Ad Gule: En annen historie

Hans Rustad

Dette hand­ler om dis­tink­sjo­ner, om hva ord betyr. Gule har en gang i sin for­tid gjort noe dumt, og skjeb­nen red­det ham fra å full­byrde det. Man skulle tro det manet til en viss for­sik­tig­het, spe­si­elt når temaet er så brenn­bart som kob­lin­gen av jøder/ nazis­ter. De fleste vil opp­leve det som sensitivt.

Men ikke Graff og Gule. Hvorfor?

Hvilke behov gjør det påkre­vet å trekke akku­rat denne paral­lel­len? Er det noe med utvik­lin­gen i Israel? Det fin­nes grup­pe­rin­ger i Israel som jeg har liten sans for, av typen Avig­dor Liber­man, noen av Shas-folkene feks. Men de er bare én gruppe blant flere. Israel er et uhyre kom­plekst sam­funn, med men­nes­ker fra hele ver­den. Både nasjo­nen og lederne har noe å svare for. Men å snakke om Israel på linje med Pinochets Chile, Milo­se­vics Jugo­sla­via, og snakke om krigs­for­bry­tel­ser og rase­dis­krimi­me­ring ram­mer ved siden av.

Israel er ikke en rasis­tisk stat. På Hadassah-sykehuset lig­ger pale­stinske og jødiske mødre ved siden av hver­andre og føder.

Men Israel er en stat hvor det er spen­nin­ger mel­lom pale­sti­nerne og jøder. Av his­to­riske grun­ner. Den slags kul­tu­relle og etniske spen­nin­ger burde vi I Vest-Europa i langt høy­ere grad kunne for­stå enn tid­li­gere, hvor vi har fått noe av den samme kul­tu­ren inn på livet som pale­sti­nerne representerer.

Det er da også en av grun­nene til at for­stå­el­sen for Israel er blitt større, også i Europa. Men akku­rat dette poen­get tør ikke mediene ta opp. De ble nok like over­ras­ket som Kris­tin Halv­or­sen selv over at ikke boikott-forslaget slo an.

Jeg brukte harde ord om Gule: at ordene hans stin­ket. Men det gjør de fort­satt. Når han sier at det er paral­lel­lene mel­lom nazis­men og sio­nis­men som stinker.

Sio­nis­men var jøde­nes nasjo­na­lisme. Er det noe mer sus­pekt ved en nasjo­na­lisme fordi den er jødisk enn om den er norsk?

I begge til­fel­ler snak­ker vi om folk som fin­ner til­bake til his­to­riske røt­ter og må bruke det nasjons­byg­gende. Det er påfal­lende at Gule ikke har ett posi­tivt ord å si om en beve­gelse som fak­tisk førte til at jødene hadde en nød­havn da Europa ville utrydde dem.

Jeg skrev at jeg håpet Gule ikke får under­vise I Midt­østen, og hans inn­legg bare styr­ker den opp­fat­nin­gen. Det er et kjenne­tegn ved den israel-fiendtlige venst­reis­den at den over­ho­det ikke greier å mobi­li­sere noen empati for jøde­nes sak. Tvert imot. Empa­tien over­fø­res på pale­sti­nerne. Ikke bare det: I samme slen­gen fra­tas jødene sin lidel­ses­his­to­rie. Pale­sti­nerne gjø­res i ste­det til det ulti­mate offeret!

Jeg påstår at en ideo­logi som sier at én gruppe men­nes­ker - jødene - har større rett til et land­om­råde - Pale­stina - enn den folke­grup­pen - pale­sti­nerne - som fak­tisk bor og har bodd i områ­det gjen­nom mer enn 2000 år, er grunn­leg­gende rase­dis­kri­mi­ne­rende, på samme måte som apart­heid i Sør-Afrika var det.

Her fra­tas jødene den his­to­riske legi­ti­mi­tet, og arven over­dras til pale­sti­nerne, som inn­vand­ret etter islams erob­ring. Jøde­nes til­knyt­ning til lan­det gjen­nom his­to­rie og reli­gion, som er uad­skil­le­lige – “neste år I Jeru­sa­lem” – for­vand­les til herre­tenk­ning og rasisme!

Gules his­to­rie­skri­ving I nyere tid er av same merke:

1. Noen holo­caust­over­le­vende ville ganske sik­kert til Pale­stina, men fler­tal­let ønsket seg til USA og andre land i Europa. Sio­nis­tene job­bet iher­dig for å stenge disse dørene og lyk­kes i stor grad._2. Da FN ved­tok opp­ret­telse av sta­ten Israel skjedde dette i strid med det uttryk­ke­lig ønsket til det pale­stinske fler­tal­let i Pale­stina. Det var USA, euro­pe­iske koloni­mak­ter og Sov­jet­unio­nen som sik­ret det nød­ven­dige fler­tal­let som åpen­bart ble gjort i strid med folke­su­ve­re­ni­tets­prin­sip­pet. Siden folke­su­ve­re­ni­te­ten er en del av FNs char­ter kan man godt si at delings­ved­ta­ket ble gjort i strid med FNs eget grunnlag.

Pale­stina var bri­tisk man­dat­om­råde, fak­tisk frem til dagen før sta­ten Israel ble opp­ret­tet I 1948. I denne tiden gjaldt de bri­tiske inn­vand­rings­kvo­tene for jøder. Dette er en svært liten ærerik del av bri­tisk his­to­rie: mens bri­tiske sol­da­ter døde I kam­pen mot nazis­tene, stan­set bri­tene skip med jøder som for­søkte å unn­slippe Europa. Dette fort­satte også etter krigen!

Post-World-War II Ha’apala jour­neys would typi­cally start in the DP camps and move through one of two col­lection points in the Ame­ri­can sec­tor: Bad Reichen­hall and Leip­heim. From there, the refugees, inclu­ding men, women, and child­ren, would find their way by con­cea­led trucks, foot, train, and other means to Medi­ter­ranean ports, where ships would seek to bring them to Pale­stine.
Ame­ri­can sec­tor camps impo­sed no rest­ric­tions on the move­ments out of the camps, and Ame­ri­can, French, and Ita­lian offi­ci­als would often turn a blind eye to the move­ments. Seve­ral UNRRA offi­ci­als (in par­ti­cu­lar Eliza­beth Robert­son in Leip­heim) would act as faci­li­ta­tors of the emi­gra­tion. The Bri­tish vehe­mently oppo­sed the move­ment, placing rest­ric­tions on move­ments in and out of their camps and impos­ing an armed naval blockade to pre­vent immi­grants from lan­ding in Pale­stine.
Over 100,000 people attemp­ted to ille­gally enter Man­da­tory Pale­stine in the course of 142 sai­lings by 120 ships. Over half were stop­ped by the blockade and sent to intern­ment camps on Cyp­rus (Karaolos near Fama­gusta, Nico­sia, Dheke­lia, and Xylo­tum­bou), Pale­stine (the Atlit deten­tion camp), and Mau­ri­tius. The Bri­tish held as many as 50,000 pri­so­ners in these camps. Over 1,600 drow­ned at sea and a few thou­sand mana­ged to enter the Bri­tish Man­date of Pale­stine.
The pivo­tal event in the Ha’apala pro­gram was the inci­dent of the Exo­dus 5707 (1947), when Bri­tish met­hods for stop­ping immi­gra­tion got the pub­lic eye. The ship was inter­cep­ted, attacked, and boarded by Bri­tish navy for­ces. It was diverted back to Europe, and after sig­ni­fi­cant resi­stance from its pas­sen­gers, the refugees were once again in Germany.

Wikipedia.org

Også når det gjel­der for­de­lin­gen av jord er Gule uetterrettelig.

Det sprin­gende punkt er at Gule over­ho­det ikke for­hol­der seg til det som er kjer­nen i storyen: At jøde­dom­men og jøde­nes his­to­rie er en av de to pila­rene I vest­lig sivi­li­sa­sjon. Deres lidel­ses­his­to­rie er helt spe­si­ell. Der­for har det som skjer med Israel stor betyd­ning for oss selv. Både reli­giøst og poli­tisk. Israel er Euro­pas ansvar.

Dette er av venstre­si­den for­vrengt til å bli et spørs­mål om det ikke nå er Israel som er blitt over­gri­pe­ren, og om ikke de same stan­dar­der må gjelde for Israel som for andre land? Gli­dende over i spørs­mål om ikke Israel dri­ver moralsk utpres­sing over­for det inter­na­sjo­nale samfunn.

Det skal dri­ves kri­tikk av Israel som alle andre land. Men man kan ikke over­fo­ku­sere på Israel uten sam­ti­dig å for­telle hva slags sam­funnn det er, og hvil­ket nabo­lag det befin­ner seg i.

Venstre­si­den har mis­tet noe vesent­lig når den har gjort Israel til sin fiende.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.