Umerkelig har Kina de senere år fått et knippe profesjonelle som står frem og tar initiativ for “the public good”, uten å tilhøre partiet. De har fått navnet “public intellectuals”, med et anstrøk av å være folketribuner.
Det er mennesker som bruker sin posisjon til å styrke det sivile samfunn. F.eks. professorer som arbeider rettighetene til omstreifende arbeidere.
Nå er de stemplet som karrierister og arrogante elitister. Begrepet “public intellectuals” hører ikke hjemme i Kina, forkynte først en tidligere Røde-gardistavis i Shanghai. Nå har Folkets Dagblad trykket samme stoff, og dermed er budskapet ikke til å misforstå.
Begrepet har langsomt vokst frem. Det var et blad i Sør-Kina som først stilte opp en liste over 50 ledende offentlige intellektuelle. Det tydet på at de hadde nådd et nivå, en posisjon. Partiet følte det måtte stanse dem.
Public intellectuals in China are known for opposing brutal police practices; for promoting greater citizen participation, AIDS awareness, freer speech; and for advocating environmentally friendly policies.
“The attack is on the idea of independent thinking,” says a Western scholar of China based in Beijing, who said the language of attack is “pretty hard.”
The list of 50 included Hua Xingming, an opponent of careless demolishing of old architecture in Chinese cities; Gao Yaojie, who uncovered an AIDS epidemic in Henan brought by black market blood-selling; and Wen Tiejun, known here for exploring the mixture of problems in Chinese villages like bloated government agencies and peasant suffering.
There is also He Weifang, an eminent law professor at Beijing University, famous recently for a successful petition against a whole system of shaking down and banishing migrant workers. The system’s eventual abolition followed the beating death by police of a young graphic designer in Shenzhen, who was mistaken for a migrant worker. Mr. He’s petition was widely read as a galvanizing reform document that gave liberals hope; it appeared on the Internet, considered a new space for diverse concerned Chinese to meet and be heard.
Vi vet av smertelig erfaring at mennesker som arbeider for arbeidernes rettigheter, bevaring av kulturarven, og miljøvern sørger for blansen i et samfunn. Det er et illevarslende tegn for Kina at myndighetene bannlyser motekspertise som kan se dem i kortene og korrigere utviklingen. Kina har satset på økonomisk vekst fremfor alt de senere år. Regningen er underveis, og den kan bli stor. Kombinert med et korrupt styresett gir dette en dårlig prognose for fremtiden.