Unike requests gjorde et hopp fra 53.000 til over 73.000 i november. Det er en solid økning, som gjør inntrykk.
Vekten har i den senere tid dreid mer mot kommentar og analyse. Det kjennes riktig. Det er utviklingen som driver det frem: det skjer så mye at en må tenke høyt mens en løper.
Det er blitt mye islam. Det er et forsøk på å skrive seg ut av, inn i, et tema, og ta inn over seg det som skjer. Over helgen ble det sagt at det var bra Zahid Mukhtar trampet i klaveret, slik at de moderate kunne se behovet for å stå frem. Vi deler ikke den optimismen.
Ut fra norsk målestokk kan vi få følelsen av å bevege oss langt utenfor konsensus. (leninistene var smarte de betraktet seg alltid som avantgarde, foran flokken) På 60-tallet var det outsider man foretrakk å være. Det er en styrke å være ubundet.
Alle som er innenfor den norske kosen er målbundet.
Vi er glad for den gode tonen i kommentarene, liksom vi selv prøver å passe på at vi ikke skriver ting vi vil angre på. Candour and caution.
I den senere tid har flere vist at de kan skrive innsiktsfulle artikler. Vi tar gjerne mot flere.
Det er befriende å se at i en avis som kulturelt står oss nær, (og eies av Orkla!), Weekendavisen, er innfallsvinkler som de vi prøver å formidle, selvsagte. Danskene er kommet lenger enn oss. Regjeringen ga frihetsprisen til Ayyan Hirsi Ali. (det kunne aldri Bondevik gjort) Straks steg klagesangen. Imamer truer med blasfemisak. Det er deres nye fanesak: ytringsfriheten må ha grenser. Det er nedslående at Nederlands justisminister har gått inn for det samme.
Er det riktig å accomodate, å ta hensyn til deres følelser? Kultursosiolog Mehmet Ümit Necef Syddansk Universitet sier at innvandrere må velge hvem de vil kommunisere med: en bred dansk offentlighet, eller deres egne. Hvis de blir fornærmet over å bli konfrontert med filmer som “Underkastelse”, så får de bli det. Slik fungerer en offentlig samtale, synes Necef å mene.
Goddag-mann økseskaft-debatten har innslag av ironi og ufrivillig humor: Abu Laban er en imam som har villet reise blasfemisak.
-Derfor går det også galt for Abu Laban, der troskyldig kikker inn i kameraet og sier: “Hvordan ville I reagere hvis noen gjorde narr av Dronningen?” Han synes han har funnet et godt argument i debatten om ytringsfrihet. Han har bodd 30 år i Danmark og er allikevel ikke klar over at danskene ikke gjør annet enn å gjøre narr av Dronningen. Folk som ham kjenner ikke den danske revykultur, de har aldri sett et satireshow i TV lørdag kveld eller sett en avis hvor statsministeren er tegnet som en hulemann, sier Necef.
Related posts: