Kulturarv og følelsesdebatt

Nina Hjerpset-Østlie

I ste­det for å belyse farene ved å gripe til sen­sur og ute­la­tel­ser for å til­freds­stille grup­per som føler seg kren­ket av de mer pro­ble­ma­tiske sider ved norsk kul­tur­arv, kom debat­ten til å handle om følel­ser. Kren­kede følel­ser. Og om hva som er mest skjønn­lit­te­rært hen­sikts­mes­sig sett fra et politisk-ideologisk hold.

For at det utvil­somt hand­ler om poli­tikk bekref­ter NRK‘s Kalle Fürst når han for­kla­rer at NRK end­ret “neger­konge” til “syd­havs­konge” i barne­ti­men for å berede grun­nen for det fler­kul­tu­relle sam­funn over­for de minste. Dette siste fordi 1/3 av barn i Oslo har frem­med­kul­tu­relt opp­hav. Hva med de siste 2/3-deler? Har de for eksem­pel for­eldre som av NRK ikke reg­nes som kapable til å for­klare sine barn for­skjell på da og nå? I så fall kan jeg opp­lyse om at jeg fin­ner en slik hold­ning ytterst kren­kende. En neger er for øvrig er ikke len­ger et frem­med syn for nord­menn gene­relt, og da slet­tes ikke for norske barn av noen kate­gori. Gir ordet neger i et even­tyr auto­ma­tisk ethvert barn i dag asso­sia­sjo­ner til at det å være neger er noe dår­lig? Bru­ker alle “neger” som et nega­tivt begrep?

Ja, det gjør alle tyde­lig­vis – det ble vi kon­tant for­klart av jour­na­list og skue­spil­ler Asta Busin­gye Lyder­sen, tid­li­gere leder i orga­ni­sa­sjo­nen Afri­can Youth. Som ikke vil at hen­nes barn skal høre ordet “neger”, ei hel­ler lese om det. Neger er kren­kende – neger skal bort, selv om det betyr at skjønn­lit­te­ra­tur som bely­ser eldre og kas­sable syns­punk­ter og tanke­gang sam­ti­dig går med i drag­su­get. Mye av norsk kul­tur­arv ansees som eks­klu­de­rende, hvil­ket den nød­ven­dig­vis er da Norge i all hoved­sak har vært et homo­gent sam­funn propp­fullt av hvite men­nes­ker. Nå ønsker man å retu­sjere enkelte deler for å med­virke til et mer inklu­de­rende sam­funn. Da er det for­stem­mende at de samme som etter­ly­ser mer norsk inklu­de­ring selv benyt­ter seg av en eks­klu­de­rende språk­fø­ring, som ute­luk­kende refe­re­rer til “dere” og “vi”. Det avslø­rer hvor lite gjen­nom­tenkt et pro­sjekt som skal fjerne ord frem­for hold­nin­ger i vir­ke­lig­he­ten er.

Og så skjer det noe inter­es­sant; pro­blem­stil­lin­gen dreier seg over på høf­lig­het frem­for argu­men­ta­sjon. Alle snak­ker plut­se­lig om tole­ranse og for­stå­else for Lyder­sens (og and­res) følel­ser i denne for­bin­delse – hun er norsk, hun skal bli hørt, hun skal til­ta­les slik hun vil og med respekt. Dette kan vi alle være enig i. Men tyder Lyder­sen og menings­fel­lers opp­før­sel på at dette skal være gjen­si­dig på noe vis? Jeg har vondt for å tro at Norsk Språk­råds Syl­fest Lom­heim, første­ama­nu­en­sis Arne Torp, fru Inger Anette Hot­ten­tott og FrP‘s Ulf Erik Knud­sen vil erklære seg enig i det – for de ble ikke møtt med ver­ken for­stå­else, tole­ranse eller respekt for sine syns­punk­ter og for­kla­rin­ger om etniske nord­menns for­hold til bestemte begreper.

Det later dess­uten til at svært mange etniske nord­menn føler seg såret og kren­ket over at det blir tuk­let med norsk kul­tur­arv, selv om det skjer med gode inten­sjo­ner – blir de hørt? Blir de møtt med tole­ranse og for­stå­else? Impli­sitt i gårs­da­gens neger-debatt lig­ger prin­sip­pet om at der­som jeg har brukt eller tenkt ordet “neger” har jeg en rasis­tisk inn­sti­ling til mørk­hu­d­ede. Slik til­tale kunne jeg tenke meg å kreve meg fra­bedt. Er det en gyl­dig følelse offent­lig­he­ten vil ta inn over seg, mon tro?

Når så pro­gram­pos­ten er slutt blir man sit­tende med en følelse av at der er noen rele­vante spørs­mål som ikke blir stilt – utover det uom­tvis­te­lige følel­ses­mes­sige og det kose­lige prin­sip­pet om høflighet.

Først og fremst kan vi spørre oss om hvor denne prak­si­sen skal stoppe.
Det er nok av grums i norsk kul­tur­arv å ta for seg. Skal for eksem­pel påbe­ropt kren­kelse her­etter være et godt nok argu­ment for å revi­dere kunst og skjønn­lit­te­ra­tur?
Kul­tur­arv er vår bak­grunn på godt og vondt – de mer pro­ble­ma­tiske sidene og hold­nin­gene bør vi alle for­holde oss til. Ikke minst har vår egen kul­tur hatt godt av det, fordi det har bidratt til at vi har tatt et opp­gjør med de samme pro­ble­ma­tiske sider og hold­nin­ger.
Det er åpen­bart ikke hyg­ge­lig for en som er svart (som ble sagt å være en kor­rekt til­tale­form, men som jeg kom­mer til å kvie meg for å bruke uan­sett) å for­holde seg til ordet “neger” og dets his­to­rie, blir det sagt. Men får gam­mel, norsk og rasis­tisk til­nær­ming til andre kon­ti­nen­ter dagens hvite nord­menn til å føle seg nevne­ver­dig stolte? Og har vi ikke like­vel godt av å bli min­net på det?
I sam­men­hen­ger som slave­han­del, impe­ria­lisme, kolo­nia­li­se­ring og utplynd­ring er det et tra­gisk fak­tum at “de hvite” er skyl­dige. Føles det utpre­get hyg­ge­lig å være hvit i et slikt lys, og er i det hele tatt hen­sik­ten med kunst og skjønn­lit­te­ra­tur at vi alle skal føle oss vel til enhver tid? His­to­risk sett er det hvite som kom­mer verst ut av nes­ten alle sam­men­hen­ger fordi vi har opp­ført oss regel­rett stygt, men jeg har mine tvil om at det kom­mer noe godt ut av å overse det vi og våre for­fedre har gjort i den hen­sikt at vi skal slippe å tenke over en for­tid full av overgrep.

Der­nest er det ingen som stil­ler spørs­mål ved det pro­ble­ma­tiske at følel­ser har blitt et over­ord­net gyl­dig argu­ment i sam­funns­de­bat­ten. En slik prak­sis vil ha et par kom­pli­ka­sjo­ner. Hvis følel­ser skal telle mest? De som er kren­ket eller de som kan­skje blir kren­ket av de kren­kede? Er følel­ser mer gyl­dige hvis de til­hø­rer mino­ri­te­ten eller kan majo­ri­te­ten regne med at deres følel­ser kan avgjøre en vik­tig debatt? Hvor alvor­lig skal vi ta krav om for­stå­else fra folk som over­ho­det ikke er inn­stilt på å utvise for­stå­else selv?
Skal for­øv­rig kren­kelse aner­kjen­nes som en mer gyl­dig følelse enn for eksem­pel entu­si­asme? Og ikke minst; hvem skal i siste instans bestemme hvilke følel­ser som skal tas på alvor og ikke?

Med fare for å bli tatt til inn­tekt for Frem­skritts­par­tiet tror jeg at jeg må si meg enig med Ulf Erik Knud­sen om at slike inn­grep vi nå er vitne til sna­rere vil føre til mer rasisme enn mindre, og vi vet alle hvem som får betale reg­nin­gen for de over­kor­rek­tes mar­ke­rings­be­hov. Det er alle de som til­fel­dig­vis kan kate­go­ri­se­res i samme gruppe som mørk­hu­d­ede, men som ikke har de til­pas­nings­vans­ker de sta­dig blir til­lagt av de snille. Avslø­rer ikke denne prak­si­sen egent­lig en hold­ning om at gamle, hvite nord­menn ansees som mer til­pas­nings­dyk­tige enn nye, ikke fullt så hvite nordmenn?

Midt­veis fikk vi for øvrig ser­vert et tem­me­lig pin­lig gjen­syn med en sver­tet hottentott-konge med en diger ring i nesen sin, og jeg skal være den første til å stemme for at vi ikke tren­ger å se det flere gan­ger. Det er ikke fordi jeg ble for­le­det til å tro at alle negere og hot­ten­tot­ter er akku­rat slik og føl­ge­lig ble enda mer rasis­tisk innstilt.

Men det har seg dess­verre slik at jeg ikke er så begeist­ret for Henki Kol­stads skue­spil­ler­kunst hva enten han er utmaiet som hot­ten­tott eller ei.

Av Nina H. Østlie




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.