Kulturarv og følelsesdebatt

Nina Hjerpset-Østlie

I stedet for å belyse farene ved å gripe til sensur og utelatelser for å tilfredsstille grupper som føler seg krenket av de mer problematiske sider ved norsk kulturarv, kom debatten til å handle om følelser. Krenkede følelser. Og om hva som er mest skjønnlitterært hensiktsmessig sett fra et politisk-ideologisk hold.

For at det utvilsomt handler om politikk bekrefter NRK`s Kalle Fürst når han forklarer at NRK endret “negerkonge” til “sydhavskonge” i barnetimen for å berede grunnen for det flerkulturelle samfunn overfor de minste. Dette siste fordi 1/3 av barn i Oslo har fremmedkulturelt opphav. Hva med de siste 2/3-deler? Har de for eksempel foreldre som av NRK ikke regnes som kapable til å forklare sine barn forskjell på da og nå? I så fall kan jeg opplyse om at jeg finner en slik holdning ytterst krenkende. En neger er for øvrig er ikke lenger et fremmed syn for nordmenn generelt, og da slettes ikke for norske barn av noen kategori. Gir ordet neger i et eventyr automatisk ethvert barn i dag assosiasjoner til at det å være neger er noe dårlig? Bruker alle “neger” som et negativt begrep?

Ja, det gjør alle tydeligvis – det ble vi kontant forklart av journalist og skuespiller Asta Busingye Lydersen, tidligere leder i organisasjonen African Youth. Som ikke vil at hennes barn skal høre ordet “neger”, ei heller lese om det. Neger er krenkende – neger skal bort, selv om det betyr at skjønnlitteratur som belyser eldre og kassable synspunkter og tankegang samtidig går med i dragsuget. Mye av norsk kulturarv ansees som ekskluderende, hvilket den nødvendigvis er da Norge i all hovedsak har vært et homogent samfunn proppfullt av hvite mennesker. Nå ønsker man å retusjere enkelte deler for å medvirke til et mer inkluderende samfunn. Da er det forstemmende at de samme som etterlyser mer norsk inkludering selv benytter seg av en ekskluderende språkføring, som utelukkende refererer til “dere” og “vi”. Det avslører hvor lite gjennomtenkt et prosjekt som skal fjerne ord fremfor holdninger i virkeligheten er.

Og så skjer det noe interessant; problemstillingen dreier seg over på høflighet fremfor argumentasjon. Alle snakker plutselig om toleranse og forståelse for Lydersens (og andres) følelser i denne forbindelse – hun er norsk, hun skal bli hørt, hun skal tiltales slik hun vil og med respekt. Dette kan vi alle være enig i. Men tyder Lydersen og meningsfellers oppførsel på at dette skal være gjensidig på noe vis? Jeg har vondt for å tro at Norsk Språkråds Sylfest Lomheim, førsteamanuensis Arne Torp, fru Inger Anette Hottentott og FrP`s Ulf Erik Knudsen vil erklære seg enig i det – for de ble ikke møtt med verken forståelse, toleranse eller respekt for sine synspunkter og forklaringer om etniske nordmenns forhold til bestemte begreper.

Det later dessuten til at svært mange etniske nordmenn føler seg såret og krenket over at det blir tuklet med norsk kulturarv, selv om det skjer med gode intensjoner – blir de hørt? Blir de møtt med toleranse og forståelse? Implisitt i gårsdagens neger-debatt ligger prinsippet om at dersom jeg har brukt eller tenkt ordet “neger” har jeg en rasistisk innstiling til mørkhudede. Slik tiltale kunne jeg tenke meg å kreve meg frabedt. Er det en gyldig følelse offentligheten vil ta inn over seg, mon tro?

Når så programposten er slutt blir man sittende med en følelse av at der er noen relevante spørsmål som ikke blir stilt – utover det uomtvistelige følelsesmessige og det koselige prinsippet om høflighet.

Først og fremst kan vi spørre oss om hvor denne praksisen skal stoppe.
Det er nok av grums i norsk kulturarv å ta for seg. Skal for eksempel påberopt krenkelse heretter være et godt nok argument for å revidere kunst og skjønnlitteratur?
Kulturarv er vår bakgrunn på godt og vondt – de mer problematiske sidene og holdningene bør vi alle forholde oss til. Ikke minst har vår egen kultur hatt godt av det, fordi det har bidratt til at vi har tatt et oppgjør med de samme problematiske sider og holdninger.
Det er åpenbart ikke hyggelig for en som er svart (som ble sagt å være en korrekt tiltaleform, men som jeg kommer til å kvie meg for å bruke uansett) å forholde seg til ordet “neger” og dets historie, blir det sagt. Men får gammel, norsk og rasistisk tilnærming til andre kontinenter dagens hvite nordmenn til å føle seg nevneverdig stolte? Og har vi ikke likevel godt av å bli minnet på det?
I sammenhenger som slavehandel, imperialisme, kolonialisering og utplyndring er det et tragisk faktum at “de hvite” er skyldige. Føles det utpreget hyggelig å være hvit i et slikt lys, og er i det hele tatt hensikten med kunst og skjønnlitteratur at vi alle skal føle oss vel til enhver tid? Historisk sett er det hvite som kommer verst ut av nesten alle sammenhenger fordi vi har oppført oss regelrett stygt, men jeg har mine tvil om at det kommer noe godt ut av å overse det vi og våre forfedre har gjort i den hensikt at vi skal slippe å tenke over en fortid full av overgrep.

Dernest er det ingen som stiller spørsmål ved det problematiske at følelser har blitt et overordnet gyldig argument i samfunnsdebatten. En slik praksis vil ha et par komplikasjoner. Hvis følelser skal telle mest? De som er krenket eller de som kanskje blir krenket av de krenkede? Er følelser mer gyldige hvis de tilhører minoriteten eller kan majoriteten regne med at deres følelser kan avgjøre en viktig debatt? Hvor alvorlig skal vi ta krav om forståelse fra folk som overhodet ikke er innstilt på å utvise forståelse selv?
Skal forøvrig krenkelse anerkjennes som en mer gyldig følelse enn for eksempel entusiasme? Og ikke minst; hvem skal i siste instans bestemme hvilke følelser som skal tas på alvor og ikke?

Med fare for å bli tatt til inntekt for Fremskrittspartiet tror jeg at jeg må si meg enig med Ulf Erik Knudsen om at slike inngrep vi nå er vitne til snarere vil føre til mer rasisme enn mindre, og vi vet alle hvem som får betale regningen for de overkorrektes markeringsbehov. Det er alle de som tilfeldigvis kan kategoriseres i samme gruppe som mørkhudede, men som ikke har de tilpasningsvansker de stadig blir tillagt av de snille. Avslører ikke denne praksisen egentlig en holdning om at gamle, hvite nordmenn ansees som mer tilpasningsdyktige enn nye, ikke fullt så hvite nordmenn?

Midtveis fikk vi for øvrig servert et temmelig pinlig gjensyn med en svertet hottentott-konge med en diger ring i nesen sin, og jeg skal være den første til å stemme for at vi ikke trenger å se det flere ganger. Det er ikke fordi jeg ble forledet til å tro at alle negere og hottentotter er akkurat slik og følgelig ble enda mer rasistisk innstilt.

Men det har seg dessverre slik at jeg ikke er så begeistret for Henki Kolstads skuespillerkunst hva enten han er utmaiet som hottentott eller ei.

Av Nina H. Østlie





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.