Tsunami-katastrofen har Titanic-kvaliteter. Den ryster vår forestilling om verden som playground for velstandsmennesker. Vi har vennet oss til denne carefree-tilværelsen med den største selvfølgelighet.
Tsunami-katastrofen ryster oss ut av denne normaliteten, på mange måter. Både når det gjelder risiko og fare ved å befinne seg på ukjent sted. (Nå vil folk sjekkke jordskjelvområder før de drar). Og på et indre plan: de enorme menneskelige lidelsene. Tragedie på tragedie. Hendelser vi ellers forbinder med krig. Det sjokkartede ved at katastrofer kan slå inn, og ramme oss - dødelig.
Det er lenge siden annen verdenskrig. Den gang var europeerne vant til katastrofer. Jeg kan ikke la være å tenke på statistikken over drepte jøder i ukrainske og sovjetiske byer: der tallet 30.000-40.000 drepte mennesker var en vanlig foreteelse.
Vanskelig å forestillie seg. Men katastrofen har rammet mange i og utenfor Europa også i vår egen tid.
Sarajevos 10.000 drepte. Et sted mellom 100.000 og 150.000 under krigen i Bosnia 1992-1995. Dette var ikke naturkrefter, men menneskelig ondskap. Likevel ble de fleste av oss bare sånn passe opprørt. I Darfur har 70.000 mennesker dødd eller blitt drept siden i våres.
Hvorfor skal vi tenke over det? Både fordi vi slår om oss med fine ord, og fordi det er noe med det menneskelige grunnvilkår som vi nå har felles: katastrofer og krig er ikke unntaket, men regelen i historien.
EU fremstilles som et fredsprosjekt, og det kan sies mye godt om det. Men vi unngår å snakke om undervannsskjærene, som kan få Titanic til å havarere: hvis sikkherhetsstyrkene hadde brukt den skarpe ammunisjonen de fikk utlevert i Kiev, hvis europeiske storbyer eksploderer i konflikter mellom muslimer og euoropeere, hvis det skjer terrorangrep med masseødeleggelsesvåpen.
Det er noe med perspektivet vårt som er feil: troen på at verden beveger seg mot større fred og forståelse. Det er den evinnelige frelseslæren forkledt som sekularisert fremskritt.
William Pfaff hadde en glimrende op-ed 24. november om denne blanding av velstandstro/bedagelighet i Europa som gjør menneskene ute av stand til å fatte eksempelvis drapet på Theo van Gogh. Man har glemt leksen fra Auschwitz og Gulag: mennesket er ikke godt. Det er mye ondt i det.
Norske myndigheter og den norske eliten virker å være proppfull av troen på det gode: det er nok å høre på pressekonferansene som går daglig og alle intervjuene i TV: det virker som man tror man kan besverge virkeligheten ved at alle bruker samme omskrivende sjargong.
Bondevik er sikkert OK som person, men jeg får ikke tak i hva han står for, annet enn en slags klissete, vammel kristen-humanitet. Det er ikke noe å gå i krig med. Jeg savner en integritet, en indre styrke. Det samme gjelder utenriksminister Petersens flakkende blikk, og snubling i ordene.
Understrøm
The flipside/baksiden av fremskrittstroen og velstandstryggheten er muligheten for et omslag; når det snur, når pendelen svinger så skjer det panikkartet. Vi er stadig blitt minnet om skrekkscenarier ved klimakatastrofer og overbefolkning. Al Qaida er tydelig endetidsorientert.
Hva miksen av alle disse elementene vil bli er det ingen gitt å si. Bare at de skjerper vår følelse av usikkerhet.
