Jeffrey Gettleman har vendt tilbake til Irak etter et års opphold. Det er skjedd store forandringer. Irak er inne i sin tredje sirkel av vold, og denne er langt verre enn de foregående. I løpet av to uker har han ikke funnet en optimist. Og nå ber folk amerikanerne om å bli.
Som en illustrasjon på Gettlemans story: det ble funnet 30 hodeløse kropper på veien mellom Bagdad og Baquba søndag. De lå i et område hvor “insurgents” herjer. Det virker derfor usannsynlig at shia-milits skulle plassert dem der. Tidligere på dagen ble det funnet 10 drepte inne i Bagdad.
Det Gettleman sier om situasjonen er både forferdelig og interessant: vi står overfor en helt ny fase i Iraks historie etter invasjonen:
I den første, som begynte for alvor i januar 2004, ble amerikanske soldater angrepet. Neste fase var angrep på alle som på en eller annen måte hjalp amerikanerne: fra politi til vaskedamer og oversettere. I den tredje fasen har voldens fokus skiftet: den er nå rettet mellom irakere, og den er grusomt sadistisk.
Til å begynne med trodde Gettleman Bagdad var blitt roligere:
I had thought Iraq might be getting quieter. Fewer mortars were sailing into the Green Zone, where the Americans are based, and fewer suicide bombings were disrupting the morning rush. Even the airport road, the most dreaded strip of asphalt in the world, was doing better. It had been repaved and was flowing with traffic.
But soon I caught on. The violence had not declined. It had just turned inward. No longer was most of it pointed at the Americans, either directly or indirectly, as it had been during the invasion and when the insurgency exploded in 2004. Back then, if G.I.‘s were not the targets, their helpers were — the Iraqi police, regional governors, Kurdish leaders, foreign civilians, anyone remotely connected to the “occupiers.”
It’s true that American soldiers are still dying, but the focus of the bloodshed has changed.
The day after that mob scene in Sadr City, bodies started showing up, first a couple and then dozens. By conservative counts, nearly 200 civilian men have been executed in the past two weeks and dumped on Baghdad’s streets. Many have been hogtied. Some have had acid splashed on their faces. Others have been found without toes, fingers, eyes.
Absolutt alle bærer våpen. En høyt utdannet kvinne de intervjuet tar bussen hver morgen med en ladet Glock-pistol.
Beskrivelsen av ungdommer ved veisperringer er et varsel om borgerkrigstilstander:
Gone were the American tanks that used to guard the intersections. Instead, aggressive teenagers with machine guns and shiny soccer jerseys ruled the streets. They poked their heads into cars and detained whomever they wanted. There were even 8-year-olds running checkpoints, some toting toy pistols, others toting real ones. Whatever they carried, 4-foot-tall militias made me nervous. The streets now had a truly Liberian feel.
“Vi” tilskuere i Vesten tror kanskje at situasjonen er roligere: vi ser færre halshogginger. Tre gisler ble nylig befridd. Men volden mot irakere får mindre oppmerksomhet, og er farlig å dekke. Det er mange vitner til kidnappingene. De skjer ofte i fullt dagslys foran mange mennesker. Men politiet etterforsker ikke. Det i seg selv er nok til å skremme vannet av folk. Når de så mottar sine kjære med øyne stukket ut, og gjennomboret av drill, blir luften som å puste bly, for å låne et uttrykk fra en tysk film om RAF-tiden.
Hvor ille det er har ikke kommet godt nok frem. Det er ikke slik alle steder i Irak. Langtifra. Men det som utspiller seg i Irak har en tendens til å spre seg. Hva skal verden gjøre med det som er under utvikling? Selv amerikanerne virker maktesløse. Condoleeza Rice snakker idag med troppereduksjoner. Hvis Irak skulle implodere vil det bli en forferdelig flekk på USAs rulleblad, uansett om det ikke var deres “skyld”.
