Klarere ser vi enn før

Hans Rustad

Den bes­ti­alske lem­les­tin­gen av den 46 år gamle skole­læ­re­ren Moham­med Halim er et var­sel: Tali­ban og den eks­treme isla­mis­men repre­sen­te­rer en kon­tra­re­vo­lu­sjon, med en volds­kul­tur som min­ner om Røde Khmer.

Da ten­ker jeg ikke på antall drepte, skjønt det vil også bli høyt hvis de får anled­ning. Det er mer det fak­tum at en reli­giøs beve­gelse anno 2006 dre­per skole­læ­rere fordi de under­vi­ser jen­ter. Det sier mye om hva slags kref­ter vi står over for. Det fin­nes de som baga­tel­li­se­rer denne bru­ta­li­te­ten, som Rød Valg­al­li­anse og Klassekampen.

Det er ved å gå inn i enkelt­skjeb­ner som dette at man til fulle for­står hva Tali­ban står for. Det er sla­veri og for­mør­kelse. Anno 2006.

Artik­ke­len er skre­vet av Kim Sen­gupta i New Zea­land Herald. Den samme Sen­gupta skri­ver dri­vende godt om et annet mord: på den kvin­ne­lige akti­vis­ten Safia Amajan. Hun var godt oppe i årene, men det for­hind­ret ikke Tali­ban i å lik­vi­dere henne. Det var i sep­tem­ber. Amajan var svært effek­tiv i å opp­rette sko­ler for jen­ter, og Tali­ban hatet henne for det.

With the return of the Tale­ban, as the “war on ter­ror” moved on to Iraq, aid wor­kers - for­eign and Afghan, men and women - were inti­mi­dated into lea­ving the region.

Ms Amajan was one of the few who refu­sed to flee.

She was very brave. She was also very hard-working,” her secre­tary, Abdul­lah Khan, said.

She was always try­ing her best to improve edu­ca­tion for women.”

As well as defy­ing the Tale­ban, Ms Amajan made the mis­take of being success­ful in what she was doing.

In Kan­da­har alone she had ope­ned six schools where a thou­sand women had learnt how to make and then sell their goods at the market.

She was also instru­men­tal in set­ting up tail­oring schools for women, with some of the pro­ducts making their way to mar­kets in the West.

At the offi­cial end of the Afghan war, America’s first lady, Laura Bush, was among those who decla­red that one of the most impor­tant achieve­ments of overthrowing the Tale­ban was eman­ci­pa­tion of women.

How­e­ver, since then female social wor­kers and teachers have been mai­med and kil­led, girls’ schools shut down and female wor­kers for­ced to give up their jobs.

The few women out in the stre­ets in Kan­da­har and other places in the south are covered in burqas.

A report by the Afghan Inde­pen­dent Human Rights Com­mis­sion spoke of the “sys­te­ma­tic and­vio­lent cam­paign” directed against women.

Eksemp­ler som dette burde vise med all tyde­lig­het hva kam­pen hand­ler om. Men selv NATO-land nøler. Det er som om man ikke helt tør se dimen­sjo­nene, for med det føl­ger for­plik­tel­sene. Men når afghanske jen­ter dre­pes på norsk jord fordi de vel­ger fri­he­ten fra vold, burde sam­men­hen­gen være tydelig.

Dette er en kamp det ikke går an å løpe fra.

Human rights groups point out, how­e­ver, that the battle for women’s rights is in severe dan­ger of being lost.

There are now entire pro­vin­ces where there is no girls’ edu­ca­tion; of the 300 schools shut or burnt down, the majority were for girls.

The death rate at child­birth is the second hig­hest in the world, and the num­ber of women who have com­mit­ted suicide, 2_kommentarly through self-immolation, has risen by 30 per cent in two years.

Afghan woman’s rights lea­der shot dead


Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.