlamentet og oppfordret til drap på forfatteren. Nå står 27 år gamle Umran Javed for retten for å ha oppfordret til å bombe Danmark og drepe dansker. Det er ikke lenger uskyldig å oppfordre til drap offentlig.

Britisk påtalemyndighet tar truslene alvorlig. De kan godt betraktes som "rantings" fra en forskrudd person. Det var 50 demonstranter utenfor den danske ambassaden i februar ifjor, og det kom senere til 200-300 flere. Ikke noe skremmende tall, men det de sa og plakatene de bar, var sterkt hatske og voldelige. Politiet grep ikke inn for ikke å fremprovosere vold, men en av lederne, Javan, står nå for retten. Myndighetene vil markere at det er straffbart å oppfordre til drap og bombing av konkrete land og personer.

Mr Javed, a British citizen, of Washwood Heath, Birmingham, said in the speech that the Western world would pay a heavy price for declaring war on Allah and the Prophet Muhammad.

He said that “disbelievers” should learn from the murder of the Dutch film-maker Theo van Gogh, who had made a film critical of Islam. Mr Javed also referred to the slaughter of the Jews of Khaybar, which is recorded in the Koran.

Mr Javed told the crowd that Denmark should watch its back because “Zarqawi was coming back”, a reference to Abu Musab al-Zarqawi, the dead al-Qaeda leader in Iraq.

David Perry, QC, for the prosecution, said that Mr Javed appeared to be one of the leaders of the protest and used a loud-hailer to address the crowd.

“He addressed the crowd in terms which encouraged killing and incited racial hatred.”

Mr Perry said that the words used were plainly criminal. “The words used were straightforward and plain. If you shout out ‘Bomb, bomb Denmark; bomb, bomb USA’, there is no doubt about what you intend your audience to understand.

“The prosecution case is that the defendant was clearly encouraging people to commit murder — terrorist killing.”

Mr Perry told the court that the case was not about freedom of assembly or freedom of speech. He said that even a society that enjoyed freedom of speech had to have rules.

“It is not about freedom of expression, but it is not surprising there are rules against encouraging others to kill or incite racial hatred.”

Muslim on racial hatred charges

Bløt kynisme er danskenes ord for en politikk som produserer det motsatte av hensikten. Det er tilfelle med den norske enhetsskolen, skriver Alfred Oftedal Telhaug. Men gjelder det ikke hele sosialdemokratiet -dvs. oss selv ?

Pedagogikken som går ut på prosjektarbeid og selvmestering begunstiger middeklassebarn, som er stimulert til å lære selv. Barn av arbeiderklassen (og skal vi tippe en stor del innvandrerbarn) faller igjennom. Den myke pedagogikken passer ikke inn med deres bakgrunn. De trenger fastere rammer, skriver Oftedal Telhaug. Ønsket om større likestilling fører med andre ord til større forskjeller.

”I motsetning til hva som er en utbredt oppfatning, er andelen svake elever høyere i Norge enn i mange land vi ønsker å sammenlikne oss med, og også høyere enn i land der sosiale ulikheter er langt større enn i Norge. --- Det ser ut til at de forskjeller i læringsutbytte som skyldes sosiale forhold har økt fra 1992 til 2002.”

Skrev den forrige regjeringen i "Kultur for læring", 2004. Det er sensasjonelle funn. Men er de kjent i offentligheten? Den skolepolitiske eliten og politikerne har valgt tausheten.

Det er den rådende pedagogikken som har skylden. Den tror at "mening" er noe som skapes i dialog.

Dette vil si en pedagogikk som med henvisning til Vygotsky og Bakhtin hevder at mening ikke primært tilegnes, men skapes. Og hva mer er: Kunnskapen skapes eller produseres ikke av enkeltindivider. Mening og forståelse skapes i dialogiske interaksjonsprosesser, og derfor bør læringsarbeidet først og fremst skje som gruppearbeid. Kvalitetsutvalget gikk i 2003 langt på vei god for denne oppfatningen, og den doseres med brennende iver i dagens lærerutdanning.

Dette minner oss om statssekretær Raymond Johansen når han skal forsvare dialog med Syria og Iran etter at ambassadene er brent ned, eller Jonas Gahr Støres forsvar for ytringsfrihet/sensur under ansvar, et utydelig standpunkt som kunne tøyes i alle retninger.

Dialog-kulturen har fått et voldsomt oppsving de senere år. Det er ikke et ord vi brukte i tide og utide tidligere. Den har heller ikke kommet rekende på ei fjøl. Oftedal Telhaugs innlegg minner oss om at den har filosofiske premisser, som burde diskuteres. Men det gjøres ikke. Dialog-kulturen er fredet, og å kritisere den er politisk forkastelig.

Hvis en ideologi er dysfunksjonell vil den produsere sin motsetning: øke avstanden, ikke minske den. I stedet for tro på mennesker, - kynisme.

Det forekommer meg at forestilling og realitet går stikk motsatt vei i Norge: klimadebatten er et godt eksempel. Statsministeren sammenliger den fremtidige rensing av gasskraftverket på Mongstad i 2012 med amerikanernes månelanding. I virkeligheten vil Norges CO2-utslipp øke vesentlig. Vi kjøper oss avlat gjennom klimakvoter og flyr som aldri før. Fusjonen Hydro/Statoil viser hva som virkelig styrer Norge, og det er helt typisk at det skjer under en Ap-ledet regjering.

Frances Benjamin Johnston. (American, 1864-1952). Agriculture, Mixing Fertilizer, The Hampton Institute, Hampton, Virginia. 1899-1900.

Superstition is rooted in a much deeper and more sensitive layer of the pyche than skepticism.

J. W. Goethe

Guardian-journalisten Ian Cobain meldte seg inn i det høyreorienterte British National Party for å drive undercover-reportasje. Det kom det ikke noe spesielt oppsiktsvekkende ut av. Men han fikk tilgang til medlemslistene, og Guardian outet tre kjente personer som medlemmer.

En av dem er stjernedanser i English National Ballet, Simone Clarke. For henne ble livet snudd opp ned. Flere organisasjoner forlanger at hun må sparkes.

Men først. Hva fant Cobain ut?

Etter bare tre måneders medlemskap ble Cobain valgt til sentral organisator i London. Han fikk dermed tilgang til "hemmeligheter". Hva var så de? Hadde Guardian hatt noe juicy å slå opp, hadde de gjort det, men det som topper avsløringen er at partiet må bruke hemmelige medlemslister og krypterte mailer, fordi det er en belastning å bli kjent som BNP-medlem for mange.

Politisk har BNP blitt mer moderat:

BNP activists are also now discouraged from using any racist or anti-semitic language in public, in order to avoid possible prosecution. In a BNP rulebook, issued only to activists and organisers, they are instructed that they should avoid acting in a way which fits stereotypes of the far right, and "act only in a way that reflects credit on the Party".

During seven months inside the BNP, the newspaper also discovered that the party is planning a recruitment drive in some of the most affluent areas of the capital, largely in an attempt to broaden its support base and shake off its image as a party which appeals purely to the white working class.

Er dette ren kosmetikk, eller har partiet forandret seg? Det Cobain siterer fra samtaler, er ikke egnet til å sjokkere. Det er snarere den generelle frykten for at samfunnet går i oppløsning og at muslimene danner parallellsamfunn. Noe er sikkert grums i partiet, men Cobain greide ikke finne noe diskrediterende i løpet av sju måneder. Det tyder på at det har skjedd en moderasjon i mer enn stil og form. Til en slik ny linje passer det også at man søker medlemmer ut over hvite sinte unge menn fra arbeiderstrøk.

Cobain kan fortelle at BNP allerede har medlemmer i de velstående strøk, og nevner tre kjente navn. Man kan lure på: Synes Guardian/Cobain at dette er klasseforræderi? Mener de at høyreorienterte standpunkter er å menge seg med plebsen? Det ligger et element av snobbisme i den venstrepolitiske korrekthet.

In an attempt to achieve the degree of political legitimacy which it believes it needs to win more votes, the extreme rightwing party is attempting to establish itself in affluent areas of the capital such as Belgravia, Chelsea and Knightsbridge.

The BNP already has significant numbers of members living in those areas. They include Peter Bradbury, a leading proponent of complementary medicine who has links to Prince Charles, Richard Highton, a healthcare regulator, and Simone Clarke, principal dancer with the English National Ballet.

Grums

Det finnes grums på høyresiden i innvandringssaker. Men grumset finnes også på den politiske korrekte siden, og der kalles det ikke "grums", men har stemplet til offentlig sanksjonerte meninger. Det gjør deres "grums" langt farligere. Det representerer reell politisk makt.

På 1960/70-tallet drev SUF en nådeløs kamp mot nynazistene Erik Blücher & Co. Et par av disse fikk seg jobber i Oslo Sporveier. De ble regelrett mobbet vekk fra jobbene p.g.a. sine meninger. Venstresiden var mot yrkesforbudet for offentlig ansatte i Tyskland, som ikke var lojale mot forfatningen, men de hadde ingen skrupler med å bruke det selv. De hadde jo rett.

Det er vanskelig å komme fra at det samme skjer nå, men i langt større skala. Nå er det ikke lenger marginale radikale grupper, men etablerte samfunnsinstitusjoner som forvalter de politisk korrekte meninger. I dette tilfelle vises det til Race Relations Act fra 2000, som krever at offentlige organer skal bidra til gode relasjoner mellom folkegrupper og enkeltmennesker.

Men Clarke har såvidt vites aldri promotert sine synspunkt på arbeidsplassen. Skal hun lide for at en Guardian-journalist har fått tilgang til medlemslistene i et lovlig parti, på falske premisser?

Dette har å gjøre med spørsmålet om det hersker reell ytrings- og organisasjonsfrihet. BNP er vel ikke bare forpliktet til å følge Race Relations Act, men også forsvare ytringsfriheten og den personlige integriteten til sine medarbeidere. Fra mange hold ropes det på Simone Clarkes hode, og BNP-ledelsen blir skremt, naturlig nok. Det finnes knapt noe mer belastende enn å bli utsatt for rasismebeskyldninger i dagens hvite mulitikulti-samfunn.

Clarke har i intervjuer stått for sine meninger og sagt hun ikke er mot utlendinger, men mot ukontrollert innvandring.

The interview has caused fresh difficulties for the ENB, which was able to deflect criticism about Clarke's BNP membership by insisting that her stance was an entirely private one. The company, which is publicly funded and is therefore obliged by the Race Relations Act of 2000 to promote good race relations, will be asked to explain how one of its highest profile employees was able to use her position as a platform for the far right party.

Her views and policies espoused by the BNP appear to conflict with equality policies that operate in the company itself and those laid down by Arts Council England, which subsidises the ENB to the tune of £6m a year.

Its policy says funded organisations "must be aware of how their work contributes to race equality and promoting good race relations".

Prior to the interview, the ENB had said it hoped to talk to its dancer before deciding "what action to take".

Hammeren

Lee Jasper, equalities director for the mayor of London and chairman of the National Assembly Against Racism, said: "The ENB must seriously consider whether having such a vociferous member of an avowedly racist party in such a prominent role is compatible with the ethics of its organisation. I seriously doubt that it is and that should lead to her position being immediately reviewed. I think she should be sacked." He called on funders and David Lammy, the arts minister, to intervene.

Inayat Bunglawala, of the Muslim Council of Britain, said people had a right to their private political views but added: "This will taint the ENB in the eyes of many minority communities. Questions need to be asked about how someone in that position can be allowed to abuse that position to promote the BNP." Jon Cruddas, Labour MP for Dagenham in east London, where the BNP forms the official opposition on the council, said: "We need to know how these statements square with the more laudable positions taken by the ENB and other leading arts organisations. What she completely ignores is the underbelly of the BNP in terms of the violence, the physical attacks and the criminality of many of its supporters."

A spokeswoman for the Commission for Racial Equality, which polices race relations legislation, said it was monitoring events. "We will be interested to see what action the ENB takes given that it has a member expressing such views in public."

"...such views"

Hva er "such views"? Jeg er redd det er meninger som simpelthen er bekymring for samfunnsutviklingen, innslaget av en religion som er politisk, store demografiske endringer osv. Noe av den samme voldsomheten kom til uttrykk da Christopher Owe viste sin film om Holmlia. Flere ga uttrykk for at slikt ikke skulle kunne vises.

Balanse

Det finnes kanskje også en forestilling fra myndighetenes og organisasjonenes side om "balanse". Siden islamister stilles for retten for sine meninger, bør ikke det samme gjelde høyresiden? Hvis man tillater en slik oppfatning å feste seg, har man skapt et verktøy for politisk utpressing og eliminasjon.

Det er stor forskjell på å si man skal drepe noen, og si at man synes det kommer inn for mange innvandrere til Storbritannia. Clarke er selv samboer med en danser med cubansk-kinesisk bakgrunn. Det skal ha vært han som oppmuntret henne til å melde seg inn i BNP.

Dette var også noe Cobain hadde problemer med i sin reportasje. BNP vil gjerne ha medlemmer med minoritetsbakgrunn for å vise at de er aksepterende til andre grupper. Men det ødelegger for den politisk analysen som sier at ikke-hvite ikke kan være skeptiske til innvandring. Da blir det tull i begrepene. Da handler det om noe annet enn rasisme. Da handler det om kultur og verdier.

Rasisme-beskyldninger er blitt et våpen som brukes til å forgifte debatten. Visst finnes det fortsatt rasisme, men den finnes også blant innvandrere. Der er det en rangorden, og arabere ser f.eks. ned på afrikanere. Konflikten i Darfur har innslag av rasisme.

Hvis vi snakker om identitet, verdier og kultur, blir det en helt annen debatt. Da blir spørsmålet: Hva står vi selv for?

Guardian har noen alvorlige spørsmål å besvare: Hvordan forsvare at man melder seg inn i organisasjoner under falskt navn og begrunnelse? Noe lignende skjedde med Dansk Folkepartis Ungdom, der man filmet ablegøyer under en fest med mye alkohol.

Problemet er at en politisk korrekt blokk føler de har moralsk rett til å benytte alle metoder for å avsløre det de anser som grums. De ser ikke at metodene deres og kriminalisering av andres legitime meninger idag er det farligste grumset.

Det skremmer, skaper bitterhet og gjør folk passive. Denne heksejakten er i realiteten med på å undergrave en sunn demokratisk debatt.

Racism, recruitment and how the BNP believes it is just 'one crisis away from power'

BNP ballerina defies rising clamour to sack her

Debatten går fortsatt under Ayaan Hirsi Alis tekst om antisemittisme. Den har nå nådd 144 innlegg! Imponerende. Etter "oppryddingen" er stilen saklig. Som man roper i skogen får man svar.

I fare for å høres ut som en formanende stortingspresident, vil jeg likevel si at å kalle noe idioti og sable noen ned som typisk for universitetet, ikke er en spesiell spenstig argumentasjon.

Grums er grums, enten det er på høyre fløy, i sentrum eller til venstre. Selv om noen skulle ha makt og innflytelse til å få det definert som konvensjonelle og riktige meninger/holdninger. Ja, selv om det skulle være nedfelt i lov.

Den nye antidiskrimineringsloven har ikke vært prøvd i praksis, men er vid nok til å kunne brukes på utslag av stemningsbølger, slik som prinsippet om omvendt bevisbyrde.

Hvis noen hemninger først brytes, kan det faktisk være åpent for en form for mccarthyisme, en jakt på ukorrekte meninger om det flerkulturelle samfunn. Da snakker vi om legitime meninger og kritikk. Mccarthyisme har vært et av venstresidens våpen mot det amerikanske samfunn gjennom mange år. Men heksejakt er ikke noe som bare høyresiden praktiserer, selv om tanken er utenkelig for mange. Alt kan misbrukes, også det gode.

Nancy Pelosis åpningstale i Representantenes hus var et uttrykk for amerikansk optimisme, og for amerikanske verdier. Europeere venter utålmodig på at demokratene skal ta et oppgjør med republikanerne, i betydningen bli som oss. De må vente lenge.

Pelosis tale hadde ikke den konfronterende karakter som man fikk inntrykk av i Kveldsnytt, som bare hadde klippet avsnittet om Irak: Det hørtes ut som et krav om tilbaketrekning, men ser man det i kontekst, bøyer Pelosi seg for at det er presidenten som har utspillet.

Det var en stor dag for amerikanske kvinner, og for likestilling. Det er djervheten og pågangsmotet som er varemerket. Pelosi lovet et oppgjør med korrupsjon. Demokratene vil ikke bruke flertallet for å torpedere Bush, men for å styrke Amerika.

Public office - a noble calling

With today's convening of the 110th Congress, we begin anew. I congratulate all members of Congress on your election. I especially want to congratulate our new members of Congress.

The genius of our founders was that every two years, new members would bring to this House their spirit of renewal and hope for the American people. This Congress is reinvigorated, new members, by your optimism and your idealism, and your commitment to our country.

Let us acknowledge your families, whose support have made your leadership possible today -- to your families.

Each of us brings to this Congress our shared values, our commitment to the Constitution, and our personal experience.

My path to Congress and to the speakership began in Baltimore where my father was the mayor. I was raised in a large family that was devoutly Catholic, deeply patriotic, very proud of our Italian- American heritage, and staunchly Democratic.
(latter, applaus)

My parents taught us that public service was a noble calling, and that we had a responsibility to help those in need. I viewed them as working on the side of the angels, and now they are with them.

Frans av Assisi

And I thank my constituents in San Francisco, and for the state of California, for the privilege of representing them in Congress.

Saint Francis of Assisi is our city's patron saint. And his "Song of Saint Francis" is our city's anthem: "Lord, make me a channel of thy peace; where there is darkness may we bring light, where there is hatred, may we bring love, where is despair, may we bring hope."

Hope: that is what America is about. And it is in that spirit that I serve in the Congress of the United States.

Stor dag for USAs kvinner

And today, I thank my colleagues. By electing me speaker, you have brought us closer to the ideal of equality that is America's heritage and America's hope.

This is an historic moment. And I thank the leader for acknowledging it. Thank you, Mr. Boehner.

It's an historic moment for the Congress. It's an historic moment for the women of America.
(applaus)

It is a moment for which we have waited over 200 years. Never losing faith, we waited through the many years of struggle to achieve our rights.

But women weren't just waiting; women were working. Never losing faith, we worked to redeem the promise of America, that all men and women are created equal.
(applaus)

For our daughters and our granddaughters, today we have broken the marble ceiling.
(applaus)

For our daughters and our granddaughters now, the sky is the limit. Anything is possible for them.

Rep. Nancy Pelosi's Remarks Upon Becoming Speaker of the House

Av Henrik Gade Jensen og Bent Blüdnikow

Politiske og videnskabelige debatter hærges af, at kendsgerninger ofte moraliseres og gøres suspekte. Mange fakta i samfundet kan knap diskuteres, fordi det er politisk ukorrekt at fokusere på disse. Derfor tillægges de mennesker, der bringer ubehagelige fakta til torvs, ofte en ond vilje.

Det er vanskeligt og måske umuligt at forklare brud og revolutionsagtige omskiftelser i et moderne samfund. Vi kalder det "tidsånden", som forklarer, at folk ikke mere mener, hvad de sagde og nu mener noget helt andet. Men hvis vi skal forstå os selv og forsøge at værne os mod fremtidens ideologiske fristelser, så må vi dog i det mindste forsøge at forstå, hvorfor folk mente, som de gjorde.

I Danmark har vi en lille afgrænset historie, der klart illustrerer en tidsåndsforandring. For seks år siden blev der rettet kritik af Den store danske encyklopædis behandling af kommunismen. Vi var begge tæt på, fordi den ene af os som debatredaktør på Berlingske Tidende prioriterede debatten højt og den anden som deltager i dette ideologiske opgør.

Der var store principielle spørgsmål oppe og vende. Hvorfor så hovedartiklen om kommunisme ikke nogen forbindelse mellem kommunismens teori og praksis?

Om nazismen var der nemlig ingen tvivl om, at nazismens grundholdninger havde direkte konsekvenser for de senere ulykker, men i artiklen om kommunisme var denne forbindelse skåret over som om man kunne operere med en uskyldig kommunistisk teori uden konsekvenser.

Hvordan kunne det være, at kommunismens tragedie og mange ofre fik langt mindre omtale end nazismens? Hvorfor fik nazistiske og fascistiske medløbere noteret deres synderegister, mens kommunismens medløbere som regel slap billigt i encyklopædien.

Da Gyldendal før jul udgav den nye elektroniske dvd-udgave af encyklopædien, valgte forlaget at korrigere værket, så kritikpunkterne stort set alle er imødekommet. Fagredaktøren for historiestoffet udtalte for nylig, at "kritikerne har fået ret. Helt ret".

Debatten om encyklopædiens historiesyn varede et år og var slutstenen på flere års debat om det 20. århundredes vanvidspolitik og millioner af ofre. Det relevante her er ikke at genåbne en debat, der er afsluttet.

Det interessante er, hvordan en offentlig mening på dette begrænsede felt kan skifte så radikalt på så kort tid. I 2000 kunne encyklopædiens ansvarlige redaktører gentage hinanden i, at kritikken var overdrevet eller forkert.

I dag står vi så i den underlige situation, at encyklopædien i vigtige samtidshistoriske artikler er revideret på en måde, som stort set følger den kritik, der blev rejst. Og avisernes journalister har svært ved at få kommentarer fra de professorer, som for kun fem-seks år siden stod last og brast om værket beskrivelse af kommunismen.

Hvorfor blev den rejste kritik i 2000 kulet ned, mens den så få år senere bliver taget til efterretning og accepteret som korrekt? Efter den første kritik i Berlingske Tidende erklærede værkets hovedredaktør Jørn Lund, at kritikken var forfejlet og der intet var at komme efter.

Han anførte som vidne, at den tidligere rigsantikvar Olaf Olsen havde læst hele værket igennem og sagt god for alt, så han var sikker i sin sag.

Da debatten om Encyklopædien havde buldret videre nogle uger, forfattede værkets Videnskabelige Råd et læserbrev, som i flere aviser afviste kritikken og bakkede 100 pct. op om Jørn Lund og Encyklopædien.

Det Videnskabelige Råd bestod af syv af dansk videnskabs ypperste skikkelser fra alle forskningsfelter, bl.a. professor Jes P. Asmussen, Lise Bek, litteraturprofessor Torben Brostrøm, professor Palle Jeppesen, professor Ove Nathan, tidl. rigsantikvar og professor Olaf Olsen, professor Povl Riis og ph.d. Eva Steiness.

Der var tale om vigtige personer i det videnskabelige miljø i Danmark som sad i de videnskabelige forskningsråd og hvis ord havde vægt. De var ikke eksperter i kommunismens historie eller totalitære ideologier, men de udlånte tidligt i forløbet deres navne til et blindt forsvar for værket.

Det viste sig da også, at flere yngre forskere, der var principielt enige med dele af kritikken, ikke ønskede at deltage i en offentlig debat, fordi de frygtede for karrieren.

I dag er der ingen, der korrekser Gyldendal for at have rettet i det, der dengang ikke havde behov for korrektion. Dengang havde kritikerne bare brug for en øretæve og en opsang.

Politikens historieanmelder Steffen Heiberg kaldte i Politiken kritikerne for "heksejægere" og hævdede, at kritikken var et "frontalopgør med den humanistiske tradition". Politikens chefredaktør Tøger Seidenfaden skrev om en »tyndbenet, småhysterisk og helt igennem proportionsløs kampagne«. Politikens Jes Stein Petersen skrev i samme avis, at kritikerne »fremmaner en verden af onde og gode, der lægger op til hekseproces - ikke til fri debat«. Og Danmarks Radio omtalte systematisk kritikkerne negativt uden at komme ind på det saglige indhold.

Det er ikke skrevet for at hovere, men fordi vi som samfund må lære af de fejl, vi i fællesskab begår, og som i praksis kun tjener til at hæmme fremskridt og oplysning og fastholde tabuer og fordomme.

Selv åbne demokratiske samfund som det danske kan udvikle "blinde pletter" eller tabuer, som ikke må røres eller diskuteres. Og så stivner samfundet og udviklingen lammes. Hvis vi så tidligt som muligt kan holde debatten åben og saglig, kan vi undgå skyttegrave, hvor debatten fryser til og kun bliver fraser og klicheer.

At kritikken af Encyklopædien blev mødt af så megen hårdnakket modstand, kan vel kun forklares med, at et stort værk var under udgivelse og så skulle skønhedspletter ikke ødelægge helhedsindtrykket.

Så der kom aldrig en debat om Encyklopædien. Der blev rejst indvendinger og kritik, og det blev alt sammen afvist som tendentiøst og overdrevet. Ingen dialog, men kun skyttegrave.

Og så hulla-hop går der fem-seks år og så er kritikken pludselig taget til efterretning og Danmark har en net- og dvd-udgave af et nationalt leksikon, der er langt mere brugbart og afbalanceret end de tunge papirbind, der fylder reolen.

Hvad kan vi så lære af det?

Forhåbentligt at vi i den offentlige debat bestræber os på at undgå at havne i tabuer med urørlighedszoner, der ikke må kritiseres. Undgå at debatten graver grøfter, hvor sagen skubbes i baggrunden til fordel for at holde sammen mod de formastelige.

For det er en falliterklæring for det akademiske liv og den journalistiske profession i Danmark, at en sag kan vende 180 grader på bare fem-seks år. I dag er der ingen kritik af Gyldendals net- og dvd-udgave. Nu er de reviderede artikler om kommunismen alment accepteret fakta, mens de før var heksejagt og mccarthyisme. Samtidig har vi bevæget os et væsentligt skridt nærmere henimod at erkende venstreradikalismens ulykke for menneskeheden. Om højreradikalismens ulykke var ingen i tvivl.

Sagen burde være et oplagt emne for specialestuderende, fordi en tidsånd er forandret på så kort tid på så afgrænset et lille felt. Hvorfor var alt forkert for 5 år siden og alt rigtigt i dag?

Gyldendal har i dag gjort, som enhver moderne virksomhed bør gøre: lytte til kritikken og få rettet på produktet.

Og for det danske samfund er det vigtigere end nogensinde, at vi har et lettilgængeligt troværdigt leksikon, som kan fungere som kanon, når skole- og gymnasieelever skal søge troværdig viden om et emne.

Internettet kan være en farlig forfører, fordi det indeholder så meget fup og fidus. Og public-service-kanalernes dokumentarudsendelser er også ofte lette ofre for politiske modestrømninger. Så længe hver en tåbe kan lægge sine tvangstanker ud på internettet, så uskyldige elever og studerende kan antage det for kendsgerninger og viden, er det vigtigt med et leksikalsk værk, der kan skille fup og fakta.

Det er vigtigere i dag end nogensinde tidligere. I en google-tid udfylder det en kolossal vigtig funktion som autoritativ viden.

Et troværdigt leksikon er så vigtigt, fordi det forsøger at præsentere fakta og kendsgerninger så nøgternt og neutralt som muligt. Det skiller sandhed fra mening. Det tilstræber objektivitet om den fælles verden, vi lever i. Så kan vi i øvrigt mene om den, hvad vi vil.

Både politiske og videnskabelige debatter hærges af, at kendsgerninger ofte moraliseres og gøres suspekte. Mange fakta i samfundet kan knap diskuteres, fordi det er politisk ukorrekt at fokusere på disse. Derfor tillægges de mennesker, der bringer ubehagelige fakta til torvs, ofte en ond vilje.

Et leksikon eller encyklopædi bygger på, at der er en tendentiel sandhed om verden, som vi kan kritisk efterprøve. Og at denne sandhed ikke afhænger af vores påståede gode eller onde vilje, men af virkelighedens indretning.

Derfor er en encyklopædi så vigtig og godt at vi har fået en revideret udgave.

- - -
Artikkelen er tidligere trykt i Jyllands-posten, og gjengis her etter tillatelse fra forfatterne.

Denne kronik er blevet afvist af dagbladet Politiken, men har efter Morgenavisens Jyllands-Postens opfattelse så bred og principiel betydning, at vi af hensyn til den offentlige debat har valgt at trykke den.

Nike fra Samothrake, Louvre

Whether a prophet is true or false does not depend upon the correctness of his predictions. It depends upon the purity and sincerity of his concern for the things threatened by human sin and divine anger. Indeed his predictions are the more likely to be correct, the less he is a true prophet and the more affinities he has within himself to the destructive tendencies of his age.

Heller

SVs Reza Rezaee foreslår at det opprettes religiøse meklingsråd for muslimer med ekteskapsproblemer, for at kvinner skal slippe å måtte velge mellom brudd med slekta og egen lykke.

Det skjer sikkert med de beste hensikter. Like fullt er det på denne måten sharia vil bli innført. Det er derfor det er så vanskelig å avvise: Alle ser nytten av det. Men prisen vil være islamisering av det offentlige rom. Har man først krysset en grense, vil det være svært vanskelig å reversere prosessen. Da vil det stadig komme nye, "fornuftige" forslag, fordi muslimer nå en gang er vant til et system der sharia styrer familiepolitikken. Det gjelder spørsmål om hvem som skal ha barna, og arverett.

Muslimske miljøer har beholdt sanksjonsmakten. De nekter å godkjenne sivilrettslige skilsmisser som tilstrekkelig i seg selv. Den må godkjennes av en imam, og det vil si at mannen må gi sitt samtykke.

Det er et klassisk tilfelle av kollektivt press. Hvis myndighetene gir etter på dette punktet, kan de skyte en hvit pil etter kampen mot henteekteskap. Da har myndighetene tapt kampen.

Kloke forståsegpåere vil finne gode grunner til å gå med på et meklingsråd, og presentere det som den type modus vivendi som skal gjøre livet i Vesten akseptabelt for muslimer.

Men jeg vil tro signaleffekten er den stikk motsatte: Det gjelder å holde ut og stå imot, så vil myndighetene til slutt tilpasse seg og gi innrømmelser. Hvis man først får foten i dørsprekken, vil åpningen kunne utvides.

Det gjelder de allmennmenneskelige tingene som i og for seg høres uskyldige ut: segregerte svømmehaller og segregert gymnastikk, segregerte toaletter på skolene, egne bønnerom, fritak fra fag og påvirkning som strider mot religionen, protest mot svin og gris i uskyldige sammenhenger, det er mange måter å markere seg på. Summen vil være en gradvis undergraving av den norske sekulære offentlighet, og etablering av en konkurrerende autoritet.

Det siste er kanskje noe av det viktigste. Ved å godkjenne særordninger for muslimer, vil myndighetene anerkjenne en konkurrerende autoritet. I dette tilfellet foreslås det at Islamsk Råd skal fungere i meklingsarbeidet. Utad presenteres dette som ordninger på linje med det kristne har. Men ambisjonene og horisonten er en helt annen enn hos en tam, lunken norsk kirke. Her legges det opp til at muslimene og deres organisasjoner utgjør en egen maktstruktur, som ikke begrenser seg til fredagsbønnen, men gjør krav på lojalitet i konkurranse med den norske stat og nasjon. Intet mindre.

For seks år siden ble det rettet kritikk mot den store danske encyklopediens fremstilling av kommunismen. Det var ingen kobling mellom ord og handling, slik som med nazismen. Kommunismen fikk fremstå i idealismens lys.

Det ble det reagert på, av blant andre Bent Blüdnikow i Berlingske Tidende og essayisten Henrik Gade Jensen. De påpekte at dette var historisk ukorrekt. Denne samme korrespondanse mellom ord og handling gjelder kommunismen. Det mente de var opplagt. Redaktører og fagfolk ble meget forurettet, og forsvarte artiklene. De så det som et angrep på den humanistiske tradisjon.

Nå er seks år gått, og leksikonet er kommet ut på DVD og i nettutgave. I all stillhet er artiklene om kommunismen revidert, og kritikken tatt ad notam.

Det er Henrik Gade Jensen og Bent Blüdnikow som forteller dette (se art. under "gjesteskribent"). Redaksjonen har gitt kritikerne rett.

Det skulle vært interessant å vite hva det er som har forandret deres syn. De har etter seks år kommet frem til at kommunismens forbrytelser ikke var feiltagelser, men logiske følger av teorien.

Historien forteller at en minoritet kan få rett, mot autoritetene. Hvis den har sannheten på sin side. Kommunismens forbrytelser er så enorme at det ikke lot seg gjøre å forsvare posisjoner om "feilgrep", dvs. anomalier. Som om det skulle være mulig å få det til riktig ved neste forsøk. Ingen ville noensinne våge å påstå noe slik om nazismen.

Dermed ikke sagt at kommunismen er lik nazismen. Men forbrytelsene var en uløselig del av systemet. Med nazismen var forbrytelsen selve meningen.

Kan vi ane en tilsvarende forskyvning i forhold til dagens debatt om Vesten og islam? Det er de samme avvergemekanismene som er i funksjon: Som ønsker å diagnostisere kritikerne som islamofober. Som ønsker å innføre begreper om "rent og urent", som skal holde folk borte fra bestemte problemstillinger og begreper. Det kommer ikke til å lykkes.

Men anerkjente fagfolk klynget seg til oppfatninger om kommunismens fortreffelighet, lenge etter at den var diskreditert av historien.

De ble tvunget til retrett. Hvorfor? Kan det være noe med den utvidede offentlighet som en global verden og internett har skapt? Den har en transparens som gjør slike store løgner vanskelig å forsvare i det lange løp. Det samme vil jeg si om forsøket på å skape en pen borgerlig fasade av problemene rundt Vesten og islam. Man hører braket av stillas og reisverk som dundrer til jorden.

Today in France, research on the most contested issues of race and religion is taboo unless one exhibits the “right” politics. To speak at conferences or to be considered for important posts, a scholar must be prepared to describe the colonial era in French history as nothing less than an exercise in genocide and to denounce American policy in the Middle East as barbaric cruelty. Those who refuse to comply find themselves shut out.

A notable instance of such blacklisting occurred in 2004, when a scholar applied for a three-year position at the prestigious Collège International de Philosophie. His credentials were formidable, but when his “pro-American” views became known to one member of the committee (the candidate, it seemed, was not completely opposed to the war in Iraq), a quiet but effective campaign was organized to deny him the post. Details of the case were reported in the weekly newspaper L’Express. The name of the unjustly treated candidate was Robert Redeker.

The Redeker Affair
Christian Delacampagne

Det er ikke bare i Irak det hersker borgerkrig. Palestinerne er i full sving, uansett hvor mye det ignoreres og smerter deres venner. Ismail Haniye og Mahmoud Abbas har nok en gang inngått avtale om å trekke våpenmennene vekk fra gatene. Men hendelsene snakker et annet språk.

For annen gang angrep Hamas-folk hjemmet til en Fatah-sikkerhetssjef og såret barn og kvinner. Det gjør sterkt inntrykk på palestinerne. Sikkerhetssjefen bønnfalt om hjelp fra sitt beleirede hjem på TV. Men ingen hjelp kom. Det gjorde Fatah-mennene bitre.

Colonel Mohammed Ghayeb, the head of an Abbas-allied security service in northern Gaza, died in yesterday's clashes as Hamas gunmen attacked his home with rockets and grenades.

Moments before his death, he telephoned Palestine television, which broadcast his desperate plea for help. "They are killers," he said of the Hamas gunmen. "They are targeting the house, children are dying, they are bleeding. For God's sake, send an ambulance."

The battle raged outside the house for much of the day. Six of Col Ghayeb's bodyguards and a Hamas gunman also died, while around 36 people, including eight children and Col Ghayeb's wife, were injured.

Hundreds of people gathered outside his damaged house today prior to a funeral procession for the seven dead Fatah men.

Fatah militants attacked Hamas offices and vehicles in several places in the West Bank yesterday, wounding a Hamas activist, Palestinian security officials said.

Utløsende for den siste voldsbølgen var at en Hamas-politimann ble drept tidligere på dagen torsdag.

Fredag ble en imam skutt etter fredagsbønnen. Imamen tilhørte ingen av partiene, og det er uklart hvem som skjøt.

Fatah gjorde det klart at de ikke kom til å respektere noen våpenhvile med Hamas.

Brushing aside Haniyeh's plea for calm, Fatah issued a statement in Gaza: "Blood for blood and aggression for aggression ... and all the sons of the movement should retaliate to each aggression openly."

The cleric, who was in a car when the gunmen opened fire, was not affiliated to any faction. No group claimed responsibility for the shooting, which occurred after prayers at a mosque in the Maghazi refugee camp.

At one of the funeral marches, members of Fatah's al-Aqsa Martyrs Brigades threatened to assassinate Foreign Minister Mahmoud al-Zahar and Interior Minister Saeed Seyam of Hamas.

"Zahar and Seyam, you have to leave Gaza. We will tear your bodies to pieces," an al-Aqsa member shouted at the crowd.

Overnight, Hamas-controlled militants and police forces stormed the house of senior Fatah leader Sufian Abu Zaida in northern Gaza Strip, smashing furniture.

Vendettaen er i gang.

Cleric gunned down in Gaza after plea for calm

Palestinian leaders call for end to Gaza clashes

Umran Javed (27) ble - ikke overraskende - dømt for å ha oppfordret til å bombe Danmark og drepe dansker under en demonstrasjon mot tegningene i London i fjor.

As the verdict was read out a man in the public gallery shouted: "I curse the judge, I curse the court, I curse the jury, all of you." ...

Javed said he regretted the chants but described them as "just slogans, soundbites".

"I did not want to see Denmark and the USA being bombed," he said.

On the steps of the court, Anjem Choudary, a former spokesman for the now-proscribed extremist Islamic group, Al-Muhajiroun, said he was not surprised by the verdict because Muslims were treated as second class citizens in the UK and denied fair trials.

"When we have peaceful demonstrations, and then slogans that have been used normally, are taken out of context," he said. "This is a failure of capitalism, of democracy and the freedom of speech."

TV 2 valgte å vise et intervju med nettopp Anjem Choudary, som fremsto som representant for muslimene som reagerer på dommen. Det ble ikke opplyst at han er ekstremist og har foherliget terror.

Muslim protestor guilty of soliciting murder

LG Electronics har kommet opp med et Colombi-egg: en maskin som spiller både Blu Ray og HD-DVD, og det før formatkrigen har brutt ut.

HD-DVD-maskinen til Toshiba var lovet i norske butikker denne uken. Sonys Blu Ray kommer ført til våren og koster dobbelt så mye. De to formatene er helt ulike, og krever således to forskjellige plater. Forbrukerne hater en slik formatkrig.

Nå kan LG Electronics ha løst konflikten ved å lage en maskin som spiller begge formater.

The breakthrough system will be officially launched tomorrow to great fanfare at the Consumer Electronics Show in Las Vegas. In the meantime LG is giving away few details.

"LG expects this technological breakthrough to end the confusion and inconvenience of competing high-definition disc formats for both content producers and consumers," is all a spokesman would say.

New DVD player should end battle of high-definition film formats

Det er likheter mellom situasjonen i Irak og Gaza: Begge steder opererer en religiøs milits utenfor lovlig kontroll. Begge steder krever situasjonen at de innordner seg, hvis ikke truer full borgerkrig.

I Gaza er den riktignok oprettet av regjeringen, men Hamas-militsen er ikke underlagt president Mahmoud Abbas, som øverste instans for sikkerhetsstyrkene. Nå gjør Abbas det som Ariel Sharon så ofte krevde av Arafat: han setter forten ned. Om han har noe å sette hardt mot hardt med, vil tiden vise. Hamas viser ikke noe tegn til å gi etter.

The Hamas-led Government has defied a demand by Palestinian President Mahmoud Abbas to integrate its Gaza Strip military force into the established security set-up.

It then deepened the existing tension by announcing that it would double the size of the force to 12,000 men.

The statement by Mr Abbas is likely to further increase the tensions between his Fatah movement and Hamas, which defeated Fatah in parliamentary elections a year ago.

I Bagdad spekuleres det på om den "surge" av 20.000-30.000 amerikanske soldater som president George W. Bush planlegger, er ment for å konfrontere Mahdi-militsen og Moqtadah al-Sadr. Spørsmålet er bare hvordan Nouri al-Malikis regjering vil stille seg. Det er grunn til å være skeptisk.

At det er paralleller mellom Gaza og Bagdad er ikke tilfeldig. Det har med forholdet til makt og vold å gjøre, om maktens legitimitet. Skal den være basert på folket og demokratiske rettigheter, eller på legitimitet fra en religion og religiøse autoriteter. Svaret blir retningsgivende for utviklingen i regionen.

Det er i dag svært at komme til anden konklusion. Under generalprøven på DRs nylige juleshow fik Outlandish ifølge BT sin vilje og fik flyttet den norske sangerinde Herborg Kråkevik over i den anden side af salen, så langt væk fra popgruppen som muligt. Outlandish og sangerinden skulle nemlig optræde sammen. Udover katolikken Lenny Martinez tæller Outlandish to muslimer, Isam Bachiri og Waqas Qadri. Ifølge islamisk opfattelse var den kjoleklædte sangerinde med de bare arme for bar, og DR valgte, som man kunne se, da juleshowet løb af stablen, åbenbart at føje Outlandish i kravet om, at Kråkevik ikke må stå for tæt på.

OUTLANDISH - ISLAMISMENS MUSIKALSKE BUDBRINGERE

Av Helle Merete Brix

De forskjellige verdener: En forsker ved et anerkjent institutt i Danmark kan beklage at Abu Laban vurderer å forlate Danmark. Det er en parallell til at den norske stat holder sin beskyttende hånd over mullah Krekar.

En af de fremtrædende forskere ved Carsten Niebuhr Afdelingen på Københavns Universitet, lektor Jørgen Bæk Simonsen, proklamerede for nylig, at det ville en falliterklæring for Danmark, hvis imam Ahmed Abu Laban, der jo både er salafist og terrorsympatisør, rejste fra Danmark.

Den fornærmede imam har ved flere lejligheder tilkendegivet, at han på grund af danskernes modvilje mod ham efter hans rolle i Muhammed-sagen ville flytte fra Danmark. Foreløbigt er det blevet ved snakken, men skulle han en dag indfri sine løfter, bliver det næppe Amerika, han slår sig ned i. For hvor Europa i årevis har givet asyl til radikale islamister og frit lader indflydelsesrige ekstremister som Tariq Ramadan og Yusuf al-Qaradawi sprede deres propaganda, lukker amerikanerne dem ganske enkelt ikke ind.

Jørgen Bæk Simonsen ville næppe fremsætte beklagelser, hvis Demokratiske Muslimers formand Naser Khader en dag skulle føle sig presset til at slå sig ned på den anden side af Atlanten. Tanken er vel ikke ganske usandsynlig, for her i landet kan den populære politiker på grund af trusler fra islamisterne ikke købe en liter mælk uden at være fulgt af to bevæbnede mænd fra PET.

Andre eksempler på europæiske dissidenter, der må leve livet farligt, er den iransk-franske forfatter Chahdortt Djavann, der for nylig gæstede Danmark og Trykkefrihedsselskabet. Djavann opgiver aldrig navn og adresse og har måttet have bodyguards med, når hun har optrådt offentligt. Farshad Kholghi, medlem af Sapphos redaktion og født i Iran i en Bahai-familie, kan ikke sætte sine ben på Nørrebro på grund af trusler og overfald.

Lars Hedegaard og Helle Merete Brix gjør opp status over året som gikk.

Pierre Vidal-Naquet var spesialist på antikkens Hellas, men skulle også komme til å kjempe mot Holocaust-revisjonistene. Han var en spesiell mann. Paul Berman skriver minneord.

Vidal-Naquet was fond of citing a French writer from the time of the French Revolution named François René de Chateaubriand, who looked on historians as the ultimate defense against tyrants. Chateaubriand might have seemed an odd hero for Vidal-Naquet to adopt, given that Chateaubriand was a Catholic royalist from an ancient aristocratic family who despised the French Revolution and Vidal-Naquet was a Jewish leftist who treasured France’s republican traditions. Something tied these writers together, even so. During the Reign of Terror, Chateaubriand’s older brother and his brother’s family were guillotined, and Chateaubriand responded, in his writings on history and even on ancient Greece, by developing a unique and touching prose style, dignified yet unmistakably grief-stricken. Vidal-Naquet likewise came from an ancient family, descended from the Jewish doctors who worked for the popes in the Middle Ages, the “Jews of the Pope.” During the Nazi occupation of France, when Vidal-Naquet was 13, his mother and father were arrested and sent to their deaths in Auschwitz, and he himself escaped only because a schoolmaster dispatched a group of boys to tell him to hide. Vidal-Naquet never entirely recovered from this event — it haunted him, I am sure, until the moment of his own death. But neither was he willing to be defeated. Like Chateaubriand, he learned to write in a tone that managed to be dignified and heartbroken at the same time — the tone of a man whose devotion to facts and rigor rests precisely on his experience of catastrophe.

Denying the Deniers

Utenriksminister Carl Bildt har holdt en programtale uten å nevne ordet islamisme eller Darfur med ett ord. Det er ikke så rart. Bildt er blitt rik på Lundin Oil, som driver i Sudan.

Bildt har en egen måte å være pompøs på. De store ordene sitter løst. Derfor vekker det irritasjon når han viser seg prinsippløs i viktige spørsmål, som Bosnia eller Sudan. Per Ahlmark tar ham fatt.

Men också denna gång vägrar Bildt att beskriva de dystra delarna i det nya perspektivet.

Ta till exempel det mest välkända uttrycket för Bildts politiska känslokyla: likgiltigheten inför folkmord. När han var statsminister hade ingen i Bildts regering rätt att tala klarspråk om serbernas massakrer av bosnier. Han hånade då också Margaret Thatcher, när hon krävde att Nato och EU skulle resa motstånd mot Milosevic och andra bödlar på Balkan.

Ännu värre katastrofer på den här sidan sekelskiftet är folkutrotningen i Darfur. Men ordet
"Darfur" återfinns inte en enda gång i Bildts nya tal. Också mördarnas nationalitet förtigs. Han vill inte berätta att de skyldiga är Sudans islamska och fundamentalistiska regim i samverkan med allierade miliser.

Det verkar som om den svenske utrikesministerns lojalitet mot det företag i södra Sudan som gjort honom själv rik (Lundin Oil), fortfarande är större än hans avsmak för etnisk rensning i Darfur.

Skamligt är också att partiledarna i alliansen har kunnat godkänna Bildts programtal. Eller blir de numera inte ens informerade om vad som ingår i (eller utesluts ur) de uttalanden som han gör på regeringens vägnar? Får till exempel statsministern i förväg ta ställning till Bildts utspel?

Sensationellt är att utrikesministern inte heller beskriver den totalitära lära som numera angriper allt fler länder. Den utlovar en värld styrd av Gud genom islam. Ofrånkomligt leder den till ett dödande så omfattande att metoderna börjar likna folkmord.

De senaste hundra åren har tre totalitära idésystem plågat världen: Sovjetkommunismen, nationalsocialismen och islamismen. Alla tre har strävat efter världsherravälde. De anser också att andras åskådningar ska kvävas.

Men Bildts tal nämner inte ens ordet "islamism".

I stället arbetar han med bisarra omskrivningar. "Borta i bergen i Waziristan sitter sägs det en shejk och manar hatiskt till våldsam terror".

Snart kan radikala islamister vara beväpnade med kärnvapen. I stället för att varna för denna världsomspännande diktaturrörelse börjar Bildt skoja om en "shejk i bergen". Så barnsligt uppträder Sveriges utrikesminister.

Babbel om "folksjäl" tystnad om folkmord

Franz Marc (1880-1916): Zwei Katzen, blau und gelb, 1912

Det sosiale fellesskap kan tolerere handlinger som det offisielt ikke anerkjenner, hvis de bare foregår innenfor bestemte rammer. En slik innarbeidet forstillelse kan gå en slik i blodet at menneskene ikke en gang vil erkjenne tingen ved dens rette navn.

Slik later homoseksualitet til å fungere i land hvor islam dominerer. Unni Wikans kronikk i Aftenposten tar fenomenet på kornet. Wikan har en underlig evne til å være uforutsigbar. Man vet aldri helt hvor man har henne. Noen mennesker er ikke innstilt på omgivelsene i samme grad som andre. At Wikan tilhører dem, bekrefter hennes egen historie.

Wikan gjorde i sin tid feltarbeid i det sørlige Arabia. Der oppdaget hun at det blant menn fantes en gruppe som kaltes khanit (av arabisk for kvinnelig, svak), som kunne omgåes kvinnene uten at disse bar slør, som sang med kvinnene i brylluper og gikk i pastellfargede kjortler. De inntok den passive rollen i homoseksuelle forhold, og dette var akseptert.

Wikan publiserte en artikkel om fenomenet i et internasjonalt tidsskrift i 1997. Den vakte betydelig oppmerksomhet, både blant sekualitetsforskere og i gay-miljøet i USA. Men også andre steder:

Men jeg betalte en pris: Jeg ble persona non grata. Leksen jeg lærte, var denne: Det er ikke ærefullt for et muslimsk samfunn å bli fremstilt som tolerant i forhold til homoseksualitet. En ting er praksis, noe annet ideologi. Den gjeldende norm hva gjelder homoseksualitet kan betegnes som "viljen til ikke å vite". Å bryte tausheten er ærekrenkende for den person, familie, eller nasjon det gjelder.

Ytringsfrihet gjelder som praksis så lenge den er stilltiende og ikke trekker oppmerksomhet til seg selv. Jeg lot meg forlede til å tro at en tolerant virksomhet på det sosiale plan ville innebære toleranse i verbal ytring og stolthet over en barmhjertig praksis. Jeg tok feil. Bomskuddet var å tro at Vesten var dette muslimske landets "signifikante andre".

Viljen til ikke å vite er en holdning som kan anvendes på langt mer enn avvikende seksualitet. Snakker vi ikke her om en mekanisme som er innarbeidet og gjelder mange fenomener, også møtet med det moderne samfunn? Det man ikke liker, ser man ikke. En måte å omgå det på er å gi det et annet navn, det som kalles en eufemisme. Slik sett forblir fenomenet omkranset, parkert, og gjør ikke samme skade som hvis det snakkes om åpent.

Det er grunn til å tro at dette berører viktige sider ved møtet mellom islam og moderniteten. Homoseksualitet er ikke akseptert innen islam. Men en praksis hvor den foregår fordekt, er noe annet. Da truer den ikke islam. Hadde den vært åpen, måtte enten islam revideres eller homoseksuelle "settes på plass".

Denne omskrivning av virkeligheten synes også å ha innvirkning på den såkalte dialogen mellom Vesten og muslimer: Man legger forskjellige ting i ordene. Det gjelder også tolkningen av vestlig kultur. Når feks. Abid Q. Raja skriver om ytringsfrihet og blasfemi, er det en utvendig, sammenlignende fremgangsmåte: "Man må jo forstå at det ikke går an å krenke andres tro, hvis man skal leve i samme samfunn." Det er liten vilje til å gå dypere inn problemet.

Sammenligninger er av typen: "Hvis dere gjør slik, må vi få lov til å gjøre slik". Palestinerne lider like mye som jødene under krigen, og Europas muslimer er som 30-årenes jøder. Det er liten respekt for hendelsenes egenart. Man kan bruke dem som verbalt skyts for å vinne en diskusjon, eller innta en posisjon.

Det har ofte frustrert meg i debatter at begrepene ikke later til å bety det samme, og at de brukes på en annen måte. Jeg tror Unni Wikan er inne på noe viktig når hun omtaler "omskrivningsmetoden" som viljen til ikke å se.

Det får f.eks. betydning for samtaler mellom lærer/elev/foreldre, eller for gallup-undersøkelser. Man kan ikke svare "ærlig" på noe man har lært ikke å se.

Når noen tvinger muslimene til å rive av "sløret" over de forbudte, oppstår følelsen av krenkelse. Kronikken er forsynt med en historisk illustrasjon. En ung mann ligger med baken i været og blir penetrert av en voksen. To andre menn står med erigerte lem og venter på tur. Gutten smiler fornøyd.

Aftenposten liker å fremstå som moderat og forstående, men har neppe forstått hvor krenkende dette bildet kan oppfattes av den jevne muslim. Det er uhørt å vise noe slikt offentlig. Det er riktig som Wikan sier: Islam har en usynlig seksualitet, og en erotisk tradisjon. Men det har skjedd en tilstramming i møte med den frisinnede moderniteten. En slik illustrasjon oppfattes nok som en voldsom provokasjon av mange. Langt verre enn selve teksten. Den er bare ord. Et bilde er på en måte et levende stykke virkelighet. Her er vi inne på samme territorium som Muhammed-tegningene.

Wikans kronikk er en innfallsport til mye av det som plager dagens muslimer. Jeg tror man skal bruke mer tid på å forstå at det er en annen kultur, som forstår verden på en annen måte. Man trenger ikke moralisere, for svarene gir egentlig seg selv. Det ligger en frigjøringens dialektikk i moderniteten, som er vanskelig å stoppe hvis den først får begynne. Hvis muslimene forstås, er det et bedre utgangspunkt for samtalen. Men nettopp fordi et moderne menneske vil oppfatte seg selv som mer "avansert", er det viktig at det skjer uten nedlatenhet. Overdreven toleranse er også en form for nedlatenhet.

Islams usynlige seksualitet
VANLIG, MEN TABUISERT. Homoseksualitet blant menn er utbredt og akseptert i mange muslimske samfunn, men tabubelagt som sosialt tema. Hvorfor er viljen til ikke å vite så betydningsfull?

Vilhelm Lundstrøm

foto: Snaphanen (dansk-svensk.blogspot.com)

Seksualitet er en av kamparenaene for islamismen. Ikke så rart, for i moderniteten står frigjøringen av kvinnen sentralt. For å kunne hamle opp med denne "fristelsen", må det tilbys et system som er totalavvisende og altomfattende.

Debatten om slør dreier seg derfor om noe langt mer enn kvinners rett til å kle seg som de vil. Det blir ganske klart når man betrakter kvinnens plass i islamismen.

Unni Wikan beskriver noe av forutsetningene for denne "kontrarevolusjonen" - for det er det det er, en kontrarevolusjon mot modernitetens frigjøring av mennesket - når hun nevner at navnet på den passive part i det homoseksuelle forhold er khanit (svak, kvinnelig), mens det ikke finnes noe eget navn for den dominante part. Det er ganske enkelt "mannen". Mannen er den som penetrerer. Enten det er gutter eller kvinner, så er han mann.

Det sier noe om oppfatningen av det å være mann. Prøv bare å anvende våre moderne begreper om mannens kvinnelige og maskuline sider. Det å være kvinnelig er å være svak, og å bli penetrert.

Det later til å være en ekstrem dikotomi, der mannen er den sterke, alltid. Hvis ikke er han ikke mann.

Det er så selvfølgelig som at himmelen hvelver seg over jorden, at solen går sin gang.

Dessverre har denne macho-kulturen også blandet seg med politikken. Bak dyrkingen av Saddam Hussein ligger nettopp denne dyrkingen av helten, av den sterke hersker som er fryktløs og "betvinger" de fremmede (!). Nederlag forbindes med seksuell ydmykelse, med å bli besteget. De seksuelle metaforene ligger like under overflaten. Men blir sjelden eller aldri kommentert, til tross for at f.eks. irakiske jihadister stadig snakker om skjending av deres kvinner osv.

Trolig går dette helt tilbake til Muhammed og hans etterfølgere. Spesielt sunniene vil heller ha en streng hersker enn kaos.

Vesten som den svake

Ut fra slike oppfatninger om sterk/svak fremstår den feminiserte vestlige kultur som svak. Jeg vil tro det ligger en betydelig forakt for vestlige samfunn, men også vestlige menn, i slike begreper om hva det er å være mann. Vestlige menn er kvinner. Dette utspiller seg i norske skoler. Innvandrergutter med muslimsk bakgrunn ser ned på norske gutter som ikke forsvarer jentene sine, og ikke vil slåss.

Hypotese:

Det finnes en århundregammel patriarkalsk, dominant, tradisjonsbundet kultur i det utvidede Midtøsten, som lenge har befunnet seg i krise. Islamismen er et svar. Den globale umma-identiteten hos muslimer i Vesten, som betrakter seg som primært muslim, er et svar på det som oppleves som å bli invadert av moderniteten.

USA har invadert i fysisk forstand. Det oppleves som en del av det samme. Okkupasjon. Penetrering. Jødene sitter på muslimsk mark. Symbolet er Jerusalem/Al Quds. Det må skyldes en konspirasjon!

Farlig blir det først når store deler av Vesten har utviklet en dialog- og toleransekultur som ser bort fra antagonistiske konflikter der den ene vil forsøke å beseire den andre. Dialog-kulturen bekrefter de verste fordommene om et feminint, svakt Vesten. Det er ikke bare slik at toleransen oppfordrer til økte krav. Den avler også forakt og spott.

Nøkkelen må være å forstå hvordan mekanismer i den tradisjonelle kulturen blir til redskaper for islamismen: Evnen til å se det man vil se, og i sin essens skulle kalle diktatur og slaveri for frihet og omvendt. Dette er ikke noe man later som. Tvert om. Hengivelsen til Hamas-jentene er sikkert ekte nok.

Det er nettopp kjennetegnet på en totalitær ideologi, som islamismen er blitt.

Mannen som var kasserer for Hamburg-cellen, marokkaneren Munir el Motassadeq, ble mandag dømt til maksimalstraffen på 15 år for sin bistand til 9/11-operasjonen.

Sønnen til en flyvertinne som ble drept, var til stede under rettssaken.

Shortly before the verdict was announced, the 32-year-old defendant exchanged emotionally charged words with an American whose mother died on one of the two planes that crashed into the World Trade Center.

Dominic Puopolo Jr. fought back tears and held up pictures of his mother, Sonia Morales Puopolo, an American Airlines flight attendant, as he joined prosecutors in calling for the maximum penalty. He urged the judges to consider the "human and emotional cost" of the 2001 attacks. The American man is a co-plaintiff in the case under the German court system.

When the court granted El Motassadeq a final chance to speak, the slightly built, bearded man turned to Puopolo to say: "I understand your suffering. ... The same thing is being done to me, my kids, my parents, my family — my future is ruined."

Motassadeq sammenlignet altså sin egen og familiens lidelser med de som de pårørende etter 9/11 lider av, et angrep han selv var med å tilrettelegge!

Hvordan vet man det? Motassadeq har selv innrømmet at han deltok på Al Qaidas treningsleire i Afghanistan. Han overførte penger og var en nær venn av Hamburg-cellen. Han var kanskje ikke innviet i alle detaljer, men han visste at noe stort var på gang.

El Motassadeq was a close friend of pilots Mohamed Atta, Marwan al-Shehhi and Ziad Jarrah when they lived and studied in Hamburg. He has acknowledged training at an al-Qaida camp in Afghanistan and that he was close to the three hijackers although he insists he knew nothing of their plans.

However, the federal appeals court said evidence showed el Motassadeq knew that the men planned to hijack and crash planes. It found that his actions — for example, transferring money, and helping the hijackers keep up the appearance of being regular university students by paying tuition and rent fees — facilitated the attacks.

The federal court also said it was irrelevant to el Motassadeq's guilt whether he knew of the plot's timing, dimension or targets.

Rettssakene mot Motassadeq har vært noe av en belastning for tysk justis. Den første dommen ble omstøtt fordi amerikanerne ikke var villig til å utlevere sine forhørsprotokoller av kjente Al Qaida-folk. En mann som man visste hadde deltatt i planleggingen av 9/11 risikerte å gå fri.

Forsvarerne planlegger nok en gang å anke.

German court hands Moroccan max for 9/11

Channel 4 har besøkt moskeer i Storbritannia med skjult kamera, og resultatet er nedslående: Selv menigheter som myndighetene roser som moderate, har predikanter som hisser til hat mot samfunnet.

An undercover investigation has revealed disturbing evidence of Islamic extremism at a number of Britain's leading mosques and Muslim institutions, including an organisation praised by the Prime Minister.

Secret video footage reveals Muslim preachers exhorting followers to prepare for jihad, to hit girls for not wearing the hijab, and to create a 'state within a state'. Many of the preachers are linked to the Wahhabi strain of Islam practised in Saudi Arabia, which funds a number of Britain's leading Islamic institutions.

A forthcoming Channel 4 Dispatches programme paints an alarming picture of how preachers in some of Britain's most moderate mosques are urging followers to reject British laws in favour of those of Islam. Leaders of the mosques have expressed concern at the preachers' activities, saying they were unaware such views were being disseminated.

At the Sparkbrook mosque, run by UK Islamic Mission (UKIM), an organisation that maintains 45 mosques in Britain and which Tony Blair has said 'is extremely valued by the government for its multi-faith and multicultural activities', a preacher is captured on film praising the Taliban. In response to the news that a British Muslim solider was killed fighting the Taliban, the speaker declares: 'The hero of Islam is the one who separated his head from his shoulders.'

Another speaker says Muslims cannot accept the rule of non-Muslims. 'You cannot accept the rule of the kaffir [non-Muslim],' a preacher, Dr Ijaz Mian, tells a meeting held within the mosque. 'We have to rule ourselves and we have to rule the others.'

Channel 4 har arbeidet med programmet i ett år. Det tilrådes håndfaste metoder for å få barn til å pugge Koranen og kvinner til å bære hijab.

Inside the Green Lane mosque in Birmingham, a preacher is recorded saying: 'Allah has created the woman deficient.' A satellite broadcast from the Grand Mufti of Saudi Arabia, Sheikh Abdul Aziz al-Sheikh, beamed into the Green Lane mosque suggests that Muslim children should be hit if they don't pray: 'When he is seven, tell him to go and pray, and start hitting them when they are 10.' Another preacher is heard saying that if a girl 'doesn't wear hijab, we hit her'.

I islamist-bokhandler spres DVD-er med ekstremistiske prekener.

Elsewhere the documentary records the huge popularity of DVDs and internet broadcasts produced by extremist preachers. At the Islamic bookstore at Regent's Park Mosque in central London, DVDs of a preacher called Sheikh Yasin are sold. In one DVD, Yasin, who is promoted on the mosque's website, accuses missionaries from the World Health Organisation and Christian groups of putting the 'Aids virus' in the medicine of African people, 'which is a conspiracy'.

Another DVD on sale features Sheikh Feiz, a Saudi-trained preacher. Feiz says: 'Kaffir is the worst word that can ever be written, a sign of infidelity, disbelief, filth, a sign of dirt.'

Lord Ahmed, leder av regjeringens arbeidsgruppe mot ekstremisme, er mest opptatt av den virkning avsløringene vil ha på publikum.

In a statement to Channel 4, Lord Ahmed, the convener of the government's Preventing Extremism taskforce, said he was worried about the programme's consequences: 'While I appreciate that exaggerated opinions make good TV, they do not make for good community relations.'

Revealed: preachers' messages of hate

Norske myndigheter bør være ytterst forsiktig med å innføre sharia-baserte meklingsråd. Erfaringene fra Storbritannia viser at kvinner presses til innrømmelser, skriver jurist Tone L. Wærstad i Aftenposten.

Det vises stadig til at Storbritannia har tillatt religiøse meklingsråd, men Wærstad sier at erfaringene ikke har vært så gode. Kvinnene blir presset. Wærstad har selv forsket på kvinner som ønsket seg skilsmisse mot ektemannens vilje. Hun er jurist ved Institutt for offentlig rett.

Jeg har forsket på muslimske innvandrerkvinner som har skilt seg mot ektemannens vilje. Deres historier tilsier at man skal være forsiktig med å etablere slike meglingsråd. Det er grunn til å være urolig for hvordan kvinnenes diskrimineringsvern og rett til selv å bestemme over skilsmisse, garantert gjennom norsk rett, vil bli i vare tatt i slike meglinger.

Det har vært uttrykt i debatten om shariaråd at det kan gi kvinnene den legitimiteten de ønsker for skilsmissen. Kvinner jeg har snakket med, opplevde det ikke som problematisk å skille seg - hverken ovenfor sin egen samvittighet eller sin egen religiøse eller moralske oppfatning. Samtidig opplevde de at de i liten grad hadde mulighet til å hevde disse meningene, fordi det kunne medføre rykter, sladder og i verste fall eksklusjon fra eget miljø.

Aktuell forskning.
Forskningen til Shaheen Ali og Samia Bano viser at kvinner som har fått skilsmisse gjennom tilsvarende shariaråd i England, følte seg presset til å inngå forhandlinger av denne typen mot sin vilje. Kvinnene ble presset til å gi fra seg rettigheter både i forhold til det økonomiske oppgjøret og barnefordelingen for å oppnå godkjennelse av skilsmissen.

Shariaråd i Norge?
Nok en gang er det fra politisk hold foreslått å opprette meglingsordninger der imamer skal delta. Dette med sikte på å sikre muslimske innvandrerkvinner tilgang til skilsmisse i Norge.

Både klima og demografi illustrerer poenget om at et problem ikke blir tatt på alvor før det er for sent.

Det er en langsom oppvåkning til klimaerkjennelse, men liten vilje til handling.

Hva demografi angår har ikke politikerne en gang våget å tenke høyt at det er landets fremtid som forsvinner med aborttallene. Tidligere var det tvang og press mot den enkelte kvinne som gjaldt. Det ble erklært forkastelig. Nå er spørsmålet "fellesskapets" fremtid. Hvis tilstrekkelig mange gjør det samme, vil det få konsekvenser for fellesskapet. I dette tilfellet - å få barn - gjelder det fellesskapets liv og fremtid. Det blir en oppvåkning til en kollektivisme vi trodde vi hadde lagt bak oss.

For første gang har forskere i Norge forekomsten av fødsler og abort hos etnisk norske kvinner. Resultatene er oppsiktsvekkende. Aldri før er det vist så høye aborttall i enkelte grupper og aldri før er det vist så store forskjeller mellom hvem som tar abort og hvem som velger å fullføre svangerskapet.

Undersøkelsen blant etnisk norske kvinner i Oslo avdekker blant annet at:

Over halvparten av gravide under 25 år velger abort.

Unge kvinner velger abort
Mer enn halvparten av etnisk norske kvinner under 25 år i Oslo velger abort hvis de blir gravide. - Overraskende høye tall og bekymringsfullt, sier professor bak undersøkelsen.

Av Ante Bergan

I de siste 3-4-5 generasjonene har det pågått en kontinuerlig kristendomskritikk i vestlige land. Men, vil jeg påstå, denne kritikken har vært ensidig opptatt av de mer materielle og synlige, for ikke å si overfladiske utslag av kristendom, så som teologi, skikk og bruk og skolens formålsparagrafer.

I liten eller ingen grad har oppmerksomheten rettet seg mot det jeg kaller den kristne, vestlige mentalitet. Resultatet er at man har en raskt voksende gruppe avkristnete mennesker som er forbausende blinde for den innflytelse kristendommen har hatt og har på deres idealer, holdninger og handlinger – på godt og ondt.

La meg prøve å avklare hva jeg mener med en kristen mentalitet ved å gå tilbake til opphavet: Jesus fra Nasaret. Denne religiøse skikkelsen er etter det jeg kan se den mest radikale, den mest revolusjonære, den mest rocka personligheten i menneskehetens historie. Og det fordi de verdiene han representerte så til de grader avvek fra hans samtid. Måten han døde på var så langt fra en helts død som man kan tenke seg, både sett fra et samtidig romersk og jødisk standpunkt. Men til tross for det motkulturelle livet han levde og til tross for den forsmedelige anti-helteaktige død han led, ble han objekt for en raskt voksende skares dyrkning.

Romernes sivilisasjon var brutal. De hadde sågar en gud for krig. Og når jødene ventet på en Messias, så ventet de på en kriger og profet i en og samme skikkelse. De ventet på en figur som lignet mer på den krigsprofeten som åpenbarte seg på den arabiske halvøy seks hundre år senere. Det de derimot fikk var en mann som lot seg håne, fornedre, pine, latterliggjøre, torturere og drepe uten at han løftet en finger. Han til og med irettesatte de av sine tilhengere som ville forsvare seg mot romerne med bruk av vold. De ble befalt å elske sine fiender. Det var bemerkelsesverdig i de tider.

Men denne skikkelsen som etter alle solemerker var en taper for de som stod rundt korset og så, ble gradvis idolet med verdens største tilhengerskare. Blant disse ble hans død sett på som en seier. En seier!? Hvordan kan et nederlag, et tap, et drap bli til en seier? Hva slags mentalitet skal til for å se et personlig forlis som en seier?

I den patriarkalske samtid var styrke assosiert med fysisk makt, med rikdom, med mannlig potens. Denne mannen, hvis liv endte som et skamfullt nederlag, ble mot alle odds en seierherre for sine tilhengere. Der i gjennom ble verden presentert for en ny og totalt annerledes forståelse av begrepene styrke og makt. Det er her jeg tror kjernen ligger for å forstå den kristne mentalitet. Kristendommen forkynner at Kristus ble sterk ved først å bli svak. Han måtte helt ned i liggende for å kunne komme opp i stående. Gjennom denne lutring ble han helliget til himmeltronen. Han kunne ikke bli sterk før han hadde vært svak. Dette er et kraftfullt symbol. Her i ligger en revolusjonær virkelighetsforståelse som gjør seg gjeldende den dag i dag.

Da Vesten ble angrepet av en militante muslimske fraksjon med utspring i ortodoks islam, handlet vesterlendingene på impuls: De sprang til bibliotekene. Ikke for å låne bøker om militærstrategi og våpensystemer. Nei, de søkte bøker som gjorde at de kunne ”forstå islam”.
Denne impulshandling signaliserer i alle fall to forhold: at man føler seg helt trygg for angriperen, man anser ham egentlig for å være ufarlig. Og det indikerer et kulturelt betinget problematisk forhold til egen aggresjon. Bush, når han dro sverdet mot angriperne, ble derimot objekt for mengder av aggresjon fra vestlige mennesker.

Paradoksalt? Nei, det er høyst forståelig sett i lys av den kristne mentalitet som har en sterk tendens til å sympatisere med den svake, opprøreren, den antatt krenkete. Det er noe i den vestlige mentalitet som intuitivt ser opprøret som rettferdig, som vil sympatisere med ”the underdog”. Ikke så rart, vår kulturs religion er tross alt bygget på historien om en anti-helt som er mer feminin enn maskulin i sine handlinger.

Den kristne religion har et gjennomgående ambivalent forhold til aggresjon og selvhevdelse. Det nye testamentet later mest av alt til å være unnvikende i forhold til slike følelser. NT står i grell kontrast til GT, som er impulsnært, aggresjonsutlevende og voldelig. Opp gjennom historien har man sett et uttall av kristne grupperinger, så som gnostikerne og katarene, som har tatt avstand fra moderkirkens velstand, maktmisbruk og selvhevdelse. Også innad i den katolske kirke har man sett oppkomsten av stadig nye religiøse ordner, mange av dem grunnlagt av mennesker som har reagert på den makt, innflytelse og velstand som kirken forvaltet, ikke alltid i henhold til kristusidealet. Men til tross for den tidvis klerikale aggresjon og arroganse, har de elendige alltid sluttet opp om troen. Ja, det var gjerne fattige, kvinner og slaver som ble kristne i tiden før religionen ble begunstiget tittel statstro under Konstantin. Ikke så rart, egentlig, at Kristus-skikkelsen appellerte til de miserable.

I kristendommen kommer NT foran GT. Som konfirmant mottok jeg boka ”Godt Nytt”. Den inneholdt kun NT. Da jeg spurte hvor GT var blitt av, svarte den milde diakondamen at ”GT må leses i lys av NT” og hintet om at GT inneholdt sterke scener. Kirka setter den ikke-voldelige Jesus-skikkelsen frem som et ideal som overskygger de gammeltestamentlige, eder og galle-slyngende profeter. Det er tilgivelsen, det er ydmykheten, det er selvoppofrelsen, det er det selvutslettende som er idealet. Ikke rart man er tilbøyelig til å ønske å forstå de som angriper ens kultur heller enn å svare på volden. Det vestlige mennesket er slitt mellom NTs og GTs mentalitet. Skribenten Tord Østgård sier:

Det grunnleggende moment i vår kulturelle vakling synes å være tvilen på om vi skal bombe terroristene eller lese Koranen deres. De tvetydige mellomposisjoner som de fleste av oss roter rundt i, finner ikke språklige utløp. I stedet tvinges vi til kontinuerlig å flagge vår politiske tilhørighet i binære sprang mellom fascinasjon og krenkelse. Vestens tilbøyelighet til moralsk dikotomi medfører at jo bedre vi forstår en fiende, jo mer brysomt synes vi det blir å bombe ham. Som om vår aggresjon er så skambelagt at den bare kan utøves med rullegardinene nede og skylappene på trangest mulig utsyn. Som om mangelfull forståelse er aggresjonens eneste legitime forutsetning.

Først må man selvsagt være i stand til å innrømme at en i det hele tatt her en fiende. Noe mange ikke er. De reduserer islamistenes blodige adferd til den undertryktes rettmessige opprør. Angriperens voldelighet forklares som et utslag av hans stakkarslighet, og indikerer en tvers igjennom kristen virkelighetsforståelse; du skal ha medynk med de som plager deg, deres aggresjon i seg selv er grunn nok for at du skal synes synd på dem. Jesus selv brukte da sine siste sekunder på jord på å tilgi sine banemenn, gjorde han ikke? Ikke akkurat små sko å skulle fylle.

For tiden pågår en debatt i Frankrike rundt diverse høyreradikale grupperingers utdeling av varm suppe til hjemløse, uteliggere og andre som ikke har råd til å kjøpe mat. Suppen er basert på kraft fra svin, og utdelerne innrømmer at de helst ser at "ekte franskmenn" forsyner seg av den og kaller sin aktivitet for en symbolsk protest mot multikulturalismen.

Hvorvidt frivillige organisasjoner bør selektere klientene sine på denne måten skal vi la ligge i denne omgang. Det jeg reagerer sterkest på i de artiklene jeg har lest om saken, er medias understrekning av at jøder og muslimer ikke spiser svin og derfor ikke kan spise av suppen.

I fjor ble suppekjøkkenet i Strasbourg stengt av myndighetene, som fryktet opptøyer og vold. Medias inkludering av jøder i gruppen som ikke spiser svin medfører at leserne kan få inntrykk av at franske jøder forbereder voldelige protestaksjoner mot suppekjøkkenene, hvilket er lite sannsynlig.

En annen grunn til at det er galt å blande inn jøder i denne saken er de jødiske spisereglene. Ja, i normale omstendigheter skal ikke praktiserende jøder spise mat som inneholder svinekjøtt. Men en hjemløs person befinner seg ikke i normale omstendigheter, og hvis svinekjøtt er den eneste måten vedkommende har til å overleve, tillater det jødiske regelverket slik mat. Hensynet til liv og helse kommer alltid foran alle andre regler. Og en praktiserende jøde kan heller ikke spise kjøtt som ikke er slaktet på kosher vis - det spiller derfor ingen rolle om suppen lages på storfekjøtt eller kylling, så lenge dyrene er slaktet på ikke-kosher måte.

For det tredje er det absurd å antyde at det finnes et stort antall hjemløse jødiske franskmenn som er nødt til å få offentlig nødhjelp av denne typen. Hver eneste jødiske menighet har plikt til å sørge for at jødene i området har mat, klær og tak over hodet. Det finnes jødiske veldedighetsinstitusjoner som tar seg av dette i hver eneste større franske by. Det skal ikke være nødvendig for jøder å oppsøke ikke-jødiske grupper for å få dekket sine grunnleggende behov.

A propos suppe - her følger min oppskrift på en mettende, enkel og smakfull linsesuppe av vegetarisk type:

1.5 l buljong
2 løk
2 fedd hvitløk
olje
3 dl små, røde linser (av typen dhal, som ikke skal bløtlegges)
1 ss tomatpuré
2 ts sukker
1 ts spisskarve
sitronsaft
salt, pepper
persille eller koriander

Skjær løken i skiver og hakk hvitløken, stek dette mykt i olje. Tilsett buljong, linser, tomatpuré, sukker og spisskarve. La dette koke opp. Skum av hvis nødvendig. Smak til med salt, pepper og sitronsaft. La suppen småkoke på svak varme i 45 minutter. Tilsett mer buljong hvis den blir for tykk. Dryss hakkede grønne urter over før servering.

Suppen kan naturligvis tilsettes kjøtt eller pølser i biter hvis ønskelig. Hvis en da bruker kjøtt som hverken er kosher eller halal, får en ha middagen sin i fred for både jøder og muslimer.:-)

The fog still slept on the wing above the drowned city, where the lamps glimmered like carbuncles; and through the muffle and smother of these fallen clouds, the procession of the town's life was still rolling in through the great arteries with a sound as of a mighty wind.

Robert Louis Stevenson: Dr. Jekyll and Mr. Hyde

Raymond Johansen skuffer ikke. Han reagerer som på cue. Når USA har bombet, må det fordømmes. Den eneste som skjøt inn at USA aldri har gitt opp å finne de skyldige bak ambassadebombene, var Dag Bredvei. Men som Lilly Fritzman sa: - Det er jo lenge siden.

Jeg er ikke sikker på hvor dypt det stikker hos Raymond. Jeg mistenker at det for stor del er kappen etter vinden. Når han skal kommentere en ny israelsk bosetting, får han spørsmålet om det ikke snart er på tide å sette israelerne på plass, og jo, Raymond er med. Ikke glødende, men han er med. Og så, når USA har bombet Al-Qaida i Somalia, griper han instinktivt etter fordømmelsene. Dvs. de var nok ikke så sterke da. Norge sitter jo i Kontaktgruppen for Somalia. Men utad later Raymond som om Norge og USA står på hver sin side, og det er det inntrykket folk sitter igjen med. Journalistene får inntrykk av at Raymond er en av dem. Han er med. USA er SÅÅÅ brutalt.

Raymond vet svaret: USA skulle arrestert de tre Al-Qaida-lederne og stilt dem for den internasjonale straffedomstolen. Hvorfor var det ingen som hadde tenkt på det før?

USA kunne komme til å destabilisere Somalia, sa Raymond. Destabilisere? Hva slags tilstand befinner landet seg i? Jeg trodde det var krig. Hvis the good guys beseirer the bad guys, er det destabilisering? Etter mine begreper er det en god løsning.

Men Raymond vil ikke ha en slik løsning. Han vil ha forsoning. Han snakker ikke så mye om Darfur, for der er ikke Khartoum særlig innstilt på forsoning. Er unionen av sharia-domstoler det? Lite tyder på det.

Men nå er politikerne så fastkjørt i det antiamerikanske sporet at alt USA gjør øyeblikkelig blir vurdert ut fra samme sjablong. Hvis USA bruker makt, er det per definisjon galt. Det var nedslående å høre Erna Solberg gjenta det samme tøvet. Vi har ikke lenger en opposisjon som fortjener navnet.

Bak antiamerikanismen blir det stadig tydligere at en elite innen akademia, politikk og medier har valgt side for oss - mot USA/Israel og for en diffus muslimsk verden. Det er en sterk påstand, men sympatiene for Hamas og kritikken av Abbas når palestinerne står på randen av borgerkrig, sier noe om instinkter uten hemninger. Det later ikke til å være noen grenser.

Det er en underlig konstellasjon.

Dagsnytt kunne imorges fortelle at Pensjonsfondet har investert 380 millioner kroner i israelske selskaper, deriblant det statlige kraftselskapet, som leverer strøm til Vestbredden og Gaza.

Odd Karsten Tveit tok alle sine retoriske evner i bruk: Norske skattebetalere er med på å finansiere strøm til den israelske okkupasjonen. Vi tjener penger på at soldatene slår på lyset, og at bosetterne får strøm til sine ulovlige bosettinger.

Klipp til intervju med statssekretær Raymond Johansen, som for et par dager siden sa at bosettingene var en av de største hindringene for en fredsløsning.

AUFs Martin Henriksen, som også støtter "boikott Israel-aksjonen", mente Norge ikke burde investere i Israel så lenge Vestbredden er okkupert.

Men den sensasjonelle avsløringen gjorde ikke spesielt inntrykk på representanten for Pensjonsfondets etiske utvalg. Dermed falt saken noe sammen, hvilket gjenspeiles på NRKs nettside, der saken kun er summarisk referert.

Alle som hørte morgensendingene til Dagsnytt, ble utsatt for kampanjejournalistikk. Folk flest vet ikke hvordan slikt er skrudd sammen. Det var åpenbart at NRK Dagsnytt mente at Pensjonsfondet ikke burde investere i Israel av politisk-moralske grunner. NRK legger seg tett opp til boikott-linja og de som vil ha samme "disinvestment-politikk" overfor Israel som overfor Sør-Afrika under apartheid-regimet.

De senere år har Dagsnytt blitt mer kampanjepreget og populistisk hvis saken er "god". De er åpent imot Bush og Israel. At de eldre, erfarne reporterne faktisk går foran, er spesielt. Det sier noe om slakke tøyler, om mangel på redaksjonell kontroll, og feighet på toppen.

Det største klasseskillet i Norge er ikke økonomisk, men går mellom de som betyr noe og de som ikke betyr noe. Selvfølgelig betyr penger noe. Men det betyr mer å tilhøre meningsprodusentene: alt som har med medier, PR, informasjonsrådgivning, kunst, design, telekom og internett, mote, undervisning - alle som definerer symboler.

Den voldsomme interessen for og opphaussingen av design er nøkkelen til å vise om at man er på utsiden eller innsiden. Selv litteraturen begynner å få noe av denne funksjonen: fylle et behov for å kunne koder og stiler som skaper identitet og sier noe om hvem man er.

Et sikkert tegn på at det eksisterer en slik meningsproduserende elite er at man kjenner hverandre igjen. Det gir en egen trygghet og overlegenhet å vite at man tilhører eliten, de som betyr noe. Det betyr mer enn penger.

Kjendiseriet er en variant av denne eliten, som kan gi helt skrudde virkelighetsoppfatninger.

NTB-journalist Arnt Folgerøs kritikk av Olaf Thommessen i Aftenposten viser klasseskillet i funksjon. Folgerø stilte spørsmål ved om Thommessen er en seriøs politiker. Han mente å kunne påvise at Thommessen ikke er den idealisten han utgir seg for, men ofte havner i krangler med naboer og lanserer forslag som passer bra med egne interesser. Det var skarp, men legitim kritikk. All informasjon er offentlig tilgjengelig.

Carl Erik Grimstad svarte med et drabelig motangrep: Hvem var denne Folgerø? Burde ikke sjefen holde ham i ørene? Hvorfor dette nidskrift som kunne passe på en dovegg?

Idag føler Vendela Kirsebom Thommessen opp, og hun tråkker enda lenger over streken: Hun spør: "Hva er egentlig problemet ditt?". Thommessen viser at hun ikke er kjent med debattens grenser og regler. Det er visse ting som er tabu. At det stilles spørsmål ved motpartens tilregnelighet og sinnstilstand, ser man sjelden. Ganske enkelt fordi redaksjonen stanser dem som ikke har sunt vett og folkeskikk.

Moralen i storyen om Thommessen er: Det er lov å kritisere kjendiser hvis man selv tilhører dem som betyr noe. Da forblir det innen familien. Der er grensene annerledes. Men når en "ukjent", alminnelig journalist, attpåtil fra det kjønnsløse NTB, stiller spørsmål ved integriteten til et av de pene menneskene, kommer svøpen frem: Hvem tror du at du er?

Saken har også en annen side: Nå begynner resultatene av Knut Olav Åmås' debattstyring å vise seg. Åmås vil ha brudulje, og tenker ikke gjennom konsekvensene av sin linje. Gaarder-kronikken var et foreløpig lavmål. Men jødene i Norge er svake. Thommessen og hans sosiale sjikt har makt, og viser det.

Kommunalpolitisk talsmann for Sosialistisk Venstreparti Rolf Reikvam avviser kontant forslaget om opprettelse av et religiøst meklingsråd i tilknytning til norsk lov.

- Det er helt uaktuelt for SV å gå inn for noe slikt, da SV er sikre på at dette ikke vil styrke kvinners rettigheter, sier Rolf Reikvam til document.no, og legger til at SV sentralt heller ikke kan se at det på noen måte skulle være behov for noen religiøs mekling ved anvendelse av gjeldende lovgiving i Norge.

Det var i Klassekampen forrige uke at SV-politiker Reza Rezaee tok til orde for opprettelse av et religiøst meklingsråd i tillegg til norsk lov. Dette skulle foregå som et samarbeid mellom Islamsk råd og domstolene, og angivelig gjøre det lettere for muslimske kvinner å få skilsmisse I de tilfeller hvor mannen nekter.
Rezaees innspill ble ikke fulgt opp av mediene, til tross for at toneangivende representanter for SV tidligere blankt har avvist tilsvarende forslag. Da Kommunaldepartementet v/ Høyres Erna Solberg i 2003 foreslo noe lignende kalte SV`s Inga Marte Thorkildsen forslaget absurd, og la til at det innebar at man leflet med mørke, reaksjonære krefter.

Så sent som 13 februar i fjor skrev politisk rådgiver for SV, Elin Bakke-Lorentzen, som svar på samme spørsmål at SV aldri vil imøtekomme islamistiske krav som bryter med kvinners rettigheter. Hun skrev i den anledning at hun ikke oppfattet dette som en aktuell problemstilling i Norge, og at hun ikke hadde sett noen slike krav eller ytringer fra muslimske organisasjoner eller talspersoner.

Det kom derfor som en overraskelse da SV`s Rezaee lanserte nettopp de tankene SV tar avstand fra, og det har derfor ikke blitt behandlet og imøtegått sentralt av partiet. Rolf Reikvam sier at man hadde håpet at Rezaees forslag skulle bli forbigått i stillhet da det ikke ble gjenstand offentlig debatt.

Nettopp som man skulle tro at ”aldri” i SV-kretser betydde 326 dager, 11 timer og 35 minutter, kommer SV sentralt med klar tale. Kanskje bør de heretter gjøre sine medlemmer oppmerksomme på partiets holdning for å unngå ytterligere forvirring på et relativt konfliktfylt område?

Av Nina H. Østlie

Amerikanernes problemer skygger for at kløften mellom shiaer og sunnier utvides faretruende. Sunniene tror de er utsatt for et komplott: De ser USA, Iran, shiaene i Irak, og Israel som del av en sammensvergelse for å styrte sunnienes historiske dominans.

Slik vokser det paranoide forestillinger ut av. Men også oppfordringer om å støtte sunni-opprøret i Irak.

Det er store krefter som er i sving. De ytre handlingene rister i de underliggende problemer, og gjør det latente aktivt. Det kjennes av mange som at det er USA som utløser all denne uro, og antiamerikanismen øker. Men i virkeligheten stikker problemen mye dypere.

Salah Nasrawis analyse i AP gir egentlig gode grunner til at amerikanerne må bli. Sunniene i Egypt og Saudi-Arabia føler seg kringsatt. De mobiliserer, og kommer ikke til å sitte stille og se på at Bagdad blir renset.

The 2003 U.S.-led war to topple Saddam's Sunni-run regime in Iraq has rekindled the centuries-old divide between Sunni and Shiite Muslims, and the suspicions have grown dramatically stronger since Saddam's Dec. 30 execution.

In Friday prayers in the Qatari capital, influential Sunni cleric Sheik Youssef Qaradawi accused Iraq's Shiite government of "a genocide" against Sunnis and appealed to the Sunni world to intervene.

In Saudi Arabia, the religious establishment — rooted in the hard-line Wahhabi stream of Sunni Islam — has stepped up its anti-Shiite rhetoric. Last month, about 30 clerics called on Sunnis around the Middle East to support their brethren in Iraq against Shiites and praised the insurgency. Later, Saudi cleric Abdul Rahman al-Barak declared Shiites around the world to be infidels who should be considered worse than Jews or Christians.

Newspapers and television talk shows, especially in Egypt and Saudi Arabia, are filled with anti-Shiite rhetoric. In its latest edition, Egypt's state-owned Rose El-Youssef weekly carried a cover story on Saddam's execution with a banner headline: "Raising the ugly face of Shiites, expanding Iranian influnce in the region."

"Saddam's execution unmasked the Persian hatred against Arabs and revealed the true affiliation of the (Shiite) militia-government in Baghdad," wrote Ghassan Al-Immam in the Saudi-owned Asharq Al-Awsat paper Tuesday.

Montasser el-Zayat, a lawyer and former member of the Egyptian militant group Gamaa Islamiya, warned that the sectarian divisions unleashed in Iraq — by the U.S. invasion, in his view — could spark similar splits in other Arab nations.

"The example set in Iraq will spread into other countries in the region," he said in an interview with the Associated Press. "We (in Egypt) have Coptic Christians and Nubians, Algerians and Moroccans have Berbers, and Saudi Arabia has Shiites. What will we do with them?"

Last week, el-Zayat held a memorial ceremony for Saddam at Cairo's Lawyers Syndicate, where several speakers warned of a Shiite-Iranian-American and Israeli conspiracy against Sunnis.

El-Zayat insists Sunnis should rally behind even autocratic governments if necessary to confront the Shiite rise.

Det finnes et underutviklet sivilt samfunn. Mye kretser rundt religion, og når religion blir konfliktområde, er det ikke noen annen arena som kan ta dens plass.

Liberale araberer advarer mot den retorikken som er i bruk, og sier den smaker av rasisme mot shiaene.

Some liberal Arab intellectuals warn against Shiite-phobia.

"It is understandable and even justifiable to fear Iran and its policies ... but what is not justified ... is the abusive language and racist expressions which are being used against the Iranians," wrote columnist Hazem Saghiyeh in the Arab daily Al-Hayat.

Recent events fuel Arab ire toward U.S.

Maya Deren. (American, 1917-1961). Meshes of the Afternoon. 1943. 16mm film, black and white, silent, 14 minutes.

We feel in one world, we think and name in another. Between the two we can set up a system of references, but we cannot fill the gap.

Proust

På spørsmål om hvordan et Commonwealth-land som Pakistan kan hjelpe et land med grove brudd på menneskerettighetene, som attpåtil er suspendert fra Commonwealth, viser Pakistan til en militær samarbeidsavtale fra 1983.

Militærrådgiverne vil få betalt i dollar. Inflasjonen i Zimbabwe er nå på 1.200 prosent. Den høyeste i verden. Landet er bankerott, folk sulter, og Mugabe frykter at folk skal gjøre opprørl

Pakistan has sent several senior military experts to help strengthen President Robert Mugabe's army, which has been severely weakened by mass resignations, desertions and a Western military embargo.

The secondment of the Pakistanis to retrain and re-equip the Zimbabwean army comes as Mr Mugabe is desperate to beef up his forces as he fears the deteriorating economy may lead to social unrest.

Opposisjonen sier det er typisk at Mugabe velger våpen fremfor mat.

Pakistani military experts strengthen Mugabe's army

Hamas leder i eksil, Khaled Mashal, sier Israel er et faktum, og at det må opprettes en palestinsk stat. Noen tolker det som et første skritt mot anerkjennelse, men Hamas-talsmenn var raskt ute og benektet dette.

I Reuters-intervjuet forsøker journalisten hele tiden å få Meshal til å si at Hamas en gang i fremtiden kan komme til å anerkjenne Israel. Meshal nekter å svare på det. Han sier at "Israel er et faktum innenfor 67-grensene". Den som har sett Meshal i intervjuer vet at han ikke er en spesielt diplomatisk person. Men selv denne konstateringen var åpenbart på grensen for Hamas.

Q: Does that mean you can formally recognize Israel? A: We as Hamas and as Palestinians do not talk about recognizing Israel or accepting it as a reality. As a Palestinian today I speak of a Palestinian and Arab demand for a state on 1967 borders. It is true that in reality there will be an entity or a state called Israel on the rest of Palestinian land. This is reality but I don't deal with it from the point of view of recognizing or admitting it. It is a fact that was the result of historical factors.

Mashals uttalelser er preget av motsigelser. Han sier Hamas ikke vil la seg lure til forhandlinger om gradvise innrømmelser, slik som Fatah. Han kalte "veikartet for fred" for utpressing.

Hamas' problemer med å endre standpunkt ble enda tydligere da talsmenn rykket ut og sa Reuters hadde feilsitert ham.

One hour after the Reuters interview was published, the Hamas government spokesman Ghazi Hamad told Haaretz that Meshal said, "Israel exists - and that's a fact."

However, Hamad maintained that Meshal did not say anything about recognizing Israel. "There was no change in our stance that Hamas does not recognize Israel," he said.

Salah Bardawil, head of Hamas's parliamentary faction, told Haaretz that after checking with Meshal, it seems to be that his words were twisted and distorted.

"He didn't speak about any recognition of Israel, only a cease-fire with Israel," Bardawil said.

Den som kjenner Reuters' sitatrutiner vet at det som sendes ut i anførselstegn alltid kan dokumenteres.

One European diplomat said in Jerusalem that Mr Meshal had not gone far enough for economic sanctions to be lifted. It would have been better, he said, if he had endorsed the 2002 Arab peace plan, which offered full peace in return for Israel's withdrawal from all territories occupied in the 1967 war.

Observatører mener Hamas' popularitet er svekket etter at bevegelsen har foretatt to spektakulære drap på Fatah-ledere med deres familier.

Hamas Leader Says Israel's Existence Is a Reality

Hamas softens Israel stance in calls for Palestinian state

Reuters Q & A interview with Khaled Meshal

Ingunn Yssens oppgjør med Gerd-Liv Valla og LOs organisasjonskultur er noe langt mer enn et personlig oppgjør. Den første reaksjonen fra LO går på at de føler seg krenket.

Yssens brev er et oppgjør med en lederkultur som mange har stiftet bekjentskap med: den premierer de som logrer og straffer selvstendig tenkning. Offisielt er Norge et moderne samfunn med flate strukturer og personlig initiativ. Virkeligheten er annerledes:

Det er ikke bare meg i LO som er blitt behandlet dårlig av Gerd-Liv Valla. Det finnes flere. LOs leder er både hyggelig, oppmuntrende og generøs med ros så lenge hun blir møtt med hengiven underkastelse. Alle innsigelser, kritikk, selv det som er gitt med de beste intensjoner blir oppfattet som illojalitet. Alt kontrolleres, alle settes opp mot alle og sladring premieres. Det skapes en atmosfære hvor det er lite rom for kreativitet og selvstendige vurderinger. Folk tar ikke til motmæle fordi de er avhengig av jobben og inntekten sin, men kanskje først og fremst fordi de har en overbevisning om viktigheten av LO som en sterk samfunnsaktør. Det blir satt likhetstegn mellom LO og LOs leder, innsigelser mot lederen blir sett på som illojalitet mot organisasjonen. Jeg vil derfor presisere at jeg ønsker LO og fagbevegelsen vel, men kan ikke akseptere at den øverste tillitsvalgte ikke følger de spilleregler som LO selv har initiert og kjemper for å ikke bare beholde, men styrke i resten av arbeidslivet.

LO - krenket

Det later til å være en ny strategi å møte kritikk med at man føler seg personlig angrepet og krenket. LOs stedfortredende informasjonssjef slår an slike toner: Yssens brev grenser til en fornærmelse.

Valla gir følgende kommentar gjennom LOs stedfortredende informasjonssjef Øyvind T. Hansen:

- Brevet er helt urimelig. Det inneholder meningsløse og feilaktige påstander.

Hansen sier videre:

- Personlig så reagerer jeg veldig sterkt på de angrepene som LOs bedriftskultur og ledelse blir utsatt for. Brevets form rammer også LO-medarbeideres integritet. Utover det har vi ikke flere kommentarer til dette oppsigelsesbrevet, sier Hansen til VG.

- Vi var jo varslet om at det ville komme et slikt brev. Det er beskrivelsen av vår rolle som vi reagerer kraftig på. Det fremstilles som om vi ikke er i stand til å drive selvstendig tankevirksomhet. Jeg har jobbet her siden 1985, men ikke sett maken til brev. Det er de første reaksjonene våre etter å ha skumlest brevet, sier han.

Ingunn Yssens oppsigelsesbrev

Jeg ble ydmyket, trakassert og utskjelt av Valla

I løpet av fem år har andelen ikke-vestlige innvandrere i Oslo vokst med 40 prosent, skriver Dagsavisen.

Ikke-vestlige innvandrere er den befolkningsgruppen som vokser raskest i hovedstaden. Stadig flere velger å flytte ut av sentrum til drabantbyene, der de får mer for pengene. I sju bydeler har over 20 prosent av befolkningen ikke-vestlig bakgrunn.

Større plass
101.649 ikke-vestlige innvandrere bor nå i Oslo. De utgjør 18,9 prosent av alle innbyggerne i hovedstaden, viser tall som er presentert i siste nummer av Oslo-Speilet. De ikke-vestlige innvandrerne er fordelt svært ujevnt i Oslo, påpeker spesialrådgiver Paul Håvard Kvangraven i Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune.

– På slutten av 1990-tallet begynte de ikke-vestlige innvandrerne å selge sine små ett- og toroms leiligheter i Oslo sentrum og kjøpte tre- og fireroms leiligheter i drabantbyene i stedet, sier han.

Det er bydelene i ytre by som har størst andel ikke-vestlige innvandrere. Bydel Søndre Nordstrand ligger på topp med 38,4 prosent ikke-vestlige innbyggere.

Kraftig innvandrer-vekst i drabantbyene

Det heter at Ingunn Yssens kritikk kun gjelder Gerd-Liv Valla som person. Men her er det mer i lufta: Valla leder en av landets mektigste organisasjoner. Hvis en slik ledelseskultur får bre seg, sier det ikke også noe om kulturen i denne bevegelsen?

"Alle", også Yssen selv, presiserer at kritikken kun gjelder Valla som leder, og at de ansatte ikke tør si noe. Holder det? Har ikke også de andre et ansvar for kulturen? Det sies at mobbingen av Yssen har pågått i andres påsyn. Valla mangler vanlig folkeskikk og snakker nedsettende om folk, sies det. Har ikke da omgivelsene også et ansvar, i det som attpåtil skal være en organisasjon som ivaretar arbeidstakernes interesser?

Yssen ga ikveld et eksempel på utpsyking: Valla gikk til hennes underordnede og avtalte omfordeling av oppgaver, mens Yssen satt på sitt kontor. Nestlederen kommer inn og forteller henne hvor skapet skal stå. Slikt er utstudert utpsyking.

På radio har Magne Lerø fra Ukeavisen Ledelse og bedriftsoverlegen for Nordea uttalt seg om personalkonflikter, og begge holdt på at at det "takes two to tango". Legen fra Nordea sa at konflikten ofte oppstår i den ansattes hode: Det er en episode som feiltolkes og som får vokse. Man innbiller seg ting. Det er viktig å komme inn på et tidlig stadium osv.

Men den ansatte retter ikke frustrasjonen utover. De fleste retter bebreidelsene innover, og fylles av tvil som gnager og ødelegger en. Det er heller ikke slik at en story alltid har to sider. Det finnes ledere som faktisk går inn for å kue underordnede. Alt fra å "jekke dem ned" til å knuse dem. Motivene kan være mange: Paranoia, frykt for konkurrenter, manglende selvtillit, behov for å demonstrere makt, og varierende grader av psykopati.

Dagsavisens Arne Strand festet seg ved at Valla overhodet ikke innrømmet noenting på pressekonferansen. Hun hadde ingenting å beklage. Det fant Strand påfallende.

Nå er Strand kanskje ikke den mest opplagte sakkyndige i en sak som gjelder en av sosialdemokratiets bastioner. Han er selv en del av systemet.

Flere har nevnt den store lojaliteten i den sosialdemokratiske bevegelsen. Den kjenner vi. Problemet er at hele Norge er blitt oppdratt til denne lojaliteten. Vi møter den fra vi er små: - Nei, nå har vi det koselig, dere.

Hvem vil "spoil the party"?

På sitt beste kan den norske konsensusen komme til uttykk i et godt arbeidsmiljø, der folk tar vare på hverandre og folk stort sett får lov å være seg sjøl. Men like ofte er det en hygge med klare begrensninger, hvor man ikke skal stikke seg for mye frem, og ikke si for mye. Får man inn gal person som mellomleder eller sjef, kan det bli riktig ille.

Det er noe med den norske offentlighet som fremdeles kamuflerer at kosen er undertrykkende. Jeg tror innvandrere vil kunne fortelle oss en del om det. De ser det fra utsiden. Norge som samfunn har ikke råd til denne falske konsensusen. Den kveler kreativiteten.

Det heter seg at Norge er blitt åpnere. Faktisk synes jeg visse ting er blitt mer konforme. Dagsrevyen er som et sedativ; Christian Borch og Einar Lunde vil med sin mimikk og stemme fortelle meg godnatthistorier, hver kveld, til jeg sovner. De vil forsikre meg at det er OK. Jeg stritter imot. Vil ikke sovne.

Yssen-saken handler om noe langt mer enn en konflikt mellom "to sterke damer" som det så morsomt heter.

Der har vi det igjen. Sedativet.

Kan Bush lykkes? Skråsikre svar er knapt verdt å høre på. Flere har sagt at det avgjørende blir hva irakerne gjør, og her er ikke resultatene hittil særlig oppløftende.

Politiet er alliert med dem som driver med eller står selv for henrettelser og tortur, eller samarbeider med dem som angriper koalisjonsstyrkene, som i Basra. Hæren er ikke effektiv og handlekraftig. Politikerne er fremdeles opptatt av gruppeinteresser, hvem som vinner og taper. Politikk som nullsumspill. Og bak kverner borgerkrigen, Mahdi-militsen og fortsatt etnisk rensing.

Det hjelper ikke om amerikanerne er aldri så effektive hvis irakerne ikke vil, og foreløpig ser det ut til at de prioriterer sine egne interesser, ikke landet og hele befolkningen.

Det er nedslående. Omtrent det samme sa en representant for International Crisis Group i Kabul i Martin Bells fine reportasje fra Afghanistan. (Bell har en egen fortellerevne og evne til innlevelse). Observatøren sa at det er mennene på toppen som skuffer folk så stort. Folk vil ha demokrati, vekst og velstand. I stedet har de ledere som er som rovdyr. Tenker bare på seg selv. Deres grådighet vekker et slikt raseri. Det er disse udugelige, hensynlsøse lederne som gjør at Taliban igjen får tilhengere.

Det lyder plausibelt. Noe av det samme ser ut til å skje i Irak.

Det har den senere tid begynt å bli tydelig. Hva hjelper det hva USA satser hvis irakerne ikke vil? Også alminnelige amerikanere har fått med seg dette, og en sa i natt: - Jeg er redd alle ofrene vi bringer - i soldaters liv og helse og i materiell og penger - vil være bortkastet. Det vil ikke gjøre noen forskjell. Vi vil stå på samme sted, eller enda verre, om tre år.

Det samme sa faktisk Rory Stewart, som var viseguvernør i Maysan-provinsen i Irak. Han fortalte en episode: Det hadde vært lokalvalg, og det var valgt ni medlemmer av lokalstyret. Men ikke alle likte resultatet. De krevde omvalg, men det nektet Stewart. Da ble en av de valgte i kommunestyret kidnappet. Han kom tilbake ille tilredt. Stewart innkalte stammelederne til møte. Han ville ha kidnapperen straffet. Men sjeikene nektet. De sa mannen hadde hatt en vanskelig oppvekst. De ville heller ha nyvalg.

Det var denne manglende viljen til å rydde opp og skape orden som skuffet og overbeviste Stewart om at det vil ta lang tid å skape noe nytt.

Han tror snarere at amerikanernes tilstedeværelse utsetter den nødvendige læreprosessen for irakerne. Det vil bli tøft, men det er bare de som kan gjøre det. Slik det nå er, er amerikanerne en sovepute, og de saboterer "prosjekt Irak".

Dette er noe helt annet enn de antiamerikanske ønskene som preger norsk debatt. Det er synspunkter hentet fra bitre erfaringer. Dem må man lytte til.

"This plan depends on the promises of the Iraqi government ... but I doubt [it] can take those steps," says Mahmoud Othman, a Kurdish member of parliament.

And a bigger challenge looms: "What is going on in Baghdad today is a political problem, not a security problem," says Mr. Othman. If Iraq's Shiite, Sunni, and Kurdish leaders "can't get together and agree with each other, introducing [more] US forces ... will not solve the problem."

Instead, say Iraqi critics, the plan could deepen the violence if US and Iraqi units take on Shiite militias and death squads and use a heavy and destructive hand.

"If they strike the Mahdi Army or other Shiite militias, there will be a lot of bloodshed ... and more and more people recruited to the Mahdi Army," says Othman, reached in London. "It is possible [a troop surge] will calm the situation for some time, maybe, but in the long run ... there will be more bloodshed, more killing, and things will get more complicated."

In Baghdad, concerns about a violent year

But even if every American soldier spoke Arabic and could distinguish Sunni from Shia, it would still be nearly impossible to stabilize Iraq. In 1972, the British had 43,000 troops in Northern Ireland (equivalent to the United States having 750,000 troops in Iraq) to mediate the emerging conflict between Catholics and Protestants. Yet, despite knowing the culture and speaking the language, the British were ultimately unsuccessful, and their presence resulted in an increase in violence.

Lawrence Korb i the New Republic

Wilhelm Hammershøi: Petri Kirke

foto: Snaphanen

Love is space and time made directly perceptible to the heart

Proust

"You go fuck yourself," said Oriana Fallaci to no one in particular in a recent New Yorker profile. "I say what I want."

And she did. Latterly, she said what she wanted about Islam, on which subject most of us feel constrained to be more, ah, circumspect. And what she wanted to say to Islam boiled down pretty much to: go fuck yourself. She scorned Muslims for their habits of reproduction, of evacuation, of female genital mutilation. She developed obsessions both arcane – who really invented sherbet (the ancient Romans, not the "sons of Allah") – and unhealthy, if not psychologically then certainly actuarially: what's the deal with Mohammed's nine-year old wife? who sodomized whom at Mehmet II's big knees-up to mark the fall of Constantinople in 1453? These are areas in which more discreet scholars prefer to draw a veil if not the full burqa. In The Rage And The Pride she dwelt upon the hitherto neglected topic of micturition among Somali immigrants in Florence's Cathedral Square, whom she accused of leaving "yellow streaks of urine that profaned the millenary marbles of the Baptistery":
"Good Heavens! They really take long shots, these sons of Allah! How could they succeed in hitting so well that target protected by a balcony and more than two yards distant from their urinary apparatus?"
Rendered in what she called "the oddities of Fallaci's English", this is splendidly offensive and gloriously rude. But it is also, as my colleague Christopher Hitchens dismissed Signora Fallaci in these pages, "a sort of primer in how not to write about Islam". One sees his point. Long before the first Muslim convenience store opened in a British city, the "gents" in every rural pub had a streaked wall over the urinals boasting unfeasibly high-tide marks crayoned on the plaster, at impressive distance from the "urinary apparatus". A few years back, during a long bus trip for major-league baseball owners, the driver was obliged to make a roadside stop for Gene Autry to relieve himself: as he reboarded, George W Bush congratulated the old singing cowboy on his "great spray". If anything, Muslim men seem to be somewhat more fastidious in this area than your average beery Brit or Frenchman: In his will, Mohammed Atta left instructions for any woman examining his corpse in that particular neighborhood to wear gloves because he didn't want the old twig-and-berries to have been contaminated by unclean infidel-whore morticians when he got to paradise and hit the old virgin jackpot. The "long shots" of the sons of Allah is not the firmest ground on which to defend western civilization.

Nevertheless, and with respect to Mr Hitchens, if there is a primer in how to write about Islam, that doesn't seem to be getting us very far either. Who ya gonna believe? The President's sappy "religion of peace" speeches or your lyin' eyes? La Fallaci (as she styled herself) disdained what the French philosopher Alain Finkelkraut calls the west's "penitential narcissism" and, in an age of absurd abasement, found many takers for her bravura rejection thereof. After all, if Muslims are so ready to take offence, you might as well give 'em some. The problem, after all, is not that the sons of Allah are "long shots" but that they're certainties: every Continental under the age of 40 – okay, make that 60, if not 75 – is all but guaranteed to end his days living in an Islamified Eurabia. That being so, why not have some gleeful sport along the road to servitude?

Oriana Fallaci was, on the one hand, an unlikely Crusader. Petite physically if in no other sense, she was a feminist, a secularist, a leftist. On the other hand, who has most to lose? At a time when uncovered women are jeered at and intimidated when they walk through certain suburbs of Continental cities, La Fallaci might have expected the other divas to rally to the cause. Instead, such feminist warhorses as Germaine Greer managed to give the impression they found Islam a bit of a turn-on: here's the patriarchal society they've been pining for all along. As for the secular elites of the west, insofar as there is a theocratic menace, it's not the Wahhabis but Bush and the evangelicals with a bit of help from (as Harold Pinter put it) "Tony Blair as a hired Christian thug". So the lioness in winter roused herself and sallied forth to save post-Christian Europe from itself.

She was, like the book title says, full of rage and passion. "Passion" is a diminished word these days, routinely appended by politicians to dreary boilerplate about prescription drugs for seniors or some such. But La Fallaci was bursting with it. Fiercely beautiful well into her cancer-ravaged old age, she had that careless sensuality that anglophone womanhood can rarely carry off. She didn't subscribe to the old aphrodisiac-of-power clichés: on the contrary, she often found alpha males one big zzzzzzzz, and great men had the vague sensation their "apparatus" was withering under her gaze. Castro was smelly and Arafat was a blowsy old queen – "a massive trunk, huge hips… red and fleshy lips". Still, she regarded an interview as "coitus", and she didn't always mean it metaphorically. Two days after interviewing Alekos Panagoulis, a briefly fashionable revolutionary who'd attempted to assassinate the Greek leader Papadopoulos, Oriana became his lover. When their turbulent relationship ended with his death in a car crash, rumored to have been politically engineered, Oriana wrote a book – Un uomo (A man) – that few other credible journalists could have gotten away with.

One would have been only mildly surprised had her interview with Ayatollah Khomeini followed the same trajectory. After traveling to Qom and kicking her heels for ten days waiting for him to agree to see her, she was ushered – barefoot and wearing a chador - into his presence and found what she subsequently described as the most handsome old man she'd ever met. In his own way, he must have dug the crazy Italian chick: The meeting was terminated when she tore off "this stupid medieval rag" and hurled her chador to the floor. But he agreed to return a day or two later to finish the interview.

It seems a fantastical encounter now: a man who'd just shoveled every female in supposedly the most modernized of Middle Eastern nations back into "medieval rags" versus the apotheosis of the ballbusting western career woman. The phrase "personality interviewer" is grossly devalued these days: look at Mike Wallace's cringe-making oleaginous encounter with today's Iranian must-get, President Ahmadinejad. Indeed, Wallace seems to have found Ahmadinejad more attractive ("very smart, savvy, self-assured, good looking in a strange way") than Fallaci found Khomeini. She was by that stage "the greatest political interviewer of modern times" (Rolling Stone), and yet unlike so many of the bland bigshots jetting from foreign ministry to presidential palace she gravitated to power mainly for the opportunities it afforded to knee it in the crotch. She asked the Ayatollah indignant questions about the executions of prostitutes and homosexuals and he sneered at women like her for going around uncovered "dragging behind them a tail of men". It wasn't all rage and passion; she did brusque and off-hand pretty lethally, too: "Don't you find," she asked Henry Kissinger during Vietnam, fighting vainly the old ennui, "that it's been a useless war?" "On this, I can agree," said the Secretary of State.

Her interviews and war reporting made her a wealthy woman, with homes in Florence, the Tuscan countryside and Manhattan. Not bad for a girl from a working-class family, a child of anti-Mussolini Communist partisans who turned to journalism at 16 only as a means of paying her way to medical school. By the time the cancer was diagnosed, the chain-smoking dynamo had done everything her profession could offer. Then came September 11th. And Corriere Della Sera very deftly tempted her out of semi-official retirement to unburden herself of her thoughts on the, er, unfortunate events. Even then, even in those first weeks, the "cicadas" (as she called them) of cultural relativism were chirruping their pneumatic songs of eternal evasion. In her bestselling post-9/11 improvised aria, La Fallaci was certainly shrill but perhaps not as shrill as those who in the face of a mountain of evidence insist from every university, every interior ministry, every Anglican pulpit that there's nothing to see here, nothing to ask, nothing to ponder, no great questions over Europe's future.

She had never lacked bravery. Indeed, she was almost insanely brave. But this wasn't like flipping the bird to some strutting generalissimo. She must have been surprised by how organized the Muslim opposition was: the Islamic Centre of Berne, the Somali Association of Geneva, the SOS Racism of Lausanne, and a group of Muslim immigrants in Neuchatel, just to name a random sampling of Swiss plaintiffs. What would not have surprised her was the weirdly masochistic pleasure the European judiciary derived from facilitating their attempts to silence her. The Federal Office of Justice in Berne asked the Italian government to extradite her so she could be charged under Article 261b of the Swiss Criminal Code – or, as she called it, the "He-didn't-chase-me-because-I'm-a-thief-but-because-I'm-a-Muslim" clause. She was sued in France, where suits against writers are routine now. An Italian magistrate indicted her and, because of the European Arrest Warrant, which includes charges of "xenophobia" as grounds for extradition from one EU nation to another, most of the Continent became unsafe for her to set foot in. Only in the last ten days, when she knew she would not live to make her first court date, did she return from political exile to die in a home town defiled less by immigrant urine than by the watery emissions of incontinent fainthearts and appeasers.

I never really thought cancer would get Oriana Fallaci. She seemed so full of fire in the last few years that one felt certain any tumor would shrivel to ash inside her. But the legal harassment from her enemies and their appeasers must have taken their toll. The books were huge sellers but old friends kept their distance. As for those on the left who acknowledged the threat, she parted company there, too. This year, a dozen intellectuals, including Ayaan Hirsi Ali and Salman Rushdie, published a manifesto against Islamism and in defense of "secular values for all". All are doughty warriors and important allies in Europe's present struggle. But La Fallaci, a lifelong atheist, had come to the conclusion that secular humanism was an insufficient rallying cry, that it had in some sense led to the gaping nullity of contemporary European identity which Islam had simply steamrollered. By the end, she was if not a Christian then, as she formulated it, a "Christian atheist". In 2005 she was granted a private audience with Pope Benedict on the understanding that she would never divulge what was discussed. It would be interesting to know, but it's safe to say that for once it wasn't "Go fuck yourself. I say what I want."

At the height of her fame thirty years ago Oriana Fallaci seemed to embody the triumph of the post-Christian west. The apotheosis of the independent emancipated woman, she lived long enough to understand that its hyper-rationalism was, in point of fact, wholly irrational, and she was big enough to change her mind on that without changing her glorious voice. She was a beautiful writer. If her sin is that she went too far, in a craven culture that recoils even from first steps that is not the worst. Brava, la Fallaci.

En iraner som konverterte til kristendommen under et opphold i Norge, opplevde å bli arrestert så fort han satte foten på iransk jord. Politiet hadde bilder av dåpen i Norge.

Ukeavisen Korsets Seier (KS) skriver at det gikk få dager fra iraneren var tilbake i hjemlandet til det religiøse politiet arresterte «Moshen».

De var da i besittelse av bilder fra «Moshen»s dåp.

Mannen døde av kreft mens han ventet på at saken hans skulle komme opp.

- Bør være en kraftig vekker

Demokratiene står overfor en langvarig kamp mot en uforsonlig fiende, og trenger derfor å ivareta sitt forsvar. De kan ikke bare drive fredsskaping, men må være villig til å føre krig, sa statsminister Tony Blair fredag.

Mr Blair warned that, following the September 11 attacks on New York in 2001, Britain faced an enemy akin to "revolutionary communism in its early and most militant phase".

"A world-wide movement, with an ideology based on a misreading of Islam... Its belief system may be utterly reactionary, but its methods are terrifyingly modern," he said.

Mr Blair warned that the battle to defeat this new threat would be long.

"It has taken a generation for the enemy to grow. It will, in all probability take a generation to defeat."

Mr Blair said his choice for Britain's armed forces was for them to prepare to engage in a "difficult, tough, challenging campaign".

"To be war-fighters as well as peacekeepers."

To make that choice, it was important that the covenant between the armed forces, the government and people was renewed.

"For our part, in government, it will mean increased expenditure on equipment, personnel and the conditions of our armed forces, not in the short run but for the long term," Mr Blair said.

"On the part of the military, they need to accept that in a volunteer armed force, conflict and therefore casualty may be part of what they are called upon to face.

"On the part of the public, they need to be prepared for the long as well as the short campaign, to see our participation alongside allies ... as a necessary engagement in order for us to protect our security and advance our interests and values in the modern world." Mr Blair concluded by saying that the world had changed and we had to change with it.

Blair sa også at det var fristende for politikerne å la det nødvendige og krevende vike for det behagelige og bekvemme.

Blair pledges increased military spending as he defends intervention

George W. Bush møter problemer hvor han enn snur seg i Irak: Fra toppen, fra militsene og fra grasrota. Amerikanerne kan kanskje rydde opp, men hvem skal overta? Blir USA barnevakt after all?

Bush er ikke så isolert og alene som NRK og norsk presse fremstiller det. De overforenkler og tror til slutt på sine egne fremstillinger. Flere militære støttet f.eks. "surge", mest på mellomnivå, de som har kommandoen på bakken.

Men problemene er formidable:

Times laget en liste over tilfeller hvor Nuri al-Maliki tydelig viste at han og regjeringen ikke spiller på lag med USA.

# Al-Maliki pressed ahead with Saddam Hussein’s execution over the new year despite US requests to slow down the process until legal questions had been answered.

# In November, al-Maliki ordered US forces to lift roadblocks they had put in place to try to track down a missing US soldier.

# On October 24, when Zalmay Khalilzad, the US Ambassador, and General George Casey, the coalition commander, announced (with Bush’s backing) a new “timetable” for quelling the violence, al-Maliki denied that he had signed up to any such plan, a public rebuff to the US. Iraq was sovereign, he said, and no one was going to dictate timetables (nor does Bush’s plan this week venture to put dates on its targets for the Iraqi Government).

# On October 25, US and Iraqi forces raided Sadr City, the stronghold of the militia led by the radical Shia Hojatoleslam Moqtada al-Sadr, whom the US blames for persecuting Sunnis and destabilising Iraq. Al-Maliki disavowed the operation, saying he had not been consulted and insisting “that it will not be repeated”.

# When US forces embedded with Iraqi forces have urged them to crack down on the Shia militias and to prevent the slaughter of Sunnis, al-Maliki has overruled them.

# During Israel’s attack on Lebanon in the summer, al-Maliki condemned the Israeli action and arranged a high-profile meeting in Tehran with Mahmoud Ahmedinejad, the Iranian President, who has called for Israel to be wiped off the map.

These are not the actions of a man who shares the US goal of creating a multi-ethnic Iraq, in which Sunnis are represented and their rights protected.

Gnisningene blir neppe mindre. C. Rice avslørte igår at ordren om å riste opp de iranske nettverkene i Irak kommer fra høyeste hold. Det har vært to episoder nå hvor amerikanerne har arrestert iranere, først utsendinger i Bagdad, og så det som ble kalt et konsulat i Mosul. I begge tilfeller reagerte Maliki-regjeringen med stor irritasjon.

A recent series of American raids against Iranians in Iraq was authorized under an order that President Bush decided to issue several months ago to undertake a broad military offensive against Iranian operatives in the country, Secretary of State Condoleezza Rice said Friday.

“There has been a decision to go after these networks,” Ms. Rice said in an interview with The New York Times in her office on Friday afternoon, before leaving on a trip to the Middle East.

Mahdi-militsen er nå blitt så sterk at en militær konfrontasjon synes over evne. Maliki vil aldri gå med på det. Militsen vokste seg sterk fordi den beskyttet og hevnet shiaene. Den har derfor betydelig folkelig støtte.

In the giant Shia slum of Sadr City, the Baghdad stronghold of the radical cleric Moqtada al-Sadr, his al-Mahdi Army is ordering every man aged 15-45 to register for combat. One al-Mahdi fighter told The Times’s Iraqi staff that they had been put under orders not to seek confrontation. “We expect this new American plan to try to take on our leadership, not to go after every fighter, weapon and vehicle. We will keep our leadership in safe areas.”

Mobben overtar

På bakken overtar Mahdi-militsen og mobben. Britene pleide å gjøre et nummer av at de brukte myke luer og ikke hjelmer. De ville vise befolkningen tillit. Nå går de i fullt kamputstyr og skyr irakisk politi som de mistenker for å stå i ledtog med opprørere som vil ha dem ut, og i Basra er det ikke sunnier, men shiaer.

Historien om hvordan britene forlot sin base Abu Najii i Maysan-provinsen sier mye. Britene ble beskutt inne på basen. At de skulle evakuere var hemmelig, men det tok bare noen timer så var basen oversvømmet av irakere som plyndret og ødela materiell for 500.000 dollar.

I den nærliggende byen Amarah har noe lignende skjedd.

The largely notional – if not fictional – power of the Baghdad central government simply vanished while the forces of hardline cleric Moqtada al-Sadr, which already controls the local government, stepped forward to proclaim its triumph and guide the victory celebrations in the nearby provincial capital, Amarah. "This is the first city that has kicked out the occupier!" blared Sadr-supplied loudspeakers to streets filled with revelers, as the Washington Post noted in a solid – but deeply buried – story on the retreat.

Den bitterheten som gjennomsyrer Chris Floyds skildring, er nok beskrivende for hva mange idag føler:

A British Harbinger of American Defeat

Bildet av Bush er intenst, nakent og viser en mann som lar seg bevege. Det er neppe bare sentimentalitet. Tårene trillet da Bush deltok i en seremoni for Jason Denham, som ofret sitt liv da en granat falt ned i deres panservogn. De fire kameratene ble reddet.

Caravaggio: Emmaus

Shakespeare one gets acquainted with without knowing how. It is part of an Englishman's constitution. His thoughts and beauties are so spread abroad that one touches them everywhere, one is intimate with him by instinct.

Jane Austen, Mansfield Park (1814)

Svenskenes sikkerhetshysteri er blitt vitset om: hjelmer på barna i lekeapparatene. Men det finnes et annet utslag av samme mentalitet: Som når Systembolaget forandrer etiketten på israelske viner fra Golan til "Laget i Israelsk-okkuperte syriske områder".

"Sweden's state-owned alcohol retail monopoly, Systembolaget, has labeled Israeli Golan and Yarden wines as 'made in Israel-occupied Syrian territories,'" the Jerusalem Post reports (via reader Aaron Shafer who asks: "What's next, Poland-occupied German territories?")

The Post reports:

According to the company's spokesman, Bjorn Rydberg, the decision was made after clients complained about the previous label, which stated the wine was made in Israel. The change was made after the company consulted with the Swedish Foreign Ministry.

"It's the ministry's recommendation that we are following," Rydberg said. However, "because of the criticism, we will consider changing the label again," he said.

Sweden, as the Post notes, recently gave a visa to a member of the terrorist group Hamas, and "In April, Sweden pulled out of a European military exercise because of Israeli participation." A future label from Sweden: Israel-occupied Palestine?

Storyen er fra i sommer, men tidspunktet spiller ingen rolle. Samme mentalitet gjenfinner vi i den lille om fem rektorer ved svenske høgskoler, som skal ha elevene til å demonstrere mot Sverigedemokratene, i forbindelse med at man skal minnes Förintelsen.

Rektorer för fem högstadieskolor i Karlskrona uppmanar 1 600 elever att demonstrera mot Sverigedemokraterna (SD).

STOCKHOLM (TT) Demonstrationen ska äga rum i samband med en årlig manifestation mot Förintelsen.

Det är frivilligt att delta enligt Marina Eriksson, rektor i Sunnadals rektorsområde och talesman för manifestationen. Men hon säger samtidigt att det är viktigt att visa motstånd med tanke på det nya politiska läget i kommunen.

Karlskrona är en av flera av landets kommuner där SD fått en vågmästarroll efter valframgångarna i höstas.

Det är inte så stor skillnad mellan Sverigedemokraterna och nazismen, åtminstone i nazismens inledningsskede. Sverigedemokraterna är främlingsfientliga, det är inget snack, säger Eriksson till BLT.
Lärarförbundets pressombudsman Alf Lindberg säger att han inte hört talas om skolmanifestationer där partier pekats ut tidigare.

Kommunalrådet Kent Lewén (fp), med ansvar för skolfrågor, säger att han inte kan medverka i en manifestation mot en del av väljarkåren.

Richard Jomshof, SD:s partiledare, är kritisk.

Vad händer med de elever som ogillar Förintelsen men gillar oss. Vågar de då ställa sig upp och säga att de inte vill delta? Och får jag, som tycker Förintelsen var fruktansvärd, komma på manifestationen?

Rektorer oppfordrer elever til å demonstrere mot et lovlig parti, og kobler det til arbeidet mot Holocaust. Det er grovt. Under Telia-fusjonen ble Norge kalt den siste Sovjet-stat, men hva skal man kalle Sverige. 1984-ligth?

Skolmanifestation mot Sverigedemokraterna
Senast uppdaterad 5 januari 2007

Pakistan støtter helt bevisst Taliban og Musharraf er klar over det, sier den kjente Taliban-eksperten Ahmed Rashid.

»Infiltrationen kan ikke bekæmpes med et hegn. Det er et politisk problem, som handler om, at den pakistanske stat, hæren og ikke mindst efterretningstjenesten ISI aktivt støtter talebanerne. Mullah Omar og de andre talebanledere sidder i Quetta, og for at sætte en stopper for det bliver man nødt til at presse Pakistan til at overgive dem til NATO. Alt andet kommer ikke til at virke.«

Ahmed Rashid mener, at NATO og amerikanerne lader sig føre rundt i manegen af Pakistans militærregime med præsident og hærchef Pervez Musharraf i spidsen.

»Vesten siger: ’Jamen, vi kan da ikke gøre noget ved Musharraf, for han er klemt som en lus mellem to negle, os på den ene side og de islamistiske grupperinger og den pakistanske opinion på den anden’. Jeg tror, Musharraf er fuldt ud klar over det, der sker, og er involveret i det. Derfor bør en del af en kommende NATO-strategi være, at Vesten begynder at støtte et demokratisk styre og frie valg i Pakistan,« siger Rashid.

»Så længe Vesten støtter Musharraf, vil man ikke få det pakistanske folks støtte, og man kan ikke bekæmpe terrorisme uden befolkningens støtte. I stedet får man et stigende antal demonstrationer og øget støtte til anti-amerikaniske og anti-vestlige holdninger.«

Rashid er full av forakt for NATO-styrkene som er belemret med alle mulige restriksjoner fra hjemlandet, som gjør at de ikke kan benyttes fritt. Han kritiserer Tyskland som ikke vil ha soldatene slåss i sør, hvor de trengs. Kritikken rammer også Norge.

weekendavisen, sub only

Det er neppe noen tvil om at islamistene er sykelig opptatt av sex og separasjon av mann og kvinne. Det må sluke en masse energi å skulle passe på at kjønnene ikke møtes.

Ved Punjab University i Lahore kjøres det en streng linje. Islamistene er opprørt over signaler om at Musharraf lar Kashmir fare og aksepterer delingen. Det oppfatter de som forræderi.

Med sine oplæg til reformer har Musharraf nærmest kastet Pakistan ud i en kulturrevolution. De ekstreme kombattanter er de kredse, der ønsker at omdanne landet til et teokrati med mullahaer ved roret, og dem, der ønsker et liberalt demokrati med militæret og mullaherne sendt tilbage til henholdsvis kaserner og moskeer. I midten befinder sig det store flertal, der afviser ændringer, som per rygmarv bliver udlagt som en uønsket »vestliggørelse«.

Jura-professor Samee Uzair Khaner talsmand for denne gruppe. For ham har regeringen totalt ændret politisk kurs siden den 11. september 2001.

»Den sociale sammenhæng i samfundet har været under opløsning lige siden. Det afspejler sig også blandt de studerende. Før var der respekt for lærerne, og de studerende var interesseret i studierne. Nu er de kun optaget af piger. Men samfundet vil ikke acceptere denne løssluppenhed. Vi vil holde fast ved vores kultur med respektfor de ældre og kvinderne,« erklærer han.

Islamister

På universitetet gøres alt for at forhindre kontakt mellem mandlige og kvindelige studerende. Kollegierne er opdelt i køn. Studerende henviser til islam, når de skal begrunde, hvorfor en mandlig og kvindelig studerende ikke kan sidde sammen på en café på campus.

Allergien mot "vestliggjøring" sier kanskje noe om at det som fremstilles som USA-hat ikke alltid skyldes amerikanernes handlinger, men nærmest er et resultat av en indre psykologisk prosess, der selv de vanligste uttrykk for modernitet oppfattes som en mental invasjon. Det er det vanskelig å gjøre noe med, hvis ikke hele verden blir muslimsk. Det er faktisk islamistenes utgangspunkt: Alle mennesker er født muslimer.

weekendavisen, sub only

Av norske medier hører man stadig om en isolert president. Men blant de militære og deres familier er det flere som støtter hans nye Irak-plan enn som er mot, skriver New York Times.

The decision to increase the American military presence in Iraq is being greeted with a blend of optimism and anxiety among American soldiers and their families, those most directly affected by the change. Unlike in Congressional corridors and across the civilian landscape of the country, there seems far more support than outrage, more cheer than cheerlessness, and a hope that maybe this will do it.

Among Troops and Families, Mixed Reaction to American Expansion in Iraq

Tunisisk politi fant tegninger over ambassader og navnelister over kjente diplomater i hendene på arresterte islamister.

More than two dozen Islamic extremists involved in a deadly gun battle with the Tunisian police earlier this month had blueprints of foreign embassies and documents identifying foreign envoys as targets, the Tunisian interior minister said Friday.

It was the first official explanation of the firefight since TAP, the state news agency, reported that the police had engaged “dangerous criminals” in a rare shootout south of the capital on Jan. 3, the second violent incident in three weeks.

Tunisia Says Suspects in Gun Battle Had Blueprints of Embassies

Wilhelm Hammershøi

Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

H. W. Auden Funeral Blues (1936)

Russland har ikke hatt noe rettsoppgjør og heller ikke noe oppgjør med fortiden. Det kunne ha vært en viktig brems på Putins nyautoritære og imperiale regime. Nå dør eks-fangene og vokterne ut, og hvem skal fortelle historien om GULAG?

Danske Jens Alstrup syklet gjennom området i Sibir der mange av leirene lå. Det var da han hadde en svir med en tidligere vokter at han forsto hva omgivelsene skjulte. Han snakket med lokalbefolkningen. Lite er tatt vare på, nesten ingenting samlet inn. Han ble grepet av disse ufattelige lidelsene som omfattet så mange, uten at verden som kom etterpå har brydd seg med å nedskrive deres opplevelser. Han setter nå igang et prosjekt for å redde minnene.

Kolyma burde vært kjent på linje med de tyske KZ-leire. Det hadde ikke gasskamre, men kulden, slavearbeidet, den dårlige maten, klærne og brakkene tok livet av millioner.

Russlands størrelse og dermed avstandene er med på å forklare hvorfor disse stedene er forblitt ukjente. Kolyma med sine avleggere dekket et område på størrelse med Frankrike, og det var ett av 500 slike steder.

Det var en trøstesløs tomhet og ensomhet ved å være i en leir i et slikt landskap, slik bildene selv i dag kan gi inntrykk av.

Den tidligere Kolyma-fange, polakken Stanislaw Jan Kowalski, har betegnet lejrkomplekset – der det meste af året lå snedækket hen i permafrost – som »Det hvide krematorium«. Og den politiske fange og forfatter Alexander Solsjenitsyn, der dog ikke selv var i Kolyma, har i triologien Gulag-øhavet

(1974-78) kaldt Kolyma »kuldens og ondskabens pol« inden for det sovjetiske lejrsystem.

Gulag bestod af cirka 500 tvangsarbejdslejre, fordelt ud over alle Sovjetunionens tolv tidszoner. Lejrsystemet blev startet af Lenin og massivt udvidet af Stalin. Gulag blev officielt nedlagt i 1960, syv år efter Stalins død, men de sidste politiske fanger blev først frigivet under Gorbatjov.

Der er stor usikkerhed om, hvor mange fanger, der gik igennem Gulag-systemet. Ifølge et forsigtigt estimat af historikeren Anne Applebaum i bogen Gulag: A History (2003) kom der i Stalintiden (1929-1953) cirka 18 millioner fanger gennem Gulag – rubriceret som enten kriminelle eller politiske. Applebaum vurderer endvidere, at cirka 28 millioner mennesker – herunder krigsfanger og eksilerede nationaliteter – igennem hele Sovjetunionens levetid blev udsat for tvangsarbejde i afspærrede områder.

Hvor mange døde der i Gulag? Tallet er omstridt, men et forsigtigt bud lyder på cirka 4 millioner. Alene i Kolyma – hvis kompleks af arbejdslejre strakte sig ud over et areal større end Frankrig – døde antagelig cirka en million fanger. Dette helvede på jord er hudløst blevet beskrevet i litteraturen af nogle af de få forfattere, der overlevede fangeopholdet i området: Jevgenia Ginzburg i hendes erindringer Journey Into the Whirlwind (1967) og Varlam Shalamov i hans novellesamling Kolyma Tales (1980).

Det hvide krematorium

Memorial

Hadde Karen Jespersen fått viljen sin, kunne dansk sosialdemokrati tatt en annen kurs. Som innenriksminister 2000-01 var hun en av de første som ville ha en strengere innvandringspolitikk. Det fikk hun ikke partiet med på. Nå forlater hun partiet etter 22 års medlemskap.

Mye vann har rent i havet. Det er ikke tidspunktet som er mest dramatisk, men at en person med røtter i arbeiderklassen finner at sosialdemokratiet ikke ivaretar idealene lenger, er verdt å merke seg. Jespersen er fortsatt for solidaritet og likeverd. Hun finner det bare ikke i sosialdemokratiet lenger.

»Det kan godt være, at folk siger, at det er mig, der har bevæget mig. Men sådan som jeg selv ser det, har jeg holdt fast i de samme grundlæggende holdninger i alle årene. De kan sammenfattes i tre hovedspørgsmål: Hvordan kæmper man bedst for kvinders ligestilling? Hvordan forsvarer man stærkest den personlige frihed? Og hvordan fastholder man mest indædt solidariteten i samfundet? Det har hele tiden været mine pejlemærker.«

»Det var derfor, jeg oprindelig blev aktiv i kvindebevægelsen, som var domineret af venstrefløjen. Men jeg måtte sande, at de var så utroligt urealistiske på nogle andre punkter. Dernæst mente jeg, at det var i Socialdemokratiet, man bedst fandt svaret på de tre hovedspørgsmål. For mig har Socialdemokratiet netop stået for værdier som lighed, frihed og solidaritet. Men efter mange år tror jeg ikke længere på, at partiet vil føre en politik, der sikrer disse værdier i samfundet. Jeg oplever, at både Socialdemokratiet og hele venstrefløjen har fået det galt i halsen, hvad det vil sige at slås for humanisme og den personlige frihed.«

Dine kritikere siger jo, at det netop er dig, der har fået noget galt i halsen. At du har taget hele rejsen over til den borgerlige fløj i dansk politik, især med dine krav om en stram udlændingepolitik. Hvordan forklarer du det?

»For mig er det fuldstændig uforståeligt, at det skulle være specielt progressivt at være imod den stramme udlændingepolitik og ligge under for frihedsfjendske og kvindeundertrykkende værdier, bare fordi de kommer fra grupper af indvandrere. Og her skiller vandene for alvor.«

»Jeg er helt med på, at når vi taler om indvandrere – også om dem med muslimsk baggrund – skal vi være imødekommende, åbne og have forståelse for, at det er en stor omstillingsproces for dem at komme til Danmark. Jeg mener grundlæggende, at indvandring er positiv. Men det er helt afgørende, at vi bekæmper tendenser til muslimske parallelsamfund og islamistiske kræfter, der trækker indvandrerne i retning af at vende det danske samfund ryggen.«

»Hele denne debat om radikal islam handler grundlæggende om, hvad det vil sige at være humanist i det moderne samfund. Så længe Socialdemokratiet og venstrefløjen ikke kan se truslen fra islamisterne, kommer de til at modarbejde de værdier, de siger, de står for.«

Jespersen er meget aktiv som debattant og forfatter sammen med sin mann Ralf Pittelkow. Deres siste bok om "islamismen og naivisterne" har vakt internasjonal oppmerksomhet og blitt en stor suksess i Danmark.

Karen J. ud af Socialdemokratiet
AF ORLA BORG og ANNE METTE SVANE

Mens Mahmoud Ahmadinejad reiser rundt for å vinne venner i Latin-Amerika, har Argentina sendt ut internasjonal arrestordre på ni iranere, blant dem Hashemi Rafsanjani, for bomben i det jødiske senteret i Buenos Aires i 1994 som krevde 85 menneskeliv.

Vedtaket om terroraksjonen ble fattet på et møte i Mashhad i 1993 ledet av Rafsanjani, sier leder av etterforskningen. Det er interessant å merke seg grunnen: Iran likte ikke at Argentina hadde mistet sansen for Irans atomprogram. Teheran likte heller ikke at Argentina ville styrke båndene til USA og Israel.

Etterforskningen har gått uhyre tregt og har vært skandalepreget: En dommer betalte et vitne 400.000 dollar for å vitne, og ødela hundrevis av timer med vitneforklaringer. En iransk etterretningsoffiser sa for en tid tilbake at de hadde betalt daværende president Carlos Menem ti millioner dollar for å legge lokk på etterforskningen.

As Iranian President Mahmoud Ahmadinejad visits Latin America this weekend to strengthen economic and political ties with the region, Argentina's Néstor Kirchner will not be in the line of presidents turning out to greet him.

Kirchner's government has reinvigorated attempts to prosecute Iranian figures for their alleged role in the 1994 bombing of a Jewish community center here, recently issuing arrest warrants for nine former Iranian officials. Among those sought is former president Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, accused of ordering the attack that killed 85 people and injured more than 200.

A bomb exploded at a Jewish community center in downtown Buenos Aires on July 18, 1994, killing 85 people and wounding more than 200. Efforts to prosecute in the case, initially stalled by judicial corruption, have led to the indictments of nine former Iranian officials.
A bomb exploded at a Jewish community center in downtown Buenos Aires on July 18, 1994, killing 85 people and wounding more than 200. Efforts to prosecute in the case, initially stalled by judicial corruption, have led to the indictments of nine former Iranian officials.
The pursuit of Iran has been frustrated over the years by blatant corruption in the Argentine judicial system and accusations of coverups.

Argentina Pursues Iran in '94 Blast As Neighbors Court Ahmadinejad

Ikke bare i politiet, men også i den irakiske hæren, har Muqtadah al-Sadr og Mahdi-militsen stor innflytelse. Amerikanerne vet ikke om de kan stole på soldatene de lærer opp, og de har forbud mot å bevege seg inn i Sadr-byen.

At best, said several U.S. soldiers interviewed at the base this month, some of the Iraqi troops they advise are sympathetic to Sadr and his army. At worst, they said, some are members of the militia, also known as Jaish al-Mahdi. Despite the uneasiness of the alliance, 100 U.S. troops and 500 Iraqi soldiers have conducted joint raids and shared a base on the eastern side of the Tigris River, once a mixed area that is becoming predominantly Shiite.

Sadr og Mahdi-militsen representerer mye av det som er galt med Midtøstens politiske kultur: Sadr spiller det anti-amerikanske kortet, til tross for at det skaper splid og større usikkerhet. Det øker splittelsen blant irakerne, og gjør amerikanernes jobb umulig. Dessuten har Sadr en voldelig linje, både i forhold til sunnier, der de fungerer som rene dødsskvadroner, men også i forhold til amerikanerne.

Sadr har 30 plasser i nasjonalforsamlingen, men har trukket dem ut etter at Nuri al-Maliki ikke ville etterkomme kravet om ikke å møte Bush i Amman.

Battling With Sadr for Iraqi Soldiers' Hearts

Caravaggio: David & Goliath

About suffering they were never wrong,
The Old Masters; how well they understood
Its human position; how it takes place
While someone else is eating or opening a window
or just walking dully along.

H. W. Auden Museé des Beaux Arts' (1940)

Forfatningsdomstolen i Bayern skal idag avgjøre om forbudet mot at lærere bærer hijab er diskriminerende, når nonner kan undervise i full mundur.

Det er den muslimske organisation Det Islamiske Religionsfællesskab, der har bragt delstaten for retten. Organisationen mener, at delstaten diskriminerer muslimske lærere. ... Den sag, der for alvor satte gang i diskussionen i 1998, drejede sig om en nyuddannet lærerinde, Fereshta Ludin, med afghansk indvandrerbaggrund. Selvom der dengang ikke fandtes nogen lovgivning på området, nægtede delstaten Baden-Württemberg at ansætte hende som lærer med den begrundelse, at hun var uegnet, fordi hun gik med tørklæde.

Sagen beskæftigede derefter domstolene i flere år, indtil den øverste domstol i landet, Forbundsforfatningsdomstolen, i 2003 kom med en udtalelse. Domstolen gav Fereshta Ludin medhold i, at hun havde ret til en stilling, så længe der ikke fandtes nogen lov på området, som forbød lærere at gå med tørklæde i skolerne.

Siden da har otte ud af i alt 16 tyske delstater lavet love på området. Bayern indførte sin lov for to år siden. Ligesom Bayern forbyder de andre syv delstater også lærerne at gå med tørklæde, og i en enkelt delstat, Berlin, er politikerne endda gået et skridt videre og har forbudt alle religiøse symboler.

Baden-Württemberg var den første delstat, der vedtog et forbud mod læreres brug af tørklæde i skolerne. Ganske vist har Fereshta Ludin nu opgivet sin kamp mod forbuddet, men en anden lærer i delstaten fik for nogle måneder siden medhold i sin klage ved en forvaltningsdomstol i byen Stuttgart. Domstolen mente, at forbuddet mod muslimske tørklæder strider imod lærerens ret til at blive behandlet på lige fod med de nonner, der underviser i skolerne iført ordensdragter. Dommerne vurderede, at delstatens skolelov ikke gav myndighederne ret til at give kristne lærere særlige fordele i forhold til deres muslimske kolleger.

De samme overvejelser har vejet så tungt for regeringen i Tysklands nordligste delstat, Slesvig-Holsten, at politikerne her i sidste ende valgte at opgive et tørklædeforbud.

Ved første øyekast kan det høres ut som opplagt forskjellsbehandling, men loven er formulert slik at lærere ikke skal bære plagg som signaliserer at man er mot verdiene i den tyske grunnloven.

Det centrale punkt i retssagen er den bayriske lovtekst, hvori der står: "Lærerne skal på en troværdig måde lære børnene om de værdier, som grundloven er skabt på. Ydre symboler og klædningsstykker, som udtrykker en religiøs eller ideologisk overbevisning, må ikke bæres af lærerne under undervisningen, hvis eleverne eller forældrene kan tolke symbolerne eller tøjet som udtryk for en holdning, der ikke er i overensstemmelse med grundlovens kristne værdier."

Dom i tysk tørklædestrid kan få konsekvenser for hele landet

Et femtitall demonstranter avbrøt lørdag forestillingen til Den engelsk nasjonalballetten for å protestere mot stjernedanseren Simone Clarke. Publikum likte ikke avbrytelsen og buuet.

Less than 15 minutes into Simone Clarke's star performance in Giselle, protesters taunted her from the stalls with the words: "The principal ballerina is a BNP member. No to facism in the arts."

In an extraordinary escalation of the row that has surrounded the English National Ballet company for weeks, a 34-year-old man and several sixth-form students jumped up from their seats to shout: "Black and white unite. No to the BNP."

Simone Clarke så ut til å være forberedt på avbrytelsen. Et hundretall mennesker hadde demonstrert utenfor teatret før forestillingen, blant dem flere fra organisasjonen United Against Fascism, som borgermester Ken Livingstone er leder for.

Publikums reaksjon tyder på at forsøkene på å få Simone Clarke sparket med direkte metoder, ikke blir satt pris på.

But there were loud cries of "shame" and "shut up" from the usually tranquil ballet audience, which yesterday included high profile members of the BNP. .. But some of the London Coliseum's 2,000-odd spectators were angry and upset that a performance of such serenity had been hijacked by "ugly politics". .. It was an absolutely outrageous outburst, and completely inappropriate", said Angela Large, a 50-year-old photographer who was among many to pay more than £40 for a seat in the stalls.

"I have no sympathy with the BNP but to attack and humiliate someone while they are using their talent and doing their job is the wrong way to make a statement."

Det var Guardian-journalisten Ian Cobain som avslørte at Simone Clarke var medlem av det høyreorienterte British National Party. Han utga seg for å være sympatisør, ble medlem og fikk tillitsverv som ga ham tilgang til medlemslister og korrespondanse.

Men det eneste han kunne avsløre etter flere måneders medlemskap var bruk av kryptert e-post og hemmelige medlemslister. "Slightly sinister" er betegnelsen Cobain brukte lørdag. Det eneste politiske han fant ut var at partiet ønsker å rekruttere ut over arbeiderklassen, blant middelklassen.

Clarke ble outet av Cobain, og sto ved sine meninger da pressen sto på døren. For det skal hun sies opp, mener blant annet Lee Jaspers som er rådgiver i "race relations" for borgermester Ken Livingstone.

NRK tendensiøs

Kulturbeitet ved Agnes Moxnes tok opp saken i dagens sending, og introduserte den med at det har vært demonstrasjoner. Korrespondent Kari Grethe Alstad rapporterte fra London. Hun kan enten ikke ha satt seg inn i saken, eller ønsket å gi et skjevt bilde. Ikke med ett ord nevnte hun at Clarke var blitt outet. Alstad snakket om at Clarke selv hadde søkt offentligheten med sine standpunkt. Hun kalte BNP for rasistisk og fascistisk. Det er samme språkbruk som Clarkes motstandere. Det ble heller ikke sagt noe om at forestillingen ble avbrutt og at demonstrantene for stor del var kledt i abaya, helside svarte drakter.

Moxnes begikk en journalistisk uredelighet da hun intervjuet leder av Norske dansekunstnere, som overhovedet ikke kjente saken ut over det Alstad hadde rapportert. Moxnes forsøkte å få lederen til å uttale seg på Alstads premisser, og de underslo at Clarke var blitt outet.

Moxnes forsøkte gjentatte ganger å få lederen til å henne til å si at det var betenkelig å ha en ledende danser med slike synspunkter. Men lederen holdt seg til det prinsipielle: folks politiske synspunkter var deres egen sak.

Activists taunt the BNP ballerina

BNP ballerina dances through protest by anti-racists

English National Ballet

Et mektig våpen

Bildet: fra demonstrasjonen utenfor teatret hvor matineforestilliingen med balletten "Giselle" fant sted lørdag. Det er interessant å se på hvor forskjellig The Telegraph og Guardian beskriver saken.

Redaktøren og en journalist i det marokkanske bladet Nichane ble mandag dømt for å ha krenket islam. Bladet hadde en lengre story om marokkansk humor. Det likte ikke islamistene, og regjeringen grep inn.

The court in Casablanca handed down three-year suspended sentences to Driss Ksikes, editor of Nichane, and to journalist Sanaa al-Aji, court officials said. Both were barred from any journalistic activity for two months and the independent Arabic-language magazine was suspended for two months. They were fined 80,000 dirhams (€7,200; US$9,280) each.

The sentence was milder than the three to five years in prison that prosecutors had requested.
...
Prime Minister Driss Jettou ordered Nichane banned on Dec. 20 in response to complaints posted on an Islamist Web site, Khorafa.org, and from the Kuwaiti government about the article. Ksikes and al-Aji were swiftly tried for insulting Islam, a crime in Morocco.

Editor, journalist in Morocco convicted and fined for insulting Islam

Selv om dommen ligger langt unna påstanden om tre til fem års fengsel, er den likevel streng nok til å sende et tydelig signal om hvor grensen går. Den skal avskrekke, og mange frykter at utviklingen nå går i revers.

LA Times har en gjennomgang av utviklingen:

Driss Ksikes is the editor of Nichane, a weekly magazine published in Morocco's local drija Arabic dialect. The magazine's name means "direct," and it launched in September with a goal of bringing a fresh perspective to a country emerging from decades of brutal civil rights repression under King Hassan II, who died in 1999.

In a special edition of Nichane in early December, Ksikes published an insightful cover story by up-and-coming writer Sanae Al Aji on humor in Morocco. The piece, titled, "How Moroccans Laugh at Religion, Sex and Politics," cataloged popular Moroccan jokes and invited social critics to analyze the punchlines. As humor typically touches on social taboos, the article discussed jokes mocking the king, Islamist imams and attitudes toward women.

This is an election year in Morocco, and both the monarchy and the opposition Islamist parties seized on the opportunity to make an example of Nichane. Islamist websites branded the magazine worse than any Danish publication, and the editors got death threats. Prime Minister Driss Jettou issued an injunction banning it from newsstands and shutting its website. Declaring the magazine a threat to the "fundamental values of Moroccan society," prosecutors have now put Ksikes and Al Aji on trial in a Casablanca court for "damaging the Islamic religion, lacking proper respect for the king and publishing of writings contrary to public morals." A verdict is expected today.

Morocco had been a symbol of hope for reform in the Mideast in recent years. King Mohammed VI's father stifled public discourse and tortured opponents for decades, but the new ruler has enhanced civil liberties, particularly for women. That Al Aji has become the first female reporter to face prison time in Morocco is a perverse sign of progress in gender equality.

Still, the door opened to a more vibrant public discourse. In 2005, Nichane's parent publication — the French weekly TelQuel, aimed at the country's Francophone elite — ran a cover expose on the king's salary. Other TelQuel issues explored homosexuality and drug use in Morocco. The country got its first journalism school, and many of its top graduates work for Nichane. Now that staff is waiting to hear the verdict and learn the fate of the magazine.

The banning of Nichane and the sentences hanging over Ksikes and Al Aji painfully illustrate the fragility of newfound freedoms. Across North Africa and the Middle East, dictators and Islamist political forces have been emboldened. The movement toward greater freedom that seemed unstoppable a few years ago is now being smothered.

Morocco's serious humor gap

Aleksander Litvinenko skal ha beskrevet Vladimir Putins seksuelle preferanser som grensende til pedofili. Det kan ha kostet ham livet.

Litvinenko fremsatte påstandene i to artikler på en tsjetsjensk hjemmeside i sommer. Enken Marina sier til Ekstrabladet/VG:

- Ja, jeg kjenner til de artiklene. Det kan ha vært dråpen. Det kan være det som er årsaken til drapet, nøyer Marina seg med å si.

VG har gjemt denne oppsiktsvekkende opplysningen inne i intervjuet, uten å slå den opp. Det er høyst uvanlig.

Opprørerne i det sørlige Irak bruker Google Earth for å skaffe seg koordinatene for de britiske og danske styrkene.

Under en razzia ved et af de irakiske oprøreres opholdssteder fandt britiske soldater kortudskrifter fra Google Earth. Billederne viste detaljerede oversigter over bygninger i de britiske styrkers hovedkvarter Shatt al Arab Hotel, hvor 1.000 soldater er udstationeret. På kortudskrifterne var der skrevet præcise koordinater på den britiske lejr.

Over for ComON.dk oplyser Hærens Operative Kommando (HOK), at man ikke kender til oprørernes brug af Google Earth, men oplyser, at man vil undersøge sagen nærmere.

ekstrabladet.dk

Nederlandske myndigheter, både sentralt og lokalt, aner ikke hva som foregår blant ungdommen, særlig ikke den med innvandrerbakgrunn, som utgtjør rundt halvparten av alle under 18 i storbyer som Rotterdam og Amsterdam.

Det konkluderer de etniske intervensjonsteamene som ble opprettet etter at Theo van Gogh ble drept for drøyt to år siden.

Dick Corporaal, the coordinating president of the intervention teams, told Dutch national radio on Wednesday that “multicultural tensions between youths threaten to lead to an uncontrollable situation.” He warned that the problem is not restricted to cities but is also beginning to affect towns in the more rural areas. “The municipal authorities have no idea about what is going on,” Corporaal said about the rising tension. He advised the government to devote more funds to youth work and to increase the number of intervention teams. He also accused the local authorities of treating all troublesome youths similarly, while according to him different approaches are needed when confronting the various groups: Moroccans, Antilleans, Turks and “Lonsdale youths” [The latter are indigenous Dutch hooligans]. Corporaal also emphasized that each ethnic group itself is not homogeneous and should not be dealt with as such.

Fordi europeiske myndigheter kjenner kodene til ytterliggående høyreorienterte, er det lett å slå ned på dem. Bevegelser blant muslimske miljøer er langt vanskeligere: man kvier seg for å gripe inn rett og slett.

The official Dutch worries about rising hostility in immigrant communities towards the hitherto predominant culture in the Netherlands are also discernible in the fifth annual report of Tjibbe Joustra, the National Anti-Terrorism Coordinator. Late last month the government submitted the report to the Dutch Parliament. Joustra writes that he is especially worried about the rise in so-called “living room marriages” (informal Islamist weddings conducted at home). This phenomenon is “more widespread” than previously thought, the report says. Last week Joustra’s spokesman said “We knew these weddings occurred in certain circles, but we have indications that they are also on the rise elsewhere.” He referred to a growing group of underage Dutch girls, 16 or 17 years old, who convert to Islam in order to marry young Muslim men with whom they have fallen in love. “The women get isolated from their families. The isolation leads to radicalization.” The report of the National Anti-Terrorism Coordinator says there were a number of “living room marriages” within the Hofstad Group, the circle around Mohammed Bouyeri, Theo van Gogh’s assassin.

Joustra’s report sees the rise of “living room marriages” as one of many indications of the growth of radical Islamism, especially Salafism, in the Netherlands. According to Joustra Salafists are very active among youth groups in the main Dutch cities, but also increasingly in other parts of the country. “We are aware now that young people can radicalize very fast,” Joustra’s spokesman said. “This can happen within a couple of months.”

Fingers in the Dyke: Dutch Fear Rising Ethnic Tensions

Gordon Brown advarer mot skotsk løsrivelse, og ser faren fra separatisme, både nasjonalt og etnisk. Trevor Phillips, leder av Commission for Equality and Human Rights, fremhver "britishness" som en unik blanding av spesielle britiske verdier.

En ny meningsmåling viser at et flertall av velgerne i Skottland og England er for løsrivelse. Scottish National Party håper å bli største parti etter valget i mai. En oppløsning av unionen og utviklingen av parallellsamfunn, kan bety en balkanisering av Storbritannia, advarer Gordon Brown, som selv er skotte.

The failure to defend and promote the United Kingdom is becoming more a feature of the thinking of the Right," Mr Brown says. "In contrast to Lady Thatcher, who rightly defended the Union, Conservative writers now embrace anti-Unionist positions.

"Regrettably, an opportunist coalition of minority Nationalists and what used to be the Conservative and Unionist Party is forming around a newly fashionable but perilous orthodoxy emphasising what divides us rather than what unites."

Mr Brown also takes the opportunity to hammer another nail in the coffin of multiculturalism, a concept embraced by Labour for years but now judged a failure.

"What was wrong about multiculturalism was not the recognition of diversity but that it over-emphasised separateness at the cost of unity," says Mr Brown.

"Continually failing to emphasise what bound us together as a country, multiculturalism became an excuse for justifying separateness and then separateness became a tolerance of — and all too often a defence of — even greater exclusivity."

Han får støtte av Phillips, som er født i London, men fikk sin utdannelse i Guyana.

Britain faces two great 21st century challenges.

First how we live with our planet in the face of environmental degradation; and how we live with each other against the background of social and cultural division.

A united British identity, based on the best of British values is the best defence we have against both threats.

This year we celebrate two triumphs of the best of British values. The 300th anniversary of the Union is an affirmation of our tolerance of diversity.

The bicentenary of the abolition of slavery is a reminder that fairness and equality are core beliefs of what Sir Winston Churchill called the English speaking peoples.

British values transcend race, colour and ethnicity.

Ironically, those whose own Britishness is not taken for granted are probably its strongest advocates.

Perhaps if we want to see what it truly means to be British, we should ask hard-working, Indians, Eastern Europeans, Chinese and Filipinos.

A generation ago our retail industry was revived by the commitment and cheerfulness of Asian shopkeepers; visit the City of London and you will see their sons and daughters giving bite to our finance and business sector.

Vietnamese and Eastern European families arrive barely speaking English; within two years, their children are rising to the top of the class and qualifying for our best universities.

Brown's manifesto for Britishness

Why Britain can still be a beacon to the world
Trevor Phillips

Jimmy Carters bok om Israel har møtt voldsom kritikk, også fra styremedlemmer og ledere av hans eget Carter-senter. Carter svarer med å si at det er bare jøder som kritiserer ham. Et farlig argument. Er jøders argumenter noe svakere enn andres?

For det kan jo være andre grunner til at ikke kjente ikke-jøder står frem og kritiserer Carter. Kanskje ikke jødene har så stor makt likevel. Kanskje andre kvier seg for å stå frem? Bare det at muligheten ikke vurderes, at man slår i bordet med at det er jøder som klager, viser at noe er galt.

Det er de liberale jødene som har slått i bordet og sagt at Carter går for langt: at han manipulerer og lyver.

It is impossible to know whether Carter personally opened the letter he received last Thursday. The Carter Center sent a measured, noncommittal response to its contents, but the authors gained the attention they had sought. The press quoted from the letter and television networks discussed it. Its 14 signatories, members of the Carter Center's Board of Councilors, informed Carter that they had decided to resign - publicly and with great fanfare, albeit "with sadness" - due to publication of his book "Palestine: Peace Not Apartheid."

This book has featured for weeks on the bestseller lists, and has also provoked a huge outcry. It is no small matter when a former American president accuses Israel of an "apartheid" policy in the territories, and also holds it largely responsible for the ongoing bloodshed. "Your book," wrote the resigning board members, "has confused opinion with fact, subjectivity with objectivity."

At almost the same time, a group of Reform rabbis announced that they had decided to cancel a planned visit to the Carter Center in March. In their announcement, they urged Carter to resume working to promote "peace, not prejudice."

Accusations have been leveled at Carter's book since the day it was published. Those well-versed in the details of the Israeli-Palestinian conflict, such as the Clinton administration's peace envoy, Dennis Ross, have found in it a plethora of falsehoods, fabrications and half-truths. "Mr. Carter's presentation badly misrepresents the Middle East proposals advanced by President Bill Clinton in 2000," Ross wrote.

The resigning board members' letter cites several other lies Carter is trying to disseminate. For instance, his assertion in the book that UN Security Council Resolution 242 states that "Israel must withdraw from territories" - to which the letter responded: "But you know the word 'must' in fact is not in the resolution." Kenneth W. Stein, who was the Carter Center's first executive director, and resigned from his position as a fellow several weeks ago because of the book, told Haaretz that it contains "intentional falsehoods" and accused Carter of "irresponsible remarks."

These "irresponsible remarks," to use Stein's term, were the straws that broke the backs of many people who had admired Carter, even if they did not always agree with him. Two of the most prominent such remarks were Carter's claim, in the book, that "Palestinian groups" had promised to stop suicide bombings the moment Israel accepted the principles of "international law" and the "ultimate goals of the road map for peace;" and various statements that appear to allege a Jewish conspiracy aimed at silencing critics of Israel, such as a sentence that appeared in an article he wrote for the Los Angeles Times: "Book reviews in the mainstream media have been written mostly by representatives of Jewish organizations." The 14 resigning board members said in their letter that they view the former statement as "condoning violence against Israelis." The latter statement elicited a harsh letter from Abe Foxman, national director of the Anti-Defamation League, who told Carter that such statements are "dangerous stuff." Martin Peretz, editor-in-chief of the weekly The New Republic, wrote that the former president "will go down in history as a Jew hater."

Det er beklagelig å måtte konstatere at den teknikken Carter benytter er fremherskende i norsk debatt om Midtøsten. Man kan si at den er dominerende. Kåre Willoch, forskerne ved NUPI og Midtøsten-journalistene heller til en versjon som støtter opp under Carters syn: Det er Israel som må tuktes. I dagens situasjon med Hamas, Hizbollah og Iran er det et farlig syn.

Når jøder tar til motmæle, får de høre at de er uredelige som bruker det antisemittiske argumentet. Dette er en snedig og farlig argumentasjon. Men den brukes idag uten blygsel. Man gjør det uaktet at det er et argument som slår under beltestedet, og som det er umulig for en jøde å motbevise. Det går på hvem han er, qua jøde. Det impliseres at jøder ikke kan annet: De holder sammen og kjemper for sin sak med alle midler. Hvis man først godtar dette argumentet, har man åpnet "a can of worms".

Det var dette Gaarder gjorde i sin kronikk, og selv om det føles blodig urettferdig, må han finne seg i å høre at Vigrid-leder Tore Tvedt hyller ham i Natt og Dag for å være en av de første som har våget å snakke om jødedommen.

Vi kan si vi beveger oss mot en situasjon i Norge der Carters syn er det rådende. Jeg tviler på om det vil komme noen opposisjon fra Bondevik og hans senter eller fra HL-senteret på Bygdøy. Det koster for mye. Innlegg i Klassekampen og Koppangs kronikk i Aftenposten indikerer hvor vi er på vei, sammen med kampanjen for kontakt med Hamas.

Rosner's Blog

Forfatningsdomstolen i Bayern ga delstatsmyndighetene medhold. De har rett til å forby bestemte former for religiøs påkledning, som hijab.

Bavaria's Constitutional Court decided on Monday that the state law banning Muslim women from wearing headscarves when teaching was not unconstitutional. "In the context of school supervision, the lawmaker can decide on rules regarding the extent to which teachers are banned from wearing external symbols and pieces of clothing that express a religious or ideological conviction while teaching," said Judge Karl Huber.

Poenget er at klesplagget strider mot bestemte verdier, som likestilling. Det gjør ikke en nonnedrakt, etter denne fortolkningen.

På et teoretisk plan ser nok flere at det er ulik behandling av kristne og muslimer. Men det er volden og truslene rundt kvinners bruk av hijab som påvirker opinionen. Særlig når kvinner som oppforderer til ikke å bruke hijab blir møtt med drapstrusler og må ha politibeskyttelse.

A few months ago, Ekin Deligöz, an ethnic Turk and member of the Green party in the German parliament, was placed under police protection after receiving death threats because she called on Moslem women to take off their headscarves. The affair triggered an outcry among the German population with many people wondering just how prepared Muslims really are to integrate and also accept criticism.

deutsche welle

Av Nina H. Østlie

Vi lever i en selvnytelsens tidsalder – og det beste vi vet er å kose oss. Vi koser oss ikke bare i helgene og på ferie, noen av oss avstår til og med fra å få barn fordi det kan gå utover vår egen kos. Og vi koser oss i uken, mange vil helst jobbe mindre slik at vi får mer fritid til å kose oss på. Noen koser seg attpåtil på jobb; de koser seg med karrieren sin.

Vi er så opptatte av å kose oss at selv det offentlige ordskiftet forventes å være hyggelig. For eksempel er det koselig å påpeke rettigheter, mens det er ukoselig å påpeke plikter. Generelt bør enhver samfunnsdebatt være trivelig, og om vi absolutt må komme med kritikk bør vi først og fremst kritisere på en koselig måte eller ha hyggelige motiver for å kritisere. Konfrontasjoner er det hovedsakelig best å unngå, for det blir så dårlig stemning av det.

Det koseligste av alt er å være venner med alle. Og for å være venner må vi ha en god dialog. Det finnes visstnok ikke grenser for hva vi kan bruke dialog til, enda det ikke later til at vi har noe svar på hva vi egentlig regner med å få ut av en hyggestund rundt dialogbordet. Bortsett fra at dialog får det til å se veldig koselig ut på overflaten, da.

Det er heller ingen vi har noen betenkeligheter med å ha en dialog med. I Norge er det mange som for eksempel synes at teologen Yusuf al-Qaradawi er en stor tenker og en tolerant mann. Derfor går vi i dialog med ham, slik at han kan kose seg sammen med oss. Det skal få både ham og oss til å føle en form for fellesskap, og fremme forståelse for hverandres forskjellige synspunkter. Da sier vi stolt at vi har funnet en felles plattform.

Og det er akkurat her jeg blir så ukoselig at jeg lurer på hvilken felles plattform vi overhodet kan forventes å stå på sammen med en mann som er en notorisk jøde-, kvinne- og homsehater. Og som hverken godtar ytringsfrihet, likestilling eller det sekulære samfunn.

Hvordan oppnår vi en felles forståelse med en slik mann - blir han kanskje litt mindre fiendtlig innstilt til likestilling og jøder hvis bare vi er så hyggelige at vi lover ham å bli litt mer fiendtlig innstilt til samme?

Men mest av alt lurer jeg på hvorfor vi i det hele tatt vil ha noen dialog med sånne mennesker, har han kan hende noen synspunkter som er trivelige? Er det noe vi kan eller vil lære av ham? De som er interessert kan lese om mesteparten av det al-Qaradawi har å lære bort på nærmeste bibliotek – i en historiebok om europeiske mørkemenn i tiden før naturfenomenet opplysning plutselig inntraff.

Det hender dessverre rett som det er at enkelte har så usympatiske og ukoselige meninger at de fremfor alt bør konfronteres med nettopp det. Vi bør i alle fall ikke presentere dem som hyggelige venner som resultat av en dialog som nødvendigvis er og må bli totalt meningsløs, gitt standpunktene vedkommende regelmessig gir uttrykk for.

Men slikt er det langt fra koselig å tenke. Det kan kanskje være en viss trøst i at der er og har vært verre mennesker enn ham; enda det stadig er noen som mener at Pol Pot var en kjernekar, og noen som synes at Hitler var en fornuftig mann. Dem kan vi heldigvis ikke inngå noen større dialoger med lenger, enda noen sikkert ville likt å være venner med dem også. Jeg mener forresten å ha lest at noen fikk betale dyrt for andres vennskapelige og koselige holdning til de to herrer, men det er antagelig bare propaganda fra utrivelige anti-dialogister. Det er nok mulig jeg har en rem av huden, for i tillegg til at jeg ikke likte de nevnte herrer, kan jeg aldri tenke meg at jeg ville likt dem som gikk i dialog med dem noe særlig heller.

Hva angår kos tyder for øvrig forskning på at for mye ikke er utpreget bra for helsen. Koser man seg ofte i sofaen og samtidig koser seg med for mye god mat, røyk, dram, salt og sukker, kan man for eksempel pådra seg hjerte- og karsykdommer. Det er praktisk talt fullt mulig å dø av å kose seg.

Å ha det for koselig kan altså ikke sies å være utelukkende positivt - for mye av det gode kan være direkte usunt og livsfarlig. Kan det tenkes å være tilfelle med noe så koselig som dialog også?

I så fall kan vi trygt si at uttrykket ”å kose seg glugg i hjel” får en helt ny og lite koselig mening.

Sorry! Jeg har hatt og har tekniske problemer. Kvier meg for å gå inn på GPRS, da den er treg. Men nå er det ingen annen utvei. Det blir stoff idag.

Clifford Ross. (American, born 1952). Mountain IV. 2004.

-Det forundrer meg at et menneske som oppfører seg så dårlig har vært vernet så lenge, sier Berit Reiss-Andersen.

Spikeren på hodet. Hvordan kan et menneske med en slik lederstil være leder for LO? Og når ballongen sprekker er det bare noen få som tør å stå frem. Når Gerd-Liv Valla sier at Ingunn Yssens kritikk er et angrep også på hennes medarbeidere, kan det oversettes til: -Hold dere på matta! Det har de hittil gjort, og det tjener ikke LO til ære. Når noen våger å ta støyten er det utilgivelig å tie stille. Det er å svikte alle som er blitt utsatt for trakassering. Som Reiss-Andersen sier: Valla har det med å plukke seg ut en hakkekylling.

Valla har slått tilbake mot Yssen, og i rettferdighetens navn holder man litt tilbake og tenker at saken kan ha to sider. At Reiss-Andersen står frem og forteller om hvordan hun sa opp som statssekretær i Justisdepartementet, er en bekreftelse på at Yssen har hatt rett. Det er ikke bare at Valla "*ikke er noen pusekatt". Dette er manipulatorisk og herskesykt.

Reiss-Andernsen

-Når du skulle presentere en sak for henne, kunne hun reagere med: "Jeg orker ikke, jeg spyr. Jeg gidder ikke dette.

At folk kan stige til topps i sosialdemokratiet med slike holdninger til medarbeidere, sier en hel del. At de fortsetter å forsvare henne etter at avsløringene er kommet, gjør saken meget alvorlig. Med det som nå er kjent kan man si at både AP og LO-ledelsen hefter for at Valla blir sittende.

- Jeg ble truet av Valla

President Mahmoud Ahmadinejad sitter ikke så trygt i sadelen som utlandet tror. Mens han soler seg i glansen av Latinamerika-rundreisen, fremsettes det kritikk mot ham, både fra moderat og hardliner-hold.

Kritikken går på at Ahmadinejad bruker for mye tid på utenrikspolitikken: at han er for konfronterende og at han vanstyrer økonomien.

Det var BBC som igår kunne fortelle at et 50-tall parlamentarikere har undertegnet på et brev som ber presidenten forklare seg for nasjonalforsamlingen, Majlis. Det kreves 75 underskrifter for å tvinge ham til å møte.

Samtidig retter også hardliner-aviser kritikk mot presidenten for å ødsle med inntektene i utenlandsk valuta, og for å provosere i atompgramsaken.

Det kom trolig som en overraskelse på Teheran at Sikkerhetsrådet enstemmig gikk inn for sanksjoner mot Iran, selv om de var milde.

Surprisingly some hard-line newspapers have started criticising the president in recent days, asking why he has spent so much of Iran's foreign exchange and complaining about the confrontational language he uses on the nuclear issue.

There has also been criticism of the conference the president organised last month questioning the World War II holocaust which lost Iran much sympathy internationally.

På punkt etter punkt har Ahmadinejad søkt konfrontasjon: over OPEC-kvoter og oljepris, atomprogrammet og Holocaust. Det gjør ham populær i visse sirkler, men koster Iran i form av anseelse.

Man har trodd at Den øverste leder Ali Khamenei står last og brast med presidenten. Men det er ikke lenger like sikkert.

Growing pressure on Ahmadinejad

Samtidig har USA varslet tøffere kurs. Amerikanerne har ved to anledninger arrestert iranere i Irak. President George W. Bush har signalisert at det er slutt på tålmodigheten med Iran, både innad i Irak og i grensetrafikken. Iran bidrar med avanserte bomber som dreper amerikanere. -Dette er ikke aggressivt, det er fornuftig politikk, svarte Condoleezza Rice på spørsmål under rundreisen til Midtøsten.

Hangarskipgruppe nummer to har fått ordre om å gå til Persia-bukta, hvor Dwight Eisenhower ligger fra før. Den nye forsvarsministeren Robert Gates vil vise Iran at USA ikke er bundet av Irak, men har kapasitet til å møte iranske trusler.

Kritikerne av Israel ønsker i realiteten at jøder igjen skal bli som ghetto-jøder: forsvarsløse og utlevert til verdens medlidenhet. Det vil aldri skje. Ironisk nok er det europeerne som nå viser ghetto-jødenes karakteristika: rådvillhet, svakhet og tilbaketrekning.

Det er en erkjennelse som kommer sigende når man leser Jeffrey Goldbergs bok: Prisoners. A Muslim & a Jew across til Middle East Divide. Goldberg har sin egen erkjennelsesreise: Han er tittelens jøde. Muslimen er Rafiq Hijazi fra Gaza. Kan et vennskap mellom en jøde og en muslim bestå under vekten av intifada, selvmorsbomber, israelske likvidasjoner, Irak og 9/11?

Goldbergs "reise" inspirerer til refleksjon over vår rolle som europeere og vårt forhold til Israel.

Bak mye av kritikken av Israel ligger en irritasjon over at jødene ikke er mer "siviliserte", ikke mer føyelige, at de er lite mottagelig for FN- og EU-press. At de ikke hører på pene mennesker fra Europa; en Jagland, Willoch, Henriksen Waage eller Odd Karsten Tveit. Den senere tid har utålmodigheten gått over i et ønske om at Israel må settes på plass. Willoch har ved flere anledninger antydet at Israel kan nedkalle en katastrofe over seg. Det er hånd i hanske med hva islamistene sier: Koranen sier at jødene skal nedkalle katastrofe over sine hoder to ganger. Første gang var det babylonske fangeskapet. Det andre er i full gang, og det er islamistene som er Allahs redskap for å straffe jødene. Disse sammenhengene er Willoch og kritikere som ham helt blinde for.

Selv med den minste kjennskap til Midtøstens politikk og kultur ville man vite at hvis israelerne skulle oppført seg som FN og EU vil, hadde staten opphørt å eksistere for lenge siden.

Goldbergs bok gjør det klinkende klart at israelerne er et tøft folk. Han er født i New York, men føler at Israel kaller. Han går på en zionistisk leirskole, og føler at hvis han skal ta sin identitet som jøde på alvor, må han gjøre aliyah - emigrere til Israel. På flyet blir han sittende ved siden av en israeler som nesten ikke tror sine egne ører da han hører om planene. Han spør Goldberg:

How big is your asshole? I said: What? -How big is your asshole? I was panicked. I hadn't of course, been around the block once or twice. I'd barely been out of the house.

I don't know what your're saying, I said, my face purpling. Look, he said, you want to go into the army, right? Well, they're going to fuck you. They're going to fuck you!

Fuck me?

You dont't understand, do you? Every day, you get fucked another way. You think it's a party? You think it's a picnic? It's the army!

Goldberg skal få sanne hans ord. Enhver som måtte tvile på Israels forsvarsevne, gjør det ikke etter å ha lest beskrivelsen av tiden som rekrutt. Offiserene er beinharde. Ikke sadister. Men de krever alt. 18 timers dager. Strukturen er helt flat: ingen hilseplikt og fritt fram for kritikk.

Det er midt under den første intifadaen. Goldberg blir vokter i Ketziot-leiren i Negev. Her kommer han mellom barken og veden: Palestinerne er delt inne i blokker etter politisk tilhørighet, Fatah og Hamas. De fører knallhard justis med hverandre. Utad er det tillitsmenn, men den virkelige ledelsen kjenner ingen. Kollaboratører, virkelige eller innbilte, blir drept, også innen leiren. Det er ikke ubetydelige antall det er snakk om: Under den første intifadaen ble det drept 900 palestinere på seks år.

Palestinerne tester hele tiden systemet. Israelerne roterte hele tiden vokterne. De nye skulle testes, slik at reglene kunne tøyes til fangenes fordel. Dette gjenspeiler konflikten i samfunnet utenfor. Israelerne er bevisst på at de ikke gir innrømmelser. De holder avstand. Goldberg ville gjerne være menneskelig. Israelerne kalte dette å være en freier - a sucker. En vokter sier til ham: Du er en yafei nefesh, er du ikke? En yafei nefesh betyr "et mykt hjerte. Det er ikke akkurat en kompliment når man har rollen som vokter. Da er man i virkeligheten en "sucker" og det er det verste israelere vet.

En vokter konfronterer ham:

"I bet you never thought when you made aliyah you'd be eating shit from Arabs." I stared at him, dumbly, so he went on, sharing with me his philosophy, in an epigram: "Either you eat his shit, or he eats your shit. But you can't both eat each other's shit."

Stort enklere kan det ikke sies. Det er en verden vi kjenner godt fra amerikanske filmer: Eat shit. Det finnes også i mange andre varianter: top dog, dog eats dog, osv. Men forsøk å overføre det til norske forhold! Dvs. det er lov som individuell filosofi eller som bedriftskultur, men forsøk å anvende det på debatten om kultur og religion. Likevel vi jeg si: Det er nokså opplagt at den konfrontasjonen Goldberg opplever i Israel, også har relevans for vårt møte med muslimer fra Midtøsten, Pakistan og Nord-Afrika. Det er samme macho-mentalitet, ikledt religion og tradisjon. Samme holdning til deres kvinner, norske jenter, og samme syn på norske menn; samme forsøk på å teste og dukke dem.

Hvilken rolle ønsker vi å spille? Ønsker vi å være "bleeding hearts" - en freier? Det er det Jens Stoltenberg, den norske kirken, skolen og massemediene vil vi skal være. Det vil si: De forkler det selvsagt i en masse fine fraser og idealer om respekt og likestilling. Men de tør ikke innrømme at mange av disse verdiene er innbyrdes motstridende. Hvis man viser respekt - i betydningen " la i fred" - vil det si å abdisere - å gi innpass til verdier som er antitetiske. Ordet respekt mister da den positive betydningen og får en negativ: respekt for "min makt", som er en annen enn din. Verden blir et nullsum-spill, hvor min gevinst er ditt tap. Den mekanismen er allerede i gang i europeiske samfunn, inspirert av konfliktene i Midtøsten og globalt.

Vi lever i en speilverden: Europeiske meningsdannere kritiserer israelerne for å være harde og tøffe, men tør ikke ta det samme oppgjør med sine muslimer på hjemmebane. Her er mange "morsomme" ironer og paradokser. Jeg tror historien elsker slike paradokser:

Europeerne som lot jødene bli slaktet ned, er nå konfrontert med en utfordring som gjør dem like passive og handlingslammet som jødene i sin tid var overfor nazistene. Sucker-europeere iler til for å fortelle at Europas muslimer er som 30-årenes jøder, og det absurde teateret er komplett.

Det hører med til historien at det er palestinerne som lærer Goldberg ord og uttrykk på jiddisch.

"I'm broges with you," Mahmoud said, the week before. "What's broges?" I asked.

Broges is a Yiddish word that means something akin to "angry to the point of not speaking." It was, like much of the Yiddish I know today, a word learned from the Arab prisoners.

Fouad Ajami: The Foreigner's Gift

Kløften mellom sunnier og shiaer slår inn og blir til åpent fiendskap: Sunniene føler de ser "tegninga" i Irak, og vil slå tilbake. Det kan bli en fristelse for USA å alliere seg med sunni-herskereliten. Shiaene vil aldri gå tilbake til den underordnede rollen igjen.

Det dreier seg ikke bare om politiske aspirasjoner. Det er 1.400 år med religiøse lengsler som har funnet sin oppfyllelse.

"For fourteen centuries, no ruler has given us justice, but we have endured. Above all we are repelled by the shedding of blood, because our blood was shed for so long and by so many."

Ordene tilhører vokteren av imam Ali-helligdommen i Najaf, Sayyid Muhammad Reda al-Ghurayfi. Den ånden som amerikanerne slapp ut, lar seg ikke korke igjen.

Men sunni-eliten i de omkringliggende arabiske land er bekymret: over shia-militsenes herjinger, og Irans innflytelse.

Beundringen for Hizbollah er borte. Hizbollah sa ikke ett kritisk ord om hengningen av Saddam. Det ble lagt merke til. At Hizbollah også forsøker å styrte en sunni-ledet regjering, går heller ingen hus forbi. Det sekteriske element spiller en stadig sterkere rolle.

Det som er mer bekymringsfullt er at feks. egyptiske medier er begynte å sende opptak fra Irak som glorifiserer sunni-opprørere som dreper amerikanere og shiaer. Shiaer omtales som verre enn jøder og kristne. Ordene har en bitter, hatefull klang.

Now, fueled by state controlled media in many Sunni Muslim states, a divide, or at least an estrangement, is growing across the Middle East between Sunni Muslims and Shiites. Egyptians, for example, are inundated nearly daily with headlines, commentaries and television reports alleging Shiite transgressions.

An Egyptian-government controlled satellite service, called Nilesat, has been broadcasting across the Arab world Al Zawraa, a television station that shows what is billed as heroic footage of the Sunni insurgency in Iraq, American soldiers being killed and wounded, and unflattering images of Shiite leaders.

“Raising the ugly face of Shiites, expanding Iranian influence in the region,” read a headline in a recent edition of Rose el-Youssef, a pro-government Egyptian newspaper.

Motsetningene i Irak vil forplante seg til andre land i Midtøsten. Det gir svært dystre perspektiver. I Syria sitter alawittene løst i sadelen. Det samme gjør hashemitt-kongehuset til kong Abdullah. Det muslimske brorskap vil kunne utnytte et sunni-basert backlash til egen fordel i Egypt.

“The reality of the current situation is that we are approaching an open Sunni-Shiite conflict in the region,” said Emad Gad, a specialist in international relations at the government-financed Al Ahram Center for Political and Strategic Studies in Cairo. “And Egypt will also be a part of it as a part of the Sunni axis. No one will be able to avoid or escape it.”

Vi ser allerede tegn til at religiøse autoriteter fyrer opp under motsetningene og legitimerer dem:

In December, a top religious leader close to the Saudi royal family, Abdul Rahman al-Barak, said that Shiites, whom he called rejectionists, were worse than Jews or Christians.

“By and large, rejectionists are the most evil sect of the nation and they have all the ingredients of the infidels,” he wrote.

Hangings Fuel Sectarian Split Across Mideast

Skulle Irak falle fra hverandre vil Tyrkia få et oljerikt Kurdistan på dørstokken. Det er en nærmest uutholdelig tanke for Ankara.

Tyrkia kan bruke PKK-geriljaen som påskudd til å intervenere. Den holder til i grenseområdene, og en tyrkisk offensiv kan ikke utelukkes.

Tyrkia er offisielt også bekymret for den fremtidige status til byen Kirkuk, som sitter på store oljerikdommer. Saddam drev arabisering og fordrev kurderne. Disse har nå vendt tilbake, og kan allerede være mange nok til å vinne en berammet folkeavstemning. Men byen huser også en stor gruppe turkomaner, som er i slekt med tyrkerne. Disse føler Ankara seg kallet til å forsvare, men det er ikke tvil om at oljerikdommen også spiller en stor rolle.

Ankara skulle gjerne intervenert, men kan ikke. Omkostningene vil bli for store. I forhold til USA, men også fordi konsekvensene er uoverskuelige.

he confidential report on strategic threats to the Turkish nation issued by Turkey's National Intelligence Service (MIT) bore a simple title: "Iraq, Terror, Kirkuk and the PKK." Copies of the explosive document were already lying on the desks of the Turkish president and of Prime Minister Recep Tayyip Erdogan before the beginning of the new year.

And it is explicit about the threats facing Turkey -- especially the one posed by Iraq. Kurdish PKK militias have withdrawn to the northern part of Turkey's neighbor to the south, and the region's Kurdish population already enjoys far-reaching autonomy. Were Iraq to break apart, Ankara would suddenly be faced with a Kurdish state as a neighbor, a situation, the report makes clear, which could incite Kurdish separatists in south-eastern Turkey to continue their fight for independence.

Turkey Concerned as Kurds Take Control of Northern Iraq

Svaret på den meningsbærende elitens definisjonsmakt er neppe å etablere et motspråk som er like lukket og entydig. Kort sagt: Hvis noen forveksler virkeligheten med utopien, er det neppe lurt å ersatte den med dystopien.

Det er en tendens til å fremskrive utviklingstrekk og addere dem, slik at katastrofen synes uunngåelig. Miljøbevegelsen har brent seg på dette og sliter fortsatt med formidlingen. Det samme synes å gjenta seg i debatten om folkevandringer og kulturkonflikter.

Det finnes en rekke bekymringsfulle utviklingstrekk. De er sterke og mange. Men idet man fremskriver dem antar de karakter av determinisme, og da blir fremtiden håpløs. Jeg fikk noe av den følelsen da jeg leste Henrik Gade Jensens anmeldelse av Henryk Broders siste bok i Jyllands-Posten, "Hurra, vi overgir oss!" Broder er en av Tysklands skarpeste kritikere.

Vi overgiver os! Det er den tyske forfatter Henryk Broders beskrivelse af europæernes mentalitet.

Udfordringen denne gang kommer ikke fra Sovjet-kommunismen, men fra en ukontrolleret indvandring. Henryk Broders kampskrift er en totalkritik af Europas måde at forholde sig på over for den islamiske indvandring.

Vi opfører os som orkestret på Titanic, der spiller på vej til afgrunden. Anledningen til bogen er Morgenavisen Jyllands-Postens Muhammed-tegninger, som fylder første kapitel. For Broder var det en lakmusprøve, som Vesten tabte. Nu står den på appeasement, eftergivenhed, over hele linien. Moderation i stedet for kulturkamp, lyder det tyske mantra, der ifølge Broder kun fører til endnu flere sårede følelser og endnu mere afpresning.

»Vesten må nu spørge sig selv, hvad den har gjort galt,« sagde Günter Grass efter 11. september 2001. Og det udsagn mejsler vestlig mentalitet ifølge Broder.

Vi er skyldige, årsag til alt ondt, og de tilkommende er uskyldige. Vi skal undskylde, at vi giver forfulgte asyl, undskylde, at vi giver indvandrere hus og hjem, undskylde, at vi stiller uddannelser gratis til rådighed, undskylde, at vi tilbyder en plads som borger i vores samfund, undskylde, at vi kun betaler Hamas 500 mio. euro om året for at terrorisere Israel osv.

De europæiske samfunds officielle bastioner er faldet, mener Broder. Universiteter, skoler, politikere, retsvæsen og journalister har kapituleret, så når der påberåbes en religiøs krænkelse, rettes kritikken kun mod os selv. Vi er årsagen, og de er virkningen, lyder omkvædet.

Resultatet er en vestlig offentlighed, hvor man undlader, selvcensurerer og holder kæft. Af gemen frygt.

Det er mye riktig i beskrivelsen. Men Titanic-bildet og "bastioner" som er falt gir gale assosiasjoner. Mange piler peker i gal retning, men krigen er ikke tapt. Den vil pågå i mange år. Derfor er det viktig at man ikke erklærer nederlaget på forskudd.

Noe av det samme synes jeg den israelske historikeren Benny Morris gjør, når han beskriver trusselen om en kjernefysisk utslettelse av Israel. Vi må gå ut fra trusselen fra Teheran er alvorlig ment. Morris er redd Israel vil bli stilt sjakk matt: Israel kan ikke slå til i et forkjøpsangrep, da det vil bli fordømt av en hel verden. Og hva er vitsen med å slå tilbake og drepe flere millioner iranere i ettertid, spør Morris. Han frykter at Israel kan bli utslettet uten at verden løfter en finger. Holocaust varte flere år. Et kjernefysisk Holocaust vil være over på noen minutter.

Men mye vil skje før det kommer så langt. USA mener alvor når de sier at et kjernefysisk Iran er uakseptabelt. Det er mange hester å spille på: Også mange av de arabiske statene er sterkt imot at prestestyret får atomvåpen, og kan tenkes å støtte et angrep, i all stillhet.

In short order, therefore, the incompetent leadership in Jerusalem would soon confront a doomsday scenario, either after launching their marginally effective conventional offensive or in its stead, of launching a pre-emptive nuclear strike against the Iranian nuclear program, some of whose components were in or near major cities. Would they have the stomach for this? Would their determination to save Israel extend to pre-emptively killing millions of Iranians and, in effect, destroying Iran?

This dilemma had long ago been accurately defined by a wise general: Israel's nuclear armory was unusable. It could only be used 'too early or 'too late.' There would never be a "right" time. Use it 'too early,' meaning before Iran acquired similar weapons, and Israel would be cast in the role of international pariah, a target of universal Muslim assault, without a friend in the world; 'too late' would mean using its nuclear weapons after the Iranians had struck. What purpose would that serve?

So Israel's leaders will grit their teeth and hope that somehow things will turn out for the best. Perhaps, after acquiring the Bomb, the Iranians will behave 'rationally'? But the Iranians are driven by a higher logic. And they will launch their rockets. And, as with the first Holocaust, the international community will do nothing. It will all be over, for Israel, in a few minutes - not like in the 1940s, when the world had five long years in which to wring its hands and do nothing. After the Shihabs fall, the world will send rescue ships and medical aid for the lightly charred. It will not nuke Iran. For what purpose and at what cost? An American nuclear response would lastingly alienate the whole of the Muslim world, deepening and universalizing the ongoing clash of civilizations. And, of course, it would not bring Israel back. (Would hanging a serial muderer bring back his victims?) So what would be the point? Still, the second Holocaust will be different in the sense that Ahmedinejad will not actually see and touch those he so wishes dead (and, one may speculate, this might cause him disappointment as, in his years of service in Iranian death squads in Europe, he may have acquired a taste for actual blood).

Dette er en "over the top"-artikkel fra en ellers ukonvensjell historiker. Israel vil ikke bli som en kanin som forsøker å gjemme seg i et hull.

Jeg tror med andre ord noe mer på fornuften. Jeg tror også på transparens, informasjon og innsikt, som kommer av å bruke informasjonen. Katastrofescenariene er altfor nærliggende og derfor fristende til at vi skal falle for dem. Det er noe i den menneskelige psyken som tiltrekkes av katastrofeforestillinger, og det gjør oss ikke bedre skikket til å hanskes med dem.

The second Holocaust will not be like the first

Jens Stoltenberg forholder seg taus om Gerd-Liv Valla av samme grunn som Berit Reiss-Andersen mener han burde si noe: Dette handler om noe langt mer enn en personalsak i LO.

Det er nettopp det det gjør, og derfor rykker de ut på rekke og rad og sier: Nei, nå er det nok, nå er det noen som har skjulte agendaer. Enten det er hevn (Per Anders Madsen i Aftenposten), eller "nå har det gått for langt", som Arne Strand i Dagsavisen sa i Dagsnytts morgensending. Det at det kommer flere alvorlige avløringer gjør at man kan si: Nå er det noen som konspirerer. Det sa NRKs Bjørn Bø i Dagsrevyen igår. Uten å skulle se den store sammensvergelsen kan man si det er trekk av den lille. At noen har snakket sammen.

Slik tenker man innenfor Systemet: Hvis flere kritiserer noen offentlig, må det være avtalt spill. Det er selvforsvaret som trer i kraft: Man vil ikke anerkjenne at kritikken kan være "ren", ubesmittet og velbegrunnet. Det må finnes andre motiver, mer eller mindre suspekte, som er av samme art som det man kritiserer.

For det er selvfølgelig ikke Gerd-Liv Valla dette handler om, men det Systemet som lar et menneske med slike holdninger stige helt til topps. Det er bare innenfor et system som tillater slike holdninger at en slik leder kan bli sittende. Valla viste sin natur som justisminister. Likevel blir hun valgt til LO-leder for to perioder.

Mona Sahlin blir nå valgt til leder av sossarna i Sverige. Det er noe av det samme. Sahlin har vist alvorlig karakterbrist. Likevel blir det tilgitt. Dette dreier seg ikke om høyre og venstre. Det er en skinndiskusjon i forhold til makt og utøvelse av makt. Sosialdemokratiet er blitt en skole i makt, og det er ikke de beste som stiger til topps. Det er apparatsjiker.

Salvador Dali

They never forgot
That even the dreadful martyrdom must run its
course
Anyhow in a corner, some untidy spot
Where the dogs go on with their doggy life and
the torturer's horse
Scratches its innocent behind on a tree.

W. H. Auden Musée des Beaux Arts' (1940)

Muslimske drosjesjåfører i Minneapolis som nekter å kjøre kunder med alkohol eller blinde med hunder risikerer strenge reaksjoner i fremtiden. Det er snakk om å miste bevillingen først for 30 dager og deretter for to år.

Det er Kommisjonen for storflyplasser som går inn for dette.
Sanksjonene gjelder også sjåfører som avslår korte turer til fordel for lange.

Mange av drosjesjåførene ved Minneapolis St. Paul International Airport er fra Somalia, og har en dogmatisk innstilling til alkohol og hunder. Leder av Muslim American Society of Minneapolis tolker også Koranen slik at den også setter forbud mot transport av alkohol. Han har foreslått merking av drosjene, men dette har ikke kommisjonen sans for.

Muslim cab drivers at Minnesota's biggest airport are facing a possible crackdown for refusing to give rides to travelers carrying liquor or accompanied by dogs, an official said on Wednesday.

The Metropolitan Airports Commission has authorized a public hearing next month on a staff proposal to increase penalties for refusing fares, spokesman Patrick Hogan said.

A large number of taxi drivers in the area of the Minneapolis-St. Paul International Airport are Muslim Somali immigrants.

Many of them say they feel the faith's ban on alcohol consumption includes transporting anyone carrying it. Some have also refused to transport dogs, both pets and guide dogs, saying they are unclean.

Under the proposal -- which is also aimed at drivers who refuse to take short-haul passengers in favor of more lucrative long trips -- a first offense would result in a 30-day cab license suspension and a second a two-year license revocation.

The public hearing, approved at a commission meeting on Tuesday, will be held February 27.

Hogan said the number of refused rides has fallen from about 77 a month early in 2006 to eight to 20 a month currently.

The decline is due in part to the government security ban on large quantities of liquid in carry-on baggage, but the staff felt the situation needed to be addressed for a variety of reasons, Hogan said.

Hesham Hussein, a spokesman for the Muslim American Society of Minnesota, said that group, in trying to work out a compromise last year, told the commission that Islamic law prohibits not only the drinking but the selling and transport of alcohol. He said the group said nothing about dogs and would not agree that a person with a seeing-eye dog should be denied a ride.

Blinde i Norge har også hatt problemer med å få skyss. Sjåførene stenger bilene så fort de ser en blind med hund på vei mot holdeplassen. Dette har plaget blinde, og departementet har sagt det er uforenlig med drosjebevillingen hvis man nekter å kjøre blinde med hund.

Islamsk Råd uttalte i den forbindelse at Koranen ikke forbyr omgang med hund. Det er hundens sekreter som er urene. Men det kan enkelt løses ved at bilen rengjøres foreslo Rådet.

Minnesota Muslim taxi drivers could face crackdown

Ayaan Hirsi Ali er i byen, og kan høres i Fritt Ords lokaler kl.13-14.30. Det kreves forhåndspåmelding.

NRK sendte om igjen Astrid Brekkens intervju med Ayaan fra oktober. Ayaan har en egen indre styrke, er meget begavet/intelligent, og skal ha karisma. Hun lar seg ikke målbinde.

Iran tilbød seg i 2003 å stanse støtten til Hamas og Hizbollah, bidra til stabiliseringen av Irak og å gjøre atomprogrammet mer transparent. State Department var posiive, men Dick Cheney sa nei.

Det er daværende utenriksminister Colin Powells høyre hånd, Lawrence Wilkerson, som sier dette til BBC Newsnight. Wilkerson har tidligere ytret seg svært kritisk om krigsplanleggingen. Nå sier han at Iran tilbød i 2003 tilbød USA det som amerikanerne idag forsøker å få til med alle midler. Til gjengjeld ville Iran at USA opphevet sanksjonene og ga sikkerhetsgarantier.

"We thought it was a very propitious moment to do that," Lawrence Wilkerson told Newsnight. "But as soon as it got to the White House, and as soon as it got to the Vice-President's office, the old mantra of 'We don't talk to evil'... reasserted itself."

Det var ikke første gang Iran strakte ut en hånd til USA. Da Taliban ble styrtet, stilte Iran seg positivt, og tilbød USA samarbeid om Afghanistan. USA avslo.

At Iran skulle strakt ut en hånd for annen gang, er nytt.
Wilkerson har liten tillit til dagens administrasjon.

What I saw was a cabal between the vice president of the United States, Richard Cheney, and [the then-secretary of defense] Donald Rumsfeld," he said. By cutting out the bureaucracy that had to carry out those decisions, "we have courted disaster in Iraq, in North Korea, in Iran, and generally with regard to domestic crises like Katrina." If there is a nuclear terrorist attack or a major pandemic, Wilkerson continued, "you are going to see the ineptitude of this government in a way that'll take you back to the Declaration of Independence."

Report: Cheney rejected Iran's offer of concessions in 2003

Det er gjennom kunsten at dører mellom mennesker og kulturer åpnes. At regissører med innvandrerbakgrunn forteller om den besværlige reisen, ytre som indre, gir oss nye perspektiver på menneskene rundt oss.

Hisham Zaman ser ut til å ha fortellerevnen. Filmen "Vinterland" ble godt mottatt. Et lite klipp i "Kulturnytt" viste en regissør som var mer opptatt av å fremheve hovedrolleinnhaveren enn seg selv.

En tilsvarende film er Rahmin Bahranis "Man push cart". Filmen skildrer en ung pakistaner fra Lahore som opplever en personlig katastrofe og reiser til New York for å livnære familien. Her selger han kaffe og doughnuts fra en mobil vogn. Det er en stenhard tilværelse. Opp klokken tre på morgenen. Filmen har ennå ikke hatt premiere, men den synes å ha noe av de samme kvaliteter som Zamans film, uforfalsket, ujålete, med et ønske om å fortelle en historie om store avstander og ulike verdener, og likevel de samme behov og følelser.

Dette er positivt nytt: Kunstnere fra den tredje verden som får anledning til å bruke sine talenter til å fortelle om det individuelle menneske. Det er ingen fasit, ikke noen politiske løsninger. Bare en fortelling: Slik er verden idag, babelsk og bibelsk, en fortelling om vandringer. Her er ingen moralsk pekefinger, historien står på egne ben og har mange sider.

Filmspråket er transnasjonalt, og jeg ser noe svært oppløftende i at f.eks. iransk filmtradisjon kan bidra til en slik humanistisk film. Det er ikke bare i Europa det lages alternativ film.

Robert Redeker, mannen som gjorde en spesiell erfaring: Han skrev en kritisk artikkel om Koranen som han fikk trykket i Le Figaro. Han var forberedt på høye bølger, men ikke dødstrusler og et liv på evig flukt. Verst av alt var det kanskje at flere lærerkolleger og endog utdanningsministeren syntes han hadde gått for langt. Han hadde misbrukt ytringsfriheten.

Nå er Redeker ute med en ny bok, som er en dagbok fra tiden på flukt.

Tilværelsen væltede, da Redeker i Le Figaro den 19. september skrev, at Koranen er en bog fyldt med had og vold. Samtidig betegnede han profeten Muhammed som en polygam og skånselsløs hærchef, der plyndrede og massakrerede jøder.

Kronikken var en reaktion på den polemik, der opstod i kølvandet på Pave Benedikt XVI’s analyse om sammenhængen mellem islam og vold. I særdeles skrappe vendinger advarede Redeker mod at lade vestlige frihedsværdier true af en religion, hvis budskaber og menneskesyn han beskrev som fjender af den moderne, frie verden.

Beretningen om de seneste måneders mareridt er skrevet som en dagbog, der dag for dag gennemgår de voldsomme følelser og begivenheder, som ændrede Redekers liv. Det begyndte godt, men blev hurtigt rigtigt skidt.

Lavinen ruller
Lavinen rullede allerede på dagen, da kronikken blev bragt. Det strømmede ind med støttemails fra læsere, der takkede ham for at sætte tingene på plads. Men der var også en besked fra en advokat i Paris, der opfordrede ham til at holde sig i ro i nogle dage. Det var første advarsel.

Næste dag væltede kritikken ind i mailboksen i form af hademails fra ophidsede muslimer. Flere indeholdt trusler. Redeker fik samtidig at vide, at han på den arabisksprogede tv-station Al Jazeera blev omtalt som »øjeblikkets islamofob« af den indflydelsesrige islamiske prædikant, sheik Youssef al-Qaradawi, en af de spirituelle ledere for det muslimske broderskab.

Samme aften anmodede politiet familien om at flytte. En krypteret internetside, al-Hesbah, brugt af de mest rabiate islamiske grupper, havde bragt en dødstrussel mod Redeker. Med billeder af læreren og oplysninger om hans adresse og telefonnummer.

I truslen blev Redeker kaldt et svin, der skulle halshugges. Foran computerskærmen blev læreren svimmel og overvældet af frygt.

Under karikaturstriden ble vi fortalt av Gahr Støre og andre forståsegpåere at vi måtte tenke over at vi lever i en globalisert verden. Ordene flyr verden rundt på noen minutter. Ansvaret skulle legges over på den skrivende, tegner eller forfatter. Men tilfellet Redeker viser hvor håpløs en slike tankegang er. Den er fullstendig lammende. Redeker trodde han deltok i et ordskifte. Men han havnet oppi noe helt annet, som er nærmest uforståelig helt til man har opplevd det selv. Og på sidelinjen står politiske bedrevitere og sier: Du har misbrukt ytringsfriheten!

»Da jeg skrev kronikken, havde jeg ikke i min vildeste fantasi forestillet mig det, der skete efterfølgende. Jeg havde forventet, at andre kommentatorer ville reagere på artiklen, og at den ville skabe en vis polemik, som det er sundt i et demokratisk samfund. Men jeg havde aldrig overvejet, at hellige krigere langt væk i Mellemøsten ville true mig med døden.«

Han havde heller ikke forestillet sig, at der blandt politikere og intellektuelle i Frankrig ville være mange, som afviste at støtte ham. En stor del af bogen fokuserer på, hvordan først en minister og siden en menneskeretsorganisation og flere partier på den yderste venstrefløj fordømte Redeker i stedet for at forsvare hans ret til at udtrykke sig.

»En filosofilærer skrev på en internetside, at jeg havde misbrugt min frihed. Det er en underlig formulering. Grænsen for ytringsfriheden fastsættes af lovgivningen, og jeg har ikke overskredet den grænse. Ellers ville jeg være dømt.

Der er ikke noget racistisk i det, jeg har skrevet. Jeg fornærmer end ikke muslimer, for jeg skriver om en bog, Koranen, og om faren for, at islamisternes politik vil undergrave europæisk kultur.«

Ingen støtte hos kolleger
Lærerkollegernes reaktion var mere forventelig. Redeker havde længe været erklæret uønsket i sit gymnasiums lærerværelse, fordi han nogle år tidligere havde nægtet at deltage i en strejke, men i stedet skrev kritiske kronikker om den venstreorienterede del af lærerstanden.

Selv stillet over for islamiske dødstrusler valgte kollegerne hurtigt side, skriver Redeker i bogen.
»Lærerne anklagede deres dødsdømte kollega for at have begået en meningsforbrydelse. Lærernes gift havde valgt mordernes lejr,« skriver han i bogen.

Redeker blev fritaget fra undervisning og begyndte at alarmere sine venner i det intellektuelle miljø. Folk som André Glucksmann og Claude Lanzmann, der år tilbage havde inviteret filosofilæreren ind i kredsen, der skrev filosofiske og samfundskritiske indlæg i tidsskriftet Les Temps Modernes.

Hårdt pres
Først ni dage efter kronikken fik pressen nys om dødstruslerne. Lokalavisen La Dépeche du Midi skrev hen over sin forside om en fatwa mod en lærer. Historien rullede som en snebold i de franske medier, men støtten var langtfra entydig.

Den franske undervisningsminister, Gilles de Robien, blev efterfølgende skarpt kritiseret for at komme med en lunken udtalelse om, at »en lærer skal være forsigtig og moderat i enhver situation.«

Som de fleste ville gøre det, tog Robert Redeker det hele til sig. Både modstand og støtte. Han var ikke vant til at være i mediernes spotlys. Men selv om de praktiske problemer med bolig, job og familie var enorme, og selv om han til tider flirtede med depressionen, hævder han, at han aldrig har fortrudt at have skrevet kronikken.

»Det ville være intellektuelt uværdigt at fortryde en kronik, som jeg skrev af et ærligt hjerte. Det ville være upassende, for det ville være at give de mennesker ret, som anklager mig. At give efter for trusler ville være en form for propaganda for selvcensuren,« siger han.

Redeker undrer seg. Venstrefløyen er sekulær, sterkt antiklerikal. Likevel faller den for en bevegelse som er politisk-religiøs. Er det fordi den ser på muslimene som det nye prolatariatet?
De er undertrykt og kan per definisjon ikke gjøre noe galt.

Krigen mod islamisterne kan kun vindes, hvis folk vågner op og indleder et massivt oprør mod de kræfter, der truer den frie verdens værdier.

Samtidig afviser han tesen om, at religioner skulle have krav på særlig respekt, så man ikke kan angribe dem.

»Religioner er ideologier på samme måde som kommunismen og liberalismen, som man kan sige hvad som helst om, så længe det ikke er racistisk. Kommunismen fungerede i lang tid som en religion, som folk troede på. Men det var aldrig forbudt at kritisere den. På samme måde skal religionerne ikke have krav på en særlig status,« siger han.

En er anholdt
Redeker valgte at skrive sin bog, fordi han mener, at han vil være mere beskyttet ved fortsat at deltage i den offentlige debat end ved at forsvinde i glemmebogen.

For selv om det i begyndelsen af januar kom frem, at politiet i Marokko før jul anholdt en 20-årig hellig kriger, der indrømmede at stå bag den alvorligste trussel på internettet, mener hverken politiet eller Redeker, at det fjerner truslen.

»Den anholdte viste sig at være medlem af et meget farligt islamistisk netværk, og han blev kun anholdt efter et tæt samarbejde mellem efterretningstjenester i USA, Frankrig og Marokko. At anholde en islamist stopper som bekendt ikke truslen fra andre. Så der er stadig en reel fare,« siger han, men håber dog at have lukket munden på dem, der i begyndelsen betegnede truslerne som det pure opspind.

Den nye boken heter:
”Il faut tenter de vivre” (”Man skal forsøge at leve”) med
undertitlen ”en fatwa i Voltaires hjemland”.

136 sider, 12 euro Forlaget Editions Seuil

Jørgen Ullerup intervjuet Redeker for Jyllands-Posten 18. jan. -07.

Hrant Dink fryktet for hva som kunne skje. Han ble stemplet som en fiende av Tyrkia, og truslene fortalte ham at noen tok dette alvorlig. Lørdag ble han skutt og drept utenfor redaksjonslokalene.

Dink var redaktør for Tyrkias eneste armenskspråklige avis. Han våget å ta opp folkemordet på armenerne på slutten av første verdenskrig, noe som fremdeles utløser hysteriske reaksjoner i Tyrkia. Dink ble ifjor stilt for retten anklaget etter den ulne og farlige paragraf 301. Tiltalen gikk ut på at han hadde fornærmet og krenket "tyrkiskhet". Det skulle vakt oppsikt hvis et vesteuropeisk land hadde stevnet noen for en domstol for å ha krenket "norskhet" eller "danskhet". Men Tyrkia får holde på, og kan samtidig tro det skal bli medlem av EU. Dink ble dømt til et halvt års fengsel, som ble gjort betinget.

Statsminister Tayyip Erdogan fordømte drapet, og sa det var et angrep på fred og stabilitet. Men ser neppe myndighetenes medskyldighet som stiller en journalist for retten for å ha skrevet sannheten.

The editor of Turkey’s only Armenian-language newspaper was assassinated today on an Istanbul street.

The editor, Hrant Dink, 53, was convicted last year of insulting the Turkish state and identity because of comments he made about the mass deaths of ethnic Armenians before World War I in what is now Turkey — events that Armenians and many foreign historians say was genocide by the Ottoman army, but the Turkish government denies took place.

Mr. Dink also criticized ethnic Armenians abroad for trying to make official Turkish recognition of those events a precondition for Turkish entry into the European Union, but that stance attracted less attention.
..
An Istanbul court interpreted several comments Mr. Dink made as an insult to the Turkish identity. It sentenced him to six months in jail and then suspended the sentence.

In a recent article in Agos, Mr. Dink complained that extreme nationalists opponents were casting him as an enemy of Turks, and said the increasing threats against him were weighing on him.

“I do not know how real these threats are, but what’s really unbearable is the psychological torture that I’m living in,” he wrote. “Like a pigeon, turning my head up and down, left and right, my head quickly rotating.”

Haluk Sahin, a columnist for Radikal, a newspaper that has strongly supported Mr. Dink’s legal struggle as an intellectual, said that Turkey had been hit right in the heart by his murder.

“Those who wanted to harm Turkey couldn’t have chosen a better target,” Mr. Sahin said. “As opposed to other killings in the past, Turkish public reaction against this murder will show us where Turkey stands in the world.”

Editor of Turkey’s Armenian Paper Is Killed

Det var Gro Harlem Brundtland som innførte ordet "føringer", som ganske enkelt betyr premisser for Samtalen. I Norge har man vært og er flinke til å legge premisser . Bondesamfunnet og sosialdemokratiets styrke har vært samholdet og tukten. Dette samfunnet var tuftet på slitet. Det var et samfunn med et innebygd realitetsprinsipp, nøden. Kampen for tilværelsen var ikke bare noe man leste om i naturvitenskapen.

Siden velstanden skyllet over oss har vi mistet dette ankerfestet. Kombinasjonen av overflod og sosialdemokrati fører til en benektelse av tilværelsens grunnprinsipp: There is no free lunch. I Norge har det tvert imot fått et dårlig navn: Liberalisme som forveksles med nyliberalisme. Selv grunnpilaren i vestlige samfunn, the liberal order, har fått negative konnotasjoner. Eller: Selv utdannede mennesker vet ikke helt bestemt hva det går ut på. Menneskerettsevangeliet kan de på rams, men at det liberale samfunnet bygger på frigjøring av individet og temming av statsmakten, som har frihet som grunnprinsipp, har de ikke tenkt gjennom konsekvensene av.

Ayaan Hirsi Ali understreket dette gjentatte ganger i sin lille tale i Oslo fredag. Demokratiet er ikke gudegitt, det er menneskeskapt og må forsvares av borgerne. Hvis for mange blir gratispassasjerer og det brer seg en oppfatning om at ting går av seg selv, vil det få alvorlige følger. Velstanden maskerer idag motsetninger som en dag kan slå ut, og da vil være langt tyngre å gjøre noe med. Vi kan ikke reversere til en tidligere tilstand. Dette er prosesser som tar lang tid, og går det først i negativ retning, er det umulig å si hvor det ender. Nazisme, fascisme og kommunisme var ikke noe som var genetisk bestemt for de folkene som ble rammet av det. Tenkningen om disse ideologiene burde heves til et annet nivå. Kategoriene vi tenker i er sementerende.

Det var dette Ayaan Hirsi Ali forsøkte å fortelle sitt norske publikum. Hun er magister og tar det i små porsjoner, tålmodig. Hun kan se oss, men vi kan ikke se henne. Hun vet hvilke forestillinger, hvilken overtro, sosialdemokrater går rundt med, og rådgiver Hadja Tajik bekreftet dette på den vennlige, hyggelige måten, som er den norske væremåten. Ayaan var kanskje en smule ironisk da hun sa at Norge etter to dager for henne fremsto som det vennligste land hun kjente. Det hun hørte fikk henne nok til å ane at det bak idyllen skjuler seg mer ubehagelige sannheter.

Til oss

Ayaan snakket om at det er to måter å betrakte integrasjon på, den sosioøkonomiske og den moralske. Hvis man kun snakker om den sosioøkonomiske, gjør man innvandrerne en bjørnetjenste. De blir avhengige av staten og det offentlige.

Men det er ikke bare innvandrerne som blir lurt. Denne snillismen er i realiteten et forsvar for våre egne illusjoner om Det gode samfunn, og Det gode. Som nesten har antatt religiøse dimensjoner. Dvs. de har fortrengt den ekte religiøsiteten, som erkjenner Mørket og Fortapelsen, og kjenner Avgrunnen under føttene. Religiøsiteten er menneskenes svar på eksistensielle spørsmål. Vi fødes og dør, livet er ingen selvfølge, den som ikke arbeider, dør. Den sosialdemokratiske trosretningen har opphevet nøden, ikke bare avskaffet den, og det er en himmelvid forskjell. Det er det samme som at Kirken har opphevet helvete og vel også djevelen og snart det onde.

Vi er derfor langt på vei forsvarsløse når vi konfronteres med en religion som er i full krig med moderniteten. Det blir en blindebukk-lek. De nye landsmenn er klippefaste i troen på hva som er godt og ondt. De har klare svar. Vi tror vi har den gode vilje og vil det gode. At det er nok. Men er det noe vi vet, så er det at også Det gode kan bli Det onde. Hvordan skal vi vite hva som er hva? Når det som en gang var godt blir ondt? Når noe utgir seg for godt og i virkeligheten er ondt?

Dette har selvfølgelig metafysiske dimensjoner. At vi har mistet kontakt med den metafysiske dimensjon er et enormt tap for kulturen. Platons skrifter utgis. Det samme med Hegel og Kant. Men vi har mistet kontakt med den metafysiske tradisjon og dimensjon de tok for gitt. At denne linjen er brutt har historiske årsaker, men vi har mistet forbindelsen uten å savne den.

Metafysikken burde ha overlevd i litteraturen i det minste, og i noe av essayistikken. I journalistikken er den bannlyst. Den er helt fortrengt av ironien. Det å vise følelser, tilknytning, affinitet, sans for noe annet enn det matnyttige fellesskapet, er noe man skammer seg for. Hva det er? Det er Bondevik som hyller FN og beklager at man var litt svak og for sen i Bosnia og Rwanda, det er Kirken som vil demonstrere mot gasskraftverk, krig og fattigdom, det er Bondeviks verdikommisjon og anti-mobbe-kampanje. Det finnes nesten ikke opposisjon, og det er kanskje ikke så rart at det eneste opposisjonspartiet, Frp, fremstår som forkvaklet og forvirret. Man har rett og slett ingen drahjelp, ingen korrektiver, ingen å lære av. Når vi nå ser ansatser til at man forbereder seg på Frp-makt, kan det heller tenkes at det er noen av Frps dårlige trekke som får blomstre; tendenser til selvgodhet, materialisme, og mangel på dannelse og folkskikk.

Bjørneboe beskrev dette sosialdemokratiske paradiset meget godt i sitt dikt "Ved vintersolhverv". Tendsene var klare og tydelige selv den gang. En Hans Jæger ville vært helt overflødig. Man hadde lært seg å lyske den store folkebukken.

To spor

Norge utvikler seg langs to spor. På det økonomiske felt er man oppe til eksamen hver dag. Den som ikke gjør jobben, er out of business. Men slik foregår det ikke på det ideologiske, meningsproduserende felt der de samme menneskene bestemmer pensum, er lærere og sensorer. Her er det ingen ytre instans som korrigerer. Det er dette som er alarmerende ved Norge: tendensen til at man stenger uvelkomne tanker ute. Det gjelder på det intellektuelle felt og i journalistikken, enten det gjelder krigen mot terror, Irak, innvandring eller Hamas og Israel, er den norske diskursen ensidig og ensporet. De senere år er dette blitt så omfattende at vi kan snakke om et paradigme. Det er rett og slett uvanlig å møte mennesker som tenker annerledes. Det er her nettet gjør sin entré som det store pustehullet, som er livsviktig for et lite land som Norge.

Faren for Norge er at den innfødte kulturen har et instintinktivt behov for å beskytte sine forestillinger om Paradis og Det godes seier. Vi lever i den beste av alle verdener. Det samme sa Sovjetunionen. Over tid utvikler det seg en stor uvilje mot å stikke foten i vannet. Man trekker den til seg og håper det går over.

Men det går ikke over. Det er det som er budskapet til Ayaan Hirsi Ali. Før eller senere vil dere måtte ta spranget og kaste dere uti.

Fristelse

Men det kan utsettes og unngås: Ved å inngå en allianse med innvandrere som også har behov for å utsette og unngå kollisjonen med virkeligheten. De har selvfølgelig helt andre premisser for sine ønsker om å skape en forestilling om at alt er i orden: at de kan leve sine liv etter tradisjon og religion uten å måtte ta et oppgjør.

Vi får et late-som-samfunn. Nordmenn later som om vi er et multikulturelt samfunn, hvor både norsk tradisjon og demokratiske verdier ivaretas, samtidig som nye landsmenn integreres. Disse later som om de respekterer de moderne verdier, samtidig som de fortsetter å leve etter sine tradisjoner, som omstøpes i nye hybrider, og orienterer seg mot sine opprinnelsesland.

Begge grupper rommer sterke indre motsetninger. Kommunikasjonen deres består i en gjensidig bekreftelse i hverandres maskepi. Det utvikler seg en dobbeltmoral og en fasade som er noe langt mer enn politisk korrekt tale. Det vil bli en ideologi, som det er tabu å forbryte seg mot. På tysk kaller man dette Sprachregelung: Det vil utvikle seg et eget språk som betegner fenomener man ikke vil kalle ved sitt rette navn. Satt på spissen kan vi forestille oss en sammensmelting av sosialdemokrati og sharia. Hvis noen mener dette er utopi, tror jeg det er å undervurdere historien: Det totalitære kan opptre i helt nye former. Dette vil være en light-versjon. Menneskene gjør de mest forunderlige ting i full frivillighet.

Edvard Munch Hans Jæger (1889)

I
Der går en stor november over jorden.
Det er november venner, og vi fryser;
der blåser frossen tåke inn fra fjorden,
og uten varme er den sol som lyser.

Den varsler veldig vinter over land.
Det går mot Oslo-vinter, og det mørkner;
det blåser dovresno langs Carl Johan
og iskoldtstøv i våre hjerters ørkner.

Naturen våndes ved for tidlig død,
bak slottet henger solen mønjerød -.
Vi snøfter mot den beske vinterduften
og gyser litt: Hans Jæger er i luften!

I alle tider bygges barrikader
som skiller morgendagen fra igår;
forblåste, slagne, arktiske nomader
skal falle der så lenge jord består.

Når Tidens démon ryster skjegg og hode,
da kårer den en sønn til å stå opp
og gyder ham et stjerneskudd i blodet -
og lar ham se fra barrikadens topp.

Som Melkeveien danner himmelbroen,
slik reiste han seg ikke; han var grå
- og mørk, men med en kongeørn i troen.
Hvor ble Hans Jæger veldig når han så!

Jens Bjørneboe Før solhverv. Hans Jæger in memoriam.

Nyheten om at Kina har skutt ned en satellitt i rommet, slo ned som en bombe. Det er første gang siden 1985 at en stat har gjort noe slikt.

China signalled yesterday that its first missile strike against an orbiting satellite was intended to force the US into talks aimed at abolishing weapons in space.

As it faced an international chorus of protest against its test — the first such launch for 20 years — its officials insisted that they wanted space to be free of weapons.

“As the Chinese Government, our principle stand is to promote the peaceful use of space,” a Foreign Ministry spokesman said. “We oppose the militarisation of space. In the past, in the present and in the future, we are opposed to any arms race in space. Of this everyone can be confident.”

The reassurances failed to placate jittery Asian neighbours and Western powers, which fear that the surprise Chinese muscle-flexing is part of a campaign to raise its global military posture while raising the spectre of a space arms race.

China tries to reassure the world on space missile 'aimed at peace'

Den norske debatten om Pippis far negerkongen og hottentotten Hoas forsvinning vekker negativ oppmerksomhet utenfor landets grenser. Nå advarer både forleggere og eksperter i Danmark mot å innføre det de kaller norske tilstander:

”Sorte Sambo skal forblive sort

Ældre danske børnebøger er fyldt med stereotyper om sorte mennesker. Og det skal der ikke laves om på, mener både forlæggere og eksperter, der advarer imod at indføre norske tilstande.
En neger er og skal forblive en neger, når det handler om dansk børnelitteratur.

Børnebogsklassikere som »Lille sorte Sambo« og »Tintin i Congo« skal ikke skrives om eller trækkes tilbage, selv om sorte omtales som niggere og tegnes som vilde mænd med ring i næsen.

Budskabet kommer fra både forlæggere og forskere efter to sager, der har vakt opsigt i Norge.”

Det skriver Berlingske Tidende.

Ekspert på barnebøker, professor Torben Weinreich sier til avisen:

”Det er historieforfalskning, og man ender et meget farligt sted, det næste bliver, at man også ændrer på tekster om indianere, grønlændere, asiater, kvinder og seksuelle minoriteter. Hvis vi fortsætter ad det spor, bliver det spændende at se, hvor meget der overhovedet bliver tilbage!”

Leder for Dokumentations- og Rådgivningscenteret om Racediskrimination, Nils-Erik Hansen, mener det opplagte: man må se tingene i det rette perspektiv.

”Børn, der i dag går på internettet, risikerer at støde på langt værre ting end sådan noget som ”Lille sorte Sambo”. På internettet ligger der chat-fora og online-spil med indlagt nazipropaganda. Set i dét lys kommer spørgsmålet om racisme i gamle børnebøger til at virke temmelig akademisk.”

Heller ikke danske Gyldendal har sansen for de velmente norske inngrep i skjønnlitterære verk:

”Og fra danske Gyldendal er budskabet om større rummelighed end i Norge lige så klart:
”Efter vores opfattelse ville det være misforstået politisk korrekthed at gå ind og ændre ved originalerne,” siger presse- og marketingchef Camilla Wahlgreen.”

Så spørs det hvor misforstått den politiske korrektheten virkelig er, eller om det ikke forholder seg slik at krav om sensur av skjønnlitteratur er en helt naturlig følge av fortalernes ønske om å være mest mulig politisk korrekte?

Av Nina H. Østlie

Pakistans beryktede sikkerhetstjeneste, ISI, bidrar aktivt til at Taliban kan angripe inne i Afghanistan, sier diplomater på begge sider av grensen. Pakistan spiller igjen et spill for å kunne kontorllere Afghanistan. Men motstanderen er et demokratisk regime og NATO.

The most explosive question about the Taliban resurgence here along the border between Afghanistan and Pakistan is this: Have Pakistani intelligence agencies been promoting the Islamic insurgency? .. Western diplomats in both countries and Pakistani opposition figures say that Pakistani intelligence agencies — in particular the powerful Inter-Services Intelligence and Military Intelligence — have been supporting a Taliban restoration, motivated not only by Islamic fervor but also by a longstanding view that the jihadist movement allows them to assert greater influence on Pakistan’s vulnerable western flank.

Charlotta Gall har tilbrakt to uker i Pakistan, og sier det er liten tvil om at Talibans comeback skjer med myndighetenes viten og vilje.

Pakistani Role Seen in Taliban Surge at Border

Samme kilde som avslørte Irans hemmelige atomprogram, sier nå at Iran driver opplæring av irakere i avansert våpenbruk på iransk territorium, for at de skal dra tilbake og drepe amerikanere og briter mer effektivt.

Hvis opplysningene stemmer kan det forklare hvorfor USA har inntatt en mer offensiv holdning til Iran den senere tid.

As the casualties mount, US officials have disclosed that Iran’s Revolutionary Guards are training Iraqi militants to attack American and British forces with modern anti-tank and anti-aircraft missiles.

The officials believe the aim is to teach insurgents techniques pioneered by the Iranian-backed Hezbollah in Lebanon last year. They say groups of Iraqi Shi’ites are being organised and sent to camps in southern Iran, where they are trained by the Qods force, the Revolutionary Guards’ overseas branch.

The force is said to have established a strong relationship with both the Mahdi Army of the radical cleric Moqtada al-Sadr and the Badr Brigade, the military wing of Iraq’s biggest Shi’ite political party.

The training includes the use of shoulder-launched anti-aircraft missiles. Brigadier General Qassem Suleimani, commander of the Qods force, secretly visited Iraq recently.

Alirezah Jafarzadeh, who revealed the existence of Iran’s secret nuclear sites and is the author of a new book, The Iran Threat, said: “The Qods force are bringing in Iraqi recruits in groups of 20 or more to training sessions in southern Iran.”

Officials in Washington believe the Iranian plan is to encourage insurgents to abandon chaotic attacks on civilians. Instead, a disciplined force would target British and American troops.

sunday times

Det kalles "Happiness Hotel" og får stadig nye "gjester". Den bitre humoren gjelder en søppelplass i Sadri City hvor shia-dødsskvadronene dumper sine ofre. Verst er Abu Deraa, som sammenlignes med Abu Musab Zarqawi. Han viser noe av den samme oppfinnsomhet som preget Saddam Hussein: alt dreier seg om å spre død og frykt.

Det er sunni-terroren mot shiaene som har latt menn som Abu Deraa stige frem. Da shiaene først ga etter for hevnlysten, forsøkte de å overgå fienden. Nå er de i full gang med å rense Bagdad. De har Muqtadah al-Sadr i ryggen, og han og Mahdi-militsen nyter stor popularitet i Sadr City. Om Nuri al-Maliki tør ta et oppgjør med de verste utskuddene, vil avgjøre om amerikanerne kan gjennomføre sin plan.

Each day the police find more bodies dumped in shallow graves on wasteland known by Iraqis as the macabre “Happiness Hotel”. They have been kidnapped, tortured and murdered after being accused of attacking Shi’ite shrines or of involvement in the daily bombings which are tearing Baghdad apart. .. Another of Deraa’s high- profile victims is Khamis al-Obeidi, Saddam Hussein’s lawyer, who was abducted and murdered. A grim video recorded on a mobile phone shows his hands being tied behind his back by a man believed to be Deraa.

He pleads for his life but is put into the back of a Toyota truck and paraded through Baghdad’s vast Sadr city, where the crowds taunt him with Shi’ite slogans and stone him. At one point he is hit on the back of the neck — a big insult to Muslims. The vehicle stops. Obeidi is forced out and Deraa puts three bullets in his head.

In another operation Deraa reportedly acquired a fleet of ambulances and drove them into a Sunni neighbourhood of Baghdad. He tricked groups of young men to come forward and give blood to help Sunni brothers who, he said, were being “slaughtered by the Shi’ites”. But once the young men approached, he trapped and killed them.

By such deeds Deraa has won a reputation as perhaps the single most brutal mass murderer in Iraq. He is seen as a Shi’ite version of Abu Musab al-Zarqawi, the Jordanian leader of Al-Qaeda in Iraq, who caused such mayhem before he was killed by the Americans last year.

..
The Americans have no doubt that Deraa and the Mahdi army are linked. They say the key man they arrested on Friday, Sheikh Abdul al-Hadi Darraji, who is the director of Sadr’s main office in Sadr city and the cleric’s spokesman, is a “high-level, illegal armed group leader” who is involved in kidnapping, torturing and killing civilians, heading and working with death squad commanders and armed cells and carrying out sectarian revenge murders across the city.

Is this Iraq’s most prolific mass killer?

Den øverste leder, Ali Khamenei, skal være irritert på president Ahmadinejads provoserende væremåte, og akter å la et nytt team overta forhandlingene om atomprogrammet.

IRAN’S supreme leader is considering a change of policy on the country’s nuclear programme in an effort to defuse growing tension with the West, according to senior sources in Tehran.

Alarmed by mounting US pressure and United Nations sanctions, officials close to Ayatollah Ali Khamenei favour the appointment of a more moderate team for international negotiations on the supervision of its nuclear facilities.

The move would be a snub to the bellicose president, Mahmoud Ahmadinejad, whose threats to destroy Israel have left Iran increasingly isolated and facing a serious economic downturn.
..
Khamenei rarely speaks in public, but the Islamic Republic, a newspaper he owns, launched a strong attack on Ahmadinejad’s “personalisation” of the nuclear issue. In an editorial, it stated: “Our advice to the president is to speak about the nuclear issue only during important national occasions, stop provoking aggressive powers like the United States and concentrate more on the daily needs of the people, those who voted for you on your promises.”

sunday times

De siste ukers avsløringer i England avslører mer enn islamister, Big Brother-rasisme og BNP-medlemmer; de avslører at man har byttet ut et rasjonelt samfunn med noe som ligner et reality-show uten kontakt med virkeligheten. Og mest av alt avslører de samfunnets motvilje mot å forholde seg til reelle problemstillinger, og myndighetenes tiltagende behov for å opprettholde bildet av et konstruert drømmesamfunn - et bilde som er i ferd med å slå sprekker.

For noen uker siden avslørte Guardian-journalisten Ian Cobain at ballettdanseren Simone Clarke er medlem av det beryktede, men lovlige politiske partiet British National Party (BNP). Det medførte ikke uventet ramaskrik i de rette kretser, og flere organisasjoner krevde at Clarke måtte sparkes fra English National Ballet. Clarkes politiske sympatier utløste demonstrasjoner mot henne, til tross for at Clarke selv er samboer med en asiat og utdypet sine bekymrede, men ikke særlig rasistiske synspunkter i diverse intervjuer. Det ble opplyst at medlemskapet i BNP er Clarkes personlige valg, hun har ikke brukt arbeidsplassen sin til å fremme sine politiske synspunkter.

Kort etter avslørte Channel 4 et langt mer alarmerende problem: såkalt moderate islamske moskèer lar stadig islamister spre sitt hatefulle og voldelige budskap i England – moskèer som ellers blir rost av statsminister Tony Blair for sitt bidrag til multikulturell sameksistens. Islamistene oppfordrer blant annet til hellig krig og drap på de vantro, til å slå barn som ikke bruker hijab eller ber, og til å segregere seg i den hensikt å etablere en islamistisk stat i staten til de blir sterke nok til å overta kontrollen i samfunnet de lever i. Den kontrollen vil de blant annet bruke til å opprette religiøst politi a là Saudi-Arabia, og det proklameres at under deres styre vil ingen bli drept – i hvert fall ikke ufortjent.

Der er også oppfordringer til å diskriminere homofile på en slik måte at storsamfunnet ikke kan slå ned på det.

De samme muslimske talsmennene som regelmessig gir hat-predikantene en talerstol hvor de kan agitere for synspunkter som står i diametral motsetning til hva talsmennene offentlig påberoper seg å ha, hevder nå at utsagnene er tatt ut av kontekst. Og de anklager Channel 4 for å ødelegge mulighetene for en god dialog og fredelig sameksistens mellom majoriteten og minoriteten. Hatet til samfunnet som utgår fra engelske moskèer er like fullt tydelig for all verden å se; brudd på engelsk lovgiving er det også.

Hva gjør britiske myndigheter og medier med det?

Jo, de engasjerer seg i reality-showet Big Brother og beklager overfor indiske myndigheter at en deltagende Bollywood-stjerne har blitt utsatt for rasistisk mobbing av en flåkjeftet, kvinnelig deltager. Mobbing av en enkeltperson – hvor rasistisk den enn er - har ellers ikke utmerket seg ved å bli gjenstand for diplomatiske forbindelser mellom to land.

De siste ukers avsløringer kan følgelig oppsummeres slik: En ballettdanser blir utropt til rasist for sine private sympatier med et lovlig politisk parti, noe som igjen medfører hektisk politisk engasjement og krav om hennes avskjed.
En enkelt mobber/rasist får voldsomme oppslag som medfører ditto politisk aktivitet, og det på bakgrunn av et underholdningsprogram hvis konsept mer eller mindre er basert på at man mobber ut alle andre deltagere for selv å vinne.
Religiøst betinget rasisme og oppfordring til vold og drap møter øredøvende taushet fra både politikere og mediene, og passerer ubemerket hen.

Det er fullt forståelig at man reagerer på rasisme – innbilt eller virkelig – der man gjenkjenner den. Det er litt mindre forståelig at man samtidig unnlater å påtale religiøst hat og direkte oppfordring til diskriminering og vold mot annerledestroende, selv om man i multikulturens og samdrektighetens navn helst ikke vil vite av det.

Mest sannsynlig velger man denne velmenende tausheten fordi man ikke vil stigmatisere den muslimske minoriteten, til tross for at noen og enhver kunne komme på den tanken at minoriteten i dette tilfellet har stigmatisert seg selv ved å invitere, og ikke minst låne øre til, islamistiske voldsromantikere med et rasistisk budskap. Riktignok er det ganske sikkert ubekvemt å adressere problemet, men så er heller ikke politisk makt ment å være noen popularitetskonkurranse..

Når det kommer til minoriteters gjøren og laden er ikke unnvikende myndigheter og presse noe nytt, men de samme myndigheter og presse er i stand til å utvise en overveldende aktivitet hva gjelder å fordømme enkeltmenneskers formodede rasisme. Komfortabelt prioriterer man majoritetens kjente, men åpenbart uakseptable skepsis, fremfor å påtale en minoritets ikke fullt så kjente, men noe utrivelige tankegang og tale. Som i sin tur ikke helt uten grunn kan mistenkes for å forårsake ytterligere skepsis blant majoriteten, som jo er målet for de inviterte predikanters glødende hat og oppfordringer til vold.

For en tilfeldig tilskuer kan det nesten virke som om britiske myndigheter har en noe skrudd virkelighetsoppfatning og praksis – litt i likhet med reality-programmer i alle fall denne tilskueren konsekvent unngår. Likevel er en samlet presse, vår egen ikke unntatt, fullt på linje med britiske politikere i deres selvvalgte taushet og øvrige underlige manøvrer i disse sakene, så det kan godt hende at denne tilskueren tar feil.

Men hvorfor føler jeg meg da som en ufrivillig deltager i Big Brother?

Av Nina H. Østlie

I en serie artikler skriver Århus Stiftstidende om arabiske og somaliske rasisters overfall på grønlendere i Gellerup; utbredte men underrapporterte overgrep som alarmerer både Racediskriminationscentret og menneskerettsorganisasjoner i Danmark:

Grønlænderne i Gellerup er fredløse. De bliver stenet, overfaldet og forhånet af unge arabiske og somaliske racister. Beboerne fra den nordligste del af rigsfællesskabet trykker sig mestendels i deres lejligheder, fordi de er bange for at gå ud. - Det undrer mig, at der ikke er forældre, der reagerer. Jeg klagede til en mor i min opgang, efter jeg var blevet overfaldet af hendes søn. Men hun smækkede døren i i hovedet på mig, fortæller Naasunnguaq, der bruger det grønlandske ord for blomst som kaldenavn, fordi hun af frygt ønsker at være anonym.

Unge arabiske menn erklærer at Gellerup tilhører dem, og bruker vold og sjikane for å presse grønlenderne ut av området.

- De fleste grønlændere herude har været udsat for ubehageligheder. En af mine grønlandske gæster blev overfaldet lige uden for min dør. Han blev slået voldsomt og fik stjålet ejendele. En anden, fortæller hun, fik voldsomme skader i ansigtet. En tredje tør ikke være alene hjemme, fordi hun bliver chikaneret i sit hjem af unge arabere, der overfalder hende og blandt andet kaster sten på hendes ruder. Og råb på gaden som; "fuck hjem til Grønland, det er vores Gellerup", er helt almindelige. Det er heller ikke ualmindeligt, at arabiske unge skyder efter dem med fyrværkeri.

Man kan undres på hvorfor ikke flere enn Racediskriminationcentret og menneskerettsorganisasjoner er alarmert av denne utviklingen. Grønlandske Lars forteller:

- Araberne udøver ren og skær racisme mod os. De kan ikke forstå, hvorfor vi må bo i Danmark. Selv om man prøver at forklare, at vi er danskere og født til statsborgerskabet, så forstår de det ikke, siger han. - Måske er de misundelige, for ofte ender det i dumme diskussioner om, hvem der er skyld i problemer i Danmark. Ligesom med Naasunnguaq er Lars' rigtige identitet bekendt af avisen.

Formann for Multikulturell Forening og radikalt medlem av Århus Byråd, Rabih Azad-Ahmad, sier til Århus Stiftstidende at volden og rasismen er en sosiologisk betinget refleks, og at Gellerup har et særlig hierarki. Nederst står danske statsborgere fra Grønland.

- Alle etniske kæmper om at vise, at det ikke er dem selv, der er årsag til problemer.

Det generelle i ranglistens form er således: Danskerne var her først, så de ligger øverst. De så ned på tyrkerne og gav dem skylden for social ulykke.

Tyrkerne betragtede herefter de tilrejsende arabere som et problem, i takt med tyrkerne selv fik fat. I dag bor der nu langt færre tyrkere i Gellerup end tidligere.

Araberne lod så skylden gå videre til de senere ankomne end dem selv - somalierne.
Asiater har tradition for at passe sig selv, hvorfor de ikke er tydelige på ranglisten. Men alle indvandrere er uofficielt enige om, at grønlænderne har krav på mindst respekt.

Grønlændere har det hårdt blandt indvandrere
Almindeligt tilråb: "Fuck hjem til Grønland, det er vores Gellerup".

Bruce Bawer er nominert til den amerikanske Kritikerprisen for sin bok "While Europe Slept. How Radical Islam is Destroying The West from within". Boken er fullstendig ignorert i norske medier, til tross for at Bawer bor i Oslo og skriver mye om norske forhold.

Det er en stor ære å bli nominert til Book Critics Award. Bawers bok er nominert i klassen for "criticism". Sist høst kunne forfatteren opplyse at boken var solgt i 40.000 eksemplarer.

Boken er en beretning om hvordan Bawer flytter til Nederland, hans forhold til USA og sin egen bakgrunn og møtet med Nederland, som han til å begynne med er vilt begeistret for, om amerikanernes forkjærlighet for Europa og europeisk kultur. Men etterhvert begynner han å se annerledes på tingene. Særlig etter 9/11 endres mye. Nederlenderne har vanskeligheter med å ta ting inn over seg. Amerika-stereotypene blomstrer. Imens endrer byene seg. Innslaget av innvandrere blir sterkere, og det er særlig de fra muslimske land som preger bybildet. Bawer er åpent homofil, og beskriver episoder hvor de blir overfalt på åpen gate. Av private grunner flytter Bawer til Oslo, og situasjonen er ikke radikalt annerledes her.

Bawer skriver om en endring i Europas identitet. Man skulle tro det ville engasjert norsk kulturlliv, men såvidt jeg vet er boken bare omtalt av Knut Olav Åmås. For øvrig i Ny Tid, Humanist, Liberal og Målmannen. En uke etter at boken var kommet ut, i februar i fjor, spurte jeg etter den på Norli. Jo, de hadde hatt et par eksemplarer. De kunne bestille den, hvis ønskelig.

Det er dårlig skjult sensur det handler om, rett og slett. Man misliker budskapet så sterkt at man boikotter boken. Derved bekrefter man det som er Bawers anliggende. Det er skammelig og provinsielt.

McCarthy, Eggers Among Finalists for Book Critics Awards
Associated Press

Ubehaget i Europa

Kristendommen har utkjempet kampen med det liberale samfunn og tapt. Nå er det islam som står for tur. Hvis vi vil unngå unødig smerte må vi forstå hva det dreier seg om, sier Ayaan Hirsi Ali.

Smertelig blir det uansett, spesielt for muslimer. Men vi gjør dem en bjørnetjeneste hvis vi later som om det går an å forene tradisjonell islam med et moderne samfunn. Hvis vi viser oss for tolerante, risikerer vi at vestlige samfunn trues i sine grunnvoller, sier Ayaan Hirsi Ali. Hun hever ikke stemmen, lar seg ikke provosere, men er tydelig og fast. Hun er heller ikke provoserende i sine uttalelser, men avpasser budskapet.

I Fritt Ords lokaler sist fredag var hun forsiktig, men oppfattet raskt alle forsøk på omskrivninger av problemene. Hennes opponent, Hadia Tajik, personlig rådgiver for statsråd Bjarne Håkon Hanssen, ville dra samtalen mot et både og, men fant ingen forståelse.

I introduksjonen la Francis Sejersted inn noen ord om at det går an å være uenig i noen av Ayaans synspunkter, hvilket han sikkert er. Han beklaget dog at hun måtte omgi seg med livvakter, også i Norge. Det var minst tre.

Verdier
Ayyan åpnet med å si at hun var bedt om å snakke om integrering.

- Debatten om integrering av ikke-vestlige innvandrere er essensielt en debatt om verdier. Der hvor det er friksjon, er ofte muslimer involvert. Dette er den primære konflikt. Dernest er det en konflikt innen Europa, mellom ulike syn på innvandrere og integrering.

- Det utspiller seg et sammenstøt mellom verdier. Hvis vi skal ha en skikkelig forståelse, kan vi ikke ignorere forskjellene i moralske verdier. Jeg understreker at jeg nå konsentrerer meg om ulikhetene. Det er tre områder som er spesielt verdt å fremheve.

1. Sosial bindekraft. Individets kamp for frihet er på ingen måte avgjort i deres opprinnelsesland.
2. Forholdet mellom tro og fornuft.
3. Religionens plass i offentligheten er ikke fastlagt.

De muslimske innvandrerne kommer fra "failed states" eller tyrannier, hvor lojalitet påtvinges gjennom vold. Kritikk eller avvikende meninger møter negative reaksjoner. Individet er utlevert til klanen eller stammen, som forlanger lojalitet. Enkeltmennesket må vike. Bare de kollektive trekk gjelder: Det er enten staten eller klanen. Det er legitimt å angripe de som bryter reglene, for de truer gruppen.

Nysgjerrighet mislikes. De fleste ikke-vestlige har ikke opplevd individualisering - og bare det å komme til Paris betyr ikke at denne prosessen starter. Det tar mange år og kanskje generasjoner. Nå generaliserer jeg. Det finnes forskjeller mellom mennesker og folk med ulik bakgrunn, noen er fra byer, andre fra landsbygda.

Det er ikke min mening å fremstille det som om alle mangler individualitet. Det jeg vil fremheve er at omgivelsene de ikke-vestlige innvandrerne kommer fra, fremelsker visse kollektive trekk som omplantet til vestlige forhold resulterer i konflikt. Det som i opprinelseslandene er trekk og væremåter som er nødvendige for å overleve, fører til problemer i Vesten.

Når det gjelder meningsforskjeller innen Europa, er det to hovedretninger. Den ene legger vekten på sosioøkonomiske faktorer. Det offentlige må bekjempe fattigdom og diskriminering. Den andre legger stor vekt på de kulturelle faktorene, og lar mye være opp til innvandrerne selv. De må selv ta ansvar for sine liv. 9/11 har styrket denne retningen.

Det som trengs er en verdibasert agenda som redder innvandrerne fra statlig avhengighet.
For er verdi-kampen blitt avgjort? Langt ifra.

Utfordringen er segregering - enten den er frivillig eller påtvunget.

Ikke noe er mer omstridt enn spørsmålet om segregering.

(Slutt på Ayaans innledning)

Hadia Tajjik: Jeg tror det er en utfordring mellom tradisjonalisme og modernitet. Utfordringen er innen disse samfunnene, ikke så mye innen islam, selv om det også forekommer.

Ayaan: Det er en forskjell på mennesker som er moderne og de tradisjonelle. Men i alle hendelser siden 9/11 har muslimer vært innblandet. I Storbritannia kan også indere leve tradisjonelt, men de har funnet en måte å forene sine tradisjoner med det å leve i et moderne samfunn. Men slik er det ikke med mange fra Bangladesh og Pakistan. Det religiøse elementet kommer opp igjen og igjen.

Når det gjelder religiøs doktrine vil jeg si at det er en forskjell når det gjelder synet på livet og individets plass.

Liberalismen har mennesket som mål i seg selv. Staten må være nøytral, og religion er en privat sak. Kristendommen utkjempet kampen med liberalismen for lenge siden og tapte. (Uttrykket Ayaan bruker er at "the clash is settled".)

Med islams entré har vi fått en ny strid. Islam utfordrer liberalismen. I hodet på muslimene gjør samvittigheten opprør. Guds lover er sterkest. I absolutt forstand gjelder dette bare en minoritet, men den vokser. For et moderat flertall er det visse ting som er vanskelig å forandre, og ett av dem er kvinnens stilling. - Jeg vi følge religionen, sier de.

Der hvor samfunnets normer og religion kolliderer, mener jeg det ville være mye sunnere om religion blir en privatsak. Jeg vil gjerne praktisere troen slik at den ikke plager mine medmennesker, ikke en gang mine barn vil jeg påtvinge min tro.

Hadia Tajik: Hvis du beveger deg ut av den offentlige sfære, vil du se at ungdommen er annerledes. De har en kritisk holdning, kanskje bare ubevisst, ellers ville de ikke kunne fungere i Europa.

Selv i privatsfæren er det endringer på gang. Disse ungdommene må få religionen til å fungere, slik at de slipper å velge mellom religion og demokrati.

Ayaan: Men en del av dette er det indre liv. Den viktigste kilden til smerte er frykten for helvete. Hvis du vokser opp og blir lært at islam er den overlegne religionen - og at muslimer er noe spesielt - så får du problemer når du kommer til Vesten. I tillegg er kulturen i hjemlandet basert på ære og skam. Noen forsøker å tilpasse seg, men de fleste finner ingen løsning på dette dilemmaet.

De ser seg om etter unnskyldninger: Hvis vi ikke hadde vært kolonisert, hvis det ikke var for rasismen, hvis det ikke var for medienes hetsing av muslimer ...

Til tross for all negativiteten har muslimer det mye bedre her, og derfor kommer flere og flere. Jeg vil imidlertid sterkt fraråde denne offermentaliteten.

Hadia Tajik: Det er lettere å være muslim her enn det er å være kristen i et muslimsk land.

Ayaan (skyter inn): ... eller en muslim i et muslimsk land (latter).

Hadia Tajik: Når det gjelder kritisk tenkning tror jeg frykten i vel så stor grad gjelder andre muslimer som frykten for helvete. Det er en "culture of denial". Ellers synes jeg ikke det er helt rettferdig å sammenligne ikke-demokratiske land med demokratiske.

Ayaan: Du sier det ikke er en rettferdig sammenligning. Jeg mener den er rettferdig. Demokratiet gir deg rettigheter, men også plikter. Samfunnet er ikke noe gudegitt, men menneskeskapt. Hver gang jeg har hatt det tøft i Nederland har jeg sagt til meg selv: - Kunne du virkelig tenke deg å dra tilbake?

(Ayaan har sagt at det er visse vers i Koranen det ikke går an å diskutere med. Som versene om at mannen ikke skal legge seg ned hos en kvinne som er vanskelig, men slå henne)

Hadia Tajik: Det gjelder et spesielt vers, som ikke er ordentlig oversatt. Etter mitt syn må ikke teksten ses isolert men i sammenheng. Ordet for slå kan også ha andre betydninger.

Ayaan: En kvinne arver halvparten, hennes vitnesbyrd er ikke verdt like mye som mannens. En mann kan skille seg bare ved å si formularet i to vitners nærvær. Millioner av kvinner har tilpasset seg og underkastet seg disse lovene. Ingenting har endret seg for kvinnene på 1400 år - dette er ikke akademisk prat, det er virkelighet. Jo mer vi snakker om det, jo mer bekjemper vi det.

Hadia Tajik: Irshad Manji er muslim. Jeg håper vi kan få det til å fungere ikke bare i demokratiske land, men også i muslimske. Det er en av våre oppgaver som politikere.

Jeg er ikke uenig i at det finnes to ulike tilnærmingsmåter, men jeg mener det går an å kombinere både den sosioøkonomiske og den moralske. Begge er viktige.

Ayaan: I Nederland spurte jeg meg selv hvorfor marokkanske gutter var vanskeligere å integrere enn fedrene. Jeg begynte å lese. Det som var klart var at folk var fattige, de snakket ikke språket osv. Men samfunnet sa: Vi vil skape betingelsene for at dere kan leve et godt liv.

Hadia Tajik: Jeg tror på muligheten for å leve med begge kulturer på en gang. Å etterstrebe større likhet og økonomiske mål.

Ayaan: Det er fine mål, men på et eller annet tidspunkt vil du stå overfor mennesker som ikke vil la seg integrere. Som sier nei til vestlige verdier. De vil ikke ha jobber hvor de må selge alkohol, eller kvinnene vil ikke ha arbeid hvor de ikke kan bære hijab. Hvordan vil du håndtere disse situasjonene? Det er greit å gå til domstolene hvis man føler seg krenket av Muhammed-tegningene. Men så har du de som tar loven i egne hender.

Hadia Tajik: Vårt samfunn har plass til alle, men er ikke åpent for alt. I Norge løste vi karikatur-striden på en annen måte enn i Danmark. Uten uro.

Ayaan: Jeg hører dere si at Norge er annerledes. Men det samme sa Nederland på 70- og 80-tallet. Dere bør følge med på hva som skjer i andre land.

Hadia Tajik: Noen ting fungerer. Hva er kjernen i problemene? Er det islam eller er det tradisjonene? Vi må tørre å si fra, ellers blir vi medskyldige. Jeg håper vi kan møtes igjen til en ny prat.

----------------

Dette er et referat fra møtet i Fritt Ords lokaler fredag 19. januar 2007. Det er ikke fullstendig, men jeg har tatt med selv brokker, for også de kaster lys over samtalen og Ayaans tanker. De er ment som mementos for de som var til stede eller kjenner hennes syn.

Oslo-politiet planlegger nå et prosjekt som skal forebygge kvinnelig kjønnslemlestelse. Prosjektet skal omfatte tett kontakt mellom politiet, frivillige organisasjoner og enkelte innvandrermiljøer. Politiet mener det foregår kjønnslemlestelse av jenter i innvandrermiljøene i Norge, og tror ikke at dette opphører av seg selv. Skriver Aftenposten.

Nylig var tjenestemenn fra Oslo politidistrikt på et seminar som tok for seg kjønnslemlestelse i den hensikt å få et skjerpet fokus på den brutale barnemishandlingen:

- Forbrytelsen foregår som oftest i innvandrernes hjemland, men vi tror det også forekommer her, sier Finn Abrahamsen.

Politiet fikk for noen år tilbake konkrete meldinger om at barn fra innvandrermiljøer ble omskåret i Norge. Saken ble etterforsket, men politiet fikk ikke klarhet i forholdet. Abrahamsen ønsker ikke være mer konkret på hvorfor han kan si at innvandrerbarn blir kjønnslemlestet i Oslo.

Jordmor på Ullevål sykehus, Sara Kahsay, bekrefter overfor Aftenposten at hun har hørt rykter om at jenter blir kjønnslemlestet i Norge:

"Jeg har hørt rykter om at det foregår i Oslo, men jeg kan ikke bekrefte det. Det er en afrikansk lege på Østlandet nå, som tilbyr seg å åpne omskårede kvinner. Han bør en følge nøye med på, jeg frykter han også tilbyr andre tjenester,” sier Kahsay. Legen er fra et land hvor omskjæring er vanlig.

Jordmoren er glad for Oslopolitiets fokus på omskjæring, og mener en tettere kontakt med miljøet kan virke beskyttende på de utsatte jentene.

Loven mot kjønnslemlestelse ble endret i skjerpende retning i 2004, og ga blant andre helsepersonell, lærere, barnehageansatte og religiøse ledere plikt til å melde fra ved mistanke om at barn kunne bli, eller har blitt, utsatt for en slik forbrytelse.

- Vi har ikke fått ett tips fra disse yrkesgruppene siden lovendringen kom, sier Abrahamsen. Han beklager det sterkt. ”Politiet kan jo ikke gå rundt og undersøke pikebarn, vi er helt avhengige av meldinger fra miljøet selv, norsk helsevesen, skole eller barnehage om at det kan skje eller allerede har skjedd et overgrep. Da kan vi innlede etterforskning”, sier Abrahamsen.

Det er en gjengs erfaring at helsepersonell ikke tør melde i fra i slike tilfeller.

- Min påstand er at de ser en annen vei, vil helst ikke blandes inn i noe som er så vanskelig.

Det gjelder også skolen.

- Jeg har foreslått overfor departementet at lærerne må bli pålagt å melde fra når afrikanske jenter i alderen syv til tolv år plutselig tas ut av skolen”, sier Kahsay.

Politibetjent Finn Abrahamsen avslutter intervjuet i Aftenposten:

- Dette er ikke noe vi kan forstå ihjel. Kjønnslemlestelse er etter min mening en av de mest brutale formene for barnemishandling. Jeg har sett en autentisk video av en jente som blir omskåret i Afrika, og det er noe av det verste jeg har sett. Jeg holdt på å gå i bakken, sier den erfarne politimannen.

Politiaksjon mot omskjæring

Egypt har fått sin Rodney King-sak; En arrestant ble filmet mens politiet sodomiserte ham med en kølle. Til forskjell fra USA var det ikke en tilskuer, men politiet selv som filmet torturen. De sørget senere for å sende filmen ut til alle mannens venner for riktig å knekke ham.

Slik er det å falle i klørne på politiet i et såkalt moderat arabisk land. I Emad el-Kabirs (21) tilfelle var det en liten tildragelse på en parkeringsplass som var årsaken. Politiet lot ham gå, men kom senere hjem og hentet ham. Torturen er ikke oppsiktsvekkende. Det er ren rutine. Men at politiet selv sender ut bilder fra torturen, er ikke så vanlig. Det sier noe om hvor sikre de er på ikke å bli stilt til ansvar.

But unlike the tape of the Los Angeles police beating up King in 1991, which was aired almost immediately, the attack on el-Kabir happened a year ago, and has only became public months later after an Egyptian blogger posted it on his site and it reached YouTube.

A newspaper, al-Fagr, then published a story about it, and appealed to el-Kabir to come forward. He did, giving a TV interview and filing a complaint against the police officers with the state prosecutor.

That's where the Rodney King analogy ends. Few people in this nation of 74 million have Internet access, and no TV station has shown anything of the offending footage. There have been no demonstrations or riots or high-profile lawsuits. The only person so far to be sentenced is the victim himself, who police say injured an officer with a broken bottle. On Jan. 9, he was jailed for three months.

Human rights activists say police brutality is deeply entrenched in Egyptian life.

"Torture in Egypt is just routine, exerted on everybody whether in political or criminal cases, and the police don't really feel any shame in practicing it," said Mohammed Zarie, head of the Human Rights Center for the Assistance of Prisoners.

At saken ble kjent skyldtes altså en blogger og youtube. Men det finnes ingen offentlighet i Egypt som kan legge press på myndighetene. Det er offeret som blir dømt til fengsel.

Likevel er det en liten åpning i den offisielle Muren; det at praksisen blir avslørt og kjent internasjonalt er et lite fremskritt.

Men for store deler av de såkalte chattering classes i Vesten er det USAs tortur de blir opprørt over. Den rutinemessige torturen i araberland regnes nærmest som været, det er noe som alltid har vært der. At denne holdningen er med å sementere undertrykkelsen og volden, ser man ikke.

"I felt so humiliated," el-Kabir said in an interview with The Associated Press. "They were so brutal, as if they were slaughtering an animal and peeling off his skin." .. In the interview before his jailing, El-Kabir said his family and fellow drivers are supportive, and "From now on, we will not shut our mouths when we face injustice or torture."

Shocking Egypt police video stirs debate

Rene Magritte The Lovers (1928)

To us he is no more a person
now but a whole climate of opinion.

W. H. Auden In memory of Sigmund Freud (1940)

En israelsk regjeringskomite legger siste hånd på en rapport som vurderer om Israel skal søke NATO-medlemskap. Da vil trusselen fra et Iran med atomvåpen være tatt hånd om.

Spanias tidligere statsminister Jose Maria Aznar sa til Jerusalem Post mandag at Israel snarest bør bli medlem av NATO for å møte en iransk atombombe.

According to Aznar, the Iranian threat serves as "an excellent occasion to enforce [Israeli] deterrence by making Israel a member of NATO."

The former Spanish leader and current president of the FAES Spanish think tank said that if Israel became a member of NATO, "the perception in Iran would change, knowing that it's not only Israel [they are dealing with], but all of NATO."

Et NATO-medlemskap vil kunne gi Israel trygghet fra et iransk overraskelsesangrep. En som likevel ikke ser for seg et NATO-medlemskap er Josef Joffe, en av redaktørene for Die Zeit. Han mener NATO-landene vil rygge tilbake for å få et medlem som er involvert i så mange konflikter. Det vil dessuten kunne hemme Israels handlefrihet.

He added that Israel had more tanks than Germany or France, but NATO was unlikely to admit Israel because it didn't want to be bound in a strategic alliance with a country that had so many ongoing military conflicts.

"From a rational perspective, would NATO leaders want to fight Israel's wars?" he asked. "What NATO country wants to put its soldiers in Israel?"•

NSC seeks to make Israel NATO member

Den som interessererer seg for kurderne kan ikke unngå å vite noe om tyrkisk nasjonalisme. Men at armenerne er blitt og blir diskriminert på samme måte, vet de færreste. Det er ikke bare fortiden man slåss om, også dagens armenere blir "for-tyrket".

Drapet på Hrant Dink er et ekko av det ottomanske rike og folkemordet på armenerne, en aggressiv tyrkisk nasjonalisme, og et "glemt" kristent folk. Det er også historien om undertrykkelsen av og utslettelsen av en kultur i en av de tidligste kristne befolkninger.

Hvis man lytter til de tyrkiske reaksjonene fatter man ikke dybden i motsetningene. Statsministeren og ledende personer var raskt ute og fordømte drapet. De sa det var et angrep på Tyrkia og "tyrkiskhet". Det er problematisk, for det er nettopp det Dink ble anklaget og stilt for retten for: å ha krenket "tyrkiskhet" ved å skrive om det armenske folkemordet.

Men det er ikke bare historien om folkemordet som har vært tabu, også armensk kultur har vært bannlyst, i likhet med kurdisk. Hvor dypt dette stikker og hvor tragisk det er, får man inntrykk av ved å lese armenernes egne ord:

For example, perhaps we could meditate on why it is that in his passport, his name is written “Firat” rather than “Hrant.” (The former being a Turkish name, while the latter is clearly Armenian.) Or maybe it would serve us to think about why one of his brothers was referred to in one of yesterday’s newspapers as “Orhan,” when in fact his two brothers are called “Hosrof” and “Yervant.” (Same thing; the first name is Turkish, while the latter two are Armenian.) Yes, it would behoove us to think about these things. In yesterday’s Radikal newspaper, a Turkish citizen of Armenian extraction was talking about his youth, noting “When I was a child, when my mother called me in the park, she would use my Turkish name.” I wonder why? Other newspaper articles, examining Dink’s life, have noted that despite the fact that he scored high points as a soldier, he was never made into a “sargeant” as a young man. One newspaper even noted that Hrant Dink had cried because of this. But why was it that Hrant was never seen as worthy for a pair of epaulets? Yes, the newspapers and television programs have revealed to us all in the wake of Hrant Dink’s death that he was raised in an Armenian charity school, and even met his wife there as a youth. And many of us read these details of his life story with wet eyes. But I am sure that as we read these details, very few of us recalled that it was the Turkish Republic which, at one point, stopped the donations of money from Armenian wills which were the only funding for these charity schools, and that the charity schools then had to shut down due to lack of funding.

Det minner meg om en armener som levde i Vest-Europa og var tilbake som tolk for en NATO-gruppe. På et offentlig toalett dro han kjensel på stenene på pissoaret: det var armenske gravstener som var brukt.

Hrant Dink sa i et intervju før han døde:

"In European legal culture, the individual is protected from the state. In Turkey it's just the opposite, the laws protect the state from the individual. Of course, that's downright un-European."

Dink has the following to say on the genocide of the Armenians. "The Turks are convinced there was no genocide, and they're going to remain convinced of that. Both sides should ask why the other thinks the way it does, and try to develop an understanding for that point of view. The Turks loath genocide, and can't imagine their fathers being capable of doing such a thing. And the Armenians also feel beholden to their fathers. The Turks have to understand that that's an open wound. When both sides realise the other is basically trying to protect their forefathers, we'll have come a step closer to a solution. It doesn't help to dig up mass graves with Turkish victims and then say to the Armenians they should do the same if such graves exist."

Mehmet Y. Yilmaz: Time to think, as we cry for Hrant Dink

Avisen Sydsvenskan rapporterer at en kommunestyrerepresentant for Sverigedemokratene (SD) er ekskludert fra medlemskap i Svensk Transportarbeiderforbund, fordi forbundet mener SD er fremmedfiendtlig.

- Sverigedemokraternas åsikter är inte förenliga med våra stadgar. Vi gör, till skillnad från Sverigedemokraterna, inte skillnad på hudfärg och olika kulturer, säger Kenneth Björkman, ombudsman för Transports avdelning 13 i Kristianstad, till Norra Skåne.

I tillegg har Transportforbundet utelukket øvrige fem personer i Sverige på bakgrunn av deres forbindelse med SD, skriver Sydsvenskan.

Diskriminering er åpenbart ikke helt uforenlig med Svensk Transportforbunds statutter i tilfeller som omfatter politiske sympatier med et lovlig parti i demokratiet Sverige.

Sydsvenskan: Transport utesluter sverigedemokrat

Det er den underliggende volden i Midtøstens politiske styresett og kultur som gjør den voksende krigen mellom sunnier og shiaer så farlig Den utspiller seg på bakgrunn av en slags utviklingsmessig fallitt.

“The Arab individual is no less smart, no less a genius, than anyone else in the world. He can excel — but only outside his society. ... If I look at the Arabs, with all their resources and great capacities, and I compare what they have achieved over the past century with what others have achieved in that period, I would have to say that we Arabs are in a phase of extinction, in the sense that we have no creative presence in the world. ...

“We have the quantity. We have the masses of people, but a people becomes extinct when it no longer has a creative capacity, and the capacity to change its world.”

Ordene tilhører Ali Ahmad Said, også kjent som den syrisk-fødte poeten Adonis, som har vært nevnt som mulig Nobelprisvinner. Han bor og arbeider i Paris, og sa dette til Dubai TV 11. mars ifjor.

Det er Thomas L. Friedman som siterer Adonis for å illustrere sitt poeng: Hvorfor er det nesten ingen reaksjon innen den muslimske verden på det forferdelige slakteriet som foregår i Irak, der ingenting lenger er hellig, hverken gudshus, vanlige mennesker, kvinner og barn, eller helligdager.

Friedman har stilt seg spørsmålet før, og det tåler å gjentas.

I can logically understand the lack of protest when Muslims kill Americans in Iraq. We’re seen as occupiers by many. But I can’t understand how the mass slaughter of 70 Baghdad college students last week by Sunni suicide bombers or the blowing up of a Shiite mosque on the first day of Ramadan in 2005 evoke so little response. Every day it’s 100 more.

I raise this question because the only hope left for Iraq — if there is any — is not in a U.S. counterinsurgency strategy. That may be necessary, but without a Muslim counternihilism strategy that delegitimizes the mass murder of Muslims by Muslims, there is no hope for decent politics there. It takes a village, and right now the Muslim village is mute. It has no moral voice when it comes to its own.

"The village" er friedmansk for det tette lokalsamfunnet som bryr seg og reagerer. Men i Irak er det militser og hatet som regjerer. Det er vanskelig for vanlige mennesker å gjøre noe. Det sivile samfunnet ble ødelagt under Saddam. Da Saddam ble styrtet 9. april frigjorde det shiaene, men mange sunnier følte at de falt med diktatoren.

Det som virkelig gjør situasjonen dyster er at regimene og den intellektuelle eliten i Midtøsten hele tiden har ønsket at USA skulle mislykkes, om det som også betød katastrofe for irakerne. De vil at USA skal se at det ikke er noe alternativ til et undertrykkende regime, av den typen de selv representerer.

In fairness, for a Martin Luther King to emerge requires some free space, Saad Eddin Ibrahim, the courageous Egyptian democracy campaigner, remarked to me. But right now many liberals in the Arab world are in one way or another under house arrest by their regimes. “While Islamists in Egypt have access to thousands of mosques and can meet with their followers five times a day,” Mr. Ibrahim said, liberal members of his own institute “can barely move in Cairo, let alone organize a march.”

The Arab regimes want America to believe that there are only two choices: Islamists and the regimes, so it will side with the regimes.

Friedmans artikkel er sub only

Libanon er igjen blitt slagmark. Nasjonale konflikter er sammenvevd med regionale. Mest iøyenfallende er kampen mellom Hizbollah og en moderat koalisjonsregjering, som er nasjonalt orientert. Men i virkeligheten er Libanon nå åsted for de kryssende interesser som er engasjert i en kamp på liv og død om Midtøstens fremtid.

Iran og Syria trekker i trådene. Hizbollah går ikke ut i gatene med køller uten at de har fått beskjed om det. Iran spiller en dobbeltrolle: det er både forkjemper for de undertrykte shiaene, men samtidig på en destruktiv måte: De er mot USAs engasjement for en demokratisering, og kynisk på parti med Syria som ikke ønsker annet enn å kunne stikke sine griske fingre inn i Libanon igjen.

Sunniene føler seg truet av shiaenes fremmarsj, og har gått i forsvarsmodus. Saudi-Arabia, Egypt og Jordan støtter USAs nye Irak-initiativ for stabilisering, fordi de frykter at sunniene vil ble renset ut.

Man må virkelig holde tungen rett i munnen for ikke å bli forvirret. USA tar den hjelpen det kan få, og Hizbollah spiller et høyt spill når det går ut i gatene for å velte en sunni-ledet regjering. Blant motdemonstrantene tirsdag var det noen som bar bilder av Saddam Hussein! Fordi han var sunni og holdt shiaene nede!

I den norske journalistikken er antiamerikanismen den enkleste formelen å konstruere en story etter. Regjeringen omtales som provestlig eller pro-amerikansk, og det klinger ikke godt. Det er å gjenta Hizbollah-propagandaen. Man nevner at også en kristen klan støtter Hizbollah, for å vise at det ikke bare er islamistene som marsjerer i gatene. Det er Michel Aouns Free Patriotic Movement, som har valgt Syrias side. Hans tilhengere støtte tirsdag sammen med Samir Geageas menn nord for Beirut, i noen av de voldsomste kampene.

Det er underlige konstellasjoner i Libanon. Man kan forsøke å forklare dem, eller gjøre det motsatte. Disse konstellasjonene går idag igjen over hele Midtøsten: Det forvirrende er særlig Irans dobbeltrolle og de såkalt moderate sunni-statenes.

Statskupp
.
Det er i virkeligheten et forsøk på statskupp vi er vitne til i Libanon. Det er bare å se på hvilke metoder som benyttes, men av en eller annen grunn er norsk presse dårlig til å få det frem. Nå skal det sies at heller ikke utenlandske mainstream-medier er like flink til det. BBCWorld var utydelig i 21-sendingen.

New York Times bruker den nøytrale betegnelsen "sekterisk" uro, men det er ikke vanskelig å finne ut hvem som er hvem. Når en Hizbollah-parlamentariker sier:

“Blocking roads is a democratic expression that happens all over the world,” said Hussein Haj Hassan, a member of Hezbollah’s parliamentary bloc. “The government refused all the solutions we proposed, so we were left with only these options, and I warn them that we still have many other means of protest.”

Clash Pits Hezbollah Against Rule in Lebanon

En muslimsk politikvinne som nektet å ta sin øverste sjef i hånden ved en avslutningsseremoni, har utløst en debatt om hvor langt samfunnet skal gå når det gjelder hensynet til den enkeltes religiøse tro.

Kan en politikvinde leve op til sine pligter som betjent, når hun ikke vil give hånd til en mand? Disse spørgsmål er blevet aktuelle i Storbritannien, efter at en kvindelig, muslimsk politiaspirant ved en afslutnings-ceremoni nægtede at give hånd til den øverste chef for politiet i London, Metropolitan Police Service. Kvinden, der har ønsket at være anonym, sagde umiddelbart inden ceremonien, at hendes tro forbyder hende at modtage det traditionelle håndtryk fra politichefen, Sir Ian Blair.

Flere muslimske organisasjoner har i ettertid forsvart den aktuelle politikvinnens krav om at hun ikke skal behøve å ta menn i hånden, men i politiet stiller man seg skeptisk til en slik praksis.

Hendes krav blev ifølge New Scotland Yard modvilligt accepteret for at undgå afbrydelser i ceremonien, der af mange betjente betragtes som en af de vigtigste begivenheder i deres karriere.

Politisjefen var i følge flere britiske medier misfornøyd med kravet, og har derfor satt i gang undersøkelser for å avdekke hvor grensen skal gå for aksept i forhold til religiøse krav, skriver Jyllandsposten.

Kilde: Jyllandsposten 23/1-2007, Religiøse hensyn i politiet.

Av Ante Bergan: Det later til å ha forekommet en arbeidsdeling mellom parlamentets mest opposisjonelle parti og regimet. Mens regimet later til ensidig å ha agert det sosiale superego, så har FrP blitt gitt og med glede tatt oppgaven med å være samfunnets id.

Det er forbausende hvor sterkt stigma som har heftet ved FrP. De andre partiene kan krangle og være uenig om mye, men en ting har man vært alt fra stilltiende til høylytt enige om: at Hagens parti er det ekleste Norge har sett siden NS.

Inntil for fire-fem år siden var det mange moraliserende poeng å score ved å kalle Hagens menn ”brune”, anklage dem for ”å ha et tvilsomt menneskesyn”, for ”å fiske i grumsete vann”, for ”å spille på fremmedfrykt”. Nå er det helt slutt på slike anklager. Det kan ikke være fordi Hagens folk har endret politikken på området innvandring, de står fast ved sin kritiske holdning til innvandring. Kan det da heller være at de øvrige partiene til dels har forlatt det sosiale superegoet noe på dette punktet?

Når Erna som asylminister en gang advarte om at Trondheim ville bli Somalias største by om de gav sosialhjelp til ubøyelige somaliere som var veid og funnet for lett, men som nektet å reise hjem. Eller når Bjarne Håkon sender ut tårevåte asylbarn uten snev av anger og uten at regjeringsvennene i SV reagerer offentlig, så kan man saktens lure på om ikke en hel bøling av tradisjonelle representanter for det tidligere så superegoidentifiserte etablissementet kan ha forlatt sitt moralske elfenbeinstårn og nærmet seg en virkelighet.

For ikke mange månedene siden gikk UDI ut og mente at det er for lett for kriminelle utlendinger å få norsk statsborgerskap. Var dette ny informasjon for UDI, eller hadde de ment det i årevis? Men hvorfor kommer de i så tilfelle først ut med det nå? Var det først nå de turte?

Min SV-lærerinne på videregående fortalte oss lettskremte elever oppdratt i det sosialdemokratiske regimets lære at hvis det ble innført stykkprisfinansiering i helsevesenet, slik Hagen ønsket, ”vil det kun være de rike som får sykehusbehandling”. Vi grøsset. I dag har stykkprisfinansieringen, som faktisk er innført, bred støtte i parlamentet.

Man kan ikke stigmatisere et parti for dets politikk, for så selv til slutt å annektere denne politikken, og likevel forvente at stigmaet skal holde. Derfor stiger Frp jevnt og trutt i oppslutning. Og, jo større FrP er, jo større vil de kunne bli, nettopp fordi at man kan gjøre syndebærende bukker av 5-6-7-8 % av befolkningen, men ikke 25 eller 30 %.

En del mennesker har typiske Frp-holdninger: de vil ha en strengere innvandrings- og asylpolitikk, de vil ha ned skattene, bedre veier, mer politi – men de stemmer allikevel ikke FrP. Og spør du dem hvorfor, så kommer det sterke emosjonelle utsagn rettet mot partiet.
Er ikke det et eksempel på at indoktrinering av sosiale stigma fungerer opp til et visst punkt: hvis man er oppvokst i et samfunn som forakter et fenomen, for eksempel et parti, så vil man selv reproduserer denne forakten, refleksivt, til tross for at man i grunn deler partiets idealer? På samme måte som en homo kan være homofob, kan en frper hate FrP?

I det hele tatt er vel partipreferanser, som andre livsvalg, mer et spørsmål om følelser enn fornuft? Noe som ikke hadde lovet godt for LOs ”opplysningskampanje” rettet mot Frp, men så er det kanskje ikke bare fornuften som driver kampanjen?

Fordi alle stigma, politiske som religiøse, er bygd på en emosjonell grunn, så skal det ikke til mange krusninger på vannet før at det hele hvelver. Slik vi så i Danmark, da man gikk fra å ha en hyperliberal innvandringspolitikk til en streng, nesten over natten.

Et samfunn som allierer seg med sitt overjeg og benekter sitt det, vil alltid være et lett bytte for følelsesdrevne, raske skifter. Og nettopp fordi politikken som foranlediget skiftet var så følelsesstyrt og undertrykkende i forhold til avvikende holdninger, vil pendelen med nødvendighet måtte snu på et gitt punkt. Selvfornektelsens pris er urolige skifter både i privatlivet og på makronivå.
Da Jørg Haider kom til makten i Østerrike, gikk antallet innrapportert angrep på utlendinger ned. Nettopp en indikasjon på at en nasjon som opplever at dens politikere tar mer hensyn til dets egen befolkning enn andres, slapper av, mens en som opplever at ”de andre” settes først, vil reagere usympatisk. Hvis makta fortaper seg i en iver etter å være på lag med idealer om den verdensomspennende menneskefamilie beskyttet av abstraherende universelle rettigheter, vil makta kunne fremmedgjøre de som har innsatt den. Det er farlig. Dermed er det et poeng at politikerne er tydelig lojale mot de som har valgt dem – sin nasjon. Kanskje kan man kalle det ”nasjonal lojalitet”. Og det er det mulig å stå for uten å bli en nasjonalsjåvinist á la Haider.

Mennesket er seg selv og sine nærmeste nærmest. Moralfilosofen Adam Smith påpeker at de fleste mennesker ikke vil oppleve søvnløse netter om noen tusener kinesere dør i en naturkatastrofe, mens det å selv miste en finger vil gjøre de fleste opprørte, sågar søvnløse. Vi er vårt eget nærmest. Er det ikke normalt? Er det ikke menneskelig?

Så kan noen, som en Bertold Brecht, ønske seg et annet folk. Det er en umoden dagdrøm. Og en benektning. Den som avsverger egen selvhevdelse og selvopptatthet, står i fare for å bli et lett offer for den. Den tyter ut andre steder. Der ingen tror på djevelen, har han fritt spillerom.

Mennesker som benekter sin reptilhjerne, finnes det mange av i dagens Norge. Ja, det finnes en utbygd, elaborert kultur rundt denne borgerlige praksis. Fortregningen fungerer så lenge stigmaet kan la seg feste ved noen andre. Så trenger man ikke kjenne på egen tvil og usikkerhet i vanskelige samfunnsspørsmål. Ambivalensen kan rettes utover som et moralsk raseri.

For det er ikke lett: Å innrømme at man har trekk til felles med steinaldermennesket, en SA-mann eller en FrPer, når man tross alt leser Morgenbladet, stemmer Venstre, er kritisk til Bush samt betalende medlem i både Amnesty og Naturvernforbundet.
Mennesket er i så henseende enda forferdelig menneskelig.

Degas

Iran har mottatt første ladning av russiske raketter, som skal beskytte Irans atomanlegg, ifølge et russisk nyhetsbyrå.

"We have had constructive defense transactions with Russia and we purchased Tor-M1 missiles that were recently delivered to us," the official Web site of Iranian state television quoted Minister of Defense Mostafa Mohammad Najjar as saying.

Najjar did not say how many missiles were delivered or when they arrived. Previously Moscow said it would supply 29 of the mobile surface-to-air missile systems to Iran under a $700 million contract signed in December 2005, Russian media has reported. (AP)

Mannen som har tilstått å stå bak drapet på den armenske redaktøren Hrant Dink, ropte idag en lignende trussel mot Nobelprisvinner Orhan Pamuk.

"Orhan Pamuk, be smart! Be smart!" Yasin Hayal shouted as he was being brought to an Istanbul courtroom with his hands cuffed behind his back. Police quickly pressed Hayal's head down to silence him and led him away.

Hayal, a militant nationalist who served time in prison for a 2004 bomb attack, confessed to inciting last week's slaying of the influential ethnic Armenian journalist Hrant Dink and to providing a gun and money to the alleged killer, police said.

Hayal allegedly told the killer that Dink, who angered nationalists by calling the mass killing of Armenians in the early 20th century genocide, was "a traitor to his country who insults Turks."

The suspected triggerman, a teenager named Ogun Samast, confessed to shooting Dink in a four-page statement given to prosecutors Wednesday, and was formally charged with the murder and membership in a criminal gang. He said Hayal gave him money and a picture of the journalist that he carried with him for several months, according to the Anatolia news agency.
(ap)

René Magritte The Menaced Assassin (1926)

Altogether, elsewhere, vast
Herds of reindeer move across
Miles and miles of golden moss,
Silently and very fast.

W.H. Auden (1907-1973) The Fall of Rome (1951)

NRKs Tove Bjørgaas viser gode takter hva gjelder vingespenn og effektivitet: fra latinamerika til økonomi. Men hun må passe seg for ikke å innfri hjemmeredaksjonens behov for å portrettere Bush som en ensom, forlatt ulv i Det hvite hus, en president som er en total fiasko.

Resolusjonen i Senatets utenrikskomite er ikke-bindende. Det var 12 mot 9 for teksten som sier at Bush ikke burde sende nye soldater til Irak. Én republikaner hoppet over: Chuck Hagel fra Nebraska.

Leser man referatet fra debatten i New York Times får man et litt annet inntrykk enn å lytte på Bjørgaas: senatorene er opptatt av hva som er i USAs nasjonale interesse, ikke hvordan de best kan slå Bush i hodet. Patriotismen også hos demokratene kommer sjelden eller aldri frem. Hvis det gjør det blir den omskrevet til at også demokratene må være "hauker", som i Hillary Clintons tilfelle. Man tar ikke amerikansk patriotisme for hva det er. En alvorlig feilbedømming og feilrapportering.

At Ole Moen er NRKs fagmann på Amerika gir heller ingen motforestillinger til denne versjonen. Den i NRK som har markert ensidigheten i synet på USA, er Ole Torp. Han reagerte på de forenklede bildene folk flest har av USA, men hvor får de sine oppfatninger fra? Faglig kritikk er det dårlig med.

Chuck Hagel fyrte av en kraftsalve igår, som sier nettopp noe om den amerikanske draiv og engasjement:

“I think all 100 senators ought to be on the line on this. What do you believe? What are you willing to support? What do you think? Why were you elected?” Mr. Hagel said, his voice booming. “If you wanted a safe job, go sell shoes.”

Bush Iraq Plan Is Condemned by Senate Panel

EU-kommisjonen tror at Russland holder på å etablere et gasskartell ved å søke samarbeid med andre produsenter, noe EU vil motsette seg av all makt. Jo, flere som er med, jo større makt har kartellet. Norge vil måtte velge side.

Russland spiller energi-poker. EU er alarmert over sjakktrekkene til russerne: at man kaster ut utenlandske selskaper, ønsker full kontroll med rørledningene til Europa, og søker samarbeid med andre produsentland.

Russerne har tidligere fridd til den andre store gassleverandøren til Europa, Algerie, og den senere tid er dette blitt enda mer eksplisitt, da både leder for Gazprom og energiministeren var på besøk.

Worries that Gazprom was trying to expand access to the European market through Algeria were heightened last week, after a visit to Algeria by Alexander Medvedev, deputy chairman of Gazprom, and Viktor Khristenko, the Russian energy minister. They were accompanied by executives from the oil companies Rosneft and Lukoil.

Asked to comment Wednesday, Gazprom said in a statement that both sides were intending to jointly explore the oil and gas sector, and the distribution of gas in Algeria, Russia and third countries. The sides also discussed a production sharing agreement.

Men nyhetsbyrået Interfax skriver rett ut at russernes mål er et gasskartell etter modell av OPEC:

According to Interfax, the Russian news agency, Gazprom is seeking support from Sonatrach in the joint marketing of gas to Europe, and in the setting up a forum of gas-exporting countries — which EU officials fear could develop into a cartel.

In return for cooperation, Russia is offering Sonatrach participation in the construction of a liquefied natural gas terminal in St. Petersburg.

Dette fikk EUs energikommissær, Andris Piebalgs, til offentlig å uttrykke frykt for russernes planer.

The official, Andris Piebalgs, the EU energy commissioner, said in Berlin that if Russia and Algeria agreed to cooperate in the production and distribution of gas to Europe, "they could create a kind of cartel." .. "The context of these meetings between Russia and Algeria makes us nervous," Pielbalgs said.

Mens EU vil åpne sitt energimarked, har Russland gått motsatt vei og lukket det: Det er kombinasjonen av mangel på gjensidighet og aggressivitet ute som vekker oppmerksomhet. Russerne nekter å slippe inn utlendinger på infrastruktursiden, og har sagt nei til å undertegne energicharteret til EU. Europa er Russlands største kunde, og Tysklands Angela Merkel vil kreve at Russland undertegner charteret.

Norge står i en delikat situasjon, som produsent og would-be samarbeidspartner med Russland i nord. Russernes utpressing av Shell på Shakalin-feltet har fått liten oppmerksomhet i norske medier. Men nå har Hydro havnet i samme situasjon i Sibir, der miljøkrav brukes som pressmiddel.

Norge har i realiteten ikke noe valg: det må velge EUs side. Men det betyr å bli Russlands motspiller: Norge blir produsenten som går mot kartellplanene. Det kan komme til å koste Norge dyrt i Moskva.

Ekspertisen er ikke i tvil om at Russlands fremstøt er en alvorlig trussel mot et fritt energimarked:

Energy analysts said attempts by Russia to create what could be a gas cartel similar to OPEC should be met with maximum resistance by EU members.

"This would be extremely dangerous for Europe," said Claudia Kemfert, an energy expert at the German Institute for Economic Research. "Europe must quickly react by diversifying its energy resources. Apart from making more use of renewable energy, the Europeans should focus more on buying liquefied natural gas from other countries, particularly Qatar."

Other analysts said that two powerful non-European companies working together could end up controlling nearly 40 percent of European gas needs.

"That could have a price impact," said Christian Egenhofer, an energy expert at the Center for European Policy Studies in Brussels. "At the moment, it is hard to say what the real reasons are for growing cooperation between Algeria and Russia. This could be a serious attempt by Gazprom to build up a global cartel and therefore increase its leverage, or else President Putin is raising the stakes in order to tell the European Union that Russia has leverage too."

Det hører med til historien at Putin viser til at Norge heller ikke har undertegnet EUs energicharter, når han blir presset. Norge vil ikke overlate tvister til en voldgiftsdomstol, men vil beholde egen jurisdiksjon, og det passer russerne utmerket.

EU official says Russia is seeking gas cartel
Energy chief worried about a Gazprom linkup with Algeria

En 12 år gammel skoleelev og hennes far går til rettssak mot en skole som har bedt eleven slutte å gå med niqab, et slør som dekker hele ansiktet og bare lar øynene være synlige. Muslimske elever ved skolen er tillatt å bære hijab til skoleuniformen, mens niqab er forbudt.

Nå trues skolen av en rettssak som kan koste skolen 500 000 pund, skriver This Is Local London:

The school is now facing a court battle about whether she can wear the veil and could be left with a £500,000 bill. The pupil and her dad, who do not want to be named, are taking their case to court through a judicial review next month. The Muslim pupils at the school are allowed to wear a hijab, a scarf which covers the head, but not a full niqab. Buckinghamshire County Council (BCC), who are responsible for the county's schools, are in talks with the family and are trying to stop the case going to court.

I mellomtiden mottar den 12 år gamle jenta undervisning hjemme - betalt av skolen.

Lokalpolitiker Paul Goodman ber departementet for utdanning og skoler om bistand:

Wycombe MP Paul Goodman has written to Alan Johnson, Secretary of State for the Department of Education and Schools (DfES) asking for an urgent meeting.
He said it's right that the school should take the religious requirements of its Muslim pupils into account. - It already does so by allowing students to wear the hijab or headscarf, a policy on which it has consulted. It's worth noting that the vast majority of Muslim women in my constituency don't wear the niqab or veil. - I gather that the school maintains on educational and security grounds that its students shouldn't wear the niqab. I support the school one hundred per cent.
BCC said it cannot fork out taxpayers' money on the case while the DfES said it does not comment on individual cases. But Mr Goodman thought the two authorities could help.
He added: - I believe that the DfES and Bucks County Council should support the school in principle, and should work together to help fund this court case.

Tidligere rettssaker av samme karakter har forekommet flere ganger i Storbritannia, sist fra Denbigh High School der studentens krav om å bære jilbab etter flere rettsrunder endelig ble avvist av Overhuset.

thisislocallondon: school faces court battle over veil ban

Kanskje det ikke bare er den religiøse politiaspiranten, men politikorpset og britiske myndigheter generelt som lider av berøringsangst, spør Jyllands-Posten på lederplass i en kommentar til historien om politiaspiranten som av religiøse grunner nektet å ta sin mannlige overordnede i hånden.

Sagen rejser det naturlige spørgsmål, hvordan en sådan kvinde, hvis tro ikke tillader hende at berøre en mand, vil bære sig ad med at anholde en fuld ballademager på et værtshus for slet ikke at tale om at yde livreddende genoplivning til en person med hjertestop?

Den pågældende kvindelige aspirant har over for de britiske medier bedyret, at hun i sådanne situationer vil udføre sit politiarbejde i overensstemmelse med gældende regler.
Man kan have sine tvivl, når hun end ikke ved aspirantceremonien, der af britiske politibetjente betragtes som det vigtigste tidspunkt i deres karriere, har kunnet tilsidesætte sin aversion mod mandlig berøring for et kort øjeblik.

Krav om særbehandling på religiøst grunnlag er økende og insisterende fra særlig den muslimske minoriteten, mens den alminnelige oppfatning som råder i storsamfunnet er at yrkesutøvere først og fremst skal utøve sitt yrke, ikke sin religiøse tro. Vanligvis medfører eventuell uskikkethet overfor forventede arbeidsoppgaver avskjedigelse, men når det ikke skjer i slike tilfeller er det grunn til å se etter årsaker:

At kvinden ikke straks er blevet afskediget vidner imidlertid om en helt anden og nok så grundlæggende berøringsangst, som i mange år har præget det britiske politikorps og hele det britiske samfund: Nemlig angsten for at fortælle indvandrergrupper med religiøse særstandpunkter, at de bare har at indrette sig efter britiske love og leveregler, når de har valgt at opholde sig i dette land.

London Metropolitan Police har allerede i 2001 tilladt kvindelige muslimske betjente at bære slør og dermed træde ud af den uniformering, som skulle signalere, at man her har at gøre med en embedsmand, som i det offentliges tjeneste ikke rider personlige kæpheste
Ganske mange steder i samfundet er de muslimske skikke uforenelige med almindelig erhvervsudøvelse.

Politiet er imidlertid i højere grad end nogen anden offentlig myndighed forpligtet til at udføre sit arbejde neutralt, lade sig repræsentere ved uniformen og lade den personlige udstillingstrang vige, især under udøvelse af tjenesten. Politiarbejdet er ganske enkelt uforeneligt med trangen til at stille særstandpunkter til skue.

Et interessant spørsmål melder seg i forbindelse med krav om muslimske særrettigheter ved yrkesutøvelse, men blir aldri stilt: hvor begeistret tror man at en muslimsk medborger ville bli om vedkommende ble passet opp av politibetjenter utstyrt med kippah eller katolske krusifiks hengende på uniformen?

Jyllandspostens leder: Berøringsangst

En etiopisk asylsøker stakk i hjel asylsøker Baloky og bussjåfør Audun Bøland, samt angrep øvrige busspassasjerer med kniv i Valdres i 2003. Av rettspykiatrisk sakkyndige ble han ansett som sinnssyk og sterkt psykotisk i gjerningsøyeblikket. Til tross for den rettsmedisinske kommisjonens tvil om diagnosen ble han dømt til psykisk helsevern i stedet for fengselsstraff.

Den dobbeltdrapsdømte mannen har hatt egen leilighet ved Sanderud sykehus, og har i et og et halvt år beveget seg fritt i Hamar, dratt på trening og svømming, samt ferie til Bergen alene.
Legene ved Sanderud sykehus på Hamar konkluderer imidlertid med at mannen ikke er psykotisk og betegner ham som farlig.

I forrige uke ble han derfor tvangssendt til en sikkerhetsavdeling i Trondheim, etter halvannet års fri tilværelse. Statsadvokaten vil nå vurdere en ny straffesak mot mannen som ikke ble tillagt ansvar for sine gjerninger i rettssaken i 2003.

Behandlingen av den straffedømte har enkelte likheter med den såkalte trikkedrapsmannen.

En norsk statsborger av somalisk opprinnelse drepte en 23 år gammel medpassasjer og skadet fem andre med kniv på en trikk i Oslo i 2004. Fire dager tidligere ble han vurdert som ufarlig for seg selv og andre og ble utskrevet fra akuttpsykatrisk avdeling på Ullevål.

Mannen ble erklært sinnssyk i gjerningsøyeblikket og dømt til tvungen psykisk helsevern. Allerede 19 måneder etter drapet ble det offentlig kjent at gjerningsmannen beveget seg fritt omkring uten tilsyn.

Ønsket om å praktisere en mest mulig humanistisk behandling av straffedømte står åpenbart sterkt i Norge. Det er både vi og myndighetene stolte av.

Men må prisen være andres liv og helse?