Uten at det er lagt merke til har 16.000 somaliere kommet til Norge. Pressen blåser opp at noen blir sendt tilbake, men bryr seg lite om hvordan det går med de som er her. De har det ikke lett, skriver journalist Ole Jan Larsen. De kommer fra et fullstendig ødelagt land.
Mange av somalierne som er kommet til landet har meget dårlige forutsetninger for å lykkes i det moderne Norge. Kontrastene fra borgerkrig, anarki og nød til Norges gjennomregulerte overflodssamfunn er voldsomme. Det kreves altså store ressurser og radikale programmer, med målbare evalueringer underveis for å lykkes med integreringsarbeidet.Passive uten tilhørighet.
Altfor mange har resignert og gitt opp å bli en del av det norske samfunnet ved å lære seg språket og delta i arbeidslivet. Dermed blir de passive sosialklienter uten tilhørighet eller innflytelse. I stedet lever de sine liv i lukkede somaliske miljøer, som om de fortsatt var i hjemlandet. Det norske samfunnet blir irrelevant.
Spørsmålet er om det norske samfunnet er villig til å sette inn de nødvendige ressurser, når det kommer til stykket. Dette går ikke bare på ressurser, men også holdninger. Det er tøft og krevende å gå inn i miljøene og hevde likestilling og likeverd. Senest denne uken ble det kjent at to somaliske ungdomsforeninger i Oslo har en holdning til samfunnet som overhodet ikke er akseptabelt: En av lederne sa han var mot integrering. De har mottatt 3,5 millioner kroner bare i år, ikke minst fordi de hevder å lage sosiale sammenkomster for somaliske jenter. Dette viste seg å være ren bløff. Når skandalen er et faktum kommer statsråden inn og sier at dette ikke går an. Men hvor er oppfølgingen før det kommer så langt? Det virker som om myndighetene er så glad for at innvandrere driver foreninger, at de deler ut penger uten å stille spørsmål.
Man tenker nok på hvilken rolle foreningslivet har spilt i det norske samfunn, men det burde for lengst ha blitt klart at foreninger kan brukes til noe helt annet. Ikke minst som melkeku, til personlig berikelse, status og kontroll med landsmenn. Det sies at det skal være 80 somaliske foreninger i Norge!
En av lederne for ungdomsforeningen ved Rodeløkka har stilt seg fiendtlig til Røde Kors, som han mener er for de vantro. Dette er holdninger som også finner belegg i kronikken til Ole Jan Larsen. Han forteller om en hårreisende episode utenfor Røde Kors' lokaler i fjor høst:
Utenfor Norges Røde Kors i Hausmanns gate blir flere somaliske jenter gjentatte ganger utsatt for trusler og vold. Jentene er på vei til leksehjelp som Oslo Røde Kors tilbyr. De som står bak overgrepene er muslimer som ikke tolererer at jentene går inn i Røde Kors' lokaler. Situasjonen tilspisser seg, og det blir satt i verk tiltak for å stoppe dette.Norske myndigheter makter ikke å rydde opp i situasjonen. I stedet blir en representant fra Røde Halvmåne hentet fra Kenyas hovedstad, Nairobi, til Oslo. Dette er ikke en unik historie. Kompetanse fra utlandet hentes regelmessig til Norge for å delta i diskusjoner eller for å løse konflikter. Hvilke andre organisasjoner har økonomi til dette?
...
De unge mennene som utførte overgrepene tilhører en av Oslos moskeer. Ahmed M. Hassan, som til daglig skal sørge for at hjelpearbeidet i Somalia blir utført på en best mulig måte, måtte løse konflikten. Oppgavene står i kø i et av verdens aller fattigste land. Hassan skulle brukt tiden på annet enn å sitte som megler mellom muslimer og Oslo Røde Kors som tilbyr leksehjelp.Fundamentalister - også i Norge.
Jeg spør Hassan om hvordan han oppfatter miljøene han har vært i kontakt med i Oslo. Dette er hans andre tur fra Afrika til Oslo for å få slutt på konflikten. Hassan ser de samme tendensene til en mer radikal islam mange steder både i Vesten og Afrika.
Når det gjelder situasjonen i Oslo, sier han at en del av de muslimske miljøene består av personer med svært lite skolegang og dårlige forutsetninger for å ta på seg ansvaret med å rettlede andre.
Det er utrolig at jenter kan bli truet for å gå til Røde Kors for leksehjelp midt i Norges hovedstad. Det hentes opp ekspertise fra Afrika for å løse problemer internt i innvandrermiljøene her i landet. Uten å kjenne detaljene virker det som ansvarsfraskrivelse, hjelpeløshet og rådvillhet. Det virker som om man vil skåne innvandrerne, men er det ikke seg selv man vil skåne? Denne unnfallenheten er for lengst registrert av de pågående som vet å utnytte systemet til sin fordel. Hvordan vil myndighetene reagere når problemene blir større? For det blir de, i takt med befolkningsveksten.
Overskriften gir feil assosiasjoner: Artikkelen viser at det like mye er de somaliske og muslimske miljøene som svikter. De får seile sin egen sjø. Det er ikke mer ressurser som er svaret. De vil bli like nytteløse som deler av u-hjelpen hvis det ikke skjer en holdningsendring.
Så er det altså ikke først og fremst det rsistiske storsammfunnet som hindrer innvandrerne i å få jobb. Hva hjelper det da med å kvotere inn i arbeidslivet personer med minoritetsbakgrunn ?
Effekten det vil ha, er bare å opprettholde myten om den rasistiske norske befolkningen. Både norske myndigheter og islamister spiller på lag for å opprettholde denne myten, men de har forskjellig motivasjon. Norske myndigheter tror på myten. Isamistene vil at flest mulig muslimer skal tro på myten om de rasistiske nordmennene, for på den måten kan de lykkes med å samle muslimer om islam og muslimsk fellesskap. Det hjelper til å få muslimer til å holde seg vekk fra nordmenn og til å avsky oss.
Har norske myndigheter tenkt på hvordan det skal bli når minoritet blir majoritet- hva vil de tenke om den norske minoriten da , og hvordan vil de behandle oss ?
Koranen forbyr integrering:
O ye who believe! take not the Jews and the Christians for your friends and protectors: They are but friends and protectors to each other. And he amongst you that turns to them (for friendship) is of them. Verily Allah guideth not a people unjust.
(005.051, YUSUFALI)
Huff, jeg blir helt matt av dette. Så dette er det kommet til; flyktninger blir kuet og hundset av maktpersoner fra samme kultur i en slags ufyselig fortsettelse av problemene de flyktet fra. At det får lov til å skje er en ting, men at myndighetene føler at kompetanse må hentes i fra Afrikas horn for å megle i problemstillingen er virkelig et paradoks. Er det begynelsen på paralellsamfunnet som innføres? Har ikke norske myndigheter kompetanse nok til å formidle hva som er forventet akseptabel og uakseptabel oppførsel på egenhånd?
For å sette disse 16.000(er ikke det riktige antallet vel 20.000?) innvandrede somalierne i et økonomisk perspektiv:
Hentet fra www.berlingske.dk den 26. september 2002 kl. 22:30:
'Det viser ny forskning, der også peger på, at de mange tusinde af indvandrere, som i disse år kommer til Danmark fra Tyrkiet, Pakistan, Iran og andre ikke vestlige lande, samlet set kommer til at belaste de offentlige finanser langt ud i fremtiden. De 17.000, der kom i 2001, vil således komme til at koste 15 milliarder kr. i hele deres levetid. Det gælder, hvis vi ikke bliver bedre til at få dem i sving på arbejdsmarkedet, end vi historisk har været.'
'Beregningen lægges frem i en bog af professor Eskil Wadensjö fra Stockholms Universitet, som udkommer ved Århus Universitetsforlag i dag under titlen »Immigration and the Public Sector in Denmark.«'
Refreransetall fra Danmark og Sverige pleier å stemme godt med norske. Og i Danmark har man, i motsetning til i Norge, beregnet hva innvandringen fra tilbakestående land som Pakistan, Somalia og Tyrkia koster. Og, ikke minst, og dette er viktig: i en rapport fra Dansk Arbejdsgiverforening ble det konkludert med at sannsynligheten for å få innvandrere fra tilbakestående land i arbeid på nivå med dansker ikke er realistisk.
I Norge arbeides det med integrering av disse gruppene. Personlig har jeg ingen tro på at dette vil lykkes. Jeg satt i går kveld og bladde i en over ti år gammel rapport fra SSB hvor det slås fast at ikke-vestlige innvandreres lave yrkesdeltagelse skyldtes kort botid. Påstanden ble satt frem uten videre dokumentasjon, og er typisk for mye av det som har kommet fra SSB på området innvandring. Nå er det motsatte dokumentert. Lang botid viser synkende yrkesdeltagelse, jf rapport fra Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning.
Hvor lenge skal vi leve med 'det-går-seg-til-holdninger' før vi innser at den multikuturelle idé kun er et fantasifoster? Må vi vente til den sosiale oppløsning og det økonomiske sammenbruddet er et faktum eller finnes det politikere som våger å sette på bremsene? Eller er det for sent å gjøre noe?
http://www1.sv.no/fylker/oslo/kap82.htm
Disse var entydige i sine funn, nemlig at jo mer fjernkulturell en person er av bakgrunn, jo dårligere levekår. Disse innsikter, som altså forelå før den store innvandringsbølgen på slutten av 1980-tallet, fikk ingen synlige konsekvenser for minoritetspolitikken. Noen sosialpolitikk for innvandreres levekår har ikke stått på velferdsstatens dagsorden. I stedet har myndighetene, ut fra prinsippet om likebehandling, anvendt de samme virkemidlene for innvandrere som for nordmenn. Dermed har ikke kunnskap om innvandrernes spesielle levekårsproblemer blitt ansett som relevant, men heller som farlig.
Øk innsikten i det ubehagelige
Forskningen er entydige i sine funn, nemlig at jo mer fjernkulturell en person er av bakgrunn, jo dårligere levekår.
Dette har ført til en situasjon som sosialantropologen Unni Wikan beskriver slik:
«Myndighetene har forbudt en rekke instanser å offentliggjøre opplysninger som viser den faktiske situasjonen. Dette er i virkeligheten en dekkoperasjon som skjuler politikkens nederlag. Sannsynligvis er motivet for dekkoperasjonen å forhindre at innvandrere henges ut – men det er jo den offentlige politikken som beskyttes, mens innvandrerne taper fordi resultatene av politikken som føres ikke blir synliggjort. Dermed behøver heller ikke kursen legges om.» (Wikan 1995:170)
Så er det altså ikke først og fremst det rasistiske storsamfunnet som hindrer innvandrerne i å få jobb. Hva hjelper det da med å kvotere inn i arbeidslivet personer med minoritetsbakgrunn ?
Effekten det vil ha, er bare å opprettholde myten om den rasistiske norske befolkningen. Både norske myndigheter og islamister spiller på lag for å opprettholde denne myten, men de har forskjellig motivasjon. Norske myndigheter tror på myten. Islamistene vil at flest mulig muslimer skal tro på myten om de rasistiske nordmennene, for på den måten kan de lykkes med å samle muslimer om islam og muslimsk fellesskap. Det hjelper til å få muslimer til å holde seg vekk fra nordmenn og til å avsky oss.
Har norske myndigheter tenkt på hvordan det skal bli når minoritet blir majoritet- hva vil den nye majoriteten tenke om den norske minoriten da , og hvordan vil de behandle oss ?