Ikke stort, ifølge Oslo Tingrett. Svenske Ibrahim Batika (24) fikk livet ødeleagt etter noen timer i Oslo. Han kom fra Gøteborg med en kamerat og skulle titte litt på lørdagslivet. På hjørnet av Karl Johans gate og Skippergata tar livet hans slutt: En tyrkisk-ættet mann tok feil av ham og en som haddde banket opp brødrene hans, og gyver løs på Batika med en jernstang, slår ham i bakhodet, knuser høyrearmen og etterlater ham i en blodpøl.
Batika var heldig som overlevde, men kan aldri realisere drømmen om å bli tannlege, hvis han i det hele tatt kan ha en normal jobb. Han har gått sykmeldt etter overfallet, og har posttraumatisk stress-syndrom, søvnløshet, redusert synsfelt, kan ikke bruke høyrearmen, nakkeslengskade etc.
For dette ble tyrkeren dømt til to års fengsel i Oslo Tingrett sist torsdag. Det hører med til historien at han sonet en narkodom da han gikk løs på Batika. Han er også tidligere voldsdømt.
Når denne dommen skiller seg ut, er det fordi den så klart stiller domstolenes rettsoppfatning i relieff. Offeret var totalt ukjent for gjerningsmannen, og helt forsvarsløs. Han ble angrepet med stor råskap og brutalitet. På åpen gate. Gjerningsmannen var ute etter å ta en person, og ta ham før han selv ble oppdaget. Handlingen var således forberedt, og planlagt. Tilfeldigvis ble det feil person.
Batikas liv er ødelagt. Oslo Tingrett verdsetter det til to års fengsel.
Dommen er opprørende og krenker folks rettsoppfatning. Den er ikke bare mild, men oppleves som en provokasjon. Det er nesten så domstolen selv blir en overgriper, og ikke en forvalter av prinsippet om rettferdighet.
Vi er redd dette er “the dark side” av den medmenneskelige strafferettspleien som Norge gjerne smykker seg med. Når gjerningsmennene skal behandles pent, må det nødvendigvis gå ut over ofrene. Men hvordan ser de ut inni, de som sitter og gjør slikt?
Opplever de i det hele tatt at de kanskje tramper på offeret og samfunnets rettsføelse? Det virker ikke slik.
Vi skulle gjerne sett at vi levde i den beste av alle verdener, som kunne gitt gjerningsmennene all mulig oppfølging. Men slik er det ikke, og vil aldri bli. Vi er redd Knut Storbergets varslede linje er ytterligere skritt i retning av et brutalt samfunn med et menneskelig ansikt.
Nye grupper i samfunnet vil aldri akseptere en slik dom, men ta loven i egne hender.
I NOKAS-saken ser vi at systemet også har en annen side. Det kan være jernhardt. Når det selv er blitt tråkket på. Behandlingen av de tiltalte har klare trekk av hevn. Odd Einar Dørum var med på å angi retningen da han karakteriserte drapet på Klungland som en likvidasjon. Politiet fortjener all mulig ros for å ha løst saken, men forslaget om forvaring for 5-6 av de tiltalte, på toppen av 21 års fengsel, er nærmest en dødsdom.
De nordiske sosialdemokratiene kan også være brutale. Olof Palme sa i sin tid at Clark Olofsson skulle begraves i fengsel. Det var etter Norrmalmstorg-bankdramaet, som var en verdensnyhet. Sveriges renomme ble skjemmet.
Arne Treholt ertet også på seg det norske systemet. De ville ta ham.
Ufølsomhet mot vanlige ofre og hardhet først når de selv blir tråkket på tærne tyder ikke på modenhet. Det er når det blir satt på prøve at systemet burde vise sin overlegenhet.
