Arafat er borte, og likene er begynt å falle ut av skapet. Det er mange som kan bli tilsølt. Arafats styre var korrupt. Likevel betalte EU og USA store summer til selvstyret. Visste de det ikke, eller lot de som de ikke visste? Norge har fredsprosessen å skylde på, og de humanitære behov. Arafat var en mester i å hulke.
Ingen har fått mer i bistand per innbygger enn palestinerne. Likevel lever halvparten for under to dollar dagen. Israelernes sanskjoner kan ikke være hele forklaringen. Noe er galt. Det har man visst lenge, og det internasjonale samfunn har forsøkt å få til reformer, men de har hver gang stanset på Arafat.
Weekendavisen har en gnistrende god flagship-artikkel om Arafats dødsbo. Panegyrikken over Arafat gir ennå ekko. Det er ganske mange som skal bli nokså beklemte over hva de fikk seg til å skrive og si. Jeg tror Weekendavisens artikkel bare er begynnelsen på et oppgjør som kan få vidtrekkende følger.
Det berører Vestens forhold til the underdog, og kryping for diktatur og vanstyre i den tredje verden.
Det var Tomm Kristiansen som i et internnotat skal ha skrevet at NRK-journalistene skal ta parti for the underdog. Det har norske medier gjort til fulle, og NRK-korrespondentene har ligget i front. Den antiisraelske dekningen har vært så massiv at det fortjener et eget kapittel, og det vil sikkert bli skrevet avhandlinger om det i fremtiden, og man vil tolke det som en ideologisk skylapp og en skrikende mangel på realisme og profesjonalitet.
The underdog-myten har underdog’en visst å utnytte selvsagt. Den går rett inn i det særnorske norske selvbildet av å være den barmhjertige samaritan. Dette sosialdemokratiske evangelium har fått religiøse overtoner. På sitt beste ga det oss Oslo-avtalen, på det verste er det en kvalmende norsk selvforelskelse, som norske skoleelever får inn med morsmelken. Parret med FN-svulstigheter. Thorvald Stoltenberg, Røde Kors. Faddere til systemet. KrF, hjelpeorganisasjonene, Den norske Kirke – alle tilhører dette Godhetsregimet, som Terje Tvedt kaller det. Det har lagt sin klamme hånd over oppfatningen av hvem vi er. Prøv å utfordre det, så skal du få merke dets klør! Da slår det brutalt tilbake, og du lurer på om det har skjedd noe særlig siden Sandemose. Er Norge et åpent samfunn?
Har vi mistet tråden? Jeg tror ikke det. Når Arafats død fikk en så overdreven og ukritisk omtale, var det kanskje fordi Arafat var et symbol på dette Godhetsregimet, og viste symbiosen med en frigjøringsbevegelse som hadde mistet retningen og ikke lenger tjente sitt folk.
Dette Godhetsregimet er nå truet fra flere kanter: Av avsløringene om Arafats styre og EU/Norges maskepi med et korrupt styre, og at Olje-for-mat skandalen i FN.
I tilfellet Irak er det samme problemstilling: De gode var mot krigen, og har funnet rikelig bevis: i folkeretten, og i fakta på bakken: null WMD osv. Men olje-for-mat skandalen truer denne forklaringsmodellen:
Hvis det kan bevises at Frankrike, Tyskland, Russland og Kina (vetomaktene) hadde et så intimt økonomisk hopehav med Saddam at de ville nedlagt veto i S-rådet uansett.
At de langt fra å ville holde Saddam ansvarlig, tvert om forberedte seg på å heve sanksjonene.
Hvis FN-systemet tillot Saddam å berike seg i en av tidenes største korrupsjonsskandaler, og selv grafset til seg det de kunne, med Annans sønn som en det dryppet på.
Paul Volcker som leder FNs granskningskommisjon har ikke subpoena power, men det har Kongresskomiteen, og USAs makt er så står at det sveitsiske Cotecna, som hyret Annans sønn, og fikk inspeksjonsoppdrag for FN, utleverte alle bilag da de ble bedt om det.
Det er ikke uten grunn når lederen av komiteen mente Annan burde gå av.
Rasjonaliteten har hittil ligget hos motstanderne av USAs krig. Når alt er på bordet kan bildet være et helt annet.
Nå med noen klipp fra Weekendavisens uhyre grundige artikkel:
“I 1997 havde SIDA, den svenske pendant til DANIDA, der administrerer udenrigsministeriets udviklingsstøtte, bedt mellemøsteksperten fra Göteborg Universitet docent Sune Persson aflægge rapport. Hans opgave var at vurdere, om den store svenske bistand nu også havnede de rette steder. Efter hans rejse til de palæstinensiske territorier var dommen klar:
»Der bør ske en nedskæring af den svenske bistand til Vestbredden og Gaza. Ingen penge overhovedet bør gå direkte til de korrumperede palæstinensiske myndigheder,« skrev Sune Persson, hvis bog Palestina-konflikten (1994) er et standardværk i Sverige: »Arafats sikkerhedstjenester støtter en politisk elite, som har skaffet sig en privilegeret position ved at opbygge luksuriøse villaer og købe sig en mængde tjenestebiler.«
Sune Perssons rapport blev hemmeligstemplet og lagt på is, mens den årlige støtte på 200 millioner svenske kroner fortsatte. I foråret 2004 blev den lækket til pressen. SIDA forklarede hemmeligholdelsen med, at Sverige i 1997 forsøgte at støtte fredsprocessen. »For Sverige var det vigtigt at beholde begge parters tillid. Rapporter, som indeholdt stærk fordømmelse af palæstinensiske eller israelske forhandlere, risikerede at skade parternes tillid,« skrev SIDA i marts 2004.
Sune Perssons advarsler har ikke været de eneste. Talrige rapporter om svindel, om indirekte støtte til terrorbevægelser, om grov intimidering af Arafats politiske modstandere, om alvorlige brud på menneskerettighederne, om valgsvindel, om europæisk støtte til anti-israelske og voldsforherligende skolebøger og TV-stationer blev i mange år afvist – ikke bare i Sverige, men også i EU, som siden 1993 har udgjort den største donor i den bistand, Nigel Roberts fra Verdensbanken har kaldt »den højeste per indbygger i udviklingshjælpens historie nogetsteds.«
»Man kan undre sig over, hvorfor et antal stater er blevet ved med at sende penge,« siger Sune Persson, der har været optaget af konflikten siden 1950erne.
»Da jeg var nede og tale med palæstinenserne, spurgte mange af dem: ‘Ved svenskerne, hvad de gør? At de finansierer en forfærdelig korrumperet elite, som lever et luksusliv, mens befolkningen sulter?’ Og der findes to svar: 1. De ved ikke, hvad de gør. De er blåøjede og inkompetente. 2. Jo, det ved de, men sådan vil de åbenbart have det. Det er tydeligt, at man i Sverige har støttet Arafat og hans styre, og det skyldes, at man anså ham for at være uundværlig i fredsprocessen, hvad jeg også tror var helt forkert.«
»Aldrig har nogen befolkning fået så meget per indbygger – men hvad er pengene gået til? Arafats eget kontor, hans kone, en masse gamle venner fra den revolutionære tid, militser, korruption, etc. Penge, som i stedet skulle være allokeret til det palæstinensiske folk, til sygehuse, til vand og kloakering, til elektricitet, skoler, osv. Nu er Arafat død. Men som jeg sagde for nogle måneder siden til udenrigsudvalget i den svenske rigsdag: Vil man påvirke Arafat og hele hans regime, skal man fjerne bistanden,« siger Sune Persson.
Penger i lommen
Sammenlign følgende lille historie med det du har hørt av Sunnanå og Tveit i årenes løp. Salam Fayad er finansministeren som ble påtvunget Arafat sommeren 2002, da USA fikk nok av korrupsjonen.
“Der eksisterer 53.000 palæstinensiske sikkerhedsfolk, der er fordelt på et dusin militser og politistyrker. Deres løn bliver udbetalt ved, at sikkerhedscheferne får en plasticpose med bundtede sedler i hånden fra finansministeriet, hvorefter det så er op til dem at fordele de rede penge blandt deres ansatte. Fayad krævede, at finansministeriet betalte pengene direkte til de enkelte soldater og betjente via banken – uden om cheferne, som længe har været under mistanke for at stikke en del til side til sig selv. Fayads operation mislykkedes, da Arafat satte sig imod lønreformen i vinteren 2004. I sommer kom det til voldsomme kampe og protester i Gaza udløst af en række folk i sikkerhedsstyrkerne, som sagde, at de ikke havde fået løn i månedsvis.”
Related posts: