Brede lag begynner å reagere på islamistenes inntog i Europa. De tror ikke lenger på et fargerikt fellesskap, men ser konflikt hvor de før så harmoni. Denne erkjennelsen har også nådd venstresiden, skal vi tro Times-journalisten Charles Bremner.
Det er alltid vanskelig med artikler som foregir å speile et helt kontinent. Men mye av de konkrete opplysningene har jeg registrert, bortsett fra de om Sverige.
Bremner forteller om en 23 år gammel tunisisk-fransk jente som ble slått ihjel av en sjalu gutt som ikke fikk viljen sin, bare noen dager før jenta skulle gifte seg. Slike enkeltepisoder har enorm symbolsk sprengkraft. Akkurat som trikke-Rambo, og øksesabotæren på Bodø-flyet har hatt det her i landet. Mediene må gjerne bortforklare senere, men det jomfrunalske inntrykket blir sittende.
Drapet på Ghofrane Haddadoui utløste en “nok er nok”-stemning i Marseilles.
A few days ago, pop celebrities joined 2,000 people in a march through Marseilles denouncing violence against women, particularly in the immigrant-dominated housing estates. The protest against Islamic “obscurantism” and the “fundamentalism that imprisons women” was led by a group of Muslim women who call themselves Ni Putes ni Soumises (Neither Whores nor Submissive).
The movement, which emerged three years ago to defend Muslim women, is spawning similar groups across Europe, supported by a 2_kommentarstream opinion that has recently abandoned political correctness and wants to halt the inroads of Islam.
I Frankrike kalles islamistene for “grønne fascister”, en ikke ueffen betegnelse.
Fadela Amara, a Muslim town councillor from Clermond Ferrand, heads the Ni Putes, Ni Soumises movement. “The veil is an instrument of oppression that is imposed by the green fascists,” she says. Mme Amara, who led the Marseilles march, advocates an “open Islam, an Islam of French culture a bit Gallic around the edges”.
Mordet på Theo van Gogh har vært en vekker over hele Europa. Ikke bare drapet, men at ledende muslimer har stått frem og forsvart det. Det har nesten ikke gått en dag hvor ikke islam og vestlige verdier har vært tema i radio, TV eller avisene.
Senest i dag hørte jeg Zahid Mukhtar i “Sånn er livet” bli stilt spørsmål om han ville la datteren bli gift med en ikke-islam. Det hadde han liten lyst på. Han ville forklare hennes konsekvensene. -Hva hvis hun gjør det likevel? -Da må hun ta ansvaret, svarte han.
De venstreliberale journalister har nok fått noe å tygge på.
Men fremdeles er det vanskelig å tenke på egen hånd.
Unni Wikan ble intervjuet i samme magasin tidligere i uka. Hun er i alle kanaler for tiden i anledning siste bok om slummen i Kairo. Hun er morsom å høre på. Snakket fint om menneskene i fattigkvarterene. Det er først og fremst mennesker, så muslimer. De er som oss, har sine bekymringer. Betimelig påminning. Men så svikter det: Wikan forteller om at det har skjedd et tilbakeslag for kvinnene: de får ikke lenger bevege seg fritt. Tidligere kunne kvinnene gå ut og besøke slektninger og familie. Idag er ikke det mulig. Selv kvinner med høy utdannelse må ha følge. De må også være kledt i fotsid kjortel og med hijab. Mennene er blitt mer kontrollerende.
-Hva kommer det av, ble hun spurt?
Det kommer av revolusjonen i Iran i 1979, svarte hun. Den endret klimaet og ga den religiøse glød en oppblomstring. Mennene følger det selv om de ikke er strengt praktiserende en gang. Ingen mann vil bli oppfattet som mer frisinnet enn andre.
Datteren i huset som er sentral i Wikans bok, vil skille seg, for ektemannen slår henne på åpen gate. Å bli slått hjemme er en ting. Det må man regne med, høres det ut som. Men skammen på åpen gate er noe annet.
Hvordan skal hun så bli skilt fra mannen, uten at han går med på det? Jo, hun skal påberope seg eksemplet med det kjente intellektuelle paret som ble tvangsskilt fordi man påsto at han ikke var muslim, sier Wikan, litt humoristisk.
Det er ikke en morsom historie. De måtte flykte til Belgia. Det er et eksempel på det dogmatiske klimaet som har spredt seg, også i 2_kommentarstream-islam.
Opinionen i Europa har begynte å røre på seg. Det går enda tregt, men noe er i ferd med å skje. Er det også tegn til et oppbrudd blant muslimer? Det er det eneste håp for en fredelig utvikling. Men jeg er redd de uforsonlige har større oppslutning enn de reformvillige. Det kan snu, hvis det blir flere stygge hendelser.
Det er interessant at en kommentator i venstreliberale Liberation sammenligner med USA: dit drar folk for å bli amerikanere, og abonnere på den amerikanske drømmen. Hvilken drøm er det som får folk til å flykte til Europa, spør hun: det er bare å unnslippe fattigdommen og få et bedre materielt liv.
“Reluctantly, some intellectuals have lately concluded that the model for Europe should be the US. On Tuesday a writer for Libération, the French left-wing daily, noted that immigrants in the US threw themselves into “the American dream” and prospered. “There is no French, Dutch or other European dream,” she noted. “You emigrate here to escape poverty and nothing more.””
Something is happening here.…
