En gruppe Srebrenica-overlevende anlegger erstatningssak mot FN. Advokat Agnes Casero tar ut stevning ved en domstol i Paris idag. Hun advarte generalsekretær Kofi Annan i juli og ba om dialog, men fikk ikke svar.
Srebrenica er et problem som ikke forsvinner for FN. Den nederlandske regjering gikk av i 2002 da en undersøkelseskommisjon fant at regjering og militære som hadde sviktet sitt ansvar. FN har også gått langt i å erkjenne at systemet sviktet. Men at 329 overlevende må gå til sak, og ikke får svar, tyder på at man anser seg ferdig med saken.
Det virker som en bekreftelse på kulturen som gjorde Srebrenica mulig. Det var japanskke Akashi på den politiske siden og franske Janvier på den militære som konsekvent unngikk å bruke makt mot serberne, uansett hva som truet. Vår egen Stoltenberg sto for samme linje.
Det er svært liten erkjennelse av hvor stort det internasjonale samfunns svik mot Srebrenica var.
Det er fristende å trekke en sammenligning med de sister dagers debatt/omtale av norske frontkjemperes deltakelse i utryddelsen av jøder på Østfronten. Det mest “morsomme” er når journalister som Alf Hartgen i Dagsnytt Atten spør: -Men hvordan er det mulig at dette ikke har vært kjent før nå?
Spørsmålet er sikkert oppriktig, men norske journalister er ytterst flinke til å late som om de hvite flekkene ikke er der. Det være seg nåtid eller fortid.
Ett eksempel som berører nettopp Østfronten: Hva Einsatzgruppen foretok seg har vært kjent lenge, også deres hjelpemannskaper.
Da Nils Johan Ringdal kom med sin bok: Gal mann til rett tid : NS-minister Sverre Riisnæs : en psykobiografi, kom han inn på Riisnæs besøk til Minsk. Ikke ett ord om hva han kan ha sett - må ha sett. Ingen journalist som påpekte forbigåelsen.
Kunnskapen har vært der hele tiden, men man har ikke orket/ønsket grave i det. Akkurat som man lot det være under rettsoppgjøret. Det kjenner vi også til fra Nürnberg. Holocaust hadde ikke gått inn.
Det finnes en stor motvilje i storsamfunnet mot å ta inn over seg delaktighet i folkemord. Men det er hva som skjedde i Bosnia og Rwanda, omtrent på samme tid, for bare ti år siden, og leder av kontoret for fredsbevarende operasjoner var Kofi Annan.
8.000 mennesker er mange. Veldig mange. Måten de ble forrådt på i den nedlage batterifabrikken i Potocari. Og måten de ble drept på. Det var en stor operasjon. Dusvinvis busser og lastebiler var forhåndsbestilt.
Når motviljen er så stor, skyldes det kanskje at Srebrenica avslører noe av hulheten ved FN-systemet: mangelen på personlig og nasjonalt ansvar, en høytflyvende retorikk, som viser seg hul stilt overfor ondskap og vold. Et sjikt av mennesker på toppnivå som lever høyt på fete lønninger, og ikke ønsker å rock the boat ved å gå til krig. Det er på samme tid noe appellerende og frastøtende falskt ved FN.
Noe har FN lært. Det er for å forhindre et nytt Rwanda at man er såpass engasjert i Sudan. Sikkerhetsrådet kommer sammen til møte i Nairobi idag, for å drøfte Sudan. En av de sterkeste pådriverne har vært John Danforth, USAs FN-ambassadør.
Hva har Europa bidratt med?