Jan Borgen, eks-Amnesty, nå i antikorrupsjonsnettverket Transparency International, hadde et innlegg i Aftenposten igår om Arafat, som skiller seg sånn ut at det fortjener å siteres/bevares.
Siden 1993 har EU og giverland (Storbritannia, USA, Norge og andre) skutt inn mellom 4 og 5 milliarder dollar i Arafats selvstyremyndighet; den største bistandsbeløp per capita noensinne. «Forsvunnet ned i sluket», ifølge Mohammad Dahlan, en tidligere palestinsk innenriksminister. I selvstyremyndighetenes budsjett for 2003 ble 74 millioner dollar øremerket presidentens kontor, derav 34 millioner til uspesifiserte «overføringer». Mange mottagere av disse pengene tilhørte et lukket, politisk nettverk som under ingen omstendigheter skulle disponert midlene. Det fremgikk av en rapport skrevet av det internasjonale pengefondet for selvstyremyndighetene. Den dokumenterte at det mellom 1995 og 2002 ble flyttet 900 millioner dollar fra statskassen (budsjettert som skatteinntekter og overskudd fra selvstyremyndighetenes kommersielle foretak) til konti kontrollert av Arafat. PLOs tidligere kasserer gjennom 12 år, Jaweed al-Ghussein, mener at Arafat personlig hadde kontroll med 1 milliard dollar som aldri ble regnskapsført.
Dette er gammelt nytt og ikke enestående. Makt korrumperer og absolutt makt korrumperer absolutt, som Lord Acton sa. Poenget er å være seg det bevisst når vi hører og leser raden av norske politikeres, byråkraters, journalisters og solidaritetsarbeideres erindringer om den «moderate» og «pragmatiske» Arafat; den sjarmerende, omtenksomme leder som personlig ofret seg for å samle palestinerne til ett folk.