Tony Blair hadde rett. De er “evil”. Men vi vil ikke se det.
Det er som om inkongruensen mellom guttene i caps og ryggsekk, ikke bare gjelder foreldre og venner, men også oss, som aldri har kjent dem.
Kanskje de bare skulle på tur?
Bak denne vantro ligger en overdreven tiltro til vår egen dømmekraft. Alle forskere, eksperter, synsere store og små, er sikre på at de vet. Legg merke til at alle opplegg i mediene går ut på at ekspertene vet. I dumhet eller latskap har journalistene forfalt til bare å spørre: Hva betyr dette? Som om de har orakler fremfor seg.
Vi hører aldri noen si: -Det vet jeg ikke. Dette er for stort eller nytt til at jeg våger å ha noen formening.
7/7 er stort. Det er større enn vi aner. Evil walked right through the door.
Vi vet det, men våger ikke se. Se i ansiktene: begynn med Mohammed Atta, og les hans testamente. Se på Mohammd Bouyeri, og les hans brev til ettertiden (han var sikker på han skulle dø). Studer dagens gutter fra Leeds. En arbeidet med barn, var far og skulle bli det igjen. Da har noe grusomt tatt over sinnet.
Evil emanates. Ondskapen stråler ut sitt budskap. På det ubevisste plan har denne aksjonen hatt en enorm virkning på hele Europas befolkning. Noen/noe har sluppet inn. Det blir litt som replikanter i “Bladerunner”. Hvem kan vi stole på etter dette? Det skal bare noen få nye aksjoner til, før uroen blir sittende fast og sprer seg. Nyhetene fra Tyrkia mottas på en litt annen måte enn vanlig. Var det de samme kreftene? De ser ut til å kommunisere telepatisk. Alle velger de dette destruktive språket: lemlestede kropper, intetanende mennesker.
Det er ikke bare for englenderne tilværelsen aldri blir som før. Det blir den heller ikke for oss.
Jeg har sympati for muslimene. For Allah. Så ille er ikke Allah.
Akkurat som vestlig sivilisasjon kunne mutere til nazismen, har islam mutert frem en dødskult.
Det er når man beholder dette perspektivet at det kanskje går an å nå frem? I hvert fall gi en ide om størrelsen på den katastrofen som truer. For det er en katastrofe.
Prioriteringene må bli deretter. Hva enn USA må ha gjort feil, så er det ikke tiden til å kives om det. Skulle dødsrytterne lykkes å skape fullstendig kaos i Irak, vil det ha direkte følger for våre liv i Europa. Det vi nå ser vil bare være begynnelsen. Da er det for sent å angre seg, eller fortsette å legge skylden på USA.
Problemet er at ingen i det offentlige rom tør å tenke stort nok. Men det gjør dødsrytterne.
Angrepet er åndelig, og det må møtes med ånd.
Mye vil bli annerledes.
