Første gang jeg hørte Anne Sofie Roald var da hun ble intervjuet om kvinner og islam på Sånn er livet. Jeg stusset over hvem hun var, inntil jeg fikk se et bilde av henne i hijab. Nå har Roald kastet hijaben, og det har utløst mange tanker om hva det vil si å være muslim.
Ikke bare sier hun mye interessant om hva det medfører å bære hijab i Vesten. I intervjuet med Aftenpostens Anne Inger Olsen, nærmer hun seg en definisjon av det å være muslim, som like gjerne kunne være hentet fra kristendommen: det å være muslim er et forhold mellom deg og Allah. Du kan være en like god muslim selv om du ikke ber fem ganger om dagen.
Roald beskriver en bevegelse hennes tro har gjort, hvor hun tør å stille spørsmål, og være kritisk. Skal vi tro at det er hennes norske bakgrunn som slår igjennom, som hun våger å ta inn igjen?
Hennes beskrivelse av hvordan det er å bære hijab i Vesten, er verdt hele intervjuet.
“Kanskje sjalet ikke var så viktig som jeg hadde trodd før? Kanskje det ikke var så stor synd å ta det av? Kanskje andre ting i islam var viktigere, sier hun.
- Noen kvinner sier det er trygghet i sjalet?
- Jeg har ikke behov for å bli beskyttet på den måten. Kanskje innvandrerjenter føler det slik. Da jeg hadde sjal, var det veldig stengt. Jeg var usynlig.
- Er det ikke det sjalet er ment å gjøre?
- Jo. Men i Europa i dag har sjalet også en motsatt effekt. Det gjør at du blir glant på. Her, nå, er sjalet plutselig blitt en identitet. Jeg vet ikke om jeg er interessert i å slenge min identitet i ansiktet på folk. Sjalet setter også en mental sperre i ditt indre, fordi du vet - eller tror du vet - at folk ser på deg på en spesiell måte. Du drar med deg ideene om at du ansees som å være mindre verd inn i ditt forhold til enkeltmennesket.
- Har du kastet sjalet fordi vi andre ikke fikser at du bærer det, eller fordi det ikke hører hjemme her?
- Det har ingen funksjon her. I den muslimske verden er det sånn at har du ikke sjal, får du mindre respekt. Her er det ikke slik.
Da Roald i sommer gikk ut i verden med blottet hode, sluttet hun langt på vei å være “en av dem”, og ble “en av oss” igjen. Hun fikk en helt annen respons, både blant kolleger på jobben, når hun underviser studenter, ute på gaten - til og med når hun står i kø i butikken.
- Det kan være at jeg selv satte meg utenfor, med sjalet. Kanskje det var sånn det virket. Kanskje du får så dårlig syn på deg selv, og føler deg så utenfor, at du selv drar deg unna, når du har sjal? Jeg har aldri følt meg diskriminert på jobben. Men nå følte jeg meg mer vel. Jeg føler meg som et vanlig menneske.”
