Ad Gule: En annen historie

Hans Rustad

Dette handler om distinksjoner, om hva ord betyr. Gule har en gang i sin fortid gjort noe dumt, og skjebnen reddet ham fra å fullbyrde det. Man skulle tro det manet til en viss forsiktighet, spesielt når temaet er så brennbart som koblingen av jøder/ nazister. De fleste vil oppleve det som sensitivt.

Men ikke Graff og Gule. Hvorfor?

Hvilke behov gjør det påkrevet å trekke akkurat denne parallellen? Er det noe med utviklingen i Israel? Det finnes grupperinger i Israel som jeg har liten sans for, av typen Avigdor Liberman, noen av Shas-folkene feks. Men de er bare én gruppe blant flere. Israel er et uhyre komplekst samfunn, med mennesker fra hele verden. Både nasjonen og lederne har noe å svare for. Men å snakke om Israel på linje med Pinochets Chile, Milosevics Jugoslavia, og snakke om krigsforbrytelser og rasediskrimimering rammer ved siden av.

Israel er ikke en rasistisk stat. På Hadassah-sykehuset ligger palestinske og jødiske mødre ved siden av hverandre og føder.

Men Israel er en stat hvor det er spenninger mellom palestinerne og jøder. Av historiske grunner. Den slags kulturelle og etniske spenninger burde vi I Vest-Europa i langt høyere grad kunne forstå enn tidligere, hvor vi har fått noe av den samme kulturen inn på livet som palestinerne representerer.

Det er da også en av grunnene til at forståelsen for Israel er blitt større, også i Europa. Men akkurat dette poenget tør ikke mediene ta opp. De ble nok like overrasket som Kristin Halvorsen selv over at ikke boikott-forslaget slo an.

Jeg brukte harde ord om Gule: at ordene hans stinket. Men det gjør de fortsatt. Når han sier at det er parallellene mellom nazismen og sionismen som stinker.

Sionismen var jødenes nasjonalisme. Er det noe mer suspekt ved en nasjonalisme fordi den er jødisk enn om den er norsk?

I begge tilfeller snakker vi om folk som finner tilbake til historiske røtter og må bruke det nasjonsbyggende. Det er påfallende at Gule ikke har ett positivt ord å si om en bevegelse som faktisk førte til at jødene hadde en nødhavn da Europa ville utrydde dem.

Jeg skrev at jeg håpet Gule ikke får undervise I Midtøsten, og hans innlegg bare styrker den oppfatningen. Det er et kjennetegn ved den israel-fiendtlige venstreisden at den overhodet ikke greier å mobilisere noen empati for jødenes sak. Tvert imot. Empatien overføres på palestinerne. Ikke bare det: I samme slengen fratas jødene sin lidelseshistorie. Palestinerne gjøres i stedet til det ultimate offeret!

Jeg påstår at en ideologi som sier at én gruppe mennesker – jødene – har større rett til et landområde – Palestina – enn den folkegruppen – palestinerne – som faktisk bor og har bodd i området gjennom mer enn 2000 år, er grunnleggende rasediskriminerende, på samme måte som apartheid i Sør-Afrika var det.

Her fratas jødene den historiske legitimitet, og arven overdras til palestinerne, som innvandret etter islams erobring. Jødenes tilknytning til landet gjennom historie og religion, som er uadskillelige – “neste år I Jerusalem” – forvandles til herretenkning og rasisme!

Gules historieskriving I nyere tid er av same merke:

1. Noen holocaustoverlevende ville ganske sikkert til Palestina, men flertallet ønsket seg til USA og andre land i Europa. Sionistene jobbet iherdig for å stenge disse dørene og lykkes i stor grad._2. Da FN vedtok opprettelse av staten Israel skjedde dette i strid med det uttrykkelig ønsket til det palestinske flertallet i Palestina. Det var USA, europeiske kolonimakter og Sovjetunionen som sikret det nødvendige flertallet som åpenbart ble gjort i strid med folkesuverenitetsprinsippet. Siden folkesuvereniteten er en del av FNs charter kan man godt si at delingsvedtaket ble gjort i strid med FNs eget grunnlag.

Palestina var britisk mandatområde, faktisk frem til dagen før staten Israel ble opprettet I 1948. I denne tiden gjaldt de britiske innvandringskvotene for jøder. Dette er en svært liten ærerik del av britisk historie: mens britiske soldater døde I kampen mot nazistene, stanset britene skip med jøder som forsøkte å unnslippe Europa. Dette fortsatte også etter krigen!

Post-World-War II Ha’apala journeys would typically start in the DP camps and move through one of two collection points in the American sector: Bad Reichenhall and Leipheim. From there, the refugees, including men, women, and children, would find their way by concealed trucks, foot, train, and other means to Mediterranean ports, where ships would seek to bring them to Palestine.
American sector camps imposed no restrictions on the movements out of the camps, and American, French, and Italian officials would often turn a blind eye to the movements. Several UNRRA officials (in particular Elizabeth Robertson in Leipheim) would act as facilitators of the emigration. The British vehemently opposed the movement, placing restrictions on movements in and out of their camps and imposing an armed naval blockade to prevent immigrants from landing in Palestine.
Over 100,000 people attempted to illegally enter Mandatory Palestine in the course of 142 sailings by 120 ships. Over half were stopped by the blockade and sent to internment camps on Cyprus (Karaolos near Famagusta, Nicosia, Dhekelia, and Xylotumbou), Palestine (the Atlit detention camp), and Mauritius. The British held as many as 50,000 prisoners in these camps. Over 1,600 drowned at sea and a few thousand managed to enter the British Mandate of Palestine.
The pivotal event in the Ha’apala program was the incident of the Exodus 5707 (1947), when British methods for stopping immigration got the public eye. The ship was intercepted, attacked, and boarded by British navy forces. It was diverted back to Europe, and after significant resistance from its passengers, the refugees were once again in Germany.

Wikipedia.org

Også når det gjelder fordelingen av jord er Gule uetterrettelig.

Det springende punkt er at Gule overhodet ikke forholder seg til det som er kjernen i storyen: At jødedommen og jødenes historie er en av de to pilarene I vestlig sivilisasjon. Deres lidelseshistorie er helt spesiell. Derfor har det som skjer med Israel stor betydning for oss selv. Både religiøst og politisk. Israel er Europas ansvar.

Dette er av venstresiden forvrengt til å bli et spørsmål om det ikke nå er Israel som er blitt overgriperen, og om ikke de same standarder må gjelde for Israel som for andre land? Glidende over i spørsmål om ikke Israel driver moralsk utpressing overfor det internasjonale samfunn.

Det skal drives kritikk av Israel som alle andre land. Men man kan ikke overfokusere på Israel uten samtidig å fortelle hva slags samfunnn det er, og hvilket nabolag det befinner seg i.

Venstresiden har mistet noe vesentlig når den har gjort Israel til sin fiende.





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.