Da perestrojkaen og glasnost åpnet opp for reelle forandringer i Sovjet-systemet, spurte Dagbladets utenriksredaktør Karl Emil Hagelund: Man kan lage lapskaus av biff, men går det an å lage biff av lapskaus? Med andre ord: Er det visse prosesser som er irreversible?
Vi tror at ingenting er ugjenkallelig. At alt kan gjøres godt igjen. Forbryteren kan bli samfunnsmenneske. Synderen kan få tilgivelse. Alle kan angre, og bli gode. Er det slik? Nei, i kristendommen er det noe som heter fortapelse. Dagens Kirke har innført angrefrist på ubestemt tid. Men av vår nære historie vet vi at krigsforbryterne mister sin menneskelighet. Det er kanskje ikke så rart. Etter å ha fornedret og knust andre, blir man selv fornedret og mister ens menneskelighet.
Hannah Arendt støttet dødsdommen over Adolf Eichmann: Det var ingen andre mennesker som ville dele verden med ham. Han hadde forspilt sin rett til å være blant medmennesker.
Det er interessant ord: å forspille sin rett. Ingenting er selvsagt. Fellesskapet krever at man overholder visse regler.
Filosofen Isaiah Berlin sa det slik: Vi må ha regler som hindrer at ulven spiser opp lammet. Det systemet som opphever denne hemningen, er kriminelt, og hostis, fiende av menneskene. Det og håndlangerne (Vollstrecker) blir lyst fredløse.
I et slikt system ligger en grad av finalitet. Man får ikke ubegrenset med sjanser. There's not an ulimited supply. Av noe. Hverken av tid eller ressurser. Jeg er overbevist om at denne følelsen av luksusen, av at det ikke er grenser for noenting, er det som gjør at vi ikke tar miljøkrisen alvorlig. Vi setter ingen grenser for oss selv.
Det er noe ungdommen merker og blir ødelagt av. Dette har med tap av autoritet å gjøre. Autoritet betyr grenser. I det grenseløse samfunn blir alle grenseløse: noen blir trygdemisbrukere og arbeider svart. Andre driver insidehandel på børsen. Noen blir venn med kongehuset. Alle føler at de har rett til alt: til stadig mer.
Bak alle problemer som er oppe, ligger dette komplekset og lurer: det grenseløse, som ut fra gammel mytologi og filosofi er hybris, overmot, et forsøk på å sette seg ut over de grenser gudene har satt. Dette er helt tydelig og klart fremstilt i gresk mytologi: forskjellen på mennesker og guder er at gudene har mye mer arete. Det er satt grenser for menneskene de ikke kan overskride. Stadig blir mennesker straffet som forsøker å sette seg opp mot gudene.
Noen vil oppfatte at dette er en utgave av den kristne syndsbevisstheten, men den klassiske filosofien har et helt annet tyngdepunkt.
For grekerne var det ypperste Kosmos, (smykke), vårt hjem. Himmelen og jorden er langt mer verdt enn menneskeliv. Hannah Arendt overtok denne forestillingen og kalte verden en "artefact": alle foregående generasjoner har skapt denne verden av materielle og immaterielle ting og symboler som vi kaller hjem. Sivilisasjonen er et umistelig smykke. Vår kultur overfokuserer på individet, i en grad som truer fellesskapet og jorden. Det er slik at også de gode rettighetene er blitt en fiende av, og kan brukes til å trosse lov og rett og grensene for bærekraftig utvikling. Det er både snakk om en overhumanitet, og et innslag av grensesløshet. At menneskerettigheter kan true miljø og lov og rett er en ubehagelig erkjennelse.
Temaet demografi, alderssammesetning og hvem som skal brødfø og pleie de gamle, viser til grenser som ikke kan ignoreres. Likevel er det noen som tror at velferden kan reddes og fortsette som før.
Til de som sier at sosialdemokratiet er forrige århundres største oppfinnelse, må man si at tiden er i ferd med å renne ut: oljelandet Norge tror det kan trosse de demografiske og økonomiske lovene. Det kan vi ikke. Men vi er rike nok til å lulle oss inn i eventyret lenger enn andre.
Dette skulle egentlig vært en anmeldelse av Mark Steyns bok. Utgangspunktet er at Europa er avkristnet, USA ikke. Deri ser Steyn en stor, avgjørende forskjell. Europeerne er bare utrustet med en "gumanisme" som gjør at de legger seg flate for en ny aggressiv islam. Europa har mistet troen på seg selv. Det er mye i det, selv om motstanden finnes på grasrota, hvilket Steyn også erkjenner.
Men hvis et samfunn kun kan overleve ved å ha noe å tro på: hvordan oppfinner man en slik tro? Den kan ikke vedtas. Det flerkulturelle paradis er en vedtatt utopi, men fungerer ikke. Idealer kan ikke vedtas. Verdier kan man samles om, og håndheve i praksis, hvis det finnes politisk vilje. Men Norge og Europa vet ikke lenger hvem de er.
Det koker ned til et spørsmål om: hvordan finne tilbake til Gud? eller gudene. Et system forankret i noe som er større enn oss.
Arendt sier det tar flere hundre år for en kultur å dø, jfr. Romerriket. Befinner vi oss i en slik fase? til tross for teknologisk og økonomisk overlegenhet? Noen finner slike paralleller slående. Men la oss si de inspirerer, ikke konkluderer.
Folk trenger noe å tro på. De trenger en identitet. Derfor antar diskusjonen om en liten barnesang dimensjoner langt ut over hva saken tilsier. Noe er i bevegelse og krever å bli satt ord på.
Det vanskelige er at vi har sagt ja til Fristelsen: det grenseløse. Den har gått oss i blodet. Det er uhyre vanskelig å "ta seg inn" og "slanke" seg. Men det er det vi må gjøre, hvis vi vil beholde kontrollen over våre liv. Ellers vil andre sette grensene for oss.
Wer Großes will, muss sich zusammenraffen;
in der Beschränkung zeigt sich erst der Meister,
und das Gesetz nur kann uns Freiheit geben.
("...og bare gjennom loven blir du fri", i André Bjerkes gjendiktning)
- Sluttstrofen i Goethes dikt "Natur und Kunst".
Hvordan redde kloden? Må man finne tilbake til gud eller gudene eller et system som er forankret i noe som er større enn oss, slik som det står over her? For mange er sikkert dette riktig, men ikke for alle. For meg personlig holder det lenge med god, gammel verdslig politikk. En politikk som tar miljøtrusselen mye mer alvorlig enn det gjøres i dag, som ser farene ved den demografiske utviklingen i Norge og Europa (en gammel innfødt-befolkning som kan bli slukt av en ung innvandrerbefolkning), og en politikk aom tar grep for å hindre at velferdsstaten kollapser. Menneskene trenger ikke guder for å få til dette. Det er nok å forstå hva som skjer og virkelig å ville gjøre noe med det. I det ligger det visse verdier til grunn, verdier man setter så høyt at man vil ofre mye for ikke å miste dem. Jeg tenker her på våre vestlige verdier som frihet, ytringsfrihet, likestilling, menneskerettigheter osv. Og siden jeg er norsk, er også norsk språk, norsk natur, norsk historie og norsk kultur verdier jeg vil bevare. Forsvinner dette, forsvinner min identitet. Men merk: Jeg har ikke sagt at dette er enkelt å få til. Det er det heller ikke om man har en gud å tro på.
Den moderne velferdsstaten har en innebygget nedbrytende egenskap. Vi styrer etter et likhetsideal som i praksis blir et "minste felles multiplum". Ingen skal fremstå som bedre, flinkere eller mer ressurssterk enn andre. Likhets- og frihetsbegrepet som praktiseres virker mot sin hensiktog blir kulturens verste fiende. Staten forsøker å påta seg oppdragerens rolle.Resultatet blir et samfunn hvor ingen møter krav og normer i hverdagen.
Kampen for og imot løsrivelse av kirken fra Staten viser oss hele problemstillingen i et nøtteskall. Et flertall på venstresiden går inn for å beholde statskirken. Årsaken er at statskirken gir politikerne kontroll over en åndelig maktbase med stor innflytelse i samfunnet. Kirken er en farlig konkurrent til politikken.
Samtidig vil man kneble kirken i sin rolle som forkynner og formidler av det kristne budskap. En mer avslørende kynisme skal man lete lenge etter.
Europa er i ferd med å våkne fra sin tornerosesøvn. Både når det gjelder velstandsvekst og ikke minst hvilken pris en ukontrollert innvandringspolitikk kan få. Denne prosessen fremprovoserer bevisstgjøring av betydningen av vår kulturarv og våre friheter.
Det er denne erkjennelsen som kommer til uttrykk i dagens debatt om innvandring. Den forsøkes fortsatt styrt av venstresiden og kultureliten, men har forlengst spredt seg til grasrotnivå. Vi må sette vår lit til at denne prosessen sakte men sikkert fører til at stadig flere erkjenner hvor viktig kultur, sammfunnsnormer og etiske verdier er. Prosessen gir oss kanskje ikke en gjenoppfunnet Gud, men gjør oss i stand til å gjenerobre vår kristen-humanistiske kulturgrunnlag der både individet og kollektivet respekteres.